Det trivielle/det fantastiske – flukt/akseptasjon

Hvordan er det å leve her og nå? Hvordan er det å leve i velferdsstaten Norge i 1960-årene? Leter man i litteraturen etter svar, får man i beste fall et allegorisk eller symbolsk svar, som regel får man vite noe helt annet, som f.eks. hvor vondt det var å være trønder i dansketida, eller at kjærlighetens veier fortsatt er uransakelige i våre isolerte bygder. En kritiker stilte for noen år siden spørsmålet om det ikke var på tide å oppfinne bilen, det var etter at han hadde pløyet gjennom den norske prosahøsten det året.

Det er høyst paradoksalt at det i en litteratur som vår, hvor samfunnsdiktning alltid har stått høyt i kurs, finnes så liten egentlig samtidsbevissthet. Jeg finner den i en helt annen grad i den ikke-seriøse litteratur, den litteratur som blir lest, nemlig ukebladene. Der finnes dagsaktuelle temaer, temaer som opptar folk, som de kan identifisere seg med. Og i måten å presentere sitt stoff på, i det bevisste bruk av språket, er det ikke litteraturens menn som har forsøkt å integrere resultatene av vitenskapens forskning, men reklamens menn.

Resultatet er også deretter. En journalist i et ukeblad, en tekstforfatter i et reklamebyrå står i en helt annen maktposisjon enn den seriøse forfatter. Forfatteren tilhører selskapslivet, ukebladjournalisten og reklamemannen tilhører dagliglivet. Visst er de sistnevnte foraktet i det fine selskap, mens forfatteren fremdeles innehar en sterk sosial posisjon. Men det er en posisjon uten reell innflytelse.

Litteraturens stilling her i landet er komisk eller tragisk. På den ene side er den gjenstand for en voldsom anerkjennelse, på den annen side er det svært få som bryr seg det spøtt om den. Man stiller ikke det krav til litteraturen at den skal ha samfunnsmessig funksjon. Selvfølgelig gjør man ikke det. Men derigjennom kan også litteraturen komme i den stilling at den ikke har noen samfunnsmessig interesse. Den blir en luksus for noen få. Og den fjerner seg fra dagliglivet.

Da dette krav ikke stilles (og ikke bør bli stilt), vil forfatteren lett synes at samfunnet er ham uvedkommende. Han skriver ikke for dagen i dag, men for morgendagen. Han skjøtter om de evige ideer.

En god norsk tradisjon er at dikteren er visjonær. Derved har vi fått en mengde visjoner fra Lindesnes til Nordkapp, fra Vesterhavet til Kjølens rand. Å dikte er å uttrykke det hemmelige liv, å se det skjulte, å være dikter er å være den som har den merkelige evnen til å se det som er skjult for oss alminnelige dødelige.

Jeg vil ikke her behandle visjonsdiktningen, men det dikterbildet som folk har dannet av dikteren som visjonær. Dette bildet er en av grunnene til at litteraturen har kommet i en skjev stilling til samfunnet. Man beundrer de store merkelige menn, men de er nå engang for begavet til at man kan pleie daglig omgang med dem, eller til at man kan ta hensyn til hva de sier.

En annen konsekvens av dette dikterbilde er at det så lett fører til forelskelse i det isolerte mennesket. Mennesket som lever utenfor samfunnet, i en sær drømmeverden. At det egentlige liv leves inne i mennesket, og at samfunnet bare er et grått tilholdssted for praktfulle sjeler. Dette er en oppfatning som folk har hatt av dikterne, og som også har preget dikterne selv.

Men mennesket er først og fremst et samfunnsvesen. Dette er forsåvidt ingen fremmed tanke her i landet: sterkere enn den visjonære tradisjon i norsk litteratur er den samfunnsengasjerte tradisjon. Naturalismens program f.eks. var å skrive om hverdagen. Og den skrev om hverdagen: den grå, grå hverdagen. Endeløse skildringer av skitt, fattigdom, fosterfordrivelse, tyveri, mord, sjuskeri, barnemishandling, kvinnemishandling. Og dette måtte den gjøre fordi naturalismen naturligvis var selektiv: den valgte ut den virkelighet som egnet seg best til å sette hverdagen i kontrast til den egentlige virkeligheten. Og den egentlige virkeligheten var fremtidssamfunnet, utopien, det et samfunn kunne være. De måtte skrive nedsettende om det å være for at mennesket best kunne innse nødvendigheten av å komme dit de skulle være raskest mulig.

Denne holdning til hverdagen har aldri forlatt norske prosaister når de har skrevet realistisk, samfunnsbevisst prosa. For det har aldri vært en opptatthet av, en nysgjerrighet overfor samfunnet her og nå, som har drevet dem til å skrive, men en drøm om en bedre verden. Og det er i kontrasten mellom verden som den er og verden som den burde være at realismen har fått sine ypperste uttrykk. Det er utopien som har vært realismens egentlige tema.

* * *

Derfor har verden aldri vært noe hyggelig sted i litteraturen. Det er få gleder, mange sorger, og samfunnet er et råttent hull som man må forandre: ofte er det så jævlig her at det eneste man kan gjøre er å le av det. Med utopien i baklomma har forfatter etter forfatter rakket ned på samfunnet og menneskene. Med utopien som en glorie rundt dikterhodene har de hånet vår livsform.

I dag er det ikke lenger mulig å tro på utopien. Utopien som har vært en av de sterkeste europeiske tradisjoner, var en spinkel drøm, naiv som alle vakre drømmer. Den skulle ha gått i oppfyllelse nå, men den gjorde ikke det. For utopien har alltid vært en ureflektert paradisdrøm uten konkret, realistisk innhold. Hva var Marx' drøm annet enn en enkel jakt&fiske-kommunisme? Og kan man annet enn å le overbærende når man i dag presenteres for Fahrenheit 451's enkle sitatsverming-i-skogene-paradis? Den gode gamle sosialist Sigurd Hoel ble en bitter mann på sine gamle dager da han våknet opp til det gryende velferdssamfunnet han og så mange andre hadde drømt om: Paradisdrømmen var forvandlet til et mareritt.

En av konsekvensene av utopienes sammenbrudd er at forfatterne har vendt seg bort fra samfunnet. Samfunnet er kjedelig, og vi har ingen drøm, ikke noe håp. Så skriver man om det enkelte mennesket som er kastet ut i en fremmed verden. Er man standhaftig nok, kan man holde på med det til man sprekker. Det isolerte mennesket er et dogme som har den fordelen at det fritar forfatteren for å ta sine omgivelser alvorlig. En slik diktning vil imidlertid lett ende i en blek tomgang.

Men igjen: mennesket lever i et samfunn. Å leve som et isolert menneske er en umulighet hvis man vil være ærlig, hvis man er villig til å foreta de eksperimenter som et liv, et fullverdig livsforsøk, foreskriver. Et av disse eksperimenter er å ta konsekvensene av at det finnes flere mennesker til her i verden, og at disse menneskene like så vel som en selv lever i et samfunn som er strukturert på de og de bestemte måtene. Skal man være ærlig må man en dag bryte sitt isolasjonseksperiment, splintre sitt eget speilbilde og gå inn i verden, hverdagen.

Mens det ennå var mulig å tro på utopier, var det forfatternes hovedoppgave å påpeke misligheter. Påpeke for å forandre. Fremdeles kan nok en slik diktning ha en plass, men i tilfelle liten, og spørsmålet er om ikke forandringer best fremmes gjennom vitenskapelige avhandlinger, essayistikk og avisartikler. En forfatters siktepunkt når han vender seg mot sitt samfunn, er i dag et annet. Han vender seg mot det for å spørre om det overhodet går an å leve der. Han spør ikke: -- Går det an å forandre det i overensstemmelse med min paradisdrøm? Han spør: Hvordan er det mulig å leve der?

Dette er et resignert standpunkt. Men jeg tror det er det eneste fruktbare standpunkt. Vår tid er ikke revolusjonær, ikke i vår del av verden, ikke i Norge. Velferdssamfunnet er en realitet, lite kan gjøres for å forandre det fundamentale. Å akseptere velferdssamfunnet blir en hovedoppgave for forfatteren. Å akseptere det trivielle liv, ja faktisk elske det, blir hans mål.

Det blir en livsnødvendighet hvis han ikke skal leve som en håpløs romantiker.

Å akseptere velferdssamfunnet vil si å finne en måte å forholde seg til det på som oppleves som meningsfull.

I vår litteratur ser jeg ikke at et slikt forsøk er gjort. Storbyen (som jeg regner som en sum av mange nødvendige strukturer) er forhatt i moderne norsk litteratur. I fjor høst f.eks. kom en rekke romaner skrevet av presumptivt fornuftige mennesker, som hadde dette budskap felles: Tilbake til landsbygda.

Ellers har satiren ligget i måten forfatteren forholder seg til sitt samfunn på. Vi har f.eks. hatt en del satiriske diktsamlinger og en del satiriske dikt, smånoveller har vært sett publisert. For meg lider de alle av en alvorlig svakhet som gjør dem til bomskudd: Forfatteren går inn i samfunnet uten å være klar over at han selv er en del av samfunnet. Når han fra Parnasset ser ned på vår arme jord, får han ikke øye på seg selv. Derfor synes ikke leseren at han har sett seg selv heller. Derved blir diktene et påskudd til å fortelle leseren om naboen. Satiriske diktsamlinger serverer sladder om verden.

Jeg ser en legitim måte å gå inn i samfunnet på. Man går inn der med en kjølig nøkternhet og forsøker å finne ut hva som egentlig foregår der. Man forsøker å avdekke strukturer som til daglig omgir oss og som også forfatterne er avhengig av, preger og blir preget av. Når man skriver om verden, glemmer man ikke at man selv er en del av verden. Oppgaven er å skrive distansert uten å distansere seg fra seg selv. Hva som da kan oppdages, handler resten av denne artikkelen om.

* * *

"Norrskenet är sällsyntare i verkligheten än i dikten," har Artur Lundkvist en gang sagt i et polemisk dikt. Han peker derved på at litteraturen i stedet for å bryte ned klisjeer for en stor del er med på å opprettholde dem og til og med bygge opp nye. Det er ikke så rart: våre påvirkninger, våre oppfatninger, vår måte å se på har vi ikke så mye fra den ytre verden som fra annenhåndskilder. At nordlyset fremkommer oftere i diktet enn i virkeligheten er sant. Og av den grunn fremstår nordlyset når vi opplever det som en viktig begivenhet, en poetisk begivenhet; noe som er så fint, så vakkert, at diktere har skrevet om det. Slik foregår en kvalitativ lagdeling av fenomenene omkring oss. Det finnes en rekke ting som blir skilt ut og katalogisert som "stor opplevelse", "vakker naturopplevelse", "interessant" o.l. Litteraturen har selv vært med på å bygge opp denne lagdelingen og fremfor alt vært med på å holde den i live: hvis ikke roser hadde fremstått så ofte i dikt ville man ikke snakket så mye om dem.

Og gjennom slike autoriserte utvelgelser av våre skjønnhetsopplevelser fjerner vi oss fra våre liv. Ved å utskille noen ting som vakre og vesentlige gjør vi de ting vi til daglig har rundt oss likegyldige. Fremdeles velger de fleste av våre lyrikere sine metaforer fra jakt- og fiskeforeningenes virkelighetsområde. Derved kommer de ting som omgir oss til vanlig -- slikt som stikkontakter, lampeskjermer, telefonledninger, flaggstenger, asfalt osv. i et likegyldig skjær: de tilhører nemlig virkeligheten og er ikke egnet til å uttrykke våre livs innerste hemmeligheter. Slik kan virkeligheten deles opp i to deler, en poetisk, vesentlig del som man opplever autorisert, som man opplever nesten før man opplever den, og en alminnelig del som vi til daglig er i og som er uten interesse bortsett fra den praktiske, prosaiske bruksfunksjon. Her kommer den farligste konsekvens av at litteraturen tilhører selskapslivet: Også de ting den snakker om blir opphøyd til å høre til selskapslivet, og alle de andre blir en grå masse av kjedsommelige bruksting, fyllkalk.

Men viktigere enn dette er det som oftere forekommer i litteraturen enn i virkeligheten: ting som forekommer i litteraturen, men slett ikke i virkeligheten. Jeg tenker på store følelser, store begivenheter, store øyeblikk. Og livets røde tråd. Den som kjeder våre liv sammen, som gjør noen øyeblikk avgjørende og som til sammen danner et velstrukturert logisk liv. Dette finnes ikke. Og hvis det finnes, skjønner vi det ikke når det finnes, skjønner vi ikke de store øyeblikk når de opptrer som store øyeblikk. La oss ta den store begivenhet å inngå ekteskap. Det skal være en stor begivenhet den dagen bryllupsklokkene slår. Men hvem fatter det? Oppleves det ikke som et fjernt skuespill, en familiens muntre sketsj som settes i scene? Ekteskapet, dets innhold, hva det innebærer, oppleves ikke da, det oppleves senere. Man fatter det å være gift plutselig som en likegyldig begivenhet, kanskje ved å komme ut på badet og merke at konens nyvaskede nylonstrømper stryker en brått over ansiktet.

Livet består ikke av store begivenheter. Det er i forhold til de kjedsommelige brukstingene vi hensleper våre liv. Det er gjennom små dagligdagse ting vi lever. Det er gjennom disse vi avslører oss, det er gjennom å beskrive og utforske disse ting og menneskenes forhold til dem at forfatterne kan si noe vesentlig om oss som mennesker. Det finnes ikke to virkeligheter, det finnes bare en, og den er triviell. Å leve er en banal affære. Det er en rekke rutinehandlinger som repeteres dag etter dag: stå opp om morgenen, spise frokost, gå/kjøre/busse til arbeidet, tilbringe åtte timer på jobben, gå/kjøre/busse hjem igjen, spise middag, sove middag, se på TV eller snakke med bekjente om de samme tingene som man har snakket om tidligere, drive med en eller annen hobby som tidsfordriv, legge seg, sove, stå opp osv.

Det er i denne virkelighet vi lever, og det er denne virkelighet som er så foraktet. Kanskje fordi den ikke blir tatt alvorlig nok: Den blir sett på som et ventested, et oppholdssted mens vi venter at noe skal hende oss, at noe stort skal skje, det er et venteværelse der vi oppholder oss før våre liv skal opphøyes til å ligne en roman.

Det er denne virkelighet, hverdagen, trivialitetenes verden, vår eneste virkelighet, som vi må vende tilbake til så vel i virkeligheten som i litteraturen. Det er den vi må akseptere -- og det kan vi gjøre når vi har avslørt fiksjonen om at den er en tredjerangs virkelighet.

Det er denne virkelighet, vår eneste, vi må akseptere når vi har av-poetisert verden og styrtet utopiene. Som vi kan akseptere når vi har avpoetisert verden og styrtet utopiene.

Først når vi har innsett at det å leve er banalt, kan vi komme til det punkt hvorfra vi kan begynne å handle.

Verden har da blitt en igjen. For det finnes ikke lenger noen vakrere, sannere eller bedre verden å flytte til. Og da kan hverdagen få den farven eller rettere sagt de utallige farver som tilkommer den.

Da må vi gi innhold til våre liv der vi lever dem. Vi må gi innhold til våre liv når vi spiser frokost, går/kjører/busser til arbeidet, når vi er på arbeidet, når vi spiser middag, når vi ser på TV, når vi snakker med våre bekjente. Og å gi innhold til våre liv er å tolke dem.

Når man leser psykologi, historie, "sannferdige beretninger fra virkeligheten", er unektelig livet spennende. Derfor synes det meg underlig at det trivielle liv som er vårt egentlige liv skal være så kjedelig. Enten må all psykologi osv. være en eneste stor løgn, eller det må være uriktig at det trivielle liv er så kjedelig.

Alt som er skrevet og handler om livet, virkeligheten, handler ikke om livet, virkeligheten, men er en måte å se den på, er en fortolkning av den. Det som er skrevet er ikke en gjengivelse av verden, men en strukturering av verden, et forslag til en måte å se den på. Enhver sak har ikke bare to, men et utall sider. Fra ett utkikkstårn kan man betrakte den lille grå manns liv og finne det usigelig trist, usigelig trivielt, usigelig blottet for innhold. Å se det slik er for meg ikke særlig interessant, det er en måte å erkjenne på som ikke kan forandre noe, det er en erkjennelse uten konsekvenser, det er en måte å plapre på.

En annen og mer fruktbar måte å se den lille grå manns liv på, er å se det som det liv hvor alt det som litteraturen og alt det som vitenskapen skriver om, foregår. Det er gjennom ham og i hans hverdag hele spektret av menneskelige holdninger, tendenser, strukturer osv. spilles ut. Det er den grå manns liv som er det egentlige liv, det er om ham det dreier seg. Og den grå mann er legen, forfatteren, pølsemakeren, politikeren, vitenskapsmannen, sveiseren, kjøpmannen, bankfunksjonæren, oss alle.

All litteratur representerer en måte å forholde seg til virkeligheten på. En måte representerer den fantastiske litteratur, og før jeg går videre må jeg si noen ord om denne, og spesielt om den jeg kjenner best til, og som man passende kan betegne som den esoterisk-fantastiske, der stikkordet er Kafka og den tradisjonen som tilknytter seg hans diktning. Dens teknikk består i å spille ut sinnets indre landskaper på den ytre verden slik at et hus f.eks. ikke blir et konkret hus i den og den bestemte gate, men sinnets hus. Og det som skjer med og i huset er ikke avhengig av den ytre verdens ramme, men av sinnets topografi. Slik vil husets funksjon ofte bli fantastisk, det oppfører seg nemlig ikke slik vi venter at et hus skal oppføre seg. Alt kan skje med dette huset, nettopp fordi det er i sinnets kraftfelt og ikke i naturlovenes. I en slik diktning kan alt skje, og for at det ikke skal ende i vilt fantasteri, må den kunne legitimere seg. Den må kunne henvise til at dens temaer og behandlingen av disse er relevante, at de i siste instans har sin rot i virkeligheten. At de har det regner jeg som opplagt, og spørsmålet er ikke interessant i denne sammenheng. Mer interessant er det at i og med at det er relevante problemer som forteller noe om oss, må disse problemer, temaer kunne gjenfinnes i den virkelighet vi lever i, i hverdagen, i trivialitetenes verden.

Den esoterisk-fantastiske litteraturen har i litteratur-historisk perspektiv gitt litteraturen en ny og mer fleksibel holdning til det å være menneske. Dens måte å beskrive mennesket på er i høy grad i overensstemmelse med de resultater moderne filosofi, moderne psykologi, sosiologi o.l. er kommet fram til. Og når vi skal vende oss mot det trivielle liv, er det med de resultater og de erfaringer som vi har funnet i den esoteriske litteratur, og som en tradisjonell realistisk prosaform er et altfor bastant verktøy til å formidle. Det er temaer som er utlegninger av og eksperimenter med visse måter å se mennesket på, synsmåter som man -- for å ha krav på å bli tatt alvorlig -- må ha en viss føling med. Det er et menneskesyn som i stedet for å se mennesket som et bestemt jeg med karakter og personlighet, ser mennesket som en uendelig rekke av jeg-muligheter. I stedet for å skrive et bestemt menneskes historie, reiser mulighetene seg for å fremstille en rekke forslag til historier, hvorav ingen er dette menneskes historie, men alle meningsfulle forslag til fortolkning. Man ser livet ikke som en utvikling av iboende tendenser som man derved etterpå kan bedømme som vellykkede eller ikke, alt etter som de iboende tendensene manifesterer seg positivt, men som et materiale for eksperimenter, for selvvalgte planer. Litteraturens temaer blir da forandringer, forvandlinger, plutselige bevegelser, avkastelse, nedrivning, oppbygning, fødsel, død og oppstandelse, for bare å nevne noen. Alt dette er ting jeg finner igjen i den hverdagen man har valgt å kalle triviell, men som er det sted hvor våre fantastiske temaer utspiller seg.

Men den esoterisk-fantastiske litteraturen kan forlede oss til å tro at dette foregår i et tenkt univers og ikke i vår hverdag. Da den er sinnsprojiserende, misbruker den verden ved ikke å la den komme til syne. Ved å fjerne det fantastiske fra hverdagen, er den -- like så meget som enhver romantiker litteratur, enhver litteratur som tror på noe annet enn det som er, enn det som kommer til syne -- et uttrykk for en mistillit til verden. For meg er tillit til verden nødvendig: jeg tror ikke lenger på utopier eller en verden utenfor, bortenfor den verden jeg hensleper mitt daglige liv i. Skal jeg kunne se verden -- leve i den -- utforske den -- oppleve den så sterkt og meningsfullt som mulig, er den esoterisk-fantastiske litteratur en hindring for meg.

Frigjort fra utopier og en kvalitativ lagdeling av verden som farver den grå, og frigjort fra den esoterisk-fantastiske tradisjon, som gjør at jeg ikke ser verden, men mitt sinn lagt ut i verden, frigjort fra dette har jeg kommet til det punkt hvor jeg kan se og handle adekvat i den verden jeg lever i. Nå er hverdagen, det trivielle, renset for alt som er lagt inn i den fra referanserammer utenfor den selv. Nå er den seg selv og peker ikke utover seg selv.

Fra dette utgangspunkt er det min påstand at det trivielle er fantastisk.

Det er fantastisk fra tre synspunkter.

I begrepet det fantastiske ligger noe uvant, noe som bryter med den vanlige oppfatningen av tingene. Slik fremstår det fantastiske i den esoteriske litteratur som et brudd med den ytre virkelighetssannsynlighet, og det fantastiske fremstår slik at i og med at bruddet skjer, blir vår erfaring utvidet: vi opplever det som nytt og relevant for oss. I en triviell-fantastisk litteratur vil det fantastiske fremstå ganske enkelt ved at den har en helt annen holdning til fenomenene enn den litteratur som til nå har beskrevet menneskene i hverdagen, nemlig den realistiske. I stedet for et statisk virkelighetsbegrep opereres det med et fleksibelt, i stedet for et statisk menneskesyn opereres det med et fleksibelt, og dette har til konsekvens at virkeligheten i en slik litteratur vil ta seg helt annerledes ut enn vi er vant til: Den kan komme til å ligne litt på virkeligheten slik vi faktisk opplever den. Den trivielle litteratur kan oppleves som fantastisk fordi den handler om mennesker uten egenskaper, mennesker uten fremtid, og uten fastlagt fortid, slik som menneskene på Grorud er, slik som menneskene i en blokk på Veitvet er. Den handler om mennesker som kan bli hva som helst når som helst, og den handler om dem i de situasjonene hvor de befinner seg, på trikk til sitt arbeid, i banken som funksjonær, i butikken som kunde, på Bislet som tilskuer, på kino som betrakter, som TV-titter til verdensbegivenhetene.

Det andre synspunktet til det fantastiske i hverdagen kommer vi fram til når vi finner opp bilen. Med andre ord begynner å se den verden som er her. Ser at de ting vi er omgitt av, er andre enn de ting vi var omgitt av bare for noen år siden. Ser at de vilkår vi lever under i dag er andre enn de vi levde under for bare ti år siden. Og siden forandringer kommer så raskt, er det vanskelig å tolke våre liv i overensstemmelse med de stadig nye situasjoner. En litteratur som tar konsekvensen av at vi lever i informasjonsalderen, jet-alderen, popalderen (for bare å nevne noen av de fruktbare sekkebetegnelser vi har på våre nye vilkår) vil unektelig bli av en slik art at den må betegnes som fantastisk. For vi lever i en science fiction-verden uten å vite om det, uten å ha fattet det. Vi lever i en verden med froskemenn, astronauter, interkontinentale raketter, satelitter, skrivebordsmordere, underjordiske ligaer, roboter, automatiske gjenstander. Alt dette preger oss, og det er en oppgave for litteraturen å vise hvordan. Og den vil best vise det ved kaldt å registrere, registrere og beskrive, uten håp eller drøm om noe annet enn det som er.

Det tredje synspunktet er å kaste vrak på kategorien selvfølgelig. Det er ikke å la seg lure til å tro at noe fenomen er selvfølgelig fordi det regelmessig inntrer eller har inntrådt så og så mange ganger. Når noe nytt inntrer, når noe uvant skjer, registrerer vi det med undring. Når dette har skjedd hundre ganger, har vanen lagt seg over opplevelsen, og den tilstivnes. F.eks. vil det å bo i en boligblokk den første tiden oppleves sterkt, og man vil gjøre seg mange refleksjoner (refleksjoner som man i de fleste tilfeller vil avvise fordi de ikke er autoriserte). Etter en stund opplever man det å bo i blokk slik som alle andre som bor i blokk, det oppstår et spill av konvensjoner for hvordan det skal oppfattes: det er blitt en selvfølge. Men ingenting er selvfølgelig. Ethvert fenomen er enestående i og med at det er oppstått. At det av alle de muligheter som sto åpne, nettopp var det som skjedde som skjedde. Å se på våre liv her på kloden under dette synspunkt er fruktbart, ja nødvendig for å oppnå den holdning som må til for å kunne akseptere og tolke som betydningsfulle hver minste detalj som skjer, har skjedd eller muligens kan skje. Under dette synspunkt er det at et menneske beveger seg i et rom, at det holder i ting, at det åpner munnene og snakker, av en betydningsfullhet som man ikke kan fatte, men som det er meningsfullt å registrere. Forslag: Stirr på en svart telefon i fem minutter og uten noen annen tanke enn at jeg stirrer på en svart telefon. Når det er gjort, vil man vite:

At noe er, er det fantastiske.