En storbyens kronikør (del én)

Det glimter i et femtesals vindue, hvor en kvinde læner seg ud for at slikke sol, kontorfolk krydser gaten med frokosten under armen, bilerne dytter, børnene hujer i baggården, kioskejeren hænger avisernes alarmerende spisesedler ud i stativerne, for coctailen begynder først at sprinkle, når alle ingredienserne rystes godt og grundigt sammen, hvad de futuristiske digtere, f.eks. vor egen Emil Bønnelycke, vidste alt om, når de lykkeligt befriede for bondesamfundets knugende stilhed dansede deres lyriske krigsdans af glæde over modernitetens støjende gennembrud: «Sporvogn, der brummer. Klokker, der kimer og slaar. / Det er den elskede Gade, som gennem mig gaar …».¹

Ja, også trafikk og gatestøy skal til før en by blir en storby, om vi skal tro den danske poeten og essayisten Søren Ulrik Thomsen. Få forfattere har evnet å fange storbyens vesen i skrift som ham. Siden debuten City Slang i 1981 har han i dikt og litterære essays stadig vendt tilbake til storbyen, aller helst sin hjemby København – som fysisk form, som livsform og sosialt univers, som erfaring og sanseopplevelse. Det har han gjort på pregnant og elegant vis, og gjerne i form av ideer og argumenter som bryter med konvensjonell tenkning i tiden om den gode by og det gode byliv. Thomsen har en rik og sammensatt byforståelse og en litterær inngang til byen som på samme tid er kresen og tilgjengelig. Han skriver skarpt, slående, vakkert, raljerende og tidvis rasende morsomt om det som i tiltagende grad er et eksistensielt grunnvilkår for befolkningen også i vår del av verden, altså storbyen. Thomsen trekker veksler på et kontinentalt perspektiv på bykultur og urbant offentlig liv som synes å være mer utbredt i Danmark enn i Norge. Muligens er han også inspirert av de litt mer varierte tilgangene til forskning og tenkning om byen som finnes i Danmark. Få tilsvarende sterke stemmer finnes her til lands. Det gjør byskriveriene hans desto mer aktuelle.

Københavnerliv og storbydiktning

Søren Ulrik Thomsen ble født i Kalundborg på Sjælland i 1956 og vokste opp i Store Heddinge i landkommunen Stevns sør for København. Som 16-åring flyttet han med familien til hovedstaden. Siden har han bodd på ulike adresser i byen, for det meste i indre by. I mai 1994 flyttet han til en liten københavnsk arbeiderleilighet i 4. etasje i Bartholinsgade ved Søerne, der han fremdeles bor og virker.

Flyttingen fra Stevns til København ble en svært formativ erfaring for en sensitiv tenåringssjel, en erfaring han kommer tilbake til i flere av sine essays. En ny og større og rikere verden åpenbarte seg for ham. Etter å ha vokst opp i Stevns, kunne han en augustdag i 1972 lene seg «ut av vinduet i fjerde etasje i Store Kongensgade 23 og med jublende hjerte se solen lyne i bilenes krom mens trafikken strømmet endeløst gjennom gaten» der det nye livet hans begynte.

Denne begynnende storbyfascinasjonen, som Thomsen beskriver i erindringsboken Store Kongensgade 23 (2021, på norsk året etter), hadde også mer kjødelige sider:

[D]a jeg trådte inn døren til 3. real Us klasserom på Sølvgade Skole og fikk øye på Jane, så jeg helt klart kjøttet før knoklene. Mens jentene på Stevns hadde tekkelige navn som Henriette, Liselotte og Susanne, het de her i dette strøket som fortsatt var bebodd av arbeiderklassen, friskt og freidig Mercy, Kate – og Jane, som var den deiligste av dem alle sammen, umulig å få øynene fra, lyshåret og lysende som en 1000 watts pære, med et stort smil og full av ertende viten om utstrålingen sin, som gjorde både guttene og de mannlige lærerne perplekse når hun ba om fyr på røyken og stilte seg altfor tett inntil en.

I februar året etter dro klassen på skoletur til London. Her ble hans storbybegeistring «potenseret til svimlende højder». Han skrev en ekstatisk sang, og sammen med Jane, som nå var kjæresten hans, stakk de en sen kveld av fra hotellet, løp inn under Marble Arch og kysset hverandre mens bilene virvlet gjennom rundkjøringen i hvis midte de befant seg.

Men det var først og fremst København som kom til å bli universet for hans storbybegeistring og diktning. I essayet «Vejen mellom to skoler», fra En dans på gloser (1991), minnes han blant annet et «gradvis stigende begær efter at vide alt om byen, at kende selv dens mest obskure krinkelkroge, tale dens sprog, at gøre mig til del af den og den til en del af mig». Byen åt seg hele tiden inn på ham, «som billede og som sprog, som lyd og lugt, bevægelse, stemning og musik – som topografi, labyrint, hjemmebane, vilkår og way of life …».

Begeistringen for storbyen, dens frihet, anonymitet og tumult av muligheter, handler også om lettelsen ved å ha unnsluppet provinsen. Det vil si provinsens trange og mer gjennomsiktige og lukkede verden, dens «tyranniske lilleverden», «lykkelig som jeg var og den dag i dag hver eneste dag er over å ha blitt benådet og sluppet ut av provinsen», skriver han i «Parcelhuskvarter på højkant» fra essaysamlingen Repremiere i mit indre mørke (2009). Thomsens storbytenkning er sterkt preget av kontrasten til dette barndommens landskap i provinsen. Møtet med metropolen København brøt med det meste av hva den unge gutten hadde av referanser og livserfaring. Men den negative holdningen overfor provinsen har også en annen side, knyttet til morens langvarige psykiske sykdom, som byen har bidratt til å mildne, skriver han i Store Kongensgade 23:

Og først nå slår det meg at min livslange avsky for provinsen kanskje er begrunnet ikke bare i de faktiske forhold i stakkars Store Heddinge for et halvt århundre siden, men i like stor grad kan skyldes at sorgen og redselen over sykdommen til moren min var så voldsom at jeg ikke tålte å se den når jeg så inn i meg selv, der den må ha herjet som en diktator, men at denne sorgen til gjengjeld nettopp kunne holdes ut når jeg så nedover Vestergade og registrerte forstemtheten i de små, halvt sammensukne husene, der en Kreidler med revehale sto lent opp mot fasaden og et defekt lysstoffrør blinket på kjøkkenet bak de nikotingule gardinene.

Når Thomsen debuterer som forfatter, som storbyforfatter, er han også en del av strømninger i tiden. Storbyen er en sentral figur i den danske 80-tallsdiktningen. Men: «Set i bakspejlet bliver den tidlige firserkunst underlig profetisk, for dens hektiske celebrering af storbyjungelen skulle jo vise sig at finde sted fem minutter før lukketid», skriver han i «Farvel til Det Blå Rum», fra En dans på gloser. Lukketiden Thomsen her sikter til, er den bykulturelle forsimplingen som har skjedd i kjølvannet av at middelklassen i senere år gradvis har omformet byen i sitt eget bilde. Det utgjør et kjernepunkt i hans mer bypolitiske kritikk, som vi undersøker nærmere i et kommende essay.

Særlig i nevnte City Slang, men også i Thomsens senere diktsamlinger, er storbyen et gjennomgående motiv. Ikke minst gjelder det mange av essayene, så som i København Con Amore (2006), en fotobok der Thomsen og forfatterkollega Jokum Rohde begir seg på oppdagelsesreise i et høyt elsket «ramponeret hverdagskøbenhavn» som inkarnerer den ekte storbys mangfoldighet. I bokas innledningsessay «Hverdag, eventyr og tilfældighed» søker Thomsen å utmynte storbyens vesen og sentrale opplevelsesmessige bestanddeler. Også i nyere essays og tekster som En hårnål klemt inde bag panelet (2016) og Store Kongensgade 23 finnes mange fine byskildringer, både situasjonsbeskrivelser og mer overordnede betraktninger om trender i byutviklingen. At Gud bor i detaljene, synes å være en devise Thomsen støtter seg på. Samtidig er han flink til å løfte blikket og reflektere over hva det lille betyr i den store sammenhengen.

Foruten diktet er det altså først og fremst det skjønnlitterære essayet som er Thomsens foretrukne sjanger. Nevnte «Vejen mellom to skoler» portretterer dikteren som ung mann, som plutselig rives opp fra barndommens lille provinstilværelse og anbringes midt i storbyen, en storby som snart vekker en sterk fascinasjon i ham. I essayet «Parcelhuskvarter på højkant» dissekerer Thomsen Københavns degenering fra storby til provinsiell hængerøv. I «Selv en storby har sin sexappeal» fra samme bok, Repremiere i mit indre mørke, er det poeten Poul Henningsen det handler om, særlig hans københavnerdikt og modernitetsbegeistrede hang til å besynge storbyen.

Thomsen har dessuten skrevet flere byrelaterte essays som bare har vært tilgjengelige i aviser og tidsskrifter. «Bilen ind i byen» (2009) er et opprop skrevet sammen med Frederik Stjernfelt for bilens naturlige plass i bybildet, med mulig stengning av noen sentrale brogater i København som bakteppe. «Tumultarisk transit» (2012) er en hyllest til storbyintense Nørreport, Københavns og Danmarks travleste stasjonsområde.

Mange av de omtalte tekstene er samlet i Om storby (2018), danske Gyldendals miniserie om aktuelle emner skrevet av store forfattere. Og alle de omtalte tekstene med unntak av Store Kongensgade 23 er å finne i siste utgave av Samlede Thomsen (2021).

Et annet og relativt ferskt bidrag er «Jeg har noget i klemme med København» (2023), en takketale Thomsen holdt da ha mottok arkitekt Henning Larsens Legat, og senere publisert i Politiken. Her redegjør han for sin «progressive nostalgi».

I det som følger tar vi for oss noen røde tråder i disse skriveriene. En oppsummerende betegnelse for denne gjennomgangen er storbyintensitet, altså det man ender opp med når hele cocktailen ristes godt sammen.

Stor i utbredelse, kompakt i form

For at en storby skal fortjene sitt navn, skriver Thomsen i København Con Amore, må den være «[k]olossal, kompleks og kompakt». Som helt avgjørende kvaliteter ved selve storbyopplevelsen fremhever han trekløveret hverdag, eventyr og fornemmelsen av tilfeldighet, det ikke-planlagte. Slik knytter han an til sentrale kvaliteter ved den klassiske storbyen. Thomsens København har engang oppfylt kriteriene, og på visse områder og i lykkelige stunder gjør den det fortsatt.

Storbyens vesenstrekk har utvilsomt mye med fysiske og romlige forhold å gjøre. Blant de viktigste er befolkningsstørrelse og geografisk utbredelse, byform og gatestruktur, bebyggelsesmønster og arkitektonisk uttrykk.

Der selve København kommune i dag består av omkring 600 000 innbyggere, er det sammenhengende byområdet på i underkant av to millioner, nærmere 30 prosent av landets befolkning. Det gjør København til en kolossal by for Thomsen. Og hva enn man mener om de enkelte byggerier, synes han det er herlig å se at byen dag for dag vokser seg enda større – på Islands Brygge, i Ørestaden, langs havnen i begge retninger og mange andre steder.

København er også en kompakt by, har i hvert fall vært det. Danmark er blant de tettest befolkede landene i Europa, og aller mest tettbygd er det sentrale København. For å gjøre en by til en storby kreves det en høy grad av bebyggelsesmessig tetthet, fastslår Thomsen, som «elskede brokvarterernes massivitet». Mye av Københavns tradisjonelt kompakte karakter knytter han til den tunge karrébebyggelsen i sentrale byområder, gjerne utformet i den for København så karakteristiske gule og røde teglstenen, som rammer inn tette, intime og ofte langstrukne gateløp. Men han knytter den også til hva karreene, før byfornyelsen, rommet av bakgårdsbebyggelse:

[D]et var intet mindre end hypnotiserende at stirre ned ad Baggesensgade, Korsgade eller Oehlenschlægersgades lange, dramatiske kløfter af ubrudte karréer i bevidstheden om, at there is more to the picture than meets the eye, for bag facaderne strakte sig yderligere et labyrintisk netværk af baggårde, som forlenede København med dybde og dragende hemmelighedsfuldhed. […] dette unikke og intenst stemningsfulde miljø.

Denne kompaktheten har lenge vært under press, slik Thomsen fremstiller det. Etterkrigstidens sanering av hele bygårder og kvartaler er én grunn, gårdryddingene under byfornyelsen fra omkring 1990 en annen. Storstilt oppgraderingav boligstandarden i den eldre murgårdsbebyggelsen innebar at mylderet av bakgårdshus ble fjernet. Mye av det samme skjedde med byfornyelsen i Oslo indre øst. Etter de fleste målestokker er København likevel fortsatt en kompakt by. Den er for eksempel dobbelt så tettbebodd som Oslo.

Fornemmelsen av tilfeldighet, det ikke-planlagte, er en annen storbykvalitet for Thomsen, også i de fysiske omgivelsene. En viktig grunn til at han finner Nørreport-området så strålende, er foruten folkemylderet og det trafikale kaoset den litt vilkårlige blandingen av stiler og bygningstyper på ett og samme sted, skrev han i Politiken i 2012², under overskriften «Tumultarisk transit»:

Prøv engang at skridte begge sider af Nørre Voldgade af og se, hvor mange forskellige slags arkitekturer her er repræsenteret: romantiske gamle Indre By-huse klos op ad benhård halvtredsermodernisme, gravalvorlig neoklassicisme skråt over for 1890’er-kransekager med stuk og spir og forsirede gelændere. Se, hvor postmoderne det ærværdige Zahles Gymnasium pludselig fører sig frem med sit flotte, nye fletværk på toppen, og se, hvordan det – ikke særlig høje! – højhus på hjørnet af Frederiksborggade (hvor den smarte ungkarl Dirch Passer havde en funky penthouselejlighed i filmen «Pigen og millionæren» fra 1965) i al sin rørende «gammeldags modernitet», og nu tilføjet en eventyrlig tornerosekrone af mobilsendemaster, står og blinker over til den lille, gotiske kiosk med det irrede tag på pladsen mellem Fiolstræde og Nørregade, og tænk på, at det netop er hele denne arkitektonisk set skandaløse inkonsekvens, der er med til at gøre området så levende og uforudsigeligt.

Trafikkartenes sameksistens

Bilens plass i byen har vært under sterkt press de siste tiårene. En gjengs posisjon er at bilen skal ut av sentrale bygater for å redusere luftforurensning og støy og frigi plass til rekreasjon og myke trafikanter som gående og syklende.

Dette er synspunkt som finner lite gjenklang hos Thomsen. Der trafikk og bil omtales i forfatterskapet, er det nesten utelukkende i positive vendinger, som et vesenstrekk ved storbyen. Det kan være som stemningsskapende element, i beskrivelser av typen «[l]angt ude og nede høres nu bilernes bølge skylle så blidt gjennom byen»³ og «eventyrlig at vågne i mørket når [regnet] tordner mot bilernes tage».⁴

Men det er spesielt «trafikkartenes sameksistens» og dens betydning for storbylivets «særlige elektrisitet»⁵, som opptar Thomsen. Om å komme kjørende inn i byen fra landet, skriver han sammen med kollega Frederik Stjernfelt at «Vesterbrogades oprømte virvar af biler, busser, cykler og fodgjængere, der hastigt krydser ud og ind mellom taxiskiltenes gulgrønne ildfluer», dette «spring fra diffus tristesse til storbyintensitet», hver gang får «hjertet til at slå et ekstra slag af begejstring». For, som det heter i «Tumultarisk transit»:

Trafik skal der til, før byens store fest virkelig tager fart: Jeg elsker den larmende vrimmel av personbiler, cykler, busser, lastvognstog, taxier – samt fodgængere, der snyder sig over for rødt og springer for livet, og hænger man på en barstol i Café Dolores’ vindue, kan man rent fysisk se overtrykket, når de rejsende simpelthen sprøjter opp fra undergrunden. 

Thomsen er ingen talsmann for store veisystemer og ubegrenset bilisme. Derimot minner han oss om at også bilen, i kombinasjon med andre transportmidler, er atmosfæreskapende elementer i byen. Og hvor drepende det vil være for handels- og byliv å gå i motsatt grøft av etterkrigstidens bil- og motorveifetisjisme ved å forvise bilen fra bygater som er bygget for trafikk og i enhver forstand lever av den. Traurige gågater i mang en by vitner om at Thomsen er inne på noe.

Sanserikdom og atmosfæriske kvaliteter

En overflod av sanseinntrykk karakteriserer storbyen. Dette inntrykksmangfoldet var blant det bysosiologiens opphavsmann Georg Simmel vektla mest i sin utmeisling av den moderne storbyerfaringens kjennetegn. For Simmel virket det hovedsakelig overveldende og lammende, hvis konsekvens var bybrukerens mentale tilbaketrekning og «blasé» fremtoning.

For andre, som Thomsen, er denne sanserikdommen noe stimulerende og berikende som tilfører byen atmosfæriske kvaliteter og også tidsdybde. Foruten alskens annet av syns- og opplevelsesinntrykk handler det for ham om lys og farger, lyder og lukter, men også om hvordan årstidenes skiftninger spiller seg ut i bybildet.

Fargen grå har en spesiell tiltrekning på ham. «Jo mere jeg rejser i sydens sødlige red-light zone / […] / jo mere finder jeg ud af, at jeg selv er Grå, / grå som Irland og de tunge bramgæs / grå som de fjorten dage / hvor efteråret er forbi og vinteren ikke begyndt – / men allermest grå / som det grå København». Grå som «baggårdens brandmur / pulserende i 1000 x et ukendt antal grå nuancer / krydsede mellem alle og ingen farver».⁶ Københavnerhusenes gråtoner var enda mer fremtredende tidligere, før man med byfornyelsen fikk renset eller malt fasadene. Den gang, skriver han i «Parcelhuskvarter på højkant», da

de vidunderlige købehavnske gul- og rødstenshuse, hvis murværk efter 100 års patinering stod og changerede i tusind spillevende grå nuancer, der døgnet og året rundt skiftede med lyset og skyerne og virkelig ga denne storby sin helt egen majestetiske regnværsidenitet, så fuldstændig forskellig fra f.eks. London, Moskva eller Paris.

Avleiringene av støv og sot på byens gamle teglfasader skaper ikke bare vakker patinering og en særegen københavneridentitet. For Thomsen utgjør byens lag på lag av historiske spor et formidabelt erindringspotensial. Altså byen som erindringsrom. Én side ved dette er at fysiske omgivelser preget av tidens gang også kan sies å by på avlastning og trøst. Hva vi alle hver for oss måtte kjenne på av følelser av forfall og forgjengelighet, vil slik kunne finne sitt motsvar i en ytre verden. På det vis slipper man å måtte bære alt vondt og leit inni seg. Med andre ord er det mye i spill når fortiden bokstavelig talt saneres og vaskes bort i byfornyelsens og byutviklingens navn.    

En annen Thomsen-favoritt er kunstig belysning i dens mange varianter og effekter. For han lar seg lett fortrylle av alle slags lys i mørket, «lige fra synet ad vækkeurets fosforescerende visere når man vågner midt på natten, til skyskraberne med blus på hvert et vindue og de små løpende advarselsblink på kranerne og fabrikkernes højeste skorstene».⁷ Ikke minst kommer denne fascinasjonen til uttrykk i diktene, som når «flokke av biler og busser og folk forsvinder i døgnets skakt» og «kun taxiskiltenes grønne signaler dykker mot byens midte».⁸ «[F]ra den langsomt roterende natklub på toppen / af et skyhøjt, modernistisk skumringshotel» er det beste å «falde i staver ved synet / af trafikkens fosforescerende flyden».⁹ Særlig fremheves lysets stemningsskapende effekt. Men kanskje også at kunstig belysning tilfører bylandskapets mørke helt andre typer av nyanser og dybde enn hva dagslysets verden rommer.  

Langt høyere enn det «knalhårde LED-lys» elsker han dog den «pulserende neon, især i dis og støvregn, hvor der ligesom ulmer en glorie omkring rørene med den ædle gasart». Ikke mindre elsker han neonlyset i storbynatten:

Nattens Nørrevold har sine egne herligheder: Findes der et smukkere stykke funkisgrafik end de stilrene røde neonbogstaver, der danner ordene Nørreport Station, og hvad ville København være uden den lille naive bikube øverst på den gamle bankbygning? Når jeg i mine unge dage sent om natten ankom til stationen efter at have læst digte op i en fjern provins og som en mørbanket muldvarp med missende øjne krøb op fra det underjordiske, måtte jeg hver gang juble befriet ved synet af lysavisen, der ræsede rundt på taget af nr. 94: Jeg var tilbage i hovedstaden!¹⁰

Tilbake er nå også lysavisen, som i mange år var slukket og av ham dypt savnet. I omtalen av neonlysets egenskaper, og i mange andre sammenhenger, så som i refleksjoner over toget, bilen og mye annet, minner Thomsen oss om at den klassiske moderniteten har tilført bylivet helt egenartede kvaliteter. Det kan oppleves som et tap når det slags kvaliteter blir borte eller forringes. Men heldigvis rommer byen fortsatt både lys og mørke. Ja, selv neonlyset synes å ha fått en renessanse. Uansett vil byens lys i mørket alltid være med oss, skriver han i En hårnål klemt inde bag panelet:

Og her i København slukker jeg som dagens sidste handling alt lys i lejligheden og står så og kigger ud over den tågede by, mens jeg elsker den med blikket og tænker, at så lenge jeg hver aften, inden jeg skal sove, får lov at se lysene fra tagvinduerne og kontorene og gadelygterne og flyene på vej hen over himmelen, savner jeg intet.

Blant byens lyder er Thomsen fascinert av alt som har med trafikk og larm å gjøre, det være seg «energisk trafiklarm» eller når s-toget «[s]om et maskingevær skydes (…) frem langs stationernes serie»¹¹. Likevel kan lite måle seg med lyden av regn, av fallende regn. Det er som om byen forsterker naturens egne lyder. I diktet «Ode til regnen» heter det blant annet at det er «eventyrligt at vågne i mørket / når den [altså regnet] tordner mot bilernes tag». Under et besøk i New York vekkes han på hotellrommet en natt «af en knaldhård regn, hvis tordnende styrt mod baggårdens asfalt forstærkes akustisk i højhusenes skakt». Han setter seg opp og lytter i mørket. «Det må være den lyd, jeg elsker højest i verden.»¹²

Av duftene byen kan by på, er det særlig de som trigger minner eller som er i ferdig med å forsvinne, eller allerede er forsvunnet, han verdsetter. Blant «[d]et bedste» er «antikvariaternes knastørre lugt».¹³ Fra det gamle København savner han «[f]rimærkehandlerne, antikvariaterne, tobaksbutikkerne og de gamle flipperes bikse med tegneserier og LP-plader – alle de steder hvor støvet duftede så dejligt».¹⁴ Også mer dubiøse odører har han en særegen dragning mot. «[A]t alle gale veje ender / og begynder på dunkle 70er-værtshuse / med jukeboks, kunstige vognhjul / og en stank af sprit, nikotin og urin er det bedste».¹⁵ Ja, vertshusenes karakteristiske lukt av sprit, nikotin og urin er for ham endog et sterkt afrodisiakum, for den minner «om alle de gange, man har været på gale veje, og om alt dét, der tilfældigvis kan ske en tirsdag aften på ‘Café Tomsgård’».¹⁶ Afrodisiakum for en, brekningsfornemmelser for en annen; det er byen som sanseligt univers i et nøtteskall, på godt og vondt.

Mye av det Thomsen holder kjært, både ved storbyen og ellers, synes å gå opp i en høyere forening om høsten. «Det bedste sted at tænke over den tid der er gået / er og blir Café Promenaden (Fredriksberg Allé nr. 58) / en kølig oktoberdag under markisen / mens linderne brænder / og folk går i frakke til og fra».¹⁷ Oktober er også en måned «når neonen skærer sig vej gennem nattens glas»¹⁸ og hvor han «åbner vinduet ud mod regnen / der kaster sig dybt mot den bundløse gård».¹⁹ Med november kommer høstmørket enda tidligere og opptar mer av dagen. «I en sen novemberdags svindende dagslys / hvor alle konturer sløres af støvregn / og farverne dæmpes i disen / mens bilernes lys til gjengæld fortettes / til knaldende hvidt».²⁰ Høstmørket rommer altså et vell av muligheter:

Hvor jeg dog elskede det af alle fremskridtsvenlige oplysningshygiejnikere så forhadte mørke: Var der noget mere stemningsfuldt end en novemberaften at gå igennem den knaldsorte port fra anden baggård og ud til tredje, hvor lyset fra trappeskakten og de mange køkkenvinduer lyste varmt ud i polarnatten, mens silhouetter bevægede sig bag gardinerne?²¹

På slutten av 1990-tallet laget filmskaperen Jørgen Leth en portrettfilm om Thomsen. For Leths hoffotograf Dan Holmberg ble det en mulighet til igjen å jobbe med svart-hvitt, som han hadde gjort som ung pressefotograf. Til tross for at Thomsen etter eget utsagn neppe hadde tenkt gjennom konsekvensen da forslaget kom på bordet, «viser filmen jo et drømmeagtigt skønt regnvejrskøbenhavn, der med alle sine grå nuancer fremtræder som i 70erne, og dermed som denne by ser ud i lige præcis min poesi».²²

Sansning er en underkjent faktor i hvordan vi erfarer og opplever byen. Et aktuelt eksempel er de skandinaviske arkitekturopprørernes ensidige oppmerksomhet om arkitekturens og byens visuelle kvaliteter. Sansningen forteller oss mer enn vi tror. Gjennom sansning skaper vi tilknytning og tilhørighet til byen. Gjennom sansning binder vi også byens omskiftelige verden sammen til en slags helhet. Slik Thomsens skriverier så godt illustrerer, er sansning en uomgjengelig faktor i hva vi kaller stemning og atmosfære, dette som kanskje er bylivets fremste kvalitet.

Befolkningsmiks og hverdagsliv

Storbyens kompleksitet er uløselig knyttet til menneskene som bebor og bruker den på daglig basis. Thomsen vender stadig tilbake til den sosiale ensrettingen som har preget indre by og brokvarterene de siste tiårene, i tråd med bredere gentrifiseringstrender. Kontrasten er skarp til det København han opplevde da han i sin tid flyttet dit.

Naturligvis, skriver han, var det forskjell på å bo i arbeiderkvarteret Sydhavnen og i fornemme Frederiksberg Allé. Men i store deler av 70-årenes København bodde mennesker av alle slag og fra alle sosiale grupper mellom hverandre «i frugtbar forvirring». I samme oppgang kunne det bo «akademikere, kontorister og mærkeligt gennemsigtige eksistenser (som først begyndte at røre på sig om natten, og ingen rigtigt vidste hvad levede af)». Det å komme fra Store Heddinge til Store Kongensgade var å få «foræret en følelse av social vægtløshed, der med ét slag ophævede provinsbyens hårdhændede adskillelse av borgerne i social lag». Utover å gi en følelse av frihet til å være den man engang var og en fornemmelse av at alle dører stod åpne, «forlenede dette mix af folk også bylivet med dén særlige erotiske elektrisitet, der virkelig begynner at knitre, når chefredaktører og damefrisører, kontormus og prokurister, servitricer, børsmæglere, antikvitetshandlere og cykelbude færdes imellom hinanden».²³  

Thomsen er altså en iherdig forsvarer av den befolkningsmessig blandede by. En by der ikke bare mennesker fra lavere sosiale lag, men også eldre har en synlig plass i gatebildet. Og de mange utenlandske innflytterne. Med sine butikker og varierte kulturtilhørigheter har innvandrerne beriket hovedstaden og tilført byen en helt annerledes stemning av internasjonal storby enn den hadde på 70-tallet, skriver han. Selv trives han best på steder der mennesker med ulike bakgrunner kommer sammen. «Hvad er vel mere kedeligt end segregering: Mjølnerparken til indvandrerne, Østerbro til middelklassen og Sydhavnen til overførselsindkomsterne?»²⁴

Nei, for Thomsen blir nå verden engang mer spennende når den består av forskjellige slags mennesker. Han er forelsket i «den ‘gammeldagse’ modernitet, den klassiske storby», der «ulastelige aktieanalytikere optræder side om side med tandløse grønlændere og folk, der står og taler til Gud midt i en fodgængerovergang».²⁵ Særlig godt liker han «at tage bad i det oprømte kaos» ved Nørreport stasjon:

For mig er det et billede på modernitet og virkelig civilisation, når jeg på Nørreport ser, hvordan folk af enhver etnicitet myldrer mellem hinanden, hvordan ulastelige embedsmænd på vej til ministerierne, fortravlede jurister og smarte ’kreative’ fra forlag og mediehuse færdes gnidningsfrit mellem narkomaner, forstadsfruer på shopping, højtråbende gymnasiebranderter og hjemløse landevejsriddere med rævehaler, barnevogne og skabede køtere.²⁶

Denne forkjærligheten for byens menneskeblanding henger nær sammen med det Thomsen mener er et annet viktig bidrag til ekte storbyatmosfære, nemlig hverdagsligheten. Det herlige ved urbaniteten er jo nettopp dens hverdagslighet – «no-nonsensefølelsen af, at her har mange mennesker seriøse ærinder af vidt forskjellig karakter», om det nå er veiarbeid, skolegang eller jobben på et advokatkontor. En by skal altså ikke innrettes kun med tanke på turister – men også på dem som rent faktisk bor der, «for når almindelige familier med børn skal bo i byen, så skal der kunne hentes og bringes, og i ulvetimen skal der købes og transporteres paller af protein i et byrum». I det hele tatt henter en by i hovedsak sin atmosfære fra alle de alminnelige mennesker som «befolker og beånder» den.²⁷

Igjen er Nørreport et inspirerende sted. For selv om det på grunn av en veldig gjennomfart av mennesker må ha noen av byens mest attraktive næringslokaler og området i senere år har gjennomgått en oppgradering, er det blitt forskånet for dyre og likt utseende merkevarebutikker som «får ’gode adresser’ overalt i verden til at ligne hinanden». Det er «noget hverdagsagtigt, slidstærkt og uprætentiøst over en stribe bikse som Damgaard Vine, Nørrevold Is, Forex, Taffelbays Konditori, guldsmeden Guldkjær og Netto samt den lille pasfotobox med dens blafrende forhæng ud mod vildnisset». Gitt begeistringen hans for både storbyen, Nørreport-området og hverdagen, forstår man Thomsens svakhet for dikteren (og designeren) Poul Henningsens dikt «Almindeligt» fra 1950. Her fremkommer gleden ved dagligdagen i kombinasjon med en utpreget sans for storbyens atmosfære, i et dikt som for Thomsen «lyser af en forelsket forestilling» om et ganske alminnelig ektepars enkle liv i det anonyme brokvarter.²⁸

Frihet, tilfeldighet, eventyr

Foruten innslaget av det uforutsette og tilfeldige rommer den virkelig storbyopplevelsen for Thomsen en dobbelthet av hverdag og eventyr som til sammen forhøyer livsintensiteten og fornemmelsen av virkelighet.  

Et visst preg av vilkårlighet i fysisk utforming og fremtoning medvirker for ham sterkt til å gjøre byens rom særlig levende. Der provinsbyen aldri kan få metropolens «mystik og stjernestøv», og derfor heller vil etterstrebe det pene og pyntelige, viser storbyen format, også i overført betydning. Ikke ved å avstå fra styring og overlate alt til tilfeldighetene. Men ved å ha tilstrekkelig selvbevisst overskudd til å leve med at selv en storstilt og gjennomtenkt byplanlegning aldri kan bli absolutt, «så sandt som den altid vil relativeres af lokalt kuk, usamtidighed, forfald og klondykeagtige nydannelser i uforudsigeligt opståede sprækker og randområder», skriver han i «Hverdag, eventyr og tilfældighed».

Kolossal, kompleks og kompakt. Slik skal en storby være hvis den skal fortjene sitt navn – og hvis man skal kunne gå seg vill i den. For å kunne gå seg vill er ifølge Thomsen viktig i flere henseender. Byen skal friste omstreiferen til å gi etter for et plutselig innfall, ta til høyre og følge en grå og uendelig sidegate inntil han har mistet orienteringen og befinner seg på en unnselig plass, «bag hvilken endnu en sidegade må føre mod stadig nye kvarterer hinsides de oplyste boulevarders førergreb». På sine planløse vandringer kan man så få satt fantasien i sving ved å spekulere over «hvordan en butik på prosaiske Sallingvej er kommet til at hedde ‘Phnom Penh systuen’ (flygtninge fra Pol Pot?)», og et par gatenumre lenger ned kan man overveie om «det nu er klogt at overlade sine regnskaber til ‘A.B. Revision’, når firmaet samtidig tilbyder piercinger (samt import/export fra Polen og Kina)?». Og hva skjuler seg egentlig «bag dørskiltet ‘V.I.P. Club / Memory-2001 / Kun for medlemmer / V-A-H’ i Rantzausgade 64? Har man blik for dem, vil alle slags poltergeister på visit fra de forskelligeste fortider snart begynde at danse for øjnene af én», fortsetter han.

Og mens man driver gjennom gatene, kan man forestille seg at man kunne ha hatt alle mulige andre liv enn sitt eget. «Man kaster et blik op imod lyset fra suiterne på toppen af SAS-hotellet og ser sig selv som flamboyant rockstjerne (der om lidt vil smadre hele Arne Jacobsen-møblementet)», eller kanskje som «den anonyme efterretningschef, der forpint af alle de mørke hemmeligheder, han bærer rundt på, må nappe endnu en drink fra minibaren». Eller så kunne man være «ham den lille, duknakkede fyr, der netop nu smutter ned ad Colbjørnsensgade for at formøble hele friværdien på ‘Kakadu’s langstilkede piger?» Ja, en by som man kan fortape seg i, kan man også gå fortapt i, og «det giver et sug i mellemgulvet, når den sociale slugt åbner sig lige foran skoene på én», og man titter ned på den narkomane som «med bukserne gledet ned om røven ligger og sejler i sit eget bræk, for det kunne jo udmærket have været én selv, hvis man ikke tilfældigvis havde været helt anderledes heldig».

På et slikt streiftog får forestillingsevnen konstant tilført næring og styrkes ytterligere av at det i storbyen jo slettes ikke er utenkelig å endre livsbane «ved en hasarderet overhaling, en panikopbremsning eller blot en lille diskret undvigemanøvre». I provinsen vil man for resten av sitt liv bli gjenkjent «som sin fars søn og som ham, der stjal af kassen og blev bortvist fra sin læreplads hos elektrikeren i Algade». Men i en storby som København kan han, selv på dager hvor han hardt presset av forpliktelser haster fra det ene kontoret til det andre, bli lett om hjertet når det slår ham at han bare behøver å gå rundt neste hjørne for å være et sted der ingen kjenner ham, og hele livet kan begynne forfra. «Skulle man melde sig ind i det kommunistiske parti eller søge optagelse i ‘Cirkel-Ordenen’ og bo inkognito på ‘Hotel Continent’? Eller måske valse rundt som genfødt kristen i ‘Amagerbro Frikirke’?» Nei, da er det nok likevel mer sannsynlig at man en dag vil skjære gjennom og løse alle sine problemer «ved i stoisk ligegyldighed over for tilværelsens op- og nedture at åbne en lille frimærkehandel på Enghave Plads».

Man skal kunne gå seg vill, for ikke bare er det «en af de største herlighedsværdier i Det Moderne» at mennesket ikke nødvendigvis er bundet for livstid til den sosiale identitet man fikk ved fødselen. Storbyens uendelige muligheter åpner på omvendt vis også for en innsikt i hvem man kanskje i grunnen er fordi man «via sine vildfarelser erfarer, hvem man i hvert fald ikke er».

Byen som palimpsest

Byen består av lag på lag med historie. I Thomsens forfatterskap er palimpsesten et motiv som dukker opp med jevne mellomrom. Vandrende omkring i Københavns gater blir hendelser, opplevelser og mennesker, tidskoloritt og stemninger fra ulike perioder, fortid og nåtid, vevd sammen i forfatterens inntrykksvare hode. Byens omgivelser og mange sanseinntrykk trigger minner og assosiasjoner som den oppmerksomme og språkmektige forfatteren bearbeider videre til noen av de fineste bylivsskildringene vi har på skandinaviske språk.   

For når man har bodd førti år i samme by, blir den til «en drømmeby af husrækker, der ikke lenger bare er gader, hvor man har haft sin gang, men steder, der på én gang er ydre og indre, fordi der bag hver erindring anes en anden, gennem hvilken en tredje foruroligende sammenflyden med et endnu fjernere minde fornemmes». Idet han passerer en bestemt oppgang i en av de smale, mørke gatene ned mot Randersgade, «prikker en erotisk stemning fra for længe siden overalt under huden», samtidig som «en endeløs, ensom sommers fortvivlelse nærmer sig fra det modsatte fortov». Inntrykkene fletter seg sammen med minnet om «hvordan man på efterårsmiddage dykkede ned i det varme lys fra antikvariatet Doctor Octopus» rundt hjørnet i Århusgade, skriver han i En hårnål klemt inde bag panelet:

For efter alle de år er grænsen mellem én selv og den objektive verden så sløret, at gadenettet er blevet et ekkorum af minder om arbejdspladser, eksamensangst og forelskelser, vildt accelerende fester og knuste venskaber, rislende orgasmer, svigt og skam og plutselige inspirationer, og man skal lige hen til nr. 19 for at se, om navnet på en gammel ven, man for længst har mistet forbindelsen til, stadig står i gadedøren ved siden av smykkeforretningen, som tidligere var en boghandel og før dét en kaffestue for taxichauffører.

På sine vandringer er det gjerne minner fra 1970-tallet, hans favoritt-tiår, som virvles opp, den gang «København var grå»: En sen novemberettermiddag, «hvor det svindende dagslys, dis og støvregn slører konturerne, dæmper farverne og får lyset fra bilernes lygter til at fosforescere i skumringen», kan han rammes av en vill indre lykke. For med ett ligner København på «seg selv»: Alle fasadene, som i 1972 stod og «ulmede» av hundrede års patinering og i senere tiår enten har blitt høytrykksvasket så de fremstår som nye eller fargesatt etter lyset i middelhavslandene, «glider ind i halvmørket og gløder som gengangere i den ægte københavnske farve, som er grå – grå som kystklimaet og det svale nordiske temperament, grå som havet, himlen, regnen, asfalten og dækslerne», ja, grå, som det skjønne Kommunehospital han i skrivingens stund kan se fra sitt arbeidsbord, stadig vekk er:

På en sådan eftermiddag opfyldes jeg af to følelser, der ellers skulle udelukke hinanden, nemlig; at nu er virkeligheden og hverdagen tilbage, og om lidt vil jeg gå ind i nr. 23 og op på fjerde, hvor min mor venter med varm kakao, og musikken simrer fra køkkenradioen, og på samme tid mærker jeg en stor fest tage fart i mit hjerte, for nu er jeg jo samtidig tilbage, hvor det hele begyndte, og en hemmelighedsfuld verden strakte sig til alle sider, mens jeg fuld af forventning sidder på mit værelse ud mod baggården og drømmer om min fremtid til den fjerne lyd af St. Kongensgades trafik, der suser som alle de store ting, der skal ske.²⁹

Man skal lete lenge etter lignende levende fremstillinger av byens rolle og betydning som bærer av historie og identitet. Og hele tiden er det dagliglivets tilsynelatende ørsmå hendelser og ting som står frem som betydningsfulle. Det er de som forbinder oss med bylivets virkelighet, og det er minnene om dem som fortsatt gjør byens historie til en levende del av oss.

Men noen ganger kan det bli for mye. I et forsøk på å «opheve citationstegnene og genvinde virkeligheden nu og her» opplever Thomsen jevnlig en dragning mot å reise bort. Når han neste morgen våkner opp i en by han aldri har vært i før, Warszawa f.eks., vender den befriende følelsen av å være i en virkelig verden langsomt tilbake. Her slipper han å møte seg selv rundt hvert et gatehjørne eller i de andres blikk, som bare ser en liten, gråhåret mann som ligner så mange andre, «som med pengenes behageligt upersonlige formidlere mellem mennesker med hver deres overvældende liv har købt sig et måltid, et værelse og retten til at være hvem som helst, så længe det varer».³⁰

Cocktailen: storbyintensitet

Om vi vender tilbake til cocktailen vår, summen at det hele, begynner den altså først å «sprinkle» når alle ingrediensene ristes godt og grundig sammen. Det vil si når vi står overfor en stor og kompakt by der hverdagspreget dominerer, der man finner betydelige innslag av eventyr og tilfeldighet, der befolkningsmangfoldet er stort, handlegatene intense og trafikkartenes sameksistens bidrar med sitt til den store festen og mangfoldet av sanseinntrykk.

En slik storbyintensitet finner Thomsen blant annet i noen av de få intensive handlegater som fremdeles er igjen i København, «disse gnistrende gadestrækninger»:

Selvom det er godt af vejen i forhold til min bopæl, finder jeg næsten dagligt en undskyldning for at cykle ud i Nordre Frihavnsgade, hen på Gl. Kongevej eller ned i St. Kongensgade, hvor jeg så under påskud af at købe Darjeeling Supreme, bøttekort og charcuterievarer går rundt og sniffer dén herligt intense stemning, der kun opstår i tætte storbyområder, hvor der – alt sammen på én gang og midt i mellom hinanden – stadig både er beboelse og, butikker og kørende trafik.³¹ 

For Thomsen er Nørreport et sjeldent høyintensivt sted, et sted «hvis elektriske og tumultariske energi» han alltid har hatt i blodet.³² Her skuer man ut over en fullstendig uregjerlig, slitt og selvgrodd verden som – nettopp fordi den er så kaotisk og sammensatt og derfor ikke helt lar seg avlese – rommer en intens storbystemning. Han reflekterer over at det «må være en grund til, at det netop er et sted som her, at jeg mærker dét sus af virkelighed, som virkede så berusende, da jeg kom hertil fra den dorske provins, og som jeg altid er på udkig efter i København og hvor som helst i verden».³³

Thomsen minner leseren på at Danmark kun har fire–fem store byer, hvorav kun én er en ordentlig storby, og at det i denne ene storbyen bare er ganske få steder der energien eksploderer og stemningen fortettes til det virkelig metropolske, slik vi kjenner det fra Tottenham Court Road i London, Belleville i Paris eller Union Square i New York. Og videre: Som altfor gjennomplanlagt og striglet nybyggeri viser, er byatmosfære ikke noe man kan planlegge seg til, men noe som over tid, takket være tusen mer eller mindre tilfeldige faktorers lykkelige samspill, vokser frem uten noen overordnet plan.

Det Thomsen her gjør oss oppmerksom på, er at det som skaper den intense storbyatmosfæren som mange av oss higer etter, er et resultat av et mangfold av samspillende krefter. En altfor streng plan risikerer å ødelegge denne miksen. Det samme gjelder hvis noen krefter får for stort spillerom, som f.eks. kommersielle krefter, turistindustrien eller bestemte samfunnslag. Da mangler plutselig cocktailen noen av de ingrediensene som skal til for at festen kan ta av, enn si starte i det hele tatt.

På mange måter kan Thomsen fremstå som en slags byetnograf. På et særlig sensibelt tidspunkt i ungdommen opplevde han å flytte fra et rolig landsbyliv til Københavns indre by. Alt det som i storbyen var så dagligdags at ingen merket seg ved det, «det så jeg, som var jeg den første mand på månen, og det der for alle andre var trivielt hverdagsliv, blev et nyt liv for mig».³⁴ Siden den tid har Thomsen bodd i sentrale København. Han er intens bruker av byen og dypt dedikert til den. Han er en skarp iakttager og har en enestående evne til å fange både situasjoner og utviklingstrekk i skrift. Helt sentralt i det man kaller kvalitativ forskning er tross alt evnen til i prosa å formidle hva man finner på en kondensert og overbevisende måte. Thomsens langvarige «feltarbeid», hans innenfra- og utenfrablikk, hans skarpe observasjonsevne og inngående kjennskap til og sensibilitet overfor sitt studieobjekt og dets utvikling over tid, kombinert med sterke analytiske evner og en sjelden språklig sensitivitet, gjør byskriveriene hans svært så innsiktsfulle og potente. Det at han, ulikt den gjengse byetnograf og byforskningens generelt smale tilnærmingsmåter, også tematiserer hele «cocktailen» som utgjør storbylivet, forsterker bare dette inntrykket.

Som byforskere mener vi at vi trenger en dypere byforståelse – ja, et bredere og mer nyansert bybegrep – enn hva som reflekteres i både den faglige og den offentlige samtalen om byliv og byutvikling. Da må man også begynne å snakke om alt dette rare, mystiske og mangfoldige som bylivet gir av mer konkrete opplevelser og erfaringer. Det utgjør intet mindre enn urbanitetens kjerne. Vi er overbevist om at skjønnlitteraturen her kan være både til inspirasjon og til hjelp. Særlig når den kommer i en tapning som hos Søren Ulrik Thomsen.

I neste del: et møte med Søren Ulrik Thomsen.