Blomstrende, livskraftig, beskautet

Kriminalserien The Wires første sesongs første del åpner, selvfølgelig, med et mord; tre uryddige blodspor, fargene er mørke, før gjenskinnet fra de omkringparkerte politibilsirenelysene fargelegger det blinkende blått, en politibetjent plukker opp patronhylser; larmen fra sirenene dempes, det slamres fra flere bildører, pekes tilbake mot en ung mann, liggende på magen, avrettet med kaldt blod; dernest, etter å ha sett en ivrig flokk med nysgjerrige barn, rettes fokus mot to menn som sitter på en trapp; den ene, forstår vi snart, er en bekjent av offeret, kanskje til og med et vitne, den andre er politietterforsker Jimmy McNulty, som spør etter offerets navn, eller offerets andre navn; hans gatenavn, den andre svarer: Snott Busemann, om jeg holder meg til den norske oversettelsen, etter noen runder, som om etterforskeren «glemmer» at han er politietterforsker og fatter interesse for metropolens ekstraordinære, som en gatesjargong, allerede en gammel subkultur, navnsettingen blant fattige svarte amerikanere, eller for at den andre, som et mulig vitne, skal forsnakke seg, sier McNulty at offerets navn, for om han ikke kjenner til hans kallenavn så er hans offisielle navn registrert i statens veldige arkiver, er Omar Isaiah Betts; dermed er navnet nevnt, ikke Isaiah Betts’ førstenavn, men Omar Devone Littles førstenavn; Omar, som ifølge mitt navneleksikon er arabisk, betydning «blomstrende, livskraftig», liksom det der og da annonseres, smålatent, etter en strategisk, romanaktig formtenkning; dette gjelder ikke bare navnet til Omar, men et stort felt av unnselige detaljer som får uante ringvirkninger, av seriens opphavsmann David Simon, for å spre seg tutafett gjennom alle de fem sesongene av The Wire.

Omar møter vi 21 minutter og 57 sekunder ut i den første sesongens tredje episode; antydningsvis, i en dus profil, bak en skitten varebilrute, dernest i forsetet, ikke han alene, all den stund han har med seg to kumpaner; som Omar speider de etter en gjeng med narkolangere; det regner, og en gutt, en av mange som leverer og henter forsyninger, eller står vakt for å se etter lovens lange arm, om ikke konkurrerende gjenger, løper for å komme i ly, og for å hente mer dop; vi er i et sjabert boligområde, ikke på gaten; det er mer som et tun, et boligkompleks-tun; handelen er så opplyst at det ikke virker som de forventer innsyn, eller at det som oftest, av innsyn, er alarmerende politibiler, som vaktene ser med en gang; eller at de konkurrerende gjengene, liksom de har sin egen etterretningstjeneste, ennå ikke truer dem; alt dette observerer Omar og hans kumpaner, men det er ingen som ser i den hvite varebilens retning, som om den kunne ha vært tom; hvis ikke tre svarte, ungdommelig kledde menn i forsetet, i en sliten varebil, er så godt som usynlige; vi forstår at de planlegger et ran; det er dette som er Omars levebrød – han robber narkobaronenes forsyningsarsenal; selger stoffet og beholder pengene; den gutten som løper for å komme i ly av regnet og for å hente mer forsyninger, løp rett inn en dør, og Omar vet hvor han skal slå til, bare mørket faller og han og hans menn, bevæpnet til tennene, uhindret kan forsere døren til dopdepotet som rettmessig, om det nå er det rette navnet, eies av bandittene, senere titulert som B og B; som om hensikten var å skulle være lydlik et velrenommert advokatkontor, og dermed gi skinn av noe hederlig: Avon Barksdale og Stringer Bell.

Omar har to forskjellige kostymeskift, det vil si flere ulike, men to skift; den ene hvor han er i sivil; oppdresset, som hans busser, i noe som minner om vide olabukser, hettegenser, joggesko, og noe som ser ut som boblejakker; alt mørkeblått, uten en flekk og utvilsomt dyrt; den andre når han går til krig mot narkobaronene B og B; tilskautet, doo-rag, blir jeg fortalt, noen ganger uten, bare det synlige hodet, med hodebunnflettet fletter, mørk t-trøye, hettegenser med lommer, samt frakk; grå eller mørke brun eller bare mørk, vide denimbukser, lærstøvler med grove såler, for ikke å glemme hans våpen eller verktøy; haglen som henger i et lyst lærbelte, festet rundt halsen, pipeutstikkende, dobbeltløpende under den mørke frakken, som om den følger hans mørke sinn eller de mørke smugene som han så ofte oppsøker i sin ustoppelige ferd etter narkobaronenes forsyningsdepot, all den stund han er de mørke krokenes ubønnhørlige kyniker; som en rettferdig instans, eller et systems dysmorfi, hvis ikke det motsatte; der hvor lovens lange arm ikke strekker til, forlenger Omar den, forbi forhutlete, korrupte og rett og slett kriminelle advokater, elendig aktorat, saksfeil, svake jurymedlemmer som setter den ene røveren etter den andre på gaten eller penger, mange penger som kjøper fri de frykteligste forbryterne; da er det bare Omar og hans like som mest effektivt stopper dem, eller som tror seg gjøre det i deres grunnleggende barbari; som en parasitt på parasittene; hvor om alt er; systemrettferdig, som han sier, med en yrkesmoral som gjør at han ikke rammer dem som ikke er med i narkotikakrigens vidtrekkende grådighet og grusomhet; Omar skyter for å treffe dem som er delaktig i krigen, som han selv er, og følgelig er han under de samme jernlovene; det vet han alt om; det er som om denne kunnskapen har satt seg i ham, og fremviser seg lukket, men også avdekket; uten å fortrekke en mine uskadeliggjør han sine fiender; bare hans fysiognomiske apparisjon er verdt et studium.

Omar spilles av Michael K. Williams; de tunge øyenlokkene gir inntrykk av lidenskap, men en reservert lidenskap, all den stund de kalde øynene, om ikke øynene, og de dovne øyelokkene, til sammen virker likegyldige og dermed kyniske; arret på den høyre siden av fjeset, det løper fra øverst i pannen og ned langs neseryggen før det stopper ved siden av munnviken, eskalerer preget av brutalitet; et eller annet med munnen opprettholder den reserverte lidenskapen, likegyldigheten og brutaliteten; idet han, som han ofte gjør, trekker på smilebåndet, og de kritthvite tennene gir kontrast til det svarte tannkjøttet, er det en ironisk geip, til og med, noen ganger, et hånlig – det er nesten en militant samhandling av hårflettene, det dolikokefale hodet, kinnbeina, den høye pannen, leppene, skjegget, arret, øyelokkene, halskjedet, øredobben, den hånlige geipen, ja, hele skikkelsen, avkledd, svært muskuløs med et arr som går diagonalt over brystet, som om det var skuespilleren Michael K. Williams som var Omars alter ego og ikke en omaraktig gatejeger fra Baltimore, for ikke å glemme den frenetiske måten han inhalerer sigarettrøyken; der er han fullstendig lidenskapelig, som han er sigaretten på sin jakt etter et bytte, og det blikket eller det ansiktet som han rettet mot hans antagonister, ikke uten det dobbeltløpende blikket til hans verktøy; livsfarlig, stødigliggende i hans hender, men før han fyrer det av, fyrer han av en serie med amerikansk gatedialekt- gloser fra Maryland, West Baltimore, forkortete, syngende, underlige halvkvedete viser, som når han ankommer sine smug, sine kommende attentat, sine narkodepotran, plystrende, uberørt, berørt som å være avspent på tå hev, barnereglen eller visen En bonde i vår by², mens ryktene raser i forkant av hans kommende skritt, som for å holde antallet av dopbaroner på et minstemål, som denne jungels rettmessige jeger; da er det ikke med halvkvedete viser, men helkvedete; som om det er Omars dialektikk; lidenskapelighet og likegyldig lidenskap.

Omar er fullstendig idig etter å finne, og å oppdage, sammensvergelser og narkobandenes møtested; som om det er han som har den beste etterretningen; der lovens lange arm forkortes av mangel på innsyn, til tross for tystere, mangler ikke Omar innsyn, men igjen – det er de mørke smugene og de mørke krokene som er hans topografi; han er umåtelig nøyaktig, og som han er nøyaktig, er han også tålmodig; hans venner, ikke bare hans kumpaner, er ikke en del av et semimilitært hierarki, der skiller han seg fra dem som han jakter på; sånn sett er han ikke en drakonisk leder, karismatisk, absolutt, men ikke en leder som hans venner frykter; det er hans antagonister som frykter ham, ikke hans protagonister; det vil si at han er blant venner; en slags vennesamfunnets tette celle, så tett at det er vanskelig å få innblikk enn si bli medlem; rekrutteringen skjer i det skjulte, og av begge kjønn, Omars homofili stopper ikke kvinner fra å bli opptatt i banden; som er så liten at den kan telles på en hånd; noe annet er Omars bekjentskap eller bekjentskapsvenner, utenfor den indre sirkelen, eller innenfor en annen indre sirkel, der hvor bare han går; de er også hans informanter; når han går dit alene er det av taktiske grunner og fordi han vet at jo mindre hans første indre sirkel vet om den andre, jo bedre er det; slik sett er Omar en strategisk kriger, som om han kunne ha lest okkupasjonshistorie fra annen verdenskrig; de ulike motstandsgruppenes utkrøpne spill; der den ene cellen ikke vet om den neste, utenom de få som vet noe, og den ene som tror han vet alt om noen, og alle de som vet litt; dermed er han vond å få øye på, eller fordi han, eller dem, som bande, forflytter seg til ulike oppholdssteder, om ikke som etterretningsagenter, ambulerer, i sin hvite varebil, for å finne narkolangerne; og når de finner dem, finner de også doparsenalet, slår de seg ned, i kondemnerte husvære, i en kortere periode, før Tintinnabulum: «Med bjelleklang» idet Omar skrittgår smugene plystrende på En bonde i vår by for å praktisere barnereglens repeterende nærningsvett.

Omars uanselige familie – uten å skulle si for mye om ham eller The Wire, for de som ennå ikke har sett serien, som med sine fem sesonger, og sine fem ulike fordypninger, som er for upresist, snarere utdypninger av fordypninger for å skulle utsi noe om det amerikanske samfunnet; bare noe; all den stund The Wire, med fem samfunnsmessige felt; psykologi, sosiologi, økonomi, kriminologi, oklokrati, som om fjernsynet har skiftet karakter og blitt dickensiansk eller balzaciansk, ikke dekker, eller forsøker å dekke det veldige kontinentet Amerika – dukker samlet opp i fred og fordragelighet, uten å være væpnet til tennene, som en slags sivil tilstand, i den fjerde delen av sesong en; etter 16 minutter og 43 sekunder blir bilskiltet til en hvit varebil synlig; skiltet er skjevt, buklete, men med leselige bokstaver og tall; kan det være tilfeldig, slik det umulig kan være tilfeldig at varebilen er hvit eller at Omar har samme alder som Kristus hadde da han døde, så opptatt som denne serien er med å utlegge smålåtne hentydninger; der er det nesten noe proustiansk over The Wire, dernest karosseriet, som også er skadet, som etter slagmerker, bak varebilen, som for å være tildekket, sitter Omar og hans lille bande, som en familie, på en trapp; Omar i midten, John Bailey bak, og foran, Omars kjæreste, Brandon; de teller penger etter å ha ranet de to kingpinene B og B; utbyttet er bra, all den stund Barksdale og Bell, sier Omar, ikke selger dårlig dop, husfasaden, som de sitter inntil, er kondemnert, opp gaten, eller opp fortauet – med retning mot Omar – som også er shabby, nedslitt, tarvelig, kommer det en kvinne, hun bærer et barn, for å tigge Omar for en slant; hun tiltaler ham som Mister Omar, som om han er en gudfar³ som tar imot en petisjon; etter klærne å dømme, for hvem er det ikke som dømmer etter klærne, er Omar, og hans venner, velstående, hun derimot er fra filleproletariatet, eller kanskje det skulle hete trygdeproletariatet; det er det hun skylder på; at trygden har uteblitt, om ikke forsinket; Omar gir beskjed til en av sine utkikksgutter; hva annet kan det være enn å holde vakt for Omar og hans lille familie, om å gi henne en slant, som hans to venner misliker, ettersom hun er løgnaktig, og ofte betler; er det hans politiske hjerte hun påkaller, eller det hjerte som han har begravd på dypet av seg selv.

Brandon greier å lokke det fram, eller lokker han fram også noe annet; barnet på betelkvinnens arm, med sine katolske konnotasjoner, får Omar til å strekke ut en hånd; den som bærer og avfyrer hans grusomme våpen, og uforfalsket stryker en finger over kinnet, som en slags platonsk beføling, umiddelbart, idet Omar trekker til seg hånden, bryter det ut i gråt, liksom såret over så mye samlet ondskap, så lite empati, så mye redsel, så mye isende ensomhet, så mye hat, så mye sinne: alt det som dekker til og beskytter Omar, men som Brandon avkler, avsatte, fantasifullt, et øyeblikk av intuisjon via Omars prosaiske kjærtegn; på hver sin side av et uhyggelig gap står Omar og barnet, som to representanter av mange; den han en gang kunne ha vært, og den han er blitt, og selvfølgelig den han kunne ha blitt, oppvokst i et annet Amerika; eller er det der det begrenser seg; i et annet Amerika, hvor er det for det svarte, amerikanske, trygdeproletariatet, utvilsomt påpekt krast, i The Wire, ettersom alle narkolangerne, misbrukerne, trygdeproletariatet er svarte; alle gatehjørnene, alle de lurvete gatehjørnene er i de svarte bydelene; dette er de unge svartes universitet, før de stiger i gradene, som varslere, håndlangere, innkrevere, soldater, til lavere baroner, holdt jeg på å si, til de virkelige narkobaronene som beordrer, utsender kryptiske meldinger, der de skyr, eller forsøker å unngå, alle former for telefoni, til sine soldater, til sine advokater, til sine legaliserte hvitvaskere, eiendomsinvestorer, eller til korrupte kommunepamper; hele denne lange veien, fra gatehjørnenes universitet for å komme øverst i hierarkiet; omsvermet, renommert, synlig velskodd; gullkjeder, gulløredobber, diamantringer, merkeklær og mørke firehjulstrekkere; som en pussig parallell, i så mange filmer, er det narkobaronene og myndighetene som bruker de samme type bilene; det gjør ikke Omar, fra det samme universet, det samme universitetet, det samme lurvete nabolaget, de samme jernlovene, det samme filleproletariatet; alle svarte og forutbestemt til dopens brutale, bifokale, åpninger; den som selger og den som kjøper; dernest de som går i dekning i det daglige livet; som så mange av bestemødrene i The Wire, deriblant Omars bestemor: Josephine, som hans eneste biologiske familie⁴, og de som mirakuløst unnslipper, for å sette det på spissen; Omar er i mellom, eller på en suveren plass, flytende fra den ene posisjonen til den andre; ennå har han et hjerte, på dypet har han et hjerte; et hjerte som lar seg lokke fram, eller som like gjerne faller i søvn, men det er ikke kaldt, det blir hardt, men det er ikke kaldt, eller det veksler fra å være kaldt til å bli varmt; men det koster å være flytende i en barbarisk verden, det som er hans styrke er også hans akilleshæl; han har for få venner, og et hjerte for fortrolighet; begge kan være dødbringende.

Omar, Brandon og John Bailey er som en treenighet; eller som den sakrosankte familien, omdannet sarkastisk, ikke uten en snev av å være ikonisk, merkelig nok med en slags renhet, fra det som er hellig til å være uhellig sittende på en tarvelig trapp, mens de teller pengene fra et narkotikaran; det heter jo at penger ikke lukter; her er lukten tung av brutalitet og grov skjendighet, allikevel er det ikke blasfemisk; det er en flat mildhet, eller ro, uhellig mildhet som gir en følelse av noe som er hellig, nei, ikke hellig, men som gir assosiasjoner til det, og på en underlig måte; før tiggeren kommer opp fortauet, med barnet på armen, og dermed eskalerer det religiøse, mens de sitter på trappen, som et stilleben som virker sakrosankt, en type av sekularisert hellighet; Omar i midten som lener seg mot Brandon; Bailey er øverst og den som holder en liten avstand; det er Brandon og Omar som er midtpunktet, så lenge de er i fokus, all den stund Omar kjærtegner Brandon, og plutselig avdekker, i det herjete fjeset, en mildhet, en kjærlighetsfull mildhet, som er oppsiktsvekkende åpent idet han irettesetter Brandon, ettersom han under ranet, forsnakket seg og uttalte navnet til Omar, som fikk de ranede narkolangerne til å spisse ørene, for det er en forsiktig irettesettelse, og ikke som vi tror; at det er for å redde sitt eget skinn; nei, det er Brandon han er redd for, og at han skal bli rammet som Omars venn og kjæreste, fordi Omar selv er påpasselig, men hvor påpasselig er Brandon, som om han ikke kommer fra de samme gatehjørnene, fra det samme universitet og den samme kummerligheten.

Omar er også en kirkegjenger, en søndag i måneden, eller husker jeg feil; kunne det ha vært hver søndag; hver eneste søndag, uansett hvor han var, i dekning et eller annet sted, så følger han sin bestemor til kirken; pen i tøyet, som et tredje kostymeskift; ett som ikke innbefatter våpen eller den juvenile klesstilen, til og med hans gatedialekt er blottet for invektiver, eller tror seg å være så prinsippfast, uten at han noen ganger glemmer seg; jeg tror ikke han glemmer seg, liksom smittet av at han er en del av kirkelyden dann og vann, ettersom han, rett som det er, setter Brandon på plass; ikke akkurat på plass; men den samme forsiktige irettesettelsen som på trappen, snarere som en påpekning av at Brandon, med sitt utseende, inkludert munnens fasong, ikke kler det, da han banner så det lyser; slik forvandles den forsiktige påpekningen til en kjærlighetserklæring og forsterker preget av at Omar passer på Brandon; liksom han er et barn som Omar tar ansvar for; han er til og med inspirert, kanskje, vil jeg tro, uten å vite om det, selv om han, sies det i nettleksikonet, er opptatt av gresk mytologi, av Cæsars selvbenevning i tredje person entall, all den tid han omtaler seg selv som Omar; selvmytologisert som et fenomen – mer enn en livsfarlig gatejeger, som med patos, muligens innpodet av hans bestemor eller av kirkens høylytte evangelisering, ikke legger en hånd på dem som ikke deltar i krigen, hun vet da selvfølgelig ikke noe om hans mørke liv, der forsyner han seg grådig av hvite løgner – det går rykter om og gir opphav til guttegjengenes beundring; som om det er to markante skoler, to gateskoler, to gatehjørneskoler – nei, også en tredje; de få som velger å bli lovens lange arm, eller som rett og slett forsvinner inn i den offentlige skolen, fast bestemt på å arbeide hardt for å komme vekk og som ufattelig nok unnslipper; for ikke å glemme den fjerde og forferdeligste; den som peker en vei, og hvor alt håp er utblåst; narkomanien – Omars skole og narkobaronenes; hva velger du, om så var, at du var oppvokst i slikt ubønnhørlig regime; som om du har et valg; hvem er det da som velger for deg?