Georgette Heyer

Er du glad i Jane Austen? Da vil du nok ha sans for Georgette Heyer også. Begge skrev de romaner der handlingen er lagt til England på begynnelsen av 1800-tallet. Jane Austen skrev om sin egen samtid – Georgette Heyer skriver slik at man tror hun gjør det. Austens romaner er dramaer som utspiller seg i middelklassemiljøer, med kompliserte kjærlighetsforhold og strenge krav til hva personene, og særlig kvinnene, kan foreta seg. Heyers romaner dreier seg mye om det samme, men her gjør vi også et sprang inn i en høyere samfunnsklasse, med de komplikasjoner dette forårsaker i et klassebevisst England. Austens romaner er en form for dramaer, selv om de har lykkelig utgang, mens Heyers mer kan karakteriseres som lystspill eller farser.

Jane Austen rakk ikke å skrive mer enn seks romaner. Georgette Heyer skrev 57 romaner og en rekke noveller før hun døde i 1971. For Austen-fans, som beklager at produksjonen hennes er så liten, kan Georgette Heyers Regency-romaner være et alternativ. Betegnelsen Regency har de fått fordi handlingen er lagt til denne perioden i engelsk historie – dvs. 1811–1820, da prinsen av Wales var regent for sin gale far, kong Georg III – og den har samtidig gitt navn til en egen genre innen engelsk underholdningslitteratur, en genre som ble skapt av Georgette Heyer. Den lever fortsatt i beste velgående i den angelsaksiske verden, men har falt ned på et ukebladnivå i forhold til originalen. Visst skrev også Heyer for å underholde, men hun skrev med intelligens og humor og ut fra solide kunnskaper.

Ingen blåkopi av Austen

Selv om likhetspunktene mellom Heyer og Austen så absolutt er til stede, skal man ikke trekke sammenligningen altfor langt. Austens personer lodder dypere enn Heyers. Temaer som kjærlighet, svik, stolthet, snobberi og forfengelighet, behandles hos Austen med stort alvor og kunstnerisk kraft. Georgette Heyer når ikke opp på samme nivå, men er heller ikke ute etter det. Bøkene hennes har likevel en frodighet og en sjarm som fascinerer lesere verden over den dag i dag, og de kommer i stadig nye opplag. Hun er oversatt til ti språk, men merkelig nok ikke til norsk. Derfor er hun forholdsvis ukjent i Norge.

Hva gjør en forfatter elsket?

Å forklare fullt ut hva som gjør en forfatter populær, ja til og med elsket, er neppe mulig. I Georgette Heyers tilfelle er det sikkert mange faktorer som spiller inn. Hun gir oss en «doft av den stora världen» fra en forgangen tid, med diligencer, gammeldagse vertshus og herskapshus i den store engelske stil. Både omgivelser og omgangsformer er formelle og elegante. Heyer er en mester i å skape atmosfære.

Mennesker å bli glad i

Men Georgette Heyers romaner har langt mer å by på enn kjærlighet i aristokratiske omgivelser. Hennes romanfigurer spenner over et stort register av mennesketyper og miljøer som er tatt på kornet med alle sine særpreg. Personene er forfengelige, jålete, geskjeftige, dovne, vittige og heroiske, med andre ord: høyst levende personligheter, og mange av dem vokser på de utfordringer de blir stilt overfor. Man blir glad i disse personene.

Et godt eksempel har vi i romanen A Civil Contract som beskriver et arrangert ekteskap der utgangspunktet slett ikke er det beste, men hvor det utvikler seg et forhold mellom ektefellene som kanskje er mer verdifullt og slitesterkt enn de som bare er basert på romantikk og forelskelse. I Frederica møter vi en ung kvinne som har eneansvaret for sine foreldreløse søsken, og som prøver å gi dem en fremtid på tross av stram økonomi og mangel på «riktige» kontakter. Alt beskrevet med et vell av humor og gode replikker. Og replikkene sitter! De har snert og vidd og avslører sine opphavsmenn på godt og vondt. Her følger Heyer opp i beste Dickens-tradisjon.

Alle Heyers Regency-romaner er ikke like gode. En del av dem er på nivå med vanlig underholdningslitteratur, riktignok med god kvalitet, men de beste er perler som kan tas fram igjen gang på gang.

Fortiden blir levende

Selv om Georgette Heyer er lett på hånden i sine romaner, gjorde hun et grundig forarbeid. Intet ble overlatt til tilfeldighetene når det gjaldt samtidige politiske begivenheter og personligheter, samfunnsforhold, kulturliv, omgangsformer, klesdrakt og fremkomstmidler. Hennes kunnskap om hester og kjøretøy er imponerende! Også språket bærer preg av tidlig 1800-tall, med ord og uttrykk som var vanlige den gang. De som vil sette seg inn i denne tiden, har faktisk mer å hente hos Georgette Heyer enn hos Jane Austen, da Austen skrev om og for sin samtid og forutsatte kjent mye som er fremmed for oss i dag.

Stor litterær produksjon

Georgette Heyers litterære produksjon stoppet ikke med Regency-romanene. Hun var også en habil forfatter av elleve kriminalromaner. Noen mener sogar at hun fortjener en plass blant de ypperste, som Agatha Chrsitie, Dorothy Sayers og Ngaio Marsh. Det kan nok diskuteres, men hun var i hvert fall en av de første kvinnelige britiske kriminalforfattere. Flere av bøkene er fortsatt verdt å lese, som f.eks. A Blunt Instrument og Death in the Stocks.

I enkelte av romanene, bl.a. i The Talisman Ring og The Quiet Gentleman, har Heyer med hell blandet Regency-genren med kriminalromanen. Selv om slutten på romanene ikke er helt overraskende, blir det likevel spennende lesning.

Georgette Heyer foretar en ny genreblanding og et nytt grep i sine historiske romaner. To av dem har sterke innslag fra Regency-romanene, mens en annen utspiller seg i Skottland, med Charles II som hovedperson. I de to første trekker hun opp et bredt lerret over Napoleonskrigene, både felttoget i Spania og slaget ved Waterloo. Også her har hun gjort grundige undersøkelser på forhånd, slik at alle historiske data skal stemme, og beskrivelsen av kampene på slagmarken er så fyllestgjørende og nøyaktig at den visstnok er blitt brukt som lærebok på dette området. I romanen The Conqueror gjenskaper hun Wilhelm Erobrerens liv og tidsepoke.

Holdt seg unna rampelyset

Georgette Heyer var svært tilbakeholden når det gjaldt sin egen person. Hun ga aldri intervjuer og ønsket ikke å snakke om bøkene sine offentlig. Hun ble født i London i 1902, og familien tilhørte den øvre middelklassen. Georgette vokste opp i et kultivert hjem der bøker var en selvfølge, men hun fikk ingen universitetsutdannelse. Sin første roman, The Black Moth, skrev hun i 1921 for å underholde en syk bror. Da var Georgette Heyer fortsatt i tenårene. Hun giftet seg og fikk en sønn, og levde stille og tilbaketrukket – og med skattefuten på nakken – resten av livet. I flere år var hun dessuten hovedforsørger i familien, med forfatterskapet som inntekt. Da Georgette Heyer døde, etterlot hun seg en halvferdig historisk roman, kalt My Lord John, som hun visstnok håpet skulle etablere henne som en virkelig «seriøs» forfatter.

Men hva er egentlig forskjellen på seriøs og useriøs litteratur? Er det genren som er avgjørende, eller går det rett og slett på om en bok er godt skrevet eller ei? Georgette Heyers bøker er godt skrevet, og hun har skapt noe nytt. De som ikke har lest henne fra før, har noe å glede seg til!

Oversettelse

Følgende scene er hentet fra romanen The Talisman Ring og gjengir en samtale mellom to av hovedpersonene, den korrekte og litt strenge Sir Tristram, og hans kvinnelige motpol, Miss Sarah Thane, en av Georgette Heyers mest skattede heltinner. Miss Thane har allerede bestemt seg for å gifte seg med Sir Tristram, noe han selv foreløpig lever i uvitenhet om:

«Vil De fortelle meg noe, Sir Tristram?»
«Kanskje. Hva dreier det seg om?»
«Hvordan i all verden kom De på den tanken at De skulle gifte Dem med Deres kusine?»
Han så forbauset på henne, og var ikke særlig glad for spørsmålet.
«Jeg kan neppe tro at mine personlige anliggender kan være av interesse for Dem, ma'am», sa han.
«Enkelte», bemerket Miss Thane tankefullt, «ville ha tatt det De nå sa som en irettesettelse.»
Blikkene deres møttes; Sir Tristram måtte smile mot sin vilje: «De ser ikke ut til å være blant disse, ma'am.»
«Jeg er veldig tykkhudet,» forklarte Sarah. «De forstår, jeg har aldri hatt gleden av en korrekt oppdragelse.»
«Har De alltid bodd sammen med Deres bror,» spurte han.
«Siden jeg gikk ut av skolen, Sir.»
«Så det er forklaringen,» sa han, halvveis til seg selv.
«Forklaringen på hva?» spurte Miss Thane mistenksomt.
«På at De er – noe usedvanlig, ma'am.»
«Jeg håper det var ment som en kompliment,» sa Miss Thane, ikke uten bange anelser.
«Jeg er ikke særlig god til å gi komplimenter,» repliserte han .
«La gå, Sir Tristram, jeg fikk som fortjent, men De har ikke svart på spørsmålet mitt. Hvorfor fikk De den idéen at De skulle gifte Dem med Deres kusine?»
«De har nok fått feil informasjon, ma'am. Det var min grandonkel som fikk idéen, ikke jeg.»
Hun hevet øyenbrynene. «Hadde De ingenting å si i saken? Etter hva jeg har sett av Dem, har jeg vanskelig for å tro det.»
«Tror De jeg ville gifte meg med Eustacie for pengenes skyld?» spurte han. «Nei,» repliserte Miss Thane rolig. «Jeg tror ikke noe slikt i det hele tatt.»
Han så et øyeblikk rasende ut, men roet seg så ned. «Siden jeg er siste generasjon i min familie, anser jeg det som min plikt å gifte meg. Min grandonkels forslag var fornuftig, og derfor aksepterte jeg det. På grunn av de vanskelige forholdene i Frankrike etter oppstanden, har Eustacie få slektninger igjen der, og etter at bestefaren døde, er hun så godt som alene i verden. Bestefaren ville gjøre situasjonen lettere for henne med et slikt ekteskap. Jeg lovte ham på dødsleiet at jeg ville gifte meg med henne. Det er det hele.»
«Hvordan har De tenkt å roe ned Deres samvittighet,» spurte Miss Thane.
«Min samvittighet vil sannsynligvis ikke uroe meg et øyeblikk», svarte han. «Eustacie ønsker ikke å gifte seg med meg, og det skal mer enn et slikt løfte til for at jeg skal ekte henne mot hennes vilje. Hadde situasjonen vært annerledes, ville bestefaren gitt henne til Ludovic, ikke til meg.»
«Utmerket,» sa Miss Thane. «Så kan vi la dem forlove seg med god samvittighet. Men det må være ergerlig for Dem at De nå må se Dem om etter en ny kvinne som kan fylle stillingen som deres hustru. Si meg, er De først og fremst ute etter å gifte Dem med en ung kvinne?»
«Jeg er ikke ute etter å gifte meg med noen, og jeg ber Dem om — »
«Vel, det gjør det jo enklere,» sa Miss Thane. «Svært unge kvinner har en tendens til å være romantiske, og det ville aldri gå bra.»
«Jeg er så visst ikke ute etter romantikk i ekteskapet, men vær så vennlig å ikke la mine saker — »
«Det må være noen som er over den alderen da de håper å få tak i en ektemann,» fortsatte Miss Thane, mens hun hvilte haken i hånden.
«Takk skal de ha!» sa Sir Tristram.
«Ikke vakker – jeg tror ikke vi kan vente noe mer enn at hun ser sånn måtelig bra ut,» avgjorde Miss Thane. «God familie er selvfølgelig en nødvendighet?»
«Miss Thane, denne samtalen — »
«Heldigvis finnes det i London rikelig med ordinære kvinner av god familie, men uten formue. De treffer sikkert noen på ballene hos Almack's, men jeg tror nok at jeg selv kan finne minst et dusin som De kan velge blant, og som mødrene for lengst har gitt opp håpet om å få giftet bort.»
«De er altfor snill, ma'am!»
«Slett ikke, jeg er bare glad for å kunne hjelpe,» forsikret Miss Thane. «Jeg har akkurat en slik kvinne som ville passe Dem i tankene. En god, kjærlig og takknemlig pike, som ikke gjør krav på å være noe å se på. Hun må være over den alderen da hun synes det er stas å gå i selskaper, og hun må ikke forvente vakre talemåter fra Dem. —
Jeg lurer på – ville De ha noe imot om hun skjeler aldri så lite på det ene øyet?»
«Ja, det ville jeg», sa Sir Tristram. «Jeg har heller ikke det minste ønske om — »
Miss Thane sukket. «Det var synd. Jeg kom nettopp til å tenke på en person som ville passe Dem utmerket.»
«La meg få be Dem om at De ikke kaster bort mer tid på å tenke ut flere. Det har absolutt ingen hast.»
Hun ristet på hodet. «Jeg kan slett ikke være enig med Dem. Når alt kommer til alt, og når man er i ferd med å bli middelaldrende — »
«Middel — Har De noen gang fått en real ørefik, Miss Thane?»
«Nei, aldri,» repliserte Miss Thane blidt. «Da har De vært heldigere enn De har fortjent,» sa Sir Tristram dystert.