Bandet vårt kan være livet ditt

Før den skotske forfatteren David Keenan (f. 1971) begynte å gi ut bøker, var han musikkritiker. Etter tidlige sprell innen fanzinefeltet, kom han på trykk i Melody Maker, hvor han ble oppdaget av Tony Herrington, redaktør i The Wire, det innflytelsesrike magasinet for alskens musikk litt utenfor allfarvei. (Det nyeste nummeret har som sin hovedsak et 18-siders dypdykk i kretsen rundt frijazztrompetisten Don Cherry.) Herrington inviterte ham om bord, hvor han skulle bli værende i 25 år. Det var her Keenan i 2009 fant opp sjangerbetegnelsen h-pop, en forkortelse for hypnagogisk pop, musikk som høres ut som «pop refraktert gjennom et minne av et minne» – et begrep som, det må sies, er mindre umiddelbart oppklarende enn, la oss si, trønderrock. At lesere av musikkritikk liker å irritere seg over musikkritikere, vet vi jo, men akkurat her fikk Keenan usedvanlig mye tyn: h-pop er utropt til «den verste sjangerbetegnelsen skapt av en journalist noensinne», hvilket må sies å være litt av en bragd, i en verden der clownstep og bloghouse har kommet og gått. Men hvor vil jeg med dette? Jo! Poenget er at hele situasjonen, hele det musikkritiske gesamtkunstverket Keenan skapte, fra selve begrepet til resepsjonen av det, sier en hel del også om bøkene han med tiden har gitt ut: De er en klokkeren definisjon av ikke for alle, like egnet til å begeistre som til å irritere, gjerne på en gang.

Keenan er en kultforfatter i annen potens, en metakultforfatter, om man vil: Ikke bare innbyr han til kultforfatterens ivrige omfavnelse fra et strengt avgrenset, men ekstremt ivrig publikum; bøkene hans er hyllester til selve det kultiske, skrevet med den monomane begeistringen man først og fremst ser hos platesamlere og gatepredikanter: Har du sett, har du hørt, er det ikke fantastisk? Skjult kunnskap, koder og mønstre, hemmelige fellesskap på utsiden av normen. Den som vet, den vet. Når kritikere, forfattere og musikere siteres på forsiden av bøkene hans, gir de gjerne uttrykk for noe av den samme sekteriske gløden. Her er den skotske forfatteren og London Review of Books-koryfeen Andrew O’Hagan: «I couldn’t really like anybody who doesn’t love this book.» Her er Spider Stacy fra det irske bandet The Pogues: «This. This is what’s happening. Seriously brilliant.» Man kan nærmest kjenne spyttdråpene treffe kinnet der de lener seg frem for virkelig å understreke at dette, dette må du sjekke ut. David Keenan er en sann esoteriker, enten han skriver om provinsiell skotsk post-punk eller Gud.

Det er med den provinsielle skotske post-punken han legger grunnlaget for det skjønnlitterære forfatterskapet, med This Is Memorial Device (2017). Boken er skrevet som en oral history om det fiktive bandet Memorial Device, ledende figurer i en myldrende postpunk-scene i den lille byen Airdrie utenfor Glasgow, hvor Keenan selv vokste opp: intervjuer med og uttalelser fra et ikke alltid like oversiktlig kobbel med eksentrikere, bohemer, kunstnere, magikere, intellektuelle, rollespillnerder og alternativpornografer som krangler, leser bøker, puler – «Of course threesomes were all the rage» – spiller plater, tar dop, maler, spiller i band, det ene prosjektet mer flyktig enn det andre.

Amerikanerne har begrepet «hangout shows», altså komiserier om vennegrupper som henger sammen, serier som dermed skaper en illusjon om at seerne er med og henger, de også – Friends, How I Met Your Mother, du vet. This Is Memorial Device er en hangout-roman, hvor den primære kunstneriske opplevelsen ikke er knyttet til en lineær fortelling eller et krystallisert poeng, men snarere til å henge noen timer i dette universet – så kommer da også romanen utstyrt med følgende blurb fra Kim Gordon i Sonic Youth: «I wanted to live in this book». Det er gøy der inne, fullt av besnærende detaljer. Bare bandnavnene, noen oppdiktede, andre reelle, er en nærmest uuttømmelig kilde til små drypp av glede: Jeg visste ikke at det fantes et band som het Scrotum Poles før jeg leste denne boken, men det gjorde det, gitt, og slik fikk dagen et lite løft.

At dette litterære universet hvor det er så gøy å oppholde seg, ikke er i New York eller Berlin eller London, ikke engang i Glasgow, men i Airdrie, er selvfølgelig helt sentralt. Ifølge David Kilpatrick, grunnlegger av det fiktive bandet Chinese Moon, har Airdrie den minst mobile befolkningen i Storbritannia. Nesten ingen flytter ut, nesten ingen flytter inn. Alle kjenner alle. «Everyone else thinks it’s a dump; a horror show; an asylum. That just serves to keep out the curious.» For Airdrie huser skjulte skatter:

some of the most eccentric characters ever to escape from a novel; some of the greatest book collections ever thrown in skips; […] some of the greatest musicians; the most heartbreaking chanters; the heaviest drinkers; the least responsible workers; the slackest teachers; the most committed intellectuals; the oddest astronomers; the most obsessive collectors; the most serious amateurs; and of course the greatest failures. I knew them all in my time.

This Is Memorial Device er en utfordring til den hegemoniske rockemyten, gitt sin klareste formulering i «Born to Run» av Bruce Springsteen. Hos Keenan trenger du ikke, du unge utskudd, å stikke av på en brølende motorsykkel, vekk fra dette lille hølet og alle de drømmeløse taperne som bor her. Du trenger ikke bevege deg av flekken for å reise inn i kunsten, musikken, litteraturen. Du kan finne et vi, og dere kan skape en gullalder sammen, akkurat her.

Keenans bøker er gjerne tilknyttet andre bøker; han liker tydeligvis oppfølgere, prequels, bøker som snakker sammen. Så This Is Memorial Device har med tiden fått selskap av Industry of Magic and Light, også den fra Airdrie, men med utgangspunkt i motkulturen fra sent seksti- og tidlig syttitall. Men før denne kom ut i 2022, hadde han allerede skrevet en slags kompanjongroman i For the Good Times, hvor mye av det samme tankestoffet rundt subkulturelle fellesskap utforskes i en helt annen kontekst, som et forvrengt ekko. Her er det Nord-Irland på syttitallet, «The Best Decade Ever Lived». Fortelleren Sammy, eller Xamuel, sitter i fengsel og viser frem gamle fotografier, sannsynligvis til cellekameraten, mimrende om tiden som IRA-fotsoldat, et hypermaskulint fellesskap oppsummert i kallenavnet «The Boys». Miljøskildringen Keenan byr på, sender tankene til det gamle mod-mottoet om «Clean living under difficult circumstances»: Disse gutta går i skarpe dresser og skarpere sko, forakter hippier og punkere, hører heller på smørsangeren Perry Como, som de blant annet setter pris på fordi han ikke banner, røyker, drikker eller er utro mot kona si, i skarp kontrast til Frank Sinatra, «a dissolute cunt». Da Sammy og kompisene hans får tre svære poser med marihuana i gave etter en vellykket våpenhandel, er de litt skeptiske, men bestemmer seg for å undersøke hvordan musikken til Perry Como høres ut etter en joint: «Como would never approve, Barney says. He doesn’t need to know, I says to him.»

Det klassisk subkulturelle imperativet om å holde stilen er en åpenbar reaksjon på den nokså begredelige sosiale konteksten de navigerer i, men som ikke hindrer dem i deres adrenalinfylte livsutfoldelse. Det går unna, både språklig og handlingsmessig. Bomber, tortur, kuler og krutt. «Always leave them with a memorable injury, Patrick says to me. Rule number one.» Og her er det minneverdige skader i fleng. For the Good Times er som en litterær versjon av Martin Scorseses Goodfellas, bare – siden det er IRA det er snakk om, ikke mafiaen – enda mer voldelig og enda mer katolsk. Og som med Goodfellas er det skikkelig moro, som en berg-og-dal-bane, nesten bokstavelig talt: I en tidlig scene ligger en av gutta på taket av en bil, surret fast med en tørkeline, og skyter på en politibil mens han synger «For the Good Times» av Perry Como: «Lay your head upon my pillow, hold your warm and tender body close to mine», og så videre, så høyt han kan.

Boken er i det hele tatt preget av det Ernst Jünger i sin skyttergravsdagbok fra første verdenskrig, I en storm av stål, beskriver som «en hemningsløs, uanet munter stemning». Som Jünger er Keenan blitt kritisert for å glamorisere og romantisere vold, en kritikk han møter med noe av et skuldertrekk: Vi vil aldri forstå volden, aldri komme nærmere en løsning på samfunnsproblemet den utgjør hvis vi later som om volden ikke har en tiltrekningskraft på oss: «Why do you watch The Sopranos?» spurte han retorisk i et intervju med The Guardian.

Magi er et konsept som dukker opp igjen og igjen hos Keenan, som blant annet har designet sin egen tarotkortstokk. I fascinasjonen for bevissthetsutvidende kulturuttrykk – psykedelisk rock, spirituell jazz à la Alice Coltrane – ligger også en kritikk av opplysningsidealenes rasjonalitetsdyrking, som han synes er forflatende og, vel, kjedelig. I Xstabeth (2020) – bokstaven X dukker ofte opp på overraskende steder i det keenanske universet, X for det ukjente, for der skatten ligger begravet – deler en av de mange fortellerstemmene sine betraktninger om begrepet sammentreff:

Coincidence is something that makes life mean less. It puts it down. It says «just». «Just» a coincidence. That’s why scientists love it. Science (except of course for our great prophets Bruno, Kepler, Newton, Einstein, Sagan, Bohr and their disciples, what a coincidence) is all about «justs» and «onlys». We are «just» a collection of atoms and cells and complex physical processes. God doesn’t exist, it was «only» a big bang that started it all. So, when something happens, and you say, well, it was only a coincidence, you have made the decision not to speak the magic word.

Som gudsbevis er kanskje «det er mer gøy sånn» ufullstendig, men det har unektelig en viss sjarm. Xstabeth dyrker mysteriet, det som ikke kan la seg oppsummere eller forklare. Romanen er blant annet historien om en mislykket russisk visesanger, i hovedsak fortalt av datteren hans, i en stakkato, punktumtung prosa som avviker fra Keenans ellers mer frittflytende stil. En kveld på spillejobb – vanligvis går det i coverlåter, Leonard Cohen og sånt – improviserer han, i fylla, et merkelig stykke musikk med gåtefull tekst, «in this pained voice like it’s beamed in from another planet», og en trommeslager i salen kommer opp på scenen og spiller med i marsjtakt, i et annet tempo, «it’s like this legion of ghosts marching right through the music», og trommeslageren spiller med til han brått slutter, reiser seg, forlater scenen, forlater lokalet, og aldri blir sett igjen. Forlegen applaus fra det glisne publikummet. Tiden går, og et lydopptak fra konserten blir gitt ut på plate, under tittelen Xstabeth. Den oppnår kultstatus, «pure loner folk», som en platebutikkansatt beskriver den. Senere får platen en oppfølger, uten farens medvirkning. Xstabeth lever sitt eget liv. Men hvor musikken kom fra den kvelden, eller hvem trommeslageren egentlig var, får vi aldri vite. Det er mer gøy sånn.

Keenans metafysiske funderinger når sin foreløpige kulminasjon i den massive Monument Maker (2021), en roman som noe paradoksalt både føles som verket de foregående romanene utgjør forarbeidet til, og som svakere enn de selvsamme foregående bøkene. Fortelleren reiser en sommer rundt i Frankrike med kjæresten. Han oversetter en obskur bok om fransk kirkearkitektur av poeten Pierre Melville, et lite nikk til en av mange forfattere av frydefullt stormannsgale megaromaner Keenan skriver seg opp mot her – boken er en heller høylytt søknad om en plass rundt bordet med Pynchon, Bolaño, Joyce, Melville osv. Fortelleren og kjæresten studerer steinkatedraler og plukker opp fremmede for sex, fester og herjer med ymse skandinaviske poeter og den slags som de møter på veien. Sommererindringene rammer inn et overveldende mylder av andre fortellinger på kryss og tvers av tid og rom, fra beleiringen av Khartoum til Edinburgh på 1980-tallet, hvor en keramikkunstner og sexarbeider med dårlige ben innleder et forhold til Max Rehberg, teolog og leiesoldat, som i sin tur innleder et samarbeid med den nevnte Melville. Og mye, mye mer. Og det er litt av problemet. Mye av tiltrekningskraften ved de tidligere, knappere bøkene oppstår i spennet mellom det lille, materielle livet og det abstrakte, okkulte, magiske, som gir en fargesprakende himling over grå og konkret hverdag. Airdrie på åttitallet, liksom. Monument Maker vipper derimot tungt mot ren abstraksjon. Den overveldende idérikdommen, de rapsodiske utlegningene om alt mulig, alle fortellingene inni fortellinger inni fortellinger, får noe selvhenført over seg – og for første gang vekkes mistanken om at den rike reisen innover Keenan tidligere har levendegjort med slik entusiasme, nå går via hans egen endetarmsåpning.

Slik ståa er nå, kan det se ut som om Keenan befinner seg ved et kunstnerisk veiskille, eller kanskje han allerede har valgt kursen videre: roe litt ned, eller ta'n enda lenger ut. Alt ved forfatterskapet tyder på at det er sistnevnte alternativ som er mest sannsynlig. I forbindelse med lanseringen av Xstabeth uttalte han at han ikke lenger var interessert i å skrive en bok med et poeng; så snart poenget var formidlet og forstått, var boken løst, og han ville ikke ha kunst som kan løses. Da heller det endeløse, endeløst ansporende mysteriet. Og at Keenan sporer sine lesere an, er det ingen tvil om. The Scotsmans kritiker Hannah McGill spår at han kan se frem til å bli «lovingly over-interpreted in perpetuity», hver obskure referanse gjenstand for nitide studier, som en Finnegan’s Wake for platemesseveteraner. Sikkert fint, det, men om han tøyer denne strikken særlig lengre er sjansen stor for at jeg ikke orker å henge med mer, og dermed røper mine egne begrensninger, ikke lenger med i gjengen. Samtidig, og dette føles veldig riktig, vil han da ha gitt meg den innforståttes mest verdsatte gave: Muligheten til å si at jeg foretrekker de tidlige greiene hans.