Innsnevring av kampsonen

Alt lå an til en fin kveld på Blå, en klubb i Brenneriveien ved Akerselva i Oslo. Lokalet ble opprinnelig brukt til å oppbevare gull og diamanter. Det er mørkt og ganske røft, og fullt av mentale ekko. Noen bygninger og lokaler har den merkelige egenskap at alle som har arbeidet der, alt som har foregått, har etterlatt seg en liten rest i veggene. Ikke som en metafysisk hjemsøkelse, men som en stemning, og den er forårsaket av en akkumulasjon av spor som skaper kontinuitet mellom nåtid og fortid. Om man forsøker å leve seg for sterkt inn i dette, bærer det galt av sted, for det er vi som står for overslagene mellom det materielle og det som kalles åndelig, og det er lett å feiltolke signalene og begynne å innbille seg ting.

Jeg har hengt her i snart tjue år og føler meg hjemme, siden min egen Blå-historie også har satt seg i veggene på innsiden av mitt eget hode. I over tjue år har jeg levd av å skrive, av alltid utilstrekkelige forsøk på å fortolke verden, på å se verden gjennom lokal optikk, men med støtte av teleskop og mikroskop skapt av den felles menneskelige lærdomsproduksjon, for å si det pompøst. Det har vært en oppsøkende intellektuell virksomhet, full av møter, forvirring, malariatabletter, tomme bensintanker, skitt, farer, ensomhet, mystiske erfaringer i blakk velstand med nye venner, eller bare elendighet, som er det mest tekstproduktive. De av mine egne tekster jeg selv er mest fornøyd med, har oppstått gjennom dårlige avgjørelser og spontane hendelser, slike som aldri kunne vært planlagt eller lært gjennom annet enn erfaring, som så å si har risset seg selv inn i kroppen, i motsetning til bøker, som det føles som jeg har glemt flere av enn jeg egentlig har lest. I slike tekster har behovet for å sitere andre forsvunnet eller forstummet, fordi det bare ville virket som forstyrrelser, som fra fulle folk som på avstand roper uklare beskjeder ut vinduer. Når min boklige lærdom har lagt seg som et stramt og godt oljet sykkelkjede rundt den konkrete situasjonen; i slike øyeblikk, der mine egne grenser er blitt forflyttet og det føles som om noe blir oppdaget, har jeg levd for som forfatter. Utbyttet skal vi la ligge, for det jeg egentlig skulle, handler om hjemkomsten. Kanskje har det bare vært en ekstra tom leilighet å komme hjem til. Så har jeg gått på Blå.

Man kan ikke ramle uti den samme Akerselva to ganger.

Denne milde februarkvelden var det ikke konsert, ikke fest, ikke noe annet enn Litteratur på Blå. Så jeg satte meg i baren og gjorde meg klar for nok en fin kveld blant gull og diamanter. I programteksten står det:

Georg Johannesen skrev et sted at «[e]ssayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa». Hvordan står det til med essayet i Norge i dag? Er essayet en sjanger som først og fremst blomstrer i tidsskriftfloraen, eller har den også sin berettigelse i samlinger utgitt mellom to permer? Essayet kjennetegnes gjerne av å være subjektivt, reflekterende, «åpent» og prosessuelt. Hva er det som gjør den «informale» eller personlige essayformen så godt egnet til refleksjoner omkring litteratur, kunst og det menneskelige?

På scenen satt Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen med hver sin ferske essaysamling i hånden, pluss moderatoren Silje Bekeng. Både Shafieian og Tenningen tilhører for meg kremen av det sublitterære feltet i Norge. De brenner for litteraturen og for kritikken. Sammen med noen ganske få andre personer er de med på å opprettholde høy kvalitet i den norske litterære offentligheten. Gjennom dårlig betalt, men ofte praktfullt utført tidsskriftarbeid og annen kritisk virksomhet gjør slike begavede, hardtarbeidende og svært beleste mennesker oss mange tjenester, gjennom sin kritikervirksomhet og ymse litterære aktiviteter. Midt i det som begynner å minne om et medialt ruinlandskap, der kritikere er begynt å anmelde bøker live, holder de standarden oppe, og de har en indre glød som taler sitt eget språk. Når det gjelder Tenningen og Shafieian, liker jeg i tillegg begge svært godt som personer.

Så hvorfor var det da at jeg mot slutten av kvelden, halvveis i sinne og frustrasjon, gikk opp på scenen, til tross for at jeg for lengst har mistet behovet for å krangle i slike kontekster? Men det vellet opp, og det føltes påtrengende. Og siden det kom fra magen, merket jeg med en gang der jeg sto med mikrofonen i hånden, at jeg som vanlig ikke var i stand til å artikulere misbilligelsen tilfredsstillende, verken for meg selv eller tilhørerne, aller minst for Tenningen og Shafieian, antagelig. Det ble noe midt imellom et gulp og et bjeff.

Heldigvis hadde jeg husket å sette på min mentale opptager.¹ Michel de Montaigne benyttet alltid en slik for å registrere sine egne tankeprosesser mens de pågikk. Ja, han dikterte med hånden det som skjedde i hodet, nærmest som sin egen indre reporter på åstedet. I hvert fall var det slik han framstilte det i sine essays, og han gjorde krav på å bli trodd.

1

Ja, la oss begynne med Montaigne, som Shafieian denne kvelden var snar med å nevne. Nesten alle som skriver essays, i hvert fall i en bestemt tradisjon, forholder seg til Montaigne som selve gudfaren for essaysjangeren. Hans tanker, slik de ble skrevet ned, omtales som forbilledlig gjennomsiktige, åpne, ukunstlede, oppriktige og udogmatiske. Sankt Michel de Montaigne, en fri og klar sjel som var det første moderne menneske. Individualistisk, åpen, moderat, klok … Jo, han må vel ha vært akkurat som oss?

Fra scenen falt det nå ord om at marxistene og Montaigne har mye til felles. Dette var det første intravenøse dryppet av adrenalin, eller en ustabil blanding av opium og adrenalin, som gikk i en usynlig plastslange fra scenen og inn i mitt blodsystem. De første dråpene var knapt merkbare, men før kvelden var omme, hadde dosen blitt for stor, og jeg befant meg oppe på scenen i ferd med å lage en pinlig scene. Men jeg var drevet dit av indre tvang.

Jeg lyttet nøye til hva Shafieian sa om at han er veldig opptatt av marxistisk essayistikk. For denne har ifølge ham en hel del til felles med Montaignes. Begge forsøker å se fortidens akutte nærvær i samtiden, begge bryr seg om de geniale tankefrø som vi har arvet fra tradisjonen, og som vi skal overlevere videre. Shafieian sa at marxismen og Montaigne hadde berøringspunkt, et fellesskap, og det handler, slik jeg skjønte det, om å unngå historiens gjentagelsestvang.

Jeg spisset ører. Selv nymarxistene i Frankfurterskolen og Montaigne ble framstilt, om ikke som brødre i ånden, så i hvert fall deltagere i det samme store sivilisatoriske prosjektet. Det var inntrykket Shafieian spredte i det mørke Blå, og det var første gang jeg virkelig kvapp. Om Frankfurterskolen og Montaigne går sammen hånd i hånd, må det i så fall være langs the Yellow Brick Road?

Max Horkheimer, en av de mest berømte Frankfurter-teoretikerne, skrev et essay om akkurat dette. Det har tittelen «Montaigne und die Funktion der Skepsis» (1938).² Essayet er et angrep på den borgerlige skeptisisme i tradisjonen fra Montaigne. Her viser Horkheimer at skeptisismen har en vedvarende apolitisk, for ikke å si reaksjonær innflytelse på det borgerlige individ.

Den velstående adelsmannen Montaigne inntok som kjent en tilbaketrukket posisjon, intellektuelt og rent konkret. Fra toppen av sitt runde tårn, innfelt i den seks meter høye muren som omslutter hans Château de Montaigne, satt han og skrev i årtier, for å bli kjent med seg selv og med historien. Med utsikt over den vakre og frodige Dordogne-dalens nedre løp, over bølgende jorder og vinåkre, bedrev han systematisk egenanalyse og introspeksjon, bare avbrutt av tjenere som listet seg fram med beskjeder og måltider.

Horkheimer påpeker hvordan Montaignes utgangspunkt gir klare og forutsigbare politiske føringer. Ingen burde forvente at en skeptikers systematiske sjelegranskninger skulle resultere i mange genuine sosiale, historiske og politiske analyser. Montaigne byr derimot på mye melankoli, defaitisme og privatetiske vurderinger foretatt på lang og trygg avstand fra verdens larm og elendighet, som han tidligere hadde vært en del av.

Utgangspunktet er en adelsmanns tilbaketrukne skuffelse, og det politiske overskygges av det individuelle, av selvangivelsen, bekjennelsen. Riktignok hadde Montaigne mange implisitte budskap til samtiden, noe den ofte oppfattet, mens vi ikke gjør det, for samtidens Montaigne var mer politisk enn vår. Til både sin egen og vår samtid hadde han ett klart budskap: Ved hjelp av systematisk selvanalyse vil noen få utvalgte bli i stand til å oppnå erkjennelse. Det vil ikke bare gjøre unntaksmenneskene i stand til å se sine egne svakheter, men også til å gjennomskue fornuftens tilkortkommenhet. Prisen er høy, men gevinsten er at man blir i stand til å gjennomskue dogmer. En god Montaigne-filosof har nese for fine viner og for å sniffe korksmaken fra radikale bevegelser som vil endre de sosiale betingelsene.

Flere steder i Essays nærmer Montaigne seg en radikal epistemologisk solipsisme. Horkheimers observasjon er: Den borgerlige individualist som selvbevisst eller ubevisst inntar den samme holdning som Montaigne, og dermed orienterer seg mot det indre og det private, er en grunnleggende systemtro skikkelse.

Dette er ikke en fantasifull marxistisk fortolkning. I sine essays deler Montaigne menneskeheten i tre: de genuine filosofene (de døde stort sett ut i antikken), enkle bønder og dilettantene, de som verken er filosofer eller bønder. Det er denne siste gruppen som styrer verden og gjør den til slikt et voldelig og plaget sted. De som verken har tilstrekkelig klokskap eller ydmykhet, det vil si de aller fleste, lar seg lett lede til ekstreme handlinger.

Montaignes menneskesyn gjør ham dypt konservativ. Poenget her er ikke å angripe denne politiske tankeretningen eller livsholdningen, men å få understreket at Montaigne-skeptikeren er et avsondret, privilegert, spørrende individ som politisk sett står så langt unna marxismen og Frankfurterskolen som det omtrent er mulig å komme. De befinner seg på hver sin ende av skalaen hva historieforståelse, antropologi og handlingsimperativ angår. Montaignes skepsis drenerer hans tekster for emansipatorisk potensial. Ingen ville kunne ha sagt det samme om verken sene eller tidlige marxister, aller minst de fra Frankfurterskolen.

Montaigne begynte å skrive sine Essays samme år som Bartolomeusnatten i 1572, da tusenvis av hugenotter ble drept. I politikken foretrakk han enkle, lydige, pliktoppfyllende sinn som var uten nysgjerrighet og trang til eksperimentering.

Montaigne oppfordrer uten omsvøp folk til lydig å følge statens lover, skikker og religion uten å stille for mange spørsmål:

Intet martrer en stat mer enn en innføring av nye ordninger; forandringer vil av seg selv skape urett og tyranni. Når en del går ut av ledd, kan den støttes opp; vi kan motsette oss den forandring og det forfall som alt er underlagt, og som fører oss for bort fra vårt utgangspunkt og våre prinsipper. Men å gi seg til å omstøpe en så stor masse og å legge om grunnmuren under et så veldig byggverk, det er for folk som slår barnet ut med badevannet, som vil rette på enkeltstående feil ved å skape alminnelig kaos eller bruke døden som botemiddel mot sykdom.³

Mange partier og essays hos Montaigne passer ikke overens med den moderne demokratiske selvhjelpsforfatteren vi har lært å kjenne. For eksempel advarer Montaigne, som Augustin, jevnlig mot overdreven nysgjerrighet og anbefaler isteden folk flest å leve i enkel hengivenhet, som de kristne, som vet at «kunnskapstørst er et nedarvet og medfødt onde hos mennesket»⁴. Hvis ikke står de i fare for å la seg lede inn på farlige revolusjonære tokt, oppildnet av fanatisme og retthaveri. Bare noen få typer, som Montaigne selv, er sterke og selvstendige nok til å kunne være sine egne herrer. De andre, altså massene, bør akseptere et liv under andres herredømme og formynderi, som her i «Apologien for Raymond Sebond», det kanskje mest kjente av alle essays i Essays:

Sikkert er det at få sjeler er så velordnede, så sterke og edle at man kan stole på at de vet hva de gjør, og at de måteholdent og ansvarlig, med sine meningers frihet, kan sveve høyt over den alminnelige mening. Derfor er det nyttigst å umyndiggjøre dem. [Il est plus expédient de les mettre en tutelle.]⁵

Men hva i himmelens navn har dette med marxisme og Frankfurterskolen å gjøre, tenkte jeg der ved baren på Blå. Vår offisielle Montaigne er en stor forfatter som passer godt overens med vår egen tidsånd. Han kan minne om en selvhjelpsguru som får hver og én av oss til å tro at vi er uendelig interessante, ja selvtilstrekkelige univers av mening, så rike og fengslende i vårt indre at vi knapt trenger andre. Men har han noen idéhistorisk kontakt med marxistene i Frankfurt overhodet?

Vi bygger gjerne opp vår identitet rundt vår private klokskap, fordomsfrihet og toleranse, det passer oss helt utmerket, for det er tross alt de andre som er ubalanserte, forfengelige og dumme. At dette selvbildet, bygget opp i tårnet, i praksis aldri blir stilt på prøve, spiller tydeligvis ingen rolle. For Montaigne-psykologien er ment å ha en privatterapeutisk funksjon, ikke en politisk eller sosial. Det siste er i høyden et biprodukt av det første, og da kun hos noen utvalgte.

Så hvorfor forsøker Shafieian å forene to slike ekstreme motsetninger, altså Montaigne og marxistene, til og med Frankfurter-teoretikerne, som skrev og tenkte med mange hundre års mellomrom, som ikke snakket om det samme, og som hadde helt ulike utgangspunkt og målsettinger? De hører vel ikke hjemme i samme kupé, ikke engang på samme tog, for de reiser i hver sin retning gjennom historien og på helt ulik sporbredde? Når linjene krysser hverandre, kan kollisjoner eller nestenulykker føre til uventede, kanskje til og med eksplosive innsikter. I dette tilfellet greier jeg ikke å skille de forvridde, innfiltrede vrakdelene fra hverandre.

Shafieians ord vekker ikke bare min kritiske mistenksomhet. Det er som om kroppen allerede vet at det kommer mer, mye mer, og en uro brer seg som en gulfstrøm helt ned til føttene og ut til fingertuppene.

Problemet ligger for øvrig ikke i at jeg mener Adorno, Horkheimer og andre ledende tenkere i Frankfurterskolen representerer en fasit som Montaigne skal leses opp mot. Det ville aller minst passet på Blå, som er en fysisk manifestasjon av overgangen fra industrikultur til kulturindustri. Kulturindustrien var jo ikke harmløs, men den aller skumleste og mest fordummende form for ideologi, ifølge Adorno og Horkheimer. Den skaper ulykkelige, ufrie mennesker som faktisk tror at jazz er musikk, for så langt kan det gå.

Kulturindustriens helhetseffekt er anti-opplysning; i den blir, som Horkheimer og jeg uttrykte det, opplysning, dvs. den økende tekniske beherskelse av naturen, gjort til massebedrag, til et middel til å legge bevisstheten i lenker. Den forhindrer dannelsen av autonome, selvstendige, bevisst vurderende og besluttsomme individer.⁶

Man ville mye heller ha stått fast i heisen med Montaigne.

2

Neste intravenøse drypp står Tenningen for. Han og Bekeng snakker om Arne Melbergs inndeling av essayet i fire ulike typer: selvframstillingen, reiseessayet, det moralske essay og det kritiske essay. Så langt jeg kan skjønne, innebærer dette en innsnevring av mulighetsrommet for et essay, ikke bare hvordan det skal skrives, men også hva det skal inneholde. Montaigne igjen, tror jeg. Han brukte alle disse fire variantene, og bare dem. Definisjonen synes altså direkte ledet ut fra fire ulike skriveposisjoner hos Montaigne. Det er som om fire varianter av foxtrot skulle være den eneste måten å danse på.

Pulsen går litt ned da Tenningen protesterer mildt på enda en essay-definisjon fra Melberg: «Innsikt i egen dødelighet er den viktigste grunnen til å skrive et essay.» Men her har vi det igjen. Essayet defineres eksplisitt som en apolitisk sjanger, der man som individ reflekterer rundt døden – sin egen død. Utgangsposisjonen er tilbaketrukket og selvopptatt, den er skeptisk til endring og ikke minst til fornuften. Men den er ikke skeptisk til evigvarende samtaler om evige tema, der store mestere som kanskje levde for fem hundre eller tre tusen år siden siteres og brukes som oppspill til refleksjoner de garantert ville steilet over, om de hadde skjønt noe som helst av det som ble sagt.

Hva faller utenfor Melbergs fire hovedtyper? Satt på spissen: alt som finnes utenfor en klok og dannet manns bibliotek, der han sitter alene og reflekterer over moralen og døden og dødeligheten mens han planlegger en reise til Roma for å koble seg på sine samtidige fra antikken. Når han kommer hjem, med lommeboka full av museumsbilletter han skal skrive av på skatten, setter han seg ved sitt skrivebord for å komponere det han kaller et reiseessay. Vi har en viss kjennskap til denne typen tekst i Norge. Forfatteren med reisestipend drar på ferie og får så mye ut av sine sanseinntrykk at hans verdensbilde blir bekreftet.

En hel del av det jeg snappet opp fra scenen, fikk jeg fra nå av til å passe inn i et selvkonstruert byggverk som ble stadig høyere, det skal innrømmes. For mine respekterte venner der oppe eksellerte i klokskap. Det tok for eksempel ikke mange minutter før Walter Benjamin ble sitert første gang, som seg hør og bør, for selv om Benjamin er en av de minst siterbare forfatterne, er han også i enkelte kretser blant de aller mest siterte. Ved et lykketreff var også deres fremste norske forbilder tilfeldigvis til stede i salen, alle som en. Både Shafieian og Tenningen trakk mer enn én gang fram Henning Hagerup og Ole Robert Sunde. Shafieian uttrykte i tillegg sin beundring for Svein Jarvoll. Alle de beste var samlet i dette samme lokalet rett ved Akerselva, der det også for hundre år siden ble oppbevart gull og diamanter.

3

Ole Robert Sunde har jeg noen ganger vanskelig for å plassere, bortsett fra når han står rett foran meg, slik han gjør denne kvelden. Jeg har lest, eller forsøkt å lese, to av hans essaysamlinger: Jeg er et vilt begrep (2007) og Verden uten ende (2014). Få forfattere har etter mitt syn større sprik i og mellom sine tekster enn Ole Robert Sunde. Han kan skrive originale, musikalske utlegninger om kunstverk, eller enda bedre, fenomener som ikke vanligvis vies oppmerksomhet av andre.

Men å lese Sunde kan også være som når man har tatt sterk malariamedisin over lang tid. Alle konturer oppløser seg, synet blir svømmende, syntaksen flyter ut, resonnementene mister disiplin og logisk sammenheng. Om man tar seg tid til å stykke opp setningsleddene i et forsøk på å etterforske seg fram til de meningsbærende verb, kan man fort gå på en smell.

Sunde kan framstå som jålete når den ene hyperkanoniserte forfatteren etter den andre siteres, eller kanskje bare namedroppes, uten noen annen påviselig grunn enn at Sunde liker seg i vedkommendes … ikke selskap, men selvskap. Som sitt forbilde innenfor essayistikken, altså Montaigne, kjenner Sunde sine egne svakheter. Montaignes strategi er å åpent tilkjennegi svakhet på de riktige stedene for å framstå som et mer menneskelig menneske. Men Montaignes svakheter får ham som regel til å framstå som enda mer bedårende, og få forfattere er mer bevisst sine retoriske strategier rundt selviscenesettelse enn ham.

Sundes strategier er av et annet slag. Han vet, mens han skriver, at han kan bli oppfattet som jålete. Derfor skriver han et essay om at jåleri muligens er en norsk synd, men en europeisk dyd, via en tilkortkommen Walter Benjamin som turist i Bergen. De fleste av oss nordmenn er enkle og knuslete. Ole Robert Sunde er derimot ikke redd for det ornamenterte og kunstlede.

Sunde skriver essays i tradisjonen fra Montaigne og refererer hyppig til sitt franske forbilde, slik han henviser til de fleste andre store klassikere innenfor kunst, litteratur og musikk. Kjente navn fra Adorno til Žižek, og derimellom har vi Homer, Platon, Bach, Holbein, Shakespeare, Swift, Sterne, Joyce, Kafka, Musil, Proust, Adorno, Benjamin, Sebald og alle de andre som plutselig spretter opp i Sundes tekster. En god del av Sundes kunnskap om antikken synes faktisk å være hentet direkte fra Montaigne. Men der sistnevnte som regel hadde et samtidig formål med eksemplene fra de greske og spesielt de romerske klassikerne, er det noen ganger vanskelig å få øye på Sundes motivasjon.

Jeg tviler sterkt på at Sunde er et apolitisk menneske. Tvert om finnes det mange grunner til å tro det motsatte. Men kanskje Montaigne-stilen, som jeg sammen med Horkheimer hevder er apolitisk, i det minste hos etterfølgerne, gir klare innholdsmessige føringer eller krav? Kanskje formen påvirker innholdet, fordi essayet i denne tradisjonen er den åndelige adelsmannens opphøyde, inngjerdete sone for introspeksjon og refleksjon rundt de store kunstverkene? Det er neppe denne posisjonen Tenningen og Shafieian trakter etter å erobre, men kanskje de sitter i det informale essayets klister? Kanskje de er fanget av en form som gjennom smiger og tradisjon lokker fram en type resonnerende, utidsmessig subjekt som er vanskelig å slippe unna?

I Sundes siste bok finnes det et essay med tittelen «Montaignes stil». Deler av essayet handler humoristisk nok om Kafkas ører, om at det er noe kafkask over Chaplin og omvendt, samt om James Joyces slanke fingrer og Montaignes påkledning og fysiske framtoning. Kan Montaignes stil leses ut av hans fjes, hans klesdrakt, hans høye panne, har skrivestilen påvirket utseendet, eller forholder det seg stikk motsatt? Nei, det holder ikke å studere ansiktet, skriver Sunde, han burde kanskje også studere Montaignes håndskrift for å få svar på en gåte som for leseren bare blir stadig mer gåtefull.

Sundes siste essaysamling er så langt jeg kan skjønne hans beste, og selv om mitt humør på Blå denne kvelden påvirker min dømmekraft, ser jeg ingen grunn til å være smålig, for i samme øyeblikk som jeg ser at Sunde er en forfengelig forfatter, liker også jeg motoren hans, setningene som svinger begjærlig fra det andre til det ene.

På den siste siden av essayet om Montaignes stil er det som om Sunde leker med oss, slik hans forbilde Montaigne også leker med sine lesere. Sundes geniale grep er at han parodierer seg selv, og således kommer andre i forkjøpet.

Montaigne studerer Montaigne og alt spiller inn; selv det mest umulige, bare fristilt av en fantasiens tekniker, som Montaigne, Kafka, Joyce, Proust og Chaplin; nevnte jeg ikke Bach, nå har jeg gjort det, for hvor vanvittig var Montaignes plan, eller er, ettersom den ennå er i et gammelt presens, et 500 år gammelt presens, som han selv skriver; «hvor vanvittig min plan er», der alt spiller inn; både det som tilhører jorden, alle tingenes verden, og det som tilhører den tenkte verden, om ikke det utenkelige, som ble hans vanvittige plan, hans narsissistiske kannibalisme, hans selvomstreif i hans selvstudium, som kanskje gjorde ham mer og mer usikker på hvem han hadde blitt, jo mer han studerte seg selv; er ikke det smaken, den fremmede smaken av ham selv, som fornuften ikke dikterer vekk, avlest, avdekket, avslørt i hans skrift fra hans jordbundne jeg, som kanskje fikk ham over i det gale og ville; det som fornuften ikke greide å diktere bort, ettersom han blir forvandlet til noe annet enn den han var; så visst ikke; Montaigne visste hele tiden hva han bedrev, og bedrev det mer og mer i en altoppslukende lidenskap, det må vel stemme, om ikke i en behagelig og rolig selvomsorg, gjør det det, det vet jeg ikke, hva er det da jeg vet, om valg av stil, eller valg av stil gjennom det fysiognomiske, hvis ikke uten, men gjennom kroppen og gjennom sjelen, gitt videre av andre forfattere, av sin samtid; alle 18, hvis ikke mange hundre typer av stil; hva vet jeg om det, som også de har fått, eller blitt gitt, og noen av dem, noen svært få, oppfinner, eller omdanner en stil til noe ekstraordinært, som tåler tidens tann og nesten blir som tidens tann, sik at jeg kunne tenke å spørre meg selv, ikke nå, men en annen gang; hva i all verden er det som gjør at de tåler så mye slitasje?⁷

Essayet skal aldri knyttes til noen utenforstående nytte, sier én av de to karene på scenen. Selv om det kanskje er ment som en generell sjangerbeskrivelse, oppfatter jeg at det blir sagt som et ideal og krav. Jeg tenker med et visst ondsinn, ved å forlenge den samme logikken, at Ole Robert Sundes essays er spesielt gode fordi de er enestående unyttige. «Det er veldig fremmed for essaytanken at man skal fremme en idé eller en relevans som ligger utenfor refleksjonsformen selv», sier Tenningen, og jeg kjenner igjen tenningen på vegne av alt som ekskluderes. For min nå litt ensporede hørsel virker det som om de to på scenen snakker om essayet som en ren metalitterær sjanger. Som om essayet er en av butlerne på skjønnlitteraturens engelske eller franske gods.

Hva slags tekster er det Tenningen og Shafieian omfavner og aspirerer mot, bortsett fra Sundes, Hagerups og Jarvolls? På scenen snakkes det om essayets emansipatoriske potensial. Det skrytes av marginale tekster og forfatterskap med bortglemte, prekære innsikter. Om utsondringene, ekskrementene i europeisk litteratur, som essayisten trekker fram fordi han har slik en solid hukommelse og historisk bevissthet. Men i praksis nevnes stort sett, der oppe fra scenen, kanoniserte kanoner fra den vestlige kanon, uten at de har noen åpenbar interaksjon med samtidens konkrete virkelighet eller politikk

Mange norske essayister ynder å kalle essayet et vindu mot verden, mot litteraturen, mot historien, en fri sjanger fra hvor man med den aller beste samvittighet kan bedrive åpne «forsøk» og øvelser i tvisyn. Hvorfor får man så ofte inntrykk av det motsatte?

De skriver tekster som påberoper seg å følge Montaignes dictum om å være søkende, åpne og fordomsfrie, men som i praksis følger så mange regler at det er vanskelig å forestille seg en mer innsnevret sjanger, i hvert fall utenfor akademia. Den åpne og søkende innstillingen som postuleres, føles ikke alltid oppriktig – ja, den føles noen ganger som en ren positur.

Innenfor den nåtidige Montaigne-tradisjonen er det mer sannsynlig at noen i dag skriver et essay om perserkrigene enn at de skriver om de pågående krigene i Syria og Afghanistan. Man hevder å være opptatt av samtiden, men det er svært ofte noen andres samtid man er opptatt av. Innlevelsen i andres samtid kan bli så sterk at det advares retrospektivt om framveksten av fascisme i Europa på 1930-tallet, i 2015. Det advares innstendig mot holocaust.

Samtiden er åpenbart for støyete og skitten for mange norske essayister i Montaigne-tradisjonen – og for mange utenfor. Den er ikke unyttig nok, den vil alltid være bundet opp i agendaer, politiske krav og en materialitet man ikke uten videre kan abstrahere eller sitere seg bort fra. Samtiden er heller ennå ikke blitt kanonisert, i motsetning til litteraturen, og er derfor uten veivisere, trygge holdepunkter og den lunhet man kan oppleve rundt historiens leirbål.

Den åndshistoriske essaytradisjonen er som regel langt mer interessert i historiske likheter enn i forskjeller. Mange som innlemmes i denne sjangeren, blir på denne måten automatisk samtidige med alle store tenkere og forfattere i alle samtider. Det er bare å sette seg ned og samtale med Montaigne eller Shakespeare. Sokrates, Jesus og Cicero kommer og setter seg ved bordet.

Shafieian påpeker fra scenen at de samme konseptene (kristen, muslim og så videre) som ble brukt på Montaignes tid, brukes i dag, og dette viser historiens konstante, kontinuerlige tilstedeværelse. Men selvsagt vet Shafieian, uten å si det, at hver konkrete historiske hendelse er unik per definisjon, og at det mest interessante ved historien ikke er begrepenes fastlåste betydning, men derimot deres ustabile og skiftende innhold. Ofte er nyansene fine, andre ganger er de ufine, men begrepene står aldri stille, de flyter alltid rundt på vei mot nye nyanser av kontekstbestemt innhold. Om man ikke tar høyde for dette, har man så stor maskevidde i sitt garn at kun hvalene går i det.  

Historien har ikke større trang til gjentagelse enn at den, om man ser etter, aldri gjentar seg.

4

Ole Robert Sunde står nå så nær meg at jeg kan puste ham i nakken, og ved én anledning kakker jeg ham på skuldra og leverer en innforstått spøk som han oppfatter, den handler om noe som blir sagt om ham fra scenen. Der snakker Shafieian stadig om essayet som den mest historiebevisste sjangeren, om essayet som et bolverk mot fortidens feilgrep, i beste fall. Men er essayet virkelig så bundet til historiens raslende lenker som spesielt Shafieian skal ha det til? Er for eksempel Sundes tekster bevisst historiens historisitet?

Jeg vil hevde at de ofte ikke er det. For Sunde er historien ofte lite annet enn et reservoar der han gjennom punktvise nedslag finner sitt materiale eller sine samtalepartnere, som han bruker til å skape litteratur av, og det er selvsagt ingenting i veien med det.

Der og da, under samtalen om essayet på Blå, kommer jeg på et eksempel fra Jeg er et vilt begrep. I essayet «Anamorfoser» besøker Sunde The National Gallery i London. Derfra skriver han om sitt møte med stedet, og spesielt Hans Holbeins berømte maleri Ambassadørene (1553).

Maleriet er utstudert, de to ambassadørene er iført offisiøse kostymer, og hele deres holdning oser av statsmakt og ansvar på høyeste nivå. Objektene som er plassert i bakgrunnen, eller de fordreide hodeskallene (anamorfosen) i forgrunnen av ambassadørene, er selvsagt ikke der ved noen tilfeldighet. Ingenting ved bildet er til pynt. Sunde legger merke til at en streng er røket på lutten som ligger på bordet mellom ambassadørene. Mot slutten av teksten spekulerer Sunde over hva dette og andre detaljer i bildet betyr.

Hadde hans nysgjerrighet eller interesse for det realhistoriske vært stor nok, hadde han lest noen av bøkene som er skrevet om maleriet eller om de to franske ambassadørene. Der ville han ha funnet gode forklaringer på objektene og deres symbolikk i den samtidige politiske konteksten. Men Sunde har tilsynelatende ikke bruk for den konkrete historien bak bildet. Det han vil ha ut av besøket på The National Gallery, er å få kickstartet sin egen motor for mer eller mindre impulsivt tankespinn. Det er ikke historiens nærvær, ikke engang dens fravær, som opptar Sunde, men hans eget flyktige møte med kunstverket. Om historien som sådan sier Sundes essay om ambassadørene knapt noen verdens ting. «Sannelig levde de i en turbulent tid», skriver Sunde helt mot slutten. Og det er jo sant. Sannelig gjorde de det.

For øvrig sier jeg ikke dette som en kritikk av Sunde, for han må naturligvis bruke akkurat det drivstoffet han selv trenger for sine tekster. Resultatet blir ofte litteratur mange, inkludert undertegnede, kan glede seg over. Problemet er at hans tilnærming ikke har preg av genuin historiebevissthet, men snarere framstår som ahistorisk, eller åndshistorisk, som ofte går ut på det samme. Hans møte med andre forfattere og kunstverk benyttes bare som små trampoliner, og Sunde hopper fra den ene til den andre med et smil om munnen og ansiktet stivt vendt rett fram mot et speil.

Sundes essays mangler ofte nettopp det som Shafieian på scenen mener kjennetegner essaysjangeren på sitt aller beste – altså den historiske bevisstheten. Likevel trekkes altså Sunde fram som et ledende forbilde, til tross for at Sundes møter med eldre kunstobjekter, tanker, bøker og historiske hendelser snarere er rekvisitter i hans eget litterære univers.

En så skarp kritiker som Tenningen, som sitter på scenen og snakker om sin egen essaysamling, har selvsagt ikke lest Sunde uten å påpeke dette aspektet ved mannens tekster. I essayet «Sandkornet og teleskopet / Ole Robert Sunde» skriver Tenningen:

Som lesere er vi prisgitt essayistens bevissthetsstrøm, der Ole Robert Sunde heller enn å invitere inn supplerende perspektiver, har en tendens til å smelte sammen med de kunstverkene han omtaler. Slik står det gjentatte mantraet om å tenke selv stedvis i fare for å bli en hemsko like mye som et olympisk fottøy med kraft til å bære oppmerksomheten fra det ene objektet til det andre. For selvtenkning behøver vel ikke å bety tenkning i ensomhet?⁸

I sin nylig utkomne bok Metafysisk skrapjern skriver også Henning Hagerup, som denne kvelden står en drøy meter foran Sunde, til venstre, om Ole Robert Sunde. Hagerup kaller Sundes metode for «anakolutisk» (den mangler logisk konsekvens) og uttrykker en viss frustrasjon over det som hos Sunde kan framstå som en «automatisert ordmani som munner ut i kompakt stagnasjon»:

Det problematiske ved de mest manisk-manierte tekstpartiene hans er uansett ikke at språket er intrikat; dilemmaet er at Sunde nå og da blir så monomant opptatt av å skulle bokføre omtrent hver eneste tanke som streifer ham, at teksten brister under det.⁹

Også Shafieian har et essay om Sunde i sin nye bok Det urgamle materialet, den som han nå sitter og leser fra på scenen. Shafieian leser Sunde med stor begeistring. Også det som for noen er innvendinger mot Sunde, blir for Shafieian snudd til en styrke. I essayet om Sunde («Forfatteren som tidsmaskin») skriver Shafieian at mangelen på overganger mellom fragmentene gjør det «mest nærliggende» å tenke på Walter Benjamins begrep om ruiner i Det tyske sørgespillets historie (1928). «På samme måte som alkymisten eksperimenterer med det løsrevne materialet i sitt laboratorium, setter forfatteren sammen stadig nye montasjer av historien. Det vil i Sundes tilfelle si å stable opp rester fra det hukommelsen klarer å by på.»¹⁰

5

Sunde er i sannhet et vilt begrep. Faktisk er det ikke alltid så lett å se hvorfor mange av Sundes tekster i det hele tatt kalles essays, og ikke noe annet. Teksten om Holbeins ambassadører er for eksempel nærmere petiten eller den litterære føljetongen. Andre tekster er bokomtaler, noen kunne vært romanbrokker.

I Norge synes sjangerbenevnelsen essay noen ganger å være løs og inkluderende, i hvert fall for enkelte, men andre ganger synes den svært rigid. Mye av det som kalles essays, burde vært kalt noe annet. Og mye som kalles noe annet, kunne eller burde egentlig vært kalt essays.

I Sundes tilfelle får man inntrykk av at alt i hans bøker er essays, uten noen annen grunn enn at det er han som er avsender. Og dette, at avsenderen er sjangerdefinerende når det kommer til essays, finnes det en norsk tradisjon for.

Dette kan ha litteratursosiologiske forklaringer. Før vi her til lands fikk en innkjøpsordning for sakprosa, fantes det en mindre innkjøpsordning for essays. I praksis fungerte denne som en støtte for fiksjonsforfattere. Når de hadde skrevet mange nok tekster i aviser og litteraturtidsskrifter, samlet de dem mellom to permer og utgav dem som essays. Disse tekstene handlet ofte om forfatterskap og bøker – om litteratur. Slik ble det dannet en særnorsk tradisjon for at bøker der det sto essays på omslaget, uforholdsmessig ofte inneholdt metalitterære tekster. Litteraturen representerer én type erfaring, og den er ofte overskridende og eksistensiell. Men selve lærdommen ser jo ikke ned på de andre av sine disipliner.

At forfattere er opptatt av litteratur, skulle bare mangle, det er i seg selv høyst naturlig, ja det motsatte ville vært sensasjonelt. Likevel hadde den særegne ordningen muligens noen usynlige og uintenderte konsekvenser. Det dannet seg en forståelse blant forfattere og håpefulle forfattere, så vel som hos det lesende publikum, om at et essay først og fremst er en sjanger som på høyverdig vis beskjeftiger seg med metalitteratur.

Heller ikke dette er noens feil, egentlig, for at forfattere skriver om bøker og andre forfattere, er verdifullt og nødvendig. Mange har gjort og gjør dette med stor innsikt, i essays som byr på nye lesninger av klassikere (hver tid trenger sine) og dessuten åpner opp interesse rundt forfatterskap eller bøker som av en eller annen grunn ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Tenningen og Shafieian er to eksempler på litterater hvis tekster ofte glitrer språklig og dessuten er fulle av skarpe observasjoner. Vi har mange flere, som Espen Stueland, Kaja Schjerven Mollerin, Anne Helene Guddal, Tor Eystein Øverås og selvsagt Henning Hagerup.

Likevel vil mange nikke gjenkjennende til Eldrid Lundens observasjoner i Vinduets forrige essaynummer (1/2009):

Dei fleste skrivande skriv meir eller mindre motstrebande artiklar som stablar opp synspunkt ein har lese om bøker ein les. Få om noen har ytra mistanke om at det må vere noe rart med essaydefinisjonane, sidan så få vil skrive verdifulle essays, for ikkje å snakke om at noen har spurt seg kvifor nesten ingen skriv essays når lysten til å skrive romanar og dikt visstnok er større enn nokon sinne.

Er essayet i Norge helst ein genre ein bør skrive for å ha skrive den? Litt for ofte ser eg for meg dagens essayist sitjande åleine i eit mørkt bibliotek. Av og til kakkar han oska ut av pipa. Han har eit leksikon på venstre side av pc’en og eit glas pils på høgre. Halvveis nede i det andre glaset begynner teksten kanskje å vise tilløp til essayistisk «espirit». Han avsluttar dagen med å slå opp frakkekragen og gå ein luftetur på byen. Etter ein månad eller to kan teksten ha blitt prosessuell, og oppskriftsmessig ha blitt i stand til å vise presist nedfila musikalitet, eksotiske referansar og tankar som berre bitvis dukkar fram av språkmassen.

Forventningen til et norsk essay, eller en norsk essaysamling, er at det stort sett handler om litteratur, og i tillegg allerede kanonisert litteratur. La meg skynde meg å si at på langt nær alle norske essayister bare skriver metalitteratur. Noen av de sterkeste essayistene er utadvendte og politiske, som Kjartan Fløgstad, Espen Søbye og Dag Solstad. Thure Erik Lund er en annen, og selv om hans politiske prosjekt ikke er umiddelbart, er hans undersøkelser og fabuleringer rundt teknologiens effekt på samtiden og framtiden svimlende ambisiøse og originale. Andre essayister, som Geir Gulliksen, Kari Løvaas eller Olaug Nilssen, orienterer seg mot det mer private, som familien eller seksual- og kjønnspolitiske rom. Noen har et eget stemmeleie og blikk eller en metode som på ulike måter bærer tekstene nesten uansett hva de snakker om eller ser på, som Einar Økland, Øyvind Berg, Jan Kjærstad, Susanne Christensen og Karl Ove Knausgård – for ikke å snakke om Geir Angell Øygarden eller sprenglærde folk som Gisle Selnes og Eivind Tjønneland. Og så har vi det tematisk og politisk sprikende, men sterke Dag og Tid-feltet, der Agnes Ravatn, Jon Hustad, Morten Søberg, Kaj Skagen og Nils Rune Langeland skriver en journalistisk essayistikk som ikke er så vanlig i dette landet. Jeg burde nevnt flere, men det skal jeg ikke, for jeg står med ryggen mot baren på Blå og lufter en frustrasjon jeg ikke helt har fått grepet om ennå.

Jo, forresten, en til bør nevnes. Han stammer fra Vagant-miljøet og har i sin tekstlige tilnærming til verden åpnet dørene opp på vidt gap mot samtiden. Da snakker jeg om Pål Norheim, som i fjor utgav den lille boka Oppdateringer. Norheims tekster har mange referanser, men preges av en stor og direkte kontaktflate med verden, gjennom reiser og aktiv deltagelse i diverse debatter på Facebook – slik tittelen henspiller på. Norheim benytter også skjønnlitteratur og kanoniserte forfattere, men da med klare hensikter, og ikke som en unødvendig omvei til virkeligheten og den menneskelige tilstand, siden informasjon om denne finnes lett tilgjengelig. Norheim går heller til originalen, altså verden selv, til samtidens politikk, konflikter og akutte brytninger. Det var nok til å skape en oppmerksomhet. Oppfølgeren kommer på nyåret.

Burde han ikke snart trekke seg tilbake til et imaginært rundt tårn med utsikt over Dordogne-dalen og engasjere seg mer i andres samtider og forgangne framtider, spør kanskje noen i det litterære miljøet, eller kanskje ikke. Norheim kaller ikke sine egne tekster essays, og jeg mistenker at det er fordi de mangler metalitteraritet og dermed faller utenfor sjangeren slik den er blitt definert av miljøet han kommer fra. Han våger seg ut på samtidens glattis, der det ikke er mulig å posere, fordi man har nok med å holde seg på beina.

Enkelte andre gjør det samme som Norheim. Men de kaller sjelden sine tekster for essays. Kanskje de ikke engang vet at deres tekster er essays, fordi de forbinder sjangeren med metalitteratur. Kanskje de ikke ønsker å benytte sjangerbetegnelsen av samme grunn, og tenker det sender feil signal til omverdenen. Kanskje bryr de seg ikke, men kanskje tenker de at sjangeren står feilparkert. For til en viss grad, til tross for alle unntakene, er det ennå slik at det norske essayet handler om metalitterære tema. Uten ondskap i hjertet har de her til lands dannet det som kan minne om et litterært sjangermonopol.

Poenget lar seg underbygge av empiri. Hvilke bøker har selv hevdet at de har vært essays de siste par årene? I tillegg til Shafieian og Tenningen kommer jeg på Stueland, Sunde, Løvaas, Hagerup og Øverås. Det er bøker som stort sett, men ikke bare, handler om lesninger og litteratur. Jeg gjentar det fordi det er viktig: Denne observasjonen er ikke ment som en anklage, eller som en antydning om at noen burde skrive om noe annet enn de gjør, og på en annen måte. Vi trenger gode tekster om litteratur, og alle jeg nettopp nevnte, skriver gode tekster om litteratur.

Men er essayet som sjanger, slik den praktiseres i Norge, virkelig preget av åpenhet overfor verden og alt som finnes der, det vil si her? Står slusene på vidt gap? Verden er som kjent full av forfatterskap, men den er også full av landskap, vitenskap, aksjeselskap, arkivskap, faenskap, brorskap, lederskap, dårskap, fellesskap, ekteskap, lokalkunnskap, regnskap, nestenmedlemskap, torturredskap, vennskap, ulykkesberedskap, råskap, kåtskap og latskap. Kort sagt bugner verden av fenomener, konflikter, kulturer, religioner og ideer, den er stappfull av lukter, farger, lyder og en helt overveldende massiv materialitet. Er det da noe merkelig at en form for kunnskap eller erfaring, riktignok svært bred og inkluderende sådan, altså den som kommer til uttrykk i litteraturen, og spesielt den kanoniserte litteraturen, nesten har hegemoni?! Og: Kan dette ha ført til en stagnasjon i den norske essayistikken eller dratt til seg mennesker med en særegen tilbøyelighet? En innsnevring av kampsonen? Ligger dette nå bakt inn i selve sjangeren, eller forventningen til sjangeren, og fører dette til en stadig tilstivning av det norske essayet? Hindrer de usynlige kravene eller føringene potensielle essayister i deres utfoldelse, får de essayet til å stå på stedet hvil, tematisk og formmessig? Kanskje essayet er en konservativ sjanger som er så bundet til sitt opphav at den snarere begrenser og binder enn frigjør?

Foran meg på Blå, bare med Ole Robert Sunde imellom, står som nevnt Henning Hagerup og lytter konsentrert til det som foregår på scenen. I det kresne norske litteratmiljøet rundt de beste tidsskriftene har Hagerup en høyere stjerne enn alle andre. Hagerup skriver finslepne essays som stort sett omhandler litteratur i vid forstand. Hans nye bok har fått glitrende mottagelser, også fra Tenningen (Morgenbladet) og Arne Borge (Klassekampen). Ett essay likte de mindre godt: det om Elin Brodin. Dette er den desidert mest politiske og samtidsorienterte teksten i samlingen til Hagerup. Ved å gå inn i det konkret samtidspolitiske bryter Hagerup med sin egen gullstandard, den som ble skapt i «de gylne årene» i Vagant. Det er litt som om Elin Brodin er en Yoko Ono som leder Hagerup bort fra de andre i bandet og får ham til å skrive en uren prosa som ikke flyr av seg selv på de kanoniserte klassikernes vinger.

Kvelden er i ferd med å gå mot slutten. Posen med intravenøse drypp av adrenalin begynner å tømmes. Forståelsen av vår egen tid går neppe gjennom Montaigne. Ikke engang forståelsen av oss selv går gjennom Montaigne. Den franske adelsmann og de romerske adelsmenn og filosofer han så hyppig siterte, har lite å lære oss om vår tid. Han kan ikke redde oss fra fanatisme, eller fra «historiens gjentagelsestvang», om denne finnes. Hans skeptisisme er apolitisk og orientert mot individets åndelige velbehag, for nesten alle som leser Montaigne, føler seg smigret til å tro at hans klokskap er deres egen, og det er kanskje den viktigste grunnen til hans vedvarende popularitet. Inne i denne posisjonen eller refleksjonsmåten ligger resignasjonen og defaitismen som et tankefrø som ikke nødvendigvis bør vannes. Tvert om, mange burde advares mot å forsøke seg på denne typen essayistikk hjemme, i hvert fall bør de først ha vært borgermestre, som Montaigne.

De tekstene som vil være i samtiden og aktivere den, trenger vel et mye bredere tilfang av informasjon, av forståelse som kommer fra alle vitenskaper og fra den konkrete omkringliggende virkeligheten? Dette kan godt skje ved at folk benytter sin litterære og vitenskapelige ballast som en «vandringsstav» for å observere verden slik den er i dag, men der kunnskapen om historien, filosofien, sosiologien, politikken og litteraturen spiller opp til dans med samtidens orkester. I mange andre land gjør essayet dette, og lever herrens glade dager. Den formmessig ambisiøse og reflekterte essayjournalistikken setter ofte agendaen i mange land, som USA, Storbritannia, Spania, Frankrike og Tyskland. I Norge finnes den knapt. Ane Farsethås har spekulert på årsakene: «At det er blitt slik, skyldes neppe at norske forfattere er mindre nysgjerrige på verden enn andre. Snarere handler det om mangel på tradisjoner, og på rammer – både intellektuelt og institusjonelt – å virke innenfor.»¹¹ Man kunne lagt til penger. Oppegående redaktører tørster etter slike tekster, men de har sjelden råd til å betale for dem. Et ganske annet poeng, som Farsethås også påpeker, er at gode tekster om virkeligheten ofte omdefineres til romanprosjekter av forlagene for at de ikke skal risikere å falle utenfor de statlige støtteordningene.

De beste essayistene burde være i stand til å bevege seg både vertikalt og horisontalt, til å snakke med folk og bøker samt gjennomskue språkmisbruket som kontinuerlig er en maktens følgesvenn. Om man kan samtale med både de levende og de døde, har man et stort fortrinn, både overfor dagspressen og metalitteratene, som ofte er livredde eller forakter journalistikken og dens samtidshistorier.

Det norske essayet har stått på stedet hvil, det har latt samtiden i essayistikken. Sjangeren preges ikke av den fordomsfrie åpenhet den påberoper seg, men lever ofte i en beskyttet boble av interne referanser, som på det verste kan virke som skjulte søknader til amanuensisstillinger ved en høyskole eller et universitet.

I Norge er den innadvendte og metalitterære essayistikken dominerende. For meg, og kanskje for noen andre, er dette ikke så lett å skjønne. Hvorfor insistere på at Island er større enn Grønland? Hvorfor ta det for gitt at ett uttrykk for den menneskelige tilstand, det som uttrykkes gjennom den kanoniserte litteraturen, og spesielt skjønnlitteraturen, overgår alle andre menneskelige bestrebelser på å skjønne hva som foregår i dag?

I mange andre land har man en annen essaytradisjon. Der setter essayet en agenda for egen samtid, ikke for fortidens samtider. Ulempene er til å leve med. For det levende essayet har nærvær og tilstedeværelse, men vet å bruke den store tradisjonen av lærdom, inkludert den litterære, uten at det føles påklistret.

I Norge kan det merkelig nok synes som om virkelighetssuget er større i skjønnlitteraturen enn i essayistikken. Tro meg, dette ville ikke Georg Johannesen ha likt.

Men hva vet jeg, som Ole Robert Sunde skriver i sitt essay om Montaignes stil, vel vitende om at nesten alle som leser sitatet, skjønner at det er koketteri. Som Montaigne også skrev: «Når jeg leker med min katt, hvordan kan jeg være sikker på at det ikke er den som leker med meg?»

Om «essayet sliter i sitt eget frihetsbegrep som i en lenke» (Shafieian), så er det kanskje fordi det har en klamp om foten. Det drømmer om en større radius, mer bevegelse og frihet, og ser seg om etter et spett og en slegge. Det er hva jeg tenker når Silje Bekeng spør om noen i salen har spørsmål.

6

Og med dette fikk jeg sagt alt jeg ikke kom på eller hadde tid til å si i farten en tirsdag kveld i februar, da jeg plutselig befant meg på scenen, foran en mikrofon, i en tilstand av lettere opphisselse.