Kritikk som åndelig øvelse

Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuittordenen, ble født i Nord-Spania i år 1491 og døde i Roma i 1556. Han levde altså i en brytningstid med renessanseidealer, reformasjon og spansk imperialisme, og formulerte en spiritualitet som, hvis vi ser på den i dag, virker ganske banebrytende når det gjelder dette å forstå seg selv.

Ignatius etterlot seg to hovedskrifter, det ene heter Pilegrimens beretning og er en slags selvbiografi ført i pennen av en annen munk. Det andre, Åndelige øvelser, gjør rede for en metode eller et program for meditasjon og bønn. Øvelsene ble skrevet primært for veiledere som skulle følge opp folk i deres åndelige utvikling. Om noen ville kalle dette en «selvhjelpsbok» fra 1548, skal det bemerkes at det ikke stemmer helt med tanke på hvordan vi leser dagens selvhjelpslitteratur. Vi leser jo moderne selvhjelpsbøker nettopp for å slippe veiledere, større sammenhenger og framfor alt institusjoner. Dette var ikke tilfellet med den ignatianske læren, som var forpliktet på den katolske kirke, selv om Ignatius flere ganger ble rettslig forfulgt av inkvisisjonen (han snakket seg alltid ut av det). Øvelsene hans går i stor grad ut på å merke seg og bli bevisst på bevegelser i ens eget indre, for deretter å kunne vurdere, sortere eller «skjelne» hva som er hva i disse erfaringene. Spørsmålet er om Ignatius’ åndelige øvelser kan gjøre oss til bedre lesere.

Omvendelsen

Ignatius var adelsmann, ridder og en forferdelig forfengelig mann. Det gjør hans livshistorie i Pilegrimens beretning fabelaktig fornøyelig å lese. De forfengelige tilbøyelighetene skinner for så vidt også gjennom i enkelte av øvelsene. I 1521 kjempet Ignatius, 30 år gammel, mot franskmennene i slaget ved Pamplona og ble truffet i beina av en kanonkule. Kulen knuste det ene beinet og skadet det andre. Spanjolene overgav seg til franskmennene, som behandlet de sårede vel, og Ignatius ble sendt hjem. Kirurger og leger fra fjern og nær ble tilkalt. Beinpipene i beina lå i feil stilling, og måtte brytes opp på nytt. Han fikk ikke i seg mat og var døden nær. Kvelden før festen for den hellige Peter og den hellige Paulus, ble han imidlertid mirakuløst bedre. Og med tiden begynte de knuste beinpipene å vokse sammen, men under kneet lå én beinpipe over den andre på en måte som ville komme til å se merkelig ut. Jeg siterer: «Dette kunne han [Ignatius] ikke finne seg i, for han var bestemt på å gå tilbake til sitt verdslige liv og mente at den utstikkende beinpipen ville skjemme utseendet hans.» Historikere som har skrevet om Ignatius også ved hjelp av andre samtidige kilder, beskriver ham som «litt av en pikenes jens». Han ba kirurgene om å skjære beinpipen bort, selv om dette ville være enda mer smertefullt enn operasjonene han så langt hadde vært gjennom. På grunn av denne skjønnhetsoperasjonen måtte han holde sengen enda lenger enn forventet. Og det er her, liggende og lidende for skjønnheten, at en stor omvendelse skal skje. Og den skjer på grunn av hva han kommer til å lese.

Ridder eller helgen

Jeg kan si deg én ting med én gang: Hvis du likte Don Quijote, kommer du også til å like Pilegrimens beretning. Ignatius elsket å lese ridderromaner, og der han lå og led og kjedet seg, ba han om å få tilgang på slike oppdiktede fortellinger for å få tiden til å gå. Men det fantes ingen ridderromaner i huset! Det eneste av lektyre som var å oppdrive der og da, var en bok om Kristi liv og om helgenene, på spansk. Jeg skal sitere fra boka om det som skjer nå:

Ignatius leste ofte i disse og ble ganske grepet av det som sto der. Etter å ha lest en stund la han boken til side for å tenke. Han tenkte vekselsvis på det han hadde lest og på de verdslige tingene han før hadde pleid å tenke på. Blant alt det forgjengelige han tenkte på, var det særlig en tanke som grep hjertet hans så sterkt at han kunne være helt oppslukt av den i to, tre og fire timer uten å merke det. Han fantaserte om hva han skulle gjøre om han var i tjeneste hos en viss dame: hvordan han skulle komme seg til stedet der hun oppholdt seg, hvilke valgspråk han ville presentere for henne, og hvilke våpenbragder han ville utføre i hennes tjeneste.

Ridderromanene og fantasiene levde i Ignatius' indre, virker det som. Han kunne få tiden til å gå ved å oppholde seg der, helt uten input utenfra, så flere romaner var egentlig overflødig. Men ettersom han leste om helgenene, begynte et helt annet ideal å melde seg for ham. Helgenene levde jo også beundringsverdige og heroiske liv, på sitt stille vis, så annerledes enn riddernes. Så etter hvert, da Ignatius la fra seg helgenbøkene og tenkte over dem, begynte en ny fantasi å spille seg ut i hodet hans. Hvordan hadde det sett ut om han, i stedet for å bli en sagnomsust ridder, lyktes med å leve slik som den hellige Frans av Assisi eller den hellige Dominikus hadde gjort?

I lang tid ligger Ignatius dag ut og dag inn og veksler mellom ulike tenkemåter, ulike idealer. Han blir fengslet både av fantasiene om makt og ære og av fantasiene om å gi avkall på alt dette, for å leve et liv i fattigdom i Guds tjeneste. Der han ligger, begynner han å merke seg at selv om begge fantasiene har sine likheter, er det også en forskjell mellom dem. Fantasiene om ridderlighet gav ham glede der og da, men etterlot ham med en følelse av tomhet og misfornøydhet. Fantasiene om å «vandre barbeint til Jerusalem og ikke leve av annet enn urter», etterlot ham imidlertid med en følelse av trøst. Følelsen av glede og tilfredshet satt igjen, selv etter at han hadde forlatt tankene. Litt etter litt ble Ignatius seg mer bevisst disse forskjellene og å reflektere over dem. Sakte begynte han å gjenkjenne ulike krefter, tilbøyeligheter, begjær og lengsler i seg selv, og å skjelne mellom hva som er til gavn og ikke. Det er denne skjelningsprosessen som er kjernen i hans Åndelige øvelser.

Flere har ment at Cervantes faktisk må ha skrevet bindene om Don Quijote, den skarpsindige lavadelsmannen fra La Mancha, utgitt i 1605 og 1615, som en parodi på Ignatius. Det lar seg ikke bevise, men for meg virker det absolutt sannsynlig. I likhet med Don Quijote er Ignatius’ liv en fortelling om å la seg forføre av forfengelighet, men også om en slags uskyld og hellighet i det å forsøke å være noen, forsøke å være seg selv. Kontrasten mellom det indre og det ytre, mellom å rette seg mot noe utenfor en selv og å se innover for å granske seg selv, møtes i den ignatianske åndeligheten.  

Sortere i følelsene

«Kritikk» kommer fra det greske ordet kritikós, som vi finner igjen i ord som «kriterium», men også «krise». En krise er at noe blandes sammen sånn at det nesten er umulig å se klart. Krise er forvirring og kaos. For meg handler litteraturkritikk veldig mye om å skjelne, og det er her jeg tenker at vi som lesere kan lære et og annet av den gode Ignatius. For når vi vurderer en bok, må vi skille klinten fra hveten, prøve å få øye på og bli bevisst det som foregår, både inni oss selv når vi leser, og i boka. Begge deler samtidig. Det indre og det ytre. Grunnen til at kritikk er meningsfullt og viktig i samfunnet, er ikke først og fremst at den skiller mellom god og dårlig kultur, men at den lærer oss noe om å skjelne. Ved å lese god kritikk, øver vi oss i å reflektere, tenke og sortere i inntrykk.

Jeg vil presisere at jeg ikke tror det er oppnåelig å se klart, og at det antagelig er en god ting at det er tilfellet. Vi er veldig lite bevisste. Ting murrer og surrer som regel langt under overflaten uten at vi får tak på det, og sånn skal det være. Det gjør at ting har en tendens til å dukke opp for oss når vi minst venter det, på måter som skaper større og rikere forbindelser enn hvis alt var gjennomskuelig på én gang. Allikevel er våkenhet noe å etterstrebe, og når vi snakker om nye medievaner, oppmerksomhet og lesning, er det utrolig verdifullt at det settes søkelys på hva kulturen taper på at folk leser mindre enn før. Personlig synes jeg allikevel det er mer bekymringsverdig at vi slutter å bruke tid på å stirre ut i lufta, enn akkurat hvilke kulturuttrykk vi bruker tid på. Jeg tror den tiden vi bruker på å være stille, tåle og være alene og tilsynelatende, utenfra, gjøre ingenting, er enda mer sårbar for forstyrrelser og distraksjon, enn tiden vi bruker på å lese. Men denne tiden har mye å si for hva vi får ut av lesningen, eller hva som helst annet vi holder på med, livet, det vi har sett og hørt.

Hvis kritikk, i likhet med de åndelige øvelsene, har med det å skjelne å gjøre, kan vi lære av Ignatius at følelsene vi har, kan bety ulike ting og ha mange lag. Kanskje blir vi provosert av en bok fordi den trigger noe i oss som ikke har med teksten å gjøre. Kanskje blir vi forført av et poeng i en bok fordi det gir oss en identitet vi liksom kan smykke oss med. Og når vi skal vurdere den og si til noen andre hva vi synes, hvilke føringer ligger klare da? Hvilke posisjoner ledes vi inn i, hvordan vinkles frontene i en uenighet? Kan du kanskje kjenne på dårlig samvittighet for å være kritisk? Hva er i så fall den dårlige samvittigheten?  Er det en impuls til å være raus, er det frykt, eller faktisk forfengelighet? For kanskje har du ikke lyst til at noen andre skal kunne tenke dårlig om deg. Når det gjelder samvittighet, mener nemlig Ignatius at den kan være både for sløv og for overfølsom, og at begge deler er et like stort onde.

Sjelens tre krefter

Ignatius’ åndelige øvelser er en bønn og meditasjonspraksis. De innebærer blant annet å bruke det han kaller «sjelens tre krefter»: Minnet, forstanden og viljen.

I de åndelige øvelsene brukes disse tre kreftene gjerne til å leve seg inn i og meditere over en bibelsk hendelse. Første trinn er å bruke minnet til å hente fram «sannheten som allerede ligger i hukommelsen». Andre trinn er å bruke forstanden til å utforske dette innholdet som du har hentet fram fra minnet. Tredje trinn er å bruke viljen til å gi «et gjensvar fra hjertet».

Det skal sies at dette er en metode som er utviklet for å meditere over bibeltekster ganske u-kritisk. Jeg ville ikke fulgt den som en oppskrift på å skrive litteraturkritikk, men tror de tre punktene synliggjør noe av hva som faktisk foregår inni oss når vi leser og tar med oss det vi har lest videre. Vi leser, for deretter å bruke minnet til å gjøre teksten vår. Egentlig er det alltid minnet av teksten vi vurderer. Å bli bevisst på dette er nyttig, også for å kunne korrigere hukommelsen vår ved å komme tilbake til teksten, slik den er. Vi bruker, som Ignatius, deretter forstanden til å utforske innholdet av det vi husker. Hva er det som foregår her? Hva betyr det? Til slutt bruker vi viljen til å vurdere det vi har utforsket, og gi «et gjensvar fra hjertet».

For oss trenger ikke gjensvaret å være begeistret eller anerkjennende. Det kan være skeptisk, avvisende, men det bør være gjennomtenkt og ærlig, og sånn sett fra hjertet. Det er interessant at viljen er det som skal til her, særlig fordi viljen på Ignatius’ tid er veldig omdiskutert. Det er et av de virkelig store stridsspørsmålene rundt reformasjonen: Er viljen fri eller ikke? For å være ærlig er dette et spørsmål jeg tenker mye på, og jeg tror det er viktig. Jeg tror det kommer til å bli relevant på nye måter framover. Hvor fri er viljen og hvordan kan vi bruke den friheten? Vi skal ikke filosofere så mye over det her og nå, men for Ignatius er det i alle fall krystallklart at vi har en sterk egenvilje, og at den gjør det mulig for oss å respondere og handle.

Viljens samtykke

Carl Gustav Jung holdt en ganske lang forelesningsrekke om Ignatius’ Åndelige øvelser i Zurich mellom 1939 og 1940. Forelesningene er en nyttig inngangsport til Jungs ambivalente forhold til den katolske kirke, som utviklet seg etter krigen. Forelesningene ble utgitt på engelsk for første gang i år, og er interessante å lese – kanskje enda mer for å forstå Jung enn for å forstå Ignatius. Jung er også opptatt av Ignatius’ syn på viljen, og mener vektleggingen av denne er en typisk fallgruve i vestlig spiritualitet som handler for mye om disiplin. Gjennom Jungs lesninger blir Ignatius en paradoksal skikkelse. På den ene siden mener Jung at Ignatius er banebrytende i det å ta sine egne erfaringer på alvor. For med Ignatius blir kristen åndelighet en individuasjonsprosess der man også blir seg selv bevisst. Det handler altså ikke bare om å utslette seg selv og alle sine tilbøyeligheter i en eller annen form for fromhet. Snarere handler det om å bli klar over hva som bor i deg, for å kunne ta frie, opplyste valg. På en måte foregriper Ignatius visse aspekter ved psykoanalysen, og Jung trekker linjer til sin egen bruk av aktiv forestillingsevne i psykoterapien.

På den andre siden mener han at Ignatius, ved å legge så stor vekt på viljen, kan overstyre sine egne erfaringer og gi dem den betydningen han vil at de skal ha. Han tvinger erfaringene sine inn i et kristent skjema. Det er en veldig god og interessant innvending. Den kommer samtidig fra et såret sted i Jung, tror jeg, som i selvbiografien sin skriver om det å være prestesønn. Han opplevde farens kristentro som fryktbasert, en erstatning for selvstendig erfaring og tenkning. Det ble Jungs store prosjekt nettopp å bemektige seg sin egen erfaring, sin egen mytologi og komme til større bevissthet.

For å hente oss litt tilbake til litteraturkritikken igjen, tenker jeg på hvilke fristelser vi kan møte som lesere, knyttet til å overstyre erfaringen med viljen. Jeg kjenner meg ikke fremmed for fristelsen til å tilpasse også estetiske erfaringer til det jeg tror er forventet av meg, det andre vil være enig med meg i. Posisjonene er etablert allerede, stiene er ferdig opptråkket, og du vet som regel akkurat hvilke side av en sak du helst vil identifiseres med. Du vet også godt hvordan du tar plass der rent retorisk. Det er enkelt.

Samtidig som jeg tror at Jung har rett i at vi ikke kan stole for mye på viljen vår – den er nettopp ikke fri fra andres viljer, forventninger og ambisjoner – så tror jeg det er veldig nyttig at Ignatius får den på banen. En formulering han ofte bruker i sin beretning, er at viljen «gir samtykke» til følelsen.

Et litt morsomt eksempel stammer fra tiden etter han har blitt omvendt. Han har lagt ut på sin vei for å bli like eksemplarisk som helgenene. Men stakkars Ignatius plages noe helt vanvittig av det han kaller «skrupler», det vil si samvittighetsplager som helt har mistet roten i virkeligheten. For et moderne blikk virker det som at han pådrar seg en alvorlig angstlidelse. Til slutt må skriftefaren hans befale ham å ikke skrifte noen flere av disse bagatellsyndene han har blitt så nevrotisk opptatt av. Men Ignatius fortsetter å være så plaget at han faktisk fristes til å ta sitt eget liv. Siden dette også ville vært ansett som en synd, får han det for seg at han i stedet skal faste veldig strengt, for slik til slutt kanskje å bli bønnhørt av Gud og få fred i sjelen. Også denne ekstreme fasten sier skriftefaren hans at han må slutte med, og Ignatius adlyder. Han har så vidt begynt å lære om å skjelne mellom åndene i seg selv – det vil si mellom ulike typer tanker. Han begynner å skjønne at fromme ideer som gir seg ut for å tjene til det gode, egentlig kan være av det onde, og motsatt. Men Ignatius er fortsatt umoden og forfengelig, og begår stadig slike overdrivelser. Selv om han ikke avstår fra å spise og drikke, fortsetter han å avstå fra kjøtt, inntil han en morgen våkner og får en visjon av en kjøttrett foran seg! Jeg siterer: «Det var som om han skulle ha sett det i virkeligheten. Samtidig kjente han at viljen gav sitt samtykke til å spise kjøtt fra da av. Og selv om han husket sitt tidligere forsett, kunne han ikke tvile på viljens samtykke, og måtte bare bestemme seg for å spise kjøtt fra da av.» Skriftefaren ber ham om å tenke gjennom om dette kanskje var en fristelse, «men selv etter å ha gransket det nøye var han ikke i tvil».

Viljen er her ikke det styrende prinsippet, men noe som regulerer og kan gi samtykke til andre faktorer som lyst, behov og sunn fornuft. Viljen kan overstyre oss, men også komme våre behov og ønsker i møte og støtte oss når vi tar valg.

Henvendt utover

Nå lurer du kanskje på hvilken overføringsverdi dette har til litteraturkritikk. Jeg tenker at Ignatius’ åpenbaring om at det er riktig for ham å spise kjøtt, er en påminnelse om ikke å være selvrettferdig, moralistisk eller snobbete som kritiker. Ulike ting er faktisk bra for ulike folk. Hvis du for eksempel har veldig, veldig lyst til å lese krim eller Fifty Shades of Grey eller hva det nå er som frister, så kanskje du ikke trenger å avstå fra det. Kanskje du bare skal nyte det, eventuelt granske deg selv nøye og utforske hva det gir deg, studere dine skrupler og reflektere over dem? Eller ta den gode, gamle Ignatius-testen: Er det gleder som blir sittende igjen selv etter at du har forlatt bøkene, eller etterlates du med en følelse av tomhet og mistrøstighet?

Vi må tilbake til øvelsene og hvorvidt de kan brukes som en slags metode for å lese. Øvelsene er lagt opp over flere uker, og er forskjellige fra dag til dag. Ignatius er opptatt av «fantasiens fem sanser», og en del av meditasjonen er å forestille seg scenen der noe skjer – det kan for eksempel være å se for seg helvete og hvordan det føles å være der. Det er ganske sprøtt å lese denne trinn-for-trinn metoden når vi kommer så langt. Hvordan høres det ut, hvordan lukter det og hvordan smaker det i helvete? Ignatius kommer med et forslag: Det smaker av tårer, sorg og gnagende samvittighet. Dette er heldigvis ikke så relevant for oss som lesere av skjønnlitteratur, siden forfatteren på mange måter har gjort jobben med å male ut fantasiens sanser for oss. Vi hopper derfor til neste punkt, samtalen. Flere av øvelsene avsluttes nemlig med en tenkt samtale, gjerne med Jesus Kristus selv, eller Maria, eller Gud. Eventuelt et kollokvium med alle tre. Du ser dem rett og slett for deg og samtaler med dem, forestiller deg hva de ville spurt om og hvordan du ville svart. Dette er også noe Jung stiller spørsmål ved. Han reagerer på at det hele tiden er et så utadrettet fokus i de åndelige øvelsene til Ignatius, sammenlignet med praksiser fra andre steder i verden. I kristendommen er åndeligheten i stor grad henvendt til noe utenfor en selv. Man kan absolutt nyansere dette, men Jung ser «østlig spiritualitet», for å kalle det det, som en renere søken innover. Hva gjelder litteraturkritikk, tror jeg imidlertid at dette ofte er noe av det viktigste jeg gjør. Ikke å snakke med jomfru Maria, altså, men gjerne med noen andre, og ikke minst det å ha en redaktør. Vi trenger å henvende oss til noen som utfordrer, bekrefter og kan korrigere oss når vår egen stemme og våre egne tanker forsvinner i støyen fra gode og onder ånder. Redaktøren er din åndelige veileder.

For å gjøre det klart: Jeg praktiserer ikke Ignatius’ åndelige øvelser som en metode for å skrive litteraturkritikk. Men jeg tror absolutt han har noe å lære oss om å det å skjelne. Det handler om å bli klar over vår egen hukommelse, vår egen forstand og vilje, og å aktivisere disse «sjelskreftene» i møte med litteratur, så vel som alt annet i livet. Ikke minst minner Ignatius om at vi er hele mennesker, med en kropp som noen ganger er skadet eller syk, andre ganger frisk og engasjert i omgivelsene. Vi er fantasiene våre, og disse formes og påvirkes utenfra, av hva vi leser og ser. Han lærer oss om å holde øye med vekselvirkningen mellom det indre og det ytre, og han lærer oss å le av oss selv, særlig oss kritikere, de mest forfengelige av alle mennesketyper. Måtte Ignatius’ ånd være med oss alle, i vår heroiske strid mot helt likegyldige samtidsromaner, og i vår helgenaktige askese og praktisering av måtehold når det dreier seg om alle andre kulturuttrykk enn boka.

Jeg avslutter med Ignatius sin bønn, som heter «Ta Herre, ta imot»:

Ta Herre, ta imot all min frihet, min hukommelse,
min forstand og hele min vilje,
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det –
til deg Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt. Bruk det slik du vil.
Gi meg din kjærlighet og nåde,
det er nok for meg.

Dette er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt på Kritikerseminaret under Norsk Litteraturfestival, 25. mai 2023.