Knausgårds «sannhet» om Hitler og nazismens emosjonelle appell

It is not possible to form a just judgment of a public figure that has attained the enormous dimensions of Adolf Hitler until his life work as a whole is before us. […] It is on the mystery of the future that history will pronounce Hitlereither a monster or a hero. […] But Hitler had risen by violence and passion; he was surrounded by men as ruthless as he.
Winston S. Churchill, «The Truth about Hitler» (1935)¹

Historikeren Ian Kershaw og nesten to hele generasjoner med ham fordømmer Hitler og hele hans vesen, som om det å påpeke hans uskyld da han var nitten eller treogtyve, eller påpeke noen av hans livslange gode kvaliteter, skulle være et forsvar for ham og for ondskapen. […] Det var også noe annet ved Hitler som sa noe annet enn ettertidens karikatur.
Karl Ove Knausgård, Min kamp 6 (2011)²

Når romanforfatteren Knausgård sjonglerer i rollene som historiker, historiefilosof og dikter

I sjette bind av romanserien Min kamp skrev Karl Ove Knausgård det han selv kaller «essayet om Min kamp, det vil si essayet om Adolf Hitlers Mein Kampf» (MK 6, s. 934). Over mer enn 400 sider gir Knausgård seg i kast med sentrale faktisk-historiske problemstillinger knyttet til Adolf Hitlers biografi, nazismens emosjonelle appell i Tyskland frem til 1938 og dernest realhistoriske og historiefilosofiske spørsmål om massedrapene på jøder og andre grupper i årene 1939–1945. Jeg vil gjennom to artikler forsøke å kikke romanforfatteren Knausgård i kortene når han langt på vei inntar rollen som historiker. Denne første artikkelen sier innledningsvis litt om rammeverket og om min motivasjon for å skrive disse artiklene. Dernest er den avgrenset til å sette søkelys på Knausgårds analyse av Hitlers unge liv og vei inn i politikken fra 1919, via nazistenes maktovertakelse i 1933, og frem til maktkonsolideringen i 1938. Den andre artikkelen vil deretter gå spesifikt inn på Knausgårds behandling av det som skjedde etter annen verdenskrigs utbrudd i 1939 – og frem til Nazi-Tysklands kollaps i april/mai 1945.

Mine undersøkelser gjøres med et allment faghistorisk blikk. Min primærkilde er lesningen av Karl Ove Knausgårds Min kamp 6 og i særlig grad det såkalte Hitler-essayet. Jeg vil holde det Knausgård skriver, opp mot hans egne oppgitte kilder, hans sekundærlitteratur og diverse annen kilde- og forskningslitteratur.

For hvordan lykkes Karl Ove Knausgård i å begrunne og følge opp sin skarpe refs av faghistorikernes tradisjon og den aktuelle forskningsfronten innenfor denne trolig mest verdiladde og omskrevne tematikk i nyere tids historie? Hvilke problemstillinger og synspunkter velger han å fokusere på i sitt politisk-historiske essay? Hvordan klarer han seg vurdert ut fra det som allment oppfattes som historiefagets minimumskrav til historisk kildekritikk?³ Og i hvilken grad innfrir han mer vanlige forventninger til logisk sammenheng og konsistens?

Dette er rimeligvis spørsmål som ligger utenfor det litteraturforskere og kulturjournalister normalt vil stille til en skjønnlitterær roman.⁴ Men det er så mye som er annerledes med Karl Ove Knausgård og hans forfatterskap. Hans gjennomslagskraft er imponerende, og han når lesere i svært mange land. Bare det er grunn nok til å ta ham på alvor når han skriver om nazismen. Essayet om Hitler ble like etter utgivelsen av MK 6 høsten 2011 gjerne ganske knapt omtalt, men da i overveiende grad i begeistrede vendinger. «[N]oe av det sterkeste jeg har lest av norsk essayistikk», skrev for eksempel Trygve Riiser Gundersen i Dagbladet.⁵ Utover dette fulgte også en god del journalistiske oppslag med kommentarer fra ulike hold og i flere land. For mitt formål vil jeg her avgrense meg til å vise til enkelte av de fragmentariske og kortfattede statements som til nå har kommet fra faghistorikere. Bildet er nokså sammensatt, men det bærer likevel preg av at ingen faghistorikere så langt har nærlest og kritisk gjennomgått den norske romanforfatterens Hitler-essay.

2. Er det bryet verdt å ta Knausgård på alvor som historiker og historiefilosof?

Da MK 6 kom ut i 2011, ble det norske Holocaust-senterets daværende leder, Odd-Bjørn Fure, intervjuet av NRK. Fure stilte seg undrende til at Knausgård hadde valgt å trekke en så «betent tekst» som Adolf Hitlers Mein Kampf frem i lyset igjen. Han fant det dessuten anmassende av Knausgård å sammenligne seg med «historiens største forbryter». Direktøren for HL-senteret avrundet sin personlige vurdering slik: «Hele prosjektet forekommer meg så navlebeskuende at det har jeg ikke tenkt å bruke et eneste minutt på.»

En slik avfeiing av Knausgård, som en som ikke er verdig den minste oppmerksomhet fra faghistorikerlauget innen Hitler- og holocaust-forskningen, er interessant å merke seg. Men det er liten grunn til å legge vekt på den. En rekke av Fures kolleger i inn- og utland har valgt en mer åpen holdning og vist vilje til å svare på spørsmål knyttet til Knausgårds teser i Hitler-essayet. Spennvidden har riktignok vært stor. Enkelte faghistorikere gir Knausgård en slags attest som «faglig kvalifisert», mens andre kontant avviser grunnlaget for hans knallharde kritikk av den internasjonale Hitler-forskningens nestor, britiske Ian Kershaw.⁶

Men er det da så mye mer å bry seg om? Det øses ut nye skjønnlitterære romaner og pretensiøse essays i strie strømmer – i Norge, Skandinavia og i mange andre land. Den norske forfatteren Karl Ove Knausgårds frekke plagiat av Adolf Hitlers boktittel Mein Kampf har for lengst mistet sin provokative kraft. Vi venner oss etter hvert til det meste. Kan ikke litteraturviterne drive på med Knausgård og historikerne stelle videre med sitt, uten Knausgård?

Jeg finner flere grunner til å bry seg. Historikere behøver for det første aldri å forholde seg til såkalte nyhets- og aktualitetsbegrunnelser; faglig motivasjon hentes annetsteds fra. Historieforskningen om Adolf Hitler og nazismens epoke dør neppe ut med det første. Men det er heller ikke vanskelig å peke på aktualiserende forhold. Hitlers Mein Kampf – som det har vært forbudt å utgi i etterkrigstidens Tyskland – kommer snart ut på ny; en forskergruppe ved Institut für Zeitgeschichte i München har i lang tid forberedt en omfattende og grundig fagvitenskapelig kommentert utgave. Samtidig er Knausgårds MK 6 på vei ut i oversettelse i flere land utenfor Norden.⁷

At Knausgård er en mulig fjerde norsk nobelprisvinner i litteratur en gang i fremtiden, er egentlig ikke blant mine grunner til å ta ham på alvor. Viktigere er det at han med sitt Hitler-essay har utført en intellektuell kraftprestasjon. Det er språklig ytterst medrivende, på sett og vis også forbløffende godt historiefaglig oppdatert, og Knausgård gir seg i kast med nærlesning/drøfting/tolkning av det vi må kunne kalle primærkilder på en måte som er uvanlig for ikke-historikere. Han virker på samme tid overbevisende og forførende, noe som ikke hadde vært så farlig dersom han hadde skrevet om noe mindre sensitivt enn Hitler, nazismen og holocaust. Men svakhetene og begrensningene i Knausgårds Hitler-essay er fundamentale, og bør ikke lenger stå upåtalt.

3. Hvorfor ville Knausgård skrive om Hitler og nazismen?

Da Knausgård for noen år siden ble videointervjuet i det kanadiske magasinet Vice om Hitler-essayet, sa han:

Den eneste delen av Min kamp jeg virkelig likte å skrive, var om Adolf Hitler og nazismen. Det var som å utforske nytt territorium for meg. […] Jeg fant ut at jeg forsto godt hvordan nazismen kunne vokse frem. […] Jeg visste bare at det jeg skrev, hadde noe sant i seg, og da måtte jeg skrive det.⁸

Knausgård beskriver altså her sitt essayprosjekt mer som en historiker enn som en romanforfatter. En pretensjon om faktisitet og sannhet, men med en dempende presisering. Om ikke den inneholder hele sannheten, så må fremstillingen ha «noe sant i seg». Og i videointervjuet omtaler han dessuten det han har beskrevet i MK 6 som et «dypt humanistisk prosjekt». Dette innebærer også at han gir det vi kan kalle en ideologisk og moralsk begrunnelse. Her er faghistorikere som regel ganske forsiktige, men i praksis likevel ikke på fremmed grunn, og særlig ikke når temaet er Hitler, nazismen og holocaust.

Blant Knausgårds mer personlige begrunnelser for å skrive om dette kan nevnes funnet av en nazi-slipsnål i sakene etter farens død, og halvannet år senere: et eksemplar av Adolf Hitlers Mein Kampf i farmorens etterlatenskaper (MK 6, s. 469–470). Han skriver dessuten om et minne fra en TV-kveld sammen med sin morfar: Den unge Karl Ove merker seg at morfaren plutselig peker på skjermen og spør: «Hva gjør den jøden der»? (MK 6, s. 467) Det var Høyre-politikeren Jo Benkow han så på TV. Knausgård lar imidlertid disse eksemplene bare flimre forbi – vi forstår at ham bekjent var det ingen nazisympatisører i familien. Men han viser ikke noen interesse for å undersøke dette spørsmålet nærmere. Han glir derimot over til å omtale funnene/episodene som «blant de uløste mysteriene» i sin familiehistorie, og som en så å si naturlig del av begrunnelsen for «å skrive noen sider om Hitlers bok» (MK 6, s. 470). I dag vet vi at dette arbeidet ble noe vesentlig mer enn noen få sider.

Så hva skjedde? Knausgård hadde opp gjennom livet lest en del om nazismens historie og annen verdenskrig (MK 6, s. 469), og i MK 6 skriver han mer spesifikt om sin personlige motivasjon for dette:

At jeg […] leste mange bøker om nazismen, hadde mindre med forsøket på å forstå å gjøre enn med den enorme fascinasjonskraften den tidens hendelser utøvde på meg. […] For hvor fantes det grenseløse og det uhørte i vår kultur? (MK 6, s. 468)

Men det var altså først da han begynte å skrive på MK 6, at han for alvor arbeidet seg inn i tematikken. Han beskriver inngående hvor pinlig det var å skulle kjøpe og deretter starte lesingen av Hitlers Mein Kampf. Han hadde åpenbart sterke forhåndsforestillinger om denne boken:

Hitlers Min kamp er det absolutt eneste tabuet som finnes i litteraturen. […] Nesten all litteratur er bare tekst, men ikke Min kamp, den er mer enn bare tekst. Den er symbol på menneskelig ondskap. (MK 6, s. 471)

Mens Knausgård tidlig i skrivingen av romanserien Min kamp ikke kunne vite noe om hvordan bøkene ville bli mottatt hos kritikere og publikum, så visste han ved oppstarten av MK 6 at dette var blitt en suksess, og at han følgelig ville bli fulgt med argusøyne når han nå ga seg i kast med et så brennhett tema. Det er liten grunn til å ta det for god fisk når Knausgård offentlig bedyrer at han «slett ikke tenkte på» at denne delen av skrivingen kunne «skape oppstyr».⁹

Det er også grunn til å merke seg hvordan Knausgård konsekvent unnlater å differensiere mellom tittelbruken på sin egen – og Hitlers – Min kamp. I Tyskland ville en direkte oversettelse til Mein Kampf blitt oppfattet som en utenkelig provokasjon. Der ble derfor Knausgårds MK 1 gitt tittelen Sterben, MK 2 ble til Lieben, og deretter, så langt: Spielen, Leben og Träumen. Når Knausgård ellers omtaler sin egen romanserie og Hitlers bok om hverandre som Min kamp, er dette egentlig ikke egnet til synderlig forvirring. Men det sier noe om at han helst vil holde fast ved at de har «felles tittel», eller kanskje sågar at det finnes en ambisjon hos ham om å «overskrive» Hitlers boktittel, slik Knausgårds intellektuelle våpendrager, Geir Angell Øygarden, formulerer seg i et intervju med en amerikansk avis.¹⁰

Slik ser vi altså en kombinasjon av både antydede og eksplisitte motiver for Knausgårds Hitler-prosjekt: Familiært «uløste mysterier», humanistisk bidrag, historisk sannhetssøken, økt forståelse for det tilnærmet uforståelige, offentlig oppmerksomhet – og den skjønnlitterære forfatterens fascinasjon for og dragning mot det grenseløse og uhørte.

4. Knausgård går til primærkilder og forskning – vil korrigere faghistorikernes demonisering av Hitler

I løpet av Hitler-essayet på mer enn fire hundre sider favner Knausgård meget bredt. Og han har – som er nokså uvanlig i en roman – oppgitt en litteraturliste på et sekstitall titler bakerst i boken. Listen gjenspeiler bredden og essayets ytterst skiftende form. I lange partier svinger han innom en rekke av verdenslitteraturens store verk samt Bibelen, Karl Marx og eksistensfilosofiens klassikere. I disse partiene opererer han som mange store litterater før ham – i de høyere luftlag. Den friheten gir skjønnlitteraturen sine utøvere, og de blir i mindre grad kritisk saumfart enn profesjonelle akademikere blir når de skriver om beslektede tema. Og det skal sies: Teksten i essayet er svært springende, litt frem, litt tilbake og så kraftig fart forover igjen, og med atskillige overlappende avsnitt. Dette preget av «rotete» struktur henger også åpenbart sammen med det heseblesende hastverket og serieproduksjonspresset som forlaget og Knausgård selv valgte.

Det «egentlige» Hitler-essayet ligger derfor ujevnt fordelt utover i teksten. Men de strategiske grep og drivende teser lar seg identifisere. I tillegg kommer at Knausgård også på atskillige av de øvrige 700 sidene i MK 6 skriver om Hitler og nazismen.

Knausgård har naturligvis forstått at han også må være forholdsvis historisk konkret og substansiell når han i essayistisk form velger å gå inn i fortolkinger av historien om Hitler, nazismen og holocaust. Det må finnes et visst samsvar mellom hans forståelse av denne ekstraordinære perioden og det som foreligger av kunnskap om den.¹¹ Han later dessuten til å være klar over at han, dersom han nå skulle basere seg på å vurdere de utallige faghistoriske bidrag opp mot hverandre, neppe ville kunne skille klinten fra hveten. Til det mangler han kompetanse og forutsetninger. Derimot har han som skjønnlitterær forfatter en spisskompetanse i nærlesning av enkelttekster.¹²

Han velger følgelig å ta utgangspunkt i noen få tekster, som han så utsetter for til dels inngående nærlesning og kildekritisk behandling.¹³ Dette gjelder for det første Hitlers Mein Kampf (utgitt i to deler i henholdsvis 1925 og 1926, og ikke 1923, 1924 og 1928, som oppgis som utgivelsesår i MK 6).¹⁴ Hitlers sekshundresiders «selvbiografiske» og ideologiske manifest blir i Knausgårds essay et krystalliseringspunkt: for å se bakover i Hitlers unge liv, for å studere hans selviscenesettelse som Fører for et voksende naziparti i 1925 og for å forstå viktige aspekter ved den politikken han sto i spissen for som tysk statssjef i årene fra 1933 og helt frem til kollapsen i 1945.

De fleste av den betydelige mengden Hitler-biografer (faghistorikere så vel som skribenter med annen bakgrunn) bruker Mein Kampf på samme måte. Ut fra faghistorikernes såkalt funksjonelle kildebegrep nytter man da Hitlers verk som primærkilde, dels og særlig ved utnyttelse som levning om Hitlers holdninger, politikk og ideologi da han skrev den, og dels som beretning om Hitlers liv frem til nedtegnelsen i 1924 og 1925. Å bruke Mein Kampf som beretning krever større kildekritisk årvåkenhet enn ved levningsutnyttelsen. Slik er Knausgårds grep ikke originalt, men det er helt nødvendig. Og det gir ham anledning til å stille seg på like fot med alle andre som prøver å nærlese dette «ondskapens symbol».

Knausgårds andre hovedkilde er boken om den unge Hitler skrevet av August Kubizek (1888–1957),¹⁵ som var Hitlers eneste venn i tenårene fra 1904 til 1908. Også her må Knausgård naturligvis gjøre vurderinger av kildens troverdighet. Ikke som levning til udiskutabel kunnskap om den unge Hitler, men som en mer eller mindre troverdig beretning som kan kaste lys over forholdet mellom de to vennene og dermed også over den unge Hitler. Boken ble skrevet mellom tretti og førti år etter at Hitlers og Kubizeks veier skiltes i 1908. Knausgård velger likevel å lene seg tungt på denne fremstillingen.

Tilsvarende betraktninger gjelder for den tredje av Knausgårds hovedkilder: tysk-amerikaneren Ernst Hanfstaengl (1887–1975), som var i Tyskland i årene fra 1922 til 1937, og som i de fleste av disse årene hadde en ganske nær kontakt med Hitler. Hanfstaengls erindringer om Hitler ble publisert som bok første gang i 1953.¹⁶ Også her drøfter Knausgård kildens troverdighet og konkluderer med å finne grunnlag for en utstrakt bruk av Hanfstaengls bok som en troverdig beretning om mange sider ved Adolf Hitlers personlige og politiske liv.

Den fjerde av den norske forfatterens hovedkilder er den tysk-jødiske språk- og litteraturforskeren Victor Klemperer (1881–1960), som etter 1945 er blitt kjent i mange land for dagbøkene han skrev fra årene som jødisk intellektuell i Tyskland i perioden 1933–1945,¹⁷ og for boken om Det tredje rikets språk (LTI).¹⁸ Klemperers dagbøker har – ved sin uredigerte samtidighet fra dag til dag under alle disse årene hvor ingen visste hvordan det hele ville ende – høy troverdighet som primærkilde til utnyttelse som levning om den jødiske minoritetens faktiske situasjon og mentale opplevelser. At Knausgård ikke legger dagbøkene, men den senere redigerte og knappere boken om Det tredje rikets språk til grunn for det han skriver, er derfor en begrensende faktor.

Knausgård gjør bruk av og henviser til forholdsvis mye historisk forskningslitteratur og annen sekundærlitteratur,¹⁹ men den definitivt viktigste referansen for ham i alt dette er den britiske historikeren Ian Kershaw. Kershaws tobindsbiografi om Hitler, utgitt i 1998 og 2000,²⁰ er på over to tusen sider, og gjelder i dag, sammen med hans senere oppdaterte og forkortede versjon på 800 sider fra 2008, som uomgjengelig for enhver seriøs debatt om Hitler og nazismens historie.²¹ All vesentlig tidligere Hitler-forskning er dels omtalt, dels inkorporert og problematisert eller avvist i dette verket og senere bidrag fra Kershaw.²²

Når han nå begir seg inn på historikernes territorium, later valget av Kershaw som intellektuell motstander eller antagonist til å være det eneste riktige for Karl Ove Knausgård, som har vennet seg til å måle og skrive seg opp mot de aller fremste i verdenslitteraturen. Side opp og side ned skriver Knausgård om svakhetene i historikernestoren Kershaws fremstilling av Hitler. Essensen i kritikken mot Kershaw – som angivelig er representativ for «nesten to hele generasjoner historikere» – formulerer Knausgård slik:

Kershaws verk […] er skjemmet av at det beskriver alt, og da mener jeg alt, ved Hitler som sterkt negativt, selv det som vedrører barndommen og ungdommen hans, som om hele livet hans var farget av det han skulle bli og gjøre tyve år senere, at han skulle inkarnere en slags ondskap, eller at ondskapen skulle være en slags kjerne i ham, noe uforanderlig og ubotelig som da forklarer at det gikk som det gikk. Den forståelsen av Hitler er umoden, og det gjør bøkene hans, som er kjent som den definitive Hitler-biografien, nesten uleselige. (MK 6, s. 499–500)

Dette angivelig totale fravær av nyanseringer, forståelse og balanse fører for Knausgård til at historikerne mangler grunnlag for en moralsk bedømmelse av Adolf Hitlers liv og virke. For: «Egentlig forholder det seg omvendt; bare hans uskyld kan gi hans skyld vekt.» Jeg tilstår uten å blunke at dette er en slags moral- eller eksistensfilosofisk betraktning som jeg ikke forstår meningen i. Men den er trolig viktig å ha med, som en del av Knausgårds drivende insistering på Hitlers «positive» kvaliteter og på hans delvise «uskyld».

5. Hvordan tegner Knausgård sitt eget «nyanserte» bilde av den unge Hitler?

Karl Ove Knausgård misliker i særlig grad Kershaws omtaler av den unge Hitler, dvs. i perioden fra han var 16 til 18 år: «Adolf førte et liv i parasittisk latskap – finansiert, tilrettelagt, tatt vare på og dullet med av en mor som skjemte ham bort.»²³ Knausgård har rett i at Kershaw og et stort antall historikere fra Konrad Heidens biografi i 1944 har beskrevet den unge Hitler i tilsvarende vendinger.²⁴ Mot dette bildet av en bortskjemt, sær og arbeidssky dagdriver er det så at Knausgård mobiliserer Hitlers ungdomsvenn August Kubizek. På en slags faghistorisk manér tar han fatt på drøftingen av hvorvidt Kubizeks bok kan brukes som troverdig kilde. Knausgård refererer til Kershaws (etter mitt skjønn ganske balanserte) kritiske forbehold i forordet til den engelskspråklige utgaven av Kubizeks bok (2006). Knausgård gjengir Kershaws kritikk, men velger så å forkaste den uten videre begrunnelse for i stedet å søke støtte i den østerrikske journalisten og historikeren Brigitte Hamanns bok om den unge Hitler i Wien i årene 1907–1913.²⁵ Hamann går angivelig god for Kubizek som troverdig kilde etter å ha «påpekt noen små feil».

Ser man nøyere etter, er det imidlertid svært vanskelig å finne noen vesentlig ulik bedømmelse av Kubizeks kildetroverdighet hos Kershaw og Hamann.²⁶ Knausgård siterer og refererer så mye fra begges fremstillinger at det i grunnen er underlig at han kan komme til såpass spissformulerte konklusjoner om Kubizeks høye kildetroverdighet og om mangelen på «positiv» fremstilling av den unge Hitler hos Kershaw, mens han altså samtidig lar Hamann gå fri. Eksempelvis angriper Knausgård Kershaw for å markere «forakt» for Hitlers kunstneriske interesser ved å sette begrepet «poesi» i anførselstegn. Og ikke bare det:

Alt som forbindes med kunst, ser Kershaw på som negativt, som det virkelige arbeidets motpol […] men når en gutt er 16 år, kan ingen vite hva han skal bli eller ikke bli, og det er ikke sikkert at det først og fremst var kunstbegavelsen som skilte Hitler og Rilke da de var seksten år. (MK 6, s. 501)

Leser man Kubizeks bok og Knausgårds egne parafraseringer og lange sitater fra den, er det ikke vanskelig å se den som en i visse deler god kilde til innsikt. Hitler og Kubizek levde tett på hverandre og var nære venner i viktige, formende år (fra 15 til 19 års alder). Kubizek var den passive og Hitler den (svært) dominante i forholdet. Kubizek beundret imidlertid Hitler for hans alvor og intense energi, og de delte en sterk interesse for kunst og kultur.

Men Kubizek beskriver også ganske inngående Hitler som en syvsovende, dagdrømmende og svært humørsyk venn i den perioden de to delte en trang leilighet i Wien et halvår i 1908. Han tålte ikke å bli motsagt og kunne bli rasende for det aller minste (MK 6, s. 508). Knausgård siterer villig vekk og beskriver den nittenårige Adolf Hitler slik: «Han er romkameraten fra helvete.» (MK 6, s. 542)

Alt det vesentlige i Kershaws kritiske karakteristikker av den unge Hitler finner vi altså i rikt monn reflektert gjennom Kubizeks bok, og dette blir for den saks skyld også formidlet i Knausgårds essay. Men Kershaw har – i skarp kontrast til Knausgård – utvilsomt en perifer oppmerksomhet knyttet til Hitlers forhold til kunst og poesi. Ian Kershaws historiske analyse er viet utviklingen av Hitler som politiker og nazismens fremvekst. Den forbigår Knausgård helt.

Kontakten mellom de to kunstinteresserte ungdommene Kubizek og Hitler ble avbrutt uten forvarsel av Hitler høsten 1908. Deretter gikk det tretti år før det ble reetablert en kontakt. Etter dette møttes de på ny ved et par anledninger i 1939 og 1940. Kubizek ble bearbeidet av nazipartiets folk og meldte seg etter hvert inn i partiet i 1942. Partiet ba om noen skriftlig dokumentasjon fra perioden 1904–1908. Kubizek hadde riktignok bevart enkelte postkort, tegninger og andre levninger fra de fjerne årene, men selve skrivingen gikk tungt. Først da et forlag begynte å pushe på Kubizek etter at han var sluppet ut av amerikansk internering i 1947, ble han tilbudt kyndig skrivehjelp. Boken ble en sensasjon da den kom ut i 1953. Den ble meget velskrevet, men hadde underveis i prosessen fjernet seg mye fra Kubizeks løse notater under krigsårene. Den «siterer» fra en rekke samtaler mellom Hitler og Kubizek som ligger tretti til førti år tilbake i tid, og illustrerer på det viset trolig noe av stemningen og temaene de to var opptatt av den gangen. Men ingen mennesker kan huske så presist og så langt tilbake i tid som leserne her gis inntrykk av.

Kubizeks bok har derfor åpenbart størst verdi i de kapitlene som rent faktisk handler om årene de to tenåringene hadde sammen fra 1904 til 1908. De avsluttende delene blir så gradvis mer preget og skjemmet av en åpenbar opportunistisk balansegang fra Kubizeks side. Eksempelvis velger han en nøye beregnet taushet om alle diskrediterende sider ved Hitler som politiker. Det er faktisk ikke mulig å registrere en eneste kritisk bemerkning eller ettertanke. Kubizek var altså ikke, da han skrev boken mange år etter Hitlers død, i nærheten av å ta noe «oppgjør» av den type som etter hvert kom fra andre i Hitlers nære krets, eksempelvis yndlingsministeren Albert Speer og privatsekretæren Traudl Junge.

Tvert imot har Kubizeks skildring av den voksne Hitler og hele hans retrospektive blikk på Hitler også etter nazismens kollaps en umiskjennelig undertone av en form for avpolitisert nostalgi overfor Adolf Hitler, som en mann som tross alt sto i «nasjonens tjeneste». Det er derfor kanskje ikke overraskende at August Kubizeks bok står særlig høyt i kurs i de mørke reminisensrom av nazistiske strømninger i Norden i 2015.²⁷

Selv skriver Knausgård om Kubizeks bok: «Det er absolutt ingen hagiografi han har skrevet.» (MK 6, s. 518) Jeg vil vende på skillingen. Det er en hagiografi, men den er absolutt ikke uten trekk som demper ubehaget ved det hagiografiske.

6. Er det hold i Knausgårds tese om Hitlers «uskyld» i årene frem til og med 1924?

Karl Ove Knausgård er riktignok kjent som en helgarderingens mester.²⁸ Når han tråkker dypt ut i noe, kan han raskt snu seg rundt og gi et inntrykk av fortsatt å være tørrskodd. Men noen ganger havner han til knes ute i myra. Som når han skriver om Adolf Hitler frem til utgivelsen av Mein Kampf i 1925 og 1926:

Det er vår tids mest beryktede bok, ikke på grunn av det som står der i seg selv, men på grunn av at det som står der, ble utført i virkeligheten, det hefter noe forferdelig og motbydelig ved den, som om den skulle være skrevet av djevelen selv.Men dens forfatter, Adolf Hitler, var da han skrev den, en vanlig mann, han hadde ikke myrdet noen, hadde ikke forordnet drap på noen, hadde ikke stjålet noe eller brent ned noe. Hadde han ikke kommet til makten i Tyskland ni år senere, ville ingenting av det han skrev hatt noen spesiell betydning eller ladning senere. (MK 6, s. 481, min uth.)

Den siste delen av det Knausgård skriver her, er en ordinær og akseptabel kontrafaktisk hypotese. Dem er det flere av i Knausgårds Hitler-essay, og faghistorikere er vel fortrolige med slike.²⁹ Den første delen av sitatet fra Knausgård er dessuten litt vel bastant. Det var jo ikke slik at alt som hadde stått i Mein Kampf, senere ble gjennomført og utført akkurat slik i perioden 1933–1945.

Med sitatets midtre del er det betydelig verre: Ifølge Knausgård er Hitler altså en vanlig og uskyldig mann som i 1924 setter seg ned for å skrive bok. Han hadde i årene forut for dette deltatt som soldat i den tyske hær fra 1914 til 1918. I tiden etter det militære nederlaget i november 1918 har han så bygget seg en stadig sterkere oppfatning om at seiersmaktene har behandlet Tyskland urettferdig. Verst for Hitler er den såkalte «dolkestøtlegenden» – forestillingen om at den tyske krigsmakten aldri ble militært beseiret, men undergravet innenfra av sosialister, borgerlige liberalere og jøder. Alt dette beskriver også Knausgård, men da som om dette egentlig bare handlet om en vanlig ung manns politiske synspunkter, lovlige og beskyttet av den demokratiske konstitusjonen under Weimar-republikken.

Men slik var det ikke. I Mein Kampf hamrer Adolf Hitler løs, side opp og side ned, på denne indre fiende, som han oftest kaller november-forræderne. Han skriver om hva som skal skje når nazipartiet en gang får makten i Tyskland:

En gang skal […] en stor tysk nasjonaldomstol ta hånd om, dømme og la henrette noen titusener av dem som organiserte og dermed bærer ansvaret for november-forræderiet og alt som hører til det. Et slikt eksempel blir også en lærdom for den minste lille militære forræder, som han ikke skal kunne glemme.³⁰

Denne trusselen om et statlig regissert massedrap etter en fremtidig nazistisk maktovertakelse har ikke Knausgård funnet grunn til å referere i sitt Hitler-essay. Men den gir et talende uttrykk for de faktisk-historiske realitetene. Den Adolf Hitler som i 1924 lover sine politiske tilhengere massehenrettelser av noen titusener av landets indre motstandere og definerte «fiender», er en politiker som allerede gjennom flere år har utviklet og så å si raffinert en slik tenkemåte.

Det vil særlig si i årene fra 1919 til 1924, da Adolf Hitler og hans voksende flokk bygget opp NSDAP og den nye nazibevegelsen. Denne utviklingen er velkjent fra utallige fremstillinger og så langt trolig best sammenfattet av Ian Kershaw. Knausgård viser selv megetsigende til Dietrich Eckart, som ble kjent med Hitler i 1919 og frem til sin død høsten 1919 var regnet som hans mentor. Noen få år før han møtte Hitler første gang, hadde Eckart gitt en slags stillingsbeskrivelse for hvilken type leder den tysk-nasjonale og høyreradikale bevegelsen hadde behov for:

Vi trenger noen som kan lede oss som er vant til lyden av maskingevær. Noen som kan skremme dritten av folk. […] Det beste ville være en arbeider som visste å tale. Han trenger ikke å vite mye. Politikk er det dummeste yrke på planeten. […] Jeg vil foretrekke ham fremfor et dusin utdannede professorer som pisser på seg og sitter der og skjelver med sine fakta. (MK 6, s. 694)

Og i Hitler fant Eckart mannen som passet til denne beskrivelsen.

Knausgård gir flere talende uttrykk for brutaliseringen, voldsmentaliteten og frykten som utviklet seg rundt Adolf Hitler og den voksende gruppen av tilhengere fra 1919 til 1923. Han refererer megetsigende til den velstående tysk-amerikaneren Ernst Hanfstaengl, som ble en (riktignok ambivalent) del av denne kretsen fra 1922. Hanfstaengl registrerer at selv hardbarkede folk i miljøet begynte å bli engstelige. Alle rundt Hitler er til enhver tid bevæpnet. Hitler selv går rundt med sin hundepisk og har pistol i innerlommen, selv når han er på talerstolen. Knausgård refererer videre:

Og Hanfstaengl skriver at råskinnet [Christian] Weber har en intuitiv innsikt i den bunnløse avgrunnen i Hitlers sinn, aner hva Hitler er i stand til – det er altså merkbart – i alle fall for en som vet, kanskje ut fra seg selv, hva mennesker er i stand til, og hvordan det viser seg. En annen som aner det er Eckart, Hitlers mentor, som alt hadde begynt å angre på det. (MK 6, s. 698 f.)³¹

Et foreløpig antiklimaks for Hitler og hans politiske kampfeller, kommer kort tid senere – gjennom det såkalte Ølkjellerkuppet i München høsten 1923. Utpå kvelden den 8. november var om lag 3000 personer samlet i Bürgerbrau Keller for å høre en tale av Gustav Ritter von Kahr, statskommisjonær for Bayern. Mens Kahr holdt talen, ble hallen omringet av omkring 600 medlemmer av Hitlers paramilitære SA, som blant annet satte opp et maskingevær rettet mot inngangen. Hitler kommer så inn, går sammen med sine livvakter raskt gjennom salen og opp på podiet, og fyrer av et skudd i taket mens han roper: «Den nasjonale revolusjonen har brutt ut!» Han forteller at hallen er omringet, at statspolitiet og hæren støtter nasjonalsosialistene, og at regjeringene i Bayern og Berlin er avsatt. Hitler hevdet så å være den som skulle overta som sjef for den alltyske regjering i Berlin, dette åpenbart inspirert av Mussolinis såkalte marsj mot Roma i Italia året før.

Gjennom natten og utpå morgenen dagen etter var det imidlertid svært uklart hva som kom til å skje. Klokken 11 på formiddagen 9. november samlet nazistene seg og begynte å marsjere mot Marienplatz i München sentrum. Demonstrasjonen ble ledet av Hitler, generalen Ludendorff og to av de fremste aktivistene i nazipartiet: Hermann Göring og Julius Streicher. De møtte først bare små politistyrker, men straks deretter en større «mur» på om lag 100 politifolk. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av et lite minutt var fjorten nazister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret. Adolf Hitler er en av de mange som i den første forvirringens kaos blir skadet, men likevel klarer å komme seg vekk fra åstedet. Han søker i noen dager ly i Ernst Hanfstaengls hjem før han blir arrestert.

Men Karl Ove Knausgård, som skriver inngående om Hitlers liv gjennom disse årene, klarer likevel å forbigå denne hendelsen, som til da var den største og dristigste politiske terroraksjonen igangsatt av NSDAP under ledelse av Adolf Hitler. Det er vanskelig å finne noen fornuftig forklaring på utelatelsen. Kanskje det ville bryte for markant med tesen om at Hitler var en «vanlig mann» som ikke hadde gjort noe galt da han skrev Mein Kampf i 1924?

7. Knausgård leser Hitlers Mein Kampf – politisk og ut fra krav til litterær estetikk

Adolf Hitler hadde frem til kuppforsøket i november 1923 vært en nokså ukjent person utenom Bayern, men nå, og særlig på grunn av mediestøyen fra den spektakulære rettssaken mot ham våren 1924, ble han kjent over hele Tyskland og i mange andre europeiske land så vel som i USA. Han ble tiltalt og dømt for anklager om høyforræderi.

Hitler fikk imidlertid eksepsjonelt gode soningsvilkår i Landsberg fengsel. Der skrev han første del av Mein Kampf, som så ble publisert første gang i juli 1925. Andre del skrev han samme år, og denne ble publisert i desember 1926. Alle senere utgaver inkluderer begge deler i ett bind. Det har opp gjennom årene vært, og er fortsatt, mange grunner til å lese dette verket, som vel snart er like mye omtalt som Bibelen og Koranen – om enn langt fra like mye lest. Det er også mange måter å lese det på. Dette kom godt til uttrykk da Karl Ove Knausgård ga ut sin MK 6. Den gang ga det norske Holocaust-senterets leder, historikeren Odd-Bjørn Fure, følgende vurdering: «Jeg må si at jeg har problemer med å forstå hva Knausgård får ut av det. Mein Kampf er en tekst som utgjør forhistorien til et av historiens mest forbryterske regimer. Jeg håper at han er seg det bevisst, og at det er gjort reflektert.»³²

Problemet med Mein Kampf er imidlertid ikke at den er for mye lest og for mye brukt som kilde, men for lite. Historikerne må etter mitt syn lære seg å leve med faren for «uheldig» politisk påvirkning eller smitte for ukyndige lesere av i dag. Men de bør se det som en oppgave å delta i den offentlige meningsutvekslingen om boken og ikke vende seg vekk fra det som skrives av folk utenfor det akademiske laugsfellesskapet.

I utgangspunktet er det derfor etter mitt skjønn grunn til å gi Karl Ove Knausgård anerkjennelse for viljen til en intens nærlesning av Adolf Hitlers Mein Kampf. Han har lest den på kryss og på tvers og parafraserer og siterer i mange og lange stykker. Som leser mer enn aner man at dette er et stoff som gjør sterkt inntrykk på ham.

I sin omtale av Mein Kampf går Knausgård inn i rollen som nådeløs anklager og dommer og refererer til at boken ble: «Totalt slaktet overalt hvor den ble anmeldt.» (MK 6, s. 723) For dette var en bok som virket ubehagelig på mange – selv i datidens Tyskland, der ytterliggående sosialdarwinisme, nasjonalisme, raselære og antisemittisme på langt nær var like politisk ukorrekte strømninger som i dag. Derfor var det nok heller ikke i og for seg et problem, som Knausgård påpeker, at Hitler var like åpen om sin rasebiologisk forankrede «verdensanskuelse» som om sine tanker om å vinne de laverestående folkemasser ved hjelp av genuin innsikt i massenes psykologi (MK 6, s. 760–761). Det var snarere bokens samlede inntrykk av en særegent aggressiv antihumanisme og politisk brutalitet som skremte og frastøtte.

Knausgård ser imidlertid ut til å ville lete etter noe formildende i alt dette, og han finner et sted i Mein Kampf der Hitler gir en beskrivelse av en fattig arbeiderfamilie på sju medlemmer som bor i to triste kjellerrom. Knausgård tror ikke noe på at Hitler noen gang var nær en slik familie, men skriver at Hitler i det minste akkurat her: «Appellerer til medfølelsen, noe ellers dypt fremmed for den tonen som råder i verket.» (MK 6, s. 653)

Knausgård går også – trolig uten selv å være oppmerksom på det – inn i en mye større debatt blant faghistorikerne opp gjennom årene når han skriver at:

Hitler skrev aldri noe ideologisk manifest, annet enn det som skinner gjennom alle de ulike resonnementene, påstandene og analysene som utgjør Min Kamp, […] for nei det finnes ingen overbygning her, det finnes ingen helhet her. (MK 6, s. 565–566)

Den britiske historikeren Alan Bullock fant heller ikke noen ideologisk overbygning eller helhet i Mein Kampf i sin første store Hitler-biografi fra 1952. Han karakteriserte tvert imot Hitler som en opportunistisk maktsøker, en lurendreier uten prinsipper og uten skrupler på sin vei mot makten.³³ Men etter hvert som årene og debatten gikk, skiftet Bullock gradvis posisjon. Ved nærmere ettersyn og grundigere bearbeiding av selve hovedteksten i Mein Kampf viste det seg nemlig at Hitler, i mye større grad enn tidligere oppfattet, hadde et sammenhengende ideologisk fundament, det han selv utallige ganger omtalte som sin «verdensanskuelse», og at dette var inngående formulert nettopp i Mein Kampf. Hitler hadde helt frem til undergangen i den sønderskutte bunkeren i Berlin våren 1945 forsøkt å drive frem mest mulig realisering av dette ideologiske programmet. I dag er dette også en alminnelig akseptert oppfatning blant faghistorikere, på tvers av skillelinjer i andre spørsmål. Oppfatningen svekkes ikke av at forholdsvis få i maktsirklene rundt Hitler hadde orket å gjennomlese den tykke og temmelig tungleste boken som Føreren hadde skrevet. Den amerikanske historikeren Timothy Snyder har de siste par årene argumentert sterkt for en nylesning av Mein Kampf. Snyder understreker det han kaller Hitlers «planetariske» perspektiv, der heller ikke hensynet til tyske nasjonale interesser egentlig var det avgjørende. Hva det sto om, var den ariske rasens overlevelse, noe som dels innbefattet å få bort jødene for dernest å legge til rette for den «naturlige» kamp mellom rasene på vår planet. Tyskland skulle absolutt ivareta sine interesser, men måtte vise seg sterk nok i kampen mellom rasene, eller gå under.³⁴

Hitler visste hva han hadde skrevet og ment, og hans nærmeste var aldri i tvil, verken om hovedstrukturen i eller prinsippene for denne hans ideologiske visjon og «verdensanskuelse». Knausgård leser imidlertid primært Mein Kampf som et litterært produkt og tar derfor feil i det mest vesentlige for en politisk-ideologisk analyse av Hitlers bok. For selv nå, da Hitler har blitt en voksen politiker på trettifem år og har skrevet en bok som Mein Kampf, vender Knausgård oppmerksomheten tilbake til spørsmålet: Hvordan gikk det med «kunstneren» Hitler, hvilken litteratur har den voksne Hitler skrevet?

Det er kravene til god kunst og estetiske kriterier for god litteratur Knausgård er mest opptatt av. Han sammenligner (en rekke ganger) den voksne Hitler og forfatteren av Mein Kampf med intet mindre enn tidenes beste kunstnere. Knausgård gjør seg i tillegg flid med å sammenligne Hitler med høyreradikale forfattere som Ernst Jünger, Alfred Kubin og Knut Hamsun. Dommen over Hitler versus Hamsun blir slik:

I karakter og temperament var Hitler og Hamsun ikke ulike, særlig grandiositeten og det autodidaktiske ligner, men Hamsun, som jobbet seg opp helt fra umulige kår, var i mye større grad sosialt vinnende, og i besittelse av en uten sammenligning mye større kunstnerisk begavelse. (MK 6, s. 575)

Eller et annet sted i essayet: «Det Hitler manglet som maler, og som Hamsun vant som forfatter, var fortroligheten med formen.» (MK 6, s. 579) Neppe mange vil prosedere på en annerledes vurdering. Men hvor vesentlig og relevant er den – nær sagt i en hvilken som helst sammenheng? For Knausgård er den åpenbart både vesentlig og relevant. Han kverner derfor videre om Hitlers svakheter som kunstner: «Hitlers kunstforståelse var gjennom hele livet provinsiell og småborgeraktig.» (MK 6, s. 514) Dette fører til at den: «Gjennom sitt nærvær diskvalifiserer enhver form av det sublime. Å lese forsøkene på opphøyelse i Min Kamp er som å se et dårlig maleri av et steilt og enestående vakkert fjell.» (MK 6, s. 602)

Hitler var altså, skriver Karl Ove Knausgård på ny, «begrenset av sin manglende beherskelse av formen» (MK 6, s. 602), og han noterer at noe av det mest bemerkelsesverdige ved Mein Kampf – i tillegg til «jødehatet» – «[h]ar å gjøre med den ubehagelig lave og ofte nedrige stilen, som man ellers ikke finner i tekster fra den tiden, det vil si fra Weimar-republikkens tid» (MK 6, s. 726). Knausgård mener tvert imot å finne grunnlag for å hevde at «nesten alle tekster» fra Weimar-tiden (1918–1933) som i dag fortsatt leses:

Er smakfulle, befinner seg på det høyeste kulturelle nivået stilistisk sett og selv om de tankene de rommer kan være helt uhørte og egentlig for oss helt uakseptable, som for eksempel [rettsteoretiker og professor] Carl Schmitts definisjon av politikk som en virksomhet som skiller mellom venn og fiende, hvis ytterste konsekvens alltid må være fiendens fysiske likvidasjon, så godtar vi dem. […] Tankene er farlige, men stilen er topp, vi kan ta i dem.

Hitlers Min Kamp har ingen stil, ikke engang lavstil[.] (MK 6, s. 728)

[…] og det man vet om Hitlers preferanser er nesten utelukkende, vitenskapelig sett sjarlatanaktige skikkelser. (MK 6, s. 567)

Det finnes ingen begrensende regler for hvilke problemstillinger historieforskningen kan reise. Karl Ove Knausgårds estetisk-litterære «anmeldelse» av Adolf Hitlers Mein Kampf ligger derfor heller ikke utenfor et legitimt historievitenskapelig felt. Men den er i uvant høy grad preget av forfatterens egen kompetanse og egne preferanseområder. Det er nærliggende å assosiere til den kognitive psykologiens begrep om selektiv persepsjon – der enhver gravid kvinne oppdager gravide kvinner rundt seg alle vegne, eller en nylig pensjonert gubbe støter på pensjonister rundt hvert hushjørne.

8. Knausgård om grunnlaget for Hitlers maktovertakelse i 1933 og betydningen dette hadde for nazismens emosjonelle appell

Mer vesentlig er det når Knausgård beveger seg over til det virkelig store spørsmålet: Hvordan kan det forklares at mannen som hadde skrevet det nedrige og «småskårne» (MK 6, s. 574) verket Mein Kampf, kunne overta statsmakten i Tyskland i 1933? På dette spørsmålet gir Knausgård antydende svar langs mange akser. De tidvis sveipende formuleringene om økonomiske, sosiale og kulturelle strukturendringer i Tyskland og i Europa på denne tiden skal jeg la ligge. De er altfor generelle og omtrentlige til at de kan gjøres til gjenstand for en faghistorisk problematisering. Dette er åpenbart ikke Knausgårds sterkeste interessefelt, og han gjør seg relativt raskt ferdig med det.

Derimot velger han å dvele mye ved nazismens emosjonelle appell som tungtveiende historisk forklaringsfaktor. Her kan det være grunn til å se nærmere på flere av elementene i Knausgårds analyse. Deler av analysen synes interessant, andre deler er høyst problematiske.

Knausgård legger for det første stor vekt på at det Hitler taper som en mislykket kunstner og en elendig skriftspråkets forfatter, det tar han igjen som en talekunstens virtuos. Knausgård gir seg tid til mange vitnesbyrd om Adolf Hitlers enestående talent som muntlig retoriker og folkeforfører. Han spør: Hva var det ved Hitlers taler som gjorde at de vekket så sterke følelser? Og han finner svar ved til dels inngående henvisninger til aktive og den gang sentrale nazister som Ernst Hanfstaengl, Albert Speer og andre – riktignok via deres filtrerte erindringer fra mange år senere.

Knausgård sammenfatter selv med at det dels dreide seg om Hitlers egen etos og troverdighet som krigsveteran, og dels om det politiske budskapet: «Han fremsto som ærlig og oppriktig […] i motsetning til andre politikere. […] Hitler ga misnøyen retning. Versailles-skammen, november-forbryterne og den jødiske verdenskonspirasjonen, det var de tre punktene han samlet sitt hat og sin vrede om.» (MK 6, s. 715) Men: «Like viktig som at han sa det som det var, var måten han sa det på. […] I det gehøret for stemmer, toneleier og sosiolekter, det som stiger opp fra menneskene og som lyder forskjellig fra generasjon til generasjon, lå Hitlers begavelse.» (MK 6, s. 715–716)

Ingen seriøse historikere eller andre Hitler-biografer har unnlatt å peke på dette fenomenet: Hitlers retoriske karisma. Kombinasjonen av nøye innstuderte fakter, dramaturgi og en frapperende fingerspitzengefühl for hvor han var og hvem han snakket til, gjorde Hitler til en stor taler. Talte han til arbeidere, var han antikapitalist, talte han til industriens og næringslivets folk, var han bekymret for kommunisttrusselen, i møte med intellektuelle og kulturens folk var han mer dempet, mindre grov i språket og hadde en noe sobrere stil, og i møte med ungdommen var det visjoner for fremtiden det handlet om.³⁵

Og Hitler viste åpent frem sine kort i Mein Kampf. Det var i forståelsen av det talte ordets forrang overfor det skrevne og i appellen til massenes psykologi at Føreren og NSDAP skulle vinne frem og ta makten i det tyske riket. I sin bok beskrev Hitler dette blant annet slik: «En agitator som viser seg å ha evnen til å formidle en idé til den store massen, må alltid være psykolog, selv om han bare er demagog. Han egner seg derfor bedre til leder enn den for verden og menneskene fremmede teoretiker.»³⁶ Slik var Adolf Hitler selv helt på det rene med at han ikke siktet seg inn mot Weimar-republikkens stilrene og dannede borgerskap. Så langt i denne delen av analysen er Knausgård på trygg grunn. Det blir etter mitt skjønn gradvis betydelig verre når han går videre i innkretsingen av nazismens emosjonelle tiltrekningskraft. Knausgård fletter her nemlig sømløst sammen elementer av forsøk på faktisk-historisk analyse og egne personlige smaksdommer. Som når han skriver:

Alle som har sett paradene i Hitler-Tyskland vet hva slags følelser de vekker. […] Noen av bildene fra den tiden uttrykker en nesten vill skjønnhet, som det av oppstilte soldater tatt i hodehøyde, et hav av stålhjelmer brer seg utover, helt symmetrisk, det samme menneske gjentatt og gjentatt i det nesten uendelige. […] Hvem vil ikke være en del av noe større enn seg? Hvem vil ikke kjenne at ens liv er meningsfullt? Hvem vil ikke ha noe å dø for? (MK 6, s. 603–604, min uth.)

Her er Knausgårds personlige fascinasjon ganske åpenbar, men den kommer til uttrykk i en form for «filosofisk» resonnement som er ytterst vanskelig å begripe. En militærforherligende massemønstring betraktet som estetisk nytelse. Dette så knyttet an til hvert menneskes behov for å leve og dø innenfor det store kollektivets verdier og et inkluderende «vi», være en del av et hele. Men slik disse refleksjonene formuleres, blir de abstrahert vekk fra all rimelig sammenheng. Og jeg vil anta at de fleste snarere vil kjenne kuldegysninger av de samme bildene, fordi vi i dag bedømmer dem i sin faktisk-historiske kontekst. Heller enn «en nesten vill skjønnhet» symboliserer disse bildene fra Hitler-Tyskland på 1930-tallet en skremmende statlig regissert massepropaganda og nazipartiets voldsmakt.

Karl Ove Knausgård forsterker sitt perspektiv ytterligere når han hevder: «Hitler var heller ikke en fanatisk-militaristisk teaterdirektør som tvang sin vilje på folk; de strengene han spilte på, var reelle, de følelsene som ble vekket, fantes i alle.» (MK 6, s. 603) Dette er med respekt å melde et forbløffende – og kraftig fordreid – bilde av grunnlaget for Hitlers og nazismens historiske epoke.

Knausgård presiserer så sin analyse av hvordan Hitler og nazistenes maktovertakelse i 1933 kunne skje. Han sammenligner med «den revolusjonære volden» som lå til grunn for revolusjonene i Frankrike i 1789 og i Russland i 1917, og finner en forskjell i at:

Revolusjonen i Tyskland ikke bare kom nedenfra, og ikke bare var en klasserevolusjon, men var forbundet med både underklassen, middelklassen og overklassen, riktignok tettest med den nedre middelklassen, og at den satte loven til side uten kamp og blod. Det kunne den gjøre fordi samfunnsstrukturene allerede var oppløst, eller i oppløsning. (MK 6, s. 735, min uth.)

Her er det grunn til å butte kraftig imot. Den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble gjennomført med svært kraftige virkemidler. Hitler beskriver selv ganske konkret i Mein Kampf hvordan slåssbandene kom i gang tidlig på 1920-tallet. Disse utviklet seg raskt til de mer strømlinjeformede SA-avdelingene som i 1932–1933 var blitt nazipartiets paramilitære gren på opp mot fire millioner mann under ledelse av Ernst Röhm. Organisert vold og terror var en integrert del av nazibevegelsens fremgangsmåte og ble brukt for å støtte opp under den politiske agitasjonen.

Hitler hadde riktignok lært en lekse av det mislykkede forsøket på et rent voldelig kupp i München i 1923. Maktovertakelse uten aktiv støtte fra den tyske statens fysiske maktorganer i hæren og politiet, eller i det minste deres passive aksept, var en linje som ikke førte frem. Den nye taktikken var den «legalistiske»; det vil si å vinne makten gjennom «demokratiske» valg. For deretter raskest mulig å avskaffe demokratiet. Og det var nettopp dette som skjedde.

Historikeren Rolf Hobson skriver i sin bok om nyere europeisk politisk historie (fra 1750 til 1950) at omstendighetene ved valget i mars 1933 ga Hitler:

Mandat til å gjennomføre sin nasjonale revolusjon […] Ved hjelp av massiv påvirkning og terror mot motstanderne, fikk NSDAP 44 % av stemmene. […] i løpet av de kommende månedene ble alle andre partier enn NSDAP forbudt. […] Parallelt med at ettpartistaten ble etablert, ble rettsstaten avskaffet og det med en radikalitet som savnet sidestykke i Mussolinis ettpartistat og andre autoritære regimer.³⁷

Et av de mest bisarre uttrykkene for denne radikaliteten kom med det første statlig organiserte massedrapet i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse. I det som kalles «de lange knivers natt», 30. juni 1934, ble Ernst Röhm og de fleste andre SA-lederne arrestert og drept. Dermed fikk Hitler nærmest full kontroll over det nasjonalsosialistiske partiet. Blant de tretten drepte medlemmene av Riksdagen var Hitlers partirival Gregor Strasser samt den tidligere rikskansler og general Kurt von Schleicher. Det var derfor en meget spent stemning da Hitler på vegne av den nazistiske regjeringen skulle begrunne dette massedrapet, utført utenfor all lov og rett, i Riksdagen 13. juli 1934. Han gikk rett på sak:

Om jeg klandres for ikke å ha gått til lovens domstoler for å innhente dommer kan jeg bare si: I denne stund var jeg ansvarlig for den tyske nasjons skjebne og dermed det tyske folks øverste dommer […]. Jeg ga ordren om å skyte dem som var mest skyldige i forræderi […] om å svi ned til benet de sår som ble utgjort av vår indre brønnforgiftning og forgiftningen utenfra.

Som respons på lesningen av den engelskspråklige utgaven av Hitlers bok og de sjokkartede inntrykkene fra massehenrettelsene 30. juni 1934 skrev Churchill den drepende artikkelen «The Truth about Hitler» i november 1935. Om det som skjedde i dagene etter de lange knivers natt, står det:

Adolf Hitler took upon himself the full responsibility. It is true that he explained that many more people were murdered – for I call the slaughter of a human being in peace without trial murder – who was not on his list. Zealous lieutenants we are assumed filled in the gaps, sometimes with public, and sometimes with private enemies; and some of them were executed themselves for having overstepped the mark. What a mark!³⁸

Knausgård tar altså grunnleggende feil i sitt forsøk på en politisk-historisk analyse av Det tredje rikets revolusjon. At den satte «loven til side uten kamp og blod» er en umulig historisk påstand. I det andre leddet i analysen hevder Knausgård at Hitler kunne ta over makten «fordi samfunnsstrukturene allerede var oppløst, eller var i oppløsning». Men dette er å snu tingene på hodet. Riktignok var det mye kamp og konflikt i den tyske Weimar-republikken fra 1918 til 1933. Dette var ikke minst knyttet til nederlaget i første verdenskrig, økonomisk depresjon og en veldig skarp polarisering mellom ytterfløypartiene (kommunistene og nazistene). Men ansvaret for oppløsningen av samfunnsstrukturer hviler på de planer Hitler og nazipartiet la før 1933 – og gjennomførte med en slik voldsom kraft etter den formelle maktovertakelsen. Den nazistiske revolusjonen handlet nettopp om med forsett å knuse de eksisterende samfunnsstrukturer og å etablere nye ut fra en radikalt annerledes verdensanskuelse.

Når Karl Ove Knausgård videre skriver om Hitlers og nazismens emosjonelle appell at de «følelsene som […] ble vekket, fantes i alle», er dette også høyst problematisk. Det ble utvilsomt vekket sterke følelser, men var det virkelig samme følelser «i alle»? Hva med følelsene hos tyske jøder som umiddelbart ble stigmatisert som de aller mest uverdige og nærmest ved et trylleslag befant seg utenfor det «nasjonale kollektivet» som Knausgård fremmaner? Han har selv referert til den tysk-jødiske litteraturforskeren Victor Klemperers gripende dagbøker fra innsiden av Det tredje riket. Hvor er Klemperer i dette bildet? Og hva med de tusener av ikke-jødiske motstandere blant borgerlige liberale, sosialdemokrater, kommunister, vitenskapsfolk, forfattere, offiserer og andre som meget raskt ble fengslet i nyopprettede konsentrasjonsleirer og tvunget til taushet eller emigrasjon? Og hva med følelsene til de titusener av landets fysisk og mentalt funksjonshemmede som ble avlivet, og deres pårørende? Ingen av disse kan ha vært inkludert i Knausgårds begrep om «alle» tyskere som ble så sterkt grepet av nazismens emosjonelle appell.

Karl Ove Knausgård viser ingen større interesse for disse sidene ved naziregimets fremvekst. I sitt alternative perspektiv er han mest opptatt av folkets angivelige begeistring for den nye tid. Knausgård finner blant annet på ny kildebelegg hos Hitlers yndlingsminister Albert Speer, som i sine memoarer beskriver stemningen og optimismen i folket ganske umiddelbart etter maktovertakelsen.³⁹ Et nytt parti har overtatt makten, og det skaper muligheter for nye karrierer, som for den unge arkitekten Speer selv. Knausgård gir sin egen, mer generelle tolkning slik:

Optimismen og kraften spredte seg også ut fra alle de parader, marsjer, møter og offentlige arrangementer som ble holdt, de gjorde det offentlige rommet til en skueplass, og det som ble vist frem der, var heller ikke noe utenfra, noe fremmed og de andre-tilhørende, det var dem selv, det de var i fellesskap, som fant sitt rom i disse skuespillene. (MK 6, s. 475)

Knausgård legger til at folk flest ikke var uvitende om at de ble utsatt for propaganda, men at den virket likevel. Det er, skriver han, som «med vår tids reklame»: Vi vet hva den har til hensikt, men den påvirker oss likevel i stor grad. Uten at noen har lurt oss. Han viser også til Victor Klemperers observasjoner om hvordan nazismens propaganda på ulike måter trengte seg inn mentalt, også hos den fiendeerklærte jødiske befolkningsgruppen (MK 6, s. 476–477).

Dette har nok Knausgård i noen grad rett i. Men han overdriver den frivillige og «positive» tilslutningen i befolkningen. Heller enn å sammenligne med reklamens påvirkningskraft i åpne og demokratiske samfunn er det vesentlig mer relevant å sammenligne med statlig propagandakraft på de brede befolkningsmasser i andre totalitære eller autoritære samfunn. Historisk er det ikke vanskelig å finne eksempler på ettpartistater der angiveri er satt i system, kontrollen over mediene er udiskutabel og oppslutningen om det til enhver tid sittende regime i «valg» handler om den blir på 98 eller 99 prosent. Adolf Hitlers hovedmotstander på 1930-tallet og under annen verdenskrig, Josef Stalin i Sovjetunionen, var utsatt for en folkelig personkultus ikke veldig ulik den som nazistene pisket opp for Hitler.

Det er samlet sett en påfallende skjevhet i Knausgårds fremstilling. Det er knapt noen ord om den – riktignok ytterst risikoutsatte – politiske opposisjonen blant tyskere innenfor og utenfor Tysklands grenser etter 1933. Den hadde ikke mye albuerom, men den var der. En av de mest kjente opposisjonelle var den senere tyske forbundskansler Willy Brandt (1913–1992). I boken Forbrytere og andre tyskere (1946) skriver Brandt at det riktignok ikke fantes en indre tysk motstandsbevegelse som kunne sammenlignes med den som under annen verdenskrig oppsto i de tysk-okkuperte land:

Men det var berøringspunkter. […] Hjemmefrontene ble bygd opp ved demokratiske paroler, men først og fremst ved den nasjonale appell. I Tyskland var det omvendt. Der var det nazistene som tok det nasjonale moment til inntekt for seg, selv om de objektivt var «nasjonale» eventyrere og forrædere. […] Men opposisjonsgrupper fantes. Det var sosialister og kommunister som ikke ga opp. Det var kristne og borgerlige demokrater (og ikke-demokrater). Det var intellektuelle som ikke ville prostituere seg. Det fantes sentre for noen av gruppene og det fantes en del forbindelser mellom dem og emigrasjonsgruppene ute.⁴⁰

Brandt ga slik en nøktern beskrivelse av at Hitler lyktes ganske godt med å konsolidere sitt grep om makten i perioden fra 1933 til 1939. Men dette skjedde absolutt ikke uten hjelp av et stort register repressive virkemidler, i regi av statens og partiets organer. Den tyske historikeren Peter Longerich har dessuten vist et fascinerende og skremmende bilde av vekselspillet mellom den nazistiske statens propagandaapparat og den jevne tyske befolkningens interesser, som blant annet førte til en utbredt likegyldighet og kunnskapsmangel om den gradvis opptrappede terroriseringen av jødene i og utenfor Tyskland.⁴¹ Det hjalp også at den intensive militære opprustningen reduserte arbeidsløsheten og ga inntrykk av at Tyskland snart igjen ville ble en nasjon å regne med. Som Willy Brandt skrev om inntrykket fra sine måneder i Berlin i 1936: «Jeg så at menneskene hadde arbeid igjen, og selv om stemningen ikke var overstrømmende og påfallende regimevennlig, var den heller ikke direkte regimefiendtlig.»⁴²

9. Knausgård som historiefilosof, dikter – og om sin kunstnerkollega Adolf Hitler?

Ian Kershaw startet sitt virke som historiker med flere arbeider om det han kalte Hitler-myten, og om den tyske grasrotens grad av oppslutning om eller tilpasning til det nye regimet fra 1933 og utover.⁴³ Et sted skriver Kershaw:

I should like to think that had I been around at the time I would have been a convinced anti-Nazi engaged in the underground resistance fight. However, I know really that I would have been as confused and felt as helpless as most of the people I am writing about.⁴⁴

Men Karl Ove Knausgård aksepterer ikke denne formen for balanserende og distanserende vurdering knyttet til Hitlers massebasis, nei, han går endog ett skritt videre, og gitt samme hypotetiske forutsetning som Kershaw, skriver han:

Samtidig vet vi, eller vet vi det, selv om ikke alle erkjenner det, at vi selv, om vi hadde vært en del av den tiden […] sannsynligvis ville ha marsjert under nazismens fane. I Tyskland i 1938 var nazismen konsensus, det var det som var rett. […] De aller fleste mener det alle mener […] og det gjør vi fordi dette «vi» […] er det som bestemmer både normene, reglene og moralen i et samfunn. Nå når nazismen har blitt «de» er det lett å ta avstand fra den, men det var det ikke da nazismen var «vi». (MK 6, s. 791)

Dette er et ekstremt og ytterst diskutabelt synspunkt. Det er selvsagt mulig at mange av oss hadde gått med, men neppe så mange og langt fra så begeistret som Knausgård her legger til grunn i sin «alternative» tolkning av nazismens emosjonelle og folkelige appell. Når han tar neste steg, blir det verre å henge med i den store litteratens versjon av «sannheten» om nazismen:

Det andre vi må forstå er at nazismen og elementene i nazismen i seg selv ikke var uhyrlige, altså ikke noe som oppsto som noe åpenbart monstrøst og ondt, likesom alt annet som strømmer gjennom et samfunn, men tvert imot var en del av den strømmen. Gasskamre var ikke en tysk oppfinnelse, det var amerikanerne som kom på at det gikk an å henrette mennesker ved å sette dem i et kammer fylt med gass, det gjorde de første gang i 1919. (MK 6, s. 791–792)

Dette er helgarderingenes sjonglør Karl Ove Knausgård på sitt definitivt mest problematiske. På den ene side har han skrevet atskillige sider om nazismens angivelig «farlige» og frastøtende ideer – så vel som om Adolf Hitlers lave og småskårne stil i boken Mein Kampf. Og så kan han brått tverrsnu – som her. Det vi ser, er en slags historiefilosofiens Knausgård, som likesom normaliserer og relativiserer nazismens epoke og politisk-ideologiske grunnlag ved å påstå at «vi» så å si alle ville ha marsjert under hakekorsets flagg, for nazismens ideer var bare en del av tiden, og i og for seg ikke så mye verre enn annet som strømmer gjennom historien.

Hva er da tilbake av det som gjorde nazismen til noe historisk særegent? Knausgård hadde tidligere ment at nazismen representerte det «grenseløse og uhørte» i menneskehetens historie og kultur. Men er det mulig å lese det Knausgård her faktisk selv skriver, på noen annen måte enn at det som etter hans arbeid med essayet nå fremstår som «sant» for ham, er at nazismen likevel ikke var så unik eller ille i en for øvrig vond og vanskelig verden? Eller for å spørre på en annen måte: Hva bunner Knausgårds interesse for å skrive om Hitler og nazismen egentlig i?

Karl Ove Knausgård skriver om sin ungdomstid og tidlige personlige fascinasjon for nazismens historie at det den gang ikke hadde handlet om å skulle forstå den bedre, men at det snarere dreide seg om å komme «tettere på det uhørte og grenseløse i vår kultur» (MK 6, s. 468). Denne fascinasjonen lever åpenbart videre side om side med hans nyerklærte forsøk på å oppnå økt historisk innsikt, som selve Hitler-essayet uttrykkelig har ambisjoner om. Utenfor essayet (dvs. i andre deler av MK 6) nevner han flere ideer til mulige romaner om nazismen. Den mest konkrete tar form som en ny kontrafaktisk hypotese: «Det kom aldri noen andre verdenskrig, og nazismen spredte seg fredelig utover i Europa.»

Bakgrunnen for dette var at Knausgård hadde lest en artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter om «nazistenes planer for verden. De hadde tegnet en gigantisk havn ved kysten av Nord-Afrika.» (MK 6, s. 191-192) Knausgård beskriver hvordan Afrika tidligere alltid pirret hans fantasi. Rammen for denne romanen skulle så være hvordan det fredelige nazistiske Europa beveget seg inn i og tok i bruk dette for ham ukjente kontinentet. Romanens første setning skulle være som følger: «Gjennom hele oppveksten leste jeg om Afrika. Det fylte meg med en lengsel som var så stor at den nesten ikke var til å bære.» (MK 6, s. 191–192)

Karl Ove Knausgårds lengsler, livlige skjønnlitterære fantasi og vilje til å prøve ut kontrafaktiske hypoteser fører ham på denne måten av gårde, men lovlig langt bort fra tunge faktisk-historiske realiteter. Ikke bare kan han forestille seg en «fredelig» spredning av nazismen utover Europa. Tysklands fortid som kolonimakt i Afrika før 1914 blir heller intet hinder for utprøving av nye ideer. Det samme må vel også gjelde Hitlers postkoloniale kritikk av den europeiske erkefienden Frankrike. Hovedproblemet for Hitler var i og for seg ikke at Frankrike fortsatt hadde afrikanske kolonier, men at, med historikeren Timothy Snyders ord: «The French was ‘niggerizing’ their blood through intermarriage.»⁴⁵

Men Knausgård utbroderer like fullt mer om sin roman-idé. Den skulle handle om en mann som vokste opp i en verden som aldri hadde vært, der nazismen utgjorde samfunnsordenen:

Hvorfor nazismen? Jeg hadde sett et bilde for ikke så lenge siden, det var fra en nazistisk propagandaplakat, det forestilte en bro som gikk gjennom et fjellandskap, og var så vakkert, fylte meg med en så underlig lengsel, at jeg ville undersøke det. Lage en slik verden. (MK 6, s. 290)

Jeg skal avholde meg fra å gi noen personlige smakskarakteristikker av en skjønnlitterær forfatters kunstneriske ideer. Men jeg oppfatter det Knausgård her meddeler om sine tankeprosesser, som av en viss betydning for forsøket på å kikke Knausgård i kortene når det gjelder fremstillingen og tolkningen av Adolf Hitler og nazismens historie. For videre i selve Hitler-essayet skriver han at det like før utbruddet av de to verdenskrigene, det vil si i 1914 og 1939, ble utløst krefter som nok ikke vil komme tilbake i samme form, men likevel dreier det seg om: «De krefter som alltid har befunnet seg i det menneskelige, som en del av vårt alles felles vesen og som sådan kan utløses igjen, når som helst fra nå av.» (MK 6, s. 604) Og i umiddelbar forlengelse av dette gjør han seg noen personlige refleksjoner om at han: «Kan kjenne en lengsel etter noe annet og den lengselen, antar jeg, må også andre kjenne, for så forskjellige er ikke menneskene i den samme kulturen at en følelse bare kan finnes i en.» (MK 6, s. 604)

Når man nærleser Knausgårds ganske hyppige positive vurderinger av nazismen, dens kunstneriske fascinasjonskraft og de stadige henvisningene til de «lengsler» han forbinder den med, er det etter hvert vanskelig å tolke dette som uttrykk for noe annet enn tvetydighet og en åpen ambivalens vis-à-vis sider ved nazismen som en utopisk visjon som er veldig annerledes enn det fredelige, smått kjedelige og likhetskonforme velferdssamfunnet av skandinavisk type i 2000-tallets andre tiår. Hvis Karl Ove Knausgård mener alvor med dette og ikke gjemmer seg bak en godt skjult ironi, ligger det i dette trolig en nøkkel til noen av de politisk meget ukorrekte tanker og lengsler som også finnes i foredraget han holdt om «Litteraturen og det onde» kort tid etter utgivelsen av MK 6 i 2011:

Selv er jeg, har jeg innsett mer og mer de siste årene, reaksjonær inn i marg og bein (hadde jeg fått bestemme hadde vi ikke hatt biler, ikke fjernsyn, ikke internett, ingen genteknologi, intet industrielt husdyrhold, og globalisering, urbanisering og sentralisering hadde ingen visst hva var)[.]⁴⁶

Denne type holdninger og lengsler om et helt annerledes samfunn er det ikke så lett for en godt voksen historiker som meg å forstå. Men det mønster av tråder man kan trekke ut av Knausgårds ytterst sammensatte og flertydige vev, blir trolig lettere å se ved at det legges frem. Og på bakgrunn av dette blir hans ambisjon om å korrigere den fremste internasjonale faghistoriske ekspertise innen forskningen om Adolf Hitler og nazismen mulig å se som noe mer enn et fikst grep for å finne seg en autoritativ motstander.

Knausgård er energisk konsentrert om å bygge opp en alternativ tolkning av de trekk ved Hitlers personlighetstype og livsstil som gjør at Kershaw og de fleste andre historikere omtaler ham som «lat» (særlig i de mange årene før annen verdenskrig, da Hitler riktignok ble manisk opptatt av å lede den tyske krigføringen, men fortsatte å drive sitt tjenerskap, politiske hoff og generalene til vanvidd med sin stadig vekk inverterte døgnrytme). Knausgård konkluderer med sin egen alternative analyse og dom i saken. Som ungdom og ung mann hadde Hitler et brennende engasjement for kunsten. Men han var ikke lat. Hitler var derimot «åpenbart et skadet menneske […] som har gjort ham fremmed for sitt eget følelsesliv. […] Det var en skade i tiden og flere av dem som hadde den ble kunstnere, for i kunsten kunne kløften overstiges.» (MK 6, s. 711)

Hitler viste seg så etter hvert å komme ut som en mislykket kunstner, men ble reddet av politikken: «hvor han helt fra første stund fikk bekreftelse, ble hjulpet frem og fylte et behov.» (MK 6, s. 711) Jeg har vanskelig for å se både relevans og substans i dette smalsporede og psykologiserende grunnlaget for Knausgårds korstog mot historikerne. Og selv på dette ene punktet leser han Kershaw og «flere generasjoner historikere» før ham som fanden leser Bibelen.

Knausgård finner også grunnlag for å kunne identifisere seg selv med den senere så demoniserte kunstnerspiren Adolf Hitler:

Hitlers ungdomstid ligner på min egen, hans avstandsforelskelse, hans desperate ønske om å bli noe stort, for å heve seg opp fra seg selv, hans morskjærlighet, hans fars hat, hans bruk av kunsten som et jeg-utslettelsens og de store følelsenes sted. (MK 6, s. 796)

Det Knausgård ser ut til å reagere mest på hos de fremste faghistorikerne, er deres angivelige nedvurderinger av kunst som ambisjon og beskjeftigelse. Dette er åpenbart noe som rammer ham i hans eget ego. Knausgård har selv vært en slik ungdom som Hitler i sin tid var, og fått føle på belastningene ved omgivelsenes krav om at man snart måtte «bli til noe ordentlig». Store deler av Min kamp-serien handler om dette.

10. Knausgård om «vi-et» som fylte det tyske folk på 1930-tallet, og rosetogene i Norge etter 22. juli 2011

Det er ikke mulig å skrive om Karl Ove Knausgårds Hitler-essay uten også å bemerke hans personlige refleksjoner om sammenhenger mellom nazismens emosjonelle kraft i Tyskland og rosetogene i Norge etter massakren på Utøya 22. juli 2011. Knausgård beskriver sine egne umiddelbart sterke følelser da han fikk vite om det som hadde skjedd på Utøya den fredagsettermiddagen og kvelden. Men han gir en forklarende inngang: «Selv har jeg aldri følt meg som en del av et ‘vi’, alltid, helt fra jeg var liten, har jeg følt meg utenfor.» (MK 6, s. 774–775) Han beretter så om hvordan nyheten om det grusomme som hadde skjedd, gjorde at han fra første øyeblikk opplevde noe annet. Han var alene. Og: «Likevel følte jeg meg som en del av et vi, og den følelsen var så sterk og god at jeg gråt. Det vil si, det var en av grunnene til at jeg gråt.» (MK 6, s. 775)

Knausgård skriver videre at han gråt fordi det var en ung norsk mann, bare noen få år yngre enn ham selv, som gikk rundt ute i skogen og skjøt ned barn og unge, en etter en. Han ville ikke ha grått dersom det hadde vært 69 barn og unge som hadde blitt drept av en bombe i Bagdad eller omkommet i en ulykke i São Paolo. Dette at vi berøres særlig sterkt av det som kommer helt nær, er trolig slik det er for de aller fleste av oss. Det som derimot er vesentlig mer påfallende i Knausgårds videre beretning, er det han skriver om at han etter hvert endret mental tilstand: «Nå når jeg er ute av det, kan jeg ikke forstå de følelsene. De virket falske, suggerert frem, jeg kjente ingen av de som døde, hvordan kunne jeg sørge slik over dem?» (MK 6, s. 775) Knausgård rykkes altså etter noen tid ut av sin sorgfølelse og empati med ofre, skadde og pårørende. Nå gjaldt det ikke lenger geografisk avstand, men at han ikke personlig kjente noen av ofrene. Knausgårds beskrivelser av sitt eget personlige følelsesliv mangler jeg relevant kompetanse for å kunne vurdere.

Derimot er det åpenbart at Knausgård selv mener at han via sitt følelsesliv og en slags hermeneutisk intuisjon her har oppdaget et vesentlig historisk forhold: «Først etterpå forstod jeg at det må ha vært de kreftene, den enorme kraften i ‘vi-et’ som fylte det tyske folket på 1930-tallet. Så godt må det ha vært, så trygg må den identiteten de ble tilbudt, ha vært. Alle flaggene, alle faklene, alle manifestasjonene: slik må det ha virket.» (MK 6, s. 775)

Her, mot slutten av det lange essayet i MK 6, mener Knausgård altså å ha grunnlag for å trekke en historisk parallell mellom de tyske nazistenes massemanifestasjoner under Adolf Hitler og rosetogene i Norge etter terroraksjonene i juli 2011. Dette historiske betraktningsperspektivet er det mer nærliggende for meg å skulle bedømme. Men hva kan man egentlig si om et slikt forsøk på å sammenligne de statlig regisserte masseopptogene under ettpartidiktaturet i Tyskland den gang med spontant organiserte folkelige manifestasjoner i et åpent og demokratisk Norge i 2011? For hva hvilte mer grunnleggende Adolf Hitlers og nazibevegelsens makt på fra 1933 og i årene frem til 1939? Emosjonell appell til et noe nær samlet tysk folk, slik Knausgård hevder, eller på en unik evne til å gripe og utvikle maktens infrastruktur?

Timothy Snyder har i sin nye bok om nazismen og holocaust pekt på flere politisk-historiske innovasjoner i kjølvannet av Hitlers maktovertakelse. Snyder skriver blant annet om det han kaller «voldens entreprenørskap»:

After the takeover of 1933, they became entrepreneurs of violence, looking for ways and means of murder that would serve the larger project of racial empire even as the German state came under Nazi control.⁴⁷

En annen slik innovasjon er det Snyder kaller «hybridisering av institusjonene»: «Crime was redefined; racial and state organizations were merged, and cadres were rotated back and forth.»⁴⁸ Dette gjaldt i første rekke den uklare sammenveving av det statlige politiet og NSDAPs paramilitære organisasjoner knyttet til SS under ledelse av Heinrich Himmler.⁴⁹ Slik fikk nazistene helt fra 1933 etablert et landsomfattende system av konsentrasjonsleirer, som fungerte som «små statsløse soner» innenfor Tysklands grenser.⁵⁰ Over tid utviklet man så det kolossale apparatet som kunne iverksettes i okkuperte land utenfor Tyskland etter krigens begynnelse i 1939. Det naivistisk-forskjønnende bildet som den norske forfatteren Karl Ove Knausgård tidlig på 2000-tallet tegner av grunnlaget for nazistenes fakkeltog i Tyskland på 1930-tallet, har kort sagt svært lite med datidens historiske realiteter å gjøre.

Sammenlignende eller komparativ historieforskning er ofte fruktbart som grunnlag for å utvikle en viss generaliserende kunnskap om historiske forhold. Det er en vel anerkjent metodisk og teoretisk tradisjon blant faghistorikere, og kanskje for lite praktisert. Komparativ historieskrivning handler likevel aldri om skulle løsrive konkrete historiske hendelser fra sin individuelle historiske sammenheng. Men det er nettopp hva Karl Ove Knausgård gjør ved å hevde at nazismens prosesjoner i Tyskland på 1930-tallet representerte samme type fenomen som de folkelige sorg- og protestreaksjoner i Norge etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og på Utøya sommeren 2011. Hans ansats lar seg ikke bringe inn i noen seriøs fasong. Knausgårds assosiasjonsspinn er ikke noe mer enn akkurat det.

De tyske nazistenes fakler lyste som faktisk-historiske symboler på nettopp det motsatte av hva de norske rosetogene gjorde. Det handler ikke å være innenfor eller utenfor det store kollektive «vi». Det handler om kontrære verdisystemer knyttet til empati, humanitet, toleranse for mangfold, demokrati, rettsstatens prinsipper og internasjonal konfliktløsning. Det er den norske barnemorderen på Utøya som mest presist kan sammenlignes med nazismens symboler, dens ideologiske univers, rasisme og terroristiske brutalitet, ikke det multikulturelle norske demokratiet.