Forfatteren på ferie

Gide som sitter og leser Bossuet på vei nedover Kongo-floden. Dét bildet gir et ganske godt inntrykk av våre «ferierende» dikteres ideal, når de lar seg fotografere av Figaro: banal avslapning forenes med prestisjen ved et kall som ikke den ting kan hemme eller profanere. Ja, dette er en fin og effektiv reportasje, sosiologisk sett, og den gir oss uten dikkedarer opplysninger om de forestillinger borgerskapet gjør seg om sine diktere.

Det som i første omgang later til å overraske og henrykke dette borgerskap, er det storsinn det selv viser ved å godta at også forfattere er mennesker som reiser på ferie. «Ferie» er et nytt sosialt fenomen, og det kunne være interessant å følge «feriens» mytologiske utvikling. Opprinnelig hørte den hjemme i skolen, men i og med systemet med betalte fridager ble den noe som angikk proletariatet – eller i allfall arbeiderne. Når man viser at «ferie» også angår forfatterne, at også disse menneskesinnets spesialister er underkastet de vanlige regler som gjelder i arbeidslivet i dag, så er det en måte å overbevise våre borgerlige lesere om at de følger med i tiden: man viser at det fins visse trivielle behov, men mildner den «moderne» virkelighet med Siegfried og Fourastié.

Naturligvis går man ikke med på denne proletarisering av dikteren uten videre, men bare for at man senere lettere skal kunne oppheve den. Ikke før er forfatteren blitt forsynt med et sosialt kjennetegn (ferie hører til de mer behagelige av arten) før han vender tilbake til den himmel han deler med alle som lever av sitt kall. Og det «naturlige» man foreviger våre romanforfattere i, er i realiteten opprettet for å tolke en sublim motsigelse: motsigelsen mellom en prosaisk tilstand, som dessverre er resultatet av en meget materialistisk epoke, og det imponerende image det borgerlige samfunn så generøst gir sine intellektuelle (så lenge de er ufarlige for dette samfunn).

Det som beviser dikterens enestående særstilling, er at han i disse berømmelige ferier, som han broderlig deler med arbeidere og ekspeditører, ikke slutter – om ikke å arbeide – så i det minste å produsere. Han er uekte arbeider – og også uekte ferierende. Én skriver sine erindringer, en annen leser korrektur, en tredje forbereder sin neste bok. Og den som ikke gjør noe, snakker om det som om det var en paradoksal oppførsel, en avantgardistisk bedrift som bare den virkelig store kan tillate seg å snakke åpent om. Av slikt skryt kan man forstå at det er helt «naturlig» at dikteren alltid skriver, i alle situasjoner. Slik fremstår for det første produksjonen av litteratur som en slags ufrivillig sekresjon, som altså blir tabu, fordi den er uavhengig av den menneskelige vilje. Eller for å tale i den høyere stil: dikteren er offer for en indre gud som alltid taler, en tyrann som ikke tar hensyn til at hans medium er på ferie. Dikterne er på ferie, men deres Muse våker og føder uten opphør.

Den andre fordelen med denne uavbrutte ordstrøm er at den på grunn av sin bydende karakter helt naturlig blir tatt for dikterens egentlige vesen. Dikteren innrømmer utvilsomt at han har en menneske-eksistens, et gammelt hus på landet, en familie, et par shorts, en liten datter osv., men i motsetning til andre arbeidere som kan skifte vesen – de er bare sommergjester på stranda – beholder dikteren sin dikternatur; ved å reise på ferie viser han sin menneskelighet; men guden forblir gud, man er dikter på samme måte som Ludvig den 14. var konge, selv på potta. Slik blir forfatterens funksjon vis-à-vis det menneskelige arbeide omtrent som ambrosiaens vis-à-vis brødet; en forunderlig og evig substans som antar en sosial form for lettere å kunne fastholdes i sin vidunderlige forskjelligartethet. Alt dette fører til den samme forestilling om dikterovermennesket, et vesen som er annerledes, og som samfunnet stiller ut for å kunne nyte de spesielle særtrekk det lar dikteren få beholde.

Det hyggelige bildet av «forfatteren på ferie» er altså ikke noe annet enn en fiks mystifikasjon som det gode samfunn skaper for lettere å kunne undertrykke sine diktere: ingenting gir et bedre bilde av det enestående ved et «kall» enn det å bli motsagt – men ikke fornektet, naturligvis – av sin prosaiske fremtredelsesform: det er et gammelt knep alle helgenbiografier benytter seg av. Man ser da også at denne myten om den «litterære ferie» strekker seg langt utover sommeren: den moderne journalistikken prøver stadig å gi et prosaisk bilde av forfatteren. Men det er galt å tro at dette skulle være et forsøk på å avmystifisere dikteren. Tvert imot. Det kan utvilsomt virke rørende, men også smigrende at jeg, enkle leser, får anledning til å følge med i dagliglivets småhendelser blant en rase som er utvalgt i kraft av sitt geni: jeg kommer nok til å få en vidunderlig følelse av brorskap med en menneskehet som ifølge avisene inkluderer den store dikter X, som sover i blå pyjamas, og den unge romanforfatteren Y, som liker «pene piker, reblochon-ost og lavendelhonning». Men resultatet av operasjonen blir likevel at dikteren blir enda mer av en stjerne – og rykker enda litt lenger bort fra denne jord mot et himmelsk tilholdssted der hans pyjamaser og oster ikke lenger hindrer ham i å gjøre bruk av sin edle nyskapende stemme.

Når man offentlig gir dikteren en særdeles kjødelig kropp, når man avslører at han liker tørr hvitvin og rå biff, så får det hans kunstverker til å bli enda mer mirakuløse, enda mer guddommelige i mine øyne. Så langt fra at disse dagliglivets detaljer får meg til å forstå dikterens inspirasjon bedre, er det de mytiske særdrag ved diktertilværelsen som trekkes fram. For jeg kan ikke forstå det som annet enn overmenneskelig at det fins vesener som er så vidtfavnende at de samtidig både kan ha blå pyjamaser og fremtre som universell bevissthet, eller tilstå sin svakhet for reblochon-ost med den selvsamme stemme som forkynner at deres Jeg’ets fenomenologi snart skal utkomme. Den betydningsfulle forening av så meget opphøyethet og så mye tøv viser at man stadig tror på motsigelsen: totalt mirakuløs som den er, må også begge dens elementer være det. Den ville nok også miste enhver interesse i en verden der dikterens arbeid ikke ble sett på som noe hellig, men som noe like naturlig som hans kles- og spisevaner.