Ester Nilsson, fem år etter

Min familie var nok ikke den eneste som hadde #metoo øverst på sakskartet under fjorårets julemiddag. Med tre generasjoner feminister rundt bordet gikk diskusjonen livlig, og min mor – bona fide forkjemper for kvinners rettigheter gjennom fem tiår – var den eneste som hadde opparbeidet rettigheter til et modifiserende innspill. Hun undret seg litt over hvorfor så få menn hadde deltatt i kampanjen og stått frem med historier om pågående kvinner. Hun hadde kjent nok kvinner i sitt liv som ikke ga seg før de fikk det de ville ha, og mente at et slikt perspektiv hadde beriket debatten. Det ringte en liten bjelle. Hadde ikke Lena Andersson skrevet en sånn historie i romanen Egenmäktigt förfarande? Etter at lysene var slukket og gavepapiret kastet, gikk jeg bort til bokhylla og fant frem boken, og romjulen gikk med til et gjensyn med Ester Nilsson.

Forelskelsens paranoia

Egenmäktigt förfarande er en av de bøkene som skaper et gravitasjonsfelt rundt seg, som i en hektisk periode trekker hele den offentlige debatten i sin retning. Jeg leste den med stor glede da den kom ut i 2013, og husker hvordan historien om Ester Nilsson ble sentral i den store svenske – etter hvert panskandinaviske – debatten om Kulturmannen. Bokens undertittel – en roman om kärlek – peker på en viktig distinksjon: Dette er ikke en kjærlighetsroman, men en bok om kjærlighet. Historien dreier seg om en litterat på ±30 år, som forelsker seg voldsomt i Den Store Mannlige Kunstneren Hugo Rask. Andersson kaster ikke bort plass på nennsom romanfaglig oppbygging, forelskelsen finner sted som et verdensomveltende faktum etter noen få sider, og resten av boken handler om Esters mange forsøk på å få Hugo til å innse at det er hun han vil ha, det er hun som kan gi livet hans en fullendt mening. Underveis i dette arbeidet – hvor hun oppnår en god del delmål, som dype samtaler på kroen og tre fullførte samleier – fjerner Ester seg lenger og lenger fra det rasjonelle, moralske mennesket hun forsøker å være. I ren stalker-stil prøver hun å fange ham, før hun etter et års lidelse gir opp. Da har hun selvsagt for lenge siden avslørt hans «storhet» som hul og at hans idéverden er stivnet i utslitte fraser.

I den norske oversettelsen – Rettsstridig forføyning – mister tittelen noe av sin kraft. Den svenske tittelen, med ordet egenmektig, er ansporende til refleksjonen omkring hvem det er som forsyner seg av hvem i denne boken. Er det Hugo, som har sex med Ester etter at hun har beilet til ham i månedsvis? Eller er det Ester, som tilkjemper seg en intimitet han egentlig ikke er villig til å gi henne? Det er typisk for romanen at tittelen kan leses begge veier. De tar for seg av hverandre, bruker hverandre, til vidt ulike formål. Det foregår en maktkamp mellom de to, men ikke først og fremst langs frontlinjer som har med hierarki og status å gjøre. Det foreligger ingen formell maktrelasjon – Ester er ikke hans assistent eller student eller lignende – og relasjonen kan ikke reduseres til enkle dikotomier. Anne Maria Têtevide, bokens danske oversetter, formulerer maktproblematikken godt:

«[I] denne roman handler udsagnet ikke om alder (ældre mand kontra ung erfaren kvinde), om køn (mandssamfund kontra feminist) eller om klasse (begge karakterer tilhører den kreative klasse og tjener omtrent det samme). Der er alene tale om den ulighed, der opstår, når man med en indædt rationalitet går ind i følelsernes univers»¹

Så hvordan kunne det ha seg at Hugo Rask ble utskjelt som «Kulturmann», mens Ester Nilssons pågående jakt på ham ble betegnet som hennes «rett» i toneangivende lesninger av denne fortellingen? Kanskje noe av årsaken ligger i at boken ble fanget inn av den mediale virkelighetsmanien, og at filmskaperen Roy Andersson etter et par ukers spekulasjoner i pressen gikk ut og sa at at «Jag är Hugo Rask».² Til dette hadde Lena Andersson følgende kommentar: «Hugo Rask är en fiktiv figur i en fiktiv bok, och hela poängen med fiktion är att det som sker, det sker mellan pärmarna och inte utanför dem.»³ Andersson utformer sin hovedperson med en spissfindighet som motsetter seg en tabloid virkelighetseffekt. Ester Nilsson er en upålitelig forteller, som filtrerer verden gjennom en bevissthet som er i permanent hermeneutisk beredskap, grepet av forelskelsens paranoia så og si fra første side. Forfatteren påpeker det forvridde perspektivet allerede i det allvitende åpningsavsnittet: «De fruktansvärde glappen mellan tanke och ord, vilja och uttrykk, verklighet och overklighet, samt det som växer i dessa glapp, är vad den här berättelsen handlar om.»⁴ Men da boken ble tatt i bruk som ammunisjon i Kulturmann-debatten, valgte mange ivrige debattanter å se helt bort fra denne lesenøkkelen.

Kulturmenn, fallokrater og deprimerte personer

Det var den svenske litteraturkritikeren Åsa Beckman som sjøsatte Den Store Debatten med sin artikkel «Kulturmannen. Portrett av en utdöende art» i Dagens Nyheter 27. april 2014. Egenmäktigt förfarande var et sentralt case i Beckmans artikkel, og jeg stusset over at hun fremstilte relasjonen som om det var Hugo som søkte kontakt med Ester – og ikke omvendt. Men denne lille vridningen i perspektiv viste seg symptomatisk for hvordan boken skulle bli brukt i debatten. Og da den kjente litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattström kom på banen med sin lesning, begynte det å bli underlig. Jeg husker at jeg satte frokostblandingen i halsen da jeg leste hennes oppsummering av Egenmäktigt förfarande i Klassekampen en morgen våren 2015. Da hadde hun rullet ut de professorale kanonene for en ekstrarunde med Kulturmann-debatt, og kalte boken «en glassklar analyse av Kulturmannens psykopatologi. Den ansvarsløse Hugo Rask besatt jo nettopp den forførende sjarmen hvis skyggeside er en manipulativ skamløshet overfor sine medmennesker.»⁵

Var dette den samme boken som jeg hadde lest? Handlet ikke den om den unge, intellektuelle kvinnen Ester Nilsson, som gjør den vagt opptegnede kunstneren Hugo Rask til sitt Object of Desire? Jeg trakk på skuldrene og glemte det hele, men etter gjenlesningen av Andersson gikk jeg til Witt-Brattströms tekster i Kulturmann-debatten, samlet i boken Kulturmannen och andra texter, for å undersøke tankegangen nærmere. Jeg åpnet Witt-Brattströms tekstsamling med håp om skarpe resonnementer og eggende tankerekker, men fikk problemer allerede i åpningsteksten «Kulturmannen revisited». Her forsvinner de gode poengene i et granatregn av påstander som til å begynne med kan kjennes friske, men som etter et par sider bare blir forutsigbare; selv om jeg sympatiserer med Witt-Brattströms sak, blir det veldig lite ansporende å lese et essay hvor alle sannheter er etablert på forhånd, uten rom for med-lesning og utforskning. I denne teksten kalles Egenmäktigt förfarande «det avslöjande portrettet av Hugo Rask»⁶ – og man må nesten være litteraturprofessor for å lese så nærsynt. Det er et avslørende portrett, men ikke av Hugo Rask. Det er ingen «analys av en charmigt manipulativ manstyp», som Witt-Brattström skriver – det er en analyse av hvordan forelskelsen driver Ester Nilsson til handlinger hun ikke kjenner seg igjen i, og knapt kan vedstå seg i sitt selvbilde som en sterk, autonom kvinne. Det som portretteres, er kjærlighetens delirium slik den utspiller seg i Ester Nilssons indre. I iveren etter å slakte Kulturmannen bruker Witt-Brattström det samme grepet som hun kritiserer: Hun fikserer på den mannlige karakteren i stedet for den kvinnelige, som faktisk er bokens hovedperson. For å parafrasere Andersson: Alle er interessert i Hugo. Ingen er interessert i Ester.

For hvordan fremstår egentlig Hugo Rask i Anderssons bok? Han er en pappfigur, omtrentlig skissert, beskrevet nærmest som en tom kategori: «Det vilade något säckigt över båda hans kropp og stil.» Hugo blir et sekkebegrep som brennpunkt for Esters bekreftelsessøken; et objekt for hennes fantasier om samhørighet. Esters psyke er nyansert formulert, med mange slående formuleringer og innsiktsfulle observasjoner. Det er her litteraturen ligger – ikke i portrettet av Hugo. Teksten er en studie i narsissisme, ja, men det er Esters narsissisme som blir utforsket med stort litterært overskudd. Dette overskuddet er Witt-Brattström blind for når hun holder seg til velkjente slagord i stedet for å gå inn i sprekken mellom ord og virkelighet som denne teksten skriver frem.

Det er den samme sprekken David Foster Wallace benytter seg av i novellen «The Depressed Person».⁷ Her er det avstanden mellom det som blir sagt og det som sies, som utnyttes til fulle, i en historie om en deprimert person som fortvilet forsøker å forklare sin depresjon til omgivelsene. I denne kampen tråkker hun over alle rimelige grenser for invadering av andre mennesker, og det som på ett nivå fremstår som et hjerteskjærende innblikk i depresjonens avgrunn (som Wallace selv tilbrakte deler av sitt liv med å stirre ned i), avkles på et annet nivå som hensynsløs narsissisme. Den konsekvente gjennomføringen av dette grepet gir en novelle som fungerer som effektiv satire over terapisamfunnet, samtidig som teksten har skapt en voldsom gjenkjennelse for lesere som ikke tar det ironiske nivået, men ser sin egen håpløst deprimerte tilværelse beskrevet med en presisjon som gir dem mot til å dele sine egne erfaringer med sviktende mental helse.⁸ Det er lett for den blaserte Wallace-connoisseur å le av en slik nærsynt lesning, men samtidig: Hvis boken virker på flere nivåer – og med Wallaces inngående kjennskap til tematikken i mente – hvorfor ikke?

Man kan lure på om det er den samme mekanikken som er i spill i Witt-Brattströms lesning av Andersson – at hun ikke får med seg, eller interesserer seg for, dobbeltheten i teksten. Man kan selvsagt lese Esters historie som en fortelling om at det er vondt å bli dumpet, og at Hugo er en bortskjemt dust. Men jeg forventer mer av en professor i litteratur.

I likhet med Ester Nilsson er Den Deprimerte Personen manisk opptatt av tolkning. Men der hvor sistnevntes sirkel av tolkninger hele tiden dreier seg omkring hennes indre, og det store spørsmålet er hvordan hun skal forklare seg for omgivelsene, er det omgivelsene – nærmere bestemt Hugo og hans krets – som blir gjenstand for Esters tolkning. Hennes store spørsmål er hvordan hun skal forstå omgivelsene.Beskrivelsen er et studium i forelskelsens paranoia, en tilstand hvor verden fremstår som ustabil og upålitelig; alt er tegn, alt må tolkes – og omtolkes. På side 79 betrakter hun Hugo på denne måten. 

«Han erfor en diffus skuld. Den märktes på en viss fordröjning av huvudets rörelse, det bekymrade i hans panna, runt ögonen och i kroppshållningen […] Han böjde sig fram och pussad hennes kind. En distinkt, öm, kärleksfull puss. Det var också en puss som visste något om otilräcklighet. Han stod stilla, tvekande, innan han gick.» 

Skyld, utilstrekkelighet, tvil. Alt dette tolker Ester ut av en hodebevegelse og et nuss. Det krever en egen form for hyperoppmerksomhet å forholde seg til andre mennesker på denne måten. Den energien som Den Deprimerte Personen bruker på selvobservasjon, bruker Ester på å forsøke å lese omgivelsene, som en gigantisk ligning hun kjemper hard for å få til å gå opp. Og selv om Wallaces prosa ligger langt fra Anderssons enkle, klare stil, får fortellerstemmenes utforming noe av den samme effekten. Begge hovedpersonene fremstår retoriske, sympatikrevende, og vi kan på ingen måte stole på at deres refleksjoner gir oss sannheten om deres tilstand eller omgivelser. Hugo fremstår aldri for oss annet enn filtrert gjennom Esters bevissthet: Når hun sier at «hela ansiktet sken upp när han såg henne», skal vi da betrakte dette som Esters opplevelse, eller som at Hugo faktisk ble glad for å se henne? Det er lett å glemme dette perspektivet ettersom boken folder seg ut i lettflytende, elegant prosa full av slående formuleringer.

Lena Andersson bruker sin romankarakter for å vise oss bevissthetens mange paradokser. Når Ester snakker med eksen Per, som hun forlater i en bisetning på side 24, hører vi et ekko av Wallaces deprimerte person: Hun tror ikke helt på det han har å si – «Därtil hade hon för fullt opp med sitt eget lidande og sin egen förtvivlan. Hans elände bekom henne inte riktigt. Det bekom henne ovärkligt.» Her blir Esters doble moralske standarder tydelige, når hun ikke vil snakke om forholdet, ikke gi ham den samtalen hun selv krever av Hugo. Deres samboerskap har åpenbart ikke gitt Per de rettigheter hun krever av Hugo, etter å ha ligget med ham tre ganger. Et annet eksempel på dobbeltmoral ser vi når hun kaster ut en gjest som har bodd hos henne en periode. «Hon stod inte ut med att vara iaktagen hela tiden och aldrig ensam med sina tankar […] Til slut skrek hun rakt ut att hon måste få vara ensam och varför hittade han ingen lägenhet […]» Dette rimer dårlig med hvordan hun lengter etter å gi Hugo «friheten att släppa sin ensamhet. Vad kunde vara vackrare?»

Omtrent samtidig med publikasjonen av «The Depressed Person» i Harper's Magazine publiserte David Foster Wallace et essay hvor han fører sin egen Kulturmann-diskurs – nesten tjue år før den skandinaviske debatten. I et fadermord av en anmeldelse skriver han om John Updikes Toward the End of Time under tittelen «John Updike, Champion Literary Phallocrat, Drops One; Is This Finally the End for Magnificent Narcissists?».⁹ Som om ikke «fallokrat» var imponerende nok som språklig nyvinning, introduserer han begrepet Great Male Narcissist (med Wallaces kjærlighet for akronymer uten videre forkortet til GMN). I denne kategorien plasserer han allerede i essayets første setning Norman Mailer, John Updike og Philip Roth, som representanter for den solipsistiske, maskuline prosaen som dominerte amerikansk litteratur i hans formative år. Deres generasjon sekstiåttere får sitt pass påskrevet som «probably the single most self-absorbed generation since Louis XIV». Underveis i dette blodbadet av en bokanmeldelse forsøker Wallace, en erklært Updike-fan, å analysere hvorfor hans generasjon tenderer til å mislike Updike og andre GMN-er så sterkt. Hans svar er at det er deres selvopptatthet, og deres ukritiske feiring av denne selvopptattheten, både i seg selv og i sine karakterer, som er årsaken. Romankarakterene er, gjennom den ene boken etter den andre, narsissistiske, selvmedlidende, veltalende, med mer enn en dash misogyni – paret med en velutviklet heteroseksuell appetitt. Wallace mener at den ukritiske feiringen av (mannlig) libidinøs hevdelsestrang henger sammen med sekstitallsgenerasjonens oppgjør med sine foreldres undertrykkende konformitet. Den har nok hatt et heroisk skjær i sin tid, men er for lengst stivnet i en ubehagelig positur.

Romanen som gissel

Jeg klassifiserte Wallaces tekst som et fadermord. Det burde jeg muligens ikke gjort. For et fadermord er jo en klassisk sjanger, en velkjent maskulin øvelse, og en slik klassifisering gjør at kritikken blir lukket rundt det litterære, uten sosiale implikasjoner. Kanskje det er derfor Kulturmann-kritikken virket så mye mer ansporende til debatt, mens Wallace paradoksalt kan sies å forsterke det fallokratiet han kritiserer, etter formelen ung sint (genial) mann kritiserer gammel genial mann. Kulturmann-debatten etterlyste derimot sosiale konsekvenser av analysen av mannlig narsissisme, og det byr på helt andre utfordringer.

Tilbake i Kulturmannen och andra tekster etablerer Ebba Witt-Brattström en overbevisende genealogi over kulturmenn som karakterer i kvinners bøker. Men jeg er mest interessert i Ester Nilsson og blar meg frem til teksten «Ester Nilssons rätt: Lena Andersson» – først publisert i Dagens Nyheter i 2014.¹⁰ Og igjen blir jeg skuffet: Allerede fra første side i teksten er det tydelig at Witt-Brattström er så opphengt i å få litteraturen til å stemme med sine egne ideer at hun ikke makter å lese boken som en roman. Alle Esters refleksjoner blir tatt som definitiv selvinnsikt; alle utsagn om Hugo som sannheten om denne skyggen av en mann. Hun tar boken som gissel i en spesifikk del av den feministiske debatten, der hennes hovedfiende er seksualradikalismen. Når hun hevder at «Utopin är död och istället handlar det om hens rätt till ännu fler varianter av mer sex», er det som å høre et ekko av Wallaces kritikk av sekstiåtterene og deres tro på det saliggjørende ved «getting to have sex with whomever one wants whenever one wants».

Den «oskyddade unga kvinnokroppen» som Witt-Brattström skriver om, har til all tid vært gjenstand for omgivelsenes normative tiltak. Og Witt-Brattströms syn på seksualitet som en latent voldssituasjon med kvinnen som den utsatte part gjennomsyrer lesningen av Egenmäktigt förfarande. I tekstens andre avsnitt skriver hun at det «finns förvisso samtycke i lagens mening, de få samlagen mellan Ester Nilsson och Hugo Rask är inga våldtäkter». Nei, selvsagt er de ikke det, de er sterkt ønsket og fremskyndet av Ester, og en slik forsikring fremstår som en absurditet, med en eneste funksjon: Å skape en assosiasjon mellom Hugo (som representerer kategorien Kulturmannen) og seksualisert vold. Det finnes ikke noe grunnlag i boken for å trekke slike sammenhenger, men Witt-Brattström fortsetter uten skrupler. Hun går videre til ulike beskrivelser av seksualisert vold og hevder at Ester Nilsson anklager Hugo Rask for å ha begått et lovbrudd. Dette står det ingen ting om i teksten, det er en retorisk snedighet fra professorens side, igjen med det formål å sidestille (kultur)mannen med en overgriper.¹¹

Det er ikke vanskelig å følge Witt-Brattströms raseri over utnyttelse og misbruk av kvinner, i en porno-infisert samtid hvor grenser hele tiden er i flux. Jeg deler denne fortvilelsen, som mann. Men når kampen føres på Lena Anderssons bekostning, står Egenmäktigt förfarande igjen som et mye mindre skarpt verktøy for å analysere mellommennesklige relasjoner. Hvis boken hadde stemt med propagandaen, hadde det vært en håpløst endimensjonal bok. Det er den ikke; den er underfundig og rik. Så kan man spørre seg: Er dette et problem? Har ikke politikken alltid spissformulert og benyttet seg av litteraturen for andre formål?

Problemet er at denne formen for retorisk vold mot en tekst synes som et standardgrep i Witt-Brattströms polemikk, og hun har fått mye kritikk for å ha adoptert de mest patriarkalske hersketeknikkene i utøvelsen av sin makt som professor og samfunnsdebattant. Aftonbladets Ann Charlott Altstad skriver at «Witt-Brattström agerar själv Kulturman då hon använder sin makt att genom vantolkning och grumliga teorier hissa Lena Andersson och dissa Knausgård på grund av deras kön».¹² Kritikken kommer også fra feministiske grupperinger, som rutinemessig blir underkjent som ekte feminister dersom de ikke deler Witt-Brattströms syn. Hun levner for eksempel Sara Danius liten ære når en journalist spør om det ikke er et fremskritt at Svenska Akademien nå har fått sin første kvinnelige leder. Witt-Brattström avfeier spørsmålet og reduserer Danius’ innsats for likestilling til et markedsføringsstunt ettersom hun har holdt seg utenfor «bildningsfeminismen».¹³ I artikkelen «Ebba Witt-Brattström kör över sina systrar» skriver forfatteren Unni Drougge at Witt-Brattström «får representera den vita, privilegierade och självtillräckliga feminism som allt färre känner sig hemma i».¹⁴ Vi får et glimt av denne mekanikken i en radiodebatt mellom Lena Andersson og Witt-Brattström på Sveriges Radio.¹⁵ Her etterlyser Andersson rasjonelle argumenter og advarer mot en ureflektert «vitneskultur» i #metoo-bevegelsen. Når Witt-Brattström beskylder henne for å leve i en annen verden, svarer Andersson at ja, hun lever nok i en annen verden enn professoren. Debatten er et godt eksempel på kollisjonen mellom Anderssons logos og Witt-Brattströms pathos. Samtidig ligger problemene som Ester og Hugo baler med, like under overflaten i Anderssons resonnement når hun advarer mot å la ideologisk motivasjon underkjenne kompleksiteten i det skjøre sosiale samspillet som seksuelle relasjoner inngår i. «Plötselig glömmer vi hur svårt det är at vara menniska», sier hun. Og jeg kan ikke unngå å tenke på Margaret Atwood, som nylig ble beskyldt for å være en bad feminist, og som i sitt tilsvar skriver at «The aim of ideology is to eliminate ambiguity».¹⁶

Tilbake til æreskulturen?

Kampen mot seksualradikalismen peker på et grunnleggende konservativt trekk i den witt-brattströmske feminismen. I arbeidet for å beskytte den unge kvinnekroppen mot å bli objekt for utnyttelse, synes hun å ville (gjen)innføre en slags æreskodeks mellom kjønnene. Hennes kroneksempel fra Egenmäktigt förfarande er passasjen hvor Ester sier at Hugo «hade tagit på sig ansvar genom att gå inn i hennes kropp, det var att förespegla henne något som måste fullföljas. Hon hadde därmed rettigheter och i den inngick att höra hennes förklaring».¹⁷ Det at Witt-Brattström tar Esters påstander for god fisk, selv om de problematiseres inngående i romanteksten, er bare nok et eksempel på hennes uvillighet til å forholde seg til den romanvirkeligheten som Andersson skaper. Men Witt-Brattström synes å underskrive på dette synet hvor seksualiteten fremstår som en transaksjon, med tilhørende rettigheter og plikter.

Det å pålegge noen – kvinne eller mann – et moralsk ansvar for å gå inn i et forhold til en man har hatt sex med, klinger som et ekko av det gamle begrepet «de måtte gifte seg», som jeg husker fra min ungdomstid på bedehuset. Unge kvinner som ble gravide, fikk pent se å gifte seg med gravøren. Ester Nilsson ser dette problemet mye tydeligere enn Witt-Brattström, og kommer slike refleksjoner i forkjøpet med et iherdig forsøk på å rasjonalisere seg ut av problemet. Hun skriver en artikkel med påstand om at æreskulturen ikke springer ut av ønsket om å kontrollere (kvinners) seksualitet, men ut av behovet for å beskytte folk fra å utnytte hverandre. Resonnementet er lite overbevisende, og romanen konkluderer tørt med at «artikeln refuserades».

Det konservative synet som ligger under Witt-Brattströms beskrivelser av seksualitet (den heterofile, monogame relasjonen), skinner også gjennom hos Ester, som har et begrenset sett med relasjonsmønstre hun kan akseptere: Hun tror ikke på at Hugo kan ha en langvarig relasjon til en annen kvinne hvor flere seksaulpartnere er stilltiende akseptert. Hun tror ikke på relasjoner hvor ikke alt er gjennomdiskutert og fanget i ord. De fleste voksne mennesker med litt kjennskap til ulike måter å være to på, vet at ordene ikke alltid tjener oss når det kommer til et såpass drifts- og instinktstyrt område som seksualitet. Men ikke Ester. I sitt snevre syn på samlivsformer fremstår hun naiv og umoden. Den samme begrensede utsikten finnes hos Witt-Brattström, som i sin iver etter å beskytte den unge kvinnekroppen står i fare for å umyndiggjøre den, som konstant truet av seksualisert vold. I teksten om «Ester Nilssons rätt» fremstår Hugo Rask som en overgrepsmann, for en som ikke har lest Anderssons bok. Et eksempel fra en diskusjonstråd på feminetik.se, hvor signaturen Miarmaria skriver: «Jag uppfattar inte att Ebbas artikel handlar om att ha sex med någon som man inte är kär i, utan om sexualiserat våld med eller utan samtycke. […] Jag har dock inte läst romanen så jag vet inte vilka sexuella handlingar som förekommer i den.»¹⁸ Her skjønner man at Witt-Brattströms lesning nærmer seg det uetiske. En middels interessert leser ser at Hugo trenger Ester som en samtalepartner for sitt oppblåste ego, ikke som sexpartner. Og dersom det er noen som utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet i dette verket, er det han, og ikke Ester.

#metoo

Dermed er vi tilbake ved en mye større debatt enn Kulturmann-debatten – som i bakspeilet lett kan fremstå som et oppgjør mellom den privilegerte kulturklassens kvinner og menn. Den har vært viktig nok, men ikke på langt nær med de konsekvensene for samfunnet, fra øverst til nederst, som #metoo høsten 2017. Og da jeg leser Egenmäktigt förfarande igjen, kan jeg ikke unngå å lese inn et perspektiv om uønsket seksuell oppmerksomhet – med et vesentlig avvik fra det narrativet som er innskrevet post-Weinstein: Rollene er reversert. Selv om hun ikke ser det selv – og på tross av Kulturmann-debattens annektering av boken – er Ester Nilsson et menneske som forsyner seg av et annet menneskes intime soner. For hva om vi ikke bare leser handlingene hennes som et utslag av at hun er i forelskelsens vold, men også anerkjenner den emosjonelle volden dette faktisk påfører den andre parten? Hun er villig til å gå langt for å få det som hun vil, ikke gjennom fysiske tilnærmelser, men gjennom ord. Det dreier seg ikke bare om forelskelsens stormende galskap, men om en bevisst strategi, en subtil metode med et tydelig formål: «Att prata var hennes afrodisiakum, det enda hon kände til och beherskade. Med samtal kunde hon få omkull vem som helst som delade hennes lust til samtalet och tankeutbytet.»¹⁹ For Ester er ord og erotikk uløselig knyttet sammen, og hennes erotiske besettelse av Rask etableres allerede før deres første møte, i Esters fantasi: «Varje konstnär och i synnerlighet upplysningsmän som han var mottagliga for kraften i formuleringarna och deras erotiska potential.» På neste side blir Hugo et fysisk begjærsobjekt, og snart er det eneste Ester vil, både i denne verden og i den neste, å være sammen med Hugo Rask. Det er en besettelse som kommer fra Ester, uten Hugos delaktighet på noen måte. Ester ringer ham, sender sms-er og mailer, oppsøker ham i atelieret. Og Esters begjær strekker seg langt forbi det seksuelle. Hun vil besitte ham helt. Under deres første seksuelle møte står Hugo ved vinduet og røyker. Hun ser på ham og reflekterer over at hun kommer til å være urolig for røyken «från den dagen snart då de levde samman. Men med sin kärlek skulle hon få honom sluta att röka». Hun innser samtidig at hun går for langt. Hun vet at hennes oppmerksomhet er en gave han ikke vet hvordan han skal håndtere, og før deres andre seksuelle møte beskrives hans reaksjoner på Esters tilnærmelser: «Gåvor man inte har bett om kan vara förfärliga i sina krav, sina anspråk, […] Det var inte omöjlig att han uppfattade hennes kramande hand och hela hon som en sådan gåva. […] Han tycktes ansatt av en stor plåga, fortplantad till handen.» Om de seksuelle møtene sier hun at «[n]ågot var fel. Något var hela tiden fel». Ja. Det er antageligvis en utbredt følelse når man pådytter andre sin vilje.

Her er det viktig å holde frem forskjellen på emosjonell vold og tramping på intimsfærer, og den til dels grove, systematiske trakasseringen av kvinner som #metoo har avdekket. Det er ikke min intensjon å sidestille disse fenomenene, men å foreslå en lesning av Andersson som aktiviserer refleksjoner omkring seksualitet og makt i kjølvannet av debatten.²⁰ I Egenmäktigt förfarande er det Hugo som har makten – ikke først og fremst fordi han er Stor Mannlig Kunstner, men fordi det er hun som vil mest. Den som vil minst i en kjærlighetsrelasjon, har alltid makten, sier Ester. I en passasje hvor hun belærer Hugo om makt, sier hun følgende: «Felet med att ha makten som bedömningsgrund och inte handlingarna är att nästan alla friskriver sig då, var och en hittar sin maktesløshet när de behöver den. […] Moralen börjar hos individen. Man måste kräva den av alla.» Denne passasjen er myntet på Hugo, men på bokens karakteristiske vis kan ordene gjerne vendes mot Ester selv.

Maktrelasjoner er ikke statiske. For er ikke en av lærdommene fra #metoo at den som er drevet av sine seksuelle instinkter, alltid vil ha en form for overtak? Er ikke denne makten det instinktive som slår inn i oss og fortrenger sosiale normer? Hugo er selv var for den labile situasjonen: «Du ska bara tvinga mig till erkännande och underkastelse så är du klar sen», sier han og forteller dermed noe om Esters makt: Hun krever ikke bare (fysisk) underkastelse, hun krever også (intellektuell) erkjennelse av ham.

Målet mitt er ikke å frikjenne Hugo Rask for feighet, unnfallenhet og grådighet. Er Hugo en som tar for seg, eller en som gir etter? Han er begge deler. Slik de fleste av oss er, i skiftende roller. Og dette er bokens store prestasjon i mine øyne; den folder ut et narrativ hvor disse perspektivene løper samtidig, i en gjennomlysning av et av litteraturens mest uttværede temaer. Egenmäktigt förfarande er en roman som ikke fortjener å bli ofret på idealismens alter.