Innsiktene til en romanforfatter

Hva vet egentlig en romanforfatter om verden? I en viss forstand kommer svaret selvfølgelig helt an på hva forfatteren har gjort annet enn å skrive, hvilke utenomlitterære sakkunnskaper han eller hun har karret til seg gjennom studier, reiser, forskjellige jobber og i det hele tatt livet. Slike praktiske og teoretiske variabler påvirker ikke bare hva forfattere skriver om, men også hvordan de utfolder stoffet sitt. Noen burde gjøre (og kanskje har det allerede blitt gjort) en grundig historisk-biografisk undersøkelse av hvordan en rekke forfatteres brødjobber påvirket hva de skrev. At de fleste psykologforfattere uttrykker seg på en annen måte enn for eksempel arkitekter – bare for å nevne et par profesjoner som jeg selv har fantasert om å utøve – det slår meg som åpenbart, uten at jeg egentlig har empirisk grunnlag for å slå dette fast én gang for alle.

Men spørsmålet er: Hva vet romanforfatteren som romanforfatter?

Jeg stiller spørsmålet med et bevisst ekko av Sokrates' utspørring av sofistene. Som kjent var han skeptisk til at sofistene, som reiste omkring for å lære bort talekunsten mot betaling, hadde noen egentlig sakkunnskap som var verdt pengene. Riktignok visste de å bruke smigrende ord for å vinne i retten eller i folkeforsamlingen, men hvorvidt en slik offentlig seier utgjorde en seier for rettferdigheten som sådan, det kunne de ikke si noe om. Derfor var sofistenes ord uten substans, og det var filosofens oppgave å bryte opp de velklingende talene deres med plagsomme spørsmål og innvendinger. Ideelt sett skulle samtale føre til den sikre kunnskapen som unnslapp enetaleren.

Bevisst og ubevisst sabotasje

Sokrates var for øvrig skeptisk til skrivekunsten, blant annet fordi skrift nettopp er en form for enetale. Av andre, tilstøtende årsaker ville han kaste dikterne ut av idealstaten. Men litteraturens nytte og unytte for samfunnslivet er et helt annet og langt større spørsmål enn det denne teksten stiller: Hvilken innsikt i verden opparbeider man seg som romanforfatter? Jeg lurer ofte på om jeg, i kraft av å være romanforfatter, egentlig har funnet ut noe substansielt om verden. Eller om jeg, akkurat som sofistene, bare har lært meg å bruke ord til å behage andre og meg selv. Det at jeg får tankene mine på trykk, er i alle fall ingen garanti for tankenes gyldighet.

Romanene selger uansett såpass dårlig at ordene kanskje ikke engang er til behag? Det er godt mulig. Men på et eller annet plan mener jeg faktisk å vite hvordan man skriver en bestselger. I alle fall leste jeg Robert McKees Story opptil flere ganger sent i tenårene. Problemet er at jeg har så mye rart for meg, så mange fikse ideer som kommer i veien for å skrive en bok som folk flest kan sette pris på, at det neppe kommer til å skje med det første. Den tradisjonelle romanen, med sin insistering på en god fortelling godt fortalt, beveger seg så langsomt og er så lett gjennomskuelig at den ikke behager, men tvert imot kjeder vettet av meg. Alt jeg kan om romankunst, har jeg isteden vendt imot den i mine egne antiromaner. Jeg nyter å pirke i og plukke fra hverandre slikt som andre elsker uforbeholdent.

Antiromanene var mer eller mindre bevisst litterær sabotasje (om enn ubevisst selvsabotasje hva gjelder salgsinntekter). Men på bunnen av mitt angrep på romanformen ligger allikevel reell romanforfatterfaglig kunnskap. Spørsmålet er altså hva denne kunnskapen består i. Det er spesielt relevant å spørre om dette nå som jeg har bestemt meg for å skifte fra å skrive romaner til essays, siden spørsmålet tross alt er grunnleggende for den vestlige essayformen: «Hva vet jeg?»

Et tilfeldig dannelsesløp

Hva enn man vet om verden som romanforfatter, må det sies at det neppe er snakk om en ren romanforfatterkunnskap. Hvis evnene mine som forteller, portrettør og skildrer av stort og smått (evner som altså i stor grad har blitt sløst bort på litterær sabotasjevirksomhet) har overføringsverdi til verden, vil det mest sannsynlig være i den grad de blander seg med andre intellektuelle fascinasjoner som har tatt opp tiden min. Det virker rimelig å anta at min eventuelle innsikt i verden har oppstått i en dialektikk mellom romanskriving og alt annet som har fascinert meg i forbifarten. Jeg snakker om fascinasjoner fordi den tiden jeg har viet andre kunnskapsområder enn litteraturen, på ingen måte kan måle seg med hvor mye av livet jeg har gitt til det å lese og skrive.

Av fullført høyere utdannelse har jeg tre ettårige skrivestudier. Ellers er jeg en dobbel dropout fra universitetet: først idéhistorie, deretter latin med fordypning i retorikk. Jeg kom riktignok aldri i gang med latinen, men emnene i klassisk og moderne retorikk er noe av det morsomste og mest verdifulle jeg har vært borti. Foruten en tilværelse på fattigdomsgrensa og to store kjærlighetssorger kan jeg heller ikke skryte på meg livets harde skole. Jeg har skydd jobber med fast arbeidstid så godt det har latt seg gjøre. Jeg har reist lite og aldri utenfor Europa. Å reise langt har jeg rett og slett ikke råd til. I alle fall har jeg ikke prioritert det på grunn av den trange forfatterøkonomien. Selv bruken min av ulovlige rusmidler har vært ansvarlig inntil det pinlige og alltid drevet av en trang til erkjennelse mer enn ren nytelse.

Jeg har imidlertid reist i bøker og på internett. Egentlig setter jeg naturvitenskap og historie høyere enn skjønnlitteratur, men jeg har ikke hode for tall eller systematisk tilegnelse av kunnskap. Siden jeg er en som for det meste følger fascinasjonene mine og på den måten plukker opp en masse spredt kunnskap fra forskjellige felt, er dannelsesløpet mitt dermed tilfeldig. Jeg leser nyheter sporadisk. Når jeg en sjelden gang iblant blir opphengt i en løpende nyhetssak, har det som regel å gjøre med opplevde trusler mot demokratiet, som for eksempel Hongkong-protestene, Kinas belte-vei-initiativ, stormingen av den amerikanske kongressen, krigen i Ukraina. Dette er saker hvor jeg selv er blant «de gode», i et drama hvor «de onde» enten er ytre inntrengere eller indre utbrytere. Nyheter om klimaet får jeg ingen slik selvrettferdig glede ut av.

Indre reiseskildring

I den grad jeg kan noe om noe annet enn litteratur, er det filosofi og psykologi. Disse emnene overlapper nemlig med den tanketunge skrivemåten min, som har sine røtter i barndommen. Som barn var den opprinnelige impulsen til å lese og skrive todelt. For det første var det å lese og skrive det eneste jeg virkelig kunne. For det andre føltes alt annet ved meg feil og mislykket. Språket må dermed tidlig ha fremstått som løsningen på alle problemer. Med andre ord var det ikke leseglede, men tidlig livslede som drev meg til bøkene. I et forsøk på «å tenke riktig» har jeg lest alt fra simpel selvhjelp via Freud og Jung til mer vitenskapelig psykologi, dessuten livsfilosofi og pragmatisk erkjennelsesteori. Jeg har også lagt bøkene fra meg i lange strekk for å meditere og eksperimentere med psykedelika, i et forsøk på «å komme hinsides tankene».

De indre reisene er altså min egentlige livserfaring. Å reise innover har befruktet romanskrivingen, som igjen har befruktet videre reising innover, og disse to aktivitetene har til sammen ført til det som må være min partikulære innsikt i verden: Språkselvet, og hvor sterkt jeg identifiserer meg med det, har skapt og skaper fortsatt mange av de problemene som jeg innbiller meg at trenger en løsning.

Ved å tenke, skrive og snakke som jeg gjør, har jeg plassert meg selv i sentrum av min egen livsfortelling. I denne fortellingen er jeg omringet av fiender. Jeg har noen få hjelpere ved min side. Alt jeg griper, blir til rekvisitter. Alt som skjer meg, har en symbolsk dimensjon. Virkeligheten reduseres til et grått bakteppe for min egen frykt og mitt eget begjær, som er alt. Kort sagt er jeg – og har alltid vært – mitt eget livs romanforfatter, -forteller og -protagonist.

Man skal selvfølgelig ikke ta for gitt at ens egen subjektive verdensoppfatning har allmenngyldig interesse eller verdi. Nettopp derfor passer jeg på å si «jeg». Men ved å utforske mitt eget sinn på denne måten, liker jeg å tro at jeg sneier borti menneskesinnet som sådan. Her nærmer vi oss kjernen. Med fare for å lyde som mannen med en hammer som ikke ser annet enn spikre: Er vi ikke alle våre egne livs romanforfattere?

På bedringens vei

Hvis denne analogien har noe som helst for seg – og den ikke bare er enda en selvsentrert konstruksjon hvor jeg har plassert meg selv i midten av verden nettopp som romanforfatter – er det verdt å tenke den ut så langt den går. Siden individuelle virkelighetsoppfatninger nødvendigvis akkumulerer til sosiale problemer på samfunnsplan, i form av meningsfellesskap bygget på mer eller mindre polariserende fortellinger (og ofte rene konspirasjonsteorier), kan romanforfatteren spille en samfunns- og kulturkritisk rolle. Forfatteren er spesielt egnet til å spørre: «Hvordan fungerer fortellingene vi omgir oss med – på menneskesinnene? Hvorfor appellerer denne fortellingen til akkurat disse menneskene, mens en annen ikke gjør det?»

Tenk bare på bekjennelsen min for noen avsnitt siden: Jeg, som er et noenlunde opplyst menneske, foretrekker nyhetssaker med et enkelt fiendebilde. Saker som smigrer min egen selvforståelse. Eller tenk på de som blir apologeter for Russland eller Kina, fordi selvforståelsen deres tilsier at de er kritisk innstilte til sin egen kulturs fortellinger. De sitter jo bare fast i en alternativ fortelling. Skal vi greie å se forbi de konkurrerende fortellingene våre og få et glimt av den flyktige virkeligheten som ligger bak dem, må vi først evne å se fortellingene som fortellinger.

Som romanforfatter på bedringens vei mener jeg å ha utviklet en feel for hvordan de fleste mennesker konstruerer sin egen verdensforståelse i en romanlignende vev av relasjoner med seg selv i eller tett på midten. Verdensforståelse og selvforståelse er to sider av samme sak. Selvet spinner seg inn i en smal kokong av fortellinger som utgjør verden slik jeg ser den. Men omkring den lille verdenen som hver og en av oss lukker oss inn i, finnes en ufattelig stor og kompleks virkelighet som det er avgjørende at vi åpner sinnene for. Å lære oss å spinne og veve fortellinger på en mer bevisst måte, trevle dem opp igjen, og i det hele tatt leke oss med den narrative veven som enten vikler hver og en av oss fast i seg selv, eller knytter oss sammen, kaller jeg romanforfatterens innsikt, eventuelt poetisk atferdsterapi.