Gi meg alt hva du kan; jeg skal ordne det

Mange gode ideer strander på selvkritikkens klipper. En idé som derimot ble realisert, til tross for høye ambisjoner og tidvis vaklende mot, var det håndskrevne tidsskriftet Forloren Skildpadde fra 1837, redigert og ført i pennen av Camilla Collett, den gang Camilla Wergeland, og venninnen Emilie Diriks. Tidsskriftet har et mangslungent innhold, hvor lek med sjangre og roller følges av et underliggende, kritisk alvor. Blant tekstene finner vi en iscenesatt brevveksling hvor de to omtaler hverandre som menn og posisjonerer seg overfor andre tidsskrift, fiktive dødsannonser om kvinner som har omkommet av kjedsomhet, dikt, en refleksiv reiseberetning og en humørfylt, men skarp kritikk av borgerskapets middagsselskaper.¹ Vignetten – en laurbærkrans – tegnet Collett selv. Hun var da 24 år, Diriks tre år eldre. For Diriks’ del var tekstene i Forloren Skildpadde de første og eneste hun publiserte, for Collett var dette starten på det som skulle bli et av de viktigste forfatterskapene i norsk litteraturhistorie.

Forloren Skildpadde er en bemerkelsesverdig utgivelse fra en tid da kvinner manglet grunnleggende borgerrettigheter, som stemmerett og adgang til høyere utdanning, og kvinners ytringer hadde liten eller ingen plass i offentligheten. Med dette uavhengige tidsskriftprosjektet skapte Collett og Diriks seg et eget diskursivt rom hvor de selv kunne definere hva som var verdt å skrive om, og hvordan. Hvordan kunne det ha seg at dette «bladet», som de selv kalte det, fikk se dagens lys, til tross for tidens begrensninger? Svaret ligger, slik jeg ser det, i at Forloren Skildpadde var en forlengelse av et vennskap, som igjen var basert på et felles håp om å finne frem til et vokabular som kunne sette ord på deres egen virkelighet, deres frustrasjoner og lidenskaper.

Et litterært svar

I alt lagde Collett og Diriks seks nummer av Forloren Skildpadde, i tett rekkefølge i november 1837.² Hvert nummer ble utgitt i kun ett eksemplar og er skrevet på «fiint Postpapir», altså en type brevpapir, så florlett at man blir redd for ikke å bla forsiktig nok, om man er så heldig å sitte på Nasjonalbiblioteket med et eksemplar i hendene.³ Man kan lett skjelne de to venninnenes håndskrift, Camilla Colletts gotiske, Emilie Diriks’ latinske.

Bladet er oppkalt etter matretten forloren skilpadde, en intrikat gryterett som for de to ble selve symbolet på urimelige prestasjonskrav til unge kvinner. «Det er skrækkeligt hvad for Fordringer man gjør til os stakkels Damer, hvor uhyre meget der skal til i vort Ravnekrog for at blive anerkjendt for et skikkeligt, dydefuldt Menneske», skriver Collett i brev til broren Oscar Wergeland sommeren 1837. Kravene er knyttet til både ferdigheter, utseende og manerer: «Alt, alt fordrer man, man skal kunne Sprog og stoppe Strømper og Pølser, gaae i Kjøkkenet og have en hvid Hud, lave forloren Skildpadde og danse, spille paa Fortepiano, være ordentlig og conversere, bage Bakkels og være vittig, og med alt dette snild og tilfredsstille det hele Slæng af Moralens Fordringer.» Og sist, men ikke minst: Man må være «smuk». Ellers er alt det andre ingenting verdt. Collett leker med tanken på å rømme landet: «Gid Pokker være her i denne utaknemlige Bye […] jeg begriber ikke at vore Damer [ikke] udvandre alle tilhobe og lade de unøisomme Herrer alene tilbage.»⁴

Så hvordan takle disse fordringene? I stedet for å forsøke å innfri tidens krav svarer de to kvinnene med å utgi rettens litterære motstykke, et språklig spark til den lange rekken av forventninger som møtte dem.⁵ Eller som Collett skriver i sitt brev til broren: «i Mangel af at kunne lave en veritabel forloren Skildpadde som er Priisopgaven i den norsk-huusmoderlige Kokkekunst» vil de altså «vove at concurere ved Tillavelsen af en literair». Og selv om Collett antyder at planene deres om å ta rollen som både redaktør og forlegger vil kunne høste foraktelige smil, er hun trygg på at bladet vil bli sjeldent leseverdig: «[det] kommer til at bestaae af den kostbarste af al literair Extrax – af Qvintessentzen af Damers Vid og Sjelsfiinhed, dette kostbare Stof som saa skjelden bringes i nogen Form […] denne Blomst, som skjelden aabner sig for noget mandligt Øie.»⁶

Noen uker før første nummer av Forloren Skildpadde blir ferdigstilt, ber Collett venninnen om å sende mer materiale til bladet. Alle som skriver, eller forsøker å skrive, kan fornemme betydningen av Colletts omsorgsfulle oppfordring:

«Lad for Alting ikke dette herlige Foretagende [strande]⁷ paa den usleste af alle Klipper: falsk Beskedenhed. Vi ville skrive saa godt vi kunne, uden at stræbe efter noget bedre over vore Kræfter. Jeg kan ikke troe at vi kunne være saa latterlige at være bange for vor egen Critik. Lader os derfor ikke file og konstle for meget, men tage det saa friskt og naturligt som det falder i Pennen; giv mig alt hvad Du kan; jeg skal ordne det.»⁸

Dette herlige foretaket og dets ingredienser

Alle forsidene av Forloren Skildpadde prydes av vignetten med laurbærkrans, seierssymbolet, og består ellers av tekst fordelt på to spalter. I første nummer kan man skjelne omrisset av et dyreansikt i midten av kransen; det ligner en ulv (kanskje det er rovdyret som har fortært skilpadden). I hvert nummer er følgende tittel og initialer skrevet på forsiden: «Ansvarlige Redacteurer: ED. og CW.» Collett og Diriks bruker aldri sine fulle navn, i tråd med tidens utbredte bruk av initialer og pseudonymer.

Det første nummeret av Forloren Skildpadde innledes med en iscenesatt brevveksling mellom to parter, hvor de to går inn i en lek med kjønnsrollene og tiltaler hverandre som menn. De bruker fraser som indikerer at de er menn, og titulerer hverandre som «Hr. ED.» og «Hr. CW.». Mange kvinner på denne tiden, som George Sand eller Nini Roll Anker, brukte mannlige pseudonymer, og det er tydelig at Collett og Diriks heller ikke ønsker å avsløre seg som kvinner.⁹

Gjennom å ta i bruk brevformen i sitt tidsskrift trekker Collett og Diriks på en lang tradisjon: Brev – både faktiske og fiktive – hadde en viktig plass i de tidligste tidsskriftene på 1700-tallet, der de ofte hadde til hensikt å skape en scene for avsenderens meninger. Det man gjerne regner som det første tidsskriftet, Le Mercure galant (Den galante budbringeren), som utkom i Paris i tidsrommet 1672–1720, benyttet seg for eksempel av en fiktiv brevveksling som form: en iscenesatt korrespondanse mellom en galant herre i Paris og en gift kvinne i provinsen som får oppdateringer fra storbyen.¹⁰ I ordvekslingen i den første utgaven av Forloren Skildpadde diskuterer Collett og Diriks hvilken profil, eller tendens, bladet skal ha, og spør seg hvilket av de andre bladenes «antagonist» de skal være: «Endnu et Spørgsmaal som nu falder mig ind og synes at være af Vigtighed, maa jeg uleilige Dem med: Hvilken Tendents skal Bladet egentlig have?», spør CW. Hun følger opp med en antagelse: «Da jeg kjender Dem som en fordomsfrie og liberal Mand vil det verken forundre eller Støde Dem, hvis jeg afgjort erklærer mig mod den Constitutionelle …» Dagsavisen Den Constitutionelle (1836–47) var som kjent et viktig politisk organ for kretsen rundt dikteren J.S. Welhaven, og også Camilla Wergelands kommende ektemann Jonas Collett. CW. understreker imidlertid at alle personlige hensyn må settes til side, slik at bladets tendens, hva den enn måtte bli, kan utvikle seg fritt. ED. bedyrer at hun ikke kunne vært mer enig, etter hennes mening skal «hverken Familieskab, Borgerskab [eller] Ægteskab» styre deres redaksjonelle prioriteringer: «Ondskab alene skal dominere alle andre Slags Skab.» Avslutningsvis gjør de det klart at de ikke har planer om å gå stille i dørene: «Ethvert Kryderie som staaer i [vor] Magt skal ikke blive spart.»

Dialogens ordlyd ligner flere steder på Colletts formuleringer om Forloren Skildpadde i det tidligere siterte brevet til broren. Noen av linjene er så å si identiske; hun har trolig brukt brevet som utgangspunkt og omsatt teksten fra et privat format til et format ment for flere lesere.

Blid og hengiven i sine lidelser

Tidsskriftet inneholder også fiktive dødsannonser, skrevet under ulike pseudonymer.¹¹ Sjangeren benyttes til å fremføre en kritikk av kvinners manglende handlingsrom, slik som følgende annonse i første nummer: «At min elskede uforglemmelige Datter Caja døde i sin blomstrende Alder af Kjedsomhed, er det min Pligt at underrette medfølende Slægt og Venner.» Og denne Caja er ikke alene om å ha lidd denne skjebnen: «Blid og hengiven i sine store Lidelser indtil det sidste, fulgte hun tvende af samme tærende Onde forudgangne Tanter.» Opplevelsen av et altfor stillestående liv er noe som går igjen også i Colletts senere tekster om livet på Eidsvoll. Dødsannonsen avslutter også med et varsko om hva som kommer til å skje dersom hennes egen levemåte vedvarer: «jeg følger Dig snart, notabene hvis vi ikke snart flytte til Byen.»¹²

Den lengste teksten i Forloren Skildpadde er reiseberetningen og føljetongen «Otte Dage i Hamburg». Den fyller store deler av tidsskriftet – starter i nummer to og avslutter i nummer seks – og handler om Camilla Colletts møte med forfatteren Theodor Mundt. «Otte Dage i Hamburg» er en personlig og til dels selvutleverende tekst, hvor presise naturskildringer og poetiske bilder opptrer side om side med betraktinger om virkelighetslitteraturens poetikk.¹³ Denne poetikken kommer blant annet til uttrykk når hun skildrer sitt første nervøse møte med Mundt. Idet hun zoomer inn på ham, kommenterer hun: «Ak nu kommer Knuden – Beskrivelsen.» Mange diktere som forventes å hente sine beskrivelser fra «Phantasiens Rige», påpeker Collett, stjeler gjerne trekk fra virkeligheten for å gi dem et sannere skjær. På den annen side er det ofte et faktum at «man ved Skildringen af en simpel virkelig Tildragelse er saa tilbøielig til at lægge vel stærkt paa af Phantasiens Farver», og «dette sidste er det jeg vil omhyggelig vogte mig for», understreker hun. I beskrivelsen av disse åtte dagenes intense møter reflekterer hun hele tiden over sine egne opplevelser, sin frykt, sorg og lykke. Samtidig fokuserer hun på hvordan hun gjengir opplevelsene. Etter å ha sitert Mundt leverer hun dette selvrefleksive forbeholdet: «Sagde Du ikke saa? O tilgiv mig hvis jeg citerer falsk. Af Frygt derfor vover jeg neppe at lade dig tale. Disse Optegnelser skulle heller ikke fremstille dig, kun mine Tanker og Fornemmelser ligeoverfor dig.»

Flere Collett-forskere har fremhevet nettopp denne teksten som hennes skjønnlitterære debut,¹⁴ men det at den inngår i et feministisk tidsskriftprosjekt og er utgitt sammen med tekster som spenner over mange ulike litterære sjangre, er viet lite oppmerksomhet.

Uansett, «Otte Dage i Hamburg» er formet som et reisebrev, en sjanger som altså gjerne ble delt med flere enn én mottager. Reisejournalene til maler og oppdagelsesreisende Catharine Kølle (1788–1859) fra Ulvik i Hardanger ble for eksempel delt med en utvalgt krets. Kølle holdt åpent hus hver søndag etter kirketid og leste høyt fra journalene; hennes såkalte Ulvikparlament var Vestlandets motstykke til Europas litterære salonger.¹⁵ Den tyske forfatteren og salongvertinnen Therese von Bacheracht, som Camilla Collett ble kjent med da hun bodde i Hamburg, skrev også reisebrev. De var opprinnelig adressert til faren og ble senere utgitt.¹⁶

En annen viktig tekst i Forloren Skildpadde er Emilie Diriks’ kortprosa «Et Selskab!», som vi finner i det første nummeret. Diriks kritiserer rollefordelingen i de borgerlige middagsselskapene og skildrer hvordan kvinner måles på evnen til å oppfylle huslige plikter. I et brev til broren Oscar Wergeland datert den 31. august 1837 omtaler Collett teksten som «fortreffelig», og hun forklarer at den «gaaer ud paa at latterliggjøre den Støien, det Vielgeschreierie, der i Huusholdningen gaaer foran et Selskab inde i Byen». Teksten begynner slik:

«Hvad er det for en Ængstelighed der staaer malet paa Alles Ansigter? hvad betyder denne Gaaen frem og tilbage, disse Raadslagninger, denne Uvillie der præger sig i den Enes Miner, denne Frygt i den Andens, denne Fortvivlelse i den 3dies, denne Kjedsomhed i den 4des, denne Uroe der er over Alle – hvad er det da der saaledes splitter det hele Huus og alle Gemytter? Det er et Selskab.»

Diriks skildrer kvinnenes engstelige drømmer om «mislykket Fromage» og «brændte Rouletter» og kaller kjøkkenet «dette Ærgjerrighedens Tempel» hvor man «enten tillaver sig Udødelighed eller Vanrygte som Ægtefælle og Huusmoder». Hun er vittig i sin kritikk av kvinners situasjon, en type slagferdighet som dyrkes i Forloren Skildpadde. I brev til Collett harselerer hun også over sin egen manglende frihet i hverdagen: «‘Hvorledes jeg lever’, syntes jeg du spurgte om igaar; jo tak, vi gaae som optrukne Uhrværk og gaae altsaa formodentlig godt.» Hun skildrer det rutinemessige livet i leiligheten i Christiania, hvor handlingsrommet var minimalt. Ikke uten humør byr hun på en av dagliglivets eskapader: «jeg frøs saa rædsomt, at jeg ikke kunde sye eller snakke, men gik bort og stod ved Kakkelovnen, og der maa meget til naar man tør vove at tage sig saadan en utilbørlig Frihed.»¹⁷

Brevvekslingen som språkarbeid

Da Forloren Skildpadde ble ferdigstilt i 1837, var det en foreløpig kulminasjon av en omfattende brevveksling mellom Emilie Diriks og Camilla Collett, som hadde pågått fra 1835 og skulle fortsette frem til Diriks plutselige død i 1843, bare 33 år gammel. Brevene gir et innblikk i en fortrolig forbindelse.¹⁸ Collett skriver fra Eidsvoll, Diriks fra Christiania. I dagliglivet lengter de etter hverandres brev. De oppfordrer hverandre til å skrive. De gir hverandre råd, kritikk og mot. Samtidig som de utvikler vennskapet gjennom skriving, forsøker de å utvikle et språk.

Mens Collett er i Hamburg fra høsten 1836 til våren 1837, vekkes lysten til å publisere noe, til å nå ut. I et brev fra 14. mai 1837 forteller hun Diriks at hun til stor begeistring har lest opp et av brevene hennes til sin tyske vertsfamilie under en middag. En venn av familien, som var medredaktør i et tidsskrift, skriblet ned teksten, som han senere publiserte i sitt tyske tidsskrift under tittelen «Christiania».¹⁹ Dette får Collett til å se potensialet i skrivearbeidet deres.²⁰ Hun oppfordrer venninnen til å skrive mer, og man kan merke et påtrykk bak oppfordringen: «Alvorlig talt, Emilie, Du maae sende mig noget, det er det samme hvad. […] jeg vil saa gjerne see noget paa Prent af os 2; Du vælger eller sogar skriver noget selv, jeg oversætter det, og vi dele Æren.»²¹

Også i arbeidet med Forloren Skildpadde må Collett gjentatte ganger be venninnen om å skrive mer, om å ikke la henne i stikken, som hun formulerer det. Det at de er to om utgivelsen, virker viktig for Collett: «Send mig nogle Avertissements, Bekjendtgjørelser, Nyheder – kort hvad Du vil», ber hun.²² Hun vurderer til og med å utgi brevene til Diriks i stedet. Hun synes de er så gode at hun ser det som sin plikt å la andre få lese dem: «De ere ogsaa virkelig, navnligen de 2 sidste, mere at betragte som Afhandlinger end Breve, og baade hvad Form og Motiver angaaer saa gode, at det er min Pligt at berede dem den Udødelighed jeg formaaer.»²³

I brevvekslingen berører Collett og Diriks flere ganger den vanskelige skriveprosessen. De er begge opptatt av at ordene stivner idet de treffer papiret. I et brev datert slutten av mai 1837 forteller Diriks til Collett at det ikke er tilfeldig at hun bruker så sort blekk. Hun opplever at ideene er rike, men at hun ikke makter å omsette dem til skrift: «men jeg kan aldrig faae dem hele og holdne, i deres oprinderlige Skjønhed, frem for Dagens Lys; jeg ærgrer mig derover og strider for at finde de rette Udtryk, men nei, naar de komme paa Papiret, see de saa kunstlede og erbarmelige ud at jeg sørger over dem.» Hun utvider dette bildet av sorg og død: «det er derfor jeg skriver med saa sort Blæk, Bogstaverne ere iklædte Sørgedragt over sine Forældre[s] aandelige Død.»²⁴ Men Collett er ikke enig, hun roser derimot Diriks’ sans for detaljer, vittige formuleringer og evne til å knytte dagliglivet til skrivingen: «den simpleste Ting Du vil sige, bliver vigtig, Dine Pandekager blive dobbelt fyldte naar Du sætter dem paa Papiret.»²⁵

De diskuterer også litterære forbilder. Diriks mener for eksempel at Colletts brev er bedre enn brevene til den tyske forfatter og salongvertinne Rahel Varnhagen.²⁶ Collett er opptatt av tekstene til den allerede nevnte franske forfatteren George Sand (pseudonym for Aurore Dudevant), en av de første kvinner i Europa som levde av å skrive, og beundrer blant annet formuleringene i brevene i romanen hennes Jacques.²⁷ Idealet er en sterk stemme og et ukunstlet språk: «Hvor lette og flydende ere disse Breve, hvor naturlig og aldeles frie for Forskruelse er denne Fernande eller rettere hendes Stiil. Saadan kan jeg ikke skrive; jeg er ikke forskruet, og dog savne mine Breve en vis Naturlighed – det er ligesom man skammede sig for den simple kunstløse Udtryksmaade.»²⁸

Sammen leter Collett og Diriks etter denne direkte uttrykksformen.²⁹ Collett skriver til Diriks: «Seer Du, man maae kun altid skrive som om man talede, som om den Tiltalte stod og lyttede; vil man vælge og lede efter Udtryk, er det et slemt Tegn.»³⁰

Collett er altså ikke fremmed for å utgi venninnens brev. Brevet opererte på denne tiden i ulike sfærer, i glidende overganger mellom det private og det offentlige. Salongvertinnene leste brev og dagbøker høyt, eller lot dem sirkulere i en utvalgt krets. Salongene, som i stor grad var drevet av kvinner, var utvilsomt viktige institusjoner for det kulturelle livet på 1700- og 1800-tallet, og eksisterte nettopp som noe halvt offentlig, halvt privat.

Noen brev ble i utgangspunktet skrevet som private meddelelser, men ble utgitt senere for et større publikum, som brevene til den danske salongvertinnen Kamma Rahbek (1775–1829) eller den allerede omtalte George Sand. Andre ble skrevet med tanke på et begrenset publikum, som Christiane Korens (1764–1815) brev eller sirkulerende journaler.

Også Collett og Diriks ønsket, slik jeg tolker dem, å gi den intime relasjonen de hadde utviklet i brevform, en offentlig dimensjon. Dette ønsket var en viktig del av motivasjonen for å skrive Forloren Skildpadde. Bladet er slik et felles forsøk på å finne en plass for skrivingen som ikke er adskilt fra resten av samfunnet.

En liten utvalgt krets av damer

Selv om tidsskriftet bare utkom i ett eksemplar, ble det skrevet med tanke på andre lesere. Håpet var, slik Collett formulerte det, at bladet etter hvert skulle sirkulere i en utvalgt krets: «med Tiden, hvis Bladet faaer nogen Fremgang, vil det blive læst af en lille udvalgt Kreds af Damer, eller af en Enkelt særdeles Begunstiget», skriver hun til Oscar Wergeland.³¹

Det var ikke uvanlig at tidsskrift ble utgitt i få eller kanskje bare i ett eksemplar, som på linje med brev kunne sirkulere blant venner eller et knippe meningsfeller. For eksempel ble den franske filosofen Denis Diderots såkalte «salonger» eller kunstkritikker fra midten av 1700-tallet skrevet med tanke på en liten krets av prominente lesere rundt om i Europa som ville holde seg oppdatert. Kritikkene ble utgitt i håndskrevne tidsskrift – i et begrenset antall, men det var likevel snakk om flere, håndkopierte eksemplarer.³² Forloren Skildpadde er også beslektet med Christiane Korens sirkulerende journaler. Koren bodde på Hovin i Ullensaker og skrev til venner og bekjente på ulike adresser – for å oppdatere dem om sin hverdag knyttet opp til den politiske utviklingen i Norge på denne tiden. Journalene hennes, som også blir kalt dagbøker eller brev, ligner en serie med kritiske og engasjerte brev til flere mottagere.³³ Forloren Skildpadde synes å være tiltenkt en lignende offentlighet.

Det er vanskelig å si hvilke lesere Forloren Skildpadde eventuelt nådde frem til. Så vidt man vet, blir ikke bladet referert til i noen av den tidens kilder. Det er likevel sannsynlig at de to redaktørene delte bladet med enkelte i sin krets, som deres felles venninner, men noen stor leserskare fikk det nok aldri.³⁴ Det at Collett tok vare på alle numrene av tidsskriftet hele sitt liv, tyder uansett på at bladet var viktig for henne. Hun omtaler også Forloren Skildpadde ved to anledninger i sin senere produksjon. I 1879, altså godt og vel 40 år etter at det ble skrevet, tenker hun tilbake på dette samarbeidsprosjektet: «Ak, endnu gjemmer jeg mellem andre forvitrede Minder fra hin Tid et Par Nummere deraf med sine Titelvignetter, vort Blads betydningsfulde Symbol, laurbæromslynget!» Og senere, i 1885, ti år før hun dør, skriver hun om bladet i kjærlige ordelag (og legg merke til at hun bruker formuleringen «utga»): «Ak, det er vemodigt i de gamle Gjemmer at støde på en Pakke forkrøllede Scripturer – Bladet, som vi udgav.»³⁵

En feministisk forløper

Med sin iscenesatte brevveksling, lek med kjønnsroller, satire og ikke minst sin intime publiseringsform trekker Forloren Skildpadde på en arv fra 1700-tallets litterære tidsskrifter. Og med sin plan om å være forbeholdt en liten krets, knytter det an til den sirkulerende journalen. Det at bladet både var beregnet på et begrenset publikum og var selvpublisert, gir det fellestrekk med vår tids fanziner, blogger, sosiale medier og uavhengige publikasjoner.

I tillegg spiller Forloren Skildpadde en viktig rolle i den norske feministiske tradisjonen. Bladet representerer noe som i sin tid sjelden fikk plass i den litterære offentligheten: kvinners kritikk av egen hverdag.

Her til lands regnes Nylænde, som ble utgitt i årene 1887–1927, gjerne som vårt første feministiske tidsskrift. Det ble gitt ut av Norsk Kvinnesaksforening, og Gina Krog var i mange år redaktør. Collett bidro i flere utgaver, allerede i første nummer med teksten «En protest», hvor hun kritiserer Georg Brandes’ litteratursyn. Nylænde spilte en essensiell rolle for den norske kvinnekampen, spesielt kampen for kvinners stemmerett.³⁶ Tidsskriftet hadde, i motsetning til Forloren Skildpadde, et betydelig opplag og henvendte seg til lesere på tvers av politiske skillelinjer. Hver fjortende dag kom et nytt nummer, med oppdateringer om kvinnebevegelsen i andre deler av verden, foredrag, leserinnlegg, anmeldelser og kommentarstoff. Forloren Skildpadde, skrevet og redigert av to kvinner i protest mot de trange rammene datidens kvinner ellers ble holdt innenfor, ble utgitt hele 50 år før Nylænde, og må ses på som en forløper. Det fortjener med andre ord status som det første feministiske tidsskriftet som ble utgitt her til lands.

I en internasjonal sammenheng er det naturlig å nevne forløpere som tidsskriftet The Female Tatler (1709–10), utgitt i London. De første numrene av dette bladet ble redigert av en viss «Mrs. Crackenthorpe».³⁷ Hun ble avløst av det fiktive kollektivet «a Society of Modest Ladies», trolig sto legen og filosofen Bernard Mandeville bak disse utgivelsene.³⁸ The Female Spectator (1744–45) regnes for øvrig som et av de tidligste tidsskriftene av kvinner og for kvinner. Det ble utgitt anonymt, men det er kjent at redaktøren var forfatter og journalist Eliza Haywood.

Det å skrive er å diskutere med seg selv og andre; å lete seg frem til et språk og prøve ut argumenter. Gjennom sin private brevveksling utvikler Collett og Diriks et eget språk, og med Forloren Skildpadde skaper de seg et eget rom. Mange senere feministiske utgivelser har beslektede ambisjoner, slik som kunstmagasinet Heresies, som ble utgitt fra 1973 til 1993 av det New York-baserte kollektivet med samme navn.³⁹ I temanummeret Women Working Together fra 1979 ser Heresies på arbeidsformene til en rekke kvinnelige kollektiver, deriblant sitt eget: «We formed Heresies because the ideas most relevant to feminist artists were not being discussed seriously or in depth in any existing publication.» I samme nummer ville kollektivet også undersøke kvinners erfaringer med samarbeid: metodene de utviklet, ambisjonene de hadde, tvilen de bar på, og konfliktene som oppstod. Men det viste seg vanskeligere enn antatt å gå samarbeidsformene nærmere etter i sømmene: Å få kvinnene i tale om det som var problematisk, var henimot umulig. Det fantes ikke noe vokabular for det, forteller redaksjonen.⁴⁰

En mikrooffentlighet

Når den amerikanske poeten Bernadette Mayer tenker tilbake på opprettelsen av tidsskriftet 0 TO 9, bladet hun og kunstneren Vito Acconci ga ut i perioden 1967–69, er det behovet for en kontekst hun legger vekt på: «Vito and I created 0 TO 9 as an environment for our own work, which did not seem to exist anywhere else.»⁴¹

På samme måte, men i en helt annet tid, skapte Diriks og Collett seg et miljø som ikke eksisterte andre steder. De utnevner seg selv til ansvarlige redaktører og skriver alle tekstene selv. De står for alle ledd i produksjonen og omgår dermed flere hinder: En utgivelse av skrivende kvinner i 1837 skulle godkjennes av mange, enten det var mannlige medforfattere, redaktører, forleggere, trykkerier eller ektefeller. Med selvpubliseringen unndrar de seg dette hierarkiet. I en tid hvor kvinners erfaringer hadde marginal plass i offentligheten, skapte Camilla Collett og Emilie Diriks en egen mikrooffentlighet. Det å utgi Forloren Skildpadde var i seg selv en feministisk handling: Tidsskriftet både fremfører en kritikk av kvinnenes situasjon og er i kraft av sin egen eksistens en kritikk av litteraturinstitusjonens etablerte publiseringspraksiser. Samtidig, og like viktig, er tidsskriftet en anerkjennelse, en oppvurdering, av deres egne erfaringer.

I Forloren Skildpadde skrev Collett – i samarbeid med Diriks – for første gang tekster ment for et utvidet publikum. I tekstene tøyer de sjangergrensene og trekker veksler på sentrale feministiske ideer som kommer til å utgjøre kjernen i forfatterskapet til Collett. Forloren Skildpadde ble skrevet fem år før essayet «Nogle Strikketøisbetragtninger» (1842), som ofte regnes som Colletts første offentlig publiserte tekst – og dessuten som startskuddet for kvinnekampen i Norge. Etter å ha lest Forloren Skildpadde kan man spørre seg om ikke kampen begynte allerede her.

FAKTA:

Forloren Skildpadde er et håndskrevet tidsskrift fra 1837, skrevet og redigert av Camilla Wergeland, senere Collett (1813–95), og Emilie Diriks (1810–43). De to skrev seks utgaver av «bladet», som de selv kalte det, som skulle sirkulere blant en utvalgt krets lesere.

Tidsskriftet inneholder Camilla Colletts første skjønnlitterære tekster. Diriks publiserte aldri noe etter Forloren Skildpadde, men var i nær korrespondanse med Collett frem til sin død.