Åpent brev til Europa

Det var i august 2009, flyet var i rute, og jeg landet i Lviv. Den snøhvite fargen på flyplassen var blendende.

Erín Moure, den kanadiske poeten – som en gang i tiden besluttet å gjendikte en av mine bøker til engelsk, og som siden har blitt en av mine beste venninner – ønsket å begrave morens aske på kirkegården i morens fødeby, Velyki Hribovychi. Jeg ville følge henne dit og samtidig se munningen av Donau, der elvedeltaet blir del av Svartehavet. Skjebnen hadde gjort sitt valg, og skjebnens navn var Ukraina.

Europa? Ja, dette er også Europa. Vi er lei av Europa.

Europa er et landområde som i første halvdel av det 20. århundre utviste befolkningen sin i retning Amerika. Og slik ble det til at to poeter som bor på forskjellige kontinenter, kan møtes i Lviv. Den ene, som kommer fra Québec, venter på meg på flyplassen. Hun er datter av en kvinne som emigrerte som barn fra Østerrike-Ungarn/Polsk Galicja, nå Ukraina – og av en far hvis bestefar emigrerte fra Galicia i Spania, der jeg bor. Tre av mine besteforeldre var emigranter til Argentina og Cuba, og en er begravd i Camagüey. Erín og jeg er like gamle, født i 1955; begge har forfedre født på et sted kalt Galicia. Vi er resultat av all ferdselen frem og tilbake, krysningene over Atlanteren igjen og igjen.

Avstanden mellom Lviv og Velyki Hribovychi er omtrent 30 kilometer, og vi tar toget. Den nærmeste byen er Bibrka. Der, kort tid etter nazistenes ankomst, ble 200 jødiske beboere sendt til utryddelsesleiren Bełżec. Senere, den 13. april 1943, ble ytterligere 1300 jøder skutt og drept på veien til Volove. De fleste av de ukrainske jødene som ble drept, ble drept slik under andre verdenskrig, skutt og kastet i massegraver utenfor landsbyene sine. Flertallet av de galiciske innbyggerne som var tilhengere av den spanske republikken, ble myrdet av Francos falangister på samme måte. Under borgerkrigen ble de skutt og kastet i graver nær landsbyene sine. Det finnes en tendens til å betrakte stedene emigrantene kommer fra som underutviklet, ikke bare økonomisk: De blir også sett på som isolerte, som om de befinner seg utenfor Historien. Jeg vil påpeke at å holde ut Historien ved å bli behandlet som billig eksportert arbeidskraft, er en måte å leve den på. Jeg må også få legge til at familiene til de to poetene – som møttes i det som en gang var hovedstaden i østerriksk–ungarsk Galicja – har hatt og fortsatt har jevnlig kontakt med Amerika, og med de europeiske landene de emigrerte fra på 60-tallet: på alle disse stedene var de en del av proletariatet som arbeidet med gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig.

Europa? Ja, Europa vrimler av mennesker. Vi får aldri nok mennesker.

Et folk – menneskeheten – er et vesen som oppstår slik elver oppstår. De stiger, og fordi de kan stige, kan de synke. Menneskeheten er ustanselig, det vil si: Den kan ofres en million ganger, men blir likevel aldri ødelagt. Et folk er uforglemmelig, det vil si en levende ting som ikke trenger oss som individer for å eksistere. Folket er aldri på maktens side, uansett hvilken makt det er snakk om; folket er på side med potensialer, med muligheter, og er ansvarlige overfor de mulighetene. Folket må ikke forveksles med sine representanter eller med de som styrer det. Fordi folket ikke er en representasjon, men noe som er til stede på jorden.

Et folks minne rommer mange typer styresmakter, om mange slags produksjonsformer det har gjennomlevd, men dets egen kropp går forut for dem alle. Det er en kraft i stand til å styrte ethvert gammelt regime, og alle regimer er gamle. Kraften er selve det å reise seg, storme fremover, synge om å bli beseiret eller å vinne, og dette er aldri å utøve styringsmakt. Det er uforenlig med styringsmakt, med en hvilket som helst form for styringsmakt.

Et folk er en kraft som ikke må forveksles med en land eller en nasjonalstat eller noen slags administrativ inndeling. Et folk er en jordstengel, den vokser og utvider seg uten å ta hensyn til byråkratiske hindringer. Et folk mangler alltid papirer. Ingen institusjoner, ingen form for institusjoner, begeistret et folk, folket vet prisen de må betale for slike. En menneskehet er til, gjør seg til kjenne, er i stand til å styrte alt, kan selv falle, er i samtid og beveger seg fremover.

Europa? Ja, Europa vrimler av tenkning. Vi får aldri nok tenkning.

Håpet vet hvordan det skal vente, men vi, av arten homo sapiens, har blitt vant med å fortvile.

Vi fortviler fordi vi tidvis ikke klarer å se for oss en fremtid som er annerledes enn i dag. Vi fortviler fordi vi er opplært til å tro. Troen fjerner uvisshet, men den kan ikke forhindre katastrofer. Vi er vant til å gjennomleve katastrofer, og alt vi vet er at enda en katastrofe vil måtte komme.

I sitt essay «Fra framtid til den tiden som skal komme: Virusets revolusjon», først publisert i avisen Le Monde, setter den franske filosofen Jean-Luc Nancy tro opp mot tillit.

Tillit er for ham den dyden som gjør at vi innrømmer at vi ikke kan ha kontroll på alt. Tillit venter og håper, fordi den vet at risiko er roten til frihet. Tillit er en tenkning som evner å avstedkomme den ene gjerningen vi virkelig kan utføre med livene våre: risikoen ved å leve. Det betyr å åpne oss for en fremtid som er annerledes, som ikke er preget av underkastelse og katastrofer.

Tillit flytter fjell fordi den gir oss kraft til å handle på måter som ikke fører til illusoriske forestillinger om kontroll og makt. Fra et slikt utgangspunkt kan vi kanskje se at demokratiet er noe som lar oss gå sammen inn i fremtiden. Det demokratiet tilbyr oss, er en måte å gi oss alle lik andel av endelighetens byrde og uvitenhet, fordi vi alle står overfor den samme uvissheten.

«Det er ved å miste oss selv at vi finner oss selv på ny,» slår Nancy fast.

Europa? Ja Europa vrimler av kunst. Vi får aldri nok av bilder.

Og slik vil vi drømme igjen.

Vi vil nok en gang drømme om håp, drømme om håpet slik det er gjengitt i Andrea Pisanos inngravering på dørene til dåpskapellet i Firenze. Vi vil drømme om det i fresken til Scrovegni-kapellet, der Giotto også malte håpet, og her vil vi grunne over det igjen.

Utopia – håp – har vinger, men bruker dem ikke; hun rekker frem hendene, og vet ikke om ventingen en dag vil bli kronet med seier. Hun lever i denne uvissheten, og venter.

Jeg sa ja til å skrive dette brevet i august 2021. På den tiden var vi opptatt av en pest. Nå, mens jeg skriver dette brevet, mot slutten av våren 2022, har vi sett krigens røde hest stige frem fra det vakre skriftet Johannes’ åpenbaring.

Den første krigen jeg kan huske fra mitt eget liv, var seksdagerskrigen. Som jente ble jeg hypnotisert av bildene av stridsvogner, i svart-hvitt, fordi det var slik fjernsyn ble kringkastet på den tiden. Jeg fant det umulig å koble stridsvognene til navnene på områdene de rullet gjennom. Disse navnene, som jeg kjente fra den bibelske historien vi lærte på skolen. I den alderen hadde jeg ikke ord for å beskrive det jeg opplevde; i dag kan jeg hevde at en av de mulige definisjonene på krig er bruddet som oppstår mellom språk og territorium. Uavhengig av hvilket tungemål vi snakker, blir språkene splittet av krig, og de kan aldri mer bli det de engang var. Bitter er Troja, og bitter er raseriet musen besynger.

Tidligere i år, den 17. mars, ble flyplassen i Lviv bombet. Jeg tenker på hvite fosforbomber, og jeg tenker på landsbyene Hostomel og Irpin, og det som umiddelbart stiger frem som minner i meg, er turen til Ukraina i 2009.

Et av de mest spennende øyeblikkene i livet mitt, var så avgjort på vei til havnen i Odessa, ned trappene der Sergei Eisenstein hadde filmet noen av de mest uforglemmelige bildene i Panserkrysseren Potemkin.

Fra Odessa dro vi til Vyklove og «kilometer null»-steinen, hvor en av Donaus kanaler går over i Svartehavet. Igor, en lokal lippovan, brakte oss med sin lille båt til denne eksepsjonelle demarkasjonslinjen.

Vi bodde i Avhustyna Voloshyna gate og vi var lykkelige i Ukraina, i Lviv.

Europa? Ja, Europa er full av imperier som ønsker å forene det, og av imperier som vil  holde Vest og Øst under sine respektive herredømmer. Vi er lei av imperier, av skismaer.

Jeg trenger ikke å minne dere på noe av dette; vi lærte det på skolen. Jeg vil bare komme med en tanke – muligens tåpelig – og fortelle dere en historie.

Den tåpelige tanken er at Europa er delt i to: vest for Roma og øst for Konstantinopel/Moskva. Den vestlige delen er en amerikansk koloni, den østlige en kinesisk. Så lenge den vestlige ikke anerkjenner den østlige og omvendt, så lenge de to halvdelene ikke forenes, vil Europa – Europa – forbli den unge kvinnen som blir bortført av en arkaisk og patriarkalsk guds begjær.

Så til historien. En ung kvinne, som kan ha vært Giottos modell, ankommer en ørkenpost. Vi vet fra fillene hennes at hun er tigger. Der, i ørkenen, overøser tiden henne med sine gaver. Som ledsager til de to (Utopia og Tid) finner vi en mann som hver natt skribler raseri på et parallellepiped av tre. Mannen er gammel og har bodd hele livet i et land hvor trær vokser lett; i ungdommen var han trehogger. Huset der han bor, har en hage, og på en av veggene har han installert et parallellepiped av et stykke tre2, som han hadde hogd mens han ryddet skog. Hver kveld går han til veggen og skraper i treklossen av all kraft. Det er støtdemperen hans. Det er bufferen hans. Det han virkelig vil, er å banke hodet i veggen til skallen sprekker opp, slik at han er fri fra livets gru – til tross for at dette er et lykkelig liv. Å skrape i veden natt etter natt lar ham kontrollere raseriet og unngå å bli en morder.

De tre strekker armene ut, akkurat slik Håp – også kjent som Utopia – gjør, uten å vite om de noen gang vil få ønsket sitt oppfylt; de vet ikke om de vil være i stand til å bruke vingene og fly lykkelig av sted. Gjerningen deres vil flytte fjell, fordi de vet hvordan de skal vente og vet hvordan de skal tenke ut en annen fremtid enn den som underkuer dem. De velger å leve blant dem som nekter å bli regnet blant mordere.

Måtte vi alle se et daggry der Europa, Europa, ikke lider under en patriarkalsk guds luner, ei heller under sjalusien til hans guddommelige ektefelle.

Måtte det komme tusen flere vårer til disse landområdene vi deler og til de språkene som stadig er utskjelt i dag, og som noen av oss skriver og snakker, og som vi elsker så høyt.