Å lære å skrive igjen

Når du ser hva livet har å by på, er det fint liten grunn til å skrive. Det var iallfall sånn det så ut kl. 8:29 om morgenen en dag i midten av juli 2014.

I Ramallah sentrum, femte etasje. Telefonen ringer, og jeg ser nummeret på displayet. Det er ingen jeg kjenner, så rett og slett et ukjent nummer, men når noen ringer meg såpass tidlig, syns jeg at jeg må svare. Jeg liker egentlig ikke mobiltelefoner. Jeg fikk den av en kompis da jeg og familien min kom til Ramallah, slik at vi skulle ha kontakt med omverdenen dersom noe skulle skje. Og det kunne jo virke som om det hadde gjort det nå når noen prøvde å få tak i oss så tidlig på morgenen. Jeg var allikevel like skeptisk til mobiltelefoner, og vil helst ikke holdes ansvarlig for noe som har med dem å gjøre. Så når det ringer kl. 8:29 om morgenen, lar jeg det ringe til han som på den tiden var mannen min, svarer. Men i stedet for å snakke i vei er han taus. Han holder frem telefonen og presser den mot øret mitt. Det er en innlest melding, og stemmen er myndig. Det er en mann som snakker standardarabisk. Jeg får ikke med meg hele meldingen: «Dette er en advarsel fra det israelske forsvaret.»

Og så var meldingen over, og linjen ble brutt. Jeg greide ikke å røre meg. Det er slike advarsler det israelske forsvaret sender ut rett før de bomber en boligblokk. Hensikten er å advare de som bor der eller rett i nærheten, men også å sikre seg mot å bli saksøkt senere. I det du følger varselet, fraskriver du deg alle rettigheter til å anklage hæren for å ha begått krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten, for «de berørte ble varslet».

Angrepet kan komme i løpet av en halvtime. I går hørte jeg om en ung mann fra Gaza som hadde fått et slikt varsel fra den israelske hæren om at de skulle bombe bygningen nord på Gaza-stripen hvor han og familien bodde. Han var på jobb lenger sør, så han prøvde å ringe familien for å advare dem. Men det hjalp ikke. Han fikk ikke tak i dem. Folk hadde reist hjem igjen. Det var ramadan, og de var oppe sent og sov til langt utpå dagen. Den unge mannen var for redd til å slå det fra seg, så han dro tidlig fra jobb og prøvde å komme seg hjem. Der fikk han se at blokka deres var truffet i et luftangrep. Flere familiemedlemmer hadde omkommet, og andre var skadet.

Jeg kan ikke være helt sikker på at dette faktisk skjedde. Vi hører så mangt, og det er så grusomt at det er vanskelig å tro at det kan være sant. Men 8:29 om morgenen midt i juli 2014 hogg den historien tak i meg, og det sto for meg som min egen skjebne. Jeg vet ikke hvem sin telefon dette hadde vært tidligere, eller hvem den israelske hæren trodde den tilhørte. Jeg lurte på om vennen jeg fikk den av, var med i en politisk bevegelse, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tenkte på alle naboene jeg hadde møtt siden jeg kom hit for et par uker siden, og prøvde kjapt å klekke ut hvem av dem okkupasjonsstyrkene ville ha tak i. De eneste jeg hadde blitt kjent med, var noen irriterende unger som var mellom fire og elleve år gamle, to kvinner og en tilårskommen dame og dessuten en mann i slutten av femtiårene. Jeg slo meg ikke til ro med det. De var jo akkurat som alle ofrene som nå ble rapportert omkommet på nyhetene med noen få timers mellomrom. Men så følte jeg meg plutselig så feig som tenkte på naboene på den måten. Jeg var så redd for meg selv og familien at jeg på et øyeblikk hadde blitt som en israelsk offiser, som nøye vurderte hvem av disse palestinerne som hadde blitt en «sikkerhetsrisiko».

Mannen min sto rett foran meg, og bak ham sto datteren vår på åtte. Sønnen vår på tre måneder sov på naborommet. Mannen min spurte hva de sa i den innleste meldingen. Han kunne ikke så mye arabisk. Jeg så på ham og den nysgjerrige datteren vår. Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle ordlegge meg, men jeg følte en veldig avmakt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg fant ikke ordene. Jeg lot dem bare stå der og gikk inn til babyen vår. Jeg hadde sagt til datteren vår at hun måtte gjøre seg klar, for vi måtte dra om en halvtime. Hun skulle på sommerleir, og jeg måtte komme meg til universitetet. Jeg kunne ikke komme for sent til studentene, det var jo for deres skyld vi hadde reist fra Berlin til Ramallah.

Jeg holdt ikke lenger ut å sitte helt isolert fra resten av verden og skrive i Berlin. Å sitte der og skrive for meg selv mens verden falt i grus omkring meg. Jo da, noen ganger var det kanskje disse ødeleggelsene som drev meg til å skrive videre, men som regel utgjorde det ingen forskjell, i alle fall ikke for meg. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gi opp skrivingen. Kanskje ikke for alltid, men innimellom. Jo verre det går her i verden, jo mer ensomt virker det å være forfatter, og det blir bare vanskeligere å ha kontroll på ordene. Så jeg hadde bestemt meg for å takke ja til en stilling som gjesteprofessor ved instituttet for filosofi og kulturstudier på universitetet i Birzeit i stedet. Studentene var stort sett i tyveårene, og de hadde virkelig lagt seg i selen for å komme inn. De kom fra hele Palestina, også områder det ikke lenger var så lett å ferdes i. Flere titalls veisperringer, muren og de mange veiene som nå er stengt for palestinskregistrerte biler, har gjort at det tar mye lengre tid å komme seg fra A til B enn før. Det pleide å ta en halvtime fra Jerusalem til Birzeit, nå tar det to timer. Og til Hebron, som bare er én time unna, tar det nå fire timer å kjøre. Under disse forholdene har universitetet blitt det eneste stedet hvor disse studentene kan møtes og kanskje i noen få år søke tilflukt fra undertrykkelsen, som tapper dem for intellektuelle krefter, håp og drømmer.

Men om vi ønsket eller til og med bestemte at verden utenfor ikke skulle ha noe å si på campus, kom den stormende inn i klasserommet allikevel. Det gikk ikke an å snakke om noe som helst uten at det til slutt hadde å gjøre med det studentene opplevde, og den uutholdelige situasjonen de var satt i. Så når vi snakker om et begrep som frihet i den moderne verden, ble det veldig tydelig hvor ufrie de var, ikke minst når noen var borte fra timen fordi de hadde blitt pågrepet av okkupasjonsmakten eller lå på sykehus i flere uker etter å ha blitt skutt under en demonstrasjon mot Israels framferd.

Jeg ser på det ukjente nummeret de ringte fra. Jeg kan trykke på knappen og ringe det israelske forsvaret tilbake. Jeg kan i det minste klage på denne bombingen de truer med. Eller kanskje jeg kan sende en tekstmelding. Men når jeg tenker på hva jeg kan si eller skrive, mister jeg motet, for det hjelper jo ikke. Det er fryktelig å måtte innse at ordene ikke strekker til, og det da jeg trenger dem som mest. Selv om den israelske hæren kan ringe meg og si at de skal bombe huset mitt, eller kanskje huset til noen andre, greier jeg ikke å få frem et ord. Det blir bare enda et tilfelle, og det er så mange av dem, der du innser hvor mange forbrytelser som faktisk begås rundt om i verden. Til slutt blir øynene låst inne av alt de har sett, kroppen en uoverskridelig grense og munnen taus. Og i all denne gemenheten later ikke forfatteryrket til å ha en plass. Det blir som en lyktetenner da gatelyktene ble elektriske.

Jeg og datteren min drar, mannen min og den tre måneder gamle babyen vår blir igjen. Er dette siste gang jeg ser dem?

***

Berlin, klokken ett om ettermiddagen, midten av desember 2014. Kulden har satt seg i togvognen, og det er bare svarte vinterfrakker å se, som mørke sluk i alle retninger. Men blikkene skal helst ikke møtes, for da kan de komme til å avsløre hvor alene de er. Rett foran meg står det en kvinne og stirrer rett ut i tunnelveggen utenfor vinduet. Til høyre for henne står det ei barnevogn med en unge som sikkert ikke er to år engang. Han sitter og ser på alle passasjerene rundt seg. Hun stikker til ham et stykke loff nå og da. Og plutselig føler jeg meg like hjelpeløs som i det okkuperte Ramallah, og det her i frie Berlin hvor sorg og fortvilelse pakkes sammen i små loffebiter i hendene på denne mismodige kvinnen i tunnelmørket. I et av de økonomisk tryggeste landene i verden, hvor mange tusen prøver å finne en trygg havn, er det mye som ikke er på stell.

Og så våkner jeg fem på halv to på natten og får ikke sove. Det er helt mørkt i rommet. Jeg stirrer inn mot veggen, og til slutt får jeg øye på en firkant høyt der oppe som bare blir mørkere og mørkere. Det er en pussig tegning, og jeg skjønner ikke hvordan den har havnet der oppe på veggen. Jeg blir fryktelig redd. Jeg vet jo at veggen er helt hvit, og det går ikke an at en liten flekk plutselig blir svart. Jeg er livredd og leter over hele rommet etter andre mørke firkanter som kan kaste seg over meg mens jeg sover, men til slutt får jeg øye på bokstabelen i vinduskarmen. Det svake lyset fra gatelykten utenfor gjør at bøkene kaster en skygge på veggen, en stor og mørk firkant.

Kanskje det er sånn ordene er. Først virker de så svake at du knapt hører dem, selv om de skrikes ut, men de setter allikevel et slags merke på verden, akkurat som disse gamle gatelyktene i Berlin, som en sen kveld lærer deg å skrive igjen.