Hvordan oversettere redder verden

Jeg liker å innta et panoptisk perspektiv og betrakte alt ovenfra, om enn bare for en kort stund. Da er man i stand til å se vår menneskelige verden som spredte kolonier av organismer; de er selvtilfredse, tilpasningsdyktige, usedvanlig ekspansive og rivaliserende, men har også evne til selverkjennelse og samarbeid. Oversetterne er en faktor i denne organiske strukturen som den ikke hadde klart seg foruten: De utgjør nemlig en bestanddel i et slags nervesystem som formidler informasjon fra et sted til et annet.

Det er ikke rart at Hermes i flere århundrer har vært guden og beskytteren til oversetterne. En liten, lur, rask og smidig gud som løper over verdens landeveier; den minste og snedigste av guder, som Plutark sier det. Den langhårede guden med vinger på hjelmen og merkurstav i hånden, og med et kjønn som ikke lar seg fullt ut definere, er overalt. Hermes er guden av syntese, intelligens og nytte, en gud med sans for humor, en gud med dragning mot løgn og bedrag. Han er guden til forretningsfolk, kjøpmenn, håndverkere og hasardspillere. Det er Hermes som ledsager oss på reiser, og det er hans stemme vi hører i reisehåndbøker og lommeparlører. Han leder oss gjennom ødemarken, lærer oss å tyde kart, fører oss over landegrenser. Fremfor alt viser han seg der det foregår en talehandling.

Når vi skal formidle noe til en annen person, er Hermes ved vår side. Han er der når vi leser aviser, surfer på nettet og sender sms-er. Hvis man skulle reist et tempel for ham i dag, ville det vært prydet med printere, telefoner og skannere.

Et av tilnavnene hans er Hermeneutes – tolken og oversetteren. Oversetterne er prester og prestinner i hans tempel. Arbeidet deres berører nemlig denne gudens essens: Han lar mennesker kommunisere ved hjelp av språk, og hinsides språk. Han overfører menneskelig erfaring fra en kultur til en annen.

Å dele med oversetteren

I det siste har jeg ofte stått side om side med en oversetter når jeg har lansert bøkene mine i utlandet.

Jeg klarer knapt å uttrykke lettelsen ved å dele forfatterskapet mitt med noen. Jeg var glad for å kunne gi fra meg litt av ansvaret som hittil bare hadde vært mitt, på godt og vondt. Slippe å stå alene ansikt til ansikt med en hissig kritiker, en overfølsom bokanmelder, en journalist uten litterær smak eller en arrogant og selvsikker ordstyrer. Jeg kjente på en ekte fornøyelse over at ikke alle spørsmålene var rettet mot meg, og at ikke alt ved denne gjenstanden av tettskrevne ark tilhørte meg. Jeg tror flere skribenter deler denne følelsen.

Det mest forbausende var likevel at oversetterens tilstedeværelse åpnet rom som jeg ikke visste om, at han eller hun ga seg ut i diskusjoner uavhengig av meg, om emner jeg ikke fullt ut forsto, som var fremmede og til og med gåtefulle for meg. Teksten frigjorde seg fra meg, eller kanskje var det jeg som løste meg fra den. Den fikk en form for autonomi, som en opprørsk tenåring på vei til en musikkfestival. Oversetteren løftet teksten i sin trygge favn og viste dem frem fra ulike sider, sto last og brast med den, gikk god for den. For en fryd! Oversetterne befrir oss skribenter fra den dype ensomheten som tilfaller yrket vårt når vi i timevis, dagevis, månedsvis eller til og med årevis sitter i vårt tankekosmos, med indre dialoger og visjoner. Oversetterne kommer til oss fra utsiden og sier: Jeg har også vært der, jeg har gått i dine spor, nå skal vi krysse grensen sammen. Her blir oversetteren Hermes i bokstavelig forstand – hun tar hånden min og leder meg over landets, språkets og kulturens grenser.

Hvis Hermes gir oss språk, får alle sitt eget

Litteratur blir talehandling idet vi setter navnet vårt på teksten, når vi som forfattere stiller oss bak den og setter ord på våre dypeste, mest sårbare og enkeltstående erfaringer, samtidig som vi risikerer at ordene er uforståelige, at de blir ignorert, eller omvendt: møtt med raseri eller forakt. Litteraturen er det spesielle øyeblikket der det individuelle språket møter språket til andre mennesker. Litteraturen er rommet der det private blir offentlig.

Det sies at det første mennesket som signerte en litterær tekst, og dermed ble den første forfatteren, var Enheduanna, den akkadiske yppersteprestinnen til gudinnen Inanna. I en mørk tid med sosial uro og brutal maktkamp, skrev hun Lovprisningen til Inanna, mens hun var preget av tvil og skuffelse. Teksten er en rørende klage fra et menneske som tror Gud har forlatt henne. Takket være oversettelsen som naturlig nok moderniserer språket, er teksten fullstendig begripelig og gjenkjennelig for dagens leser. Den formidler en intim erfaring som reiser gjennom tiden og blir allmenngyldig. Denne dramatiske og personlige bekjennelsen av fortvilelse, forlatthet, ensomhet og skuffelse, skrevet for nesten fire og et halvt tusen år siden(!), kan gi en dyp opplevelse hos noen som lever i en fullstendig annerledes verden, til tross for at datidens offisielle språk for lengst (og bokstavelig talt) har blitt til aske.

Det private språket formes i løpet av hele livet og er et resultat av språk vi har overtatt fra foreldre, omgivelser, bøker, skole, og som formes av vår egen individualitet. Noen ganger er det et intimt språk som vi bruker når vi snakker med oss selv. Det blir ikke alltid nedskrevet fordi ikke alle har for vane å notere egne tanker, føre dagbok eller skrive tekster. Vi har likevel å gjøre med noe like unikt som et fingeravtrykk.

Jeg tror kulturen er en komplisert prosess der privatspråk og fellesspråk møtes. Fellesspråk er den brede vei, mens det individuelle språket er en enkelt sti. Fellesspråkene er avtalte kommunikasjonsmåter som lar oss forstå hverandre, men fremfor alt formidler de et innhold som hjelper oss å danne et likt eller identisk verdenbilde. I denne felles virkeligheten refererer ord til konkrete virkelige eller forestilte fenomener. Et felles språk og verdensbilde skal styrke hverandre gjensidig. Paradokset i denne avhengigheten gjør at vi med tiden føler oss fanget, fordi språket beskriver virkeligheten og virkeligheten beskriver språket. Et godt eksempel er lukkede, totalitære samfunn der mediene, som har blitt overtatt av styresmaktene, former en virkelighet som er forutsigbar og svøpt i hensiktsmessige termer. Fellesspråket bidrar til å opprettholde en politisk visjon og blir bevisst og kynisk brukt i propaganda. Kommunikasjonen opphører, eller blir bent frem umulig. Det krever mot å påkalle ord eller begreper som ikke hører hjemme i systemet, eller ytre en sannhet som er åpenbar, men som systemet ikke godtar. Som konsekvens oppstår det ofte en parallell kommunikasjon – ikke som følge av et opprør, men på grunn av et behov i samfunnet, for at det ikke skal gå i oppløsning. Denne parallelle kommunikasjonen fremkommer ikke bare gjennom idealistiske foretak, men også gjennom vitser, ordspill, gåter, ironi og liknende. Blant tilhengerne blir derimot fellesspråket etter hvert så gjengs at man bruker det uten å tenke. Ordene mister betydning, og konteksten blir for sjablongaktig og klisjépreget til å gi kreative impulser. Språket forvandler seg til noe man på polsk kaller gresstale, som ikke lenger formidler noe som helst, men har blitt en rite, en parole. Fraser uten innhold egner seg bare til rituell messing.

Under tilblivelsen av politiserte fellesspråk hender det at ord blir stjålet. Et nøytralt og arkaisk ord blir plutselig hentet opp av glemmeboken eller overdrevent eksponert og havner på bannere og i partiprogrammer. Dette skjedde for eksempel med ordet nasjon. Børstes ordet fritt for støv og ribbes for sin historiske kontekst, viser det seg å være et utmerket verktøy for å bygge en ny verdensorden. Når dette tilsynelatende uskyldige ordet blir lagt beslag på, kan selv ikke de som ikke er tilhengere av den nye ordenen, bruke det lenger, fordi de nye betydningene har gjort ordet farlig.

Fellesspråk må selvsagt eksistere for at vi i det hele tatt skal klare å kommunisere i en virkelighet som det stadig må forhandles om. Samfunnet må ha en språklig dimensjon; ofte skal det bare en frase eller et idiom til for å gi oss følelsen av fellesskap.

Kampen om å påtvinge andre et fellesspråk foregår ikke bare i parlamenter og tv-kanaler, men også på universitetene. Intellektuelle moter kommer i bølger og lager en egne kollektive idiolekter. Implementeringen tar tid, men dersom språket blir akseptert, bidrar det ikke bare til å danne et verdensbilde, men skaper også allianser der noen ønskes velkommen mens andre utestenges. Hver generasjon, kanskje til og med hvert tiår, har sitt eget språk for å beskrive verden. Språket vet ofte ikke om sin egen forgjengelighet og kommer til kort i å uttrykke det som ligger bortenfor dets grenser.

Det finnes ikke noen større ulykke enn å miste sitt individuelle språk, å få det erstattet av et fellesspråk. Funksjonærer, politikere, akademikere og prester lider av dette. Den eneste terapien er litteratur – å være nær språket til dem som skaper, er en vaksine mot et instrumentelt verdensbilde. Dette er et godt argument for å lese litteratur (også den klassiske), fordi litteraturen viser at fellesspråkene fungerte annerledes i tidligere tider, og dermed oppsto andre verdensbilder. Nettopp derfor er det verdt å lese – for å få øye på de andre verdensbildene og forsikre seg om at vår verden bare er én av flere mulige og ikke gitt en gang for alle.

Oversettere har samme ansvar som forfattere. Begge vokter et av de mest skjellsettende fenomenene i den menneskelige sivilisasjonen – evnen til å formidle de mest intime, individuelle erfaringene hos enkeltmennesket og allmenngjøre dem gjennom en forbløffende kulturdannende gjerning. Beskytteren deres er Hermes, inkarnert som guden av kommunikasjon og relasjoner.

Koinos Hermes! Lenge leve Hermes’ felleskap!

Utdrag fra essayet «Hermes’ arbeid, hvordan oversettere redder verden» i Den følsomme fortelleren (Wydawnictwo Literackie, 2020).