Her er so vænt, det kann meg grøta

Omstendighetene rundt

Jeg tilhører Lillehammer-generasjonen, så når det stunder til et nytt vinter-OL, er det en del forventninger som vekkes til live. Det viktigste i 1994, sånn jeg husker det formidlet fra NRK, men sikkert først og fremst fra heimen, var gull på 10 000-meter skøyter, gull i hopp (stor bakke), gull på femmila og herrestafetten i langrenn. Dette er målestokken på et vellykket OL.

Dette rimelige kravet er dessverre blitt umuliggjort av IOC, det må vel ha vært dem som besluttet at femmila fra og med OL i Torino (2006) skulle gå som fellesstart, ikke som intervallstart, slik vanlig var og fornuftig er. Det er altså besluttet at et perfekt OL ikke kan realiseres, det får jeg bare forholde meg til.

Inn mot Beijing 2022 ble det etter hvert klart for meg at ingen nordmenn var kvalifisert for kongedistansen på skøyter, det er selvsagt ille, men ikke så ille som i Sochi 2014, da Norge trakk seg fra 10 000-meteren for å forbedre sjansene på lagtempo(!).

Dette er altså forutsetningene: Jeg krever gull på herrestafetten, og jeg krever gull i storbakken. Videre vil jeg stort sett glede meg over gode resultater i nordiske grener, hurtigløp på skøyter og skiskyting. Skulle det dukke opp noen overraskelser ut over dette, er det mulig at jeg blir glad, men stort sett gir jeg beng i snøbrett og lignende.

Når dette er sagt: Jeg er klar over at Kina ikke er et idealsamfunn, og at det ovenstående tyder på litt for mange omganger i sportsvaskemaskinen. At folk boikotter OL er helt OK for meg. Jeg er derimot ikke sikker på at de har brukt den frigjorte tiden til studier i indrepolitiske forhold i Kina. Og hva ytringsfrihet angår, så har det vært en sann lise å slippe diverse mororeportasjer fra vertslandet, som TV-folket tydeligvis synes det er så morsomt å lage, og som det er så uutholdelig å se på. Jeg håper at utegående reportere blir forbudt også under neste OL, men det er vel ikke akkurat sannsynlig. (Neste gang er det i Italia, og tilbake til Torino, jeg vedder en flaske whisky på at en eller annen gjøk skal spise pasta med blekksprutblekk.)

Konkurransene

Første dag med ordentlige øvelser var 5/2, jeg sto opp tidlig, eller snarere unnlot å legge meg, for å se herrenes utforrenn. Dette ble imidlertid utsatt og avlyst, så det ble noen timer med kunstløp og snøbrett likevel, og jeg kunne sikkert lagt meg, burde ha gjort det, var det ikke for at Therese Johaug snart skulle ut å gå. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre start på OL, men jeg forventer alltid seier av henne, det er nesten ikke spennende, det er som å sitte med et regnestykke som går opp.

Så var det å innstille seg på blandet stafett i skiskyting, det ble også en sann svir. Jeg er generelt av den oppfatning at skiskyting er smør på flesk, men jeg gir gjerne blanke i mine generelle oppfatninger, når det blir så spennende som dette ble. Gull til Norge, det var på tide å stupe inn i søvnen. Røiseland, Eckhoff, Bø & Bø, dere skal ha takk for at jeg ikke har hatt mareritt.

Så fikk jeg innfridd ett av mine krav, gull i storbakken. Lørdag 12/2 lå Marius Lindvik på andreplass etter første omgang, klinket til med 140 meter, og slo dermed Kobayashi med god margin. Nøkternt sett er det jo spinnvilt hva hopperne driver med, min morfar var (middelmådig) skihopper, fra Kirkenes. Mot slutten av 1930-tallet deltok han i et renn i Finland, og der var det større bakke enn han var vant til. På toppen var han derfor nervøs, og fikk et glass Koskenkorva for å roe nervene. Sikkert like greit at den skikken har dødd ut, men jeg vil heller ha sånne historier enn hoppdressfaglige sytips.

På herrestafetten den påfølgende dag gikk Norge inn til en ytterst begredelig andreplass. Iversen, Golberg, Holund, Klæbo – nei, det var smått stell. Men helt jævlig var det på mesterskapets andre konkurransedag, Norge gjorde en dårlig figur på det såkalte «skiathlon», og dette måtte tydeligvis drøvtygges i studio. Samtidig gikk 5000-meter skøyter, og jeg klarte å fyre meg kapitalt opp over at dette ikke ble sendt, før en vennlig sjel tipset meg om dansk fjernsyn. Så jeg har stort sett fulgt med på den egentlige norske nasjonalidretten via Danmark. Det styrker Georg Johannesens påstand: «Jeg vil gjerne minne om den største katastrofen i norsk historie: 17. mai 1814.»

5000-meteren ble det sportslige høydepunktet for meg. Sven Kramer fra Nederland i første par, dernest et buljongpar, og så var det Hallgeir Engebråten i tredje, mot Trofimov. Kramer gikk vel et stødig løp, men ble smadret av Engebråten, som gikk inn til 6.09,88. Dernest fulgte nok et buljongpar, og vanningspause, før Kramers landsmann Patrick Roest skulle gå i femte par. Og det er den stunden der som gjør at jeg glemmer det meste annet som foregår, en sitrende forventning om at det utrolige skal skje. Roest gikk inn cirka halvsekundet foran Engebråten, men fy faen hvor spennende det ble. Dermed var det bare å vente på Nils van der Poel fra Sverige, som oppskriftsmessig tok gullet (6.08,84). Merk: Dette er ikke mer enn et drøyt sekund bedre enn Engebråten! Det var tidlig på dagen, men det var sannelig på tide å jekke en øl.

Hva skal man si om Nils van der Poel? Jeg dro gjennom manifestet hans en kveld, i alle fall de minst tekniske delene. Han skriver at han ikke er fremmed for en øl eller åtte, det er jo sympatisk. «5-2»-metoden virker også som en grei måte å strukturere livet på. Men jeg skjønner ikke sånne folk, at de ikke stadig blir slått av en plutselig forferdelig følelse av meningsløshet. Vi får være glad for at de bruker virketrangen på sport, skjønt Poel er jo også yrkesmilitær, får håpe han ikke får anledning til å skinne på den fronten også.

10 000-meteren ble også en vill affære, jeg trodde i grunnen at van der Poel skulle smadre 12.30. Han gikk 12.30,74, bortimot ett minutt bedre enn Koss i 1994 (13.30,55), og bare syttifire hundredeler fra den magiske grensen 12.30 (25 runder på tredve blank). Av og til blir jeg spurt om hva jeg ønsker å oppnå i livet, da svarer jeg som regel at jeg håper å være vitne til under 12.30 på titusen. Under et sekund igjen, nå, så kan jeg dø, som en lykkelig mann.

Er nokon Ting norsk, so er det den Ting

Herrestafetten i skiskyting var også framifrå, jeg akter ikke å reflektere så mye over at Vetle Sjåstad Christiansen & co gjør det intenst meningsfylt å ligge på sofaen, jeg konstaterer bare at sånn er det. En av de tekstene jeg stadig vender tilbake til, er Aasmund Olavsson Vinjes anmeldelse av Bjørnstjerne Bjørnson bondefortelling Arne (1859), heller den enn «Farmen», får en si. Her kan både idrettsutøvere og ikke minst de tullingene som formidler idretten få gode råd om å beherske seg. Så til slutt: 

… med all denne Yling og Graating, er det berre Halvtufsur, som taka til Graaten alt i eit for ingen Ting. Er nokon Ting norsk, so er det den Ting, at laata som inkje var med det allraverste, og at blunke sunder Taarirne, so ingen skal sjaa deim. Det sjaa vi af Saga, og det sjaa vi daglegt, naar det er Mønsterfolk (ideale) vi hava for os, og det er slike anten paa godt elder vondt, som skulde fortena at diktast om. Vil Diktaren eigong imillom hava ei «Taareperse», so maa det vera for at gjera hena løglege (comisk). Sannt nok, Kvendi graata vel meir; men ein Mann, som græter er anten drukkin elder ein Stakkare, naar det daa ikki er Gleden elder Vænleiken elder Eldhugen som gjerer hans Augo vaate, men dette kan ikki kallast Graat; det er Vatsflog.
«Eg er like glad eg,» sagde Guten, daa han gret; det er norsk det, og likeins den Guten som sat paa Vegakanten.
«Kvat feler deg Gut?» sagde Ferdamannen.
«Aa ingen ting,» sagde Guten.
«Eg tykkjer du græter.»
«Nei, men eg er so harm, at eg mest kan springa sunder.»
«Kvifyr?»
«Aa det er berre Moder mi, som er daai.»