Familien i vold

Motto – tilegnet Tom Egil Hverven:

Aristoteles’ grunnsetninger skal ikke være hans rettesnor mer enn stoikernes eller epikuréernes lære er det.

Michel de Montaigne

Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn».

Lukas, kap. 23 vers 28

Synk ned i skitt, omfavn morderen! Men forandr verden: den trenger det.

Bertolt Brecht

Bertolt Brecht er en av de få store dikterne som har klart seg uten skapelsens mysterium i sin diktning. Han understreket at verden ikke nødvendigvis trengte forståelse, men forandring – det var viktigere å omskape enn å videreføre det gamle uten tanker om fremtiden.

«Man kan aldri gå ned i samme elv to ganger», sa den materialistiske filosofen Heraklit lenge før Jesus snudde seg mot mødre (og barn) og gjorde dem oppmerksomme på deres følsomme feighet (slik Arild Linneberg igjen skulle komme til å gjøre det i den norske 1997-bokheimen). I Heraklits fragment skulle senere Friedrich Nietzsche finne jordsmonn til sin filosofi om en tragisk avgrunn, som Martin Heidegger begrepsliggjorde til læren om den ontologiske differens – mellom det tilfeldige og begrensede værende mennesket og den nødvendige og ubegrensede væren. Bertolt Brecht er en av dem som har lest den heraklitiske visdom inn i kulturen og samfunnets vesen, som har avstått fra den eksistensielle pathos og ethos, og da som en eksplisitt forståelse av viktigheten av å forsøke å gi menneskene muligheter for mest mulig menneskelig badetid i Heraklits elv. Bertolt Brecht utfordret i all sin diktning til en forståelse av mennesket som et politisk vesen, som i og ved sin væremåte nødvendigvis setter grenser for andre menneskers væremåter. Lyst og last, samfunnshensyn og selvnytelse, er det brechtske barometerets ytterpunkter, som forteller den forandringsvillige om elven er i ferd med å tørke inn eller flomme over.

Den klassisk skolerte Brecht sa også: Klassikerne er terrorister. I forrige Vinduet (1, 1998) gjør Tom Egil Hverven seg til talsmann for at Det nye testamentet er den klassikeren som (fortsatt) inneholder det nødvendige etiske imperativ ikke bare for vår tid, men også for litteraturen. Det er nemlig her vi finner barnet som forbilde for den voksne. Det er her etikken vendes bakover mot noe vi har vært, som den voksne kanskje har mistet. Hverven siterer Matteus’ versjon (18,3): »Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.»

Heraklits materialistiske eksistensialisme har for øvrig ingen plass i Hvervens kristne eksistensialisme, hvor det er viktigere å forstå begynnelsen enn å skape fortsettelsen. Det innebærer tilsynelatende at Hverven også underkjenner den innsikten Linneberg formidler ved å sitere en scene fra Brechts Der kaukasische Kreidekreis (1944, som igjen har brukt en scene fra Bibelens Første Kongebok), hvor dommeren i en rettssak mellom to kvinner, den biologiske moren og kvinnen som har oppdratt barnet, tilkjenner den kvinnen som har hatt oppdrageransvaret status som barnets rette mor. Det er da også hun som i første omgang har empati nok til å gi slipp på barnet i striden mellom dem (de står regelrett og sliter i hver sin arm på barnet). Jeg sier tilsynelatende, for Hverven berører aldri de vesentlige aspektene i Arild Linnebergs bok Far og barn i moderlandet (1997), når han fremsier sin dom over den (i artikkelen: »Kjære familie, det finnes ingen familie»), som »noe av det mest frastøtende jeg har lest om familien i nyere norsk litteratur». Det er kraftig kost.

Men Tom Egil Hverven er som Linneberg en utspekulert retoriker, og har ved å gjenfortelle sin egen historie omformet den brechtske fortellingen. Han er selv skilsmissebarn som en gang har måttet avsverge sin far til fordel for sin mor. Når han i ettertid (i tenårene) gjerne vil rekonstruere foreldrenes sprikende historier til sin egen, for så å kunne velge en av dem som mer rettferdig og omsorgsfull, finner han ut at det er umulig å konstruere én historie, det er umulig å velge én av foreldrene som etisk fundament, «for det finnes ingen familie»(?), som han sier. Hverven anser seg å være fratatt sin egen historie til fordel for foreldrenes historier, som bare spriker mer og mer ettersom tiden går. Hverven er (som Linneberg) den lidende. Men på disse ruinene er det at han paradoksalt nok, og i motsetning til Linneberg, reiser en særdeles kulturoptimistisk versjon av den kristne kjernefamilien, som det monumentet all etikk og estetikk må forankres i. I bunnen av Hvervens ekstreme vilje til objektivitet skjuler seg en tro på at barnet selv er i stand til å forstå og tilgi. Den empatiske er ikke den som i konflikten slipper taket i barnet, ei heller den som beholder taket, de berøver begge barnets historie. Nei, det er den som har avverget konflikten ved på forhånd å se fra barnets objektive perspektiv, med barnets «objektive ydmykhet». Det er lenge siden jeg har lest noe så idealistisk. Det er lenge siden jeg har lest noe som så til de grader avsverger virkeligheten, som Hvervens velmente overbud på en etikk for vår tid og, skal vi også se, en estetikk for litteraturen. Hvor Brecht (og Linneberg) forsøker å fremholde et etisk imperativ om at vi trenger en større menneskelighet enn den vi altfor ofte finner i det familiære, der hevder tilsynelatende Hverven det motsatte: bare i kjernefamiliens skjød kan det barnet reise seg som kan være samfunnets etiske forbilde.

Spørsmålet om Loven

Tom Egil Hverven antar innledningsvis i sin artikkel at «samfunnskroppen sprekker», og at familien er det mellomleddet mellom individet og samfunnet som likevel kan gi individene den trygghet og inklusjon de er avhengige av, og dermed forhindre at «barn spres i dølgsmål overalt», slik han siterer det fra Tore Renbergs roman Matriarkat. For Hverven er kjernefamilien slik livets fylkeskommunale instans, som ser til at det lokale enkeltmennesket og det nasjonale samfunnet holdes sammen i enhet. Familien er Loven så vel i samfunnet som litteraturen, og barnets «objektive ydmykhet» er lovens domstol, fremholder Hverven.

Til grunn for Hvervens forsøk på en etikk og en estetikk for vår tid ligger altså Arild Linnebergs tenkning (i Derridas ånd) omkring Loven og Litteraturen: «Litteraturen oppstår på det stedet hvor lovene blir laget.» Linneberg anser at all litteratur på ett plan er rettssaker, og alle lover på ett plan litteratur. Både loven og litteraturen handler for Linneberg om forholdet mellom gjeldende lovverk og en utvikling som alltid fordrer nye lover. I familiespørsmål, og særlig i forhold til farens stilling, finner han at det foreligger et markant misforhold mellom lovverk og utvikling, og han formulerer nye måter å tenke familien på. Han foreslår «fraktalfamilien» som et åpent nettverk med flere poler, en storfamilie, hvor barnet kan oppleve større frihet og bredere inklusjon, hvor barnet lærer konfliktløsning og ambivalens-toleranse, og hvor barnet lærer forskjellen mellom tid og rom, forandring og enhet. I en slik frihet finnes trygg og bred inklusjon for flest mulig, synes Linneberg å mene.

Tom Egil Hverven antar på sin side at Arild Linneberg både er for opptatt av samfunnet og for selvopptatt til å skjønne at det er veggen med familiebildene i oikos (hjemmet) som er samfunnets og individets sentrum. Disse bildene, ja kun denne estetikken, utbryter Hverven, kan fylle oss og litteraturen med en familiens etikk, og det er nødvendig selv om familien ikke eksisterer lenger, maner han videre. For leseren av Vinduet er det vel nokså tydelig – ja, kan det være noen tvil om? – at Hverven (i motsetning til Linneberg) mener livselven nå er i ferd med å flomme over, og at det er på tide med en skikkelig tørke for å regulere den frodige familievegetasjonen, for barna har en lei tendens til å sette seg fast i bunnen som skadeskutte villender. Men hvorfor er det den fylkeskommunale livsinstans som trenger å styrkes i vår tid? Eller bedre: Hvorfor er det kristen etikk krydret med bittelittegrann aristotelisk dydsetikk, slik Hverven til slutt foreskriver sin resept, som skal være norm for menneskenes viktigste voksne forhold – til husstanden: samboer, barn, gamle foreldre, hund og katt, au pair og innleid asiatisk tjenestehjelp?

Kjære familie, det finnes mange familier

Tom Egil Hverven skriver blendende godt. Hans analyser av et utvalg nyere norsk litteratur er virkelig svært leseverdige. Men det frapperende med hans artikkel er selvsagt måten han syr all sin lesning sammen på, til et gedigent forsvar for kjernefamilien på bekostning av individ og samfunn. Protagonistene hos Hverven er unge norske forfattere av «familielitteratur»: Renberg, Ørstavik, Kurland, Fosse, Opstad og Andreassen, i tillegg til Bibelen, Novalis, og teologen Ivar Asheim. Antagonisten er Arild Linneberg, samt modernismen (særlig Sol-, Fløg- og Kjærstad, Habermas og Kant). Hvervens forsvar for den nye litteraturen er virkelig prisverdig, men etter hvert fremtrer dette forsvaret som et skinngrep, og vi aner at den virkelige protagonisten hos Hverven er Jesus, mens antagonisten er det opplyste mennesket. Disse inkarnerer igjen to sentrale drifter i mennesket: inklusjonstrang og frihetstrang. Det er og blir for meg en gåte at Hverven antar det bare er kjernefamilien som har inkluderende kvaliteter.

Romerne forsto familia som husstanden, og husstanden bestod av alle husets folk, både frie og slaver. Familiebegrepet kommer for øvrig av famulus, som betyr tjener eller trell, og indikerer at det familiære fellesskapet (husstanden) er noe som først og fremst tjener individet og storsamfunnet. Og altså ikke som hos Hverven, hvor familien er både individ og samfunn. Den som tør å se opp fra sin kristen-demokratiske lærebok, vil se at kjernefamilien bare er en av mange familievarianter i dag. Tokjernefamilien er en åpenbar realitet. (For å holde meg til de etablerte normene for skriving om familien: Jeg er selv en voksen part i en slik familie.) Linnebergs fraktalfamilie er kanskje et unødvendig begrep, men selvsagt ikke ment som noe annet enn et (forstørret) bilde på vår egen hverdag, som vi kan la tanken ta utgangspunkt i, nettopp for å forsøke å ta vare på en inkluderende holdning i en sammenheng hvor kjernefamiliens kropp er sprukket (mens samfunnskroppen ikke er sprukket, som Hverven mener, men heller er i ferd med å ese ut i global størrelse).

Og her finner vi selvsagt også grunnen til at vi i dag har en omfattende familielitteratur. Det er jo nettopp det Linnebergs bok på den ene side handler om, nemlig at litteraturen oppstår – som Lovene – når samfunnets vaner og institusjoner sprekker og tydeliggjør samtidens misforhold mellom gjeldende lovverk og samfunnsutviklingen. Dette er å anvende den heraklitiske visdom på samfunnet. Og Linneberg vil ikke mødrene til livs, slik Hverven hevder, han vil systemet (eksemplifisert ved advokatstanden) – som bærer av en naturrettslig tenkning og en «morsfølelsenes retorikk» – til livs. Han vil til livs de elementene i samfunnet som ikke etablerer nye lover når kjernefamilien sprekker, men tvert imot vedtar lover som til og med reverserer den midlertidige rettspraksis som er etablert i sprekken mellom den gamle Loven og den nye praksis.

Hvor Hverven implisitt leser den nye familielitteraturen som et forsvar for den tradisjonelle kjernefamilien, og dermed for Arbeiderpartiets og Sylvia Brustads tenkning, der foreslår Linneberg nye måter å tenke familieforhold på som tar høyde for folkets eget livsvalg i vårt kristensosialdemokratiske samfunn. Men husk, det er forslag som nettopp samtidig ønsker å bevare fellesskapsfølelsen vi finner i husstanden. Ja, egentlig forsøker vel Linneberg med sin bok å utvide mulighetene for å tilfredsstille inklusjonsbehovet for alle de menneskene som er kastet inn i dette samfunnet, når han argumenterer for større og åpnere fellesskap (noe som ikke betyr at de små fellesskapene nødvendigvis forsvinner). I sin ytterste form er Linnebergs bok selvsagt en rammende kritikk av den autonome, fremmedfiendtlige og velpleide norske familien.

Linneberg sier jo ellers nøyaktig det samme som Hverven om familielitteraturen: Den er tematisk oppstått som følge av samfunnsendringer. Hvordan denne familielitteraturen motiveres må vi i stor grad søke andre steder enn i samfunnet. Det er faktisk bemerkelsesverdig hvordan Hverven ofte sauser sammen litteratur og samfunn, etikk og estetikk, form og innhold, motiv og tema. Her skal jeg nøye meg med å kommentere hans forståelse av familien. Hverven opererer kun med en innholdsdefinisjon: familien dekker menneskets inklusjonsbehov, derfor kjernefamilien. Dermed kan han motsatt også si at familien ikke finnes, bare inklusjonsbehovet. Linneberg starter imidlertid i andre enden, og anser at så vel individ som samfunn trenger familien, men at vi i vår tid nettopp trenger å tenke gjennom familien som form, for også i fremtiden å ha egnede fellesskap for alle. Linneberg forstår at det ikke er den enkelte men kulturen som bestemmer hva en familie er, og dermed også indirekte hva frihet og inklusjon er.

Det er nødvendig å påpeke at Hverven velger å lese Linnebergs bok som en roman, og ikke som et bekjennelsesskrift. Det gjør det mye for lettere for ham å avskrive Linnebergs bok. Far og barn i moderlandet er en dårlig roman, sier Hverven, for den ivaretar kun ett perspektiv, nemlig mannens, altså Linnebergs. Dermed kritiserer Hverven Linnebergs «roman» for å være et bekjennelsesskrift. Ved å gjøre en komparativ lesning av Hanne Ørstaviks gode roman Kjærlighet og Linnebergs bok, klarer også Hverven å unngå å komme inn på alt det vesentlige i Linnebergs bok, til fordel for en vedvarende kritikk av det subjektive synet på familieproblematikken i boken, som ikke lar morens og barnets syn komme til orde. Det er morsomt. Men Linnebergs bok handler ikke om å ta knekken på mødrene som sådan, eller sin forhenværende kone spesielt.

Hvor vellykket Linnebergs fremstilling er med hensyn til forholdet mellom bekjennelsen (det personlige) og systemkritikken (det prinsippielle) kan selvsagt diskuteres. Og kan hende blir fremstillingen i noen sekvenser unødvendig detaljert (privat), og dermed intimisert. Men vi må ta høyde for at vi her står overfor et originalt forsøk på å sprenge en tradisjonell genreforståelse, selv om det helt klart er en form for bekjennelse vi står overfor når vi kan lese: «Kjære leser! Dette er en oppriktig bok, der jeg i all beskjedenhet har forsøkt å være oppriktig om et stoff som det er vanskelig å skrive om, ettersom det griper langt inn i det private. Men etter at jeg begynte å sette meg inn i det, har jeg skjønt at det angår mange,» som det står innledningsvis.

Overbud på etikk

Hvor Hverven spør seg: «Utgjør [familien] begrensninger som kan sette den skrivende fri på nye måter? Og som kan kaste nytt lys over forholdet mellom estetikk og etikk i litteraturen?», der spør Linneberg seg om det stikk motsatte: Utgjør familieforholdene muligheter for å frigjøre både skrivende og ikke-skrivende på akseptable måter? Og kan denne problemstillingen kaste nytt lys over forholdet mellom etikk og estetikk, ikke bare i litteraturen, men også i samfunnet – mellom Loven og praktiseringen av Loven? Der Hverven hevder at individet begynner i familiens fellesskap, der hevder Linneberg at individet begynner i samfunnet, som familiene er en del av.

Avslutningsvis sier Hverven i sin artikkel:

Å bli som barn vil for den voksne si å bli seg sin skapelsesmessige avhengighet bevisst […] enten man regner seg som skapt av Gud eller mennesker. Barnet minner den voksne om at vi alle er avhengige av et fellesskap. Et spennende skritt videre i denne tankerekken, er at subjektiviteten er forankret i selve fellesskapet, og ikke i avgrensningen mot det.
(Hverven 1998: s. 14)

Det Hverven her avslutter sin tankerekke med er i virkeligheten det grunnleggende utgangspunktet for Linnebergs tenkning, akkurat som målet hans kan tenkes å være å øke forståelsen for en slik type tenkning: Individet begynner i samfunnet. Og dermed blir det også viktig å definere hva samfunnets ’fellesskap’ er for noe i dag. Det handler Linnebergs bok om. I tillegg til at boken tar opp i seg at familieforholdene er i forandring, og ikke minst at kjernefamilien stadig viser seg å være ikke bare et paradis, som Hverven antar, men for mange et helvete, hvor det er fraværet av synden (hvor det ikke finnes noe visdommens tre å spise epler fra) som utelukker frihetsfølelse, og hvor inklusjonsbehovet tilfredsstilles som i en konsentrasjonsleir. Altfor mange har ingen mulighet til å «bli som barn», ja mange har aldri vært «som barn» en gang, med «objektiv ydmykhet» og oppriktig og vedvarende glede over livet.

I den uhyggelig gode romanen Ein ungeratener Sohn (1967, på norsk i 1996 - En mislykket sønn) av Renate Rasp, følger vi hvordan barnet – Kuno – i oppveksten strever med å leve opp til familiens ønsker. I sin iver etter å tilfredsstille familien går han med på å la seg beplante som et lite tre, og til og med å la seg beskjære (hendene skjæres av ham). Dermed fremstår han metaforisk som resultatet av den type naturtenkning Linneberg vil til livs i sin bok. Det patologiske familiemønsteret viser seg irreversibelt når det først er etablert, men en dag oppdager omverden noe uvanlig med familien, det vil si en dag kommer tilfeldigvis også samfunnet til å interessere seg for familien, og de verste oppdragereksperimentene stopper. Slik reflekterer Kuno umiddelbart etterpå: »Etter det, følte jeg, måtte det skje noe, noe som utslettet livet mitt på dette stedet. Likevel ble jeg sittende på sofaen.» Kuno er en uhyggelig variant av Hanne Ørstaviks unge hovedperson Jon. Kuno er bokstavelig talt en slik «root metaphor» som Hverven (med utgangspunkt i teologen Ivar Asheim) mener etikken må ha kontakt med: den ekstreme inklusjonstrang som følge av kjernefamiliens terror.

Hverven hyller den martyriske tendensen i dagens familielitteratur, ja martyriet ligger overhodet hans hjerte nær. Barnet Jon, i Ørstaviks roman, blir i Hvervens tankeunivers en postmoderne villand, og selve bildet av Jesus i den norske 90-talls litteraturen. Han «framstår som ren utsatthet og sårbarhet», som Hverven sier. Han viser oss veien tilbake til kjernefamilien og en kristen etikk. Men tenk om han viser oss det motsatte; resultatet av fastholdelsen av kjernefamilien i en tid hvor man trenger andre og flere inkluderende familier? Tenk om han nettopp viser resultatet av den bortkomne faderen, eller fraværet av storfamiliens gjenkomst, slik Arild Linneberg hevder er tilfellet i moderlandet? Tenk om det intimitetstyranniet Ørstaviks roman er bygget over – ukebladenes ethos – nettopp er den etikken og den litteraturen som hører hjemme i kjernefamilien i kristensosialdemokratiet? Jeg er dessverre redd for at Hvervens artikkel en gang i fremtiden vil bli lest som et palimpsest for den overfladiske etiske vendingen i Norge mot slutten av årtusenet. Jeg er ikke så redd for at Linnebergs tanker skal få gjennomslag i norsk offentlighet.

Den som synker ned i skitt og omfavner morderen uten samtidig å ville forandre verden, han er morderen. Så hør «Jon», der du ligger på en fiktiv kirkegård og sover mellom hver eneste lesning, hør mitt personlige overbud: Familien finnes, og den bør finnes, men familien er ufullkommen og i konstant forandring (som alle ting er). Familien er seksualitet, vennskap og oppdragende omsorg, altså kjærlighet. Familien er gruppearbeid, og de fleste grupper fungerer dårlig etter en stund. Det er utfordringen: Lage et tankemessig grunnlag for fleksible grupper som er i stand til å lage seg utfordrende arbeidsoppgaver, som inkluderer frihet til læring, omsorg og kjærlighet, slik at færrest mulig av dine levende artsfrender slipper å fryse i hjel i iskalde samfunn. Utfordringen er å unngå «fristelsen til å etablere dårlige vaner for å spare tid», som din fortolker sier. Han som også sier: «Jeg er Jon […] som har vent seg til å være ganske alene i verden. Foreldre som er skilt. Foreldre som er på jobb. Foreldre som pleier kroppen sin. [Jeg] er mange, hinsides statistikk.»

Så hvorfor ikke delt omsorg? Hvorfor ikke en større og bredere inklusjon? Det ligger en enkel moral til grunn for den «samfunnsomveltende» tenkning og praksis Linnebergs bok oppfordrer til: «Sammen eller hver for seg har [foreldrene] også en annen oppgave: å la barna erfare kjærlighet mellom voksne som er likestilte, men likevel ulike. Det er antagelig viktigere for dem enn at mor og far holder sammen i kjærlighetsløse forhold.» Og bokens hovedproblemstilling er politisk, altså samfunnsmessig, og tar fatt i den nye barneloven, hvor det heter at «en ikke kan idømme delt omsorg når en av partene er imot det.» Mitt motspørsmål er imidlertid: Dersom en av foreldrene ønsker delt omsorg, bør ikke delt omsorg da idømmes? Men Hverven avstår helt fra å nærme seg disse problemstillingene i sin nådeløse kritikk. Som Linneberg selvsagt bør tåle, han som selv er en ironisk kritiker og forvalter av alskens dekonstruerende og utleverende lesemåter.

Litteraturens rom er språket, ikke familien

Hos den 21 år gamle romantikeren Novalis er det at Hverven finner alt han trenger for å definere litteraturens rom, som han så reflekterer inn i vår egen samtid:

Det finnes knapt noen stat i verden med større materiell velstand enn Norge. Samtidig finnes det ingen velstand når det gjelder familiens velvære. Dette paradokset er litteraturens rom.
(Hverven 1998: s. 6)

Paradokset er viktig nok og interessant i seg selv, men som betegnelse på litteraturens rom er det bortimot idiotisk, og det er knapt nok holdbart som beskrivelse av den bestående familiesituajonen. At Hverven ikke forstår den manglende familievelstand som signaler om at den tradisjonelle familieforståelsen kanskje trenger å revurderes i vår tid, men at man bare trenger å forstå fra barnets ’objektive’ perspektiv (han «vedgår at [han] på sett og vis leser Linneberg fra den navnløse sønnens perspektiv»), det er også interessant og idiotisk. Hverven skriver et annet sted: «Familien som en positiv begrensning i forhold til en viltvoksende litterær autonomi». Forstå det den som kan. Jeg klarer det ikke. Det er en burlesk kommunikasjon Hverven etablerer i sin artikkel – i alle retninger på en gang. Denne mangedobbelte refleksjonen tilsvarer det enorme gapet som åpner seg mellom hans holdninger og hans skrivehandlinger. Han objektiverer alt, men er alltid grunnleggende intim.

Hans objektiveringsstrategi er kanskje det verste med hans artikkel. Det skal vi komme tilbake til. Først litt mer om denne viljen til å etablere litteraturens rom i og med et innholdsbegrep, en tematikk og en relasjonsstruktur. Hvervens lesning ligger på ett vis i forlengelsen av Lukács, og han opererer åpenbart med en forståelse av litteraturen som en slags avspeiling (av for eksempel en transcendental topografi, slik Lukács fremholdt). Han forfekter altså en ren innholdsestetikk. Men fra læreren Aristoteles til læreren Kittang vet vi at litteraturen er mer enn innhold. Den er også form. Det vil si litteratur er språk. Den som søker litteraturens rom kun i innholdet finner bare sine egne kjepphester, som han kan ri inn i soloppgangen på. Franco Moretti har beskrevet litteraturens rom slik:

Rhetorical innovations, which are the result of chance; and a social selection, which by contrast is the daughter of necessity. To do it justice, a centaur critic would be required: half formalist, to deal with the ’how’; half sociologist to deal with the ’why’. Nota bene: half and half. Not some reasonable compromise, but Jekyll and Hyde.
(Moretti 1996: s. 6)

Tom Egil Hverven prøver ikke en gang å opptre som en kritiker med «kentauriske» ambisjoner. Det burde han, som skal være veiledende for oss andre. Litteraturen kommer alltid etter sosiale forandringer, som gjenopptagelse av forandringens problemkompleks, men litteraturens sosiale (innholdsmessige) aspekt ligger alltid i formen, og formen utvikler seg i henhold til sine egne lover. Og, viktig overfor Linnebergs bok, genrekamper og formbrudd (rhetorical innovations) bærer selvsagt alltid bud om historisk påvirkning (social selection).

Familien er ikke litteraturens fylkeskommunale kompromiss. Familien er egentlig heller ikke livets fylkeskommunale instans. Selv om den er det viktigste medium for læring og avlæring av overlevelsesevne. Det er nemlig språket som utgjør mellomleddet mellom individ og samfunn, slik det selvfølgelig er språket som utgjør litteraturens rom. Det er ikke familien som er arnestedet for diktningen, som i en form for «reversert metonymi», slik Hverven hevder. Det er selvsagt litteraturen som er arnestedet for diktningen. Selve diktningen er rhetorical innovations, og oppstår aldri uavhengig av litteraturens egen eksempelsamling, gjerne som gjenbruk av gamle former i nye sammenhenger. Familien som tema i norsk litteratur mot slutten av det andre årtusenet etter Kristus, er i høyden en tematisk nødvendighet: et fotografi som henger på den innerste veggen i litteraturens kjempemessige katedral. For å holde meg til Moretti-sitatet ovenfor: Familien er et delsvar på hvorfor-spørsmålet, ikke svaret på hvordan-spørsmålet. Og altså ikke som Hverven sier: familien er litteraturens rom.

Når Hverven anser at litteraturen «i flere hundre år» har dreiet seg om å utforske «nytidens store oppfinnelse, individet», er også det en sannhet med store modifikasjoner. At norsk 90-talls litteratur har rommet en familietrend, betyr nemlig ikke at vi står overfor en ny oppfinnelse og nye sannheter om litteraturen. Ei heller er individet en særlig ny oppfinnelse. Og at litteraturen i det moderne ikke har omhandlet og behandlet familien som tema er for meg en gåte. Tvert imot er det grunn til å tro at som all litteratur nødvendigvis har et politisk aspekt, tematiserer på en eller annen måte all litteratur – nødvendigvis – forholdet mellom individ, familie og samfunn. Det vil si om man har mot til forstå begrepet ’familie’ som noe mer enn en kristen kjernefamilie.

I det typiske underkapitlet «Å holde alt sammen», skriver Hverven i en oppsummering av sine lesninger:

Ansvarligheten består i å fastholde og omforme de umulige familierelasjonene til litteratur, hvor individet, det skrivende objektet, blir til nettopp i denne prosessen […] Litteraturens estetikk fører til litteraturens etikk ved at barnets opplevelse blir retningsgivende for fortellingen eller perspektivet i tekstene.
(Hverven 1998: s. 12)

Her aner vi for det første at bak Hvervens skrift lurer konturene av Bataille sitt tankeunivers, særlig idéen om det umulige fellesskap, slik for eksempel Per Buvik har utlagt det i sin nye bok: Georges Bataille. Dette fellesskapet er et autentisk fellesskap hinsides språk, fornuft og sosiale konvensjoner, men det er selvsagt et utopisk fellesskap som aldri kan oppnås som tilstand. Hverven avstår fra avstanden mellom abstrakt individorientert filosofisk tenkning og praktisk samfunnsmessig politisk tenkning (for begge er jo ett i familien!). Men det gjør ikke Linneberg. Han er derfor opptatt av å formulere former for fellesskap som bringer flest mulig nærmest mulig et slikt autentisk fellesskap, men uten å oppgi frihetsaspektet, uten å overgi seg selv og andre til hva og hvem som helst. For det andre aner vi i sitatet igjen overvurderingen av barnet; selv om jeg selvsagt er enig i at barnets perspektiv er ekstremt viktig (og at litteraturens epistemologiske aspekt kanskje først og fremst ligger i å «se» med øyne som skreller av hva vi har lært på vår vei mot «voksent» liv). Men det finnes voksne mennesker. Og vi vet alle hvordan barnet nødvendigvis er evig styrt av det som omgir det, som Hverven jo også poengterer. Dets perspektiv vil derfor alltid være urent (og særlig når den voksne forfatteren forsøker å «se» med barnets øyne), og kan hende mindre egnet til objektiv ydmykhet enn Hverven tror. Michel Tournier er en forfatter blant mange – i Le roi de aulnes (1970) – som har skildret hvordan barnets perspektiv er nødt til å være en avspeiling av samfunnsnormen. I Tourniers roman står den voksne som viser oppriktig omsorg og ydmykhet overfor barna i kontrast til den normative samfunnsmessige påvirkningen barna utsettes for i Nazi-Tyskland. Men i sannhetens øyeblikk velger barna å kjempe Førerens sak i krigens voldshelvete, fremfor å flykte i trygghet sammen med ham som har forsøkt å oppfylle deres mest umiddelbare inklusjonsbehov. Det betyr ikke at jeg mener at familien ikke kan fungere som en revne i samfunnets nødvendige undertrykkelse av individet. Men opprøret mot samfunnets nyttespråk kan ikke initieres (kun) av familien, eller fremmes av ensidig fokus på de inkluderende kvaliteter, slik Hverven så sterkt hevder.

Bare det poetiske selv er den språkpraksis som ikke lar seg fange inn av noen annen språkpraksis, som vil og tør være sin egen herre. Det poetiske er en erfaring som velter ordenes orden, og viser frem det menneskene må holde nede i seg selv, både på grunn av kulturelle og historiske konvensjoner og på grunn av tiltrekningen fra værens egen tragiske avgrunn. Men som det autentiske fellesskap er et umulig fellesskap vil den genuine kommunikasjon aldri kunne etableres; for den forutsetter kommunikasjon mellom «frie og suverene individer.» Det er det poetiske språket selv som står nærmest å være dette individet, og som dermed er litteraturens rom.

Objektiveringsstrategiens ethos

Ett av Hvervens lesegrep overfor Linneberg er usedvanlig blendende:

Boka som helhet utgjør en figur som undergraver dens sentrale påstandsinnhold. Far og barn i moderlandet argumenterer for en lov som gjør det mulig å idømme foreldre delt omsorg for barnet. Men indirekte, og i en mengde intime detaljer, antyder den en far som verken har vilje eller evne til å dele ansvaret i form av samarbeid, empati, innlevelse i den andre partens beveggrunner.
(Hverven 1998: s. 9)

Men Far og barn i moderlandet utgir seg ikke for å være noe annet enn farens perspektiv, og som før poengtert er det ikke en roman, men et bekjennelsesskrift fra en av mange fedre. Hvervens kritikk av alt det som boken mangler åpenbarer dessverre bare hans egne interesser og holdninger. At han leser fra barnets perspektiv, ja til og med fra det perspektivet han antar Linnebergs sønn har på tingenes tilstand, er i bunn og grunn mindre troverdig med sin politisk korrekte ambisjon. På den måten er det selvsagt fullt mulig å si at den figuren Hverven påviser hos Linneberg er en projeksjon av hans egen holdningsbaserte lesning ned i Linnebergs tekst. I Hvervens artikkel derimot fremstår hans egen familie som »forgrenede (subjektive) historier», for det er umulig å konstruere én historie ut av foreldrenes historier. Hans egen familie er et eksempel på første steg i «fraktaliseringen» av familien (samfunnet). Men samtidig insisterer han på at det finnes ett objektivt perspektiv, og det finner han i «den objektive ydmykheten» hos barnet, nemlig hos ham selv. Hvor Linneberg snakker om delt omsorg fra en erklært subjektiv synsvinkel, der snakker Hverven om subjektive historier fra det han fremstiller som et objektivt ståsted, sitt eget.

Det er viktig å nevne at Hvervens komparative lesning (av Linneberg vs. Ørstavik) samtidig er en lesning i to retninger. Hanne Ørstaviks bok er kunstprosa etablert på ukebladenes estetikk, mens Arild Linnebergs bok er sakprosa med markant bruk av (såkalt) høyverdig kunstprosa. Hverven leser nemlig Ørstaviks roman som «filosofi» å slå i hodet på sin egen litterære lesning av Linnebergs tenkning. Tom Egil Hverven, i 1997 kåret til landets beste litteraturkritiker, burde vite at i hvert fall i teoretiske kretser er det i dag høylydt diskusjon om disse leseretningene er forsvarlige. Filosofen Richard Rorty mener f. eks. at skal man anvende dekonstruktive lesemåter er det for å lese filosofi som litteratur, og ikke for å lese litteratur som filosofi. Og han mener helt sikket at man ikke skal bruke den siste lesemåten til å slå i hodet på førstnevnte. Tom Egil Hverven er tilsynelatende imot et utvidet litteraturbegrep og for et totalisert litteraturbegrep, og jeg er enig med ham. Men jeg er svært skeptisk til enhver relativisering og utydeliggjøring av form og genre, som blir det nødvendige resultatet av total hengivelse til innholdsdimensjonen.

Når Hverven senere anvender Roger Kurlands dannelsesroman Lekestue til å ironisere over Linnebergs forslag til en ny form for familieforståelse, så burde han gått litt dypere i materien, og reflektert mer over sitt eget grep. Lekestue er en studentroman som er en dannelsesroman. Dersom man skal lese Far og barn i moderlandet som roman, bør man i hvert fall påpeke dens karakter av å være avdannelsesroman (og i forhold til Kurland er det jo også snakk om en professoral roman). I Kurlands dannelsesroman finner Hverven en bevegelse fra uskyld til forpliktelse og ansvarlighet, som er den bevegelsen han ønsker å gjøre i sin egen (objektive) artikkel. Denne ansvarligheten har vi sett ligger i å «fastholde og omforme de umulige familierelasjonene til litteratur» ved å fremholde «barnets [objektive] opplevelsesperspektiv». Litteraturen avlærer oss hva vi har lært.

Avdannelsesromanen er en bevegelse fra skyld til uskyld. Uskylden er her det voksne barnets tankeperspektiv, som lar litteraturen fortelle oss hva vi er avlært, men uten å avlære oss hva vi har lært (man kan ikke snu og gå tilbake til opprinnelsen eller det autentiske). Dermed blir det refleksive rommet mye større i avdannelsesromanen. I Linnebergs «avdannelsesroman» er det kritiske rommet faktisk mye større enn hos Hverven, og det fordi han nettopp anvender en subjektiv fremstillingsform. Denne fremstillingsformen blottlegger sin egen retorikk på en helt annen måte enn Hvervens, og åpenbarer den grunnleggende skylden fremstillingen hviler på på en helt annen måte, i tillegg til at mulighetene for kritikk selvsagt er mye større (min egen tekst bekrefter likevel også Hvervens tekst som kritikkverdig, og dermed som mer i slekt med Linnebergs enn hva jeg kanskje har insistert på; fellesnevneren er som Hverven selv angir først og fremst forsøket på intimisering). Hvervens bidrag til den allmenne dannelse blir det nesten uhørt naive og martyriske fenomenet «ydmykhet som nødvendighet» i bildet av «Jesus som snur læresituasjonen opp-ned», som han sier det. Mens Linneberg for sin del insisterer på ydmykhet som en dyd som må tillæres gjennom avlæring av det martyriske innholdet i kjernefamiliens etikk.

Jeg skal tilslutt avstå fra å ta for meg Hans Skjervheims objektivismekritikk på 50 & 60-tallet, bare minne om den. Som litteraturviter skulle man likeså tro at Hverven hadde større forståelse for at det er i underliggjøringen og ikke i objektiveringen at potensialet for læring og avlæring – etikk i estetikken – ligger. Når det gjelder Hvervens objektiveringsstrategi får den også utslag som når Knut Faldbakkens roman Eksil (1997) først beskrives som å være »mer reflektert» enn Solstads roman Genanse og verdighet (1994), for så til slutt å få denne dommen: »Også denne romanen etterlater meg som leser i et totalt tomrom når det gjelder refleksjon.» Etter hvert kommer jeg til å tenke på Hvervens litterære objektiveringsstrategi som et lydløst primalskrik for en martyrisk selvforståelse, hvor han sauser sammen etikk og estetikk på en måte som hittil bare er kjent for teologer med næringslivsambisjoner. Men Hvervens primalskrik er dessverre konvensjonelt, og helt ulikt det poetiske skriket for eksempel Bataille anså å være så viktig i litteraturen.

Å våkne hver morgen som voksen

«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett,» står det skrevet. Dette er viktig. Barnets «objektive ydmykhet» skisserer Hverven (med Asheim) altså som en ydmykhet av nødvendighet og ikke av dyd, i kraft av at «det er lite, avhengig og henvist til å motta,» som han sier. Det er en himmelropende idealisme. Tvert imot bør barnets objektive ydmykhet – som et tilfeldig valgt etisk imperativ for voksne mennesker – nettopp være en form for ydmykhet som samfunnet fremholder som en dyd. Bare slik er det mulig å la ydmykheten sige inn i kulturen, og gjerne også gjennom litteraturen, ned i hverdagsspråket, og videre inn i bevisstheten til folk flest. En annen sak er at den absolutte ydmykhet sannsynligvis er etisk forkastelig. Og hva er det egentlig med imperativet som gjør det så attraktivt i vår tid? Må etikken alltid formuleres i imperativ form? Det er jo nettopp en type tenkning som stammer fra en av opplysningens frontkjempere, antagonisten i Hvervens antimodernisme, Immanuel Kant.

Far og barn i moderlandet er alt i alt ingen brannfakkel, men et voksent barns oppgjør med både statens, rettsvesenets, og barnepsykologiens tenkning. Bokens fremstilling makter i mine øyne å mane leseren til ettertanke, og på sitt beste tilrettelegger den for nye løsninger og muligheter for familien. Linnebergs diskurs står klart og konsekvent mot den bestående lovens diskurs, og varsler oss om at innstiftingen av nye lover kan være i anmarsj, dvs. nye begrunnelser av hva som er rett og rettferdighet. Og dét altså selv om AP-staten fikk vedtatt en ny barnelov - med virkning fra 1. januar 1998 - før den ble hjemsøkt av kristensosialdemokratenes kamelselskap, som neppe ser verken kameler eller nåløyer gjemt i den nye loven.

Jeg fremholder at Linnebergs bok er god nettopp fordi den er så lett å kritisere. Boken er da også en bekjennelse med et uttalt kampmotiv: å avlære leseren eventuelle «fordommer mot fedre og myter om mødre». Forfatteren er modig når han bruker seg selv og egen erfaring på den måten han gjør. Hans akademiske motstandere (og sympatisører med morens syn), vil helt sikkert mene at han faller ned i en privat avgrunn, og gir en ensidig fremstilling av et saksforhold med tre sider, to foreldre og ett barn; at han blir en del av den borgerlige offentlighetens intimitetstyranni som han i utgangspunktet vil til livs. Tom Egil Hverven representerer slike synspunkt på en veltalende måte. Linnebergs mest ihuga tilhengere vil til gjengjeld muligens mene at hans personlige stil ikke får frem det prinsipielle, at han er for naiv og følsom, at hans egen sak tar kraften ut av en virkelig opposisjon mot det bestående maktapparatet. Skal vi si: At den farsfølelsens retorikk vi må anta han forfekter i boken tross alt ligner for mye på morsfølelsenes retorikk? Heller ikke Linnebergs utradisjonelle bekjennelsesform har maktet å slå porten til litteraturens tankerom på vidt gap. Teksten klarer likevel ofte nok å manøvrere seg i bondens posisjon – Foran Loven – og Linneberg viser seg i motsetning til Kafkas bonde frekk nok til å snakke vokteren midt imot. Men i bunnen av den humor og ironi Linneberg møter sin egen vokter og rettssak med aner vi likevel et voldsomt gravalvor og en bunnløs tristhet. Og kanskje er det denne avgrunnen mellom det høye og det lave Hverven finner så «frastøtende» med Linnebergs bok? Og kanskje er virkelig denne avgrunnen for bred å skrive over for forfatteren, men nettopp da risikerer kanskje heller ikke leseren å falle ned i den? Arild Linneberg har en visjon om et bedre samfunn, og han har kunnskaper om skjevheter i det bestående. Til sammen gir det ham motet som trengs til det hasardiøse forsøket å gjøre privat liv til offentlig skrift. Han som i alle år har vært blant de mest ihuga kritikerne av det biografiske og privat følelsesladde i litteraturen. På ett plan ligner Linnebergs diskurs Hvervens: boken er tilsynelatende en gjennomgående kritikk av all sneversynt autonomitenkning, og det så vel i litteraturen og familien som i det nasjonale og loven. Her aner vi en tendens, som jeg tror vil prege ikke minst litteraturvitenskapen i tiden som kommer. Det varsler både Linnebergs og Hvervens diskurs oss om.

Litterær ekskurs

Tom Egil Hverven står i Vinduet i NRK i Bondevik-Norge og tenker på familien. Han har nettopp gitt ordre til Tore Renberg om å slutte å være så privat mot slutten av programmene: «Eg bare elske litteratur eg». Det er bare for dumt. Det holder ikke. Han tenkte på Arild Linneberg som en gang skulle ha sagt til en litteraturstudent: «Det er ikke litteraturlidenskap vi bedriver, det er litteraturvitenskap». For en tulling, men OK det blir for bløtt med »elske litteratur eg». De kunne jo tro vi ikke likte litteratur som problematiserte. Han kommer på Kjerans avslutningsord i Tore sin roman Matriarkat: «Jeg vil jo bare være det snilleste mennesket du møtte». Han likte dem. Hvorfor gjøre det så vanskelig. Han følte seg ofte som et barn. Han var for familismen og mazdaismen. Kjernefamiliens kjernepersonligheter er kjernesunne. Enkelt det der. Han var for små familier som forstod alt, som kunne føle alt i et totalt, og dermed harmonisk, fellesskap. Han så ikke den lille gutten som stod utenfor og rotet i søppelkassen. Han forestilte seg at dersom det var mulig å vrenge øynene innover og se inn i seg selv, så ville han få øye på familien. Jeget er en hule, tenkte han, hvor vi fortsatt bare kan skimte skyggebildene av den virkelige virkeligheten – familiens.

LITTERATURLISTE:

Bibelen: Det Norske Bibelselskaps forlag, oversettelse fra 1978.
Brecht, Bertolt: 100 dikt, Den Norske Bokklubben, 1971.
Buvik, Per: Georges Bataille, Gyldendal, Oslo, 1998.
Heraklit (fragment nr. 12), fra De første græske filosoffer, Det lille forlag, Fredriksberg, 1994.
Hverven, Tom Egil: «Kjære familie, det finnes ingen familie», i Vinduet, nr. 1/1998.
Kurland, Roger: Lekestue, Cappelen, Oslo, 1997.
Linneberg, Arild: Far og barn i moderlandet, Gyldendal, Oslo, 1997.
Montaigne, Michel de: Essays, Aschehoug, Oslo, 1996.
Moretti, Franco: Modern Epic, Verso, London, 1996.
Rasp, Renate: En mislykket sønn, Bokvennen, Oslo, 1996.
Renberg, Tore: Matriarkat, Tiden, Oslo, 1996.
Tournier, Michel: Le roi de aulnes, 1970.
Ørstavik, Hanne: Kjærlighet, Oktober, Oslo, 1997.