For sant til å være virkelig

(0)

Roma, 16. mars 1978, tre-fire minutter på ni: Aldo Moro, tidligere statsminister i Italia, nå partiformann for de italienske kristendemokratene, forlater sitt hjem i via del Forte Trionfale. Ute i gaten venter en eskorte som først skal bringe ham til det kristendemokratiske studiesenteret, og deretter – klokken ti – til kongressen, hvor Andreotti vil presentere den nye regjeringen. For første gang i italiensk historie skal det nedsettes en kristendemokratisk regjering med støtte fra kommunistpartiet. Avisenes kommentatorer omtaler allerede denne overenskomsten som et «historisk kompromiss», og det er allment kjent at den nye politiske situasjonen er Moros verk. Men det finnes også sterke grupperinger som er lite tilfreds med tingenes tilstand: En fraksjon i kommunistpartiet er misfornøyd med sammensetningen av regjeringen, og selv innenfor kristendemokratenes toppledelse finnes representanter som ikke kan tåle at man har sluppet kommunistene inn i varmen. Likevel – i dag skal Moros siste, store politiske monument avdukes.

Bare få minutter etter avreise stanses Moros bil i via Fani av en gruppe væpnede menn fra den venstreekstremistisk terrororganisasjonen De Røde Brigader. Hele Moros følge – privatsjåfør og livvakter, fem personer i alt – blir skutt på stedet, mens Moro selv blir trukket inn i en ventende bil og ført bort.

To dager senere mottar avisene et første kommuniké fra De Røde Brigader. Organisasjonen tar på seg ansvaret for kidnappingen og drapene på Moros eskorte, og erklærer at kristendemokratenes partiformann nå vil bli stilt for retten i «Folkets Domstol». Her skal han svare for de mange «ugjerningene» kristendemokratene har begått de siste 30 årene, i sin rolle som statsbærende parti. Anklagene mot Moro blir utdypet i brigadistenes andre kommuniké, som trykkes i riksavisene 25. mars.

I ukene som følger skriver Moro en lang rekke brev til enkeltpersoner i regjeringen og partiapparatet. De fleste av disse brevene blir oversendt italienske aviser, i tråd med De Røde Brigaders fengselspolitikk: Rettssaken mot kristendemokratenes partiformann er et «offentlig anliggende», heter det i deres tredje kommuniké. I alle disse brevene anmoder Moro sine partifeller om å innlede forhandlinger med terroristene. Han minner om at han bestandig har vært av den oppfatning at hensynet til gisselets liv og helse skal veie tyngst; staten må derfor vurdere å etterkomme kidnappernes krav – for eksempel ved å frigi politiske fanger. Etter hvert blir Moros brev mindre bønnfallende, og mer aggressive, nærmest truende i tonen: Han anklager navngitte partifeller for å svikte ham, og antyder at flere av dem kan ha politisk-strategiske grunner til å ønske ham død.

Men Moros utrettelige brevskriving – som lærer det italienske folket mer om kristendemokratenes partikultur enn noe annen hendelse i landets etterkrigshistorie – fører ikke frem. Tvert imot: 25. april publiserer 50 av hans «gamle venner» et åpent brev hvor de erklærer at den Moro som skriver brev i fangenskap «… ikke er den mannen vi kjente». Mellom linjene antydes det at Moro enten er i psykisk ubalanse, og/eller at han blir presset av sine voktere til å skrive som han gjør.

Allerede 15. april erklærte De Røde Brigader rettssaken mot Moro for avsluttet – han var funnet skyldig i anklagen, og ble dømt til døden. Den 5. mai proklamerer de, i sitt siste kommuniké, at dommen er i ferd med å fullbyrdes. Fire dager senere blir Aldo Moros døde legeme funnet i bagasjerommet på en rød Renault, parkert i en travel sentrumsgate midt imellom kommunistenes og kristendemokratenes respektive partikontorer i Roma.

Moros familie sørger for at hans siste ønske blir oppfylt: 10. mai følges han til graven av sine nærmeste, uten partimedlemmer eller statlige tjenestemenn til stede.

(1)

Hvor går skillet mellom historie og diktning? Lar det seg overhodet gjøre å skjelne mellom historie som res gestae (det som har hendt) og som historia rerum gestarum (fortellingen om det som har hendt)? Dette spørsmålet – et hovedanliggende i moderne vitenskapsfilosofi – melder seg med full styrke under lesningen av Leonardo Sciascias The Moro Affair.¹ Hvorfor? Fordi Sciascias vesle skrift, som markedsføres med The Independents forsikring om at «[it] reads like a fable about power anywhere in the world», utvilsomt er den fremstillingen av Moro-kidnappingen som har fått størst utbredelse (og, antakelig: størst innflytelse) – og boken er ikke skrevet av en historiker, men av en krimforfatter.²

Allerede i 1967 hevdet Roland Barthes at det er umulig å skille historiske narrativer fra «… fiktiv narrasjon, slik vi finner den i eposet, romanen og skuespillet»³. Seks år senere utkom Hayden Whites epokegjørende Metahistory. The Historical Imagination In Nineteenth-Century Europe, hvor forfatteren trekker samme konklusjon: Historieskrivning har ikke å gjøre med kvaliteter som sant eller usant, korrekt eller inkorrekt; i sin ytterste konsekvens er den ikke til å skille fra fiksjonen. På ett bevissthetsnivå utfører alle historikere en «essensielt poetisk handling», mener White, idet de forutsetter en forklaringstype som tilsvarer én av de fire hovedtropene i det poetiske språket – ironi, metonymi, synekdoke eller metafor. Dette er det «metahistoriske» bakteppet for ethvert historisk verk.

Selv om Whites posisjon i Metahistory er blitt imøtegått av flere filosofer⁴, og han ofte avskrives som en «postmodernistisk» arvtaker etter Schopenhauer og Nietzsche, har han unektelig bidratt til å øke oppmerksomheten omkring de rent litterære og retoriske strukturene i historiske fremstillinger. Dette betyr ikke at historieforskningen er en blindgate for den som søker kunnskap, men at disiplinene historie og litteratur har mer til felles enn man hittil har forutsatt – og at en rent skjønnlitterær behandling av faktiske hendelser kan gi like viktige innsikter som et detaljert historieverk. Helt i tråd med dette synet hevder da også White at man «får et langt bedre innblikk i Weimarrepublikkens Berlin ved å lese Brochs Søvngjengerne, enn gjennom en hvilken som helst avhandling over emnet.»⁵

Litteratur møter historie, fiksjon møter faktisitet: Det er i det samme grenselandet Sciascias The Moro Affair befinner seg. Og i en viss forstand forvirrer boken «dobbelt», ettersom den inneholder er ontologisk referanse som gjør det umulig å bestemme den som skjønnlitterær – Sciascia skriver essayistisk og tidvis svært poetisk, men avslører uttrykkelige sannhetspretensjoner (f.eks. inneholder 2002-utgaven et etterord som opprinnelig ble skrevet som en rapport til den parlamentnedsatte kommisjonen som undersøkte Moro-saken). Dermed forkludres også Paul Ricoeurs begrep om den «implisitte pakt»⁶ mellom forfatteren og hans leser: Ricoeur insisterer på at historiefortellingen og fiksjonsfortellingen er et absolutt motsetningspar, i og med de vidt forskjellige forventningene de blir møtt med av leseren. Teorien lar seg vanskelig anvende på The Moro Affair, da denne boken slett ikke er noen fiksjonsfortelling, men likevel leses med dét i mente at den er skrevet av en krimforfatter – ikke bare som følge av verkets paratekster (forfatternavn, vaskeseddel, forord), men også fordi teksten selv gjør oss oppmerksom på dette paradokset.

Vi har altså å gjøre med en tekst som presenterer seg som historiefremstilling, samtidig som den har egenskaper som gjør den mer «litterær» enn de fleste historiske verker. Men hva er det «litterære» i The Moro Affair? Har Sciascia betonet andre momenter i det faktiske hendelsesforløpet enn en faghistoriker ville ha gjort? Finnes det noe som kan kalles «et litterært (eller: kunstnerisk) blikk» på historien? Hvis ja – kan det tenkes at dette blikket er like egnet til å oppdage sannheter om Moro-affæren som det tradisjonelle, faghistoriske perspektivet?

Milan Kundera besvarer noen av disse spørsmålene – om enn indirekte – i Tilværelsens uutholdelige letthet, når han i en essayistisk sekvens drøfter forholdet mellom kunst og liv i Tolstojs Anna Karenina. I begynnelsen av Tolstojs roman treffer Anna sin Vronskij under merkelige omstendigheter; de står på perrongen på en jernbanestasjon hvor noen nettopp har falt under et tog. Mot slutten av romanen aktualiserer Anna det samme motivet på ny, ved selv å kaste seg under toget, og Kundera skriver:

Denne symmetriske oppbygningen hvor det samme motivet dukker opp i begynnelsen og på slutten, kan virke svært «romanaktig». Ja, jeg innrømmer det, men bare på betingelse av at De med «romanaktig» ikke mener noe «påhittet», «kunstig» eller «uten likhetspunkter med livet». For det er faktisk akkurat slik menneskelivet er satt sammen. […] Uten å vite det setter mennesket livet sitt sammen etter skjønnhetens lover, selv i den dypeste forvirringens stunder.⁷

Altså: Kunsten kan gi en «sann» fremstilling av virkeligheten fordi de estetiske lovene har virkekraft langt ut over kunstfeltets grenser. Kunsten etterlikner livet, jovisst, men livet tar også etter kunsten. Slik snur Kundera like godt mimesis-tesen på hodet, og antyder en «estetikkens dialektikk» – en evig vekselvirkning mellom kunst og liv, drevet av menneskenes «skjønnhetssans». Hva dette betyr for vår drøftelse av forholdet mellom historie og litteratur? Opplagt: At en skjønnlitterær forfatter skulle være best egnet til å oppdage og analysere de genuint «litterære» (eller «kunstneriske», «episke», «romanaktige») aspektene ved en historisk hendelse – de av sakens momenter som har et islett av «kunst» i seg, og som derfor konnoterer hele den vestlige kanon av dikt, romaner, skuespill og filmer heller enn å påkalle den ugjenkallelige realitet i alt som omgir oss.

Moro-affæren er spekket av slike øyeblikk, og det er derfor krimforfatteren Leonardo Sciascias fremstilling er så vidt fyldestgjørende. Og rystende, fordi den bekrefter en mistanke vi har ruget på siden 11. september 2001: Selv et utspekulert terroranslag – grusomt i formål, grusomt i konsekvens – kan i en viss forstand være formet etter skjønnhetens lover.

(2)

Roland Barthes har fastslått at retorikken ble skapt på bakgrunn av eiendomstvister.⁸ Omkring 485 f. Kr. beordret de sicilianske tyrannene Gelon og Hieron deportasjoner og ekspropriasjoner for å befolke Syrakus og betale sine leiesoldater gjennom en utparsellering av land. Befolkningen svarte med opprør, og tyrannene ble avsatt. Så ønsket man selvsagt å vende tilbake til et ante quo, men ettersom retten til eiendommene nå var blitt uklar, oppstod utallige tvistemål, og disse var av en hittil ukjent type: De mobiliserte store folkejuryer, og overfor disse måtte man være «veltalende» for å kunne overbevise. Slik fødtes behovet for undervisning i talekunst, og det gikk ikke lang tid før retorikken var etablert som egen fagdisiplin. Barthes skriver:

Det er kostelig å kunne slå fast at ordets kunst opprinnelig er knyttet til tvister om eiendomsrett, som om språket, forstått som gjenstand for en overføring, betingelsen for en praksis, ikke ble determinert ut fra noen subtil ideologisk formidling (som kan ha vært tilfelle for så mange kunstarter), men med utgangspunkt i den mest avkledde sosialitet, bekreftet i dens grunnleggende brutalitet, nemlig den jordiske besittelse: Vi begynte å reflektere over språket for å forsvare det som var vårt eget. Det er på nivået for sosial konflikt at den første skisse over tilgjort tale ble skapt.

Etterkrigstidens Italia var et samfunn hvor den sosiale konflikt var ytterst tilspisset, og den «tilgjorte tale» dominerte den politiske diskursen fullstendig – men da i en versjon som tilhørte demagogien snarere enn demokratiet. Italia var riktignok intet diktatur, men fungerte i realiteten som en ettpartistat: Rent formelt manglet landets innbyggere verken ytringsfrihet eller forsamlingsfrihet, og det ble avholdt frie, demokratiske valg. Problemet var at valgprosessene aldri fikk noen reell betydning, ettersom den kalde krigens logikk bare tillot ett utfall: En ny seier for det kristendemokratiske partiet (Democrazia Cristiana, DC). Det største opposisjonspartiet, kommunistene (Partito Comunista Italiano, PCI), kunne aldri tilkjennes en plass i regjeringen, selv ikke som støtteparti i en mindretallsregjering ledet av kristendemokratene.

Nå skyldtes ikke denne situasjonen utelukkende direktiver fra Washington. Da andre verdenskrig var over, og italienerne skulle overbevise verden om at de hadde vinket farvel til fascismen for godt, formet de et innfløkt system av «checks and balances» i pluralismen og anti-totalitarismens navn. Hensikten var, som historikeren David Hine har påpekt, «to disperse power rather than concentrate it»⁹. I praksis virket systemet nesten motsatt: Ingen av statens institusjoner – parlamentet, regjeringen, presidenten, domstolene, byråkratiet – hadde et klart og autonomt mandat å styre etter, og dette gjorde statsapparatet til et gebrekkelig byggverk; sårbart både overfor mafiaen (som vokste eksplosivt i sør) og utenlandske interesser. Kristendemokratene fylte opp nær sagt alle statlige taburetter med sine folk – ja, selv den lokale kinomaskinisten skulle helst ha partiboken i orden¹⁰ – men løftet ikke en finger for å styrke den italienske staten. Situasjonen kunne minne om den i de skandinaviske sosialdemokratiene, med denne viktige forskjellen: I Italia var det statsbærende partiet bare interessert i makt, og ikke i staten som sådan.

Det er innenfor disse rammene Aldo Moros politiske karriere utspiller seg. Fra 1948 til 1978 sitter han som statsminister i intet mindre enn fem regjeringer; mellom 1963 og –66 lykkes det ham til og med å innlemme sosialistpartiet (PSI) – som tidligere hadde front mot både Moskva og Washington – i en koalisjonsregjering. I kristendemokratenes rekker er han den som fremfor noen opptrer som en «statsmann», skjønt dette begrepet har lite å gjøre med realitetene i italiensk politikk: Moros oppgave er ikke å styre, men å representere. Hans største politiske fortjeneste er at han evner å gi det delvis mafia-dirigerte, korrupte, gjennombyråkratiserte italienske statsapparatet et paradoksalt skinn av tyngde, fasthet og troverdighet. Middelet er retorikk – og en nasjonal sådan: Moro representerer nasjonens enhet, og dermed staten som nasjon, ikke som statsapparat. Slik makter han å vende oppmerksomheten bort fra den voldsomme frustrasjonen enhver italiener må ha følt etter et dagligdags møte med en av statens institusjoner.

Ikke overraskende er nettopp Moros retorikk – satt opp mot terroristenes retorikk – et av Sciascias hovedanliggender i The Moro Affair. Sciascia slutter seg til Pier Paolo Pasolinis påstand om at Moro fører et språk som fyller den nøyaktig samme funksjon som latin i den romersk-katolske kirken:¹¹ Akkurat som latin ikke ble forstått av massene, bare av de skriftlærde, er det logiske innholdet i Moros offentlige meddelelser begripelig kun for en engere krets av rikspolitikere. Den jevne italiener legger desto større vekt på de symbolske markørene han danderer prekenene sine med – markører som taler til sanser og følelser snarere enn fornuften. Ikke minst er Moro dyktig til å påkalle familien, en størrelse med voldsom retorisk potens i Italia: Historikeren Paul Ginsborg påpeker at italienerne bruker «familie» som metafor for sosiale og politiske institusjoner på høyere nivå – ikke omvendt. Den italienske staten har forsvinnende liten innflytelse over familielivet (enten det dreier seg om familiebedriftene, mafiaen eller ordinære kjernefamilier); det er snarere slik at familien står som modell for staten. Og mens familien som institusjon blir svekket i de fleste vestlige land fra 1960-tallet og utover, holder den stand i Italia: Likestillingsidealet omsettes ikke i praksis, flere generasjoner bor sammen under samme tak, sønner har fortsatt et inderlig forhold til sin Grande Madre, og så sent som på 90-tallet bor nær halvparten av alle 29-årige italienske menn fortsatt hjemme hos sine foreldre. Alt dette er Moro klar over; derfor er det heller ikke tilfeldig at han gang på gang, i brevene fra sitt fangenskap, gjentar at familien hans trenger ham – «it is a known fact that my family's most urgent problems are the main reason for my struggle against death». Eller at han systematisk gir begrepet «familie» utvidet betydning: I det ene øyeblikket viser det til hans kone og barn, i det andre til det kristendemokratiske partiet, i det tredje til selve nasjonen. Ja, «familien» inkluderer selv det flertallet av Italias befolkning som aldri har stemt på kristendemokratene: Akkurat som en familie kan beskytte sitt gode navn og rykte ved å dysse ned skandaler og holde en stram maske utad, skal det italienske folket stilltiende godta sin stats vankelmodige forfatning. Heller enn å sette navn på problemene, skal de lære å skamme seg over tingenes tilstand.

Allerede i 1898 fastlo den russiske mensjeviken G.V. Plekhanov at «… en stor mann er ikke stor fordi hans personlige egenskaper setter et individuelt preg på betydelige historiske hendelser, men fordi han besitter egenskaper som gjør ham best egnet til å tjene sin tids samfunnsmessige behov.»¹² Skrevet i noenlunde samme ånd er Dag Østerberg og Håvard Friis Nilsens Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, hvor det påstås at «landsmoderen» Brundtland kunne vinne hele kongeriket med sine uklare og ulne retorikk nettopp fordi «tidens politiske og klassemessige situasjon var uklar og ullen». Tilsvarende kan man hevde at Aldo Moro ble Italias ledende etterkrigspolitiker fordi han var av en konstitusjon som svarte perfekt til tidens situasjon: Moro talte til sitt folk «in a language of non-expression» – han gjorde seg forstått ved nettopp ikke å gjøre seg forstått, ganske enkelt fordi den italienske staten på dette tidspunktet ikke var til å forstå.

Det er med dette språket Aldo Moro skal forsøke å redde seg unna en tragisk død i «Folkets Fengsel». Sciascia skriver:

He had to communicate through the language of non-communication. Out of necessity. That is through censorship and self-censorship. As a prisoner. As a spy in enemy territory and under enemy supervision.

(3)

«Bedre med en umulig sannsynlighet enn en mulig usannsynlighet», heter det hos Aristoteles. Og hos Georg Johannesen: «Vi», «mange», «ofte» og «de fleste» er småord fra la cueva de la nada, intethetens hule, og de taler sant «fordi de ikke sier noe usannsynlig».¹³ Å fortelle det publikum tror er mulig – selv om det reelt sett er umulig – er en retorisk strategi som går hånd i hånd med den gyldne middelveiens politikk. For en aktør som ønsker å aksentuere forskjeller er den derimot totalt ubrukelig.

Som fange i «Folkets Fengsel» befinner Moro seg i en situasjon hvor hans gamle språk bokstavelig talt er malplassert. Den bevisste obscuritas – fordunklingen av saksforhold – var formålstjenlig så lenge han satt i førersetet for «den hvite hvalen» (italienernes kallenavn på det kristendemokratiske partiet), og hadde som oppgave å innhylle Italias sørgelige mangel på demokrati i et røykteppe av nasjonalromantisk lirumlarum. Nå opplever han at det samme språket blir et våpen som brukes mot ham, av partifeller som er forarget over det historiske kompromisset med kommunistene, og som helst ser ham ryddet av veien. Paradoksalt nok fører Moro-affæren til at den italienske staten får ny, frisk rødfarge i kinnene: Samme dag som Moro blir kidnappet erklærer Ugo de Malfa, lederen av det republikanske partiet, at «this is a challenge to the Democratic State. The State accepts the challenge». Slagordet gjentas i ymse varianter helt frem til Moros død, fremfor alt av ledende kristendemokrater: Staten kan ikke forhandle med terrorister; unnfallenhet på dette punkt vil stride mot italiensk lovverk og derfor svekke statens integritet. Og dette i en stat som ikke makter å tilby sine borgere de mest elementære velferdstjenester, og som tillater mafiaen å inneha større makt enn folkevalgte politikere! «It's as if a dying man had risen from his bed,» skriver Sciascia ironisk, «… leapt into the air to swing from the chandelier like Tarzan from the liana, then rushed to the window and vaulted out to land, hale and hearty, in the street. The Italian State has revived. The Italian State is alive and strong, safe and sound».

Av Moros brev vet vi at han blir forbauset, skremt og rasende når partifelle etter partifelle glatt avfeier hans initiativ til forhandlinger mellom regjeringen og kidnapperne. Det er heller ikke vanskelig å forstå at Moro frykter sin endelige skjebne; den svarte hetten han skal få trædd over hodet, det dumpe støtet fra en lyddempet pistol. Disse redslene er fundamentale, konkrete, lettfattelige. Langt mindre vet vi om hans tredje smerte, en smerte han aldri nevner eksplisitt i noe brev – ja, som av forståelige grunner ikke kan settes på begrep, fordi den har altfor lite å gjøre med døden, og desto mer å gjøre med det livet han har levet til nå. For hva er det Moro lærer av partifellenes svik? Nettopp at den fordunklende talen – hans fremst kjennemerke som politiker – også kjennetegner den totalitære tenkning, den totalitære praksis, som finnes i fullt monn både hos De Røde Brigader og hos kristendemokratene. «Two Stalinisms are in conflict», fastslår Sciascia, og sammen skal de nå dømme Moro til døden:

The conscious, overt, violent Stalinism of the Red Brigades who execute without trial those who serve the State and, after a trial, the leaders of the State. And the insidious, crafty Stalinism which treats individuals and events as if they were palimpsests, erasing what was written and rewriting it to serve their cause.

Dette er opphavet til Moros tredje smerte: Erkjennelsen av at han taler det samme språk som sine kidnappere, og at dette språket er i stand til å ta liv. Hans liv. Og det er her Moro-affæren når sitt tragiske klimaks – med bildet av en mann som er sviktet av sine nærmeste kolleger og venner, som venter på døden i ensomhet, og som endatil innser at han har bygget sin politiske karriere på en grufull løgn. Og som ikke lenger har mulighet til å legge om kursen, ta et oppgjør med sin fortid, bli et bedre menneske.

Moro har selvsagt intet annet valg enn å skrive seg bort fra «the language of non-expression». Skal han overleve, må han våge å berøre de «mulige usannsynlighetene» han har hatt for vane å tåkelegge med sin aristoteliske masseretorikk, og sette navn på spillet som foregår omkring ham.

I de første brevene er han insisterende, men behersket. Siden, etter at partikollegaen Taviani har uttalt offentlig at «den gamle Moro» (det vil si: Moro før han ble bortført) aldri ville ha støttet forhandlinger med terroristene, anklager han navngitte personer for å ha sviktet ham. Til slutt er det bare bitterhet og resignasjon igjen. Den 27. april, i et av sine siste brev, skriver han:

Since my letter published in response to certain ambiguous confused but substantially negative attitudes which the Christian Democratic Party has adopted towards my case, nothing has happened. Not that there was any lack of topics for discussion. There were a great many. On the other hand what the Party, its secretary and its representatives lacked was the moral courage to start a discussion on the topic proposed which is none other than my survival and the means to achieve it practically and realistically. It's true, I am a prisoner and I am not in a happy frame of mind. But I have not been subjected to coercion of any kind, I am not drugged, I write in my usual style, however ungainly this may be, my handwriting is unchanged. Yet it is said that I am another and not worthy of being taken seriously. Thus my suggestions are not even answered. And when I make the honourable request that the leaders of the Party or some other constitutional organ should meet, because what is at stake is the life of a man and the fate of his family, you only carry on with your degrading conventicles which reflect your dread of discussion, your dread of the truth, your dread of signing a death warrant with your own names. […]

I repeat, I do not wish to be surrounded by those in power. I wish to have beside me those who have truly loved me and will continue to do so and to pray for me. If all this is decreed, may God's will be done. But let none of those responsible seek to hide behind the call of an imaginary duty. All things will come to light, soon they will come to light.

For første gang benytter Moro seg her av begrepet «makt» – «those in power» – i en offentlig meddelelse. I tidligere brev har han skrevet om «partiets menn» og «myndighetene»; nå finner han det nødvendig å betegne fenomenene ved deres rette navn. Vi kunne si: Virkeligheten makter for første gang, akkurat her, å trenge gjennom Moros retorikk. Og i samme øyeblikk begynner han å bli et menneske. Det er først nå, som maktesløs fange i «Folkets Fengsel», at Moro betrakter makten nedenfra, som en alminnelig borger – og derfor ser han den også i all sin idioti, absurditet, ondskap. I repeat, I do not wish to be surrounded by those in power.

(4)

Om morgenen den 18. april mottar flere aviser et nytt kommuniké undertegnet De Røde Brigader. Teksten lyder i sin helhet slik:

Today, 18 April 1978, ends the dictatorial reign of Christian Democracy which, with the logic of tyranny, has criminally held sway for over thirty years. Simultaneously on this date we announce that President of the Christian Democratic Party, Aldo Moro's execution by «suicide» has been carried out. We indicate precisely where his body lies so that it may be collected. Aldo Moro's remains are submerged in the muddy depths of Lake Duchessa (that's why he talked of being bemired) 1800 m. alt., approx., at Cartore (RI), on the borderline between Abruzzo and Lazio.

This is only the first in a long sequence of «suicides» – «suicide» should not be the sole «prerogative» of the Baader-Meinhof band.

May the various Cossigas, Andreottis, Tavianis and all those who support the Government begin to quake for their crimes.

P.S. We remind the various Sossis, Barbaros, Corsis, etc., that their liberty is still «supervised».

Kommunikeet blir umiddelbart mistenkt for å være en forfalskning, da det er skrevet i en kynisk, spottende tone som ikke har vært å spore i tidligere meddelelser fra kidnapperne. To dager senere fastslår De Røde Brigader at kommunikeet av 18. april var falskt, og at det etter alt å dømme er et resultat av «psykologisk krigføring». Sciascia antyder likevel at kommunikeet kan ha vært ekte – samme morgen oppdaget politiet det som høyst sannsynlig var et av terroristenes skjulesteder i via Gradoli, ikke langt unna via Fani, hvor kidnappingen fant sted; kommuniket kan ha blitt forfattet i panikk, i et desperat forsøk på å vende politistyrkenes oppmerksomhet bort fra Roma. Videre: Kommunikeet ble utsendt 18. april 1978 – nøyaktig 30 år etter kristendemokratenes første, store valgseier i etterkrigstiden. Kunne De Røde Brigader – med sin veldige fascinasjon for tallmagi, symboler, sammentreff, parallellitet, symmetri – ha unngått å markere denne datoen? Kan det tenkes at det falske kommunikeet var ment som en hånsk gratulasjon, på 30-årsdagen for det kristendemokratiske regimet? Og en tredje teori: Kommunikeet kan ha blitt utsendt for å forberede offentligheten på det som skulle komme. «So that the real even which would emerge later at a more or less accurately calculated date, would be somewhat deflated, somewhat diminished», skriver Sciascia – og legger til at både kristendemokratene og kidnapperne kan ha dratt nytte av en slik effekt. Kristendemokratene fordi de er i ferd med å underskrive Moros dødsdom, og har behov for å minske trykket på den bølgen av sorg og harme som vil skylle over dem når dommen endelig fullbyrdes. De Røde Brigader fordi Moro-kidnappingen allerede fordømmes av deres nærmeste allierte på den italienske venstresiden, og fordi en nagende tvil kan ha begynt å spre seg også i deres egne rekker.

En nagende tvil? Blant kidnapperne? Jovisst. På dette tidspunktet må De Røde Brigader for lengst ha innsett at kidnappingen av Moro er et feiltrinn: Den kommer ikke til å gi det utbytte de har sett for seg, og – hva verre er – dens politiske funksjon er en ganske annen enn hva som var tilsiktet. Moros brevskriving bretter ut et spill hvor han selv fremstår som «the least implicated», og pro-amerikanske krefter i partiet faktisk kommer til å profittere på hans død. Hvilket betyr: Fra å være fortellingens forfatter er De Røde Brigader nå innkapslet i selve fortellingen, som en av dens viljeløse karakterer. Og slutten nærmer seg ubønnhørlig.

Det er ikke vanskelig å se for seg at disse erkjennelsene kan ha endret forholdet mellom Moro og hans voktere. Sciascia tar det nærmest for gitt: Det må ha oppstått en tvil hos begge parter. En gjensidig sympati. Et håp om forsoning, selv om tanken er forbudt. Altså noe genuint menneskelig, i den politiske konfliktens midte:

During the exchanges of words – trivial, grudging, justificatory. During communal meals. During the prisoner's slumber and the jailer's vigil. During their care for the condemned man's health. During their persual of his missives and the risks incurred whenever these were delivered. So many imperceptible gestures, so many thoughts carelessly expressed but which derive from the innermost recesses of the heart. Eyes that meet when all defences are down. The sudden and unexpected exchange of a smile. Silences … All of this, all the minutes day after day – during over fifty days – how could it fail to establish a bond between the jailer and the jailed, the executioner and his victim? Till it becomes impossible for the executioner to be an executioner.

Moro, in a letter dated 29 April, writes:

The compassion of him who brought the letter [from his family, published in one of the papers] excluded the accompanying notes referring to my death sentence [by the Christian Democrats in their refusal to negotiate].

This, I would suggest, is a high point – the highly Christian point – of the whole tragedy.

Men det er mer. Om morgenen den 9. mai blir professor Franco Tritto, en gammel venn av familien Moro, oppringt av et medlem av De Røde Brigader. Vurdert ut fra stemmen er det et relativt ungt medlem, muligens en rekrutt, som har fått i oppgave å ringe Tritto. Samtalen varer i litt over tre minutter, og forløper som følger:

Member of the Red Brigades: Hello. Is that Professor Franco Tritto?
Franco Tritto: Who's there?
MRB: Doctor Nicolai.
FT: Nicolai who?
MRB: Are you Professor Franco Tritto?
FT: Yes I am.
MRB: Indeed, I thought I recognized your voice … Look here, despite the fact that your phone is tapped, we'd like you to bear a last message to the family.
FT: Yes. But I want to know who's speaking.
MRB: Red Brigades. Got it?
FT: Yes.
MRB: Well, I can't stay long on the phone. So this is what you must tell the family – go in person, even if your phone is tapped never mind, you should go in person and say this: we're carrying out the President's last wishes by informing his family where Onorevole Moro's remains are to be found. Right?
FT: But what should I do?
MRB: Can you hear me?
FT: No. Please say it again.
MRB: No, I can't say it again, look here … So you must tell the family that they'll fint the Onorevole Aldo Moro's remains in via Caetani, which is the second turning to the right off via delle Botteghe Oscure. Right?
FT: Yes.
MRB: There they'll find a red Renault 4. The first figures on the number plate are N.5.
FT: N.5? I'll have to phone. (He is overcome with tears.)
MRB: No. You should go in person.
FT: I can't …
MRB: You can't? You should make an effort …
FT: Yes. Of course. Yes …
MRB: I'm sorry. I mean if you phone it won't … it won't detract from the President's wishes being carried out as he expressly asked us …
FT: Talk to my father, please … (He can't speak for crying.)
MRB: All right.
Tritto Senior: Hello. What is it?
MRB: You'll have to go to the Onorevole Moro's family or send your son or else phone them.
TS: Yes.
MRB: Just do that. Your son has the message. Right?
TS: Can't I go myself?
MRB: You can go yourself.
TS: Because my son isn't well.
MRB: You can go yourself. That's fine, of course. So long as you do it quickly, because the Onorevole Moro's wishes, his last wishes were that we should inform his family, because his family has to recover the body … Right? Goodbye.

Besynderlig, besynderlig. Tritto ringes opp fra en jernbanestasjon med eget politikammer; likevel tar kidnapperen sjansen på å gjenta sitt budskap flere ganger. Og å omtale Moro med titlene «president» og «Onorevole». Og å legge inn et strengt tatt unødvendig «unnskyld» i samtalen. Besynderlig: At kidnapperne i det hele tatt finner det bryet verdt å bringe Moros siste ønske videre, og endatil insistere på at ønsket blir etterfulgt til punkt og prikke – ja, sette egen sikkerhet i fare for å besørge akkurat dette, nå som spillet er over?

Spillet er over. Nettopp. Fortellingen har nådd sin slutt – og hvem er det som bekler rollene i denne smått tragikomiske telefonsamtalen? Tre av fortellingens avgjorte tapere; et ungt medlem (en rekrutt?) av De Røde Brigader, og to av Moros etterlatte. Altså: Tapernes samtale. Spillet er over, og taperne møtes, utveksler høflighetsfraser, trykker hverandres hender. Fordi de plutselig har noe til felles. Er det ikke akkurat det som skjer, dypest sett, i denne samtalen? At dette fellesskapet iscenesettes? At den unge kidnapperens lengsel etter forsoning endelig blir realisert? En lengsel som må ha fødtes av blikkene, smilene, ordene som ble utvekslet mellom Moro og hans voktere i «Folkets Fengsel». En paradoksal samforstand. Tapernes øyeblikk.

(5)

Det finnes momenter i Moro-saken som får det rettlinjede handlingsforløpet til å bøye av og vende seg mot fiksjonenes verden. Øyeblikk hvor beretningen synes å løsrives fra sin forankring i faktisiteten, og i stedet finner seg en plass i Vestens store kulturkartotek – midt imellom en klassisk, gresk tragedie og en spillefilm av Oliver Stone.

Telefonsamtalen mellom den unge brigadisten og Franco Tritto er ett av disse momentene. Virkningen av det falske kommunikeet – enten utsendelsen ble besørget av myndighetene, en sivil spøkefugl eller De Røde Brigader selv – er et annet. Kidnappingens «tragiske klimaks», det øyeblikk hvor Moro forstår at han i dobbel forstand er fanget av sin egen retorikk, er et tredje.

I alle disse tilfellene er det krefter i sving som ikke har noen direkte sammenheng med aktørenes maktstrategier. Det vil si: Hendelsene forekommer oss å være drevet frem av en egen dynamikk – en skjønnhetens dynamikk, skal vi holde oss til Kunderas terminologi. Ikke så å forstå at Moro-affæren er bestemt av imaginasjonen alene; det er snarere slik at imaginasjonen blir tillatt å være medskaper, og at den i korte, men skjebnesvangre glimt setter sitt preg på hendelsesforløpet. For er ikke en kidnapping i seg selv en handling som påkaller fiksjonen? Som åpner et helt rom for det Friedrich Schiller kaller «lekedriften»¹⁴, menneskenes estetiske begjær, selv om det er virkelige menneskeliv og virkelige maktposisjoner som står på spill? Jo. Og etter kidnappingen av Moro den 16. mars er det nettopp dette potensialet som utnyttes til fulle av de involverte – av De Røde Brigader, gjennom deres aktive spill med symboler, tallmagi, symmetri; av mediene, som hemningsløst slår mynt på sakens «episke» elementer; av Moro selv, som forsøker å vinne opinionens sympati ved å skrive seg opp mot myten om «den uegennyttige familiefar».

Slik glir hendelsesforløpet inn i et ingenmannsland mellom faktisitet og fiksjon/forestilling, hvor alt kan skje. Og det er nettopp denne tilstanden («alt kan skje») som anskueliggjøres gjennom det falske kommunikeet (det forunderlige er jo ikke at det ble publisert et falskt kommuniké, men at det ikke ble skrevet flere falske kommunikeer; at sivile italienere ikke utnyttet denne unike muligheten til å gripe inn i historiens gang): At fiksjon filtres inn i det faktiske, og faktisitet i det fiktive – og ikke bare i fortellingene om Moro-affæren, som (f.eks.) krimforfatteren Leonardo Sciascias fremstilling av saken, men altså i selve hendelsesforløpet, det faktiske hendelsesforløpet, slik det utfolder seg i tidsrommet 16. mars – 9. mai 1978, foran øynene på millioner av nysgjerrige italienere.

Et siste eksempel, også dette fra Sciascias bok: Mens Moro fortsatt sitter i «Folkets Fengsel» blir det foretatt et selsomt bankran i den norditalienske provinsen. En ensom mann stiller seg nonchalant ved skranken og forteller betjeningen at han har en pistol under frakken. Han forlanger å bli fulgt til banksjefens kontor, og legger til at han er sendt av De Røde Brigader. I terroristenes navn ber han om å få med seg 80 millioner lire. Han rekvirerer en kvittering på summen, og anmoder de bankansatte om å utløse alarmen tidligst klokken 18. Banken følger instruksene uten å mukke – og både mannen eller pengene forsvinner sporløst.

Det er høyst uvisst om mannen virkelig var utsendt fra De Røde Brigader.

(6)

Jo mer Sciascia graver i Moro-saken, jo mer fiksjon finner han. Han trenger gjennom lag på lag med retorikk, myter og forestillinger bare for å finne at det han i utgangspunktet tok for å være sikre fakta, egentlig er produkter av ideologisk fantasi. Under den første myten finnes det en ny myte. Og en ny. Og en ny. Og en ny.

Men om Sciascia ikke når frem til et grunnfjell av «virkelighet», er gravearbeidet på ingen måte nytteløst. Tvert imot synes hans tilnærming til dokumentarismen langt mer konstruktiv enn den mye omtale «virkelighetsfascinasjonen» som har gjort seg så gjeldende i den norske skjønnlitteraturen siden midten av 1990-tallet: Der sistnevnte ukritisk omfavner den til enhver tid foreliggende «virkelighet» og gjør denne til gjenstand for estetisering, arbeider Sciascia ut fra en overbevisning om at «virkeligheten» bestandig innbefatter store doser «fiksjon» – uten at han dermed gjør seg til en ontologisk konstruktivist. Slik makter han også, i motsetning til de norske «virkelighetsforfatterne», å forvisse oss om at skjønnlitteraturen har en rolle å spille i fortolkningen av faktiske, historiske hendelser: Stilt overfor den type begivenheter som er for sanne til å være virkelige – det vil si: som ved første øyekast unndrar seg vårt virkelighetsbegrep, ved å peke mot fiksjonen – kan forfatteren, med sin kjennskap til litterære sjangrer og stilfigurer, avdekke momenter en faghistoriker ville ha oversett.

* * *

Da liket av Aldo Moro ble funnet, for 25 år siden denne uken, sendte hans etterlatte ut en pressemelding som sluttet slik: «As to Aldo Moro's life and his death, let history judge».

Det er denne anmodningen Leonardo Sciascia har gjort alvor av.