Det angår også deg

Et av de mest ikoniske bildene fra den norske holocaustlitteraturen er de åtte epletrærne Israel Leib Sachnowitz plantet i hagen utenfor hjemmet sitt i Larvik: Ett for hvert av sine åtte barn. Sachnowitz var født i 1880 i Russland, og kom til Norge og giftet seg med Sara Lahn i 1907. Vi kjenner historien om epletrærne fra hans sønn Herman, som først fortalte den i det som kan kalles Norges første holocaustmemoar, Det angår også deg fra 1976. I boken forteller Herman kort om oppveksten og livet som jøde i Norge, men mest handler boken om å overleve i de tyske konsentrasjonsleirene. Herman var en av få norske jøder som kom tilbake til Norge etter å ha blitt deportert, og den eneste i søskenflokken.

Det gikk mer enn 30 år fra familien ble drept i Auschwitz, til Herman Sachnowitz skrev om det han opplevde under holocaust, men når boken først kom, ble den en stor suksess. «En overraskende suksess», skrev Morgenbladet i en omtale den gangen, overraskende med tanke på hvor alvorlig boken var. Alle de mentale bildene vi har av holocaust i dag (porten til Auschwitz, gasskamrene, togrampene, med mer), var ukjente for de fleste lesere i 1976, og det var ingen utbredt kjennskap til den ekstreme volden som hadde møtt jødene i leirene.

Da boken kom, gjorde Herman Sachnowitz en rekke intervjuer, hvor han flere ganger blir spurt om hvorfor han ga ut denne boken akkurat da, om hvorfor han hadde båret på denne historien i stillhet. I svarene snakket han om hvor vanskelig arbeidet med boken hadde vært, både for ham selv og for Arnold Jacoby, som førte den i pennen. Men Sachnowitz sa også at han kjente på et behov for å fortelle historien akkurat da, fordi den oppvoksende generasjonen ikke hadde opplevd krigen, og det politiske klimaet var i endring. Det fremstår nesten uvirkelig for oss i dag, men på 1970-tallet var mange oppriktig bekymret for at nazismen skulle gjøre et comeback som en legitim politisk bevegelse, deriblant Sachnowitz. Boken var altså ikke bare ment å være moralsk rystende, men politisk rystende.

Samme år som Det angår også deg dukket opp hos bokhandlene og ble en bestselger, var norske medier også opptatt av rettsaken mot lektoren Olav Hoaas. Han stod tiltalt for å ha uttalt at holocaust ikke hadde skjedd, at det ikke hadde fantes noen gasskamre, eller som vi sier i dag: Han stod tiltalt for å være en holocaustfornekter. Han hadde også uttalt at han var imot det han kalte raseblanding, og at norske jøder som ikke frivillig ville flytte til Israel burde isoleres i egne samfunn. Alle disse uttalelsene brøt med den såkalte hatparagrafen, som først ble innført i 1961.

I rettssalen på Sortland stilte en annen kjent holocaustoverlevende, Leo Eitinger, opp som vitne, og i likhet med Sachnowitz fortalte han om gasskamre og utryddelsesleirer. «Det blir påstand mot påstand», svarte Hoaas da han ble bedt om å kommentere Eitingers vitnemål. Eitinger hadde jobbet vitenskapelig med psyken til overlevende før 1976, men han henvendte seg mer mot et allment publikum etter dette. I 1981 skrev han boken Fremmed i Norge, hvor han prøvde å forstå den framvoksende innvandringsskepsisen i landet. Noe radikalt forklarte han dette som en motbevegelse til «likhetsprinsippets» økende betydning i samfunnet:

Vi lever i en verden hvor den «hvite manns» overhøyhet har sluttet å eksistere. […] Den forakt, i verste fall, eller overbærenhet, i beste fall, man kunne tillate seg overfor mennesker av «mindreverdig» rase, har ikke hjemstavnsrett i vår verden lenger. Dette betyr ikke at den er forsvunnet fra menneskesinnet, man kan godt si tvert imot.

Videre i boken argumenterer Eitinger for at den økende betydningen av likhetsprinsippet, som han altså kaller det, er en konsekvens av den ideologiske seieren over nazismen, og han trekker da også linjer mellom innvandringsdebatten og folkemordet på jødene.

I de mange intervjuene ble Herman Sachnowitz også spurt om Hoaas, og da var han veldig klar: Han var rystet over at nazismen fremdeles bestod, og han understreket at det ikke var noe behov for å inkludere Hoaas og hans meningsfeller i det demokratiske fellesskapet. Klassekampen brukte uttalelsen til å rette pekefingeren mot myndighetene, som ikke klarte å lande på en strategi for å imøtekomme de framvoksende politiske bevegelsene på ytre høyre. Historien om holocaust var også et politisk argument for å være skeptisk til disse kreftene.

Hva er det så med akkurat dette tidspunktet, 1976, eller det sene 70-tallet, som gjør at interessen for folkemordet på jødene plutselig dukker opp og plutselig fanger massenes interesse? Det var ikke bare disse to sakene, overalt i Europa og i USA dukker det opp bøker, filmer og radioprogrammer om holocaust på slutten av 1970-tallet.

Det vanligste svaret på hvorfor dette skjedde akkurat da, handler om tiden som hadde gått siden krigen og folkemordet. I 1976 var det 31 år siden frigjøringen, Sachnowitz selv forteller i starten av boken at han lenge ikke hadde maktet å fortelle, men at han følte et ansvar for å gjøre det nå. Men Sachnowitz' behov for å fortelle, forklarer ikke i seg selv offentlighetens interesse for hans fortelling. Hvordan Det angår også deg hadde blitt tatt imot i 1947 eller 1960 kan man bare spekulere i, men erfaringer fra andre land og forfattere kan tyde på at det er mer enn historien-i-seg-selv som gjorde at Sachnowitz’ bok slo så hardt ned i akkurat 1976.

For å kunne forstå hva det var som skjedde med Hoaas-saken og Sachnowitz' bok i 1976, er det først nødvendig å se forbi vår samtids forståelse av holocaust. I vår egen tid er holocaust selve symbolet på nazistenes regime og andre verdenskrig, og enda mer: det er selve symbolet på ondskap. Men før denne forestillingen for alvor etablerte seg på 1980- og 90-tallet, ble holocaust, av folk flest, i beste fall sett på som ett eksempel på nazistenes ondskap, i verste fall som en bagatell i den større fortellingen om verdenskrigen.

Den amerikanske minneforskeren Michael Rothberg mener det var globaliseringen, avkolonialiseringen og den afrikansk-amerikanske borgerrettighetsbevegelsen som åpnet rommet for å skape den kollektive forståelsen av holocaust, og at flere intellektuelle og kunstnere prøvde å forstå den nye verden ved å forstå holocaust. Det samme kan sies om den norske interessen for holocaust og den norske holocaustlitteraturen.

Endringer i verdens demografi, organisering og selvforståelse kjentes jo selvsagt også i Norge. Kanskje først og fremst ble dette synlig da den første store bølgen av innvandrere fra utenfor den vestlige verden kom til Norge, noe som blant annet førte til at Stortinget i 1975 innførte innvandringsstopp. Hoaas var helt åpenbart innvandringskritisk, og den offentlige oppmerksomheten rundt innvandringsspørsmålet var med på å dra ham ut i offentlighetens lys. Og om Sachnowitz skrev sin memoar som et svar på fremveksten av typer som Hoaas, må også den leses som en forlengelse av innvandringsdebatten.

Samtidig er det noe krevende ved denne øvelsen, sammenligningen mellom holocaust og endringene i verden på 1960- og 70-tallet. Idet vi blir kjent med historien om holocaust, blir det også tydelig hvor overveldende den er, hvor ekstremt voldelig og grusom den er. Og nettopp dette kan gjøre sammenligninger vanskelig, slik at veldig mye annet fremstår ufarlig i forhold. I 1979 leste Arnold Jacoby hele Sachnowitz’ bok inn for NRK. I et intervju i etterkant av innspillingen uttalte Jacoby at Sachnowitz’ bok umulig kan fortolkes som bøker flest, at det er noe barbarisk over tanken på å gjøre det: holocaust er det det er, og å lese om folkemordet handler om å ta inn over seg realitetene. Vi er blitt vant til å tenke på holocaust som singulært, som en hendelse i historien som må behandles helt ulikt andre hendelser, og det er et slikt syn Jacoby forfekter i intervjuet. Mens det er gode grunner til å holde på en slik forståelse, må vi også innse at dette er en tolkning. Ærefrykten vi ofte møter holocaust med, gjør noe med hvordan vi forstår hendelsen. Opphøyelsen av holocaust har også sløvet blikket vårt for det som finnes i denne historien.

Nettopp derfor kan det være åpnende å se på både holocaust i seg selv, og vårt forhold til holocaust, som del av større prosesser. Herman Sachnowitz’ erfaringer er holocausterfaringer, selvsagt, men de er også innvandringserfaringer. Akkurat som Olav Hoaas’ holocaustfornektelse var en del av et større bilde, den inngikk i en rasistisk, innvandringsfiendtlig diskurs.

Sachnowitz var født i Norge, men han var barn av innvandrere. «De norske jødene» og «det norske holocaust» er rammer for holocaustfortellingen som inkluderer ofrene i den nasjonale fortellingen og retter pekefingeren mot oss selv. Men de kan også gjøre det vanskeligere å få øye på innvandringserfaringene som inngår i denne historien.

Å tenke at historien om holocaust også er en fortelling om flukt, innvandring og innvandringsskepsis, kan åpne forståelsen av både forløpet til folkemordet og ikke minst stillheten som etterfulgte det. Flertallet av menneskene vi ofte omtaler som «de norske jødene», i forbindelse med holocaust, var enten innvandrere eller barn av innvandrere. Mange av dem stod altså i et dobbelt utenforskap, både som jøder og som utlendinger. At denne gruppen ikke var enda større ved krigsutbruddet i 1940, var også en konsekvens av at den norske stat i mellomkrigstiden arbeidet aktivt mot jødisk innvandring til landet.

Hoaas’ holocaustfornektelse var del av hans større verdensbilde. Allerede tidlig på 1960-tallet skrev Hoaas om sitt verdenssyn i pamflettene Ny nasjonal politikk fra 1960 og Germanernes fortid og fremtid. Omriss av et historiesyn fra 1971. Begge tekstene er fulle av de vanlige nazistiske klisjeene og forestillingene, men det er også interessant å legge merke til at Hoaas’ verdenssyn ikke bare deles inn i det jødiske og det ikke-jødiske, først og fremst var han opptatt av det nasjonale. Det vil si at han var besatt – kanskje til og med livredd – for alt fremmed. Derfor var han også besatt av innvandring og innvandrere, og det er derfor han fikk en mikrofon da innvandringsskepsisen vokste frem på 1970-tallet.

Sachnowitz’ bok og Hoaas-saken står begge ved startpunktet for utviklingen av en forestilling av holocaust som singulært, og en forestilling om et norsk holocaust. Sementeringen av holocaust som noe eget har vært viktig for å kunne løfte frem hva som skjedde i utrydningsleirene, og skille dette fra den øvrige voldeligheten under andre verdenskrig. Ikke minst har det vært en viktig ramme for å diskutere betydningen av at også norske aktører var delaktig i historiens største folkemord, som vi senest så i debattene rundt Marte Michelets bok om hjemmefronten og NRKs tv-serie om frontkjemperne.

Vestens enorme interesse for holocaust oppstod ikke i et vakuum, men som en konsekvens av en verden i endring. Det var en gang radikalt å skrive om holocaust, å lage filmer om holocaust og minnes de mange ulike ofrene for holocaust. I dag er holocaustminnet i langt større grad passivt, ritualisert og knyttet til enkle moralske poenger som alle kan enes om. Denne overgangen fremstår kanskje paradoksal, men er en konsekvens av hvor vellykket etableringen av et kollektivt minne om holocaust har vært, og ikke minst hvor knyttet dette minnet er til det Eitinger kalte likhetsprinsippet. Fortellinger og litteratur om holocaust er en viktig del av dagens antirasisme, fordi de er så tydelige påminnelser om rasismens voldelige konsekvenser. Men i denne fortellingen finnes det enda mer ubehag, enda flere momenter å diskutere. Det neste vi skal ta inn over oss er kanskje i hvor stor grad de norske holocausterfaringene var innvandringserfaringer, dette er også en gråsone som kan utfordre ideen om tyske overgripere og norske ofre.