«Jeg joiker ikke I love you»

Fire voksne og fem barn står oppstilt utenfor en goahti, en samisk torvgamme. Den unge jenta i døråpningen ser åpent mot fotografen, mens den voksne kvinnen ved siden av henne ser ned. En mann holder en jente og en gutt i hver hånd, jenta står vendt inn mot ham med knoken i munnen, åpenbart blyg. Guttens blikk er granskende. Bildet tilhører Norsk folkemuseum og er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl, som antagelig har foreviget denne samiske familien en gang mellom 1885 og 1892. Fotografiet inngår i det store bildematerialet i Nils-Aslak Valkeapääs lyrikkbildeverk Beaivi, áhčážan fra 1988, som han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for da boken i 1990 ble utgitt på skandinavisk under tittelen Solen, min far.

I et av rommene i den retrospektive utstillingen Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš, som åpnet på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum i fjor høst og etter planen skal vises på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø senere i år, får man se disse bildene. En mørklagt, sirkulær sal er viet Valkeapääs litterære hovedverk; her projiseres en bildemontasje fra Beaivi, áhčážan på veggene, til lyden fra albumutgivelsen som fulgte boken. Mange av fotografiene viser oppstilte familier som den beskrevne, andre avbilder samene i arbeid, med reinflokken eller i båt. Noen bilder er portretter tatt i studio. Et bilde viser nakne kropper og har tilhørt det svenske Statens institut för rasbiologi, et viser en stor gruppe samer og en rein på Finneutstillingen i Tromsø i 1870. Fotografiene er hovedsakelig hentet fra etnografiske samlinger; Valkeapää brukte flere år på å finne fram til bildematerialet i boken. I salen på Henie Onstad skaper de historiske fotografiene et massivt uttrykk. Idet jeg går inn, forsvinner den skarpe høstsolen som stråler utenfor kunstsenteret denne dagen; jeg går inn på vidder der snøen ligger flekkvis igjen, der reinflokken løper lettest på det hvite. Langs myrvann og i ur i Finnmark og Lappland, i landskap der jeg har vokst opp, men som likevel blir fremmede for meg i disse historiske bildene. Det man først og fremst kan se i dem, er den besøkendes blikk på det fremmede, de eksotiske samene. Dernest ser jeg etter det samiske folkets blikk på den dokumenterende inntrengeren, i den grad jeg kan fange det: Menneskene på bildene ser oftest ukomfortable ut, selv om noen av dem poserer med stolthet. Noen få smiler. Bildene gir på den ene siden et historisk innblikk i samiske levevis, mens de på den andre siden levendegjør et stykke brutal kolonihistorie. Vekslingen mellom det trygge og det truende blir også tydelig i musikken i salen. Valkeapää resiterer fra diktene med fast stemme, men rytmen og joiken har også noe alvorlig og iblant dystert ved seg.

Bildene fra Beaivi, áhčážan var fra Valkeapääs side ment for et samisk publikum; han kalte boken et samisk familiealbum. I den skandinaviske utgaven, Solen, min far, står diktene etter hans ønske alene. «Kanskje blir alle som ikke er samer, kikkere i forhold til den samiske boken der ord og bilde utvikles til en intim enhet», skriver gjendikter og professor i samisk, Harald Gaski, i forordet. Den skandinaviske utgaven – der gjendiktningen veksler mellom nynorsk, bokmål og svensk, for slik å gjenspeile Sápmis mangfold og geografiske utstrekning – skal fungere mer som en tradisjonell diktsamling. Likevel er de manglende bildene nærværende i teksten, markert nettopp som en mangel. Diktene er nummererte, men det første diktet i boken er merket med 7., det andre med 11. – de utelatte numrene viser til de utelatte fotografiene. Ikke-samiske lesere inviteres altså inn i Valkeapääs univers, men ikke uten at en avstand er tydeliggjort i teksten; dette får dere tre inn i, men det finnes også noe her som dere ikke får se, ikke oppleve.

I salen på Henie Onstad føler jeg meg vekselvis som en fremmed inntrenger og en vanlig, vennlig publikummer. Spørsmålene jeg stiller meg, er de samme som jeg kommer tilbake til hver gang jeg leser Valkeapää: Hvordan lese tekster som aktivt unndrar seg ditt spesifikke blikk? Lesningene som hittil er blitt Valkeapääs verker til del, forholder seg ulikt til dette. I sine tekster om forfatterskapet fra 1990-tallet framhever litteraturprofessor Arild Linneberg Valkeapääs avantgardistiske trekk, samtidig som han påpeker at han selv er en «vestlig», utenforstående leser i møte med denne litteraturen. Linnebergs lesning kan kanskje sies å være tidstypisk i sin iver etter å plassere Valkeapää innenfor avantgarden, som nok ble sett som en større hedersbevisning i 1990-tallets litteraturvitenskapelige klima enn i dag. Hans vektlegging av det fremmede ved Valkeapääs univers er åpenbart ydmykt ment, men framstår også noe forgangen i dag. Tilnærmingen til svensk-samiske Linnea Axelsson i en ny artikkel i tidsskriftet Provins nr. 1/2021, et temanummer om Áillohaš, er mer representativ for dagens rådende stemning. Hun sammenligner Valkeapää med samtidskanoniserte svenske poeter som Göran Sonnevi, Katarina Frostenson og Bruno K. Öijer, uten at hun noen gang poengterer den svenske sammenhengen hun setter ham inn i. Axelsson omtaler Valkeapää som kunstner og poet, aldri som urfolksdikter.

En nyere masteroppgave i nordisk, skrevet av Marte Hagen,¹ plasserer seg midt mellom de to. Hagen anlegger et økoperspektiv på Beaivi, áhčážan og fokuserer på hvordan diktsamlingen formidler en opplevelse av sammenheng, eller «sammenvevethet», som hun kaller det. Hun kritiserer tidligere lesere for å være for opptatt av det fremmede og ukjente ved Valkeapääs litterære univers, og vil ikke utelukkende plassere ham innenfor kategorien «samisk litteratur», men lese ham inn i en nordisk sammenheng. Samtidig ønsker hun ikke å underlegge Valkeapääs et majoritetsblikk og benytter derfor også urfolksperspektiver og -filosofi både i diktlesningene og i sitt økokritiske rammeverk. Løsningen blir en pendlende leseform, der Valkeapää blir sett både som en representant for en samisk litteratur og som en nordisk dikter. Men, som Hagen skriver, «dualisme og rasjonalisme sitter dypt i samfunn, sinn og kropp». Å frigjøre seg fra tillærte lesemåter lyder jo storslått og radikalt – det svinger slik det vel ofte svinger av utopiske idealer.

I 2006–2007 var jeg student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, i samme klasse som samiske Hege Siri, som to år etter debuterte med den Valkeapää-inspirerte diktsamlingen et øyeblikk noen tusen år (2009). Diktene til Siri – som jeg for ordens skyld må presisere at er en venn av meg i dag – ble slik jeg husker det, aldri helt forstått av oss andre i klassen. Vi syntes de var for enkle, for kleine og klisjéfulle i sine naturpåkallelser; det var som om de ikke egentlig angikk oss. En eller annen må vel pliktskyldigst ha nevnt Valkeapää i løpet av året på akademiet, men noen større diskusjon av samisk litteratur kom aldri opp. Vi hadde ingen samiske forfattere som gjestelærere og ingen samisk litteratur på pensum.

Debatter om samisk litteratur på pensum kommer opp med jevne mellomrom. I et intervju med studentavisen Universitas i 2018 uttalte forfatteren Sigbjørn Skåden seg om samisk litteraturs manglende plass på nordiskfaget ved UiO. Skåden mente at nedprioriteringen blant annet kunne ha sammenheng med at norske lesere ikke vurderer den samiske litteraturen på dens egne premisser. Som norsk leser av samiske verker må man «frigjøre seg litt fra kvalitetsblikket, siden man som norsk har bygget seg opp et annet grunnlag med kvalitetskriterier».² Også Valkeapää-gjendikter Gaski er inne på det samme i en lesning av samleutgivelsen Ruoktu Váimmus (1985), som ble utgitt på norsk under tittelen Vindens veier i 1990. «Valkeapää er ikke redd for å bruke ordet ’hjerte’ i sitt dikt til tross for at det kanskje er det mest klisjébelagte uttrykket overhodet», skriver Gaski: «På samisk stiller det seg likevel litt annerledes i den litterære historien, der den poetiske språkbruken ikke har så lang tradisjon, og derfor ikke har rukket å produsere så mange klisjéer.» Forklaringen virker selvsagt rimelig, men i praksis er det vel ikke så enkelt å skru av alle klisjéalarmer og ta imot alskens språklige roser? Særlig diktene som i Vindens veier er henvendt til et kjærlighetsdu, risikerer å få norske lesere til å rødme på feil måte. «Se inn i øynene mine / se nå / Ser du deg sjøl i hjertet mitt / ser du», kan Valkeapää for eksempel skrive. Hvordan skal jeg som leser komme meg forbi mine varme kinn i møte med slike linjer? Der Valkeapää skriver til et du, er det ofte mulig å lese henvendelsen som rettet både mot en kvinne og mot selve naturen. Slik kan også de flaueste diktene inngå i en gjengs økokritisk lesning av verkene, der hovedpoenget ofte er det samiske verdenssynets opplevelse av en helhet der mennesket ikke setter seg selv over dyrene og naturen. Vel så interessant som denne (etter hvert velkjente) helhetstanken er imidlertid spørsmålet om hvordan den svarer til litterære kvalitetsvurderinger, som helt uten omsvøp er basert i dualistisk tankegang, i motsetninger. Men heller ikke Valkeapääs dikt motsetter seg egentlig et slikt driv; hans poesi benytter ofte bare andre motsetningspar enn de vante.

Vindens veier er gjendiktet av norsk-samiske Laila Stien og inneholder Valkeapääs tre første diktsamlinger, Gida ijat čuov gadat (1974, norsk tittel Lyse vårnetter), Lávlo vizar biellocizaš (1976, norsk tittel Syng kvitter blåstrupe) og Ádjaga silbasuonat (1981, norsk tittel Kildens sølvårer). Samtlige tre består av både dikt og tegninger, mens Syng kvitter blåstrupe også er tonesatt: Et noteoppsett løper nederst på sidene gjennom hele samlingen. I Lyse vårnetter beveger jeget seg sammen med vinden over vidden og mot kysten; hans observasjoner av naturen sammenstilles med lengselen etter et du han skal møte igjen, samt refleksjoner over Sápmis plass i verden («har du fått deg fortalt / hvor primitiv / den samiske kulturen er»). I alle de tre samlingene føler dikter-jeget på en dobbel forpliktelse. På den ene siden ønsker han å yte motstand mot uretten som er blitt begått og begås mot samene, og på den andre siden trekkes han mot den stillheten han opplever i naturen rundt seg. Motsetningen formuleres allerede tidlig i Lyse vårnetter:

Jeg vet nok
jeg burde snakke
alvorsord
Visdom

Men hvem skulle da se
underet i de små blomstene

Måten natur og språk settes opp mot hverandre på i Vindens veier, er ikke unik for den samiske lyrikken. I Vindens veier viser dikter-jeget til naturen som overlegen språket («Hører du livets lyder / elvebruset / suset fra vinden // Det er alt jeg vil si / det er alt»), og tviler flere steder på hva som egentlig kan uttrykkes: «Er det mulig å si / noe forstandig / når hvert ord / kan vries / alle veier». Bevegelsen i de tre samlingene går like fullt mot en aksept av talens nødvendighet, og etter hvert tar dikter-jeget dessuten til orde for at også ordene kan inngå som en del av den helheten han ser naturen som. Mot slutten av den tredje og siste samlingen, Kildens sølvårer, sammenstilles jegets språkbruk med to av de mest brukte naturmotivene i boken: «det var ikke vinden / ikke fuglen du hørte / det var jeg / og mine tanker». At vinden og fuglen i diktene er manet fram av dikter-jeget, framstår tvetydig her; på den ene siden ligger det en melankoli i at de ikke selv kan lyde. Men samtidig kan diktet leses i retning av en innrømmelse av at dikter-jegets tanker må få høres, at de inngår i verden på lik linje med fugler og vind.

For hver gang jeg leser Valkeapää, blir mitt behov for samisk kulturkunnskap større. Det «språkkritiske» i hans dikt er for eksempel kanskje mer forbundet med en samisk språkkultur enn med den modernistiske språkkritikken jeg umiddelbart tenker på? På samisk er det – i hvert fall muntlig – mer vanlig å være vag og bruke eufemismer enn å være direkte. Kanskje utfordrer Valkeapääs enkle og direkte formspråk denne normen? Jo mer man vet om samiske samfunn og samisk kultur, jo mer mening gir formspråket i Valkeapääs dikt. I et syrlig og sørgende dikt henvendt til den «hvite herre», til «mister president» og «mister konge», markerer dikter-jeget selv eksplisitt avstand til majoritetsbefolkningen som så lenge har undertrykt verdens urbefolkninger: «Jeg joiker ikke I love you / Synger ikke Kjære hvite far til din ære».

Da den tidligere direktøren ved Nordnorsk Kunstmuseum, Jérémie McGowan, ble intervjuet i NRK Sápmi-podkasten «Tett på» 17. april i år, fortalte han at folk i det norske kunstmiljøet ofte unnskyldte sin uvitenhet i samiske spørsmål med at de ikke har lært nok om Sápmi på skolen – omtrent slik jeg kommer trekkende med Skrivekunst-akademiet og pensum i denne teksten. Men kunnskapen finnes for den som oppsøker den, sier McGowan, og forteller at han selv fant bøker om samiske tema på biblioteker i USA. Om den finnes der, kan den vel ikke være så utilgjengelig i Norge? Det McGowan vil fram til, er selvfølgelig at hver enkelt av oss har et ansvar, at samisk usynlighet ikke bare kan tilskrives staten og institusjonene. Det er ikke slik at vi ikke vet hvor vi skal tilegne oss kunnskap om samisk historie, kunst, litteratur og kultur.

Inne i Beaivi, áhčážan-salen på Henie Onstad tenker jeg først at kuratorene har forbrutt seg mot Valkeapääs ønske om å la bildematerialet fra boken være forbeholdt samiske lesere. Men senere tenker jeg at de har utført forbrytelsen med rette. I sin første bok, Terveisiä lapista (1970, norsk tittel Helsing frå Sameland), skriver Valkeapää selv at det ikke er «klokt å konservere ei kulturform» i «eit levande samfunn». Ordet bevaring har han ikke mye til overs for, men trekker heller fram «evna til å ta opp i seg nye ting og finne sine eigne uttrykksformer som er i samsvar med tida». Áillohaš’ bøker er en del av grunnfjellet i den samiske litteraturen, et av flere naturlige utgangspunkt for samisk dannelse. I år er det tretti år siden han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for Beaivi, áhčážan, og samtidig tjue år siden han gikk bort. Å revurdere hans beslutning om bildene i Beaivi, áhčážan, slik Geir Tore Holm og Lars Mørch Finborud har gjort som kuratorer for utstillingen på Henie Onstad, er ingen feilslutning, men snarere på høy tid. Beaivi, áhčážan er ikke et verk som må bevares, heller ikke i sin skandinaviske form i Solen, min far. Er det ikke på tide at den skandinaviske gjendiktningen nå gjenutgis med bildematerialet fra den samiske originalen? Faren for eksotiserende, utenforstående blikk ligger uansett alltid der i Valkeapääs verk. Men som både Marte Hagen og Sigbjørn Skåden viser i sine tekster om forfatterskapet, fordrer det en lesning som er like pendlende som Valkeapää selv var i hele sitt virke. Han bevegde seg med letthet mellom melankoli og vrede i poesien; han byttet penn med pensel og tilbake igjen, han tok hverdagslyder inn i musikken og joiken til populærmusikken og opp på scenen. Denne typen vekslinger falt ham like naturlig som det nomadiske livet hadde vært for hans familie i generasjoner. Disse vekslingene er også en av de vektigste grunnene til å oppsøke hans kunst og litteratur. Bildematerialet i Beaivi, áhčážan gjør boken tydeligere som politisk potent kolonihistorie, tydeligere som korrektiv og som kunstverk. Å bli en kikker er kanskje ikke så galt, om ens egen tilkortkommenhet inngår blant det en tar i øyesyn.