Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha noen plass.

Et dikt av Gunnar Wærness skrevet med utgangspunkt i Benjamin Netanyahus nå slettede tweet om «mørkets og lysets barn.»

Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).

Torild Wardenærs nye dikt byr på klokskap og melankoli i møte med utrydningstruede arter. Men hva er det egentlig den økokritiske poesien vil i verden?

To dikt fra den svenske gjendiktningen En flöjt av mörker av Somaya El Sousi.

Tolv postkort frå ein sommar i Paris.

Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv.

Hva reality-tv lærte meg om virkeligheten, og hva virkeligheten lærte meg om rollene vi spiller som oss selv.

Eit utdrag frå romanen Indelicacy av den amerikanske forfattaren Amina Cain.

I andre halvdel av 1990-tallet så to av Norges mest leste, posthumt utgitte poesisamlinger dagens lys. Disse definerte den særnorske «sjangeren» etterlatte dikt. Hvordan ble det sånn?

Skjønnlitterære evner kan være et ustøtt fundament for politiske standpunkter. Men i tilfellet Kjartan Fløgstad er fundamentet som støpt i sement fra A/S Dalen Portland Cementfabrik.

I Kjartan Fløgstads forfatterskap er fotballen like selvsagt til stede som litteraturen, kunsten og politikken. Den er som lufta han puster inn, en naturlig del av tilværelsen.

Vi er alle tidsvitner, vitner til den tiden vi lever i, men noen får med seg mer enn andre. Om Kjartan Fløgstad ved 80.

Bilfritt sentrum, kulturinstitusjoner langs fjorden og helikopterplass i Bjørvika: For 60 år siden forutså et medlemsblad for arkitekter mer eller mindre dagens Oslo.

Om den danske forfatteren Søren Ulrik Thomsens begeistring for den klassiske storbyen – som fysisk form, som sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse.

Vandringer i det gamle og nye København, i hælene på Søren Ulrik Thomsen.

Alle veier fører ikke til Notodden. Men en ikke ubetydelig del av høstens norske samtidslitteratur gjør det.

Hvordan et verbmodus på spansk kan uttrykke fundamental usikkerhet, for eksempel om hvorvidt man ønsker å leve.

Om cinefilien, kinomørket og kunsten å avlese virkelighetens blindeskrift.

Noen tanker om graffitikunstneren Keith Haring (1958–1990) og hans hyperlokale universalisme, i lys av en ny biografi.

Krystallpalasset var et byggverk i glass og jern reist til verdensutstillingen i London i 1851. I Eirik Høyer Leivestads nye bok blir det noe mye mer.

En historie om et bilverksted i Nord-Afrika, feministiske forestillinger og å være journalist i en storyfisert virkelighet.

Romanforfatteren Jessica Au tar med moren fra Australia til Japan, men egentlig har hun allerede reist ifra henne.

Den tysk-koreanske teknologitenkeren Byung-Chul Han gir oss ikke svar på verdensgåten, men med sine korte bøker og aktuelle vinklinger er han en filosof perfekt tilpasset vår distraherte samtid.

Biografien om Finn-Erik Vinje er atskillig mindre tabloid enn objektet, men som moderne språkhistorie er den frodig – og en påminnelse om ordenes sprengkraft.

Om Lars Myttings Butangen-trilogi og den historiske romanens mulighet.

Palestinske poeter skriver tilbake. En samling dikt, utvalgt og introdusert av Rana Issa, med engelske gjendiktninger.

Det er håpløst og han gir seg ikke. Paul Auster stirrer døden i hvitøyet i sin siste (uoffisielle) trilogi, en sen oppblomstring i et allerede frodig forfatterskap.

Hva den amerikanske forfatteren David Foster Wallace oppdaget da han – i en nærmest glemt gjesteopptreden som tidsskriftredaktør – forsøkte å se inn i framtiden.

Trocadéro-plassen har Paris’ beste utsikt til Eiffeltårnet, slik plassen i juli neste år vil ha til åpningen av byens sommer-OL. Men her blir også historien synlig.

Om å bli sluppet inn i en verden som ikke er min – gjennom bilder fra en lesbisk strippeklubb i Brasil på 70-tallet, samt de siste bøkene til Christina Sharpe, Sumaya Jirde Ali og Camara Lundestad Joof.

Middelalderballaden Draumkvedet dukker stadig vekk opp i litteraturen, musikken og bevisstheten til oss nåtidige. På et eller annet vis gir det håp.

Kan vi se en tekst? Kan vi lese et bilde? I boken Exteriors fra 1996 forsøkte Annie Ernaux å skrive fotografisk om sine nære omgivelser. En illustrert nyutgivelse har tatt nobelprisvinnerens ord bokstavelig.

Flere forfattere som gjennomlevde okkupasjonstiden, påpekte at den var så «annerledes». Men selve den ultimate krigserfaringen – striden – er så godt som fraværende i den nære etterkrigstidens norske skjønnlitteratur. Hva er det så den prøver å fortelle oss?

Jeg kan ikke si helt bestemt hva den symboliserer. Men den er som dette noe, det som glipper unna og ikke lar seg sette på formel når det kommer til kunsten hans. Det jeg kan si om Jon Fosses paraply, er at den er vår.

Det har slutta å snø. Vi kler oss godt, vottar og alt, så kjører vi til Strandebarm i Hardanger. Til Nobelpris-vinnarens heimbygd.

Dette lønner det seg ikke å skrive, tenker jeg. Så derfor skriver jeg det først: I 1969, etter å ha vært bundet til senga i over 20 år som følge av sykdom, reiste dikteren Målfrid Eikemo (1921–1979) seg plutselig opp og kunne gå. Alle omkring henne kalte det et under.

I sine «To blå bøker» fra 1980-tallet bærer Jan Erik Vold en annen maske enn han pleier å gjøre. Disse nesten glemte diktsamlingene peker ut en retning i forfatterskapet som han valgte å ikke følge videre.

Hvordan et marxistisk essay om Donald Duck havnet på Pinochets bokbål etter statskuppet i Chile for 50 år siden.

I den første doktoravhandlingen om Tone Hødnebøs forfatterskap, skrevet av Benjamin Yazdan, fortolkes diktene hennes i lys av Theodor W. Adornos kritiske teori. Og hvorfor ikke?

På 1970-tallet var han den mest politiske poeten i Norge. Så ble han en helt annen. Hva skjedde med Sigurd Helseth (1945–2021)? Hans etterlatte diktsamling stiller flere spørsmål enn den gir svar.

Forfatteren Matti Aikio (1872–1929) internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for, men han løftet også fram den samiske kulturens progressive kvinnesyn.

Et forsøk på å få alle man kjenner til å lese en Dag Johan Haugerud-roman fra 2011, pluss et intervju med Haugerud som handler om alt annet enn akkurat den romanen.

Den svenske forfatteren Tone Schunnesson utforsker i sine høylitterære romaner fra en antilitterær verden hva som skjer når ingen lenger vil kjøpe det du har å selge: deg selv.

To av høstens romansnakkiser tar for seg 1600-tallskvinner anklaget for trolldom og spedbarnsdrap. Likevel synes Olga Ravn og Tore Renberg å ville ulike ting.

Hva har litteraturen å stille opp med mot en digitalt dopet underholdningsindustri? Sin evige evne til å svare med samme mynt, viser Solvej Balle, Karin Smirnoff og Karl Ove Knausgård. 

Det er en fordel å vite hva som kjennetegner ekte intelligens, før man uttaler seg om den som er kunstig.

Han «opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet», ifølge Lars Saabye Christensen. Men hvorfor gikk Notto Fipp (1885–1931)? Og hvorfor gå om sommeren i det hele tatt?

Fra 11. september til 22. juli, fra krigens redsler til konsentrasjonsleirens lykke. Om sannhet og løgn, om vitner og forfattere, og om hvem som eier fortellingen om andre verdenskrig.

Hvordan den hyperproduktive britiske stjernekritikeren kom til å innse at «vi burde gjøre mer enn å bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig».

I dag blir kritikk praktisert og oppfattet som en kunstform i seg selv. Hva gjorde dette mulig, og kan det vare?

Han var det evige vidunderbarnet i engelsk litteratur. Men hva, egentlig, var det Martin Amis (1949–2023) drev med? 

Merve Emres Vinduet-forelesning, opprinnelig holdt i Hamsunsalen i Gyldendalhuset i Oslo, 4. september 2023.

I en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var han helt sentral. Omsider har gessælen dukket opp i litteraturen også.

Vi lytter til mopeder i stille grender, beskriver gessælens verdier og dveler ved det helt spesielle utropet «dætta æ gess-æææææl!»

Hvorfor jeg aldri, aldri i livet vil skrive en historisk roman. (Og hvorfor det kanskje likevel kan være verdt å gjøre det.)

Hvordan et tukthusball, en grønnstripet bukse og et uforståelig brev fra det 18. århundre kan gi en plutselig tilsynekomst av noe skjult i vår egen hverdag.

Han var i tilsynelatende evig opposisjon til sin tid, sin familie og sine kolleger. Men også en av Norges mest folkekjære forfattere mens han levde.

Han talte Arbeiderpartiet, Dag Solstad og Brussel midt imot, anmeldte NRK og la seg ned i veibanen. Forfattere flest ønsker å bli lest. Sigbjørn Hølmebakk ønsket å bli hørt.

Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro.

Henrik Wergeland er død, Hans E. Kinck er død, Arbeiderpartiets ledelse vakler og kongefamilien har også sitt å stri med. Men Suttung – den glemte, myteomspunne kulturbevegelsen som forener dem alle – leser ufortrødent videre.

En jungiansk analyse av Valérie Perrins «løkkeskriftroman» Å vanne blomster om kvelden, fjorårets mestselgende bok i Norge.

Harry Ransom-senteret i Austin er ein heilag gral for forfattarar, akademikarar og kulturarkeologar. Her er eit vitnesbyrd frå ein representant for alle kategoriane.

Internett kan være et fellesrom for verdensborgere og et lukket, kommersielt sted hvor man kun kan oppholde seg på eiernes premisser. Kampen for å gjøre det til det første, pågår hver eneste dag.

Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte, og vi kan ikke gi den opp.

Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe – forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?

Det er førti år sidan avantgardisten Theresa Hak Kyung Cha (1951–1982) gav ut hybridromanen Dictee. I dette ofte oversette verket tek ho språket frå kvarandre og set det saman igjen, som eit lappeteppe av kvinners liding.

Kall det gjerne et livsverk. Men alt Morten A. Strøksnes har ønsket å gjøre i sin nye bok om Carl Lumholtz – etnografen han har reist i fotsporene til hele sitt voksne liv – er å skrive «en slags totalprosa».

Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.

I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.

Møt Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.

Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.

Mye har forandret seg på de 35 årene det har tatt Solvej Balle å skrive romanverket Om utregning av romfang. Men noen ting har vært stabile hele tiden – som interessen for Inger Christensen, aprikoser og en grunnbevissthet om at vi må ta vare på verden.

Hvem tjener hva på en bokutgivelse?

Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.

Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.

Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.

En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.

Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.

I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.

Kajsa Ekis Ekman, ein av Sveriges «mest allsidige intellektuelle», leverer ei einsidig framstilling av det nye synet på kjønn.

Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.

Et intervju med Per Petterson om intuisjon, komposisjon og AKP(m-l).

Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?

Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.

Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?

Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.

Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.

Fra forkvaklet libido og vodkatåke til umuligheten av nåde og andre brutale erkjennelser. Dette er en sesongbetont spesialutgave av Hanna Stoltenbergs spalte for korte anbefalinger av korte bøker.

Dei med tolmod skal få det Karl Ove Knausgård har lova dei i Ulvene fra evighetens skog.

Om Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård.

Med sitt tredje bind, Det tredje riket, begynner Karl Ove Knausgårds morgenstjerneunivers endelig å finne sin form.

Nattskolen, Karl Ove Knausgårds London-roman om diabolsk kunst, tar hans morgenstjerne-prosjekt til nye høyder.

Ingen som deltok på den første versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival forlot festivalen uten å ha fått merker av den.

Dette er sånn Norsk-amerikansk litteraturfestival (2012-2016) endte: Ikke med et smell, ikke med et klynk, men med en svanesang for det store, mannlige geniet og en plutselig tårevåt scene i en fullsatt sal.

Fra Oslo til New York, fra «et slags Utopia» til en følelse av at «det var noe i luften som ikke var helt okei». Dette er historien om Norsk-amerikansk litteraturfestival i årene 2013 til 2016.

Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.

Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.

Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.

Politikarane har gitt folket sitt ja. Vil folket gi seg over til politikarane? Dette er forteljinga om den fem veker lange jakta på 3.876.200 nordmenn over 18 år.