Internett er et fysisk format

«If you’re reading this on a screen, fuck off. I’ll only talk if I’m gripped with both hands.»

… er første linje i Joshua Cohens roman Book of Numbers (2015), som ifølge en blurb på baksiden av pocketutgaven er blitt utropt til «The Great American Internet Novel» av Rolling Stone Magazine. På blurben nedenfor denne blurben, signert The Wall Street Journal, oppdaget jeg akkurat en flatklemt edderkopp klistret fast mellom ordene «startingly» og «talented» i setningen ’Cohen is a startingl✱talented novelist’. Hadde jeg lest boka på skjerm, kunne edderkoppen fremdeles vært i live.

Oppdraget var å skrive om internett. Det er min feil. Jeg fikk panikk i møte med redaktøren, hadde bommet på noen leveringer i det siste. Jeg hadde ikke noe annet. I en symptomatisk oppvisning av vår tids omtrentlighet nevnte jeg muligheten til å «gjøre noe på internett» i siste papirutgave av et tidsskrift som nå helt og holdent blir en del av det. Allerede mens jeg så meg selv si det i hjørnet av mobilskjermen – dumt mysende som om jeg prøvde å anslå verdien på en eller annen dekorativ, glatt klump – skjønte jeg hvor dårlig ideen var. Hva er det å si om internett ved en slik anledning som enhver tenkelig leser ikke allerede vet eller kan kjenne som en rar prikking bak øynene før leggetid? Ikke at jeg synes det er noen dårlig idé å slutte å utgi et tidsskrift på papir. Papir er dyrt og tungvint, med frakt og trykk og fremstilling og alt. Ekornet som rømmer fra den hvinende maskinen i skogen. Celluloseballer. Den latviske lastebilsjåføren som tar seg en røyk på rasteplassen mens sporadisk trafikk brøler forbi i grålysningen. Og alt for å hale lasset i en stadig tyngre samtale. Når man snakker på papir nå, er det ingen som svarer lenger. Om leseren i dag går ut og spikrer sine påstander på en kirkedør, vil hen ikke oppnå annet enn en stor stillhet.¹ En kiosk har ikke veltet siden 1991. Selv de som i offentligheten beklager seg over enda et av papirets nederlag, gjør det med en form for performativ kulturell resignasjon, som om de ikke føler noe dypere for fysiske formater enn en skotte føler for sin kilt.

Jeg er heller ikke en av dem som kan ta på seg å være noen slags etnolog i fjerne cyberlandskap, melde hjem om det siste innen rituell nynazisme eller hvordan en gruppe subversive absurdister har tatt til å manipulere habsburgerkjever på bilder av tilfeldige folk i nyhetene. Jeg har hverken tålmodigheten eller vidsynet. Også jeg har delt språk og uminnelige timer med andre anonyme unge menn som viste seg å bli radikalisert av kulturen vi skapte sammen, men jeg kan ikke belyse prosessen hvorved de, og ikke jeg, begynte å mene alt på alvor. Jeg ser stadig andre prøve, og jeg beundrer på sett og vis at de gidder, men jeg kommer ikke unna følelsen av at de leter på feil sted. At det at en selv har vært i kontakt med noe mørkt og dypt og farlig, gir mer til egen fascinasjon enn til andres forståelse. Nylig overhørte jeg tre kvinner på en kafé diskutere tenåringssønnene sine i lys av en Aftenposten-artikkel om incels. De fortalte hverandre om små hendelser i familiehverdagen, om merkelig tradisjonalisme mumlet i besynderlige bisetninger og plutselig eskalerende diskusjoner som mødrene ble liggende og grunne på om natten. Jeg tenkte på hva jeg skulle ha sagt om jeg hadde grepet inn i diskusjonen som en slags rådgiver, en beroligende tidligere tenåringssønn, men saken er at jeg ikke vet hva som skiller en fantasifull gutt som prøver ut forskjellige mannsroller, fra en tikkende terrorist. Det er vel noe strukturelt eller topografisk, enten i hjernen eller i samfunnet. Antagelig går det bra. Antagelig er det verste som kan skje sønnen din, at han blir en litt ensom kverulant, en «reply guy» hvis undertrykte raseri ikke er større enn at det slår ut i noen insisterende sarkasmer eller litt klønete kåthet nå og da. Det finnes verre ting.

Hva kan jeg si om internett? Dette: Trådløst internett finnes ikke. Det er den eneste universelle innsikten jeg tilbyr i denne teksten, så du kan bla videre nå hvis du klarer deg med det indre bildet du allerede har av forutsetningene for de reaksjonære tenåringene, overvåkningskapitalismen, oppmerksomhetsøkonomien, den globale finansøkonomien, hevnpornoen, verdensnyheten som durer på bordet, hjertene fra bestemor og den late, uavlatelige letingen etter ett eller annet som du ikke finner, men som du glemmer idet du finner noe annet. Vi snakker om alt dette som om det er noe som svever i lufta. De mest populære metaforene for kommunikasjonsnettverket som knytter oss til hverandre (som en gruppe villfarne oppdagere på ekspedisjon over et isøde som én etter én sklir og drar hverandre ned i en bresprekk), er immaterielle eller i beste fall flytende. Vi laster minner og arbeidsoppgaver opp i skyen. Vi mottar film og musikk i en strøm. Når vi sender en e-post, kommer et herlig lite svusj som om våre nedskrevne ord går sin tiltenkte leser i møte via sublimasjon. «Feeden» konnoterer kanskje noe så substansielt som halvfast føde, men i så fall inntatt gjennom rør stukket ned i halsen på gås i industriell foie gras-produksjon. Språket vi bruker om internett, beskriver fraværet av friksjon, kommunikasjon uten hindringer. Avstanders og landskapers betingelsesløse kapitulasjon, og millioner av sparte edderkoppliv.

Dette er enten en fornærmelse eller en kilde til yrkesstolthet for de mange arbeiderne hvis fysiske arbeid skal til for å opprettholde illusjonen. Spør en tilfeldig podkastlytter på bussen om hvordan han tror stemmene i hodet hans havnet der (ikke gjør det), og han vil med stor sannsynlighet orientere seg opp mot himmelen heller enn ned i bakken og under havet. Satellittene på nattehimmelen tar mye plass i vår felles fantasi om globale digitale nettverk, men de er i stor grad oppskrytte selfiekameraer. I virkeligheten er det ledninger som gjelder. Mil på mil på mil med tynne kabler av lysførende glass, smeltet ned i maskiner store som bygninger og surret sammen i enorme spoler. Isolert og forsterket, spent opp og gravd ned, forhandlet over landegrenser og gjennom økosystemer. Slike kabler produseres blant annet i Rognan, hvor rør av silikaglass utsettes for 2000 varmegrader til de begynner å renne i hårtynne tråder, som så spoles opp i flere hundre kilometer av gangen og samles i isolerte bunter som blir til kabler omtrent på tykkelse med en sulten hoggorm. Akkurat nå lager de en kabel som skal gå på havets bunn fra Rennesøy i Rogaland til Newcastle, 700 kilometer unna. Sjøkabler som denne er grunnlaget for nittini prosent av interkontinental kommunikasjon, og måten de legges på, er særlig tilfredsstillende i sin banale logikk: En kjempelang kabel om bord i en kjempestor båt fires ut litt og litt mens båten seiler sakte fra én side av havet til den andre. Da kabelen Skagenfiber West, som kobler Norge til Europa uten å gå omveien om Sverige, ble halt i land i Larvik nylig – det siste stykket for hånd, av tatoverte menn – hadde den brukt to uker på overfarten fra Hirtshals. «And tonight, it will be like we were never here,» sa prosjektets direktør på nordvestnorsk engelsk, i en video på selskapets hjemmesider.² En av prosjektlederne gråt på kaia da kabelen var i land.

Når vi ikke forestiller oss internett som et fysisk distribusjonsnettverk som stadig ekspanderer i rom og landskap – noe som påvirker og kan påvirkes av topografi, økonomi, dyreliv og klima – er vi heller ikke i stand til å snakke om denne ekspansjonen som en politisk størrelse, mener teoretikeren Nicole Starosielski. Med boken The Undersea Network (2015) tar hun for seg kabelnettverket i havet som materiell infrastruktur og undersøker kablenes og kabelstasjonenes utvikling, eierskap, regulering og teknologi. Hun følger dem både gjennom historien, fra de første telegrafkablene på 1800-tallet til dagens optiske fiber, og fra knutepunkt til knutepunkt i dagens nettverk. Slik finner hun en rekke lokalsamfunn og økosystemer som direkte eller indirekte preges av det vi tenker på som usynlige transportetapper, samt steder som preges av dårligere tilgang på tilkoblingspunkter og den «friksjonsfrie» kommunikasjonsstrømmen vi tar for gitt. Slike ulikheter vil bare øke etter som teknologien utvikles videre, kablenes kapasitet blir større og kommunikasjonsformene tilpasser seg nye muligheter. Samtidig fungerer kablene som invasjonstropper for de aktørene som installerer dem, og slik får kontroll over stadig mer av både digitale og fysiske rom. Etter Starosielskis bok, har Google og Facebook blitt de klart største utbyggerne av kabler i våre største hav. I tillegg til internettgigantenes besettelse av tiden og tankene våre, finner de nye landskap å kolonisere på havets bunn. Og jo mer de kontrollerer av nettverkets grunnleggende bestanddeler, jo vanskeligere blir det å frata dem makten.³ Starosielski foreslår en rekke politiske strategier for et mer rettferdig, demokratisk nettverk. Fra å lage fortellinger som utspiller seg rundt landganger og kabelstasjoner for å fremheve kablenes lokalitet, til å kjempe for bedre vilkår for arbeiderne som installerer og vedlikeholder dem. Finne nye bruksområder for gamle kabler, og kreve statlig finansiering av nye, på nye steder. Det viktigste er uansett å gjøre milliarder av internettbrukere klar over hvilke strukturelle realiteter de er underlagt: «If we think of the Internet as only a virtual environment, then our conception of how to change it will depend on changing only the virtual world.»

At det er avhengig av en fysisk infrastruktur, betyr naturligvis også at internett er fysisk sårbart: Kablene kan ryke, og det kan få direkte og umiddelbare konsekvenser for verdens sammenhenger. En uheldig fisker får en kabel i garnet utenfor kysten av Helgoland, og sjefen din stivner plutselig i en fryktelig grimase på videomøtet. Ingen vil ha det sånn. Her i den rike delen av verden er vi riktignok såpass velsignet med kabler og nettverksruter at slike hendelser sjelden får noen merkbare konsekvenser, men andre steder er de mer utsatt. For ti år siden fikk for eksempel en 75 år gammel georgisk pensjonist tilnavnet «spade-hackeren» da hun gravde opp en kobberkabel utenfor Tbilisi i håp om å selge den som skrapmetall og dermed stengte nabolandet Armenia fullstendig ute av internett i fem timer. I januar i fjor mistet Jemen 80 prosent av sin internettkapasitet i flere dager da det som sannsynligvis var et anker kuttet en kabel ved den sørlige innseilingen til Suezkanalen, 2000 kilometer unna. Om denne sårbarheten i det hele tatt omtales, er det ofte i paranoide fantasier om at terrorister eller andre fiender skal sabotere Vestens nettverkstilgang og dermed stikke kjepper i hjulene for alt fra finansmarkeder til nødsentraler. «How Russian Spy Submarines Can Interfere With Undersea Internet Cables» het en typisk sak i finansmagasinet Forbes i august i fjor, og i oktober bekreftet Jens Stoltenberg at Nato-ledelsen vurderte tiltak etter å ha mottatt en ny rapport om kablenes sårbarhet. Selv må jeg innrømme at tanken på atomubåter utstyrt med saks var noe av det som drev min fascinasjon for sjøkablene da jeg begynte å jobbe med denne artikkelen, men siden har jeg lest meg frem til erkjennelsen om at også Russland og Kina er avhengige av verdensøkonomien. Dessuten finnes det statistikk på området. Ifølge boken Submarine Power Cables: Design, Installation, Repair, Environmental Aspects (2009) – et mesterverk om du kan få tak i den, skrevet av den tyske ingeniøren Thomas Worzyk, som var med på å legge verdens lengste undersjøiske strømkabel fra Feda i Agder til Eemshaven i Nederland – er «fishing activity» årsak til over halvparten av kabelbrudd til havs. I tillegg tilskrives 18 prosent uheldig ankring, noe som gir menneskelig uaktsomhet, eller menneskelig menneskelighet kunne man kanskje si, skylden for hele 70 prosent av tilfellene. Onde hensikter har ikke gjort seg bemerket i statistikken, men jeg ble henrykt over å oppdage at to prosent av de ødelagte kablene kan tilskrives «fish bite». «Not a night goes by deep water/ sharks aren’t at the polyethylene sheathing», skriver den kanadiske poeten Ken Babstock i et dikt om internettkabler i samlingen Swivelmount (2020), «The predators are after the sheathing or they’re/ after the light inside». Ja vel, så viser nyere statistikk, presentert i en litt krass pressemelding fra den internasjonale kabelvernskomiteen (ICPC) med tittelen «Sharks Are Not The Nemesis of the Internet», at en fisk ikke har bitt over en kabel siden 2006. Her velger jeg heller å stole på herr Worzyk, som tross alt har vært omhyggelig nok til å trykke sin statistikk på papir, og generelt later til å besitte god oversikt på feltet («Most textbooks on cables deal with land cables and leave only little space to submarine power cables, sometimes relegating them into their ’Miscellaneous’ chapter», lyder et klagemål i forordet. Kapittel 11 heter simpelthen «Anecdotes».)

Når en sjøkabel ryker av en eller annen grunn (hai), noe som skjer rundt hundre ganger i året, går det et signal ut til det lille miljøet av reparasjons- og vedlikeholdsbåter som til enhver tid beveger seg rundt på havet for å holde internett i gang. Om bord bærer de utstyr til å utføre svært avanserte reparasjoner på havets bunn og en 50–60 mann med ekspertise i å bruke det. Da pandemien tok form i mars i fjor, endret globale nettvaner seg radikalt over natten. Europeisk internettrafikk gjorde et umiddelbart byks på 15–20 prosent. Kravene til båndbredde, til den typen høyhastighetsnett som tillater både endeløse videomøter og Netflix i arbeidstiden (trafikktallene lyver ikke), hoppet enda høyere. Aldri har samfunnet krevd mer friksjonsfri, avstandsfri kommunikasjon. I et digitalt fagseminar om hvordan pandemien til da hadde påvirket den undersjøiske telekombransjen i april i fjor, var det ikke uten frustrasjon at paneldeltagerne ga uttrykk for vanskelighetene de hadde med å få myndigheter verden over til å forstå at sjøkablene er kritisk infrastruktur, og at vedlikeholdsarbeiderne utfører en kritisk samfunnsfunksjon.⁴ Folk ristet på hodet. Begrepet «kabelbevissthet» dukket opp. En vits på bekostning av satellitter fikk god respons. En av deltagerne, sjef for en flåte av vedlikeholdsbåter, fortalte om situasjonen for sjøfolkene om bord, som verken kunne gå i land i fremmede havner eller fly hjem. Avskåret fra familiene sine og verden for øvrig, uten tilgang på høyhastighetsnett og videosamvær, fortsatte de å seile videre på jakt etter kabler å vedlikeholde – for slik å dempe følelsen vi andre har av å være avskåret fra hverandre.

Onkelen min, en stor mann med buskete øyenbryn og en kontant måte å gi klemmer på, var telekom-ingeniør. Ikke før min nyvunne kabelbevissthet har jeg tenkt på at dette ga ham en særlig innsikt i relasjonen mellom avstand og kommunikasjon, og at den ekspertisen kom meg til gode flere ganger. Først og fremst i form av hans stadige tilstedeværelse i min fars fravær. Men også på detaljnivå. En gang da moren min hadde funnet fem gram hasj i en bukselomme og var mindre innstilt på dialog, hadde han åndsnærværet til å komme og ta meg med vekk på en kjøretur for å snakke om samfunnets forventninger. En annen gang, da det var jeg som trengte avstand til noe, enten han visste det eller ei, betalte han for at jeg kunne besøke ham i Indonesia, hvor han var med på å bygge mobilnettverk. Jeg hadde ingen interesse for de tekniske detaljene og lite å snakke med de andre ingeniørene om, men følte likevel at jeg fikk ta del i et slags sjømannsfellesskap, et språk basert på avstand til et annet. Mot slutten av livet fikk han hjerneslag og mistet mesteparten av språket. Jeg husker ikke om det noensinne ble bemerket hvilken sørgelig ironi det var at han, som hadde brukt livet på å åpne kommunikasjonsveier, skulle bli fanget i sitt eget hode på den måten. Han hadde nok i så fall tenkt at det var sentimentalt, og de to siste årene av livet klarte han likevel å nå ut til sine nærmeste, å finne måter å kommunisere på hvis forutsetninger var lang kjennskap, stor tålmodighet og umiddelbar, fysisk nærhet.

Mens jeg gikk en tur for å tenke på hvordan jeg skulle avslutte denne teksten, var Arbeiderpartiets landsmøte midt inne i en opprivende debatt om hvorvidt partiet skulle slutte seg til den såkalte rusreformen, som vil frata samfunnet muligheten til å straffe rusbrukere. Det er en debatt hvis standpunkter jeg har tenkt at kan deles i tre omtrentlige kategorier: De som har lest nok til å støtte reformen, de som har sett nok til å støtte den, og de som står ved det de tidligere er blitt fortalt og heller ikke har sett noe i sin umiddelbare nærhet som har rokket ved dette. Menneskene i den siste gruppen synes å mene at trusselen om straff utgjør et viktig signal til ungdom om at samfunnet fraråder bruk av rusmidler. Det er vanskelig å tenke seg en mer klossete kommunikasjonsform, omtrent som å feste et brev til foten på en ildsprutende drage. Du skaper en hindring i forsøket på å forsere en avstand. Selv tilhører jeg de to første kategoriene, og disse dagene var blikket mitt på verden preget av det jeg oppfattet som en uoverstigelig kløft mellom partene, en kløft som bare ble større av en følelse av at den ikke bare utgjorde forskjeller i kunnskap og erfaring, men også i emosjonell innsats. Vi lot til å mene det mer enn dem. Likevel nådde vi ikke frem. Heller enn å tenke på hvordan jeg kunne finne en sløyfe i denne teksten som hadde med kabler under havet å gjøre, gikk jeg og sturet over denne ufremkommeligheten da jeg plutselig ble klar over et oppstyr som utspilte seg ved hjørnet av Urtegata og Motzfeldts gate. Folk var i ferd med å stimle seg sammen i veien og på fortauet. Dette krysset er et særlig mangfoldig knutepunkt i det store nettverket av ulike sosiale fibre som utgjør byen, og rusmisbrukere, sparkesyklister, afrikanske innvandrere og unge, hvite mødre mumlet og så søkende på hverandre. Det hersket en forvirret panikk, som om vi ventet på å få motta en katastrofal erklæring. Det var ikke før jeg hørte henne skrike at jeg ble klar over den gamle damen med viltvoksende grått hår som lente seg ut av et vindu i toppetasjen på den andre siden av gaten, hektisk gestikulerende ned mot folkemengden med et eller annet uavhendelig budskap. Her var den nådeløse myndigheten som hadde samlet oss, en oldtidens dronning. Hun virket både redd og rasende, og ropte hest og ubegripelig på et kanskje østeuropeisk språk. Noen gestikulerte prøvende tilbake, andre ropte bønnfallende opp mot henne som om hun var åpen for forhandlinger. En mann gikk frem og tilbake under vinduet med utstrakte armer som for å fange henne om hun skulle få det for seg å hoppe – i så fall ville det hatt mer for seg å blokkere utsynet til asfalten for barna som hadde samlet seg i vinduet i barnehagen rett ved. En ung kvinne i nikab lente seg ut fra balkongen nedenfor og ropte beroligende ord. Men oldingen bare skrek og veivet med armene rett over hodene våre, uendelig langt unna. Jeg syntes hun ropte «politsei» med en anklagende tone, og fikk det for meg at hun var et gjenferd fra det gamle jødiske kvarteret like ved, tilbake for å kaste jiddiske bebreidelser om katastrofen som ingen hadde gjort nok for å forhindre. Så kom politiet, hvis usømmelige innblanding i rusreformdebatten jeg nettopp hadde gått og næret min harme mot. Ved synet av den yngre kvinnen i uniform som mimet at hun skulle lukke vinduet og gå inn i leiligheten, lystret den gamle med et rolig nikk, som om hun etter nøye overveielse syntes det var et rimelig tilbud. På et øyeblikk var opptrinnet over. Politi og ambulansepersonell var inne i bygningen en stund, så dro politiet videre. Jeg vet ikke hva slags hjelp eller forandring dronningen krevde, men jeg er sikker på at hun følte at hun ble hørt. Og dette tror jeg er saken med enhver samtale: Enten den flyter som vin eller koagulerer som blod, handler det dypest sett om å sende signaler over avstander. Noen må frakte dem.