Se på verden

1.

Før sommeren deltok jeg i et panel på Kritikerseminaret under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Da jeg skulle pakke sekken kvelden før avreise, fant jeg ikke den ene boka jeg ville ha med på toget. Jeg kom på at den var på studioet mitt, et lite stykke unna der jeg bor, og endte med å skifte tilbake ut av pysjen igjen og løpe til T-banen for å dra og hente den. Jeg bare måtte bla litt i akkurat denne boka før seminaret, var jeg overbevist om.

Ways of Seeing (Penguin, 1972) av John Berger er et godt eksempel på at kritikk kan ha allmenninteresse når den kommuniseres på alternativt vis og distribueres på nye måter. Første gang jeg for mange år siden leste boka, ble jeg dratt inn i en verden jeg hadde lite kjennskap til fra før. Jeg hadde ikke sett så mye kunst, lest om kunst eller hatt et særlig bevisst forhold til den visuelle kulturen vi er omringet av. Men etter å ha lest ferdig boka, ble jeg sulten på mer. Jeg forstod at både det å lage kunst og det å se på kunst kan være politiske handlinger. Jeg forstod at når jeg ser på et maleri, ser maleriet på et eller annet vis tilbake på meg. Det er ikke nødvendigvis meningen at jeg skal klekke ut hva et kunstverk har å si til meg, i stedet handler det om å være bevisst på at jeg har en posisjon jeg kan vurdere utfra, mens maleriet har sin egen posisjon det snakker fra. På denne måten oppstår det en relasjon mellom meg og maleriet, hvor to posisjoner møtes i et skjæringspunkt.

Dette essayet prøver seg på minst to ting: Å være en hyllest til John Bergers bok og tv-serie Ways of Seeing, som fyller 50 år i år, og å si noe om hvorfor kritikken kan ha godt av å være mer mangfoldig. Essayet er strukturert på denne måten fordi boka til Berger også er det: delt i sju korte kapitler, med kapittel 6 (som tar for seg vårt blikk på «den andre») som et rent bildekapittel. Den norske oversettelsen av Ways of Seeing ble publisert av Forlaget Oktober i 1985 med tittelen Se på bilder, derav tittelen på denne teksten. 

2.

Ways of Seeing har hatt stor innflytelse på flere generasjoner kritikere, kunstnere og betraktere. Boka ble i utgangspunktet utgitt som et slags supplement til en TV-serie med samme navn. Den ble sendt på BBC Two i 1972, hvor John Berger over fire lørdagskvelder guidet seerne gjennom store konsepter og tanker om kunst ved å formidle på en mer tilgjengelig måte. Han tok for eksempel for seg Walter Benjamins ideer om hvordan mekaniske reproduksjoner har påvirket kunstens autentisitet og aura, oljemaleriets tilknytning til makt og penger, kapitalistiske og materialistiske motiver i maleriene, og bildekultur som en del av propaganda og reklame.

Kunst som ofte bare var tilgjengelig for det øvre sjiktet i samfunnet, ble diskutert på fjernsyn, på folkelig vis, til et bredt publikum. Det er likevel boka som er mest kjent i dag. Mens TV-serien har en sterk 70-tallsestetikk, har boka et tidløst design, og har blitt trykket opp i millionopplag på mange språk. Boka er i perfekt pocketstørrelse og har et unikt og relativt pedagogisk format med mange bilder og teksten satt i fet skrift.

Originalversjonen av Ways of Seeing, utgitt på Penguin-imprinten Pelican Books i 1972. 

3.

John Berger hadde sin egen stil og måte å kommunisere på, som var både poetisk, didaktisk og samtidig ganske avslappet. For mange var han også irriterende moraliserende, ved først og fremst å være opptatt av det politiske potensialet i kunsten. Han nølte ikke med å propagere for egne politiske standpunkter ved å gå hardt til verks i kritikken av kunstverk, institusjoner eller maktstrukturer i samfunnet. Han var marxist og feminist og engasjert i saker som frigjøringen av Palestina og den amerikanske Black Panthers-bevegelsen. Da han vant Booker-prisen i 1972 for romanen G., benyttet han anledningen til å påpeke at selskapet som sponset prisen utnyttet karibiske arbeidere i England, og ga halvparten av prispengene til britiske Black Panthers. Den andre halvparten brukte han til å finansiere boka si A Seventh Man (utg. 1975, sammen med fotografen Jean Mohr), om immigrantarbeidere og deres rettigheter.

Et av de mest kjente og siterte kapitlene i Ways of Seeing – det tredje – handler om hvordan menn og kvinner ser verden ulikt. Kvinnens selvbilde er delt i to, i motsetning til mannens, hevdet Berger. Hun følges konstant av sitt eget bilde av seg selv, fordi hun må vurdere seg selv utfra hvordan andre, det vil si menn, ser på henne. Berger mente derfor at samfunnet er med på å konstruere et kvinnelig selvbilde hvor suksess først og fremst måles etter hvordan kvinner fremstår for menn – og at kvinner internaliserer dette selvbildet.

Berger brukte blant annet denne ideen til å analysere aktmalerier med nakne kvinner. Han interesserte seg ikke bare for kvinnen som subjekt i maleriet, eller malerens blikk på henne, men også den sosiopolitiske konteksten for verket, hvor forholdet mellom tilskuer, eller eier, og subjektet, er et ulikhetsforhold. Berger hevdet at dette også gjaldt i annen bildekultur enn maleriet, som journalistikk, reklame og fjernsyn. Den maktrelasjonen og det menneskesynet som blir etablert i den visuelle kulturen, har ringvirkninger ellers i samfunnet. Bergers analyser ble gjort i samarbeid med kjente feminister fra den tiden, som Eva Figes og Jane Kenrick. Budskapet var forut for sin tid og fortsatt relevant i dag. Han var sannsynligvis også den første til å bruke uttrykket «male gaze», som senere ble popularisert i filmviteren Laura Mulveys omfattende og verdifulle arbeid.

4.

Kunsten har et politisk potensial, men det har kritikken også. Det gjelder ikke bare for kritikk av billedkunst, men også teaterkritikk, litteraturkritikk og kritikk av alle kunstformer. Som kritiker kan man forsøke å trenge inn i den kunsten man ser, analysere og forsøke å plassere den i samfunnet. Da John Berger tok for seg et maleri av en naken kvinne, og analyserte det med et marxistisk-feministisk utgangspunkt, begrenset han seg ikke til hva kunstnerens intensjoner var. I dag har vi et annet syn på kvinner enn vi hadde for 50 år siden, og feministisk kritikk av kunst og bildekultur har spilt en rolle. Berger brukte sitt feministiske kritikerblikk til å avsløre et ulikhetsforhold mellom kvinner og menn som gjennomsyrer den visuelle kulturen, men det er også mange andre former for ulikhetsforhold som må avsløres. En kritikk som etterstreber å sette verket i en bredere politisk eller ideologisk kontekst, vil kunne bidra til at kunsten blir interessant for flere, og kanskje til og med til at den får mer politisk påvirkningskraft.  

Jeg ser ikke hvordan dette skal kunne oppnås uten å inkludere flere ulike perspektiver og gjøre kritikken mer mangfoldig enn den er i dag. John Berger var opptatt av at det man ser, eksisterer i en politisk, kulturell og historisk kontekst og må forstås utfra denne. Men den som ser, eksisterer også i en kontekst, og i møtet mellom verket og betrakteren oppstår det en relasjon som er betydningsfull. Kritikerne som betraktere er alle forskjellig: tenker forskjellig, føler forskjellig og opplever forskjellig. På den måten kan en kritiker gi ny mening til kunsten, ved å ha med sine egne erfaringer, referanser og bakgrunn i vurderinger av et verk. Samtidig eksisterer det strukturer i samfunnet som historisk sett, og i ganske stor grad fortsatt, fremhever visse stemmer og begrenser andre. Derfor vil noen uttrykksmåter og vurderingsgrunnlag reproduseres, mens andre blir ignorert eller ansett som irrelevante. I et samfunn som diskriminerer basert på etnisitet, kjønn, seksualitet, funksjonsevne og andre faktorer, er det hensiktsmessig å presentere ulike perspektiver for å unngå blindsoner i fortolkningen, anerkjenne verkets relevans eller irrelevans for flere og for å kunne knytte det til aktuelle samfunnsdebatter.

5.

John Bergers politiske prosjekt som kunstkritiker føltes nærliggende å tenke på, på vei til Kritikerseminaret på Lillehammer, hvor målet blant annet var å diskutere relevante problemstillinger for kritikken, og fremme offentlig debatt mellom kritikere, forfattere og redaktører. Under dette seminaret var spørsmål om mangel på flerkulturelle perspektiver i kritikken også på agendaen. I tillegg til to foredrag av britiske kritikere, ble åtte norske kritikere, som alle har til felles at de er blitt kåret til «Årets kritiker» av Kritikerlaget, valgt ut til å holde et innlegg om kritikkens relevans i dag. Jeg var en del av et panel som fikk som oppgave å oppsummere hele seminaret. Panelet bestod ellers av kritikerne Anna Kvam og Eirik Vassenden og Gyldendal-redaktør Kari Marstein, med Kritikerlagets leder Preben Jordal som ordstyrer.

Da jeg under denne samtalen forsøkte å formidle noen av tankene presentert i kapittelet over her, at statiske kriterier for god kritikk kan være med på å holde noen utenfor, fikk jeg en ganske kort respons knyttet til en idé om at kritikken jo må være av «høy kvalitet» for å være relevant, altså at den må være «godt skrevet». Men hva vil det si å være godt skrevet? Det ser ut til at forslaget om å utvide kvalitetsforståelsen blir forvekslet med å avskaffe eller erstatte kvalitetskrav. Men det at kritikk kan skrives på andre måter, for eksempel med et enklere språk eller et annet litterært fokus eller helt andre referanser, betyr vel ikke nødvendigvis at den blir dårlig? Eller at eksisterende vurderinger av kvalitet må utgå? På samme måte som kvalitetsvurderinger av et verk er subjektive, er også kvalitetsvurderinger av kritikken subjektiv. Jeg opplever at mange i fagfeltet i dag er enige om at kritikken skal være selvreflekterende, men hva med det samme i en vurdering av hva som er kritikk også?

Her er Bergers Ways of Seeing et godt eksempel, hvor kritikken ble forsøkt rettet mot et nytt publikum, fra et annet perspektiv og i en ny form. Mangfold i kritikk må derfor skje i bred forstand – både med tanke på bakgrunnen til kritikere, lesere og kunstnere, men også med tanke på form, språk og andre kvalitetskriterier. Det er lett å være enig i at noen faste kriterier er viktige, for eksempel at tolkningen av et verk skal være godt begrunnet og at kritikeren viser nysgjerrighet og har kunnskap. Her har de såkalte portvokterne, avisene, tidsskriftene og de ulike plattformene som publiserer kritikk, et ansvar. Men det er også behov for noe mer sammensatt – en utvidet kvalitetsforståelse som ikke er basert på etablerte premisser, og en ekte investering i nye stemmer, uttrykksmåter og ideer. Krav om mangfold i kritikken kan ikke bli sett på som en motsetning til å opprettholde kvalitet i kritikk, for det er det ikke. Snarere er det tvert imot: Mangfoldighet i kritikken kan gi svært informerte tekster, introdusere lesere for nye referanser, stille spørsmål som rokker ved etablerte maktstrukturer og føre til at hele faget beveger seg i en ny retning og er nyskapende. «Alle» er i dag enig om at kritikken må bli mer mangfoldig. Når svært lite likevel skjer, spør jeg meg om dette mest er honnørord, og at de nevnte portvokterne er ute av stand til å erkjenne at en slik mangfoldiggjøring bare vil kunne skje hvis disse åpner opp og revurderer sitt eget begrep om kvalitet.

6.

Fra Se på bilder (Forlaget Oktober, 1985), den norske utgaven av Ways of Seeing. Illustrasjon: Abirami Logendran

F.v. øverst og med klokka: The Horse in Motion av Eadweard Muybridge (1878), Ghost Dog av Jim Jarmusch (1999), konsert med Bad Brains, Laxmii (2020) av Raghawa Lawrence og Irma Vep av Oliver Assayas (1996). Fotokollasj: Abirami Logendran

7.

Jeg kjenner meg enig med John Berger i at det å tenke på den politiske betydningen av ulike kunstverk, ofte uavhengig av avsenderens hensikter, kan vitalisere kritikken. For Berger var formålet med å se på kunst å komme litt nærmere en slags sannhet om verden, og når kunstverk ikke bidro til noe slikt, var det en kritikers oppgave å påpeke hvordan og hvorfor. Det var nettopp dette Ways of Seeing oppnådde, og målet med denne teksten har derfor vært å identifisere potensialet for det Audre Lorde kalte «kreativ forandring», som eksisterer i kunsten, særlig i kritikken som en kunstform.

I et intervju i Morgenbladet, i forbindelse med Kjetil Røeds nyeste bok Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet, uttalte Preben Jordal «at det dessverre er slik at tekster som er generelt åpnende på verket er nokså sjeldne» og at vi i realiteten har et «veldig stort sjikt med hverdagsanmelderi som hverken er leseverdig eller spesielt nyttig for kunstforståelsen». Jeg velger å tolke dette som at noe bør forandres, at det er rom for å tenke annerledes og at det er rom for nye stemmer – den gode kritikken som etterlyses kan komme fra uventa hold og på uventa vis.