Jeg slutter fred med furuskogen

En romanforfatter – jeg tror det var Jonathan Safran Foer – har hevdet at det å skrive sakprosa er som å skrive med håndjern på. I motsetning til ham trives jeg med håndjern. Smerten ved å ha dem på holder meg på plass, låser meg fast – til sannheten?

Det er vår, og jeg befinner meg i et lite og sparsomt møblert rom i et enormt murbygg, som en gang var et tuberkulosesanatorium, i Meltola utenfor Helsinki i Finland. Det drives i dag som et kunstnerkollektiv, og jeg er her for å skrive.

Overalt er det trær. Utenfor inngangen står to flotte søyleosp, og langs skogsveien ned til innsjøen vokser svartvier og ørevier, sommereik og vintereik, hengebjørk og vanlig bjørk, gråor, lønn, rogn, selje og hegg, gran og furu. Jeg krysser hovedveien, går over jernbanesporet, følger en traktorvei inn i skogen – eller skogene er riktigere å si, her er plantet skog og naturskog mellom store, åpne jorder, dyrket mark og blomsterenger.

Jeg svinger av fra traktorveien og inn mellom trærne for å finne min plass i skogen, og raskt oppdager jeg den, mellom fem vakre, unge, hvite bjørketrær. Jeg bretter ut piknikteppet og legger meg ned på ryggen, beskyttet mellom de strunke stammene. Jeg lytter til hakkespett, skogduer, gjøk og småfugler jeg ikke kan identifisere, mens jeg lar blikket hvile på himmelen og beundrer klorofyllspekkede bjørkeblad som virrer lystig i vinden.

Der borte, på den andre siden av traktorveien, er det furuskog. Jeg har plassert meg slik at jeg alltid kan se bort på den, jeg ligger slett ikke med ryggen til, jeg er var, jeg er våken. Jeg kan aldri legge meg ned i en furuskog. Der er det kaldt. Mørkt. Fuktig og klebrig. Kulden der er varig, og mørket der er stort.

Her, i skogen i Meltola, forstår jeg hvorfor den indiske danseren, poeten og essayisten Tishani Doshi appellerte så sterkt til meg da jeg tilfeldigvis oppdaget henne på internett. Jeg så henne danse uten å flytte føttene, men hendene hennes!, hvordan hun beveget hendene, formet dem, skapte bilder, symboler, politikk med hendene.

Det kjentes presserende at hun kom til litteraturfestivalen jeg leder, og på åpningsforestillingen på Litteraturhuset i Bergen den 6. februar 2020 satt hun ved siden av meg. Hun var kledd i en svart, enkel salwar kameez, hadde svart kajal rundt øynene, langt, glatt, svart hår, og hun luktet godt av søt røkelse og konsentrasjon før hun reiste seg og gikk de få skrittene over den mørklagte scenen til det lille teipkrysset hun og teknikeren hadde avtalt, scenelyset kom på, røsten hennes lød i høyttaleren mens hun danset med føttene plantet, blikket festet, ansiktet i ro, hun så rett på meg, rett på alle, hun insisterte, for alle vet, alle vet, og jeg ble så ubeskrivelig trist, så uendelig trist.

Diktet hun danset, «Jentene kommer ut av skogen. Til Monica» lyder slik i min gjendiktning:

Jentene kommer ut av skogen,
kledd i kapper med hetter,
de bærer jernstenger og stearinlys,
og mengder av arr, samlet
på forutanende gressletter og i bybusser,
i templer og på barer. Jentene
kommer ut av skogen
med truser surret rundt leppene,
de lager så mye støy, det er umulig
å høre. Snakker virkelig verden også?
Spør den, Hva innebærer det å
gi et menneske et siste hvilested? Jentene kommer
ut av skogen, de løfter
de brukne beina høyt, lekker sannheter
fra lår dratt fra hverandre, alle løgnene
som ble hvisket av fremmede og av svømmelærere,
og av onkler, særlig av onkler,
som sa at det å spre beina ville være lett
og enkelt, som skjøt kuler gjennom brystet deres,
som matet de vakre ansiktene til flammene,
som sugde gjørmen
av ribbeina deres og dekorerte
kistene med tornekvister. Jentene kommer
ut av skogen, de rydder en lysning
for å spre historiene sine. Selv de jentene
som ble funnet nakne i grøfter og brønner,
de som ble glemt på forlatte loft,
de som ble begravd i elveleier som sedimenter
fra et annet århundre. De har krøpet
fram fra barndommens
gardiner, den sølvrosa
vekten av kroppene deres i vannet
ved det triste, fjærdekkede
minneanløpet. Jentene kommer
ut av skogen slik fuglene lander
ved vinduet om morgenen – pikkende
og summende inntil alt du hører
er de bitte små hjertene deres som knuses
mot glasset, den klare desperasjon
av lyd – av slag, av forsvinning.
Jentene kommer ut av skogen.
De kommer. De kommer.

Det er 9. juni 2023. Psykologen har satt opp en dobbelttime, så vi har god tid. Hun har tatt ned klokka på kontorveggen, og hun har dempet lyset på kontoret der vi sitter. Jeg har gått til henne ukentlig siden jeg ble utskrevet fra Kronstad DPS på Danmarksplass i Bergen ett år før. Hun har kontor i etasjen under avdelingen jeg var innlagt på.

Kan jeg si noe som er sant om et minne som i størstedelen av livet mitt ikke var så mye som et minne? Det selvmotstridende faktum: I 30 år var minnet glemt.

Hvor gjemte det seg i alle disse årene? Hvor var det? Det kan ikke ha vært utenfor meg selv heller, som i en tegneserietekst, svevende over en uvitende hovedperson. Det må jo ha vært i kroppen min.

Psykologen ber meg om å snakke om den dagen, 8. mai 1992. Vi blir enige om at jeg skal starte etter middagsbesøket hos faren og stemora hans:

Vi står utenfor huset, han skal kjøre meg hjem. Klokka er rundt åtte, og det er helt mørkt ute. Huset er hvitmalt, av mur, oppkjørselen er svart, av asfalt, og det er lite vegetasjon rundt huset, ikke noe hage å snakke om. Han har på seg en beige cargoshorts og lys rosa piké av merket Alligator. Han har sin egen bil, det har så å si alle ungdommer i Idaho i USA, fra de fyller 16 år og får sertifikat. Pickupen hans er ganske ny, den er hvit og ren, både utvendig og innvendig. Det åpne lasteplanet er tomt, de lave stålveggene rundt er blanke.

Grusveien vi kjører inn på, har jorder på begge sider. Vinden er mild, vinduet mitt på passasjersiden er åpent, og jeg hviler høyrearmen i vinduskarmen fordi jeg elsker å sitte sånn og kjenne den milde brisen mot huden. Det minner meg dessuten om en kul nabo fra barndommen, en sped kvinne som var lastebilsjåfør. Jeg husker så godt en dag hun strakte armene sine fram foran seg etter en lang sommer, og hvor mye brunere den venstre var fordi den hadde ligget i karmen hele sommeren.

Han tar en avkjørsel inn i en furuskog på en enda mer øde vei – eller kanskje var den opprinnelige veien en asfaltvei og ikke grusvei – ja, det var den nok. Men nå kjører vi i all fall på en grusvei i furuskogen. Jeg vet ikke hvor vi er. Jeg har dårlig retningssans, og selv om jeg har bodd i Idaho i ni måneder, så kjører jeg ikke bil selv og er alltid forvirret over veiene som riktignok er snorrette, men går på kryss og tvers. Jeg har aldri skjønt hvor det ene tettstedet ligger i forhold til det andre i dette store, flate, tørre landskapet.

Jeg vet at det tar cirka tjue minutter å kjøre fra hans hus til mitt, og nå har vi kjørt i rundt ti minutter. Et sted langs denne skogsveien svinger han av veien og inn mellom furuene og parkerer bilen. Jeg skjønner hva han vil. Jeg har fått et par øl hjemme hos ham til middagen, det har vært okay å være der på besøk, og lufta er så mild og brisen så god, men jeg har ikke lyst, tanken har ikke streifet meg i det hele tatt denne kvelden.

Jeg nøler med å åpne bildøra. Han kommer rundt bilen, til min side, og jeg smiler til ham, plasserer føttene på den myke skogbunnen. Han vinker meg bak, vil jeg skal bli med bak bilen. Så ser jeg hva han holder i hånda. Den gule vaselinboksen som lå på dashbordet.

Plutselig skjønner jeg det, og i samme øyeblikk fylles jeg av en frykt jeg ikke har ord for. Her jeg nå sitter i psykologstolen 30 år senere, har jeg fortsatt ikke ord for det. Det er blankt, som en gjennomsiktig flate, eller et filter, et nummenhetsfilter, et bedøvelsesfilter, et fjernhetsfilter, ikke blankt som i skinnende, eller blankt som i reflekterende, men blankt som i absolutt ingenting, ikke som i mørke, men som ikke-lys, ikke blankt som i død, men som i ikke-eksistens, som i tomhetens absolutte tomhet. Men jeg tenker ikke på dette, for jeg tenker ikke. Jeg har forlatt meg selv. Jeg er ikke lenger bak bilen, men oppe i lufta, og jeg ser ned på henne, det er henne nå, der på bakken, jeg ser ned på henne der oppefra.

Psykologen spør om jeg kan bli værende i meg selv, om jeg kan la være å forlate kroppen min. «Nei, jeg kan ikke komme ned fra lufta,» svarer jeg umiddelbart, å skulle gå inn i meg selv igjen er uutholdelig og umulig. Men siden hun ber meg, prøver jeg likevel, og det som skjer, er at jeg blir enda en utgave av meg selv, denne versjonen av meg er den jeg er nå, 48 år gammel, og jeg krøker meg ned tett inntil høyre side av bilen, redd for å bli oppdaget av ham.

Han har åpnet bakdøra og lagt den ned som en forlengelse av bagasjeplanet. Det er i perfekt høyde for hoftene til en jente som er 167 centimeter over bakken, en norsk jente på utveksling i USA, en 17 år gammel jente som nå har overkroppen bøyd i 90 grader over lasteplanet, hodet vendt mot høyre, mot metallet, mot sideveggen. Ansiktet hennes er hvitt, stivt som en dødsmaske, det uttrykker ingenting, øynene hennes er tomme, de ser ingenting, ørene hører ingenting, nesen hennes oppfatter ingen lukt. Kroppen hennes merker ikke hva som skjer, for den er tom, forlatt.

Hjertet dundrer i brystet der jeg sitter i stolen på psykologens kontor.

«Hva vil du gjøre?» spør hun og refererer til meg som klemmer meg inntil siden av bilen mens det som pågår, pågår.

«Jeg kan ikke gjøre noe. Jeg er redd. Jeg er vettskremt,» svarer jeg. «Jeg må vente til det er over.»

«Kan det være at du er sterkere enn du tror?» spør psykologen.

«Nei,» svarer jeg. «Jeg er sterk, fysisk er jeg uvanlig sterk. Jeg trener kampsport, og jeg er ikke redd for å bryte inn om noe skjer med andre. Jeg er ikke den som ser bort. Jeg er aldri redd.»

«Hvis han oppdages, hvordan vil han reagere?» spør hun.

«Med raseri. Han har ikke empati. Han kommer til å drepe meg,» svarer jeg, overrasket over mine egne ord, at jeg kan kjenne dette så tydelig og så sterkt, som om jeg vet dette.

«Så for å stoppe ham må du bruke vold?» spør hun.

«Ja. Jeg trenger en kniv. Eller et sverd.»

«La oss si at du har en kniv.»

«Men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å drepe ham,» sier jeg nølende.

Jeg klemmer meg inntil bilen, jeg prøver å samle mot, jeg er desperat, jeg vil redde meg, jeg vil stoppe ham! Jeg vet jeg ikke klarer å drepe ham om jeg stikker ham i siden, og hvis jeg stikker ham i ryggen, risikerer jeg å støte på ribbein. Hvis jeg forsøker, vil han enkelt bøye seg over meg der jeg ligger på magen på lasteplanet, strekke armene mot halsen min og kvele meg. Jeg diskuterer med psykologen om jeg er sterk nok til å stikke ham i magen og trekke kniven oppover mellom ribbeina. Men jeg er redd ikke det heller vil drepe ham, i det minste ikke raskt nok.

«Men nå som du er to, kan ikke begge hjelpe deg?» spør psykologen.

«Nei. Jeg som ligger over lasteplanet, er som i koma, jeg er ikke i stand til noe. Jeg vil ramle sammen om han slipper taket i meg.»

«La oss si at han ikke er der lenger. Hva gjør du?»

«Jeg må vente til det er over,» sier jeg og tar en pause. Jeg gråter. Og jeg skjønner hva jeg vil gjøre: «Jeg reiser meg og går bort til meg selv og løfter meg opp fra bakken og holder rundt meg. Jeg tar meg med i en bil og kjører meg hjem. Jeg følger meg til sengs og legger meg inntil meg selv og holder rundt meg hele natta. Jeg blir værende hos meg selv neste dag, jeg holder armene rundt meg hele dagen, jeg blir hos meg selv i mange uker, jeg trøster meg og beskytter meg.»

Da jeg kom ut av furuskogen i Idaho, 17 år gammel, var ikke prefrontal cortex ferdig utviklet – det området i hjernen som styrer følelser og adferd. Først midt i tyveårene er evnen til å planlegge, evaluere risiko, kontrollere impulser og regulere følelser ferdig utviklet i menneskehjernen.

Siri Hustvedt spør seg i essaysamlingen A Woman Looking at Men Looking at Women (2017) om minner kan eksistere uten følelser. Minner fra fortiden kan skape en emosjonell mening som sitter dypere i kroppen enn noen form for logisk og rasjonell tenking kan gjøre, hevder hun.

Minnet mitt som emosjonell mening: Jeg er en slave. En ting. Et dyr. V-e-r-d-i-l-ø-s. Hvordan skal en 17-åring leve videre med denne innsikten?

Jeg er hele tiden klar over at jeg bruker minnet, men også forestillingsevnen, for å hente fram hva som skjedde kvelden den 8. mai 1992 i Idaho i USA. Det er de samme psykobiologiske prosessene i hjernen som er involvert når vi husker og når vi forestiller oss noe, og jo mer jeg tenker etter, jo flere minner dukker opp, for eksempel hvilke klær han ofte gikk med, og jeg er dypere og dypere inne i fortiden – for jeg lar det skje, jeg lar det komme, komme for første gang. Og mens jeg prøver å skrive det hele forståelig, prøver å sette det sammen, skape et hendelsesforløp av et hakkete minne som har vært borte i så mange år, så kommer den, til min overraskelse kommer den, tvinnet sammen med smerten kommer også – sannheten?

Jeg har vært fire versjoner av meg selv på en gang: Igjen var jeg 17-åringen som ble voldtatt på lasteplanet, igjen var jeg oppe i lufta over det som skjedde, jeg var også 48-åringen som livredd presset seg inntil den ene siden av bilen – og hele tiden satt jeg i stolen hos psykologen.

Jeg kan zoome inn på furutrærne, på den myke, barnålebelagte skogbunnen, på den mørke, milde kveldshimmelen, jeg kan zoome inn på den gule vaselinboksen – det vekker umiddelbar kvalme, hver gang, så dette blir siste gang den nevnes i denne teksten – men jeg kan ikke zoome inn på det han gjør mot henne.

For selve voldtekten er fortsatt som om den skjedde en annen, en jeg ser på. Hun vil være henne. For alltid.

I 30 år har jeg drømt. I 30 år har marerittene vært som filmer, historier med begynnelse, midt og slutt, detaljerte historier om vold, tortur og drap, aldri samme film, men alltid samme tema: Noen, aldri meg selv, utsettes for vold, tortur, drap, og jeg kan ikke forhindre det som skjer. Det er drømmene som har fylt opp minnebanken min i hippocampus.

Det er drømmene som er minnene. De forfølger meg inn i dagen. Bilder dukker opp i hodet, og i øyeblikkets forvirring prøver jeg å huske hvor minnet er fra, før jeg kommer på at det er en drøm. Jeg må stadig si til meg selv at jeg må konsentrere meg, og mange ganger i løpet av dagen gjør jeg som jeg har fått anbefalt av legen: Jeg sier høyt til meg selv hva jeg ser rundt meg. Der er TV-en. Sofaen er grønn. Over sofaen henger bildet i gulnyanser. Der står det en grønn plante. Jeg er her, jeg er våken, jeg er til stede, jeg finnes, jeg eksisterer, jeg er her, jeg er her, jeg er her, og jeg prøver å sortere i hodet, jeg konsentrerer meg kraftig for å forbli der jeg er, men jeg er stadig forvirret, inne i min luftfylte, blanke hjerne og blodrøde kropp. Det finnes ingen hel fortelling, bare ord som hopper rundt, setninger som i seg selv gir mening, men meningen glipper når de settes sammen.

Drømmene forteller meg hvem jeg er, kanskje er det det som tar så mange krefter, som gjør meg så sliten, at dialogen som pågår inni meg krever hele meg, så mye at jeg ikke har plass til andre og ikke orker å åpne munnen lenger, å forklare andre hvem jeg var, hvem jeg er, hvem jeg er om natta.

Ethvert minne, enhver erfaring og oppfatning av verden filtreres nødvendigvis gjennom en individuell kropp med en individuell bevissthet – hver og ens opplevelse av å være «et jeg» i verden. Med mindre vi kunne erstatte den enkeltes bevissthet med en bevissthetsrobot som ga hvert menneske den samme bevisstheten, kan vi heller ikke hevde at sannheten er den samme for alle.

Kanskje er det det som skaper denne konstante opplevelsen av å leve i en total, eksistensiell ensomhet: Det jeg skriver, dette essayet, passerer gjennom min egen bevissthet og vil ikke nødvendigvis føre til forståelse eller skape samme oppfatning av hva som er sant, hos andre.

Minnet kom en høstdag i 2021, ikke som et klart syn, ikke som en film, ikke som noe som umiddelbart ga mening. Jeg hadde reist nordover igjen, jeg klarte ikke livet, jeg var ikke i stand til å jobbe, i stand til å ta meg av barna mine, jeg var ikke i stand til noe som helst, og jeg dro nordover, på hytta, den vi har bygget rett ved foreldrene mine, rett ved huset jeg vokste opp i.

Jeg sover i 10–12 timer hver natt, jeg flytter meg fra senga til sofaen i stua, jeg ligger der og lytter til musikk, ser ut de store vinduene, på sjøen og på fjellene, men jeg er årvåken, jeg lytter – er det noen som kommer? Er noen på vei? Grusveien utenfor er nesten ikke i bruk, hytta er det siste huset langs denne veien, og de som passerer, er bare et par naboer som har hund, men jeg tåler ikke tanken på å bli sett, ikke av noen vil jeg bli sett, så jeg klatrer opp på loftet og legger meg på den harde og smale 60-tallssofaen vi har der. Ingen i hele verden kan se meg her. Ingen kan se på meg, snakke til meg, dømme meg, tvinge meg.

Denne høsten har jeg så vondt i nakken at jeg knapt kan bevege meg. Jeg kan ikke bøye hodet verken framover eller bakover. Det blir verre og verre for hver dag, og en dag skyter smerten ut i høyre arm, og i et øyeblikk tror jeg at jeg har fått hjerteinfarkt, og jeg tenker at det hadde vært fint om jeg fikk dø av det her på loftet alene, få dø av noe så greit og kjapt som hjerteinfarkt, her når ingen ser meg.

Jeg får sterke smertestillende, og etter en ukes tid er jeg litt bedre. Jeg prøver å presse meg selv til å gå ut, og noen dager klarer jeg det, jeg gir meg lov til å gå sakte, jeg klarer å gå opp den første bakken, deretter er det flatere og lettere, lufta er frisk og blå og klar, jeg krysser myra nesten uten å bli våt på føttene, lyngen er lilla, rognebærene intenst røde, bjørkebladene røde og gule, og jeg bare går, for jeg kjenner dette landskapet så godt, landskapet jeg syntes var umåtelig kjedelig som ungdom, myr, lyng, mose, lav, nå er det fredelig, det roer meg å gå her, og jeg rusler rundt, og plutselig er bildet der, et bilde i mitt indre, av glade ungdommer, en av dem i cowboyhatt, de går i en skog, en annen skog, en furuskog, med myk skogbunn dekket av tørre, brune barnåler, det er en varm skog, det er tørr luft, sola stråler gjennom furugreinene. Personen med cowboyhatt smiler og ser ned.

Bildet er klart som et fotografi, selv om jeg ikke kan kjenne igjen noen av personene. Jeg lurer på om det er fra en film jeg har sett, det virker som en amerikansk scene, eller fra en bok. Bildet skremmer meg ikke. Jeg går og tenker at det kan være fra USA, ja, jeg har en følelse av at det er fra USA, at det er fra Idaho, fra skoleåret jeg bodde der. Jeg blir nysgjerrig – hvorfor dukket dette opp? Jeg har aldri før opplevd noe lignende.

Da jeg kommer ned fra marka, går jeg inn i Gammelhuset, huset som sto på gården da foreldrene mine kjøpte den på 1970-tallet. Jeg bodde her de siste to årene jeg var hjemme etter at jeg kom hjem fra USA høsten 1992. Fortsatt står noen av fotoalbumene mine i hylla under stereoanlegget.

Tregulvet knirker høyt idet jeg går bort til hylla med albumene. Jeg finner fram de to fra USA, jeg har limt inn alle bildene jeg tok, og skrevet forklarende tekster. Jeg blar og finner fotografier som ligner bildet i mitt indre, selv om ingen av dem er identisk. De er fra en helg jeg var på camping med vertsfamilien min og flere andre familier, vi var ved en elv, det var tørt og varmt, vi sov i telt, raftet, grillet, drakk øl, og så finner jeg et foto av ungdommer, av blide ungdommer, det er Kayce og hennes venner Stacey og Nancy, som jeg hadde truffet før, og en tysk utvekslingsstudent jeg ikke kjente. Stacey har på seg cowboyhatt.

Det jeg ser, er glade ungdommer, og jeg husker hvor overrasket og glad jeg ble da Kayce og de andre kom innom. Det var rett før jeg skulle returnere til Norge, og besøket deres fikk meg til å føle at jeg tross alt hadde fått venner i USA. Noe er likevel galt, noe er illevarslende.

Ingen har hittil klart å bevise nøyaktig hva bevissthet er, selv om mange forskere er enige med nevrofysiker Anil Seth i boka Being You (2021) om at bevissthet er nevroner, altså nerveceller, som interagerer. Men det i seg selv forteller lite. Akkurat hvorfor jeg opplever meg som et jeg, selve følelsen av å eksistere, kan ikke leses av noe sted i kroppen. De mest avanserte medisinske hjerneskannere har ikke klart å lokalisere noe som kan være bevisstheten.

Da jeg forlot meg selv den kvelden i skogen, var det bevisstheten min som forlot kroppen? Hva var det ellers som så ned på meg? Det høres snålt ut – igjen som den tegneseriemetaforen med tekst utenfor kroppen – kan bevissthet være løsrevet kroppen?

Det kalles depersonalisasjon når mennesket opplever «å være utenfor seg selv» – men det finnes ingen biologisk forklaring på hva som skjer. Hvordan kunne netthinnen se kroppen min og sende signaler til synsbarken i hjernen med beskjed om at «hun er der nede»? Denne opplevelsen deler jeg med mennesker som har nær-døden-erfaringer. Hjertet har stoppet, hjerneskannere viser ingen aktivitet, likevel overlever de, eller kommer tilbake fra døden, og kan rapportere om dette: De ser seg selv ovenfra. Som om vi går gjennom en liten død.

Kanskje kan jeg forklare det slik: Nevronene mistet kontrollen, og synapsene, kontaktpunktet mellom nevronene, slo gnister, og nevrotransmitterne – stoffer som dopamin, serotonin, noradrenalin – gikk amok, minnetransporten kortsluttet og sporet av før den rakk fram til thalamus, koblingsstasjonen for syn, hørsel og smerte, og rakk derfor aldri fram til hippocampus, hjernens minnesentral.

Eller kanskje jeg kan forklare det slik: Gud satt meg på prøve. Det gir i det minste en form for mening: Reddet Gud meg fra lidelsen ved å la sjelen forlate kroppen?

Vigdis Hjorth skriver at vi husker igjen fortrengte minner når vi er i stand til å ta imot dem, men hva er det som forteller oss at vi er i stand til det?

I Meltola i Finland, 32 år etter det skjedde, og tre år etter det første minnebildet i bjørkeskogen på Hadseløya, hvisker underbevisstheten min at nå, Teresa, du tåler dette nå, du kan springe fort, du kan løfte tungt, Teresa, du er sterk nok til å bli rasende, sterk nok til å sørge, til å la sorgen får virke slik den må få virke, du er sterk nok til å forvise skammen. Til å elske. Til å begjære.

Igjen har jeg lagt meg under de hvite og strunke bjørketrærne i Meltola mens jeg takknemlig tenker på den krokete og skjeggete dvergbjørka på Hadseløya, oppveksttreet mitt som bare var der, som en forelder som maser om ditt eller datt. Nå kjenner jeg takknemlighet for at det var i skogen hennes at det glemte minnet først kom tilbake, at det første hintet om dette dype mørket dukket opp blant trygge bjørketrær, og her jeg ligger takker jeg bjørketreet for forsiktig å ha ledet meg på vei.

Den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy har spekulert på hvorfor underbevisstheten vår, som drømmer, bilder og fantasier, snakker til oss i metaforer framfor i et språk som vi forstår. Hans teori er at underbevisstheten må være et biologisk system som ble utviklet før mennesket utviklet språk – og at vår underbevisste, førspråklige hjerne har vært i oss siden forfedrene våre, primatene, levde.

Underbevisstheten er en instinktiv, heller enn reflekterende, opplevelse av et selv – en opplevelse av å forstå uten forklaring. Underbevisstheten er en førspråklig kommunikasjon – oss selv som kommuniserer med oss selv, i motsetning til hva språket vårt tilbyr, nemlig å snakke med andre. Kommuniserte vi med oss selv før vi lærte å snakke med hverandre?

I 30 år har underbevisstheten min snakket til meg, og jeg har livredd og fordomsfull nektet å lytte. Hadde symbolene og signalene jeg har sendt og mottatt: eksem, astma, prolaps, muskelsmerter, hodepine, synsforstyrrelser, kvalme, svimmelhet – og ikke minst marerittene – lettere blitt forstått av et menneske uten språk? En førspråklig Teresa?

Det har en form for logikk at jeg glemte det. Det at minnet som ikke er et minne, bare er et stillbilde, uten bevegelse, uten følelser, uten kontekst. Det at minnet som ikke er et minne, er uten lukt. Enkelte av nervefibrene i hjernen som registrerer lukt, ender i amygdala, en liten mandelformet kjerne dypt inne i hjernen som kalles hjernens alarmsentral. Den fyrer av meldinger som «Flykt!», «Angrip!», «Spill død!».

Jeg skotter bort på den andre siden av traktorveien og oppdager at det vokser gress på bakken i furuskogen også. Jeg hører hakkespetten igjen. Skogduene. Gjøken. Jeg kjenner et svakt drag i lufta. Furulukt var lukta av sommer på barndommens Tromøya, furulukta var å sykle gjennom Hove på en sti dekket av barnåler, furulukta var krokket i hagen til mormor, furulukta var krabbesnørene med klesklype i bua, furulukta var å bade på brygga, furulukta var trygghet. Furulukta var alt dette. Furulukta er alt dette.

Minnet som ikke var et minne, skapte en uforståelig, frossen smerte, mens det aksepterte minnet kan omskapes til en historie – denne historien – som jeg kan fortelle, og derfor også leve med.

Jeg lukter furu, men hjertet mitt raser ikke av gårde. Jeg ligger i skogen, men jeg frykter ingenting.

Vi er mange, vi er en armé. Tishani Doshis dikt-kropper gir faen i bloduttredelsene rundt øynene, gir faen i at beina er brukne, at brystet er gjennomhullet, jeg kjenner skogbunnen dirre, de er en bølgende diktarmé, de plukker meg opp, bærer den tunge, slappe kroppen min på deres spede, sterke rygger, og så skaper Tishani oss om til fugler med hendene sine, og jeg ser for meg at jeg flyr rett i øynene hans og hakker dem ut.

Underbevissthetens hvisken. Cellenes sannhet.