Grenser, tegn og syn

Ordet «hegra» er et av de første jeg lærte meg, og et av de første dyrene som vant min forundring og fascinasjon. I likhet med «klokka» og «nisa» fikk hun en aura av age. På ei klippe ved familiestedet i Mosvika kunne jeg stå i lang tid og se på hegra der nede på et skjær i fjordbukta, der hun tålmodig ventet på en mulighet til å ete. Opp gjennom historien har hun vært et tegn på egenrådighet, på sannferdighet, på aksept av ens vilkår, en påminner fra gudene. Hun ble også med inn i min forrige diktsamling som en observatør, en som okket seg over forvirringa mi. Hun besøkte meg igjen i sommer. Denne gangen viste hun seg ikke i diktet eller ved Trondheimsfjordens bredder, men i bydelen Moda i Istanbul.

Å reise gjennom Europa i 2024 er litt som å forsøke å lese en eskatologisk tekst på et språk man ikke kan. Man føler at symbolene man leser er tegn på undergang, men man aner ikke hva mer de spesifikt sier. Den første tilbøyeligheten er å lukke øynene og ikke prøve å tyde tegnene, ikke høre på at de uartikulert skriker etter oppmerksomhet. De har blitt lest for mange ganger, av andre enn deg. Den andre tilbøyeligheten er å stirre, stirre til man får tørre øyne, legge seg, og så stirre igjen. Det er disse tilbøyelighetene som kjemper inni meg sommeren 2024, på tog fra Bergen til Istanbul, og i de tre ukene jeg tilbringer i Tyrkia og Kurdistan. Reisen kom i stand fordi jeg skal gjøre research til et lengre gjendiktningsprosjekt. Tanken er å gjendikte poeter over hele verden som er viktige og blir lest i sin kontekst, akkurat nå. Derfor skal jeg møte poeter og forlagsfolk i Tyrkia og Kurdistan, forstå mer av hvordan de ser på språk, kultur og verden. Men denne endetidsfølelsen forlater meg ikke. Nå i ettertid tenker jeg: Noe må jeg ha sett, noe ville hegra fortelle meg.

Nattoget mot Oslo en onsdags kveld midt i juni, jeg har aldri ligget i en sovekupé før. I overkøya ligger reisefølget mitt. De neste dagene har jeg sjøgange og sliter med å stå oppreist uten å vaie fra side til side. Siden jeg har vokst opp i en familie hvor man tok stolthet i sine fiskerforfedre og utøvde arven i praksis ved å være mye i båt, og aldri har hatt slike «byproblemer» tidligere, overrasker det meg. Har jeg blitt byfis nå, endelig, etter å ha vært byboer i snart ti år?

Å være nær havet var for meg ikke bare en tradisjon, det handlet også om mulige fluktruter. Ordet «flukt» har fått en helt annen valør for meg som voksen («voksen»): Ordet alluderer nå til død og tvang og leirer og overgrep og rasisme. I barndommen forbandt jeg ordet flukt med ordet frihet. Når jeg i voksen alder har bodd i ulike innlandsbyer i andre land, har jeg passet på å bo nære en togstasjon. Stedene jeg har bodd, har jeg sett på som midlertidige stoppesteder. Det slo meg aldri at «hjem» skulle være noe mer enn en begrensning. I barndommen var ordet som koden i et dataspill som bestemmer hvor den usynlige veggen er reist. På utsiden av veggen lå en rekke ting jeg ville ha: utprøvende kjønnsidentitet og seksualitet, mennesker som brydde seg om kunst og åndelighet, verdens mangfoldighet. Innenfor lå kvelende maskulinitetskrav og angst for omverdenen. Jeg hadde verken mot, makt eller fantasi til å bryte gjennom veggen.

Da jeg flyttet til København som tjueåring, møtte jeg en annen usynlig vegg, en som var et mye større hinder enn denne hjem-veggen. Det å flytte fra den norske bygda til København for å ta utdanning har vært en trope i norsk historie, og dermed i den norske selvforståelsen, helt siden dansketida. Narrativet går sånn: Hjemmet ditt bryr seg ikke om kunst, ser ikke verdien i tenkning og utdanning, er konformt og styrt av fellesskapet. Her får du ikke lov å tenke fritt. Byen er åpen, full av kunst, gir deg frihet til å være anonym, lar deg ta utdanning og er styrt av ideer om individuell frihet. Her kan du tenke fritt. Dette har i mang en psyke blitt forkortet til: Individ er bedre enn fellesskap, by er bedre enn bygd, den unike tanke er bedre enn den kollektive forståelse, kunst er bedre enn håndverk, ånd er bedre enn kropp. Denne sjøgangen forsøker å fortelle meg dette, at noen forsøk på frigjørelse bare ender i en annen begrensning. 

På litteraturfestival på Lillehammer i fjor møtte jeg kenyanske Wanjiru Koinange og nigerianske Lola Shoneyin, begge poeter. Etter at jeg fortalte om gjendiktningsprosjektet, at tanken er å lage bøker med poesi fra rundt om i verden, også utenfor de tradisjonelt vestlige fokusområdene, bedyret de å unngå det som av litteraturforskeren Alexander Beecroft har blitt kalt «litterære sentra», nemlig London, Paris, New York. De fortalte om hvordan særlig anglofone afrikanske poeter blir gjort populære i resten av verden gjennom forlag i Vesten, og hvordan det forårsaker at både økonomisk og kulturell kapital opprettholdes i de gamle kolonimaktene. Vi kommer ikke unna å måtte møte poeter der de bor, der de skriver fra, leserne de skriver til. Jeg vil vite hva poesilesere synes er viktig.

Første natt uten skinner er i Malmö, i leiligheten til Merima, hvor vi også møter Rúni. Jeg vaier rundt i gatene, men det går fint; jeg liker Malmö, det er en upretensiøs by. Befolkningen her har vært tydelig i sin motstand mot folkemordet på palestinerne, og jeg blir med i en stillemars arrangert av «Latinos for Palestine». Vi går hovedsakelig i stillhet gjennom gatene. De fleste forbipasserende stirrer på oss, flere enn jeg er vant til fra Oslo. Det må være på grunn av stillheten, den innehar en slags verdighet. Det kjennes sånn også, som om vi er et gravfølge. Senere nevner Rúni at han under demonstrasjonen tenkte på fraværet av kollektive ritualer i det moderne livet. Jeg tenker vi faktisk utfører en rekke ritualer, men at få av dem er gjort med en rituell hensikt. Hva om det å grille om sommeren kunne ha vært sidestilt med det å lage et bål, å forsterke lyset og varmen, å la flammene strekke seg mot sin far som kauker der oppe på himmelen, døgnet rundt. For meg har det å delta i demonstrasjoner blitt like mye å utføre et ritual som er ment å bevare en viss moralsk forstand, som en faktisk politisk handling.

Demonstrasjonen vår blir ikke hindret, slik det svenske politiet har fått for vane å gjøre. Videoer av opprørspoliti sprer seg, de sender hunder på demonstranter, tvinger hodene deres ned i bakken. Volden forplanter seg fra Stockholm til Uppsala, til Lund og Göteborg og Malmö. Selv om Oslo-politiet ikke har vært like voldsomme, har man merket en økning i aggresjonen der også. Å stille et politi beredt for vold ved siden av demonstranter, er ment å skulle overbevise publikum om at demonstrantene er beredt til å utøve vold, samt å gjøre publikum blindt for at det nettopp er vold det demonstreres mot.

Om kvelden snakker vi om det slovenske bandet Laibach og kunstneren Dan Park og hvordan de skiller seg fra hverandre, og om at dj-en Gigi D’Agostinos «L’Amour Toujours» har blitt kuppet av tyske nynazist-richkids på fiskeferie i Nord-Norge. Laibach, dette megetsigende dobbel-trippel-ironi-bandet fra Slovenia som helt siden åttitallet har sunget vestlige svisker på tysk med en roterende svastika i bakgrunnen, dukker noen ganger opp i diskusjoner om punk (tenk at vi fortsatt diskuterer punk.) At bandet noen gang skulle ha vært fremoverlent, fremstår mer og mer som en kunsthistorisk blindgate. Denne skriften på veggen: tegn etter tegn på grusomhet som skal banaliseres fordi … ja, hvorfor? Fordi verden liksom er avfortryllet og samfunnsmoralen bare førte til holocaust og gulag? Jeg skjønner det ikke, verken det de ønsker å kommunisere, eller hvorfor denne demaskeringen av symbolikk skal virke subversiv. Men denne avdekningstaktikken er også noe vår underholdningskultur benytter seg av. Vi ser på krimserier fordi vi skal avsløre og unngå kriminalitet, vi ser på filmer om grusomme hendelser (Narcos etc.) for å demaskere menneskets ondskap. Eksponering fjerner trang, trollet i sollys og så videre; vi prøver, men det ser ikke ut til å funke.

Det finnes noen landegrenser her i verden som er tydeligere enn andre. De mest tydelige er de som er fysisk voldsomme: murer, sjekkpunkter, ransakinger, passjekk; forlengelser av volden og kommunikasjonen til de som sitter ved makta. For noen år siden var jeg i Tijuana, på den nordlige stillehavskysten i Mexico, helt tett på grensen til USA. Byen presser seg helt inntil muren, et eksempel på denne typen landegrenser. «The Wall» brysker seg som ei patetisk underleppe og renner ut i havet. Til og med disse eldste, elementære grensene prøver muren å overstige (fåfengt, man kan i teorien lett svømme rundt. Se på gateplan her.) Den andre typen landegrenser trenger ikke være vulgære. De løper ofte langs de første grensene vi som mennesker møtte: elver, fjellområder, hav, tette skoger: steder det var vanskelig å traversere. De har bekreftet seg i bevisstheten over så lang tid at de fremstår som like sanne som menneskene som bor på hver sin side av dem, like sanne som språkene de snakker og maten de spiser. Disse markerer ofte grenser mellom imperier som varte i århundrer, og som fortsetter å markere seg etter at de har blitt splittet i moderne nasjonalstater. Folk på den ene siden er ofte skeptiske til folk på den andre siden på grunn av noe besteforeldrene deres sa at oldeforeldrene deres hadde opplevd. Grensen mellom Slovenia og Bosnia artet seg på denne måten da jeg krysset den i fjor. Jeg ser for meg at grensen mellom Det ottomanske riket og Habsburgmonarkiet var lik. Det er som å reise gjennom en portal, og det er det også nå når toget forlater Ungarn og entrer Romania.

Vi stopper i Bucuresti og stiger en time senere på toget som skal ta oss det siste, men lengste strekket gjennom Bulgaria og inn til Istanbul. For de aller fleste mennesker gjennom tidene har landegrenser og nasjonalidentiteter vært noe skatteinnkrevere bryr seg om; for de aller, aller fleste, har deres jordbundne selvforståelse først og fremst begrenset seg til landsbyen de vokste opp og bor i, eller geografien de vandrer gjennom dersom de er nomader. Altså, jeg ser for meg: Når vi sier Det ottomanske imperiet, betydde det relativt lite for menneskene som bebodde området imperiet definerte som «sitt». De aller fleste kjente ikke engang til imperiegrensene utover krigføringen som utspilte seg ved dem, de kjente til fjellene som ofte gikk langsmed grensene, som Kaukasus. Se for deg: Hva hvis du fikk høre av en eller annen sentralt utdannet byråkrat på studietur i landsbyen din at dere ikke tilhørte X lenger, men Y, og at Y beseiret X rundt tida da bestemora di ble født; se for deg, hadde du brydd deg? Jeg sovner endelig og blir vekt igjen en times tid senere av den å så deilig avslappete konduktøren vår, som hadde gjort smått narr av grensevaktene ved grensen til Bulgaria gjennom gestikulering (en sammensnurpet munn og dramatisk strenge øyne, men med et flir dårlig skjult helt oppunder overflata). Han gestikulerer til oss at vi må ut, for vi er på grensen til Tyrkia og må vise legitimasjon. Grenseperrongen er steinlagt og full av kattunger som piler mellom buskas og benker, og som innimellom stopper for å lukte på bagasjen vår. Heldigvis tror grensevaktene på oss alle. Da jeg igjen våkner, er det høyhusene i Istanbuls vestlige forsteder som møter meg.

Byen er svær, virkelig svær, den minner meg om Mexico by, som på samme måte, når man har kommet ut av den, kjennes som et hav. Man puster annerledes. Forskjellen mellom de to byene er allikevel tydelig siden Istanbul faktisk er en kystby, og Marmarasjøens saltdis kjærtegner deg når du klatrer opp på toppen av et høydedrag i landskapet. For Istanbul er også en kupert by, et rev skapt over uoverskuelig tid. Kattene brer seg utover de trappetrinnene som er velsignet (eller forbannet) med solsteiken.

Den første vi møter, har jeg allerede møtt: Yasemin Çongar, journalist og forfatter, som gjestet Litteraturhuset i Oslo i våres, hvor hun holdt et foredrag om journalister og forfattere som er fengslet i Tyrkia. Vi drikker kaffe i en bokhandel, et steinkast unna litteraturhuset Kiraathane, som hun var med på å grunnlegge. Hun sier at det er viktig å huske at Tyrkia er en ung stat som plutselig ble bedt om fullstendig å endre språk, kultur og selvforståelse. Atatürk omgjorde det arabiske alfabetet til det latinske. Flere arabiske og persiske ord og lånord ble bannlyst og erstattet med prototyrkiske ord. Det er flere i dag som ikke klarer å lese skriften på gravsteinene til besteforeldrene sine. Atatürks kemalisme endret det meste av det folk kjente til. Fra folkemordet på armenerne og etnisk rensning av grekere og flere i starten av det tjuende århundret til en sekulær stat med klare ideer om hva som var tyrkisk. I foredraget «The ‘Unfree’» nevner Çongar flere fengslede motstandsfolk, blant andre Selahattin Demirtaş, den kurdiske menneskerettighetsadvokaten og politiske lederen. Han var modig nok til både å kritisere nasjonalstatens hang til rasisme, sjåvinisme og eksepsjonalisme og samtidig slå fast at det kurdiske folket har rett til selvstyre og å utøve sin kultur i fred. Han slo fast pluralisme som grunnkrav for en kurdisk stat — en statsdannelse som i dag virker så fjern fra enhver sentralpolitisk diskurs at det er vanskelig å se den for seg. Rett rundt leiligheten vi leier, på et gatehjørne, finnes et apotek. Ut mot gata henger en skjerm som døgnet rundt viser bilder av Atatürk. Demirtaş har vært fengslet siden november 2016. Det er dette som er ytringsfrihetskrise, tenker jeg, og kjenner meg enda mer frustrert over den norske samtalen om ytringsfrihet.

At den offentlige debatten i Norge de siste årene har blitt så preget av et så marginalt fenomen som «woke» mens de store statlige innskrenkningene i ytringsfriheten i land som Tyskland og Frankrike har fått passere i relativ stillhet, overrasker meg. Et eksempel som illustrerer denne (særnorske?) blindheten for proporsjoner, fant sted rundt Forfatterforeningen sommeren 2021. Etter en lengre debatt i sosiale medier og avisene stemte 180 medlemmer for å trekke foreningens støtte til Norske Dansekunstneres opprop mot trusler og trakassering fordi de mente oppropet oppfordret til scenenekt. Samtidig ble det arrangert en demonstrasjon til støtte for belarusiske opponenter, blant annet den belarusiske forfatterforeningen, som hadde fått inndratt alle sine eiendeler og statsstøtten fullstendig kuttet, alt på falskt juridisk grunnlag. Lukasjenko hadde som kjent bedrevet valgfusk og fengslet tusentalls av opposisjonelle som nektet å leve i et diktatur. (Blant annet ble en venn av en venn av meg fengslet uten dom fordi hun kommenterte en bæsje-emoji under et facebookinnlegg.) Forfatterforeningen, med daværende leder Heidi Marie Kriznik i spissen, sendte ut en oppfordring til medlemmene om å delta. På demonstrasjonen dukket fire eller fem av oss opp.

Vi møter Orhan Teklioğlu. Orhan har studert sosiologi i Norge og er norsktalende, ja, kanskje bedre enn de fleste: Han har oversatt blant andre Hauge, Vesaas, Fosse, Bains og Carmona-Alvarez til tyrkisk. Vi vandrer fra Pera, over den ene av Beyoglus høydedrag, ned til kafeen Homeroom, hvor Orhan sitter med en venn med en djup motor av en stemme: Tuğrul Eryılmaz, journalist og redaktør, kjent for å være en hard kritiker av Erdoğans regime. De er gamle venner, snakker som gamle venner gjør, over hverandre, bekreftende, korrigerende, krangler innimellom — men det som opptar det meste av samtalen, er en generell forferdelse over hjemlandets tilstand.

Det er annerledes å møte poeter og litteraturfolk her enn i Norge. Hjemme vil mange gjerne snakke om det de skriver, om bøker de har lest, men poetene her lever i en mye mer prekær virkelighet. Det viktigste er ikke metaforens natur (selv om vi også diskuterte dette temaet utførlig med flere), men statsvolden de er redde for å bli utsatt for. Den av de siste års hendelser som endret folks hverdagsliv mest drastisk i Istanbul, også for byens kulturarbeidere, må være Gezi-protestene. I 2013 planla myndighetene rivingen av Gezi-parken og ville i stedet bygge militærkaserner. Parken ligger inntil Taksim-plassen, av mange regnet som Istanbuls sentrum for sosialt liv og hovedsamlingspunkt for demonstrasjoner. Helt siden Erdoğan kom til makten, har den tyrkiske byggebransjen vært gjenstand for gigantisk vekst, og samtidig et arnested for korrupsjon. Dyre prosjekter har etter jordskjelvet vinteren 2023 senere vist seg å være gullbelagt skit — hvor pengene tok veien, vites ikke, men de ble i hvert fall ikke brukt på materialer. De første aktivistene var studenter som samlet seg og arrangerte sit-ins. De nektet å la parken og plassen bli omgjort til enda ett av myndighetenes øyne. Det hele utviklet seg til et svært fellesskap for kultur: Kunstnere, poeter, musikere og forelesere samlet seg i teltleiren for å dele det de kunne med hverandre. Først gikk politiet inn og fjernet demonstrantene, men få dager etter kom de tilbake, og det hele utviklet seg til en større protestaksjon. Kort tid etter blusset det opp flere protester rundt omkring i Tyrkia. Til og med supporterklubbene til Istanbuls tre største fotballag, Galatasaray, Fenerbahçe og Beşiktaş — som til vanlig absolutt ikke er på talefot — samlet seg mot myndighetene. Enkelte tall viser at rundt 5000 protester fant sted, og at rundt tre og en halv million tyrkere deltok. Hæren slo tilbake, og 8000 ble skadet, 22 drept og tusenvis fengslet.

Dette var også et vendepunkt for mange i Istanbul, mange i hele Tyrkia. Flere av de vi møter, beskriver hvordan de etter Gezi innså at det var mulig å samle et større kollektiv mot et voksende tyrannisk statsapparat. De forteller også at store deler av befolkningen ble bredere informert om maktapparatets overgrep, også utenfor deres egne sfærer. Undertrykkelsen av den kurdiske befolkninga er kjent, også for meg. Jeg husker overskriftene om Peshmerga-hærens deltakelse i krigen mot IS, og hvordan de ble lovet større autonomi hvis de hjalp de allierte statene til seier, noe de ikke fikk. Har kurdernes situasjon nå fått større oppmerksomhet? Vi må møte dem.

Mandagen etter sitter vi på bussen på vei til byen Amed i Kurdistan. Turen over det anatoliske platået tar atten timer. Slettelandskapet som Paulus vandret gjennom for snart 2000 år siden, er karrig. Jeg får fortsatt ikke sove og ser soloppgangen gløde opp den mørkt beige sanden. Amed, som på tyrkisk kalles Diyarbakır, er glovarm: Den lille skjermen på bussen viser 39 grader, selv om klokka bare er halv sju om morgenen da vi stiger av bussen. Ved Tigris’ bredder ligger denne største kurdiske byen i Tyrkia.

Vi skal bo i andreetasjen til litteraturhuset i byen, Wêgejeh Amed, og vi møter Seçkin Arslan og Lal Laleş, som arbeider ved huset. Lal er poet og ligner på Woody Harrelson, de deler den typen kjeveparti som får deg til å stirre på munnen og ikke i øynene når du snakker med ham. Seçkin er husets primus motor, hun vet alt og er den eneste rundt oss som snakker engelsk flytende. De tar oss med til sentrum, som er omgitt av ruinene fra de gamle bymurene. Poeten Ahmet Çakmak forteller oss at han skriver på ei diktsamling om et barn som sitter på toppen av den ene muren og iakttar hendelsene som utspilte seg her for knappe ni år siden. Bydelen Sur erklærte seg nemlig i august 2015 uavhengig fra den tyrkiske staten, i et siste forsøk på hel eller delvis kurdisk uavhengighet etter nesten hundre år under tyrkisk undertrykkelse. Etter noen måneder med gatekamper satte den tyrkiske hæren Sur under beleiring fra desember til mars. Over 200 mennesker ble drept, og fire femtedeler av bydelen ble fullstendig ødelagt. Dette var dessverre ikke en engangshendelse. Det er ikke lenge siden kurderne ikke engang hadde lov til å snakke sitt eget språk: Å hevde sin identitet i det hele tatt ble straffet med vold. Ennå sitter tusenvis av kurdere fengslet. Rapporter om tortur kommer støtt og stadig fra menneskerettighetsorganisasjoner. Det minner om hvordan palestinerne blir behandlet på Vestbredden.

Jeg merker tidlig at jeg har kommet hit med altfor lite bakgrunnskunnskaper. Vi ber Seçkin oversette spørsmålene våre, men hun blir sliten, sliten av å fortelle den samme lidelseshistorien til den samme gjengen som kommer fra Europa med reisestipender. Har situasjonen endret seg siden Gezi-protestene, spør vi. Nei, selvfølgelig har de ikke det. Seçkin forklarer at protestene nok fremstod som mer radikale i Istanbul, men at undertrykkelsen her i Kurdistan har pågått over så lang tid at et sånt blaff av opprør blir ubetydelig i lengden. I vår var det lokalvalg, og de venter på at staten igjen skal gå inn, fjerne de valgte kurdiske lederne, erstatte dem og så selge unna byens eiendom til private tyrkere — akkurat slik som de gjorde etter forrige valg.

Det er ikke mulig å betale tilbake, selv om vi prøver: Vi har et arrangement der vi leser diktene våre og forteller om norsk poesihistorie. Det kommer flere poeter for å høre på oss. Midt under arrangementet buldrer et jagerfly over hodene våre. Dette skjer ofte i Amed, minst én gang i timen. Brølet er så høyt at det blir umulig å snakke. Tilskuerne ser på oss og flirer. Når vi igjen kan høre hverandre, forklarer de at det bare er den tyrkiske staten som bedriver psykologisk terror.

Latteren deres smitter, og den blander seg med blikket mitt. Forsøkene på å forhindre mennesker fra å leve ut sitt indre liv er patetiske, er latterlige. Erdoğan er latterlig, politivolden er latterlig. Rundt meg flirer poetene, de gir oss bøkene sine, bøker vi ennå ikke kan lese. Var det dette som var Laibachs poeng der de stod gravalvorlige og leiket Disney-versjonen av et nynazistband? Visste Laibach at de selv var latterlige? Selvfølgelig visste de det. De visste hvor farlig det var å ikke ha et hjemland i en verden hvor det er den eneste muligheten man har til å bli ansett som et likeverdig menneske, og de visste hvor farlig det er å ha et hjemland i en verden hvor det er det eneste som definerer din menneskelighet. Poetene vet dette når de ler under dunderet fra jagerflyene. De vet at ingen hører latteren, men de ler allikevel.

På vei fra Amed med buss støter vi på en rekke sjekkpunkter. Vi tar farvel med Seçkin og Lal den morgenen, prøver å se for oss den lange bussreisen. Mannen til venstre for meg lar fingrene gli gjennom en misbaha, vi har kjørt i et kvarter, vi stopper. Hvorfor vet jeg ikke, det er ingen grense her. To militære stiger på bussen i full utrustning, maskingevær og kamera på brystet, de begynner å sjekke legitimasjonen til passasjerene foran meg. Utenfor står et par andre med hodet inn i bagasjerommet, mens en håndfull andre sitter henslengt i skyggen av et skur der i veikanten. De er bare ungene, et tegn sendt ut i verden av andre enn dem selv. De henger der i skurskyggen, de ser ned og opp og på hverandre, utålmodigheten dirrer helt ytterst på pekefingeren, hvordan den rykker lett i små tiks og pirker på ting, på støvlene, lissene, ermet sitt, på hverandre. En passasjer blir tatt med utenfor bussen, de peker på noe i bagasjerommet, passasjeren sier noe, jeg hører det ikke. Det ser ut som om de ikke vet hva de gjør her. I løpet av de neste to timene blir vi stanset fire ganger.

the kids are wearing their colors baby
oh it’s only knives they’re happy

Lale Müldür

Tilbake i Istanbul tilbringer jeg noen dager alene. Hva har jeg sett? Et klistremerke av en kalasjnikov på ei bilrute. Gater med israelske flagg malt på asfalten. Provinser av solsikker. Menn i hvit skjorte med singlet under. Sedler, hele romaner av sedler. En molo fylt med skarver. Jeg kjenner meg overveldet og samtidig underernært. Frenetisk å lete etter tegn kjennes som en poets sykelige higen etter mening. Det handler først og fremst om å prøve å stille et eget behov for å «lese» verden. Jeg trenger ikke tegn som skal forklare meg at det som nå utspiller seg rundt oss, er alvorlig galt. «Jag vil vara en del av ögonen», som Johannes Anyuru skriver i En civilisation utan båtar (2011). Fortolkningen jeg har bedrevet, kjennes som blindhet. Å møte disse menneskene viser meg at nåtida, at øyeblikket er mye mer akutt enn det jeg har hatt evne til å forestille meg. Jeg dras bort fra bøker jeg tidligere har likt på grunn av deres nøling, deres saktmodighet, de kjennes for tilfredse. Hva vil du vise meg, levende menneske, hva ser du?

Det blir kveld, og vi drar over til Moda på den andre siden av Bosporos. Langs vannkanten snirkler en gangvei seg, og på gresset rundt sitter folk i grupper og prater, røyker sigaretter. Vi setter oss på noen molosteiner tett på vannkanten. Vannoverflata gløder mellom ferjene. Jeg tenker på Ohrid. Det er noen steder i verden hvor hinnen mellom oss og Gud plutselig kan bli ekstra tynn. I fjor høst reiste jeg rundt med buss på Balkan og besøkte innsjøen Ohrid og byen med samme navn, på grensen mellom Albania og Nord-Makedonia. Byen ligger ved den nordlige bredden av sjøen, og noen få kilometer ned langs den østre bredden ligger et gammelt feriested, nå forlatt på høsten. Jeg satte meg der ved bredden, og det var som om sjøen glødet i en helt egen blåfarge, forbi all fotoskjønnhet og safiraktighet. Det var en djupere, mer skinnende blåfarge enn jeg noen gang har sett før. Det var som om sjøen åndet, pustet ut en ange som var som et språk, som sa: Fatt deg i godhet, lille menneske. Jeg kan ikke forklare det bedre enn at sjøen snakket. Senere leste jeg at sjøen er en av verdens eldste innsjøer og en av de bitte små områdene i verden med flest endemiske arter. Sjøen snakker med flere, skjønner jeg. Nå, i Moda, kommer ei hegre ut av mørket. Vi ser henne ikke før hun er veldig nærme, hun kommer flygende langs vannkanten og lander på en stein knappe tre meter foran oss. Jeg holder meg for munnen for ikke å puste for hardt. Hun stiller seg med s-formet hals og stirrer ned i vannet, snur seg litt, tripper litt, venter, hogger til, venter lenger. Ei katt kommer gående én meter bak ryggen hennes, de enser ikke hverandre, bare fortsetter å hegre seg og katte seg. Hun står der i kanskje fem minutter før hun flyr videre. Hva hun sa, aner jeg ikke. Vi snakker ikke samme språk. Men aldri har hun kommet så nær på meg. Det er fristende å tro at hun sa: Skjerp deg, slutt å tolke, begynn å gjøre.