Å sitte og måpe i en stol

Under annen verdenskrig, et par år før utgivelsen av debutboka Bak skapet står øksen, bodde den nyskilte forfatteren Torborg Nedreaas på et avsides bruk på Stord, med to unge sønner og en syk mor. Den vesle familien med jødiske aner levde delvis i skjul for okkupasjonsmakten, på ekstremt knappe ressurser. Nedreaas – forsørgeren – drev fiske og bøttet garn for å få endene til å møtes. Og hun skrev ukebladnoveller, mens guttene vokste, moren var redd og krigshandlingene pågikk rett utenfor deres stuevinduer. Hvordan i all verden kunne slike elendige tenke- og skriveforhold resultere i at Nedreaas debuterte med en bejublet novellesamling på Aschehoug, allerede høsten 1945? Svaret på det er ikke ett, men en mosaikk av ulike forhold. Men vi kommer ikke utenom de materielle strukturene. Selv om Nedreaas etter debuten var forsiktig i sin omtale av tilknytningen til ukebladene, påpeker hun kort og brutalt betydningen av denne publikasjonskanalen, i Det første jeg fikk trykt (1950). I denne lille antologien ble kjente forfattere invitert til å sende inn sine første publiserte tekster, med en tilhørende introduksjon. Nedreaas jukset litt, hun bidro faktisk med sin tredje trykksak, og forklarte innledningsvis at bak den teksten lå to ukebladnoveller som var så dårlig at de ikke egnet seg for ny publisering. Men hun sendte likevel den første novellen (om en forelsket sykepleier) «en vennlig tanke [...] for det var i all rettferdighets navn denne [...] som skaffet meg Josef [Nedreaas’ skrivemaskin], og uten den «var det ikke sikkert jeg hadde kommet til å skrive noe mer».  

Fete honorarer og en blandet mottakelse

Hele 100 kroner ble Nedreaas betalt for sin første novelle, som sto på trykk i Allers i 1938. Betalingen tilsvarte 3,5 prosent av et gjennomsnittlig 1938-årsverk på 2800 kroner. En tilsvarende andel av et gjennomsnittlig 2021-årsverk ville talt mer enn svimlende 20 000 kroner (et honorarnivå de fleste litteraturfrilansere kan se milelangt etter i dag!). Ukebladene ga Nedreaas penger, penger ga skrivemaskin, skrivemaskinen ga debutromanen, som etter hvert ble fulgt opp med et kritikerrost forfatterskap. De rause honorarene tatt i betraktning, skulle en tro det var innlysende for Nedreaas’ kritikere at tilknytningen til Allers, Hjemmet og Arbeidermagasinet var en sentral betingelse for at en forfatterspire med dårlig råd kunne bruke okkupasjonsårene til å skrive. Men tvert imot: Den første resepsjonen tyder på at anmelderkorpset var lykkelig uvitende om at hundretusenvis av landets husmødre hadde stiftet bekjentskap med Nedreaas’ penn flere år før debuten. Ikke bare var anmelderne uvitende, de benyttet også anledningen til å vurdere Bak skapet står øksen i kontrast til novelleproduksjonen som foregikk i ukebladene, og som debutanten selv hadde bidratt til. I avisa Fremtiden skrev for eksempel signaturen K.W. at noveller i bokform hadde vanskeligheter med å «hevde seg på våre breddegrader», og at slike var å forstå som en motsetning til de som «forekommer i ukemagasiner». Ifølge ham var Nedreaas’ debut et eksempel på hvorfor det «utvilsomt» burde skje en forandring i så måte. Kritikernestoren Philip Houm – som senere sto i spissen for tildelingen av historiens første norske kritikerpris til Nedreaas – påpekte i sin Dagbladet-anmeldelse at den store hungeren etter trykksaker etter krigen kanskje kunne gi novellen ny giv, og at «Bak skapet står øksen fortjener den chansen». Det hele må ha vært en ambivalent affære for debutanten. Kritikerne brukte henne, en forfatter som hadde forsørget familien ved å skrive ukebladnoveller i sju år, som eksempel på hvordan novellesjangeren kunne gjenerobre sitt ry etter at den var blitt skitnet til i den kulørte ukepressen.

Poteter og profesjonelle lesere

Da Nedreaas’ tilknytning til ukebladene senere ble godt kjent, etablerte det seg raskt en oppfatning om at hun hadde blitt forfatter på tross av sin lite ærerike bakgrunn. Journalisten og forfatteren Per Wollebæk skrev for eksempel at han lot seg overraske av Nedreaas’ inntog på̊ det litterære feltet: «man skal aldri forsverge noe i verden. Men jeg ville ansett det som merkelig hvis noen hadde spurt meg om Tob Kieding¹ noen gang ville kunne greie å skrive en bok som ‘Bak skapet står øksen’».² I den senere resepsjonen har en slik idé, om et tydelig før og etter ukebladene, festet seg. Refleksjoner om eventuelle forbindelseslinjer og berøringspunkter har det vært lite av.³ Konsekvensen er en blindhet for ukebladene som grunnlag for at Nedreaas’ fikk skrevet noe overhodet. Ikke bare var mottakelsen av debutboka blottet for kunnskap om eksistensen av og innholdet i Nedreaas’ ukebladforfatterskap. Hvilke konsekvenser ukebladskriveriene hadde ­– både på godt og vondt – for en forfatterkarriere i sin spede begynnelse, ble i liten grad undersøkt.

Kritikernes kunnskapsløse holdning til ukebladene tatt i betraktning, er det ikke overraskende at Nedreaas ventet lenge med å snakke offentlig om sin tilknytning til disse. Dét kunne tross alt ha økt oppmerksomheten om en bakgrunn som – i den grad kritikerne kommenterte den – ble brukt som en forenklende merkelapp, og aldri for å si noe om hvilke litterære muligheter spenningene mellom det trivial- og høylitterære kunne avstedkomme. Kritikerne – og dermed leserne – gikk glipp av øyeåpnende perspektiver i lesningen av Nedreaas’ senere litteratur, som følger med vissheten om at hun hadde skrevet for brød og poteter. Her finnes en parallell til enkelte kritikere (og salgsavdelinger i forlagene) sin hang til å bruke forfatternes eventuelle minoritetsbakgrunn til å lage enkle vinklinger og lettkjøpte sammenligninger, heller enn å drive kunnskapsbasert og ydmyk undersøkelse.

Nytt århundre, samme klasseblindhet

I etterpåklokskapens lys er det lett å se med forbløffelse på kritikernes blindhet i møte med Nedreaas. For herreminhatt – tenker jeg i dag – så fete de honorarene i Allers var! Hvordan kunne en se forbi hvilken avgjørende betydning ukebladene hadde for Nedreaas og flere av hennes generasjonsfeller? Vel var det kanskje ikke de store litterære eksperimentene som ble bedrevet (selv om det skal sies at novellen til syvende og sist forble Nedreaas’ mestersjanger), men forfatteren kunne opprettholde en viss skrivetrening, fikk verdifulle kontakter og ble betalt tilstrekkelig til å slippe kroppsarbeid som stjal all fysisk og mental kapasitet. Kritikernes manglende oppmerksomhet om disse forutsetningene kan vanskelig forklares uten å ta deres egen klassebakgrunn med i ligningen. Houm og resten av gjengen hadde neppe førstehåndskjennskap til ukebladlitteraturen selv. Og i den grad de hadde kjent ekte pengemangel på kroppen, var ikke bevisstheten sensitiv nok til at hverken de eller senere Nedreaas-forskere vendte oppmerksomheten mot de materielle strukturene som formet den fattige forsørgerens inntog i den litterære institusjon. Kaster vi et blikk på dagens debatter om tilstandene i litteraturkritikken, er imidlertid fraværet av klasseperspektiver de samme. Det er ikke bare et problem i møte med litteraturen en skal bedømme, men også i diskusjoner om de materielle vilkårene for litteraturkritikerne selv.

Et eksempel er fjorårets debatt om eksklusivitetskravet flere avisredaksjoner pålegger sine anmeldere. Da Preben Jordal mente det burde opprettes flere prosentstillinger for å bøte på problematikken⁴, ble han kontant avvist av redaktørene Cecilie Asker og Karin Haugen. De argumenterte med at opprettelse av faste stillinger ville kunne føre til at det ble færre kritikerstemmer totalt, og dermed mindre mangfold. Men jeg er ikke sikker på om en omfangsrik, men sosioøkonomisk homogen kritikerstand vil utgjøre et mer reelt mangfold enn en gruppe bestående av færre individer, men med bredere (klasse)bakgrunn. Derfor var det godt at Norsk Journalistlag konstaterte at vi aldri ville akseptert et lignende eksklusivitetskrav for andre yrkesgrupper. Selve klasseperspektivet ble likevel ikke fremhevet, utover at Jordal påpekte hvordan frilansfeltets ustabilitet var særlig slitsom «for kritikere som begynner å bli godt voksne og har behov for forutsigbarhet i økonomien». Det er påfallende at hverken Kritikerlaget, Jordals kollegaer eller meningsfeller⁵ senere satte denne presise diagnosen i sammenheng med debatten om manglende kulturelt og mangfold blant kritikerne, som har pågått gjennom vinteren.⁶

Arbeidsfolks litterære offentlighet?

Mangelen på sammenkobling av diskusjonen om litteraturfeltets homogene sammensetning og de økonomiske betingelsene i frilansernes verden, må også fagbevegelsen ta sin del av ansvaret for, når de setter seg mål om å «løfte fram arbeidsfolks fortellinger».⁷ I den anledning ble det for et par år siden opprettet en arbeiderlitteraturpris. Ikke et vondt ord om prisen, men hvorfor nøye seg med den? Hva med å gi spalteplass til kritikk- og litteraturstoff i Fagbladet, Magasinet for fagorganiserte eller HK Nytt? Disse publikasjonene har til sammen opplagstall som det jevne litteraturtidsskrift bare kan drømme om, og dertil mulighet for anstendig og forutsigbar betaling. Litteratursamtale på fagorganisertes egne arenaer (og skikkelige honorarer) – kanskje dét kunne vært startskuddet på en forfatter- eller kritikerkarriere for litt flere enn skriveskoleelever og utdanningseliten?

Redaktører med bakgrunn fra fagbevegelsen ville også kunne se de mulige konsekvensene av Dagbladets nye anmelderpraksis, hvor skribentene må forhåndslese bøkene og pitche vinklinger før et eventuelt oppdrag tilbys. Frilanserne får dermed insentiv til å bruke ulønnet arbeidstid på å lese før de vet om det resulterer i et oppdrag. Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten svarte at dette ble gjenspeilt i økte honorarer. Men hvordan hadde de regnet? Ja, hvor mye spriker egentlig de ulike publikasjonskanalenes honorarpraksis?⁸ Dét kunne det vært nyttig med større åpenhet om. Men da dette sakskomplekset kom opp i plenum under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, på det årlige Kritikerseminaret, var det først og fremst Dagblad-praksisens innvirkning på selve tekstene, heller enn kritikernes arbeidsvilkår, som ble løftet til debatt.⁹ Kan det ha sin årsak i at salen var fylt av folk som kunne bruke to dager, midt i arbeidsuka, på seminar? Jeg satt der, og visste med meg selv at jeg neppe hadde turt å satse på skriving uten å få øvd meg i en studentavis med fantastisk opplæringspraksis og veldig beskjedne honorarer. En avis hvor vi på et av mine første redaksjonsmøter diskuterte en kommentarartikkel om erfaringer med å være den første i sin familie som tok høyere utdanning. Jeg husker at vi redaksjonsmedlemmene nikket til hverandre og mente at dette var en viktig tekst med et friskt perspektiv. Og så erkjente vi kanskje i samme stund at jevnt over var studenter som hadde råd til å bruke tiden på å lage avis for knapp betaling og skriveprøver, i stedet for å ta en vanlig deltidsjobb. Det er ikke bare åndelig søken og friske intellekt som driver folk som meg inn i disse rommene, de materielle strukturene er også virksomme.

At rekrutteringen inn i redaksjonene også foregår via arenaer som studentaviser – hvor det allerede gjennom sammensetning på utdanningsprogrammene er selektert indirekte på klassebakgrunn – får dessuten en selvforsterkende effekt. De av oss hvis likviditet aldri har vært betinget alene av en månedlig lønnsslipp, har lett for å glemme hvilke materielle barrierer kravet om innledende gratisarbeid og nettverking i arbeidstida utgjør.¹⁰ Dermed er vi ofte uvitende om den realiteten forfatter Sandra Lillebø skriver presist og brutalt om i essayet «Om penger». Det var først da hun begynte å tjene ganske godt, at hun oppdaget den økonomiske trygghetens innvirkning på skriverommet: «Plutselig trengte jeg ikke lenger å tenke på konsekvensene av å kjøpe vintersko og dress på samme lønning [...]. I stedet kunne jeg tenke på – gisp! – det jeg ville». Det er jo langt fra sikkert at det blir bedre litteratur av at tankens kraft frigjøres fra økonomiske bekymringer, men som Torborg Nedreaas sa i et intervju med A-magasinet, da karrieren hennes var på topp: «En forfatter må ha lov til å sitte og måpe i en stol og gjøre ingen verdens ting».

Hva nå?

Samtalen om det materielle kan selvfølgelig ikke de som kjenner behovet mest på kroppen, alene bære ansvaret for å skape. Det ville være en ganske urettferdig fordeling av arbeidsbyrden. Dessuten kan det være slik at en tenker minst på pengemangelens implikasjoner nettopp når en strever som mest for å få budsjettet til å gå opp. Sandra Lillebø skriver: «Uten penger bruker man jo all sin tid på å tenke på penger. Om man i tillegg [...] skulle bruke tid på å tenke på hva slags kunstneriske konsekvenser det har [...], ville det ikke bli noe tid igjen til kunsten i det hele tatt». Samtidig lærer Torborg Nedreaas oss om mekanismene som kan bidra til at skrivende også senere, når den økonomiske tryggheten er etablert, når det er godt med tid til å tenke i ørelappstolen, kan komme i en skvis: Det å adressere strukturene som tilrettela for kunstnerisk virksomhet i utgangspunktet, kan innebære en risiko for å bli lest med et begrensende blikk. Best å holde kjeft. Slik består klasseblindheten. Slik kan kritikere fortsette å leve i den tro at bøkene kommer med storken¹¹ og at kunsten vinner frem, uavhengig av pengetrygghet.

Aspirerende forfattere og kritikere har i dag et bredere landskap av skriveskoler og studenttidsskrifter å boltre seg i, enn i etterkrigstida. Slik sett har porten inn i den litterære institusjon forbedret seg etter enkelte parametere: det finnes flere muligheter for skriveoppdrag og skrivetrening. Men meg bekjent betaler ingen minimumshonorarer som er i nærheten av det ukepressen kunne tilby ved midten av forrige århundre. Forlagenes utfasing av tidskrifteierskap gjør også at vi er i ferd med å miste en mulig vei inn på feltet, for folk uten «fars velfylte lommebok og de store hagers selvtillit i ryggen».¹² At forlagene i stadig større grad betakker seg å understøtte en litterær offentlighet, kan medføre at redaksjoner med allerede små økonomiske muskler, blir enda mindre rustet til å drive kreativ nyrekruttering og sikre en inkluderende honorarpraksis (men nei – klasseperspektivet på skribentsiden har heller ikke vært tema når tidsskriftenes kår har vært debattert i det siste).

Torborg Nedreaas’ eksempel minner oss om at litteraturen vi verdsetter mest, ikke kommer ut av det blå, som ved et trylleslag eller bare på tross av de skrivende sitt strev i litteraturens småskitne utkantposter. Mangelen på bevissthet om dette arbeidet forsterkes også når profesjonelle lesere i begrenset grad har erfart å måtte oppholde seg i disse randsonene. Skal et mer mangfoldig litterært felt etableres, må vi begynne med det åpenbare: tid til å skrive, krever tid til å tenke, krever økonomisk trygghet. Vi trenger kursing i forhandling og organisering på frilansfeltet, og en ny debatt om tilsettingsformer. Hvilken avgjørende betydning publiseringskanaler med hyppig utgivelsesfrekvens og et anstendig honorarnivå kan ha, ville nok også salig Nedreaas kunnet berette om.

Vinduets serie om litteraturens materielle strukturer er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.