Børs uten katedral

I

Gigantselskapet Amazon har gjort sitt inntog i våre naboland, og mye tyder på at Norge nå står for tur. Amazons opprinnelige kjernevirksomhet er salg av bøker på nett, og det er i bokmarkedet nettgiganten ventes å gjøre framstøt i Norge via datterselskapet Book Depository. Men det norske bokmarkedet er ikke et hvilket som helst marked. Ifølge for eksempel Konkurransetilsynet er det preget av utbredt kartellvirksomhet, hvor et par store aktører eier nesten alle ledd i verdikjeden og driver utstrakt prissamarbeid. Samtidig er produksjon av norsk skjønnlitteratur tungt subsidiert gjennom en statlig kulturpolitikk mange anser som svært vellykket. Hva vil skje når Amazon-elefanten dundrer inn i denne porselensbutikken? Finnes det eventuelt andre metaforer som er mer beskrivende?

II

I gresk mytologi var amasonene en stamme som, utrolig nok, bestod utelukkende av kvinner. Krigerske kvinner, som bodde helt i ytterkanten av verden, altså ved Svartehavet. Amasonene var kjent for sitt mot og sin stolthet, men tapte likevel viktige slag mot for eksempel en hær ledet av Herkules. Dette har overhodet ingenting å gjøre med firmaet Amazon, som visstnok fikk navnet fordi grunnlegger Jeff Bezos trodde det kunne være en fordel at navnet startet på A, ettersom nettsider i 1994 ofte ble presentert i alfabetiske lister. Mest sannsynlig tenkte Bezos på elva i Sør-Amerika, som fikk navnet på 1500-tallet, da en gruppe spanske conquistadorer ble angrepet der av en innfødt stamme ledet av nettopp kvinner. Dette har heller ikke noe med selskapet Amazon å gjøre. Navnet er virkelig totalt meningsløst, og hvis dette er talende for selskapets forhold til språk, kan det gå mot mørke tider. Derfor må vi som insisterer på at ord faktisk kan og bør bety noe, nå finne på et nytt og bedre navn for Amazon. Et bedre, mytologisk inspirert navn på det som nå er ett av verdens aller største selskaper, er kanskje Behemoth. I Jobs bok i Det gamle testamentet beskrives Behemoth som et mektig landmonster. Man ser for seg at en Behemoth sluker alt som kommer i dens vei, og det er nok derfor man gjerne bruker navnet om stadig voksende kjemper. Likevel er det bare delvis passende siden Behemoth kun spiste gress og nok egentlig var en flodhest.

En naturfagslærer fortalte meg en gang at universet stadig utvider seg, som en brøddeig. Er dette Amazon? Særlig innen marxistisk tenking har de ekspansive tendensene i kapitalismen lenge vært et viktig tema, både hva gjelder den enkelte kapitalistiske aktør, og også for systemet som helhet. Rosa Luxemburg¹ og Vladimir Lenin² så derfor kolonisering og imperialisme som et resultat av at kapitalen søkte stadig nye områder å ekspandere til. I vår egen, klimabevisste tid er selvfølgelig «vekst-kritikk» blitt en viktig del av repertoaret, samtidig som nyliberalismen ses som et resultat av den samme dynamikken; det finnes ingen nye landområder lenger, så kapitalismen går innover og gjør tankene, følelsene og drømmene våre til del av sitt stadig voksende virkefelt.³ Men hvor skal det ende når menneskets indre også er kolonisert og jordklodens ressurser alle er brukt opp? For Bezos og andre av verdens toppkapitalister er svaret klart: Menneskene må kolonisere verdensrommet. I likhet med den minst like tegneseriefigur-aktige milliardæren Elon Musk bruker Bezos derfor enorme summer på romfartsprosjekter med ulike grad av realisme.

Amazon utvider seg stadig, slik kapitalen gjør det og slik universet også gjør det. Men vi behøver virkelig ikke flere metaforer som trekker paralleller mellom naturen og kapitalismen. Isteden er det personifiseringen vi litterater må gå til i vår søken etter Amazons rette navn. Den ekle, åpenbart onde, men ikke særlig kolossale Jeff Bezos gjør at vi kan søke oss til mer moderne mytologi for et passende navn på Amazon. Det rimer nesten på Behemoth, vi forsøker oss med Voldemort. Hans navn skal ikke nevnes, men det er også mye som tyder på at det bør finnes klare grenser for hvor alvorlig man bør ta J.K. Rowling. Voldemort skal gjøre sitt inntog i den norske bokbransjen, hva vil det føre til?

III

Ifølge en anonym dataingeniør ansatt hos Voldemort, som ble intervjuet i nett-tidsskriftet Logic i fjør høst, er Voldemorts mål og strategi enkel å forstå: «Voldemort er en opportunistisk organisasjon. Vi investerer i bransjer hvor vi tror vi har konkurransefordeler. Voldemort ser på seg selv som et teknologiselskap, så samme hvilket produkt vi selger, setter vi teknologien først. Og fordi vi er så dyktige og har så mye kapital, tror vi at vi bør kunne bruke vår teknologifordel til å dominere ethvert marked vi går inn i.»⁴

Dårlig nytt for aktørene i det norske bokmarkedet, der altså. Voldemort begynte altså som bokhandler, i en forlengelse av det tidlige internetts idealer om å samle og katalogisere all verdens kunnskap. Pluss at bøker er et produkt som er veldig enkelt å legge i esker og sende ut til kunder som bestiller på nett. Selv på Tronsmo greier de denne operasjonen fint, men etter snart tre tiår har Voldemort kommet et stykke videre. I dag er de totalt dominerende i det stadig voksende netthandel-markedet for alle mulige slags varer, og i tillegg til teknologi og kapital er det selvsagt en tredje faktor som muliggjør noe slikt: billig, kuet arbeidskraft.

Fortellinger om brutale og dehumaniserende arbeidsforhold på Voldemorts enorme «fulfilment centers», de gigantiske lagrene hvor arbeidere mottar, pakker og sender ut igjen varer i rekordtempo, er begynt å sive ut til omverdenen. De norske titlene på både britiske James Bloodworths Innleid og underbetalt (2019)⁵ og tyske Heike Gesslers Midlertidig ansatt (2020)⁶ forteller allerede noe, og den som går lenger inn i materien, vil finne rapporter om nærmest total overvåking av ansattes tidsbruk og et umenneskelig press for å nå produksjonsmål. Samtidig lever de fleste av Voldemorts slike ansatte under enhver fattigdomsgrense, og da arbeidere på et av Voldemorts lagre i Bessemer i Alabama gikk inn i en historisk kamp for å fagorganisere seg ble de motarbeidet med alle lovlige og ulovlige triks. Alt dette kommer selvsagt på toppen av arbeidet til dem som ikke er ansatt av Voldemort direkte, men som likefullt faktisk har produsert varene, som oftest i Asia, før de kommer inn til lagrene i Staffordshire, Leipzig og Bessemer. Begrepet «faux-tomation» er dekkende for hvordan mye av det vi ledes til å tro er blitt automatisert gjennom digital teknologi, fortsatt må gjøres manuelt av arbeidere som isteden er blitt usynlige for oss. Innvandrere med ulik grad av lovlig opphold som kjører rundt i norske bygater i nattens mulm og mørke for å flytte på sparkesykler og levere PostNord-pakker, er et mer hjemlig eksempel på det samme. Man er naiv dersom man tror at slike arbeidsforhold ikke kan bli en realitet også her i Norge – mange har det sånn allerede.

Alt hva man ønsker seg kan nå, som var det magi, dukke opp på døra etter et par tastetrykk og en stadig kortere ventetid. Voldemort har ikke oppfunnet netthandel, men med sin hensynsløse perfeksjonering av teknologien og logistikken har han, ifølge den irske forfatteren Mark O’Connell, brakt fram et konsumeristisk ids seier over våre alles etiske superego.⁷ Vi vet hvilke negative konsekvenser det har å benytte seg av Voldemorts tjenester, men de fungerer så godt at vi ikke greier å motstå likevel. Verdens nest rikeste mann hviler imidlertid ikke på laurbærene, som kapitalen selv haster han stadig videre til nye jaktmarkeder. Det er ikke bare fordi han er «en sånn type person». Snarere er det, som blant annet Luxemburg og Lenin var inne på, en mekanikk i at man hele tiden må finne nye ting å investere i når man har så mye kapital som Voldemort nå har. Pengene kan ikke bare settes i banken, i så fall er det jo bare banken som vil investere dem videre, slik at valget av bank vil være en investering i seg selv. Så fort må man løpe for å stå stille her, på maktens tinder, og plutselig poserer man med pilotbriller og skinnjakke foran en romrakett med navnet Blue Origin, noe Voldemort personlig gjorde i mai 2019. Det baller på seg.

I tillegg til romfart er Voldemort tungt inne i blant annet supermarkeder, produksjon av elektronikk, filmer og TV-serier og ikke minst overvåkingskamerasystemet Ring, hvis navn ligner så mye på Dave Eggers dystopiske tech-roman The Circle fra 2013 at man igjen mistenker at disse menneskene virkelig ikke bryr seg om språk og ord i det hele tatt. Der Voldemort nå er aller størst, er imidlertid innen såkalt «skylagring», som på ingen måte handler om å lagre datafiler i skyene, men heller i gigantiske, nokså hemmelige lagersentre, stappfulle av datamaskiner. Voldemort kontrollerer ikke mindre enn halvparten av dette eksponentielt voksende, globale markedet, og vi noterer oss at også der er det som framstår usynlig og automatisk, igjen egentlig noe fysisk og konkret som Voldemort vil at vi skal vite minst mulig om.

IV

Men her var det altså salg av bøker det skulle handle om, og det er selvsagt enkelt å velge mellom Voldemort på den ene siden og små uavhengige forretninger som nevnte Tronsmo og Cappelens Forslag i Oslo eller House of Foundation i Moss på den andre. Men disse små perlene henvender seg tross alt til et slags idealistisk nisjesegment, og når de har overlevd i konkurranse med store kjeder tidligere, er det lov å håpe at de vil kunne overleve Voldemorts inntog også. De som virkelig vil utfordres av at Voldemort begynner å selge bøker til norske kunder, er nettopp de nevnte kjedene, som etter siste oppkjøpsrunde teller kun to: Ark og Norli. Og selv om man sikkert kan finne positive ting å si om både enkeltbutikker og ikke minst enkeltansatte i disse butikkene, så er det vel nokså få som kommer til å gråte lenge dersom norske kjøpesentre mister Norli og Arks utvalg av bestselgere, Peppa Gris-bøker og klistremerker.

Men stopp en hal: Ark og Norli er ikke bare Ark og Norli, og det er her det hele begynner å bli interessant. Etter de norske forlagenes storstilte oppkjøpsraid på tidlig 2000-tall er det nemlig Aschehoug som eier halvparten av Norli Libris (den andre halvparten eies av NorgesGruppen), mens Ark er heleid av Gyldendal ASA. Tanum er eid av Cappelen Damm, men i 2020 ble de fleste butikkene solgt til enten Ark eller Norli. Det at forlag, som produserer bøker, også eier bokhandelen som selger bøkene, er et eksempel på «vertikal integrering», altså at bedrifter kjøper opp andre ledd i den såkalte verdikjeden, som man ser for seg som en vertikal linje fra produksjon, gjennom videreforedling og distribusjon til salg. (Horisontal integrering handler om å kjøpe opp eller fusjonere med konkurrenter i samme ledd i verdikjeden.) Dermed er det ikke bare de stort sett forglemmelige kjedebutikkene Ark og Norli som trues av Voldemort, men også de store norske forlagene, og dermed det som så fint omtales som «det litterære økosystemet». Ark-kjeden er for eksempel den uten tvil største bidragsyteren til Gyldendals årlige overskudd, mens Norli er den viktigste delen av Aschehoug-konsernet ved siden av forlagene Aschehoug, Universitetsforlaget, Forlaget Oktober, Spektrum forlag og Bestselgerforlaget.

I tillegg til at bokhandelkjedene er de store forlagenes viktigste inntektskilder, er de også organisert i Bokhandlerforeningen, som har inngått en såkalt «bokavtale» med Forleggerforeningen, en forening hvor Gyldendal og Aschehoug, som altså eier de aller fleste bokhandlene, er viktige medlemmer. Den observante leser vil ha lagt merke til at det dermed er slik at et par (to) store aktører sitter ved vel mange sider av forhandlingsbordet (begge to). Formelt sett er det dog organisert slik at det ikke er selve forlagene Gyldendal og Aschehoug som er eier av henholdsvis Ark og Norli, men at det finnes et nivå over der igjen som eier både forlagene og bokhandelkjedene. I hine hårde dager jobbet den rødgrønne regjeringa med å lovfeste bokavtalen i en boklov, men dette arbeidet ble lagt på is da Erna Solberg og høyresiden tok over regjeringsmakta i 2013.

Det viktigste elementet i det som altså er en frivillig avtale mellom aktørene i bokmarkedet, er utvilsomt paragraf 2.1, som sier at nye bøker skal selges til en fast pris bestemt av forlagene og ikke kan selges med rabatt før 30. april påfølgende år. I tillegg til at man frykter at Voldemort vil slå knockout på Ark og Norli, og dermed på Gyldendal og Aschehoug, frykter man også at han vil omgå bokavtalen og dermed potensielt slå knock-out på hele Litteratur-Norge. Voldemort kan rett og slett komme til å presse prisene på bøker nedover, spesielt siden hans enorme kapitalreserver gjør at han har råd til å tape mye penger lenge.

V

Dersom Voldemorts inntog i det norske bokmarkedet gjør at forlagene tjener færre penger, både fordi bokhandelkjedene de eier går dårligere, og fordi prisene på bøker presses nedover, er det neste spørsmålet hvilke konsekvenser dette vil få for norske forfattere og for litteraturen. Det er dette vi først og fremst bryr oss om, ikke bunnlinja til norske forlagskjemper. Likevel blandes disse to tingene, de kapitalistiske forlagenes ve og vel og selve litteraturens ve og vel, sammen i dekningen av Voldemorts mulige inntog i Norge. De er åpenbart ikke det samme, men nettopp «det litterære økosystemet» gjør at de likevel er koblet sammen, muligens i en slik grad at de inngår i et skjebnefellesskap.

VI

På tross av at det finnes tydelige mekanismer i måten den kapitalistiske økonomien fungerer på, er den ikke alltid så tegneserieaktig og tydelig som i tilfellet Voldemort. Ikke bare vil vi neppe se Mads Nygaard med et spesialdesignet privat-romskip med det første, men Aschehoug-konsernet virker heller ikke som et selskap som vil ekspandere ut i alle mulige retninger fordi de har så enormt mye kapital som må investeres et eller annet sted. Det kan selvsagt være fordi Aschehoug har levert varierende resultater de siste årene, men det finnes også en rekke andre faktorer som gjør at Aschehoug er et helt annet selskap enn Voldemort. «Kapitalen» er ikke alltid den samme og operer ikke alltid på samme måte. Ulike kulturer, kontekster, personligheter, verdier og ikke minst politikk gjør at det relativt enkle kapitalistiske kjerneprinsippet om å tjene mest mulig penger, likevel formes til ulike typer selskap og ulike typer markeder. Dersom Voldemort representerer kapitalismen nærmest i sin reneste form, er den norske bokbransjen et eksempel på en mer forvirrende, mystisk og uren kapitalisme.

Dette gåtefulle kommer til utrykk i begrepet «børs og katedral», hvor børs står for profitt og katedral står for de mer åndelige verdier bokbransjen jo tross alt også søker å forvalte. Det skal ha vært Harald Grieg, Gyldendals første administrerende direktør, som lanserte begrepsparet i 1950, i et forsøk på å kommunisere noe om den motsetningsfylte hverdagen til selverklærte åndsmennesker som forsøker å gjøre profitt ut av poesi. For dersom formålet med virksomheten kun var profitt, ville man jo raskt kunne konkludere med at man burde drive med noe annet enn poesi. Likevel fortsetter man altså med poesi, og heri ligger det enigmatiske i en kapitalistisk bransje som like fullt ser ut til ikke helt å følge kapitalismens grunnleggende prinsipper.

VII

Det finnes to, overordnede måter å forstå dette enigmaet på. Den kyniske forklaringen er at forlagskapitalister egentlig ikke er særlig annerledes enn andre kapitalister, med det unntak at de er statsstøttede, og at de setter mye inn på å late som om det de driver med er noe mer åndelig og moralsk høyverdig enn salg av andre typer produkter. For bøker er produkter, og målet for et forlag er å selge flest mulig av dem. I innbretten på min utgave av Lars Myttings Hekneveven kan man for eksempel lese at Mytting har solgt over én million bøker verden over. Dermed kan man enkelt se for seg en gjennomsnittlig sum per bok og konkludere med at det går an å tjene veldig mye penger på en vellykket forfatter. Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker skal ha solgt en halv million eksemplarer bare i Norge og overgår garantert Mytting på verdensbasis. Med slike salgstall har mange eksemplarer blitt solgt som billigbøker, men det er likevel helt åpenbart at det er penger å tjene på litteratur. De mange utgivelsene som selger langt mindre, kan dermed ses på som et slags FoU-arbeid (Forskning og Utvikling) – investeringer som er ment å gi framtidig avkastning enten i form av at en ulønnsom forfatter blir lønnsom, eller ved at man bidrar til å skape og opprettholde et litterært miljø som er virksomt i å produsere slike kioskveltere – uten at man helt skjønner hvordan eller hvem det blir. Deler av overskuddet fra de få bøkene som virkelig selger godt, brukes til å finansiere tapene på de bøkene som selger lite. Dette er kjent som «kryssubsidiering». Det er en sympatisk ordning, men innehar også et element av helt nødvendige, langsiktige investeringer i framtidig avkastning.

Et annet viktig poeng er at selv den mest ulønnsomme norske roman, i de aller fleste tilfeller, blir kjøpt inn for distribusjon til norske folkebiblioteker av Norges Kulturråd, og at selve produksjonen, altså forfatterens arbeid med boka, ofte er subsidiert av det samme kulturrådet i form av ulike arbeidsstipender. Norske forlag behøver altså ikke å lønne dem som produserer produktene deres, og disse blir automatisk kjøpt i et visst antall av den norske stat. For å toppe det hele så har de momsfritak. En ganske god deal som mange andre kapitalister nok ville vært misunnelige på.

Likevel forblir det sant at man nok kunne tjent mer penger på annen kapitalistisk virksomhet, og også at en mer rendyrket kapitalistisk profittorientering nok ville medført langt større inntjeningskrav til hvert enkeltprosjekt. Dersom kapitalistiske konsern var så enkle å forstå som profittmaksimeringen skulle tilsi, ville norske forlag raskt gå i gang med å gjøre mindre av det de taper eller tjener lite på, og langt mer av de få tingene de tjener mye på. I tilfellet Gyldendal er det i grunn enda merkeligere, ettersom det at de er børsnotert (det er det «ASA» betyr), i teorien skal føre til en slags «markedsovervåking» av selskapets drift. For investorene på Oslo Børs er kapitalens logikk så ren og stringent den kan få blitt, og ulike bedrifter reduseres til håndfaste og direkte sammenlignbare tall. Dermed skulle man tro at det var et visst press for å slutte med diktdebutanter, novellesamlinger og ikke minst det tapssluket av et tidsskrift du leser akkurat nå. Det er det nok muligens også, men likevel er det noen som greier å stå imot. Den andre forklaringen på hvorfor lite salgbare bøker, som for eksempel mine egne, likevel blir utgitt, er den romantiske. Den går ut på at forlagsbransjen representerer et unikt tilfelle, hvor kapitalismen nærmest blir snudd på hodet. Kapitalismens kritikere har siden Marx og helt opp til vår samtid snakket og skrevet om «tingliggjøring», hvordan kapitalismen gjør alt om til varer, i en prosess hvor alt flates ut og blir til brennstoff for profitt. Men i det romantiske synet på børs og katedral-problematikken hevdes det at det motsatte skjer innen forlagsbransjen. Istedenfor at katedral-aspektet utnyttes for å skape børs-aktige verdier, greier forlagenes kløktige ansatte å mobilisere børsens ressurser til tjeneste for katedralens åndelige og kunstneriske verdier. Innen dette synet blir forlagsmedarbeideren noe av en helt ettersom hen bruker sine evner innen børsens verden til å gi tid, rom og økonomiske ressurser til forfatteren – selve skaperen av den litteraturen i hvis tjeneste det kapitalistiske forlaget hevder å stå. I den mest rendyrkede varianten av dette synet er altså forlagene egentlig idealister i kunstens tjeneste, som uten tanke for egen lidelse tar på seg å operere innenfor den kapitalistiske sfæren og på subversivt vis utnytte dennes dynamikk til et annet formål enn systemets egen retningsløse vekst-dynamikk. Forlagene gjør det for litteraturen. Når de tjener store summer på strikkeoppskrifter, glorete kokebøker og selvhjelpsbøker «skrevet» av influensere, er det et nødvendig onde – noe de gjør for å holde liv i den virkelige, gode litteraturen (som de selv får definere hva er). Børsen håndteres etter beste evne, med det formål å dyrke katedralen.

Verken den kyniske eller den romantiske forklaringen på forholdet mellom børs og katedral i norsk bokbransje er dekkende på egen hånd. De må kombineres, og det finnes en rekke ulike blandingsforhold ettersom det er store forskjeller mellom de norske forlagshusene og hvordan de opererer. Der familiekonsernet Aschehoug framstår som vestkantens borgerskap institusjonalisert, med «gamle penger» og skapene fulle av lik, er for eksempel Vigmostad & Bjørke to bergenske kremmere som har oppskalert fra å selge juksekompendier til NHH-studenter, og som for øvrig nekter å være med i Forleggerforeningen. Cappelen fusjonert med Damm har på sin side kjøpt opp så mye forskjellig at de er blitt Norges største forlag, mens Gyldendal kombinerer gamle penger fra Must-familien med nevnte børsnotering og høy corporate-faktor. Ikke minst vil disse dynamikkene også gjøre seg gjeldende internt i forlagene, og ettersom ingen av disse selskapene i vår tid har skjønnlitteratur som sin største inntektskilde, handler det romantiske synet på børs og katedral like mye om litteraturavdelingens rolle innad i konsernet, ja kanskje til og med om enkelt-redaktørers virke innad i en redaksjon, som om forlagshusets rolle i den kapitalistiske økonomien som sådan.

VIII

De norske forlagene er kapitalister, men siden de har blandet sitt profittmotiv inn i kulturpolitiske subsidier, åndelige idealer og den sosial statusen som følger med sistnevnte, er de nokså forskjellige vesener fra Voldemort. Til en viss grad er det her snakk om motsetningen mellom «gamle» og «nye» penger – mellom et godt gammelt borgerskap av samfunnsbyggende kapitalister på den ene siden og moderne oppkomlinger som kun tenker profitt på den andre. Det finnes en nokså utbredt forestilling om at tidligere tiders kapitalister følte et slags patriarkalsk ansvar overfor samfunnet de dominerte, og derfor er å foretrekke framfor vår tids etter sigende mer kyniske kapitalister. Forestillingen kommer til uttrykk i ideen om at vi de siste tiårene har vært vitne til et ideologisk skifte til det verre blant bedriftsledere og kapitalister. Selv om kapitalister alltid har søkt profitt, er den litt romantiserte tanken at man tidligere hadde lengre tidshorisont og større ansvarsfølelse, mens det nå er «maximization of shareholder value» som trumfer alt annet.⁸ Familieeide bedrifter var et symbol på tidligere tider, og det er ikke utenkelig at for eksempel familien Berner følte et større ansvar for den norske offentligheten de formet gjennom eierskapet i avisa Dagbladet, enn hva Aller Media AS gjør i dag.⁹ Det går altså an å hevde at kapitalismen har blitt mer rendyrket kapitalistisk i senere tiår, også fordi velferdsstater har tatt et stadig større ansvar for å sørge for at samfunnet er noe mer enn et produksjonsapparat og mennesker noe mer enn arbeidskraft. «The business of business is business», skrev Milton Friedman i 1970,¹⁰ og det er på denne banehalvdelen den norske bokbransjen vil måtte konkurrere med Voldemort. Dersom dette skjer, er det rimelig å anta at de først vil måtte forsøke å bli mer som Voldemort, og så mest sannsynlig måtte gi tapt. Og dersom Voldemort så tar over den norske bokbransjen, er det nærliggende å tro at vi rett og slett vil få børs uten katedral. En skremmende tanke?

IX

I det foregående har jeg lagt til grunn at det finnes en motsetning mellom kapitalistiske prinsipper om profittmaksimering og produksjonen av det jeg i mangel av vilje til å utvikle en bedre definisjon her og nå vil kalle «god litteratur». Men la oss, for ordens skyld, gjøre en ørliten ekskurs for å sette spørsmålstegn ved nettopp det premisset. Thomas Seltzer er en av dem som har framhevet at markedet ikke behøver å stå i veien for god kunst.¹¹ I tillegg til et implisitt forsvar for sitt eget band i sjangeren «corporate rock» trakk han i debatt med Bendik Wold i 2009 fram «Sex Pistols, AC/DC og Scorsese-filmer» som eksempler på den velkjente, men like fullt radikale ideen om at kapitalismen er et utrykk for den samme menneskelige essensen som mange kunstnere forsøker å nærme seg i sin avvisning av nettopp kapitalismen. Dersom et produkt selger godt, er tanken, så er det fordi folk trenger det, og gjennom markedets magiske mekanismer vil det gode skilles fra det dårlige, uten kulturelitens snobbete smaksdommere. En annen som tenkte i lignende baner, var faktisk J.W. Cappelens legendariske administrerende direktør Henrik Groth. I en mye sitert tekst fra 1957 spurte han hvorvidt forleggere hadde sjel, og svarte at de aldeles ikke trengte noe slikt. Isteden skulle forleggeren ha «et følsomt tomrom», det Groth kalte «dette faustiske vakuum». Groths vektleggelse av følsomhet peker mot en litt annen innpakning enn Seltzer anno 2009, men Groth var også mer radikal enn Seltzer, som understreket at han ikke så markedssuksess som en lakmustest for kvalitet, kun som et bevis på at noe hadde livets rett. Groth mente derimot at forleggerens oppgave var å «fremkalle det faktiske kulturbilde», altså noe som eksisterer uavhengig av forleggeren, og framlegge ulike utgivelser for markedets dom under vignetten «The survival of the fittest».¹² Groth var riktignok ikke bare forlegger, men også bidragsyter, og en stund redaktør i det tidlige nyliberalistiske tidsskriftet Farmand, og dermed innehaver av en viss mild markeds-nihilisme under sitt borgerlig-humanistiske ytre.

Dersom Voldemorts inntog i den norske bokbransjen medfører at de store forlagene går dukken og fastprisavtalen slutter å eksistere, risikerer vi et norsk bokmarked hvor ulike avskygninger av Strawberry Publishing konkurrerer om å selge sine utvalgte titler billigst mulig gjennom Voldemorts kanaler. Spørsmålet som reises av d’herrer Seltzer og Groths utlegninger, er om det egentlig hadde vært så ille?

Er det bare finkulturelle fordommer som får oss til å anta at en renere kapitalistisk organisering av den norske bokbransjen ville gitt oss dårlige bøker og et mindre interessant litteraturfelt?

Nei.

X

Dersom vi legger fra oss nyliberalismer av både Groths borgerlige variant og Seltzers mer kyniske type, og forblir ved den utbredte kulturradikale oppfatningen at kapitalisme og kunst ikke er to sider av samme sak, så blir spørsmålet hva som kan gjøres for å unngå voldemortifiseringen av norsk litteratur. En av de aller viktigste aktørene i det litterære økosystemet er den tidligere nevnte norske staten, som siden 1960-tallet har drevet en ekspansiv kulturpolitikk. Da kom man fram til at Groths tro på at borgerlige markedsaktører som ham selv ville sikre en rik og levende offentlighet, samtidig som de selv ble rike av det, ikke var særlig plausibel. I det store bildet, altså statsbudsjettet, er det snakk om nokså små summer, men dersom vi sammenligner med de aller fleste andre land, bruker den norske stat relativt mye penger på å subsidiere norsk litteratur. Da er det katedralen de ønsker å subsidiere, ikke børsen, men subsidiene kommer likevel de kapitalistiske aktørene til gode og kanaliseres i noen tilfeller også gjennom dem. Det er den statsfinansierte norske kulturpolitikken som gjør at vi har en så pass stor og levende litteraturscene i Norge. Med fem millioner innbyggere er det kun de aller mest populære bøkene som vil ha livets rett i et rent kommersielt marked, likevel publiseres det tusenvis av dem. Er det ikke flott? Jeg går ut i fra at leseren også mener det. Dette er et politisk valg, basert i vedtak i det norske storting. Politikk er noe ganske annet enn kapitalisme, hvor grensene for det mulige ikke går ved hva som kan selges i et marked, men ved hva det går an å få flertall for i en demokratisk valgt forsamling. Demokratisk litteratur høres kanskje uendelig kjedelig ut, men poenget er ikke at demokratiet skal styre hvordan litteraturen blir. Isteden er demokratiet den eneste kraften sterk nok til å kunne beskytte kunsten fra kapitalen og dermed gi forfattere og andre kunstnere rom til å skape basert på andre premisser, impulser og motivasjoner enn hva som vil kunne bli en salgsuksess. Vi vet ikke sikkert hvilke premisser, impulser og motivasjoner det er, og det er noe av poenget. Når vi har en norsk forlagsbransje som hvert år gir ut hundrevis av ikke særlig salgbare, men like fullt verdifulle titler, så er det på tross av forlagenes kapitalistiske logikk og på grunn av demokratiets politiske logikk. Som beskrevet, er det riktignok et element av verdier og idealisme også innenfor de kapitalistiske forlagene, men i vår tid er det også slik at disse verdienes fortsatte eksistens innenfor forlagene muliggjøres av den demokratiske kulturpolitikken. Derfor er det nok politikken og ikke de norske forlagene vi må sette vår lit til i den muligens eksistensielle kampen mot ham hvis navn jeg nå ikke lenger gidder å nevne.

I tillegg til momsfritak, forfatterstipender og innkjøpsordninger er den fjerde delen av den norske statens litteraturpolitikk et unntak fra konkurranselovgivingen som tillater den tidligere nevnte fastprisavtalen. Det omtalte Konkurransetilsynet har imidlertid rettet sine skyts mot nettopp bokbransjen i mange år. Under den norske markedsvendingen på 1980- og 90-tallet ble en form for nyliberalisme innført subtilt og gradvis, blant annet ved at Pristilsynet, som opprinnelig stod for fastsetting av priser, i 1994 byttet navn til Konkurransetilsynet og isteden fikk som sin oppgave å påse at det norske samfunnet var preget av konkurranse.¹³ En annen ivrig bidragsyter i Farmand, økonomen Egil Bakke, var direktør for Konkurransetilsynet og startet et fram til vår tid stadig pågående korstog mot en bokbransje som bryter de fleste nyliberalistiske prinsipper for hvordan markeder bør se ut. Det går et rykte om at det finnes en pokal i kantina til Konkurransetilsynet, som er utlovet til den eller de som til slutt greier å få has på den norske bokbransjen. De nylige kjempebøtene som er forsøkt gitt til norske forlag på grunn av påstått prissamarbeid gjennom katalogtjenesten Bokbasen, bør forstås i denne sammenhengen.En måte permanent å stagge Konkurransetilsynets jakt på den norske bokbransjen på vil nettopp være gjennom å gjøre bokavtalen til en boklov, og Arbeiderpartiet har sagt at de vil gjennomføre dette dersom det blir regjeringsskifte i 2021. Da vil bokbransjens status som en spesielt regulert bransje, delvis beskyttet fra en mer rendyrket form for kapitalisme, bli lovfestet snarere enn avhengig av frivillig inngåtte avtaler. Dersom fastprisavtalen blir en fastprislov, vil den være langt vanskeligere å omgå og undergrave for Voldemort, som dermed vil miste muligheten til å vinne fram gjennom å dumpe prisene. Da gjenstår Voldemorts teknologiske og logistiske fortrinn, og også her vil videreutvikling og håndhevelse av norsk lov kunne bidra til å begrense Voldemorts evne til å bruke slavearbeid og overvåkningsteknologi for å vinne fram. Ikke minst vil organisert motstand i andre deler av samfunnet enn i kultursektoren, blant de som faktisk jobber i produksjon, logistikk og salg kunne stikke kjepper i hjulene for Voldemort og andre teknologigiganters forretningsmodell.

XI

Arbeiderpartiet i regjering, arbeidsmiljøloven, fagbevegelsen og bedre datareguleringer er kanskje ikke særlig spennende konkluderende løsningsforslag i en artikkel om kunsten og kapitalen med referanser til Lenin og Rosa Luxemburg. Jeg merker ærlig talt at jeg er litt skuffet selv. Tanken om at vi kan bruke demokratiets kraft og makt for å stanse kapitalens kolonisering av menneskesinnet, kunsten og verdensrommet, er det mer futt i. Den norske bokbransjen er ikke noe perfekt system i litteraturens tjeneste, men det er ting der som det er verdt å ta vare på. Joda,  staten vil nok kunne finne andre måter å subsidiere produksjon og utgivelse av norsk litteratur på i en bokbransje uten de store norske forlagene. «Økosystemet» er ikke naturgitt, og ved å la seg omdanne til konserner som først og fremst driver med ting som digitale læremidler og detaljhandel, og litt litteraturproduksjon på si, har de norske forlagskjempene jommen gjort det vanskelig å skulle forsvare dem i litteraturens og kunstens navn.

Det er liten grunn til å være verken blåøyd eller nostalgisk overfor dette systemet, men det er også verdt å minne om hva som skjedde da en annen og langt verre bransje, nemlig musikkbransjen, ble «disrupted» av en ny, digital forretningsmodell. Fra å være en bransje med dårlige forhold for utøvende kunstnere ble det en bransje med enda verre forhold for utøvende kunstnere. Profitt og makt ble flyttet fra produksjonsleddet, plateselskapene, til det nye sluttleddet Spotify. Den vertikale integreringen i bokbransjen har på et vis gjort at Voldemort kommer til dekket bord, hvor det meste av inntjeningen allerede ligger i  det nevnte sluttbrukerleddet. Når forlagene også eier butikkene, er det ikke så farlig for dem at profitten er blitt flyttet til dette nivået, men da er de også ekstra sårbare for konkurrenter som ikke bryr seg videre om produksjonen av litteratur, men er veldig gode på å selge bøker – også de som ikke er på papir. I framtida vil vi kanskje finne bedre måter demokratisk å støtte produksjon av kunst og kultur på, uten å måtte gå omveien om kapitalistiske konsern. Det hadde vært noe! En akselerasjonistisk taktikk for å ødelegge den norske forlagskapitalismen gjennom å slippe Voldemort løs på den, framstår likevel lite forlokkende. Enn så lenge er nok det vi har, mye bedre enn det vi risikerer å ende med.