Grand Guignol i Washington, D.C.

Det finnes minst to betydninger av frasen «politisk teater», der den ene vektlegger forestillingen og den andre vektlegger forestillingenes virkninger. All politikk er nødvendigvis teatralsk, i hvert fall i demokratier, der det handler om å ha publikums samtykke, enten aktivt eller passivt, til hvilken retning fortellingen skal gå i. Når en politiker holder en tale, er det en retorisk-performativ øvelse, slik det var i Aten, slik det var i Berlin, slik det er i Oslo.

Samtidig er ikke politikken teater; dette er en metafor, og metaforer er verktøy som både formes av og former tankene. Derfor er de også egnet for essayistisk-litterære undersøkelser, som i Joan Didions Political Fictions (2001). Tekstene i denne samlingen kretser rundt forestillinger, både de som settes opp på den medierte scenen, og de som befinner seg i hodene på skuespillerne, scenografene, produsentene og billettselgerne. Det egentlige temaet er imidlertid metaforen, den tankemessige rammen, som lar politikken utspille seg som narrativ, fiksjon, teater – foran et i hovedsak passivisert publikum, til forskjell fra aktivt engasjerte borgere.

Forestillingen om de politiske fiksjonenes uunngåelighet får direkte politiske konsekvenser, og som i så mange politiske spørsmål har vi i Norge muligheten til å lære av amerikanernes feil, samtidig som vi – oftere enn vi burde – like gjerne omfavner og reproduserer dem etter beste evne. Jonas Gahr Støre er ikke Hillary Clinton, like lite som Sylvi Listhaug er Donald Trump, og vi burde kreve et større analytisk utbytte av denne sammenligningen enn vi gjør.

Samtidig er vi, eller for å være ærlig, jeg, fanget i den amerikaniserte politiske sfære, der det vesentlige utspiller seg et sted langt borte, i Washington, D.C., og de norske politiske spørsmålene virker perifere, kjedelige, med smak av gammel havregrøt. Jeg vil ha dramaet, jeg vil ha Hamilton og The West Wing, eller til nød realityshowet som til enhver tid utspiller seg rundt den sittende amerikanske president.

Dette suget etter amerikansk politisk drama, som jeg vekselvis dyrker uhemmet og skammer meg over (som med enhver avhengighetspreget uvane), er lett å gjøre narr av. Det er da også gjort til gangs allerede, blant annet i humorserien Uti vår hage, der Atle Antonsen i noen vignetter spiller en ubehjelpelig statsminister som er fiksert på amerikansk politikk generelt og The West Wing spesielt. Han vil ha patos, kvikk dialog og stupbratte cliffhangers, mens norsk politikk består av overskyede dager, lange møter og glass med daff Mozell.

I Didions bok er den bærende tesen at den amerikanske eliten ikke er så ulik Antonsen-karakteren. Valgseieren til Ronald Reagan, en skuespiller hvis mest kjente rolle var som talsperson for General Electric, demonstrerte i 1980 at det er det som skjer på scenen, som teller. Politikkens motorer er ikke lenger partiene og organisasjonene, men narrativene og fiksjonene. Og Reagan selv – dette er dokumentert av mange flere enn Didion – levde livet sitt som en serie med scener:

«It was Larry Speakes, in his 1988 Speaking Out: The Reagan Presidency from Inside the White House, who told us how, at the conclusion of each meeting or appearance, the president would draw on his schedule a vertical line downward and an arrow pointing to the next event. ‘It gives me a feeling that I am accomplishing something,’ the president told Speakes.»

Rent bortsett fra at Didion evner å løfte frem de mest talende øyeblikkene også fra andres tekster (og at det kan virke som om Ronald Reagan oppfant bullet journals), kan vi notere oss dette: Her og nå, i 2018, virker teateret rundt den amerikanske presidenten mer sjangermessig uforutsigbart enn før – burlesk farse i den ene scenen, grand guignol i den neste. Den fjerde veggen er åpen. USAs politiske sfære er gjennomsyret av narrativ selvbevissthet. Men den har vært det lenge, kanskje fra begynnelsen av. Uavhengighetserklæringen og grunnloven er normative fortellinger, de er fortellinger om hva landet ønsker å være. Den amerikanske drømmen har et plot, en struktur, den har karakterer.

Disse grunnforholdene gir gode betingelser for å dramatisere politikken og gjøre den engasjerende. Samtidig oppstår en diskrepans mellom det fiktive og det faktiske, der vi risikerer å forveksle drøm med virkelighet. Men er det ikke det vi pleier å gjøre, vi europeere? Vi går ikke lei av å forstå amerikanerne ved hjelp av paradoksale motsetninger, fordi det er slik de forstår seg selv. (Til å være så skeptiske til marxismen er amerikanerne påfallende dialektisk orientert.) Skuespillerne i Broadway-musikalen Hamilton kritiserer visepresident Mike Pence fra scenen, presidenten angriper skuespillerne i Saturday Night Live. Er ikke alt da underholdning, en fiksjon? Selvfølgelig er det ikke det. Men det er mulig å tro det, om man ikke passer seg. Om man tror alt man leser i The New Yorker, alt man ser på Fox & Friends.

Jeg har selv blitt forført av teateret; for en europeer er det uhyre fristende å tenke på USA først og fremst som et performativt rom. Det er ikke ekte, det kan ikke være ekte, det er for overdrevet, for voldsomt, det minner for mye om noe vi har sett før. Slik kan vi tillate oss å beundre amerikanerne samtidig som vi ikke riktig tar dem på alvor. Det er tross alt ikke oss de bomber – vi kan konsentrere oss om fiksjonene og behandle også politikken som fiksjon.

Min egen amerikanske erfaring: Tidlig om høsten i 2008 var jeg invitert på fest hjemme hos en norsk professor som bodde i en småby like øst for San Francisco Bay, på den andre siden av åsryggen som reiser seg bortenfor universitetet i Berkeley. Jeg var litt over et år inne i arbeidet som doktorgradsstipendiat i språkvitenskap og hadde akkurat kommet til California for å ta kurs, oppleve USA, være et annet sted. Siden jeg reiste med Fulbright-stipend, hadde jeg blitt vant med den særegne sosialiseringsformen som gjaldt i profesjonelle amerikanske og amerikaniserte kretser: et nøye avgrenset tidsrom, intens konversasjon og konsumpsjon av mat og drikke i det tidsrommet, plutselig oppbrudd, som frø og fnokker blåst av en løvetann. Selve området rundt den store bukten var enormt, en konurbasjon bestående av syv–åtte millioner, det var vanlig å bo i én by og studere en time eller to unna, alt var strukket ut, forlenget og forstørret. Oppe fra toppen av Berkeley Hills kunne man se skip, biler, tog, et og annet luftskip, bevege seg som i et nøye anrettet diorama.

Jeg skrev om dette i spalter som ble trykt i Klassekampen. Jeg noterte meg mange detaljer, mange små glimt. Variasjonene i landskapet fant tilsvar i mikroklimaene. Bare i San Francisco by var det store forskjeller på permanent disige Outer Sunset, solfylte The Mission og omskiftelige North Beach. Berkeley var varmt om dagen og kaldt om natten, også i august, for tåken kom rullende inn gjennom Golden Gate-sundet og løste seg ikke opp før det var langt ute på formiddagen. Men på den andre siden av den grønne åsryggen, full av eukalyptus- og bartrær, langt der borte, der den norske professoren bodde, minnet det mer om ørkenklima. Mot slutten av en lang, tørr sommer var fargene oransje og gul og brunsvidd. Senere, i september og oktober, snudde vinden i noen dager, og fargene og støvet blåste ned mot universitetet. Det føltes underlig og apokalyptisk, som når en fønvind treffer Oslo i desember eller januar og det er mildt og nattemørkt samtidig, de dagene der det rasler i fløyel.

Alt dette husker jeg som ekte og likevel som materiale. Ordet jeg tenker på, er inventions, fra det latinske ordet som betyr både å huske og å finne på. Jeg bearbeidet til tekst, jeg lånte og stjal. Utsikten fra toppen av Berkeley Hills har noe av Dave Eggers i seg, jeg leste A Heartbreaking Work of Staggering Genius i 2001 og bestemte meg da for å reise til California og se den med egne øyne. Det skjedde første gang fra motsatt side av bukten, i 2005, fra utkikkspunktet like bortenfor Golden Gate Bridge, og bildet jeg bærer i hodet nå, er en collage, et kompositt, satt sammen av tre–fire ulike inntrykk, leste og litterære og selvsette minner om hverandre. I en av de første spaltene skrev jeg om en svart, hjemløs dame som sto på gatehjørnet og ropte til verden: «Vote John McCain! No reason!» Jeg fant henne ikke på, jeg bare fant henne, og brukte henne. Det var et performativt uttrykk for politisk og personlig desperasjon, og det passet perfekt inn i en spalte i venstresidens dagsavis. Bare synd jeg aldri takket henne for bidraget hennes til norsk offentlighet.

Jeg leste om California lenge før jeg reiste dit. Det er et slikt sted, et drømmelandskap for alle som ikke bor der, som ikke må leve med realitetene og beregne de to, nei, tre timene i reisevei, de som for lengst er fortrengt fra San Francisco by, fra North Berkeley, fra den gentrifiserte bykjernen i Oakland, som er jaget ut til Richmond langt mot nord og til sovebyene i sørøst, de som støtter oppunder og betjener teknologiindustrien og dens mange, travle tentakler. Men det forblir et drømmelandskap. For første gang er det et landskap, en delstat, som mister flere amerikanere enn det tiltrekker seg, men det tiltrekker seg fremdeles immigranter fra hele verden, de vil til California – eller ett av dem. Hvilket?

For mange tiår siden var det landskapet øst for åsryggene og sør for San Francisco Bay som tiltrakk seg landbruksarbeidere fra Midtvesten. Central Valley er fremdeles et globalt senter og åsted for agribusiness, for produksjon av avokadoer som krever mer vann enn det mange mennesker får tildelt, for maktkampen og konfliktene som var to generasjoner gamle allerede da Robert Towne skrev manus til Chinatown, en annen drøm om California, et noir-mareritt malt i appelsinlundenes lysende, støvete oransjetoner. Okies, meksikanske gjestearbeidere, en god andel av USAs titalls millioner papirløse arbeidende immigranter, dette er også California, vel så mye som den grønne, disige, eukalyptusduftende luften som svaler ned universitetet i Berkeley om morgenen.

Kontrasten mellom disse fargene, det grønne og det oransje, de to sidene av åsryggen, vet jeg med sikkerhet ikke er min. Jeg hadde den allerede liggende langt fremme i bevisstheten i 2008, lært av en antologi med Joan Didions samlede verker, særlig essayene som stammet fra boken Where I Was From, en antimytologi om California som, slik det ofte er med Didion, ender med å bli sin egen mytologi.

Didion er i Norge kanskje best kjent for sine sorgmemoarer, Blue Nights (2001, på norsk som Blå kvelder, Tiden, 2012) og The Year of Magical Thinking (2005, på norsk som De magiske tankers år, Tiden, 2007), som handler om de to menneskene hun mistet, datteren Quintana og mannen John Gregory Dunne. Dette er to av et tyvetall utgivelser fra begynnelsen av sekstitallet og i et halvt århundre siden. Hun har skrevet romaner og filmmanus, men det er essayistikken som for meg utgjør sentrum og tyngdepunkt i arbeidet hennes, den sjangeren som utøver sterkest påvirkning på de andre. Slik er det med mange som skriver, mange kunstnere. Alle Dag Solstads utgivelser til tross – historiske, journalistiske – er han og blir romanforfatter.

Essayistikken til Didion befinner seg i et spenningsfelt – ytterpunktene i feltet er det litterære og det samfunnsmessige, det politiske. Political Fictions er en samling essays som opprinnelig ble trykt i The New York Review of Books i perioden 1988–2000, så utgitt i bokform i 2001. Jeg mener det jeg skriver: Det er et spenningsfelt der. Og jeg mener det andre jeg skriver: det politiske og det litterære. Da jeg leste Political Fictions om igjen for å kunne skrive dette essayet, ble jeg slått av hva det litterære er i politisk sammenheng. Det litterære blikket, den litterære tenkemåten. Der politisk kommentar og analyse gjerne handler om å bibringe de beste forklaringene eller spådommene, om å belyse motiver (den psykoanalytiske skolen) eller det mest sannsynlige utfallet (den spillteoretiske skolen), holder hun seg til det som tilsynelatende er mer overfladisk. Hvordan fremstår de politiske aktørene, hva sier de, hvordan kan stilen deres best skildres?

Så er det også dette: Gustave Flaubert demonstrerte én gang for alle at skildringer av overflaten, når det gjelder mennesker, ikke trenger å være overfladisk. Hva man – forfatteren, essayisten – velger å legge merke til, hvordan hun velger å legge merke til det, er selve den litterære metoden. Analysen ligger i skildringen, og fordi den posisjonerer seg slik at den ikke kan avkreftes (slik spådommen, eller for den del årsaksforklaringen kan), fordi den er uttrykk for et perspektiv og ikke en gjetning, blir den stående.

«There was, first of all, the creation, or recreation, of Governor Clinton. By all accounts, and particularly by certain contradictory threads within those accounts, this was a dramatically more interesting character than candidate, a personality so tightly organized around its own fractures that its most profound mode often appeared to be self-pity.»

Det Didion skildrer i disse essayene, er – og igjen er tittelen en direkte indikasjon – et USA der politikken har blitt fjernet fra samfunnslivet og beveget seg inn i et gjennomført mediert landskap, der fiksjonene og fortellingene legges frem for et publikum som ikke ser den minste mulighet til å påvirke dramaturgien eller fortellerformen – bare til å skubbe i retning av den ene eller andre forutbestemte slutten. Derav, kan vi nå legge til: Trump.

Dette er ikke en ny analyse, den er ikke original. Men den er gjennomført, og den egner seg for litterære skildringer. Amerikansk politisk satire er ikke det samme under Trump som under Bush II; ettersom det ikke lenger finnes noen patrisierfasade å ta vare på, ettersom mafiastyret nå er åpenlyst, ettersom Trump absorberer satire slik han absorberer all annen medieoppmerksomhet, er det vanskelig å forstå hvilken funksjon den skal ha utover nihilistisk underholdning. Litteraturen har noe bedre forutsetninger for å yte et bidrag, ettersom det finnes et vell av talende, deskriptive detaljer i Trumps gjøren og laden, det skorter ikke på dramaturgiske vendinger og groteske bifigurer. Hvorfor sitter vi ellers som limt til skjermene?

Didion forfølger politikkens litterære aspekt gjennom en serie med sentrale hendelser på 1980- og -90-tallet. Hun deltar på Det demokratiske partiets nominasjonskongress i 1988, der de kom farlig nær å velge den svarte, karismatiske predikanten Jesse Jackson som kandidat; han ble stoppet av etablissementets mann, Michael Dukakis, slik Bernie Sanders ble stoppet av Hillary Clinton og slik Donald Trump ikke ble stoppet av Jeb Bush eller noen andre. Med alle sine bevisst brukte litterære virkemidler er Political Fictions spekket med et som nødvendigvis er uintendert, nemlig frempeket. Bill Clintons grenseløse narsissisme, medias selvhøytidelighet, kulturkampen som i realiteten er klassekamp – alt er der, in spe: «[Governor Clinton] spoke of the continuing inclination of the press to dwell on [him] as ‘the trials which I endured’.»

Didions egen stil, hennes tone og grunninnstilling, kan vanskelig beskrives som noe annet enn aristokratisk. Hun er idiosynkratisk og autoritativ, slik hun var i Slouching Towards Bethlehem (1968), hennes første essaysamling, der hun utforsket motkulturen i California med klinisk skepsis. Det mange så som et uttrykk for en kommende politisk og sosial revolusjon, et progressivt og godartet prosjekt, så hun som første stadium av noe mørkt og patologisk. Noen ventet seg evig sommer, Didion ventet på Charles Manson.

Med en slik tone er det lett å være uenig med Didion, men hvem forventer å være enig med Joyce eller Woolf? Man leser ikke litteratur for å skaffe seg flere venner. Det man kan håpe på, er et øyeblikks gjenkjennelse, en form for identifikasjon, når et mer oppmerksomt menneske enn en selv har lagt merke til noe, når man stopper opp og utbryter (eller bare tenker): Ja, slik. Som i Blue Nights, den ene av de to sorgbøkene: Tiden rundt vår- og høstjevndøgn, når det er en særegen blåfarge i skumringen, et øyeblikk som kommer og går og i sin forgjengelighet minner om all forgjengelighet. Ja, slik.

Gleden ved å være aristokrat ligger naturligvis også i å kunne utøve den gode smaks tyranni, hvilket Didion gjør elegant, kunstferdig og presist. Hovedgrepet hennes er å påpeke de politiske maktmenneskenes banalitet. Newt Gingrich var speaker of the House, opposisjonsleder og erkefiende for president Clinton på 1990-tallet. Dette var år da jeg på ungdomsskolen ble satt bakerst i klasserommet for å lese gamle utgaver av Newsweek, siden det ikke var mer å gjøre med engelskbøkene. Disse bladene og faste doser med Leno og Letterman da de dukket opp i utkanten av norsk tv-tilbud. Da The West Wing ble sendt, fra 1999, var jeg allerede marinert i amerikansk politikk. Å reise til USA i 2008 var som å komme hjem både til et kulturlandskap og en offentlighet. Det er en underlig form for skade, en mental kolonisering, som i seg selv er passiviserende. Det eneste som er verre enn å være besatt av og ironisk distansert fra dramaturgien i ens eget lands politikk, er å ha det samme forholdet til et annet land. En fattig trøst er at jeg ikke er alene om å være fanget i denne tilstanden.

Men Newt Gingrich. Didion leser boken hans, boken med De store ideene, og portretterer ham som en av hovedpersonene i Flauberts Bouvard et Pécuchet, de to stakkars idiotene som systematisk arbeider seg gjennom Vestens kunnskaps- og kulturhistorie slik et leirskred arbeider seg gjennom et boligfelt. Gingrich skrev i ung alder ned sitater og ideer på små lapper, som han så lagret i opp mot femti skoesker til senere bruk i debatter og samtaler, et slags galskapens Wikipedia. Hun dissekerer syntaksen og semantikken i de vekselvis bisarre og ekstremt konforme oppfatningene hans om alt fra helsepolitikk til romfartens fremtid. «The first of the ‘eight areas of necessary change’ in our health care system calls for ‘focusing on preventive medicine and good health,’ which meant […] offering Medicare recipients $500 for not going to the doctor.» Ganske snart, mener Gingrich, vil vi kunne overnatte på et Marriott-hotell i verdensrommet. Å, for en svir. Så han 2001: En romodyssé uten å forstå Kubricks noe spesielle sans for humor? Didion er i betraktelig større grad med på notene. Hun smiler et Mona Lisa-smil mens hun lar kniven gli inn.

Jeg burde ikke la lesergleden overvelde meg på denne måten. Temaet er jo tragisk: Det er sammenbruddet i forutsetningene for en reell demokratisk kultur. Men det apokalyptiske element i vår, den europeiske, forståelse av USA har alltid vært like present som det utopiske element. Eukalyptusduften og det brunsvidde landskapet. The New York Review of Books og Fox News. Jeg har mine dikotomier, og varmer meg med å gni dem mot hverandre. I så måte er Didion én av mange, jeg leser henne slik jeg leser David Foster Wallace om pornoindustrien i San Fernando Valley. Høyt om lavt, det er tross alt bedre enn lavt om høyt.

Dramaet i amerikansk politikk, det som ikke slutter å fascinere, er konsentrert om personer. Didion vet dette. Hun vet også at personene er karakterer. Noen har skrevet dem, eller bestemt seg for hvordan de skal skrives. Hun er like kritisk-foraktfull overfor de sentrale medlemmene av pressekorpset i Washington som overfor politikerne de omtaler og konstruerer. Slik kommenterer hun den seneste boken til Bob Woodward, som først ble kjent som én av de to journalistene som drev frem Watergate-avsløringene på 1970-tallet:

«What seems most remarkable in this Woodward book is exactly what seemed remarkable in the previous Woodward books, each of which was presented as the insiders’ inside story and each of which went on to become a number-one bestseller: these are books in which measurable cerebral activity is virtually absent.»

Woodward er en av dem som fører an når den store storyen skal fortelles. Han snakker med alle, er den ultimate insider. Og han får snakke med alle, påpeker Didion, fordi han ikke har noe imot å fremstille dem slik de ønsker å bli fremstilt. Den amerikanske politiske eliten speiler seg slik eliten i imperier alltid har speilet seg – i all offentlighet, så de kan beundre seg selv samtidig som de beundres av verden.

Det blir lite rom for å snakke om ideologi i dette spillet; Solkongens hoff var da heller ikke særlig ideologisk bevisst. Naturligvis er ideologien i høyeste grad levende i USA, men den er i ekstrem grad naturalisert, innvevd i de automatiserte politiske prosessene. Og ideologisk analyse er heller ikke formålet med Political Fictions. Didion kommenterer skarpt at klassekampen pågår aktivt, det er bare det at den bare føres ovenfra, av Det republikanske partiet. Men hun lar det være med det – hun er først og fremst opptatt av hvordan av-ideologiseringen har utspilt seg. Det kanskje viktigste skiftet i nyere tid fant sted idet demokratene oppga sitt tradisjonelle venstreprosjekt – fattigdomsbekjempelse og økonomisk utjevning, først innen den hvite delen av befolkningen, men senere også for minoritetenes del – og begynte å konsentrere seg om «middelklassen», som jo i all hovedsak er hvit. «[N]o hint of what had once been that party’s nominal constituency was allowed to penetrate prime time», skriver hun fra demokratenes partikongress i 1994, «nor was any suggestion of what had once been that party’s tacit role, that of assimilating immigration and franchising the economically disenfranchised, or what used to be called ‘coopting’ discontent.» Den andre eufemismen som beskriver denne gruppen, er «sentrumsvelgerne», i økende grad ettertraktet også i Norge. De er velutdannede og tålelig rike, og dermed er de også vanskelige å gjøre til lags. Man kan love dem marginalt bedre velferdstjenester eller marginalt lavere skatter, man kan spørre dem hva de foretrekker, og etter tilstrekkelig mange år med meningsmålingsdemokrati er det ikke lenger så farlig om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som lover det ene eller det andre. Bill Clinton fulgte denne tredje veien, det gjorde Tony Blair, det gjorde Jens Stoltenberg, og valg for valg forsvant litt flere velgere, siden den teknokratiske linjen i begrenset grad inspirerer til varme følelser og lojalitet. Når bestikkelsen er alt som er igjen, vil det alltid være noen som kan love grønnere skoger og større gullbarrer.

Didion fortviler slik mange av oss fortviler, og ikke mindre fordi hun ivaretar sin utkikksposisjon fra Parnassos. Det vil si, hun opptrer kanskje heller som en utro titan, en som bruker sin insider-status til å bringe ilden til folket. (Man må gripe til de storslagne metaforene for å antyde Didions stil og tone.) Det finnes ingen løsning her. Litteraturens funksjon er ikke å bibringe løsninger, den er å skildre problemet og dets menneskelige dimensjon. Og realismen, Flauberts realisme, er grunnleggende tragisk. Intet i den menneskelige sfære ender godt. Det kan i og for seg være en kilde til håp, noe å huske på, neste gang Donald Trump stikker Leviatan-hodet sitt opp fra sumpen og brøler.