Hvit vold og hvite nordmenn

I mai 2020 ble Philip Manshaus stilt for retten. Ni måneder i forveien hadde han tatt livet av sin adopterte stesøster, Johanne, for deretter å skyte seg inn i Al-Noor-moskeen i Bærum, en kort kjøretur unna, i den hensikt å drepe så mange muslimer som mulig. Målet var å provosere fram en rasekrig. Ni dager ble satt av til behandlingen i Asker og Bærum tingrett.

Dommen som ble kunngjort omtrent en måned senere, er det norske samfunnets formelle oppgjør med Manshaus’ ugjerninger. Slik som i 22. juli-dommen åtte år tidligere, ble straffeansvaret plassert der det hører hjemme, hos terroristen. Ifølge Anne Bitsch’ langessay Den norske skyld (Res Publica) etablerte rettsavgjørelsen også «den store, autoritative fortellingen om hvem Philip Manshaus var og hvorfor han handlet som han gjorde.» Hennes alternative beretning fra rettsaken er en viktig advarsel mot å la den stå igjen som den eneste fortellingen. Strafferettens premiss er at gjerningsmannen skal isoleres som den eneste ansvarlige. Faren er dermed at rettsprosessen forskåner oss fra ubehagelige spørsmål rundt vår kollektive norske skyld. Hva slags ansvar må vi bære, vi som utgjør samfunnet som skapte Manshaus? Hva med vi som deler hudfargen i hvis navn han drepte?

En viktig teoretisk inspirasjonskilde for Bitsch er Hannah Arendt. Parallellene mellom Bitsch’ bok og Arendts beretning fra rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961 er åpenbare. Blant Arendts mange bidrag til vestlig idéhistorie er hun ikke minst kjent for begrepet hun utviklet gjennom denne reportasjen: «det ondes banalitet». Arendts poeng var selvsagt ikke å bagatellisere holocaust, men hun mente at Eichmanns handlinger, i lys av folkemordets enorme katastrofe, framsto som banale, nærmest latterlige. Eichmann, hevdet Arendt, var ikke et monster, drevet fram av et fanatisk hat mot jøder, men en byråkrat som adlød ordre. Hans farligste side var hans manglende evne til å tenke selvstendig. (Senere forskere har hevdet at Eichmann var langt mer ideologisk enn Arendt la til grunn. Men selv mange som har protestert mot anvendelsen i Eichmanns tilfelle, har ment at begrepet formidler viktig innsikt om ondskapens forutsetninger i den moderne tidsalder.)

Umiddelbart virker Arendts teori lite egnet til å forstå Philip Manshaus. Manshaus var ikke en brikke i et statlig terrormaskineri, det er ikke noe dagligdags eller alminnelig over handlingene hans. Hvis Manshaus ikke hadde tatt livet av Johanne, ville ingen andre gjort det i hans sted. Og han forsvarte seg heller ikke med at han adlød ordre, men at han handlet i nødrett.

Mellom Bitsch’ Manshaus og Arendts Eichmann er det imidlertid viktige likhetstrekk. Det var Eichmanns tilsynelatende tankeløshet som slo Arendt. Ifølge Bitsch framstår Manshaus på samme måte totalt blottet for originalitet, dybde eller evne til selvstendig refleksjon. Manshaus likner mest av alt «en høyreekstrem sitatmaskin». Verdensbildet er ikke bare hatefullt, det er uten substans. I mangel på en analyse av verden får vi, slik som fra Breivik før ham, standhaftig repetisjon av et rasebasert fiendebilde.

Rundt vårt kollektive medansvar for Manshaus er det knyttet to hovedspørsmål. Det første spørsmålet dreier seg om Manshaus’ person. Hvordan har vi avlet fram en slik «klovneaktig hulhet», som Bitsch kaller det? Hva er det som har gått galt, igjen, når det har vokst fram slik grotesk menneskelig tomhet midt blant oss? Det andre spørsmålet, som jeg først og fremst vil konsentrere meg om her, dreier seg om Manshaus’ ideologi. Hva er det voldelig høyreekstremisme har å tilby en som Manshaus? Hva er de sosiale forutsetningene for denne appellen?

Det kjæreste han eier

Noe Manshaus liker å gjenta, er at det hvite, europeiske folk er hans utvidede familie og det kjæreste han eier. Det er en merkelig formulering. Men kan det hjelpe oss til å forstå Manshaus’ hat mot ikke-hvite hvis vi tar utgangspunkt i hans påståtte hengivenhet for hvite europeere? Bitsch’ bok tegner et bilde av en usikker og søkende ungdom. Manshaus var skamfull, oversett og ensom, og på leting etter noen å knytte seg til. En måte å forstå Manshaus på, er at han til slutt snudde seg mot sin hvite identitet for å tilfredsstille sitt behov for tilhørighet.

Problemet er at det er vanskelig å ta Manshaus på alvor når han beskriver en emosjonell tilknytning til sitt «folk». Mest nærliggende er det kanskje å forsøke å forstå hvit identitetspolitisk tilhørighet som en form for nasjonalfølelse. Men genuin nasjonalfølelse er i stor grad avhengig av at den er gjengjeldt. Når Manshaus konfronteres av en av bistandsadvokatene, erkjenner han at han står alene. «Jeg er nordisk», sier bistandsadvokat Elisabeth Hagen. «Jeg er en del av ditt folk. Men jeg har ikke hatt noe ønske om at du utøver slike handlinger, Philip.» Manshaus fnyser tilbake at «det er det mange som ikke har, åpenbart». Selv nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen, som Manshaus forsøkte å knytte seg til før han begikk angrepene 10. august, avviste og ignorerte ham. Selv ikke her ble han tilbudt et reelt menneskelig felleskap.

I tillegg er nasjonen et forestilt felleskap vi trenes fra fødselen av til å identifisere oss med. Fascistiske bevegelser kjennetegnes av kollektivistiske ritualer. Intensiviteten i arbeidet med å dyrke en emosjonell tilknytning til en nasjon eller en «rase», sangene, symbolene og ritualene, tilsier nettopp at det ikke er noe som oppstår av seg selv. Manshaus omtaler sin politiske oppvåkning som et «Matrix-øyeblikk». Hans nye tilhørighet beskrives som en oppdagelse, en ny innsikt i hvordan ting egentlig henger sammen. Kan virkelig erkjennelsen av det raseideologier på den ekstreme høyresiden forstår som en kvasi-metafysisk sammenheng, i seg selv gi en følelse av tilhørighet?

Det er altså vanskelig å forestille seg at Manshaus’ hvite nasjonalisme skulle kunne tilby ham en følelse av tilhørighet, hvis ikke det allerede fantes modeller for emosjonelle tilknytninger i vår kultur som ligger nærmere Manshaus’ rasisme enn vi liker å erkjenne. De fleste former for nasjonalisme oppsto på grunnlag av delvis rasebaserte distinksjoner, og kritikere har alltid hevdet at disse fortsatt henger ved nasjonalisme i dag. Innebærer norsk nasjonalisme også i sin kjerne en dyrkelse av hvithet? Var det denne kjernen Manshaus fikk kontakt med og som tilbød ham en form for tilhørighet, en følelse av å ta tilbake det nasjonale felleskapet?

Hvit vold

En annen måte å forstå Manshaus på, er at hans hvite nasjonalisme tilfredsstilte et helt annet behov. Kanskje var det ikke et hvitt felleskap Manshaus først og fremst var på jakt etter, men et påskudd for å utøve vold. Bitsch går selv langt i å antyde dette. I Manshaus, skriver hun, fornemmer man konturene av vår tids banale ondskap: «et menneske som kanaliserer behovet for å bli sett og sine overveldende følelser av ubetydelighet inn i voldelige sivilisasjonskamper under påskudd av å redde oss alle fra undergang». Voldsutgytelsen var «transformert avmakt».

Sett i lys av denne forklaringen, gir Manshaus’ «Matrix-øyeblikk» mer mening. I høyreekstrem ideologi fant han et verdenssyn som rettferdiggjorde hans intense bitterhet over at han, som hvit mann, ikke ble sett. Den voldelige rasismen ga ham en bekreftelse av medfødt overlegenhet og tilbød ham en mulighet til å bevise den, ved å angripe fiendene som var skyld i at samfunnet ikke anerkjente den. Det han tolket som en oppvåkning, var i realiteten en innsovning inn i en rasebasert drømmeverden, som til slutt oppslukte ham helt.

Denne tolkningen reiser minst like ubehagelige spørsmål. La oss anta at Manshaus virkelig følte seg så oversett eller ignorert som Bitsch antyder. I hvilken grad bidro hans hvithet, sammen med hans maskulinitet, til at denne følelsen blir så uutholdelig? La oss anta at Manshaus vendte seg mot sin hvithet som et påskudd for å utøve vold. Ligger det et latent voldspotensial i hvit identitet? Hvor kommer dette fra og hvordan er vi delaktig i å holde det vedlike?

James Baldwin skrev i essayet «On Being ‘White’ ... And Other Lies» (1984) at Amerika, eller iallfall de påståtte «nybyggerne» i Amerika, ble hvite «because of the necessity of denying the Black presence, and justifying the Black subjugation. (…) White men – from Norway, for example, where they were Norwegians – became white: by slaughtering the cattle, poisoning the wells, torching the houses, massacring Native Americans, raping Black women.»

Vi har blitt hvite i Norge også nå. Hvordan ble vi det? Baldwin skriver om hvite amerikanere, men også europeere ble hvite i møte med ikke-hvite som de undertrykket. I hvilken grad forstår vi fortsatt egen hvithet i kontrast til mennesker hvis hudfarge ikke berettiger dem til like god beskyttelse eller like mye velstand som verden som regel tilbyr hvite? Vi begynner å bli flinkere i Norge til å undersøke betydningen den norske majoritetens hvithet har for minoritetsbefolkningen. Men hvite nordmenn har vært langt mindre interessert i å utforske hva vi har gjort for å bli hvite og hva vår hvithet har gjort med oss selv.

Vi kan kanskje ikke klandres for det fortiden har skapt. Men kan vi klandres for en uvillighet til å gi slipp på vår hvithet? En frykt for å miste den?