Neida, det står fortsatt på gløtt: Her er våre tips til årets sommerlektyre, basert på intern og ekstern rundspørring. God bok!

Hvordan den hyperproduktive britiske stjernekritikeren kom til å innse at «vi burde gjøre mer enn å bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig».

Gjennom sin egen familiehistorie undersøker festspillutstilleren Lene Berg minner, kjønnsroller og kunstnerroller. 

Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at Emmanuel Carrère aldri hadde kommet til å skrive en slik bok uansett.

Jeg tror ikke det er vanskelig å gjette seg til hva det korte svaret mitt på spørsmålet i tittelen er. Det svaret er ja.

Christoph Menke, en av Frankfurter-skolens viktigste arvtakere, baserer seg på en original analyse i sin bok Rett og vold, men kan hende blir han offer for sitt eget abstraksjonsnivå.

Erik Eikehaugs roman Skatten og Tyven balanserer på grensen mellom det gjennomtenkte og det overtenkte.

Det er spesielt relevant å spørre om dette nå som jeg har bestemt meg for å skifte fra å skrive romaner til essays: Hva vet jeg? 

Å lese Morten Langeland er litt som å møte en genial alkis i godt lune, tilfeldig, på en pub: ofte utmattende, men enda oftere givende.  

Jenny Erpenbeck overbeviser i ny DDR-roman om hvordan mennesker kan være både skråsikre og usikre på samme tid.

Alt i Ali Smiths nye roman Companion Piece ropar «Ali Smith». Og det er alt som trengst.

Et langdikt om et mytisk partitur og mulig mesterverk skrevet av en 12-årig gutt.

Etterliv, den nye romanen til nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah, tematiserer slaveri og ufrihet, men det er bare mennene som utfordrer verden.

Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.

Lenge før han ble fanebærer for den latinamerikanske magiske realismen, var journalistikken til Gabriel García Márquez ganske fortryllende, den også.

Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?

I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.

Elena Poniatowska (90), Mexicos litterære førstedame, synes fortsatt at kvinner blir ignorert i hennes hjemland.

Vet vi egentlig hva vi vil med lyd og litteratur? spør Synne Øverland Knudsen.

Du kan reise fra klassen din, men følelsene og seksualiteten slipper du ikke unna. Om Lars Ove Seljestads roman Blind (2005) og den norske arbeiderklassekulturen i dag.

Matrix av Lauren Groff var fjorårets store kritikersuksess i USA. Nå som den foreligger i norsk oversettelse, er det grunn til å spørre seg hvorfor denne velskrevne, men dårlige romanen slo an så til de grader.

Gardsdrift, kjønnsdrift og antidrift. Kristin Auestad Danielsen rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme.

Beinhard og uforsonlig, lys levende og utadvendt: Kjell Askildsen – et tvetydig forbilde. 

Édouard Louis skriver i En kvinnes frigjøring vakkert om en giftig familiedynamikk og om hvordan han gradvis lærte moren å velge og å elske seg selv.

Dave Eggers’ siste roman The Every viser hvordan vi fortsatt ikke forstår hensiktene til menneskene bak teknologien som styrer livene våre. 

Noen kommer for de varme kildene og vulkanene. Vinduet dro til Island for å se Oddi, hjørnesteinen i Dave Eggers’ uavhengige, amerikanske forlagsimperium McSweeney’s.

Tom Egil Hverven går inn i det etterkristne universet i sin nye essaysamling Å lese etter troen, og finner at verken han eller universet er så ferdig med Gud likevel.

På slutten av 50-talet fann dei ingen betre merkelapp for dramatikaren Shelagh Delaney enn angry young man. Sjølv ønskte ho bare å skrive om dei menneska som ingen andre skreiv om.

Filmskaperduoen Eskil Vogt og Joachim Trier i samtale med Mattis Øybø.

Free er en tankevekkende oppvekstskildring om hva friheten fra kommunismen i Albania betød – ikke bare for stjerneakademikeren Lea Ypi, men for oss alle.

Billedkunstner Lars Elling rives mellom leirbål og staffelier i romandebuten Fyrstene av Finntjern.

I fjellene på Tenerife går to jenter gjennom en sommer strukket tynt mellom barndom og ungdom. Andrea Abreu sammenlignes med Elena Ferrante, men Skydekke er sitt eget dyr.

Utdrag fra en diktsyklus av den ukrainske poeten Ija Kiva. 

Kira Jarmysj, talsperson for den russiske opposisjonspolitikaren Aleksej Navalny, skriv i si romandebut Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 middelmåtig om det hyperinteressante.

– Vladimir Putins verden er en regressiv utopi, sier forfatter og Russland-kjenner Geir Pollen.

Hvem tjener hva på en bokutgivelse?

Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.

Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.

Er personlige lidelseshistorier veien inn i forfatterskap? En samtale mellom skrivende mennesker med minoritetsbakgrunn.

Espen Haavardsholm (77) levde et intellektuelt, høykulturelt, nevrotisk og politisk frynsete liv. Så ble han forfatter.

Ansatser til en kongebiografipoetikk.

Vinter-OL i Beijing 2022 oppsummert.

En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.

Om Verdens vakreste gutt og det lange etterlivet til Døden i Venezia av Thomas Mann.

Ane Hjort Guttus film Manifest viser at kunstnere har noe til felles med sykepleiere.

Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Kommentar til Ola Innsets «Preteritum maskin» – eller hans deus ex machina i Marte Michelet-debatten.

Historiefaget er ikke et retorisk våpen. Svar til Frode Sæland i debatten om Hva visste hjemmefronten?.

Siste ord til Ola Innset om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Nei, det er ikkje enkelt å skrive skjønnlitteratur om andre verdskrigen. Peter F. Strassegger ser problemstillinga tydeleg, men når likevel ikkje fram til den beste løysinga i Om stein og jord.

I Det som går tapt leter Bernhard Ellefsen etter det rette «blandingsforholdet» mellom menneske og natur. Leseren tas med på en givende tur, men den risikerer å bli litt vel harmonisk til tider.

Antologien Inifrån Sápmi driver behersket opplysningsarbeid, diktsamlingen Leve blant reptiler er et sint manifest. Den litterære og intellektuelle samtalen om det samiske trenger begge to.

Ingen vet hvor Colson Whitehead havner. I krimromanen Harlem Shuffle lykkes han med å forene Edith Wharton og Mario Puzo i 1960-tallets New York.

Tid for glede er fantastisk både som leseropplevelse og forestilling, men Arne Lygre er en bedre dramatiker enn tenker. Imidlertid har han én virkelig god idé.

Fem år etter krisen i Svenska Akademien har Horace Engdahl forlatt Stockholm for Göteborg. Nå forteller han om kjærligheten til sitt nye bosted, misnøyen med dagens kulturklima og den store gåten: Hvorfor blir folk alltid så sinte?

Myter, virkelighet og mareritt i fire romaner fra den franske og flamske landsbygda.

Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.

En reise til en spansk vulkanøy og influencer-økonomiens kalde hjerte.

Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for. Men kjærlighet kan også gjøre blind.

Janet Malcolms forfattarskap var drive av spørsmål om moral. Slikt blir ein ikkje nødvendigvis populær av, som hennar norgesklare bok Journalisten og morderen i si tid demonstrerte.

Et utdrag fra Ingvild H. Rishøis nye roman Stargate. En julefortelling.

En oktoberdag i 1983 mottok Karin Haugane en telefon som skulle forandre retningen på hennes liv: Faren hadde skutt moren og deretter seg selv. Hvordan setter en slik hendelse spor i diktningen?

Møt forfatteren Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.

I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.

Peter Thiel forklarer vårt teknologiske og politiske uføre. Eller gjør han?

Et intervju med Per Petterson om intuisjon, komposisjon og AKP(m-l).

«Det finnes ikke noen større ulykke enn å miste sitt individuelle språk», skriver Olga Tokarczuk. «Den eneste terapien er litteratur – å være nær språket til dem som skaper, er en vaksine mot et instrumentelt verdensbilde.»

Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

I sin faste spalte anbefaler Hanna Stoltenberg en håndfull nye, eldre og av praktiske årsaker gjerne korte bøker. Denne måneden røk hun på en smell.

Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?

Ingen som deltok på den første versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival forlot festivalen uten å ha fått merker av den.

Fra Oslo til New York, fra «et slags Utopia» til en følelse av at «det var noe i luften som ikke var helt okei». Dette er historien om Norsk-amerikansk litteraturfestival i årene 2013 til 2016.

Dette er sånn Norsk-amerikansk litteraturfestival (2012-2016) endte: Ikke med et smell, ikke med et klynk, men med en svanesang for det store, mannlige geniet og en plutselig tårevåt scene i en fullsatt sal.

Linn Ullmanns Jente, 1983 tar opp tråden der De urolige slapp. Romanen kretser hvileløst rundt svik, raseri og kunstens potensielt helende kraft.

Kajsa Ekis Ekman, ein av Sveriges «mest allsidige intellektuelle», leverer ei einsidig framstilling av det nye synet på kjønn.

Med Jordverv har Simen Hagerup skrevet en fantasyroman som fenger og frustrerer.

Dei med tolmod skal få det Karl Ove Knausgård har lova dei i Ulvene fra evighetens skog.

Et leilighetsdikt i anledning årets slutt.

Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.

Politikarane har gitt folket sitt ja. Vil folket gi seg over til politikarane? Dette er forteljinga om den fem veker lange jakta på 3.876.200 nordmenn over 18 år.

Romantenkeren Dag Solstad ved 80.

Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.

Den katalanske fotballklubben, drømmefabrikken og tankesmien FC Barcelona er i ferd med å gå tom for både penger og ideer. Men det blir i alle fall litteratur av det.

Camara Lundestad Joof og Jan Grue om hva som skal til for å møte aksept fra storsamfunnet som funksjonshemmet og som synlig minoritet.

Et strengt nødvendig reiseessay.

Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.

Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?

Kor flatt språk er ein overraskande slutt verdt? Det må vere opp til lesaren av Aslak Nores nye roman Havets kirkegård å vurdere.