Lesing og mening

Fra introduksjonsteksten ved nettpubliseringen: 

«Denne uken publiserer vi en klassiker fra Merete Morken Andersens redaktørperiode. Merete Morken Andersen var som kjent en svært raus Vinduet-redaktør, som publiserte artikler og skjønnlitteratur av og om de fleste innen norsk kulturliv. Perioden hennes er også preget av en markant teoretisk vending. "Lesing og mening" er opprinnelig skrevet som en kommentar til Fredrik Wandrups og Arild Linnebergs anmeldelser av romanen Naturligvis måtte hun ringe.»

*

Det fins romaner man bare kan nærme seg, men aldri forstå. Disse lever ofte et skjermet liv utenfor de store medieoppslag, så sant de ikke dras inn i sirkulasjonen for å skjelles ut. Ole Robert Sunde skriver slike bøker. Hans siste roman, Naturligvis måtte hun ringe, kom inn fra kulden 12. mai 1992. Samme dag skriver Dagbladets anmelder, Fredrik Wandrup, at Sunde "dundrer med dødsforakt og uten bremser ned litterære blindgater". Wandrup misliker romanen fordi den er vanskelig å forstå: "fullstendig uutgrunnelig".

Ifølge Wandrup skal en god roman "forsyne leseren med et oversiktlig univers i en kaotisk verden" og ikke bare "bevisst forsøke å framkalle uro og tvil i leserens sinn". Sundes "fortelling fremkaller ingen spenning, ingen assosiasjoner, ingen underholdning, ... ingen latter, ingen gråt, ... bare utmattelse", skriver Wandrup, og konkluderer med at hvis en roman vil "vekke ubehag, er det nødvendig å nå fram, å bli forstått." Wandrups kriterier for en god roman er uventede (i dag), men ikke overraskende; de baserer seg på en sentral norm fra 1700-tallet.

Mange hevder at romanen oppstod eller fikk sin samfunnsmessig funksjon først på 1700-tallet. Den ble den nye borgerlige offentlighetens talerør. 1700-tallet var en brytningstid: normene fra vaklende kongedømmer og en aristokratisk livsstil skulle erstattes av nye og liberale omgangsformer for frie borgere. Ny moral og ny livsstil sto på dagsordenen. Brevromanen, hvor forfatteren kunne la sine personer gruble over nye samlivsformer og så videre, og bestselgere som Robinson Crusoe, om hvordan et menneske ved fornuft og kalkulasjon alene kan overleve på en øde øy, satte søkelyset på problemer for en ny tid. De ikke bare ordnet og diskuterte en kaotisk verden, men, som i tilfellet Robinson Crusoe, innføringen av orden og sivilisasjon var hovedtematikken. Wandrup ser altså ut til å mene at dette 1700-tallsprosjektet bør sette normen for romanskrivingen i Norge også på 1990-tallet.

Ny standard

Arild Linneberg kommenterer Ole Robert Sundes Naturligvis måtte hun ringe positivt og velbegrunnet, og Wandrup blir sint (i Dagbladet 9.1.93) og hevder at Linneberg gjør som Sunde: stenger leseren ute. Vel, la oss se. I en pertentlig formulering skriver Linneberg at "Ole Robert Sunde har nesten greid det Kjartan Fløgstad bare delvis greide med Det 7. Klima, å skrive en "uleselig" roman, målt med tradisjonelle mål." (Kritikkjournalen 1992)

Linneberg forestiller seg en uleselighetsterskel som romaner kan nærme seg -- og Sunde har altså kommet nærmere denne terskel enn Fløgstad. Kunsten oppgave består altså i å komme så nær denne terskelen som mulig, men uten å bikke over og havne i det komplett uleselige eller meningsløse. Ved å komme nærmere denne grensen enn noen annen norsk tekst, setter Sunde en "ny standard for en ny norsk roman," hevder Linneberg.

En tekst som er så nær terskelen for det uleselige blir selvfølgelig ganske vanskelig å forstå. Men Linneberg har spesialisert seg på terskeltilfeller, og heller ikke denne gangen er problemene uoverkommelige -- det tar bare litt tid. "Det finnes bøker det tar lengre tid å lesa og forsøke å forstå enn Ole Robert Sundes siste roman. Naturligvis måtte hun ringe tar omlag en halv sommer. Iallfall er det den tida jeg har brukt."

Linneberg bruker en halv sommer på å forstå Naturligvis måtte hun ringe, på å skyve uleselighetsterskelen ut av romanen. Vi må anta at før den halve sommeren var over, hadde Linneberg fremdeles ikke forstått teksten, men i dag ser Linneberg det klart: Sundes roman er ikke uleselig, bare nesten.

Linnebergs kommentar er preget av hans mangeårige arbeid med østeuropeisk formalisme. Formalistene hevdet blant annet at romaner skal avautomatisere og underliggjøre hverdagsspråket; de skal bryte med det vanemessige og hele tiden være fornyende. Russeren Viktor Sjklovskij gikk så langt som å mene at enhver betydelig roman er en anti-roman. For Linneberg er Naturligvis måtte hun ringe et eksempel på en slik anti-roman, fordi den vil bryte med konvensjoner, gjøre vanene, det forståelige underlig. Dette fører selvfølgelig til at de som forventer at Naturligvis måtte hun ringe skal basere seg på konvensjoner og tilvante lesemåter, vil bli utmattet -- i hvert fall hvis de må lese romanen kvelden før manusfrist. Naturligvis måtte hun ringe bryter således ikke bare med litterære konvensjoner, men skaper også friksjon innenfor de institusjoner som til daglig behandler og bedømmer litteratur.

James Bon

Allerede i åpning leker teksten, Naturligvis måtte hun ringe, med en klassisk åpningsklisjé‚. Flere av James Bond-romanene innledes med at noen ringer til agenten og gir ham det oppdraget som igangsetter eller presenterer romanens intrige. Også Sundes roman åpner med at noen, en tannlege, ringer. Det står "naturligvis måtte hun ringe" på coveret, og på første side står det "og der satt jeg, nei ikke satt men sto". Tittelen ser ut til å implisere en klassisk åpningsklisjé‚ som klangbunn. Sundes åpning kan leses som en ironisk kommentar over den velkjente klisjéen -- noen ringer, og naturligvis må noen ringe her også og uheldigvis eller tilfeldigvis, der satt jeg . Det er som om (forteller)jeget føler seg dratt inn i en intrige som han ikke ønsker å delta i. Det var jo i dag han skulle slappe av for seg selv, ta det med ro -- og da måtte naturligvis hun ringe. Vi står her ved et veiskille: Hvilken retning tar romanen? Står vi her foran en postmoderne metaroman om en antihelt som forsøker å unnslippe en James Bond-intrige? Eller noe helt annet?

Men hva er egentlig romanens intrige? Vi får kanskje et klarere bilde av dimensjonene som står på spill hvis vi tenker oss tannlegen som Sundes muse. I antikken ble musen anropt i eposets første linjer samtidig som intrigen ble presentert. Musen inspirerte fortelleren og sangeren ved hjelp av et guddommelig sendebud. Sundes muse bruker derimot telefonen, men hun ringer ikke for å fortelle om heltegjerninger men for å påminne en pyse om en glemt tannlegetime. Den klassiske museanropelsen er blitt latterliggjort. Sundes roman kan altså være et anti-epos heller enn en anti-roman.

Linneberg ser på konvensjonsbruddet i åpningen på en annen måte. Den fungerer som en rammefortellingen som ruineres, hevder han. Tannlege-episoden hverken utvikles eller oppklares i løpet av romanen; den bare spres utover teksten i fordreide og ufullendte fragmenter. Hele romanen er full av fragmenterte fortellinger (omlag 250 fragmenter på 400 sider). Naturligvis måtte hun ringe blir derfor en tekst som "radikalt utsetter seg for de store fortellingenes sammenbrudd". Linneberg kan derfor med noen få grep gjøre Naturligvis måtte hun ringe til en eksemplarisk "historisk roman – om og i ei posthistorisk samtid"; den blir en roman hvor det å fortelle ikke lenger er mulig. Problemet er at Linneberg vier så mye oppmerksomhet på "fortellingenes sammenbrudd" at han ikke ser – ikke vil se? -- tekstens potensielle fortelling. Teksten er kanskje ikke bare en "ruinhaug", som Linneberg tror. Det kan nemlig finnes en rød tråd som snor seg som en bitte liten fortelling gjennom ruinhaugen; den dukker opp innimellom fra og med fragment nr. 2 og er nesten usynlig. Naturligvis måtte hun ringe blir for meg ikke primært en tekst som "utsetter seg for de store fortellingenes sammenbrudd", som Linneberg sier, men en tekst hvor den lille fortellingens orden trues av de ødelagte fortellingenes rot.

The missing link

Hvordan fungerer den lille fortellingen? I hovedsak er teksten et uregjerlig og uleselig kaos. Den er på sett og vis utilnærmelig, "uforståelig", som Fredrik Wandrup sa. Den velvillige leser prøver allikevel å nærme seg teksten -- og her får den lille fortellingen sin funksjon. Den lille fortellingen er nemlig kronologisk og ekstremt detaljert. Den gir leseren inntrykk av at teksten har en mening, fordi vi gjerne forbinder det som har kronologi og realistiske detaljskildringer, tradisjonelle fortellinger og så videre, med noe poengtert og meningsfylt.

Det er vanskelig å få full oversikt over den lille fortellingen, men i grove trekk følger den det vi kan kalle fortellerjegets gjøremål en solrik morgen. På første side (i fragment nr. 2) har han nettopp våknet og sitter på sengekanten og stirrer ut vinduet, noen fragmenter senere går han inn på kjøkkenet, senere inn på badet, setter seg på do, sitter der lenge, inn igjen på kjøkkenet, spiser, lager kaffe, røyker og så videre, og så videre, og havner i løpet av romanens siste sider på arbeidsrommet -- kanskje for å skrive en roman.

Er dette en intrige?

En intrige forutsetter at hovedpersonen har eller får, som James Bond, et prosjekt som han eller hun forsøker, gjerne i strid med andre, å fullføre. Den lille fortellingen har kronologi, men savner en egentlig intrige; intet skjer. Naturligvis måtte hun ringe får intrige først på et annet nivå, i kampen mellom fragmentene eller i leserens bestrebelser på å redde den lille fortellingen fra å drukne i tekstens ruinhaug. Leseren blir "the missing link"; uten han eller henne skjer intet. Det interessante er altså at romanen må gi seg ut for å ha en mening, ha en intrige, slik at leseren forsøker å finne den. Det paradoksale er at når leseren har funnet ut at romanen mangler mening eller intrige, har leserens arbeid gitt teksten nettopp det den manglet.

Romanen innrettes mot leserens rolle, fordi den er så uleselig. Naturligvis måtte hun ringe mangler en naturlig intrige (dvs. intet er naturlig i litteraturen); den mangler en konvensjonell intrige som leseren med enkelhet kan ordne tekstens episoder eller fragmenter i forhold til. Leseren blir i stedet hele tiden sittende igjen med delinnsikter, som for eksempel den lille fortellingen. Den lille fortellingen er den eneste fragmentgruppen som kan rekonstrueres til et meningsfyllt hele. Men den utgjør bare en liten del av romanen. Neste skritt i leken blir å relatere den til andre fragmenter og episoder i romanen. Det oppstår slik en rekke underlige kontraster og analogier, altså meninger som det går an å snakke om.¹ Men ingen av disse meningene blir så sterke at de greier å holde sammen alle fragmentene i en tindrende klar sammenheng; altfor mange elementer faller utenfor. Hvis leseren greier å holde sammen 11, 12 og kanskje 13 fragmenter i en mening, kommer det alltid et 14. som får det hele til å bryte sammen -- og slik kan leseren fortsette i det uendelige. Hver gang man leser, får man gjerne et nytt perspektiv på deler av teksten; den består nemlig av så mange fragmenter at det er vanskelig å huske hva alle dreier seg om -- og noen av dem er så korte og ufullendte at det er umulig å si hva de dreier seg om; de bare flyter rundt som små jokere som kan brukes til alt.

Geometri

Det er altså tekstens uleselighet som gjør at den kan leses om og om igjen, stadig få nye meninger. Tekstens kaos blir således svært produktivt. Arild Linneberg ble så opptatt av dette kaoset at han mente at moderne kaosteori burde brukes på teksten. I en konkluderende gest hevder han: "Naturligvis måtte hun ringe er leselig som det den er: en kaotisk tekst om kaos, som ikke lenger er kaos, men har det som kjennetegner kaos: sin egen skjulte struktur -- fraktalromanens geometri."

Linneberg sier intet om hva denne skjulte struktur er i Sundes tekst. Han påstår bare, ved å påberope seg kaosteori, at denne strukturen fins, fordi Sundes tekst er kaotisk. Det kan virke som om Linneberg havner i det samme uføret som enkelte strukturalister som hevder at den opplevde mening er aldri den riktige mening; det ligger alltid noe bak, en struktur som opprettholder det hele. Leserens oppgave blir å finne denne "skjulte struktur", Meningen med stor M, så å si. Nei, vil kanskje Linneberg svare, så enkelt er det ikke. Han hevder nemlig senere at den skjulte strukturen eller en slik "ugjennomskuelig labyrintisk formlov" selv er "uforutsigelig". At det som er skjult er uforutsigelig er ikke overraskende. Men betyr dette at det vil finnes en ny skjult og uforutsigelig struktur bak enhver ny lesing av teksten? Eller er det slik at Linneberg ikke bryr seg om leseren i det hele tatt? Er det da teksten i seg selv som har et mønster som følger en matematisk uendelighetsformel, og er det da slik at du, hvis du finner formelen, kan skrive neste fase i romanen selv? En god kaosteoretiker ville vel gjerne tenkt slik, målet deres er jo nettopp å forutsi – for eksempel været.

Hva er litteratur

Jeg tror ikke kaosteorien anvendt på Naturligvis måtte hun ringe vil stemme på noen måte. Kaosteorien kan til nød stemme i den forstand at ingen fenomener, inklusive Sundes tekst, har en kjerne som vi tilslutt kan nå. Men når det gjelder litteratur av Sundes type -- som ikke er systemdiktning bygd over en eller annen magisk tallrekke -- er det svært uheldig å snakke om en "skjult struktur", som om det skulle ligge noe bak eller utenfor litteraturen som leseren bør søke. Det kan sikkert være fristende å tro at det må ligge noe dypt og "ugjennomskuelig" bak Sundes prosjekt, men da bør man snakke med Sunde selv og ikke lese teksten. Jeg vil snarere si det slik at meninger i Naturligvis måtte hun ringe ikke finnes før eller utenfor lesingen av romanen. Det er antakelig slik med all litteratur. Sundes roman er viktig fordi den – i sin vellykkede måte å være uleselig på – viser dette bedre enn de fleste andre norske tekster. Romanen skjer eller blir full av meninger først i og med leserens aktivitet. Det interessante er at den leseren som er villig til å nærme seg, aktivt, Naturligvis måtte hun ringe, også nærmer seg spørsmålet: Hva er litteratur?

I sum har jeg på et eller annet vis havnet mellom Wandrup og Linneberg, mellom en som hevder at romanen er uforståelig og en som hevder at den er forståelig, kort sagt, mellom uleselighet og leselighet. Innimellom disse to polene skjer det noe. Jeg nærmer meg noe og opplever små glimt av innsikt, men disse kan ikke fastholdes over lang tid slik at Naturligvis måtte hun ringe blir stabil og leselig; denne romanen blir aldri totalt leselig. Vi faller fort inn i en ny og rystende uleselighet. Dialektikken mellom Wandrup og Linneberg er ustoppelig; i møtet med Naturligvis måtte hun ringe går den ivrige leser fra uleselighet til leselighet og til ny uleselighet og ny leselighet osv. i det uendelige. Innimellom skjer det viktige: tilnærmelsen og den potensielle innsikten. Allegorisk fortalt: Mellom Wandrup og Linneberg skjer Røssaak, takket være Sunde.