Preteritum maskin

Rett etter årtusenskiftet var det snakk om å opprette en egen minnedag for holocaust. Den gangen gikk jeg på videregående, og jeg husker at jeg syntes det var et dårlig forslag. Jeg deltok ikke i noen debatt om det, men jeg husker å ha tenkt at det var typisk at man skulle markere grusomheter som skjedde for lenge siden, i stedet for å forsøke å gjøre noe med de som foregikk akkurat da: Krigene i Kongo var inne sin verste fase, og folkemordet i Darfur hadde nettopp begynt – nærmere åtte millioner mennesker ble drept i disse to hendelsene til sammen. Interessen for fortidas ugjerninger framstod hyklersk med tanke på at det foregikk katastrofale grusomheter akkurat da, som kanskje kunne ha vært avverget dersom de hadde blitt gjenstand for samme oppmerksomhet.

Den internasjonale holocaustdagen ble opprettet gjennom en resolusjon i FNs sikkerhetsråd i november 2005, og blir nå markert hver 27. januar. Siden dengang har jeg skjønt at det er minst to grunner til at jeg tok feil. Økt oppmerksomhet om og forståelse for fortidas ugjerninger går ikke på bekostning av å gjøre noe med urett som begås i dag. Det er heller motsatt. Fortida er heller ikke noe vi kan «bli ferdig med» og bare «legge bak oss». Fortida, og våre historier om den, er selve betingelsen for nåtida.

Siden årtusenskiftet har det også blitt langt tydeligere for meg at holocaust, ulikt borgerkrigen i Kongo og folkemordet i Darfur, ikke var noe som skjedde et annet sted. Noen år senere hadde jeg allerede endret mitt syn på viktigheten av fortida i den grad at jeg skulle skrive masteroppgave i historie. Jeg holdt meg unna det som i Norge kaltes «okkupasjonshistorie», ettersom det var skrevet så utrolig mye allerede, og hver fortidig stein så ut til allerede å være snudd. Som de aller fleste på min alder, om enn i noe mindre grad enn vår foreldregenerasjon, vokste jeg opp i et Norge stappfullt av historier om «krigen». Morfar hadde sittet på Grini og tok meg med til Hjemmefrontmuseet i Oslo (vi spiste lakrisbåter og jeg så en tigger på Karl Johan). Farfar var i Heimevernet og hadde vært i Tysklandsbrigaden, og overalt var andre bestemødre og bestefedre som hadde gjemt radioer, gått med binders og nynnet «Ja, vi elsker» stille når de gikk forbi tyske soldater. Det er ikke rart at de dramatiske okkupasjonsårene ble en så viktig del av minnene til de som gjennomlevde dem, og av den norske kulturen i etterkrigstida. Det som er rart er at de norske jødene knapt ble nevnt i disse fortellingene.

I senere år har «det norske holocaust» blitt viet langt mer oppmerksomhet enn tidligere, og det er sannelig på tide. 772 norske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirer, hvor 738 av dem ble myrdet. Sammen med behandlingen av sovjetiske krigsfanger på norsk jord, hvor så mange som 13 700 døde, er deportasjonen av de norske jødene noe av det mest alvorlige som hendte i Norge under okkupasjonen. Det er mange som over flere tiår har bidratt til at dette løftes fram, men man kommer ikke utenom den innsatsen som er lagt ned av Marte Michelet. Hennes bok Den største forbrytelsen (2014) forsøkte å vise omfanget av det norske holocaust gjennom historien til én familie. I Hva visste hjemmefronten? (2018) gikk Michelet lengre. I en anklagende tone spurte hun både hvorfor vi ikke har fått vite mer om det norske holocaust tidligere, og mer konkret om hvordan det kunne ha seg at ikke flere jøder ble reddet, all den tid Norge hadde en velfungerende motstandsbevegelse og en lang, ubevoktet grense mot det nøytrale Sverige.

Svaret hun ga på disse spørsmålene var at det norske samfunnet, og dermed også motstandsbevegelsen, var preget av antisemittiske holdninger i langt større grad enn hva vi tidligere har tatt inn over oss. Derfor ble det ikke gjort mer for å hjelpe jødene, og derfor har den største forbrytelsen nærmest blitt skrevet ut av historien om den andre verdenskrig i Norge.

Det kan vanskelig overdrives hvilket brudd dette er med tidligere fortellinger. Nazismen var, i aller høyeste grad, en politisk bevegelse, men da Hitler tok makten i Tyskland, og senere startet den andre verdenskrig, ble de politiske konfliktene mellom fascister, kommunister, sosialdemokrater og liberalister, gjort til en konflikt mellom nasjoner. I Italia har det vært vanlig å snakke om «antifascistisk» motstand, ettersom landet byttet side i løpet av krigen. Men i et land som Norge ble det nasjonale, heller enn det politiske, betonet i kampen mot «tyskerne». Nazismens politiske innhold har likevel alltid vært kjent, og en implisitt feilslutning har vært at nordmennene som gjorde motstand mot nazistene må ha vært ikke bare antinazister, men også motstandere av antisemittisme.

Marte Michelets bøker har vist oss at det ikke er så enkelt, og kanskje er hennes viktigste bidrag påpekningen av antisemittiske holdninger i både motstandsbevegelsen og eksilregjeringen. Hun er imidlertid langt fra den første til å forsøke å løfte fram de norske jødenes skjebne. Oskar Mendelsohn var en av de som greide å flykte før deportasjonene. Han skrev og utga Jødenes historie i Norge i to bind i 1969 og 1986. Siden har enkeltstående historikere levert viktige arbeider, og blant disse er Bjarte Bruland, Mads Tangestuen og Elise Berggren, som i fjor skrev en hel bok viet til å avdekke feil i Hva visste hjemmefronten? Disse historikerne er altså ute i omtrent samme ærend som Marte Michelet, men har likevel gått til angrep på henne. Hvordan ble det slik?

I sine arbeider om det norske holocaust står Marte Michelet på andres skuldre, og hun har sparket hardt ifra for å kunne presentere sin nytolkning av norsk okkupasjonshistorie. Historikerne bak Rapport fra ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (2021) er i sin fulle rett til å kritisere Michelets framstillinger og hennes omgang med et kildemateriale som de også selv kjenner. Det største problemet oppstår etter min mening når det i boka, og i debatten som har fulgt, mer enn antydes at historikere er de eneste som kan skille sant og usant i fortida. Blant annet løftes det fram et sitat Michelet ga i et intervju med studenttidsskriftet Fortid, hvor hun sammenlignet historiefaget med journalistikk og kunne tolkes til å mene at kildekritikk handler om å «finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.» Ifølge forfatterne av mot-boka er historikere tvert imot forpliktet til også å lete etter kilder som motbeviser ens egen forklaring, og historieprofessor Kjetil Jakobsen gjorde mye ut av det samme poenget i en kronikk. Dette er for all del et fint prinsipp, og det er lite som tyder på at ikke Michelet også vil være enig. Dermed blir det ironisk at både Jakobsen og motbok-forfatterne må tolke Michelet så ensidig og lite sjenerøst for å få fram sine foretrukne poenger.

I boka Hva vet historikerne (2021) gir Espen Søbye en kvalifisert kritikk av arbeidsformen til de tre historikerne bak mot-boka. Det finnes ingen «sannhetsmaskin», skriver han, og kritiserer det positivistiske synet på kilder som preger utgivelsen. Søbyes poeng er ikke at alt er relativt og at sannheten ikke finnes, men at historikernes ensidige spikking på fliser i Marte Michelets øyne, gjør dem blinde for bjelkene i sine egne. Hans egen metode for «arkivstudier»¹ er heller ikke perfekt, men interessant nok er det filosofen Søbye som virker å ha det mest reflekterte forholdet til hvordan man kan forsøke å si noe sant om fortida. Der historikerne egentlig ikke oppnår så mye annet enn å vise at de kan få et utvalg kilder til å bety noe litt annet enn hva Michelet gjør, retter Søbye oppmerksomhet mot kildesituasjonen. Hva gjør det med vår evne til å finne ut hva som skjedde når «kunnskap om okkupasjonsårene er helt avhengig av sekundære kilder, skapt lenge etter krigen, og av de historiske aktørenes egne beretninger»? Det største problemet er likevel ikke mengden kilder produsert av Hjemmefrontmuseets eget historieprosjekt, men mangelen på jødiske kilder.

Det kan tidvis virke som om vi historikere risikerer å stirre oss blinde på detaljer, og slik gå glipp av skogen for trærne. Skogen er i dette tilfellet de store, identitetsskapende fortellingene om fortida som utgjør betingelsene for nåtid og framtid. I debatten om TV-serien Atlantic Crossing var for eksempel historikere rasende fordi kronprinsesse Märtha ble tillagt en langt viktigere rolle i å påvirke Franklin D. Roosevelt enn hva hun mest sannsynlig hadde. Men det var litteraturforskeren Tore Rem som, omsider, påpekte det virkelig problematiske i at manusforfatternes lek med fakta bidro til å understøtte et antidemokratisk narrativ om at monarker er kloke og prinsipielle, mens (Arbeiderparti-)politikere er dumme og upålitelige.

«Økonomien er for viktig til å overlates til økonomene» er et slagord som jeg ofte har tenkt gir mye mening i mitt eget arbeid som en slags økonomisk historiker. Metodologisk ensrettede økonomer krever ofte forklaringsmonopol på alt som har med økonomiske sammenhenger og gjøre, noe de attpåtil gjerne definerer svært bredt. Men fortida er også for viktig til å overlates til historikerne. I likhet med økonomien tilhører fortida alle, og selv om vi historikere har mange studiepoeng og har lest mange bøker og kilder, så vil mennesker som forsker på mennesker aldri kunne gi endelige svar med to streker under.

Det er også verdt å nevne at det moderne historiefaget vokste fram på 1800-tallet, med det nokså eksplisitte formål å skape grunnleggelsesmyter for Europas nye nasjonalstater. Dette er historiefagets opprinnelige funksjon, selv om det også har vært og ikke minst er blitt en kritisk fagretning med subversivt potensial. Siden før 8. mai 1945 begynte hjemmefronten et omfattende arbeid for å skrive sin egen historie, institusjonalisert gjennom det nevnte Hjemmefrontmuseet på Akershus festning og deres omfattende historieprosjekt. Det er i stor grad denne historien som har blitt den offisielle fortellingen om Norge under krigen, etterkrigs-Norges grunnleggelsesmyte, og vi er i ferd med å innse at forbrytelsene mot de norske jødene er blitt utelatt fra denne fortellingen.

Det er prisverdig at mange før Marte Michelet har jobbet med disse spørsmålene, og det er forståelig dersom de nå føler seg både oversett og slått i hartkorn med tidligere okkupasjonshistorikere. Sett utenfra kan det imidlertid også innvendes at det skjedde for lite, for sakte, før Michelet kom på banen. Så sent som i 1997 vedtok staten et såkalt «restitusjonsoppgjør» for verdiene som ble fratatt norske jøder under krigen, etter at det mye omtalte Skarpnes-utvalget hadde lagt fram en delt utredning. Siden mange av ofrene for den økonomiske likvidasjonen og alle deres slektninger også var blitt fysisk likvidert, og dermed ikke kunne få noen erstatning, ble penger satt av til å opprette et senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Senteret har en rekke oppgaver som går utover studier av jødeutryddelsene i Norge, men: «Hvor mye holocaust-forskning får man for 40 millioner stjålne jødiske kroner»?  Ganske lite, ifølge Morgenbladets gjennomgang under samme overskrift. I Espen Søbyes bok kommer det også fram at Hva visste hjemmefronten? har sitt utgangspunkt i funn som HL-senteret aktivt unnlot å publisere eller følge opp i 2014, men som senere ble til en artikkel i Samtiden.

Det virker tydelig at enkelthistorikere som jobber fra innsiden ikke på egenhånd har greid, i tilstrekkelig grad, å gjøre det norske holocaust til en del av den store fortellingen om Krigen. Det oppleves sikkert som en urettferdig dom, men det er heller ikke så rart – all den tid fortellingen om krigen altså er en av de mest grunnleggende, nasjonsbyggende fortellingene vi har. Det er nokså sjelden at slike endres av grundige, akademiske arbeider skrevet for en engere krets alene, og historikere må være åpne for at ikke-historikere blander seg inn i og radikalt endrer det vi ser på som «vårt» forskningsfelt.

*

Da jeg var stipendiat i historie ved det europeiske universitetsinstituttet i Firenze, tok jeg meg ofte i å telle nasjonaliteter rundt ethvert seminar- eller lunsjbord. Siden alle europeiske land sender et par nerder dit hvert år, var det sjelden færre enn seks-sju. Det var en berikelse med så mange kulturer på ett sted, men det var også noe som manglet: På det felleseuropeiske forskningssenteret for samfunnsvitenskaper fantes knapt en eneste person med jødisk tilhørighet, noe som ville ha vært utenkelig på en tenkt tilsvarende institusjon før holocaust. Siden 1991 har såkalte Stolpersteine blitt lagt ned i gatene utenfor bygninger hvor det bodde jøder før holocaust. Siden 2010 har disse «snublesteinene» blitt utplassert også i norske byer. Plutselig blir det tydelig at det også var våre naboer som ble deportert og drept i utrydningsleirer, og at Norge i dag kunne hatt mer av en jødisk kultur enn en tungt bevoktet ortodoks synagoge på St. Hanshaugen i Oslo. Nazistenes utryddelse av jødene fra Europa foregikk også her.

I de lange debattene i kjølvannet av Marte Michelets bøker har det ofte blitt hevdet at hun er «moralsk» i sin omtale av temaene. At hun har beskyldt navngitte enkeltpersoner for holdninger og handlinger hun ikke har hatt godt nok belegg for, er selvsagt beklagelig, og også noe hun nå har beklaget. Man kunne sikkert også ha ønsket seg en annen «tone» i noen av setningene hennes, men tidligere framstillinger av den andre verdenskrig har selvfølgelig også vært moralske. Enkelte frykter nå at Michelet og andres arbeider vil føre til en vending tilbake til moralismen i historieskrivingen om krigen, men med motsatt fortegn. Der nordmennene utelukkende var helter i de opprinnelige historiene, blir stadig flere nå omgjort til skurker, og kritikerne vil innvende at det skjer uten tanke for hvilken virkelighet aktørene befant seg i og hvilket handlingsrom de hadde. Dette handler imidlertid om noe som er viktigere enn skurker og helter, eller å dømme fortidas aktører. Det handler om å forstå at historiene vi har fortalt oss selv om krigen har store mangler.

Vi behøver ikke advarsler om et mulig nytt holocaust for å ville vite den fulle sannheten om det som skjedde for åtti år siden, men mange av de norske jødene hadde kommet til Norge som innvandrere i løpet av tiårene før den andre verdenskrig. Altfor mange nordmenn anså dermed jødene som utenfor fellesskapet, og møtte dem med fordommer. Kanskje vil noen tenke at «antisemittisme» og «antijødiske holdninger» er for sterke begrep for det som kanskje mest var likegyldighet til og manglende interesse for de norske jødenes skjebne. Da likvidasjonen begynte var det uansett mange som hjalp til, og altfor få som forsøkte å stanse det. Ett spørsmål er om noe slikt kunne ha skjedd i dag, eller om ti eller tjue år. Et annet, moralsk spørsmål er hvilke overgrep og uretter som vi i dag snur ryggen til, på grunn av manglende interesse for enkeltgrupper og inngrodde oppfatninger som deles av mange.