Det har slutta å snø. Vi kler oss godt, vottar og alt, så kjører vi til Strandebarm i Hardanger. Til Nobelpris-vinnarens heimbygd.

En nyskrevet novelle av Etgar Keret.

Med to helt forskjellige bøker utforsker musikerne PJ Harvey og Warren Ellis hvordan kreativitet brer om seg, om bare vi slipper den løs. 

I Rådløshet drømmer Richard Powers om en verden som ikke behøver å være som jorden. Man får lyst til å vekke ham.

På 1970-tallet var han den mest politiske poeten i Norge. Så ble han en helt annen. Hva skjedde med Sigurd Helseth (1945–2021)? Hans etterlatte diktsamling stiller flere spørsmål enn den gir svar.

Om forskjellen på nynnende og brølende bøker, og om hvorfor Maria Navarro Skaranger er blant de mest raffinerte forfatterne i sin generasjon.

Et utdrag fra boken Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme.

Det svenske rockebandets nye biografi kan leses som en etnologisk studie. Som en krim. Eller som «Spice Girls bestående av seks menn med ulike helsedefekter».

Det som er naturens bakside, er at det er ingenting som stemmer, alt virker som om det stemmer, som et matematisk system, men det er ingenting som går opp.

Hans Herbjørnsrud intervjuet av Nikolaj Frobenius, John Erik Riley og Tor Eystein Øverås. Heddal, 11. februar 1998.

Når man leser den norske utgaven av Alfred Döblins Reise i Polen leser man ei reisebok langt utenfor den opptråkkede sti, som har alt med litteratur å gjøre.

Jazzmusikeren Johan Lindvall debuterer med Februar, en uspektakulær, men likevel overbevisende roman om veien videre fra en dysfunksjonell barndom. 

En enquête om hvorvidt den intellektuelle infrastrukturen står for fall i den norske bokbransjen og om markedstenkningen har tatt over.

Nattskolen, Karl Ove Knausgårds London-roman om diabolsk kunst, tar hans morgenstjerne-prosjekt til nye høyder.

Den svenske avisspaltisten Andrev Walden transcenderer i sin romandebut Jävla karlar monsterpetit-sjangeren.

En løpende samtale med ukrainske forfattere i eksil – om «høye» og «lave» språk, herrer og tjenere, kulturens og sjelens økologi.

I sine «To blå bøker» fra 1980-tallet bærer Jan Erik Vold en annen maske enn han pleier å gjøre. Disse nesten glemte diktsamlingene peker ut en retning i forfatterskapet som han valgte å ikke følge videre.

Flere forfattere som gjennomlevde okkupasjonstiden, påpekte at den var så «annerledes». Men selve den ultimate krigserfaringen – striden – er så godt som fraværende i den nære etterkrigstidens norske skjønnlitteratur. Hva er det så den prøver å fortelle oss?

Jeg kan ikke si helt bestemt hva den symboliserer. Men den er som dette noe, det som glipper unna og ikke lar seg sette på formel når det kommer til kunsten hans. Det jeg kan si om Jon Fosses paraply, er at den er vår.

Bosnisk-amerikanske Aleksandar Hemons verden og alt den rommer og ikke rommer.

Merve Emres Vinduet-forelesning, opprinnelig holdt i Hamsunsalen i Gyldendalhuset i Oslo, 4. september 2023.

Hvordan et marxistisk essay om Donald Duck havnet på Pinochets bokbål etter statskuppet i Chile for 50 år siden.

Trocadéro-plassen har Paris’ beste utsikt til Eiffeltårnet, slik plassen i juli neste år vil ha til åpningen av byens sommer-OL. Men her blir også historien synlig.

Xiania, Lotta Elstads fargesterke fortelling fra 1920-tallets Oslo, er en saktebrennende dannelsesroman som skriker etter å bli filmatisert. 

Forestillingen Jeg er SYLv kombinerer Sylvia Plaths poetiske, destruktive skaperkraft og Cecilie Løveids lek med skjebne og underbevissthet. Det er både komisk og fantastisk å se.

Om skotske David Keenans hypnagogiske overgang fra musikkjournalistisk totalkunstner til metafysisk metakultforfatter.

To nye bøker oppfordrer flere (og andre) lesere til å få øynene opp for Ingvar Ambjørnsen. Selv har han aldri oppfordret noen til noe som helst. Det er grunnen til å lese ham.

I Djævlebogen, den længeventede anden del af det lovpriste romanprojekt om Scandinavian Star, demonstrerer Asta Olivia Nordenhof hudløst, vredt og indsigtsfuldt, hvordan penge fucker med os.

Den svenske forfatteren Tone Schunnesson utforsker i sine høylitterære romaner fra en antilitterær verden hva som skjer når ingen lenger vil kjøpe det du har å selge: deg selv.

Kerstin Ekman fylte nylig 90. I Min bokvärld skriver hun om bøkene og forfatterne hun i sitt lange liv som leser har vendt tilbake til, og gir leseren lyst til å gjøre det samme.

To av høstens romansnakkiser tar for seg 1600-tallskvinner anklaget for trolldom og spedbarnsdrap. Likevel synes Olga Ravn og Tore Renberg å ville ulike ting.

Hva har litteraturen å stille opp med mot en digitalt dopet underholdningsindustri? Sin evige evne til å svare med samme mynt, viser Solvej Balle, Karin Smirnoff og Karl Ove Knausgård. 

Det er en fordel å vite hva som kjennetegner ekte intelligens, før man uttaler seg om den som er kunstig.

Han «opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet», ifølge Lars Saabye Christensen. Men hvorfor gikk Notto Fipp (1885–1931)? Og hvorfor gå om sommeren i det hele tatt?

Fra forkvaklet libido og vodkatåke til umuligheten av nåde og andre brutale erkjennelser. Dette er en sesongbetont spesialutgave av Hanna Stoltenbergs spalte for korte anbefalinger av korte bøker.

En novelle av Vinduet-debutant Nosizwe Lise Baqwa.

For unge mennesker i 2023 er den britiske kulturkritikeren Mark Fishers kapitalistiske realisme minst like relevant nå som da han i sin tid formulerte den.

I stjernehistorikeren Quinn Slobodians ubehagelig gode bok Crack-Up Capitalism er apartheid-bantustanen Ciskei et nøkkelsted for å forstå vår tid.

Han var det evige vidunderbarnet i engelsk litteratur. Men hva, egentlig, var det Martin Amis (1949–2023) drev med? 

Hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Forfatteren og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen forsøkte å komme til bunns i det en gang.

Kan Ignatius av Loyolas metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde litteraturkritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?

Bruno Schulz’ nyoversatte novellesamling Kanelbutikkane og andre forteljingar er et haltende, men usedvanlig vakkert og sprelsk beist.

Denne måneden vender denne spalten tilbake til utgangspunktet: korte tekster om korte romaner. For noen bøker på 70 sider kan romme mer enn et helt liv gjør. Og så har vår spaltist et møte å rekke.

Forfatteren Matti Aikio (1872–1929) internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for, men han løftet også fram den samiske kulturens progressive kvinnesyn.

Et forsøk på å få alle man kjenner til å lese en Dag Johan Haugerud-roman fra 2011, pluss et intervju med Haugerud som handler om alt annet enn akkurat den romanen.

La elva leve handler ikke først og fremst om en elv som skal demmes opp. Vel så mye handler filmen om indre demninger som brister.

Det kollektive minnet om holocaust i Norge ble til først på 1970-tallet, og den første norske holocaustlitteraturen var også innvandrerlitteratur, skrevet som tilsvar til et fremvoksende ytre høyre.

I en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var han helt sentral. Omsider har gessælen dukket opp i litteraturen også.

Vi lytter til mopeder i stille grender, beskriver gessælens verdier og dveler ved det helt spesielle utropet «dætta æ gess-æææææl!»

Det er spesielt relevant å spørre om dette nå som jeg har bestemt meg for å skifte fra å skrive romaner til essays: Hva vet jeg? 

En forhenværende virkelighetsforfatter argumenterer for drømmelogisk fiksjon.

En forhenværende virkelighetsforfatter gnager seg gjennom den åpenbare virkeligheten og til den bakenforliggende.

Agoras nye temanummer om Dag Solstad gir håp om en fremtid der ikke absolutt alle danser rundt på TikTok.

I begynnelsen tenker jeg at Hanne Ørstavik er blitt så ørstaviksk at hun bare reproduserer seg selv. Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.

Brian Dillon oppdager i sin nye bok Affinities forbindelser de aller fleste overser, skildrer dem med virtuositet og kjærlighet – og stadfester sin posisjon som en av samtidens ledende kritikere.

I dag blir kritikk praktisert og oppfattet som en kunstform i seg selv. Hva gjorde dette mulig, og kan det vare?

Kan en 85 år gammel roman der havet stiger, være en roman om havet som stiger? 

For å forstå volden som utspiller seg i demonstrasjonene mot den franske pensjonsreformen, må vi se til både historien og samtidslitteraturen.

Henrik Wergeland er død, Hans E. Kinck er død, Arbeiderpartiets ledelse vakler og kongefamilien har også sitt å stri med. Men Suttung – den glemte, myteomspunne kulturbevegelsen som forener dem alle – leser ufortrødent videre.

Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro.

En jungiansk analyse av Valérie Perrins «løkkeskriftroman» Å vanne blomster om kvelden, fjorårets mestselgende bok i Norge.

Harry Ransom-senteret i Austin er ein heilag gral for forfattarar, akademikarar og kulturarkeologar. Her er eit vitnesbyrd frå ein representant for alle kategoriane.

Internett kan være et fellesrom for verdensborgere og et lukket, kommersielt sted hvor man kun kan oppholde seg på eiernes premisser. Kampen for å gjøre det til det første, pågår hver eneste dag.

Han talte Arbeiderpartiet, Dag Solstad og Brussel midt imot, anmeldte NRK og la seg ned i veibanen. Forfattere flest ønsker å bli lest. Sigbjørn Hølmebakk ønsket å bli hørt.

Noen ganger blir ikke en spalte med korte tekster om korte bøker helt som man har tenkt. Noen ganger må man ta på seg å introdusere Deichman for Mary Gaitskill.

Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte, og vi kan ikke gi den opp.

Olav Løkken Reisop må sies å treffe tidsånden temmelig klokkerent med sin krimlignende idéroman Skriverholmen.

Rune Christiansen ser med sin siste bok ut til å ha funnet et nytt spor i poesien sin og en helt egen vei inn i eksofiksjonen.

Kejser og Galilæer er det ikke mange som leser i dag. Verket virker utilgjengelig og klumpete. Kanskje hjelper det hvis vi innser at Henrik Ibsen i dette skuespillet så 100 år inn i framtiden.

Han var i tilsynelatende evig opposisjon til sin tid, sin familie og sine kolleger. Men også en av Norges mest folkekjære forfattere mens han levde.

En vandring – gjennom to byer, i lys og mørke, blant fortidens og nåtidens spøkelser – med Mariana Enriquez, Argentinas mest kjente nålevende forfatter.

Om ikke-steder, begjær og en lastebil i ørkenen.

Anne Bitsch’ beretning fra rettsaken mot Philip Manshaus reiser vanskelige spørsmål om kollektiv skyld og identitet.

Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.

Jeg har lenge drømt om en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunnsfenomener, som samtidig uomtvistelig er litteratur. Så oppdaget jeg at Dag Solstad skrev den i 1990.

Fra 11. september til 22. juli, fra krigens redsler til konsentrasjonsleirens lykke. Om sannhet og løgn, om vitner og forfattere, og om hvem som eier fortellingen om andre verdenskrig.

En slags tale om redsel, brokkoli og historieskriving.

Nedbøren skjemmer det solblide sjølvbildet til Los Angeles. Mest av alt minner det om at heile det sørvestlege USA held på å gå tom for vatn.

Om å sette punktum på riktig sted, om mistenksomhetens lys over litterær form og stil, om ChatGPT og om Onde netters drømmer av Peter Englund. 

En venninnegjeng har laget en film om den virkelige kvinnen fra hjemstedet til Pedro Almodóvar (og Don Quijote). Å møte dem åpenbarer ikke bare en annen side av La Mancha, men et annet Spania.

Den svenske filosofen Martin Hägglund insisterer på håpet i mørke tider.

Poeten Øyvind Berg skriver om penger og politikk, og om hvorfor poeter bør skrive om penger og politikk.

Sett at pressen skulle granske seg selv etter justismordet i Baneheia-saken. Her er hva den ville finne.

Mye har forandret seg på de 35 årene det har tatt Solvej Balle å skrive romanverket Om utregning av romfang. Men noen ting har vært stabile hele tiden – som interessen for Inger Christensen, aprikoser og en grunnbevissthet om at vi må ta vare på verden.

Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe – forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?

Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.

Kall det gjerne et livsverk. Men alt Morten A. Strøksnes har ønsket å gjøre i sin nye bok om Carl Lumholtz – etnografen han har reist i fotsporene til hele sitt voksne liv – er å skrive «en slags totalprosa».

Det er førti år sidan avantgardisten Theresa Hak Kyung Cha (1951–1982) gav ut hybridromanen Dictee. I dette ofte oversette verket tek ho språket frå kvarandre og set det saman igjen, som eit lappeteppe av kvinners liding.

Skal kritikken bli mer mangfoldig og interessant for flere, må vi greie å utvide kvalitetsbegrepet. Hva kan vi lære av John Bergers Ways of Seeing?

Med sitt tredje bind, Det tredje riket, begynner Karl Ove Knausgårds morgenstjerneunivers endelig å finne sin form.

Dette lønner det seg ikke å skrive, tenker jeg. Så derfor skriver jeg det først: I 1969, etter å ha vært bundet til senga i over 20 år som følge av sykdom, reiste dikteren Målfrid Eikemo (1921–1979) seg plutselig opp og kunne gå. Alle omkring henne kalte det et under.

Sammenhengen mellom verdens første science fiction-roman og Norges største rapduo.

Noen tanker, ikke strukturerte, etter å ha lest en bok om religiøse dissidenter og opplevd historiens nærvær.

Hans Nielsen Hauge er død. Leve haugianerne!

Free er en tankevekkende oppvekstskildring om hva friheten fra kommunismen i Albania betød – ikke bare for stjerneakademikeren Lea Ypi, men for oss alle.

Fire romaner inn i forfatterskapet får Bjørn Vatne med Underliv endelig inn en litterær fulltreffer, fylt til randen med gode vibrasjoner.

Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at Emmanuel Carrère aldri hadde kommet til å skrive en slik bok uansett.

Gjennom sin egen familiehistorie undersøker festspillutstilleren Lene Berg minner, kjønnsroller og kunstnerroller. 

Hvordan den hyperproduktive britiske stjernekritikeren kom til å innse at «vi burde gjøre mer enn å bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig».

Her er våre tips til årets sommerlektyre (og lektyre, generelt), basert på intern og ekstern rundspørring. God bok!

Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.

Lenge før han ble fanebærer for den latinamerikanske magiske realismen, var journalistikken til Gabriel García Márquez ganske fortryllende, den også.

I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.

Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?

Gardsdrift, kjønnsdrift og antidrift. Kristin Auestad Danielsen rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme.

Édouard Louis skriver i En kvinnes frigjøring vakkert om en giftig familiedynamikk og om hvordan han gradvis lærte moren å velge og å elske seg selv.

På slutten av 50-talet fann dei ingen betre merkelapp for dramatikaren Shelagh Delaney enn angry young man. Sjølv ønskte ho bare å skrive om dei menneska som ingen andre skreiv om.

Beinhard og uforsonlig, lys levende og utadvendt: Kjell Askildsen – et tvetydig forbilde.

Tom Egil Hverven går inn i det etterkristne universet i sin nye essaysamling Å lese etter troen, og finner at verken han eller universet er så ferdig med Gud likevel.

Gunnhild Øyehaug burde vært mer berømt enn Knausgård.

Noen kommer for de varme kildene og vulkanene. Vinduet dro til Island for å se Oddi, hjørnesteinen i Dave Eggers’ uavhengige forlagsimperium McSweeney’s.

Dave Eggers’ siste roman The Every viser at vi fortsatt ikke forstår hensiktene til menneskene bak teknologien som styrer livene våre.

Hvem tjener hva på en bokutgivelse?

Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.

Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.

Ansatser til en kongebiografipoetikk.

Er personlige lidelseshistorier veien inn i forfatterskap? En samtale mellom skrivende mennesker med minoritetsbakgrunn.

Espen Haavardsholm (77) levde et intellektuelt, høykulturelt, nevrotisk og politisk frynsete liv. Så ble han forfatter.

Vil du inn i hans verden, må du sette av god tid. Men Korsveien er glitrende tilgjengelig skrivekunst, så tilgjengelig at det kamuflerer både dybden og kvaliteten.

Vinter-OL i Beijing 2022 oppsummert.

En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.

Om Verdens vakreste gutt og det lange etterlivet til Døden i Venezia av Thomas Mann.

I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.

Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.

Ane Hjort Guttus film Manifest viser at kunstnere har noe til felles med sykepleiere.

Myter, virkelighet og mareritt i fire romaner fra den franske og flamske landsbygda.

Fem år etter krisen i Svenska Akademien har Horace Engdahl forlatt Stockholm for Göteborg. Nå forteller han om kjærligheten til sitt nye bosted, misnøyen med dagens kulturklima og den store gåten: Hvorfor blir folk alltid så sinte?

En reise til en spansk vulkanøy og influencer-økonomiens kalde hjerte.

Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for. Men kjærlighet kan også gjøre blind.

Janet Malcolms forfattarskap var drive av spørsmål om moral. Slikt blir ein ikkje nødvendigvis populær av, som hennar norgesklare bok Journalisten og morderen i si tid demonstrerte.

Peter Thiel forklarer vårt teknologiske og politiske uføre. Eller gjør han?

Et intervju med Per Petterson om intuisjon, komposisjon og AKP(m-l).

Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.

Møt Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

I sin faste spalte anbefaler Hanna Stoltenberg en håndfull nye, eldre og av praktiske årsaker gjerne korte bøker. Denne måneden røk hun på en smell.

Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?

Hanna Stoltenberg er tilbake med sin faste spalte etter ni måneders pause. I mellomtiden har noe skjedd. Det er ikke lenger så viktig at en bok er kort, så lenge den er lett.

Ingen som deltok på den første versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival forlot festivalen uten å ha fått merker av den.

Fra Oslo til New York, fra «et slags Utopia» til en følelse av at «det var noe i luften som ikke var helt okei». Dette er historien om Norsk-amerikansk litteraturfestival i årene 2013 til 2016.

Dette er sånn Norsk-amerikansk litteraturfestival (2012-2016) endte: Ikke med et smell, ikke med et klynk, men med en svanesang for det store, mannlige geniet og en plutselig tårevåt scene i en fullsatt sal.

Et leilighetsdikt i anledning årets slutt.

Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.

Politikarane har gitt folket sitt ja. Vil folket gi seg over til politikarane? Dette er forteljinga om den fem veker lange jakta på 3.876.200 nordmenn over 18 år.

Den katalanske fotballklubben, drømmefabrikken og tankesmien FC Barcelona er i ferd med å gå tom for både penger og ideer. Men det blir i alle fall litteratur av det.

Camara Lundestad Joof og Jan Grue om hva som skal til for å møte aksept fra storsamfunnet som funksjonshemmet og som synlig minoritet.

Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.

Romantenkeren Dag Solstad ved 80.

Et strengt nødvendig reiseessay.

Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?

Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.

Kor flatt språk er ein overraskande slutt verdt? Det må vere opp til lesaren av Aslak Nores nye roman Havets kirkegård å vurdere.