På sporet av en avsporing

Sandra Buchanan Andersen leverer en grundig og imponerende lesning av Liv Køltzows roman Verden forsvinner i Vinduet.no 11. november. Ikke minst tatt i betraktning at hun – så vidt jeg kan forstå – snarere underbygger enn motsier mitt syn på Verden forsvinner som mislykket i lys av Køltzows egne tanker om god romankunst. Andersen viser på en meget elegant måte hvordan romanen "plasserer seg i en modernistisk tradisjon", noe jeg er helt enig i. Det jeg derimot finner paradoksalt, er den konklusjonen hun derav trekker: "Slik jeg ser det plasserer romanen seg i en modernistisk tradisjon, og representerer, ikke minst med dette, en fornyelse av den norske samtidsromanen."

Jeg har vanskelig for å se hvordan en roman som bare plasserer seg i en tradisjon – uansett tradisjonens typebetegnelse – kan representere noen reell fornyelse. Enda vanskeligere har jeg for å se hvordan en norsk roman som plasserer seg i den modernistiske tradisjonen representerer "en fornyelse av den norske samtidsromanen". Tradisjon og fornyelse er kanskje ikke motstridene begreper innenfor et postmoderne stilparadigme, men for modernismens vedkommende må vel fornyelse og brudd med tradisjonen oppfattes som to bærende kriterier.

Andersen påpeker at "det sterke fokuset på hovedpersonens bevissthet knytter, slik jeg ser det, an til den modernistiske romanen". Slik ser jeg det også: Verden forsvinner knytter an til den typen modernistiske romaner som kulminerer som nyskapende strømning før annen verdenskrig. Hun baserer sin forståelse av modernisme-begrepet på Bradbury & McFarlanes klassiker Modernism, A Guide to European Literature 1890-1930, og som tittelen mer enn antyder: modernismen er som litterær epokebetegnelse betraktet, et passert stadium. Jeg er helt enig med Andersen i at Verden forsvinner har klare formale og innholdsmessige likhetstrekk med flere aspekter ved den modernistiske romanen, men nettopp fordi den er så gjennomsyret av denne dominerende tradisjonen, kan romanen vanskelig sies å representere noe nytt i norsk romankunst.

Når Andersen til slutt hevder at jeg "undervurderer en hel yrkesgruppe", tror jeg nok hun må ta en titt på hva jeg egentlig har skrevet – at Køltzows samtidige kanskje har sett seg litt blinde på bokens litterære kvaliteter i stråleglansen av sin egen sekstiåtter-virkelighet. Vi kan alle forblindes av den type kunstneriske uttrykk som bekrefter vår egen virkelighetsforståelse og som vi kan speile vår egen identitet i – men det blir nødvendigvis ikke god kunst av den grunn. Jeg undervurderer altså ikke "en hel yrkesgruppe", slik Andersen vil ha det til. For eksempel anbefaler jeg Andersen, i disse nostalgiske Club7-tider, å lese Mari Lendings anmeldelse av Verden forsvinner i fjorårets utgave av Kritikkjournalen – en anmeldelse som setter romanen inn i dens sosiale nedslagsfelt.

Skjønt det har vel heller aldri vært slik at dagspressens samlede kritikerkorps’ hjertelige verbale omfavnelser sånn uten videre har borget for en romans litterære kvalitet.

Litterær fortolkning og vurdering er som kjent to forskjellige ballgames. At Andersen og jeg ikke er enige i om romanen er god eller dårlig, det får så være. Men at Verden forsvinner skriver seg inn i en modernistisk romantradisjon – og dermed også ut av norsk litterær fornyelse – det tyder lesningen hennes på at vi kan enes om.