Jeg-ets botsgang

Da jeg leste Karl Ove Knausgårds nye essaysamling, Sjelens Amerika, ble jeg slått av hvor annerledes jeg opplevde det litterære jeg-et hans der enn i Min kamp. Så leste jeg Min kamp om igjen, og det var tankevekkende: 

Av de seks bøkene som utgjør verket, er den siste den mest interessante og den vondeste å lese for en forfatter.  Interessant – ikke på grunn av det noe begrepsforvirrende essayet om Hitler – men fordi boka tematiserer sin egen tilblivelse, fra forfatterens intensjon til redaktørens og forlagets, familiens, medspilleres og motstanderes betydning for det endelige resultatet – og til slutt resepsjonen. Vond fordi den beskriver hvordan det som begynte som et desperat frigjøringsprosjekt det er lett å sympatisere med, ender med å bite seg selv i halen og etterlater forfatteren mer fanget og ufri enn han i utgangspunktet var.

Bakgrunnen for Min kamp er, skriver Karl Ove Knausgård i Min kamp 6, at han er ulykkelig fra morgen til kveld. Det er det begrensede, innestengte, praktisk og mentalt krevende livet med Linda og barna som er uutholdelig. Det gjør det så å si umulig å skrive. Han har aldri fri. Linda kan ikke være alene med barna. Får han et oppdrag, spør hun: Hva med meg? Selv de to timene han spiller fotball hver søndag, det eneste han gjør utenfor leiligheten, er et problem, noe som bebreides ham. Han er ikke ute om kveldene, treffer ingen, det er bare Linda og barna døgnet rundt. Når han tar mot til seg og likevel går på fotball, gruer han seg til å komme hjem, til gråt og kaos og anklager om å være egoistisk. Men en mann skal ikke grue seg til å komme hjem! Fortsetter det slik, tenker han, skriver han, må han gå. Han har det forferdelig, ikke alene, men med henne, og hvorfor skal han ha det forferdelig? Han gjør alt hjemme, står det, og jobber i tillegg, forsørger familien. Hun kan ikke jobbe, livet med barna tapper henne for krefter. Bruker hun da mer energi på å skifte en bleie enn ham? Ja, hevder hun. Han gjør alt, men uansett hvor mye, uansett hvor langt han strekker seg, er og blir det utilstrekkelig. At han bøyer seg for dette, er fanget i dette, er fornedrende. Han lever et liv preget av tvang. Grensen nærmer seg, skriver han, og at han egentlig bare venter på en siste, utløsende faktor. I kranglene har han begynt å true med det, å gå. Men når han sier dette, faller hun sammen og ber ham om ikke å gjøre det. Ikke gå! Og han gjør det ikke, for han vet at det ville ødelegge livet hennes. Og da, når krangelen er over, er det alltid håp, skriver han. Alltid et løfte om forandring.

Et løfte fra Linda, må vi tro, om forbedring?

Men det blir ikke bedre. Det blir verre. Karl Ove har ikke fått skrevet noe han mener er brukbart på flere år. Så bestemmer han seg for å skrive om sitt liv slik det er i all sin elendighet, han har ikke noe å tape. Han er ikke bare frustrert slik man kan være når man lever småbarnsforeldrelivet og har mange plikter og må oppgi sitt selv. Han er så ulykkelig som han aldri har vært før, og han er helt alene. Livet hans er forferdelig, og han er ikke sterk nok, har ikke ryggrad nok til å forlate det og leve et nytt. Han tenker ofte på å gå, av og til flere ganger om dagen, men klarer ikke tanken på de konsekvenser det ville få for Linda, for er det noe hun er redd for, er det at han skal gå eller dø, og han er redd for sinnet hennes og hennes mors sinne, det klarer han ikke møte. Men er altså på bristepunktet og bestemmer seg for å skrive en roman hvor han gir helt og fullstendig faen og forteller hvordan det er. At Linda vil komme til å lese det, spiller ingen rolle. Går hun, så går hun, han driter i det. Han våkner ulykkelig, går gjennom dagen ulykkelig, legger seg ulykkelig. Kan han bare få en time alene, tenker han, en dag, en uke, en måned, et år, vil alt bli bra, det vet han. Altså for ham. Ikke for Linda. Det vet han også.

Det er lett å identifisere seg med forfatteren overmannet av praktiske gjøremål og ansvar, vi forstår hans frustrasjon og at en løsning må tvinge seg fram. Og det gjør den altså, i form av et veldig romanverk som han produserer på tross av, men også på grunn av den pressede livssituasjonen. Det uutholdelige trykket får sitt utløp på papiret og setter sitt mektige merke der.

Linda forstår ifølge boka ikke hvordan Karl Ove har det. Han hyler til henne at han gjør alt, men hennes opplevelse er at hun holder familien sammen. Han henter i barnehagen med brukket kragebein og i feber, hun legger seg ned for det minste. Forelskelseshistorien deres, som forfatteren skriver inn i Min kamp 2 like før den skal i trykken, og da bare for å mildne den ellers aggressive tonen der, er det bra vi får høre; uten den er det umulig å forstå hvorfor disse menneskene, slik vi får dem beskrevet i boka, holder sammen.

Linda er forfatter, men skriver ikke og har ikke arbeidet siden de fikk barn. Karl Ove diskuterer ikke sin skriving med henne, da ville han vel skrevet om det slik han skriver om de andre han diskuterer den med. Han diskuterer ikke litteratur med Linda eller politikk eller filosofi som han gjør med Tore og Espen, for ikke å snakke om sin intellektuelt godt utrustede venn Geir A. De ringes flere ganger om dagen og Karl Ove leser opp hva han har skrevet, får respons og refleksjoner mens Linda ikke vet mer enn at Karl Ove skriver om sitt liv. Hun later heller ikke til å kreve det, godtar øyensynlig sin utenforrolle. Karl Ove drøfter med sin redaktør, med andre på forlaget, ettersom utgivelsen av Min kamp 1 nærmer seg. Han har sendt manuskriptet til sin bror, til sin mor, sin tidligere kone, venner og bekjente fra barndommen, til sin onkel Gunnar, som reagerer kraftig. Men Linda har ennå ikke lest, og er derfor ikke kvalifisert til å delta i diskusjonen om hvordan Karl Ove skal håndtere onkel Gunnars alvorlige trusler. Karl Ove reiser til Oslo for å lansere boka, nå har også anmelderne lest, nå kan leserne lese, men ennå ikke Linda. Paret drar en kort tur til Praha når lanseringen er over. Anmeldelsene har vært strålende, boka er en suksess, forfatteren en stjerne, men det snakkes det ikke om i Praha, det som må fylle den ambisiøse Karl Oves indre, for da ville det vel stått noe om det?

Men så, noen dager etter at de er tilbake, får Linda manuskriptet, hun skal til Stockholm og være natten over.

Lesningen utløser en krise. Linda kommer tilbake fra Stockholm, sier hun forstår at boka er god, men også at Karl Ove opplever sin livssituasjon som uholdbar, hun sier: farvel, romantikk. Hun er opprørt over en episode på Gotland som har med en kvinne å gjøre, opprørt over Karl Oves forhold til Geir A.; det er han som ødelegger, som er en vampyr som henger dem over skuldrene. Karl Ove forklarer at det ikke er Geir A., men de to, Linda og ham selv, det handler om. Linda vil ikke sove hjemme, drar til en venninne, men kommer tilbake neste kveld etter at barna har lagt seg. Sitat:

Karl Ove: Jeg har hatt det helt forferdelig.
Linda: Jeg vet det.
Karl Ove: Jeg er lei for at du måtte lese om det i en roman. Men det er ikke romanen som er saken for meg. Det er livet. Det er det vi må snakke om. Vi kan ikke ha det slik. Det går ikke. Vi kan ikke.
Linda: Nei. Jeg vet det.

Han setter seg ved siden av henne, legger armene rundt henne. Hun gråter. Han gråter. De går inn på soverommet og sitter der hele natten. Prater om alt som er å prate om, står det, helt oppriktig. Det er, står det, som om alt det de hadde stilt opp mellom seg, alle forestillinger, ideer, drømmer, viljer og håp, at alt det falt og det var bare det vesentlige igjen. Hun og han. Hvem de er for hverandre. De er helt åpne, helt nakne, helt ærlige. De vil hverandre. Hun må heretter la ham i fred, stole på at han vil det beste for alle. Og han må støtte henne, «for hun hadde mistet seg selv, glidd ned i et mørke, hvor hun ikke visste hva som var fram og hva som var tilbake, hva som var barn, hva som var henne, hva som var meg.»

Etter denne natten er Karl Ove helt rolig, står det. «Ingenting er farlig.»

Men hva som ligger i å være «helt åpne, helt nakne, helt ærlige», får leseren ikke vite. Vi har fått intime detaljer om onani og død og svigermors alkoholvaner, om de minste følelsesforandringer i forfatterens sjel, om ambivalens i forhold til bror og tidligere kjærester, men fra denne avgjørende nattlige samtalen får vi null og niks. Og det er synd, for det ville vært gull verdt for alle ulykkelige par og landets samlivsterapeuter.

Implisitt står det i Min kamp 6 at det er Min kamp 1 som redder forholdet, men vi får altså ikke vite hvordan.

Til tross for den påstått avklarende samtalen, vil Linda sove hos venninnen også neste natt, det er mer hun må tenke gjennom. Derfra skriver hun et brev til Karl Ove, gjengitt i sin helhet, må vi tro. «Du ber mig på så många sätt att börja leva mitt eget liv. Jag vet att du har rätt. […] Du ber om att inte vara allt för mig. Jag aner en väg och är rädd. Jeg står på botten och vet att jag måste börja leva. Jag vet ingenting om det livet. […] Jag ser oss två på kvällarna. Hur jag måste släppa dig ur sikte och göra någonting som jag tycker om. Jag vet inte vad jag tycker om att göra? Jag vet inte vad som är bra för mig. Jag ser att jag måste bli till. […] Du säger att vi måste acceptera varandra helt og hållet. Jag vet att det är sant. Djupast inuti mig talar en klar röst. Jag vill lugnt sörja det barn jag varit. Jag vill bli vuxen nu. […] Jag älskar dig. Jäg älskar dig så oändligt. Och jag vet att det är tungt att bära all den kärleken och all den längtan. Jag vill kunna älska dig på ett sätt som är bra för oss. Jag vet att jag måste släppa taget. Jag slipper taget Karl Ove. Jag älskar dig så. Du och barnen är ett underverk som har hänt mig.»

Det er bevegende, selvfølgelig, og forferdende. Karl Ove er utslitt, og det forstår vi godt, men først og fremst skjelver det i ham, står det, og det som skjelver i ham, står det, er lykke. Det er ikke til å tro.

For kan man tenke seg et vanskeligere utgangspunkt for et kjærlighetsforhold enn en situasjon der den ene i den grad underkaster seg og gir seg over, innrømmer og unnskylder egne manglende livsevner, påpekt av ham, ektemannen? Der den ene leverer et skriftemål og en bønn og et løfte om ikke lenger å være et barn, om å bli voksen, å leve sitt eget liv. Det er smertefullt å se et voksent menneske legge seg slik ned for et annet, en kvinne som medgir at den bønnen hun fører fram, den  lengselen og den oändelige kjærligheten som strømmer fra henne må være vanskelig å bære for den andre, en byrde. Stilt overfor en slik ydmykhet fra en partner, ville de fleste føle ufrihet og klaustrofobi, for et slikt elskende, overgitt menneske kan man jo ikke forlate, og tanken på at man ikke kan, er i seg selv nok til å ville det. Bli grepet og smigret av et slikt brev, ja, men også pinlig berørt på avsenderens vegne. Føle medlidenhet med henne, ja, men også skam, for alle vet med seg selv at de ikke fortjener en slik underkastelse for egne krav, den egne verdensanskuelsen. Og utmattethet -- for hvem orker å ta på seg en oppdrager- og veiviserrolle i forhold til sin partner når man har tre barn i forveien? Kort sagt: mange heftige og motstridende følelser, men lykke?  

Hva er det vi ikke får vite, hva er det han ikke skriver?

Den fortvilelsen Karl Ove føler da han begynner på Min kamp, den som setter arbeidet i gang, dempes når han klarer å formulere seg sant. Han har kommet til kilden og den strømmer over, og det han skriver blir bra, og det hjelper, og at han tjener penger hjelper, han kan kjøpe seg fri tid, men situasjonen som utløste fortvilelsen er likevel ikke grunnleggende forandret. Til tross for at vi i Min kamp 6 får servert en enkelt scene der Karl Ove etter å ha blitt intervjuet av Dagsrevyen er så dårlig at han roper: Linda! Linda! når hun kommer: Du må ta barna! Hele resten av kvelden! Jeg kan ikke! Jeg må ligge her!, er det fremdeles Karl Ove som gjør mest, som forsørger familien, som nå også er vellykket forfatter. Men fortvilelsen er ikke lenger litterært fruktbar, han merker vel at trykket som gjorde MK1 så bra, har avtatt. Og situasjonen han befinner seg i som berømthet, gjør det umulig å være så sann som han kunne da han begynte.

Min kamp 6 vil så gjerne at det skal gå bra med Karl Ove og Linda. Den strekker og strekker seg dit, men viljen er større enn evnen, vi tror ikke på det. Min kamp 6 har dårlig samvittighet, for Linda, den utlämnade, og for andre. Mennesker som i tidligere bind ble omtalt med sarkasme og sinne, omtales nå i respektfulle vendinger, uten at leseren får inntrykk av at det er ærlig følt. Det oppleves mer som en resignert strategi fra en  mann som er sliten av konflikt, som ønsker fred. Også i Sjelens Amerika rekkes forsonende hender ut i alle retninger, men for øvrig er det språklige grepet det samme som i romanens tidlige bind. Der fungerer imidlertid mengden av hverdagslige detaljer og trivia fordi de står i kontrast til den desperate eksistensielle kampen det litterære jeg-et kjemper. I Sjelens Amerika  kjemper det litterære jeget ikke, det er avbalansert og i hovedsak velvillig innstilt til verden. I Min kamp 6 går det botsgang; sammenligner seg først med ugjerningsmannen over alle ugjerningsmenn, for så å gjøre avbikt og bli servil, og litteraturen lider, av forsert forsoningsvilje. Min kamp 6 er et botsbind skrevet av en forfatter som føler at han ikke har noe annet valg enn å avslutte med en form for harmoni, han er ikke fortvilet lenger, er påstanden, han elsker.

Forfatteren i meg kjenner medlidenhet med Karl Ove som har satt seg selv i en slik låst tilgi-meg-situasjon, som han sikkert ikke kunne forutse. Mens leseren i meg ikke vil at han skal skrive avdempede høylitterære essays på oppdrag, men gå inn der det brenner for ham selv, i hverdagen. For det er når han går inn i brannen denne mannen er best. Og hva vil være brann og den ultimate litterære utfordringen for ham nå, annet enn skilsmisse?  

Den brutalt ærlige boka om dén, skulle jeg gjerne se. Mannens beskrivelse av desperasjonen og de uløselige dilemmar, barnas gråt. Lindas fortvilelse og så hennes vekst og frigjøring, for hennes mulighet for å bli «vuxen» og leve sitt eget liv, vil antagelig være større utenfor ekteskapets mørke spiral. Familiens og vennenes reaksjoner, svigermors raseri, barnefordeling, advokater, pengekrangel. En nådeløs og reflektert roman om skilsmisse sett fra den moderne mannens synspunkt – en bok som ennå ikke fins i norsk samtidslitteratur. Og som kanskje kunne levert en forsoning til å tro på.

Er dette et uhørt ønske som det er uanstendig å framføre, fordi det kan være vondt for Linda som fins i «virkeligheten», som allerede har lidd nok under ektemannens prosjekt? Jeg gjør det likevel og i verkets ånd. Fordi det er det jeg tenker og føler og fordi verket insisterer på at det vi tenker og føler må det være lov å uttrykke, uansett hvor vondt det gjør for andre. For å bli i verkets poetikk: Hadde jeg vært sannere, hadde det vært vondere.