Jeg nekter

Bartleby, Bartleby, hva skjedde med deg? Som kopist, ansatt på Wall Street rundt 1850, levde du bak et visir av uskyldig benektelse, med å si nei til å delta i gruppearbeidet, til den minste lille imøtegåelse som kunne skapt en bekreftelse på din verdi som menneske, og du gjorde det med en trassig utrykksløshet som kan få en leser til å rase av frustrasjon og vri seg i medynk.

Ti ganger har jeg lest denne romanen. Den tar ikke store plassen. Gang på gang har jeg plukket historien frem, uten å kunne slippe vanskjebnen din av syne. Jeg forstår den ikke, og jeg forstår ikke hva som opptar meg sånn ved din ubevegelighet. Eller det du sa, gang på gang: «Eg vil helst sleppa det».¹ Eller på originalspråket: «I would prefer not to».

Bildet av deg begynner med slutten: Bakrommet i fengselsanstalten Gravkammeret i New York, hvor du endte livet uten å ha gjort annet enn å gå rundt og tie. Du sa nei til å spise mat. Til slutt lå du sammenkrøket på en liten, grønn gressflekk. Før det sto du i timevis med ansiktet vendt mot en fengselsmur og stirret inn i den. På hva? I cellene mumlet de andre, slik sakføreren som ansatte deg, skriver: «… mens eg frå dei smale glipene i fengselsvindaugo overalt rundt ham syntes eg så augo til mordarer og tjuver kikka ut (…).» Hver gang jeg leser den setningen, ser jeg for meg Kristi kors, et maleri fra en av Hieronymus Bosch’ etterfølgere.

Du var ikke morder, tyv eller voldsmann. Bartleby var det nærmeste et ingenting som et menneske kan komme. Og likevel fylte du en roman, som har blitt stående, et fragment fortalt av arbeidsgiveren som prøvde å hjelpe deg, og som oppdaget at du bygde deg et ørlite hjem bak skjermbrettene på kontoret, og til sin bestyrtelse fant ut at du nektet å gå gjennom rettsaktene med ham eller de andre kopistene. «I would prefer not to», var svaret ditt. Du ville kopiere, uten å bli sett.

Det grønne, som ble ditt likstrå, er i grunnen det eneste som har en klar farge i romanen. Gresset står ut, sammen med det andre som hadde krydder og styrke i hverdagen din: ingefærnøttene som du fikk løpegutten Ginger Nut til å kjøpe på travle Wall Street. Du var ung, ensom og blek, og ville tydeligvis ikke annet enn å få være i fred og, fremfor alt, slippe å samarbeide, i en stadig mer opphisset kontoratmosfære. Neiet ditt var ikke et resultat av humørsvingninger, men låst og utilnærmelig som en bunnsolid religiøs tro. Men hvorfor? Hvorfor sa du nei til å gjøre noe som helst med andre? Du var der frivillig, og ville ikke forlate dette støvete kontorets mistrøstighet.

Man kan gjøre Neiet til en litterær bevegelse, en periode i menneskehetens historie, som et paradigme som ble erstattet av andre: guds død, marxismens endelikt, markedsliberalismens seier og forfatterens død. Du var med på å innlede den modernistiske negasjonens æra. Ditt nei har sin plass i en slik kanon. Men det er ikke det neiet jeg går med over venstre bryst. Neiet ditt får virkninger som ikke helt ut lot seg forklare; det var som en påminnelse, en prikking på skulderen, om noe man ikke ville tenke på eller et minne man ville unngå.

En sjelden gang er det den usynlige som blir sett og husket. Borte i kråa di, hva stelte du med, døgnet rundt, siden du i hemmelighet også bodde på kontoret i helgene? Satt du der og lot tiden gå? Tenkte du tilbake på noe avgjørende som ikke lot seg forandre? Hva var din lidelse?

Ikke nok med at den usynlige trekker til seg oppmerksomhet, han skaper med sin ulogiske benektelse også uvilje, et sinne mot en sannhet man ikke vil vite av. Da du nektet å ta en annen jobb, flyttet din venn arbeidsgiveren like godt firmaet ut av kontoret. Han overlot deg lokalet. Men før det sa du noe, som brøt med disse urimelighetene du levde for. På spørsmål om du ikke ville forlate stillingen som kopist og ta en annen jobb, svarte du: «Eg vil helst sleppe å forlate deg.» Med det dro din eneste venn.

Etter det ble du forretningsbyggets midtpunkt. Du sov i krokene, satt på trappegelenderet. Du flyttet deg ikke. Du fikk selve essensen i finansverdenenes logos – kravet om fremdrift, større velstand og mer fortjeneste, i den altomfattende konkurransens navn – til å vakle. Du var stillheten som fremkalte lyden av det frenetiske rottehjulets håpløse bevegelse.

Neiet ditt hadde ikke Louis Ferdinand Celines ironi. Det forutsa ikke Samuel Becketts kamp med representasjon i språket. Neiet ditt deltok ikke i Daniil Kharms’ opprør mot fortellingens ordinære logikk. Neiet ditt var bekreftelsen på det man frykter mest av alt: At vi er overlatt ensomheten, at forgjengeligheten sniker seg foran og allerede har lagt meg i graven, før jeg handler; at det som skjer er et forbipasserende gjøglerbilde, slukt i neste øyeblikk av en ukjent dobbeltgjengers skygge.

Paradoksalt nok ble du husket i generasjoners generasjoner. Enrique Vila-Matas skrev en bok med tittelen Bartleby & Co. (Solum, 2003). Under protestene i New York, 158 år etter den opprinnelige utgivelsen av Bartleby, holdt okkupantene på Wall Street, som protesterte mot kapitalistenes og bankenes løgner, ordene dine i været med plakater. På dem sto det: I would prefer not to.

Men lenge før det lå du med øynene åpne og hodet hvilende på en gresstust, uten at noen var der og fikk lukket dem, på den grønne flekken i bakgården.