Kritikken som plattform

I høst har jeg reist til et Europa som ikke ligner mitt eget – et kontinent på kanten av stupet, der innvandrere er fiendtlige invasjonsstyrker sendt av hatefulle eliter, mens noen få tapre patrioter står imot. Guidene mine var forfattere som beveger seg på den radikale høyresida. En særlig oppløftende reise har det ikke vært, men lærerik på sitt vis; jeg har fått noen nye perspektiver, lært en del om folk som står langt fra meg politisk, og ikke minst fått trent selvbeherskelsesmuskelen (den du trenger for å lese side på side med drøye påstander uten å tvitre om det).

Dette er bøker – både skjønnlitteratur og sakprosa – som skrives og leses i stort monn, men som sjelden slipper gjennom bokredaksjonenes nåløye. I miljøene der de er populære, brukes dette som et bevis på at deres virkelighetsbeskrivelser stemmer: Kritikere, som mediene for øvrig, er feiginger og posører som ikke tør å ta i det politisk ukorrekte.

Er det noe i dette? Har kritikken en blindsone når det gjelder ubehagelige meninger? Og hvordan skal kritikere forholde seg til litteratur med et ideologisk innhold de misliker.

Anmeldelsen som forsvant

I sommer ble den velkjente sjangeren «debatt om en bok ingen har lest» tatt opp et hakk: Det stormet rundt en anmeldelse som aldri kom på trykk. Det begynte med et oppslag i Dag og Tid om at tidsskriftet Prosa hadde antatt, men så refusert en anmeldelse av Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd (Document forlag, 2019), skrevet av den erfarne frilanskritikeren Per Hem. Fosli er rådgiver for FrP og kulturredaktør for det høyreradikale nettstedet Document.no. Bokas hovedtese er at nasjonen Norge står på kanten av et stup grunnet muslimsk innvandring. Avisa siterte fra en e-post Hem hadde fått fra redaktør Merete Røsvik, der hun skrev at hun hadde ombestemt seg om anmeldelsen etter å ha lest Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert (Krangel & uro forlag, 2019). I saken anførte Røsvik at hun mente teksten holdt for lav kvalitet, noe Hem avfeide som tøv.

Som ofte skjer med slike kulturdebatter, begynte den rotete, men ble snart svært enkel – for dem som kastet seg på. Mot Røsviks flokete beretning om tvil, kvalitet og en famlende redaksjonell håndtering, sto en langt enklere og sterkere fortelling: Den om pk-redaktøren som sensurerte noe hun ikke likte. Ytringsfriheten var truet, og over hele landet ble vardene tent. Krigstrompetene låt forutsigbart høyest i miljøet rundt Document, der enkelte – noe paradoksalt – tok til orde for Røsviks avgang som redaktør på grunn av hennes meninger. Men det kom kritikk fra langt flere og langt klokere stemmer basert på premisset om at teksten hadde blitt kassert på grunn av det ideologiske innholdet i Foslis bok. Samtidig forsvant utgangspunktet, den refuserte teksten til Hem, stadig lenger bort i tåkeheimen.¹

Der skal jeg la den ligge inntil videre. Debatten blottla uansett smertepunkter i den kritiske offentligheten, og i den heite koronasommeren smeltet den inn i en rekke andre debatter om ytringsfrihet og grensedragninger i det offentlige rom. Ord som scenenekt og cancel culture dukket stadig opp. For ordens skyld: Scenenekt, eller no-platforming, henviser til det å utestenge personer eller grupper som ansees som farlige eller ekstremistiske, fra det offentlige rom. Cancel culture, eller kanselleringskultur, beskriver praksisen der det manes til boikott av folk med «problematiske» holdninger eller bedrifter som legger til rette for at de tjener penger. Ingen av ordene er spesielt beskrivende for Prosa-saken – men måten debatten antente på, tyder på at mange er bekymret for en utvikling der folk med ubehagelige eller kontroversielle meninger skal stenges ute fra offentlig debatt.

Godhetslitteraturen

For den som leter, finnes det nok av tegn til at litteraturfeltet holder på å bli kvelt av godhetstyranni. Ta debattene rundt Svenska Akademien og «verdige» vinnere av nobel- og andre priser. I 2017 publiserte den svenske avisa Dagens Nyheter en rekke alvorlige overgrepsanklager mot Jean-Claude Arnault (bedre kjent som «Kulturprofilen»), ektemannen til poeten og akademimedlemmet Katarina Frostenson. I striden som fulgte, ble Akademien revet fra hverandre (flere stoler står fortsatt tomme), og det ble ikke delt ut noen nobelpris i litteratur i 2018. I vakuumet som oppsto, besluttet en gruppe som kalte seg Den Nya Akademien, å dele ut en ny pris. Den var ment som protest; gruppa ville «minne om og påvise at litteratur hører sammen med demokrati, åpenhet, empati og respekt – ikke privilegier, interessekonflikter, arroganse og sexisme».² Initiativet og prisen til den karibiske forfatteren Maryse Condé fikk en del ros, men ideen om litteraturens iboende godhet fikk mange til å steile. Tolket i beste mening var den ulidelig naiv og selvgod. I verste mening kunne man ane et autoritært krav om moralsk renhet i litteraturen.

Åsa Linderborg, som markerte seg som en kontrær stemme gjennom den svenske metoo-debatten, så det siste. I en kommentar satte hun debatten i sammenheng med et behov for å utestenge ubehagelige holdninger og spurte retorisk: «Er det ikke selv slik at noen av litteraturens fremste forfattere – før som nå – har gjort romankunst av meninger som ut fra et godhetsperspektiv er fullstendig kvalmende?»³ Linderborg trakk fram Hamsun og Handke, Pinter og Houellebecq – store forfattere som har blitt møtt med heftige protester og krav om boikott på grunn av deres politiske syn. Samtidig viser eksemplene at stridsspørsmålene verken er nye eller spesifikt svenske. Den norske Handke-debatten, som blant annet gikk i Vinduet, viste alt annet enn et unisont renhetskrav; her kranglet kritikere og forfattere i så stort monn at det ble en hel bok av det – Kaja Schjerven Mollerin og Henning Hagerups antologi Handke-debatten: Dokumentasjon, videreføring, analyse (Kolon forlag, 2015).

I Linderborgs dagbokroman Året med tretten måneder (Gyldendal, 2020) skriver hun mer inngående om hvordan svensk kulturliv forsøker å stenge for alt som lukter av ytre høyre, samtidig som Sverigedemokraterna vokser. Hun nevner særlig stridene rundt bokmessen i Göteborg, som over 200 forfattere og intellektuelle boikottet i 2017 fordi nettavisa Nya Tider – som i svensk presse beskrives som høyreekstrem⁴ – var representert med en stand. «Det finns de som på fullaste allvar menar att fascismen bultar på porten», skrev Linderborg. «… Men den som verkligen menar sig tro på jämlika samhällen måste också tro på jämlika samtal. Det blir svårt om man inte ens kan vistas i samma rum.»

En av dem som sto i front for boikottaksjonen, var kritikeren og poeten Athena Farrokhzad, som har ropt varsko om fascismens frammarsj. I det store diktet «Brev til Europa» uttrykker hun både uro over den politiske utviklingen og frustrasjon over en svensk presse som hun mener tar over ytre høyres dommedagsprofetier: «Europa, det brenner i Clichy, det brenner i Brixton, det brenner i Husby. / Det brenner i øynene mine når jeg leser avisen. / Har du tenkt å la følelseslivet ditt bli styrt av høyresidens mediehus? / Det fantes mer fri presse under vikingtiden enn i dine demokratier.»⁵. Hun skriver om rasistisk trakassering, frykt for å bli deportert, om terroren 22. juli. I dette perspektivet finnes ikke den «jämlika samtal»: Hva som blir sagt i den offentlige samtalen påvirker folk som er politisk maktesløse, påpeker Farrokhzad.

Det er uroen over hva ordene, når de slippes løs i offentligheten, kan bidra til å gjøre, som ligger bak scenenekt- og kanselleringssakene som jevnlig dukker opp på den internasjonale litteraturscenen. Men grensa mellom det farlige, det ufine og det platte er ikke alltid klar. Den mye hypede boka Amerikansk jord av Jeanine Cummings (Gyldendal, 2020) ble kastet ut av Oprah Winfreys bokklubb etter at forfatteren ble beskyldt for å skrive rasistiske stereotyper. Kampanjen mot henne ble såpass voldsom at forlaget avlyste en rekke foredrag fordi de fryktet for forfatterens sikkerhet. Forlaget til overgrepsanklagede Woody Allen, Hachette, bestemte seg for å trekke selvbiografien hans etter protester fra både Allens barn og mange av forlagets ansatte. Andre ganger er skyldspørsmålet mer uklart. Den tyske forfatteren Monica Maron ble nylig kastet ut i kulda av sitt mangeårige forlag S. Fischer, angivelig fordi forlaget mente hun var «politisk uforutsigbar». Bakgrunnen er at hun har gitt ut en bok på et annet forlag som igjen har bånd til høyreekstreme aktører. «Kontaktschuld»⁶, kaller tyskerne dette: skyld som smitter over. Har du stått for nære en som er smittet med dårlige holdninger, er det best å trekke seg unna deg også.

Smil litt 'a

Kontrære forfattere lever farlig, men det er ikke alltid en ulempe. Det finnes nemlig også en sterk motsatt impuls i kritikken – en impuls til å opphøye den litteraturen som tar for seg tabuer, det forbudte, farlige og frastøtende, til å la seg fascinere av enfants terribles som pirker borti samfunnets normer.

Kroneksempelet er erkeprovokatøren Michel Houellebecq. Uansett hva han skriver om – feminismens fallitt og Vestens råtne seksualmoral, islam som vil få Vesten til å underkaste seg (underkuede som vi er på grunn av feminismens fallitt og råtten seksualmoral), distriktsopprør (mot et Europa som har underkastet seg islam og har mistet livslysten på grunn av feminismen og dens råtne seksualmoral, osv.), blir han heist på pidestallen. Houellebecq har blitt hjemsøkt av anklager om å være rasist og kvinnehater fra starten av karrieren. I store intervjuer har han inntatt alle tenkelige posisjoner som kan hisse på seg et venstreliberalt kulturfelt. Antifeminisme, islamofobi, anti-egalitarianisme og omfavnelse av Donald Trump – you name it. Med årene har forfatteren beveget seg stadig tydeligere inn i et høyreradikalt landskap, uten at det har skadet hans karriere nevneverdig. Snarere tvert imot.

Mottakelsen av Houellebecq ser ut til å henge sammen med hvorvidt man ser bøkene hans i direkte sammenheng med den politiske virkeligheten utenfor, eller som satire. Om Underkastelse (Cappelen Damm 2015), der et «moderat» islamsk parti griper makta i Frankrike og umiddelbart innfører et slags sharialovverk, skrev Ane Farsethås for eksempel at den var «komisk tilskrudd», og at «den forfatteren aller mest peker nese til her, er leseren som forsøker å trekke altfor mye mening ut av hans roman i stedet for å stole på sin egen». Knut Hoem i NRK skrev at boka er en «lovsang til den frie, kunstneriske ytring». Houellebecq er riktignok hatet av mange, men virker for mange kritikere likevel mest å være en elskelig surpomp, en karikatur av alles sinte, rasistiske onkel på julemiddagen. Samtidig omfavner kommentariatet utenfor kultursidene ham som en mørk profet, en visjonær som har spådd alt som har gått til helvete, fra islamistisk terror og høyrepopulismens framgang til de gule vestene. Med houellebecqske briller på er det unektelig morsomt å se på kulturelitens nesten masochistiske glede over å bli refset, skjelt ut og hundset.

Kritikken har alltid stått i et spenningsforhold til moralen – samfunnets, forfatterens, sin egen. Mens det er lenge siden bøker først og fremst ble vurdert ut fra oppbyggelighet, dras kritikere fortsatt mellom å ønske seg en litteratur som viser sannheten (uansett hvor motbydelig den måtte være), og at den skal være moralsk riktig, skriver Frode Helmich Pedersen i en artikkelserie i BLA. Han advarer mot en ny moralistisk dreining, særlig utløst av virkelighetslitteraturen: «Faren ved en moralsk orientert kritikk er … at den litteraturkritiske teksten i for stor grad utsettes for selvsensur. Det som da vil skje, er at kritikeren ikler seg gevantene til den offentlige moral, og dermed blir ute av stand til å anerkjenne verdien også av de sidene ved verket som man ikke er beredt til å stille seg bak, i alle fall ikke offentlig.»⁷

Men hva om det motsatte skjer – om kritikeren, kanskje i frykt for å ikle seg offentlighetens kommunegrå gevanter, omfavner det moralsk forkastelige bare fordi? Ifølge den irske forfatteren Angela Nagle har preferansen for det subversive og grenseoverskridende i kunst og kultur gjort at særlig venstresida ble tatt på senga av nye stilvalg på ytre høyre side. I boka Kill all normies (2017) beskriver hun framveksten av det nettbaserte alt-right, der folk tilnærmet seg politikken gjennom memer, nihilistisk humor og flørting med «forbudte» tanker og symboler. Strømningen, som fra starten av inneholdt vaskeekte høyreekstremt tankegods, ble av mange oppfattet som kul og punkete – mørk, men spennende. Den sto også i sterk kontrast til en hypersensitiv nettkultur preget av stempling og kampanjer mot «farlige» ideer (ikke ulik Linderborgs beskrivelse av svensk debatt). Dermed kunne ytre høyre komme seirende ut av kampen om både ytringsfriheten og kunstnerisk fritenkning. Ikke overraskende er det nettopp satiren som står i spissen. Den skarpe satirikeren har alltid hatt en spesiell plass i samfunnet: fredet og fredløs, elsket og hatet. Den som er kritisk, risikerer alltid å bli møtt med anklager om moralisme og humørløshet: Smil litt ‘a!

Scenens betydning

I Prosa-debatten delte de seriøse stemmene seg i to leirer som aldri ble enige om premissene og derfor snakket forbi hverandre store deler av tida. Den største og tyngste besto av dem som mente at all slags tankegods bør kunne debatteres. Jurist og forfatter Rune Slagstad tok til orde for «intellektuell strid» i kritikken og mente Foslis bok burde få seriøs behandling: «Boka må få eit tilsvar. Ho hadde fortent ein kritisk omtale, også i Prosa. Her er det mykje å ta tak i.»⁸ Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen istemte: «Problemet oppstår hvis kravet om ikke å forholde seg til Foslis bok, eller andre tvilsomme og farlige ideologier, gjøres allmenngyldig, altså skal omfatte alle medier», skrev han⁹, uten å opplyse om hvem som hadde uttrykt et slikt krav. Poenget er likevel viktig: Vegring mot å debattere bøker og ideer som man anser som farlige, kan bekrefte folks opplevelse av å bli kneblet og kan ende med å forsterke slikt tankegods. I denne leiren befant også Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup seg, som med tabloid teft sikret seg en utvidet versjon av Hems anmeldelse til et temanummer om polarisering.

På den andre siden av debatten var man opptatt av de redaktørstyrte medienes rolle som portvoktere til offentligheten og en bevissthet om at mediedekning kan bidra til å legitimere og normalisere ytterliggående ideer. Vårt Land påpekte i en leder at mange sakprosabøker går ubemerket hen, og at Fosli fikk langt mer spalteplass enn de fleste. Hege Ulstein i Prosas redaksjonsråd – som udelt stilte seg bak Røsvik – sa i Dag og Tid at hun ikke mente Fosli var en «så interessant samfunnsdebattant at det er viktig å gi han meir merksemd».

Det er en liten, men betydningsfull forskjell: Mens forkjemperne for strid og åpen debatt hamret på at folk ikke skal nektes en scene, snakker redaktøransvar-siden om hva det innebærer å gi plass til noe. Ta Slagstads argumentasjon mot scenenekt:

«Scenenektkrav ber bod om ein grunnleggjande mistillit til medborgarane, og ei hybrisprega oppfatning av eiga dømmekraft: Eg, scenenektaren, gjennomskodar kor farleg og potensielt tankekorrumperande bodskapen frå talaren er. Eg er likevel sterkt i tvil om mange av medborgarane mine gjer det. Derfor bør dei ikkje verte utsette for det farlege tankegodset, det må ikkje få ein scene. Kvifor skal vi ha demokrati om vi tenkjer på den måten?»

Det er godt sagt, og overbevisende argumentert. Men framstillingen av offentligheten som arena for fri meningsbryting, besnærende som den er, er også litt teoretisk. Alle som har jobbet redaksjonelt, vet at det refuseres mangt og mye. Det er en selvfølgelig del av kritikeres og redaksjoners oppgave å velge ut hvem som skal få en scene – å plukke opp fra mylderet av utgivelser og ytringer det som er interessant og viktig. Hvem ellers skal gjøre det? Mye tyder på at det er nettopp dette som gjør at ytterliggående aktører fortsatt gjør sitt beste for å få plass på scenene som før var selve offentligheten. Mens alt i dag kan spres via egne kanaler, noe ytre høyre ikke går lei av å påpeke, er det fortsatt kø for å komme inn i «salongene».

Leser man litteraturen som skrives i det høyreradikale landskapet, går denne dobbeltheten igjen: Mediene, samt resten av kulturlivet, beskrives som hjernevaskede, dumme og fiendtlige. Men de skal brukes strategisk, blant annet ved å pakke om og selge inn ekstremt tankegods – som å forskjellsbehandle, kanskje deportere, deler av befolkningen ut fra etnisk opprinnelse eller tro og så tvil om ulike gruppers lojalitet til landet – gjennom medier og kultur. Kritikere som ikke kjenner til denne metapolitikken, kan fort ende som nyttige idioter. Et eksempel er da NRKs kritiker Knut Hoem, i en omtale av reportasjeboka Identitær av den danske journalisten Rasmus Dale Halland, satt i P2 og diskuterte «remigrasjon» – identitærbevegelsens nytale for deportasjon av muslimsk europeisk befolkning – uten å problematisere begrepet.

Kritikkens antitese

Men noe skurrer med argumentet om å ikke «gi mer plass» til Fosli. En ting, som Per Hem betimelig påpeker i Samtiden, er at han er en viktig premissleverandør til ytre høyre fløy i Norge. Boka er ikke politisk agitasjon, men et intellektuelt bidrag som introduserer nye ideer og teorier til det høyreradikale landskapet. Den viser tenkning i bevegelse, hvordan fiendebilder males, og hvordan ideer om for eksempel hudfarge nå drøftes åpent hos FrP.

Det er også noe annet i spill: Hvis all omtale av en bok sidestilles med «å gi en plattform» til forfatteren og dermed «legitimere» innholdet i boka, har reklamebransjens logikk (all PR er god PR) blitt til et dogme – og kritikken har tapt. Kanselleringskulturen vokser ut av et samfunn der markedets logikk har sneket seg inn i alle domener, den er en logisk konsekvens av ideen om forbrukermakt og sosiale medier-dynamikk. Men den er kritikkens antitese.

Prosa-debatten viste heldigvis få, om noen, antydninger til kanselleringstendenser hos litteraturkritikere. I arbeidet med denne artikkelen har jeg prøvd å finne ut om noen i feltet tok til orde for å utestenge Fosli fra offentlig debatt. Det viste seg å være vanskelig å finne – og ikke bare for meg. Høyreradikale rights.no viet en hel artikkel til én kommentar på en Facebook-tråd, skrevet av forlagsredaktør Nazneen Khan-Østrem. Hun skrev at «Fosli er så OUT»¹⁰. Artikkelen er ellers et grundig forsøk på å diskreditere og stemple Khan-Østrem som debattant.

Mange kastet seg derimot på for å forsvare Hem og Fosli mot påstått knebling. Likevel var det ikke bra nok for Fosli og Document.no. En kritisk omtale av boka av Bjørgulv Braanen blir beskrevet som «et forsøk på å kvele den nasjonale gjenoppvåkningen». Braanen beskyldes for brunbeising og for å ha «et totalitært hjerte»¹¹. Fosli selv beklager seg på Document.no 17. juli over at «[Hege] Ulstein stiller høyere krav til omtale av en innvandringskritisk bok enn hva som rutinemessig slipper gjennom av omtaler og kritikk av innvandringsliberale bøker»¹². Her er det lite «intellektuell strid», snarere konturene av en kamp der målene stadig flytter seg, og der alt annet enn rosende anmeldelser vil kunne brukes for å hevde seg uglesett, kneblet og usynliggjort.

I debatten om Hems anmeldelse av Foslis bok, som for alltid vil ligge ulest i skuffen som en pistol som kanskje er ladd, viste den kritiske offentligheten en tydelig og sunn refleks til å stå knallhardt på forsvaret av ytringsfriheten, og til å yte sterk motstand mot utestenging av forfattere og forlag på grunnlag av ideologisk ståsted. Det er godt å få slått fast. Det neste man kan ønske seg, er flere kritiske samtaler om hvordan vi skal møte dem som opererer på kanten – både sakprosaforfattere som bygger broer mellom ytterliggående ideer og en bredere offentlighet, og satirikere som gjemmer seg i romanens moralske uansvarlighet mens de kanaliserer konspirasjonsteorier og brune sentimenter. Hvordan dra opp grenser uten å skape et klima preget av stempling, «kontaktskyld» og berøringsangst? En god start vil være å ikke ta ytre høyres ord for det hver gang de roper opp om å bli kneblet, ikke kalle alle man ikke liker for fascister, og å ikke la den enkle fortellingen vinne over det kritiske blikket.