Leirkommandant, kommer også hjem til deg

1. Jerusalem

«Leaving Israel, always the same questions: ‘Do you have an Israeli passport?’ ‘No.’ ‘Have you ever had an Israeli passport?’ ‘No.’ ‘Are you sure?’ ‘Yes, I don’t suffer from dementia.’»¹

«Jødene er vår ulykke.»

Teksten, på tysk, står malt i store, hvite bokstaver på en kjerre. Et svarthvitt-fotografi fra 1930-tallet, oppi kjerra er det mennesker.

Jeg er i Jerusalem, på Yad Vashem, det israelske museet over holocaust, og jeg stivner til. Ordene på kjerra gir gjenklang, jeg har lest dem – eller noen ord som ligner veldig – bare dager i forveien. Det var i Arnon Grunbergs roman De joodse messias («Den jødiske messias») fra 2004. Romanen handler om Xavier Radek, som vokser opp i et besteborgerlig hjem i Sveits. Bestefaren hans var nazist, «en gentleman som forsto dødens håndverk». Som ham er Xavier talentfull og ambisiøs. Han kan bli alt han ønsker, og han ønsker å bli det jødiske folks trøster. Xavier ser det som sin oppgave å minske lidelsen i verden, og den beste måten å gjøre det på er å bli en av jødene, en av lykkens fiender, som de omtales i romanen. Til alle som vil høre, og andre, gjentar Xavier at han skal trøste lykkens fiender.

Den jødiske messias er et trollspeil av en roman, der jødenes trøster ender med å gå i fotsporene til Han-du-vet, som Hitler kalles av Xaviers mor. Den handler også om et forsøk på å oversette Mein Kampf til jiddisk, og boka siteres flittig. Likevel hadde jeg ikke fullt ut tatt innover meg at det var nazistenes ord jeg leste, før jeg altså står her i Yad Vashem foran en monter med bilder fra trettitallets Tyskland. Jeg har reist hit for å utforske det jødiske temaet i Grunbergs forfatterskap uten helt å vite hva jeg leter etter, hva slags innsikter jeg tror jeg vil oppnå. Jeg vet heller ikke om dette er en innsikt eller bare fyllingen av et pinlig kunnskapshull. Men nettopp her ligger en grunn til å skrive om Grunberg nå: en fornemmelse av et hull.

Som nederlender har jeg vokst opp med et visst innslag av jødisk kultur og historie som en selvsagt del av (den litterære) offentligheten. I Norge, der den jødiske befolkningen var langt mindre og mindre til stede i kulturlivet, finnes ikke en tilsvarende sterk tradisjon. For mange vil nok den amerikanske jødiske litteraturen, med forfattere som Philip Roth og Saul Bellow, være mer kjent enn den europeiske. I det siste har jeg tenkt på det som et savn. Ikke bare fordi man går glipp av gode forfattere, men også fordi skjønnlitteraturen kan gi innsikter i fenomener, i Zeitgeist om du vil, som ikke historieverk kan gi på samme måte. I debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (Gyldendal, 2018), der hun argumenterer for at Norges jødiske befolkning ble sveket av hjemmefronten under krigen, dukket det opp spørsmål som handler om både fortid og nåtid: Hvem sees på som del av befolkningen i en nasjon, hvilke grupper sees på som annerledes? Hvem får definere «oss» og «dem»?

Det er nettopp slike spørsmål Grunberg skriver om, uavlatelig og nådeløst.

2. Amsterdam

«Hos noen familier i Nederland lukter det rosenkål, hjemme hos oss luktet det Zyklon B.»²

Arnon Grunbergs forfatterskap er som en organisme med hundre forgreininger. Han har publisert romaner, dikt, skuespill, dagbøker, brev, reportasjer, essays, aviskommentarer. Han har vært programleder på TV og gått undercover i militæret og på mentalsykehus. Han har bodd utenfor Nederland siden 1995, men er konstant til stede i landets offentlighet som leverandør av skandaler, ideer og politiske analyser. Grunberg er oversatt til en mengde språk, men sørgelig oversett i Norge med unntak av romanene Historien om min skallethet (2003, skrevet under psevdonymet Marek van der Jagt) og Fantomsmerter (2004).

En nomadisk flyt og et kosmopolitisk overblikk preger forfatterskapet.³ Romanpersoner flakker over hele verden, forfatteren selv blogger daglig fra ulike steder – New York, Tel Aviv, München, Sorrento. Men bak personaen, «hotellmennesket» som er hjemme overalt, ligger røtter som er godt synlige. Den jødiske (familie-)historien er et verkende sår i mye av det Grunberg skriver, og et utgangspunkt for hans utforskning av menneskenes tilbøyelighet til å påføre hverandre lidelse i mer eller mindre organiserte former.

Debutromanen Blauwe maandagen («Blåmandager») fra 1994 er en selvbiografisk førstepersonsfortelling om en tenåringsgutt som vokser opp i en dypt traumatisert tysk-jødisk familie i Amsterdam. Foreldrene har overlevd konsentrasjonsleirene; fortelleren er opprørsk og grenseoverskridende, en jødisk Holden Caulfield som skulker skolen og drikker cocktails på luksushoteller. I bokas andre del, etter farens død, lever han et omflakkende liv preget av løgn, strøjobber og sex med prostituerte samtidig som han forsøker å rive seg løs fra familien.

Romanen landet i Nederlands søvnige litterære offentlighet med et brak. Særlig eldre kritikere mente debutantens «pornografiske» fantasier og utlevering av egne foreldre var en skandale. Andre falt pladask for forfatterens særegne humor og blikk for det absurde. Når jeg leser boka igjen, er det likevel sårheten som slår meg mest, smerten pakket inn i et lag humor og distanse tynt som sellofan. Grunberg skildrer en familiedynamikk der medlemmene er fullstendig avhengige av hverandre og samtidig ikke holder ut hverandres nærvær – eller eksistensen som sådan:

«Også den kvelden satt vi til bords. Faren min sovnet stadig vekk, og da slo moren min på hodet hans med skjeen sin.

’Det hviler en forbannelse over denne familien’, sa han, etter at hun hadde slått ham våken en gang til. Moren min lever i en verden der det verken er dag eller natt, og der det ikke finnes noen mennesker lenger, faren min venter på børsnoteringene, som jeg tror ikke har blitt sendt på over tjue år, og søstera mi er gift med en mann som ber tre ganger om dagen: morgenbønn, middagsbønn og aftenbønn, og i mellomtiden jobber han for et forsikringsselskap.»

Selve hjemmet som Grunberg her beskriver, var ikke helt ukjent for den litterære offentligheten. Den jødiske familien preget av traumer, taushet og et innbitt overlevelsesinstinkt er en kjent størrelse i nederlandsk litteratur. Før andre verdenskrig bodde det 140.000 jøder i Nederland. Rundt 101.800 av dem ble drept. Holocaust slo et gapende krater i landets offentlighet. Fra det klatret neste generasjon opp, børstet asken fra klærne og skrev om å vokse opp med slektstrær full av hull og nervebunter som foreldre. Det ble en egen sjanger: den såkalte annengenerasjonslitteraturen.

Grunberg har alltid motsatt seg å bli satt i denne båsen, og etter debuten gikk han bort fra autofiksjonen. Forfatterskapet delte seg i to: romanene, som handler om menn i internasjonale yrker som havner i relasjonelle og stadig oftere også geopolitiske forviklinger, og en enorm mengde mer eller mindre selvbiografiske tekster. I mange av disse gjenkjenner man familiekonstellasjonen fra Blåmandager: en avdød, eldre far, en mor som holder fast på minnene fra leirene som en livline, og en eldre søster som blir kolonist i Israel. I et reisebrev fra Vestbredden fra 2004 skriver han: «Min mor hadde blitt befridd fra leiren, og min søster kunne ikke vente til å bosette seg i en leir selv. Jeg var ikke blind for den tragiske ironien i det hele, men vil egentlig ikke si noe mer om det.»

Det siste måtte tas med en klype salt: Konsentrasjonsleirer i ulike former, nazismen og Israel, og ikke minst den tragiske ironien i det hele, skulle vise seg å bli et sentralt tema i forfatterskapet.

3. Jerusalem

«Men er jeg en jødisk forfatter? Mye heller en europeisk forfatter, faktisk, en som for tida bor i Amerika. Likevel, hvis de forventer at jeg spiller rollen av den jødiske forfatteren, så er det det jeg gjør.»⁴

Det dirrer i lufta i Jerusalem, det er sukkot, løvhyttefesten, og jøder fra hele verden strømmer til den hellige byen. I et naivt ønske om å forstå landet har jeg sjekket inn på en AirBnB drevet av noen hjertelige sionister. De inviterte meg umiddelbart til lunsj. På koscher-kjøkkenet deres gjentok jeg bevegelsene i den rituelle håndvasken, jeg mumlet ordene i bordbønnen og følte meg, som alltid når jeg inviteres inn i religiøse rom, som en bedrager. Det er ikke bare det at jeg ikke tror på det jeg sier. Menneskenes hang til regler og ritualer fascinerer meg, men tilskuerrollen gir meg også en emmen smak i munnen. «Jeg elsker folkeslag som fortsatt har en ekte kultur», sier Bettina, Xaviers dumsnille kjæreste i Den jødiske messias. Hun skildres som en naiv godhetsposør, som er blind for alt som ikke passer inn i hennes ideer om undertrykte minoriteter.

I Blåmandager er det moren i familien som passer på at de jødiske høytidsdagene overholdes. I andre del skulker fortelleren, men det jødiske året er likevel sterkt til stede i hans og bokas bevissthet: Han markerer seder-aften (i den jødiske påsken) ved å drikke seg full på en kafé og spørre om de serverer «gasskammersuppe»; jom kippur feires «under jorda» hos en prostituert. I de seinere Grunberg-romanene finnes det forholdsvis få spor av praktisert jødedom, fram til Den jødiske messias, der Xavier Radek altså forsøker å bli jøde. Som fjortenåring begynner han å gå i synagogen, til foreldrenes forskrekkelse, og blir kjent med en rabbiner og hans sønn Awromele. Drevet av nysgjerrighet som går over i forelskelse, ber han Awromele om å lære ham opp i å være jøde. Det fører blant annet til en av de mest groteske omskjæringsscenene i nyere nederlandsk litteratur⁵, der Xavier blir lemlestet av den gamle, halvblinde kommunisten Schwartz. Xavier vil bli en del av det utvalgte folk for å kunne trøste dem. Awromele forstår ikke begrunnelsen, men forelskelsen er gjensidig. Han finner på en plan: De to skal oversette Mein Kampf til jiddisk og selge den i Israel.

Kjærligheten mellom Xavier og Awromele, nazistens etterkommer og den ortodokse jøden, er mot alle odds. Folk stirrer og hvisker. De lover hverandre at de «aldri kan føle noe». Men følelsene koker, og i en dramatisk scene har guttene sex i en park, for så å bli angrepet av en Kierkegaard-siterende guttegjeng. Xavier kommer seg unna, men Awromele blir liggende forslått igjen. Da sønnen ikke kommer hjem, frykter faren hans det verste. «Antisemitten hadde slått til, så mye var klart for rabbineren. I årevis hadde Awromeles far ventet på å at han skulle slå til. [...] På en eiendommelig måte var det en lettelse at det endelig hadde skjedd.»

I nabolaget der vertene mine bor, utgjør ortodokse jøder majoriteten på gata, i hvert fall denne helligdagen. Menn i hatt og svart frakk, kvinner i langt skjørt og skaut, barna i penklær og lange krøller. De ser på meg, og et øyeblikk lurer jeg på om begrunnelsen for å ønske en egen stat kan være noe så enkelt: å ha ett sted der man kan være den stirrende parten. Venter de på at antisemitten skal slå til? Hele landet venter på det, føles det som, dette landet av nonsjalant danglende maskingeværer og flirende soldater, det dirrer i lufta.

Vertene mine, som er i 70-årene, har flyttet hit fra USA. Dorraine har kortklipt, grått hår og et skarpt blikk. Hun passer på at alle har det bra, ordner og dirigerer familie, naboer og gjester med naturlig autoritet. Barry har snille øyne og en forkjærlighet for dårlige puns. Jeg kan se dem for meg i en romslig leilighet på Manhattan, omringet av kunst og bøker. Her synes det å være religionen som tar mest plass. Dorraine sier hun er glad for at sønnen hennes nå mener at huset er koscher nok til at barnebarna kan sove over. Religionen snakkes om som noe man kan bli stadig bedre i, som en kampsport der man trener seg opp til svart belte. Naboens sønn Jesse, en ung amerikaner med sarkastisk flir, triste øyne og en billedskjønn liten datter i tyllskjørt og sommerfuglvinger, klager på reglene for sabbaten. «Jeg kan lese en bok som jeg bruker på jobb, men ikke se kattebilder på Facebook. Hvor er logikken?» Et blikk fra faren får ham til å stilne.

Ved den andre bordenden snakkes det om Trump og Brett Kavanaugh, høyesterettsdommer-kandidaten som er anklaget for seksuelle overgrep. Anklagene er politiserte, sier noen. Trump kan gjøre mye bra i Midtøsten, sier en annen. Jeg er taus. Forfatteren skal være som en svamp, lærte en professor/poet meg for mange år siden, suge opp det som skjer rundt seg, dessuten er det ingen som spør. Likevel frykter jeg at meningene mine snart vil bryte ut, kanskje i form av lysende bokstaver i panna: VENSTREVRIDD HIPPIE. PALESTINAVENN. Det er Israels paranoia som smitter, spørsmålene på flyplassen, hva skulle jeg her.

Hva skal jeg her? Forstå noe jeg ikke forstår.

Det er, blant mye annet, mangelen på lettvint posisjonering som interesserer meg ved Grunberg. «Ikke alt Hitler har skrevet er usant, det ville vært altfor behagelig», skriver han i et essay om nyoversettelsen av Mein Kampf til nederlandsk, der han argumenterer for at boka bør leses også i dag.⁶ Det går an å lese ham som en arvtaker til Hannah Arendt, som advarte mot en forenklet dikotomi mellom offer og overgriper: fortellingen om det jødiske folk som uskyldsrent offer skygger for viktige historiske linjer; den gjør analysen av holocaust ufullstendig og dermed ubrukelig.⁷ Arendt skrev om bygging av jødisk identitet gjennom dyrking av visse kjennetegn, om å avgrense en gruppe mot majoriteten. I Mein Kampf-essayet spør Grunberg hvordan folkemordet kunne skje, og nevner politisering av identitet, utpeking av folkegrupper som fiender, renhetstrang. Det er en slags renhetstrang å luke ut alt som kan mishage Gud, fra livet, tar jeg meg i å tenke. Men er ikke også ubehaget jeg kjenner på ved lunsjbordet, en følge av renhetstrang, et behov for å dele inn folk i slemme og snille?

Bussene kjører ikke på grunn av høytida, jeg går til gamlebyen med Laura, en annen AirBnB-gjest. Hjemme i den amerikanske Midtvesten er hun aktiv i en organisasjon som jobber mot abort. Jeg er en svamp, men noe skinner kanskje igjennom, for hun understreker at de aldri fordømmer jentene som har tatt «det andre valget». Hun kom til Jerusalem første gang etter å ha fått en visjon. Jeg får ikke helt tak på Lauras religion, som er en blanding av evangelikalsk kristendom og jødedom, men den er intens og stråler ut av ansiktet hennes, hun gløder.

– Det er ikke tilfeldig at du er her, sier hun mens vi går mot Vestmuren, restene etter Det andre tempelet, som ble ødelagt av romerne i år 70. Enkelte religiøse grupper, også her i Israel, ser i Trump en guddommelig budbringer som varsler at tempelet skal bygges opp igjen.

– Føler du det?

Jeg føler hete, trengsel, lyst til å sette meg, ikke noe guddommelig nærvær, men Laura føler nok for to. Hun gir meg en god klem og forsvinner inn i mylderet. Jeg vandrer inn i gamlebyens trange gater. En ung, ortodoks familie går foran meg, to små barn i vogn, de spiser softis. Faren har en godt synlig pistol stappet ned i baklomma. Han smiler med et åpent ansikt.

4. Vestbredden / Tel Aviv

«The Entrance For Israeli Citizens Is Forbidden. Dangerous To Your Lives.»⁸

Wi-fien forsvinner når jeg forsøker å booke tur til Vestbredden, ikke én gang, men tre–fire ganger. Paranoiaen strammer grepet. Dorraine spør hvor jeg skal, jeg sier Holocaustmuseet, det er det eneste jeg kommer på. Utenfor YMCA blir jeg plukket opp av Muhamed. Han er andregenerasjons flyktning bosatt i Jerusalem, det gjør at han kan kjøre bil inn og ut av de palestinske områdene, hvis jeg forstår det riktig. Area A, B, C, hver med sine strategier for å gjøre livet miserabelt for dem som bor der. Et sted i Area C besøker vi en skole som består av brakker og konteinere. Også her går jødisk-ortodokse familier rundt, de breier seg, synes jeg. Hva man ser, kommer an på historien rundt.

Landskapet er lemlestet, skåret opp av parallelle veisystemer, murer, piggtråd. Veier som snører seg rundt landsbyer som slanger rundt en hals, veier med høye betongmurer rundt, se, sier Muhamed, du trenger bare en politibil der, en veisperring der – så sitter de fast. Han peker ut nye bosettinger, skimrende hvite fantasmagorier i et brunt landskap. I en av dem bor kanskje Arnon Grunbergs søster, med mann og mange barn og barnebarn. Noen av hans mange reisebrev og blogginnlegg er skrevet derfra. De skiller seg ut ved en følbar motvilje. Om død og krig og galskap, selv om morens erfaringer fra konsentrasjonsleirene, skriver Grunberg energisk, nesten lett, men Israel-brevene er taggete og harde; også hos en som gjør et poeng av at man skal kunne skrive om alt, synes det å gå grenser.

Motviljen skinner også gjennom i et essay som Grunberg skrev i 2017 om konflikten mellom Israel og Palestina.⁹ Han ble invitert av organisasjonen Breaking the Silence, som består av tidligere israelske soldater som ønsker å vise fram okkupasjonens ansikt. Essayet tar for seg oppveksten som jøde i Nederland, det å være synlig annerledes, frykten for den arabiske Andre som ble lært tidlig. Og det beskriver to manifestasjoner av det han kaller Konflikten: markeringen av Israels nasjonaldag i Jerusalem (der Grunberg blir spyttet på og kalt «selvhatende jøde» fordi han går sammen med en aktivist fra Breaking the Silence) og en grenseovergang i Palestina. Han skriver om byråkratiet som undertrykkingsverktøy, et fornedrende maskineri som bryter ned mennesker, ikke bare gjennom fysisk vold, men gjennom regler og demonstrativ maktutøvelse. «Gjerdene, portene, den stille og likevel desperate trengselen minner om fe, men jeg undertrykker den tanken. Noen metaforer tilslører i stedet for å oppklare.»

I diskursen om konflikten i Israel og Palestina, skriver Grunberg, er det alltid det unike som understrekes: det unike i Israel, det unike i konflikten. Jeg leser forfatterskapet hans som en argumentasjon for at ingenting ved Israel, eller for den saks skyld holocaust, er unikt. Leirer og bødler finnes overalt. Spørsmålet man bør stille seg, er hva som kan få vanlige folk til å bli mordere, hva som kunne fått en selv til å bli det.

Den jødiske messias er en avansert lek med ideer om ofre og gjerningsmenn, om gruppetenkning og ideologi. Xavier introduseres som en idealist: en ung mann som vil forbedre verden. Selv om metoden han velger – å konvertere til jødedommen for å trøste det utvalgte folk – er eksentrisk, framstår han som en good guy: omsorgsfull, empatisk, selvoppofrende. Men forfatteren har en annen plan med den unge frelseren. Leser man boka for andre gang, ser man hintene strødd ut som brødsmuler: Xaviers mislykkede forsøk på å slå seg opp som kunstmaler, det at han mister en testikkel, hans interesse for Mein Kampf og, til slutt, at han vender seg til politikken. I Israel blir Xavier Radek en folkeforfører som tvinner massene rundt lillefingeren. Men ingenting varer evig: På bokas siste sider sitter Xavier alene i en bunkers med fingeren på atomknappen – og trykker.

Romanen viser, som alle Grunberg-romaner, at kategoriene offer og overgriper glir over i hverandre, og at selv de skyldløse – personifisert av Awromeles lillesøster Rochele, som blir fornedret og utnyttet av den samme guttegjengen som banket opp broren, men fortsetter å oppsøke dem – kan være med på å opprettholde volden. Samtidig viser den det groteske i å trekke tankegangen om at alle er skyldige, for langt. «Xavier, ofre er alltid også gjerningsmenn, og gjerningsmenn er alltid også ofre», sier hovedpersonens mor tidlig i romanen, og variasjoner av utsagnet dukker opp gjentatte ganger. Moren har fått antisemittismen inn med morsmelka (eller rettere sagt fra sin far, bøddelen) og bretter den ut stadig mer utilslørt. Jødene, mener hun, mer eller mindre ba om å bli utslettet. Hadde de bare oppført seg og tatt en ordentlig prat med nazistene, hadde det nok gått bedre. Seinere utdyper hun:

«Den største feilen fascismen gjorde, var striden mot israelitten. Hvis fascismen hadde innlemmet israelitten i seg, hvis fascismen hadde sagt til israelitten: bli med, la oss samle våre krefter, så hadde fascismen fremdeles vært en vital strømning, den viktigste strømningen i Europa hadde det vært. Se på palestinerne. Israelitten er en fascist av natur, det sitter i blodet hans, det strømmer gjennom årene hans.»

Etter at han har blitt statsminister i Israel, lager Xavier en hemmelig overenskomst med lederen i Hamas; de avtaler et gitt antall ofre hver måned på hver side. Xaviers ambisjon har endret form: For å kunne trøste, må man ha makt først, sier han til Awromele. Og både han og Hamas-lederen forstår at for å holde fast ved makta, er det nødvendig å dyrke fiendebildene.

Area A, Ramallah. Muhamed kjenner alt og alle, vi blir dratt med til bakerier og olivenpresser, får stukket til oss krydret brød og Fanta, hilst velkommen. Likevel er det logistikken i okkupasjonen som gjør mest inntrykk, ressursene brukt på å gjerde inn, skille ad, stenge av. Det er absurd, men logisk innenfor et verdensbilde der det er de innesperrede som utgjør faren. Drar man til Holocaustmuseet den ene dagen og til Palestina den neste, er det umulig å ikke se noen paralleller, men noen metaforer tilslører i stedet for å oppklare.

Flyktningleiren i Betlehem ser ut som et vanlig nabolag, men få her har noensinne vært hjemme. På gatehjørnene er det malt et kart over Israel med en prikk et sted. Muhamed forklarer at det er landsbyene som de ulike familiene kom fra. For å minne de unge om hvor de er fra, sier han, om landet som ble tatt fra dem. Jeg får meg ikke til å stille spørsmålet som ligger på tunga: Hva slags menneske blir man av å høre om det som har blitt tatt fra en, gjennom hele oppveksten?

Hva gjør man med et hull i veien? Man kjører rundt det.
Hva gjør man med et hull i historien? Man skriver rundt det.

Hva gjør man med et hull i statsborgerskapet sitt, et som sier at du ikke er helt en av oss? Man lever rundt det, og venter.

Hva gjør man med et hull midt i staten man bor i? Man tenker rundt det, lukker øynene og husker på at det er der for ens egen sikkerhet.

Eller man drar til Tel Aviv og dyrker hotellmennesket i seg, bare litt. Jeg har ikke hjerte (eller lommebok) til å sjekke inn på Grunbergs yndlingshotell, Dan, på bulevarden, men jeg tar meg en drink i lobbyen og lytter til en vanskelig, rik britisk familie ved nabobordet. Foreldre, flere døtre, noen ubestemmelige menn. De prater med høye, forurettede stemmer. Ei som heter Ilana –hengslete, caps og flere blomstermønstre – klager over at alle er imot henne. Det ligger et drama et sted, men det blir ikke avslørt i denne episoden.

Sola synker sakte ned i havet.

– Everyone always says that I am older than my mother, sukker Ilana.

5. Berlin/Oswiecim/Krákow

«Vi var verre enn Auschwitz, vi måtte være verre. Jeg ville også være verre enn Auschwitz, og jeg ville være verre for alltid.»¹⁰

Oświęcim, Polen, en oktoberkveld. Mobilen forteller at hotellet er 20 minutter unna. Den sier ikke at det er 20 minutter gåing langs en slags fylkesvei med mørke, åpne områder til begge sider. Buskaset rasler illevarslende. Trærne suser ubehagelig. Overgangen er for stor til den uforskammet blide resepsjonisten som tar meg imot. Uforskammet? Skal man ikke kunne gjøre en skikkelig jobb i denne byen? På rommet drikker jeg en israelsk øl. Alt man gjør her føles demonstrativt.

Jeg overnattet i Berlin på vei hit. På en hjemmekoselig kafé spiste jeg Nürnberger Bratwurst. For et par år siden var jeg i Nürnberg og besøkte nazistenes anlegg der. En far og to barn sto på podiet der Han-du-vet sto i sin tid. Fra der vi sto, nede på en åpen plass som hadde blitt øvelseskjørebane for motorsyklister, så det ut som han gjorde Hitler-hilsen. En spøk? Umulig å si. Ubehaget jeg følte den gang, kom tilbake med doblet styrke da jeg skrudde på tv-en i Berlin. En nyhetsreportasje fra Chemnitz, øst i Tyskland. Noen hadde sneket seg inn på en konsert med et metallband og filmet. Kornete bilder, grøtete lyd, men teksten som vises på skjermen, er ikke til å misforstå: «Wenn’s Judenblut vom Messer spritzt, dann geht’s nochmal so gut.»¹¹

Jeg tenkte på israelerne og paranoiaen deres, som hadde fått meg til å trekke et lettelsens sukk da flyet lettet. Jeg tenkte at for dette essayet sin del var det litt too much at det som møtte meg på vei fra Israel til Auschwitz, var nynazister i full mundur. Jeg byttet kanal.

«Leiren», bestemt form entall, var et begrep da jeg vokste opp. Fange- eller konsentrasjonsleirene kunne ha stått i Europa eller Indonesia, men man skjønte hva det gikk i. Fortsatt kan man høre eldre nederlendere snakk om foreldre som var i leiren, men ordet har begynt å gulne, krakelere som et gammelt maleri. Kanskje kommer det av landets tilfang av nye borgere som selv har levd i ulike leirer, kanskje er det glemselen som blir omfavnet som en kjærkommen gjest.

Leiren er overalt hos Arnon Grunberg, den holder forfatterskapet sammen. Leiren er hjemme og ute, på Vestbredden og i stua, i historien og i framtida. «Jeg hadde fått trykket visittkort: Leirkommandant. Kommer også hjem til deg», står det lakonisk i et tidlig reisebrev. Poserende, provoserende? Absolutt. Samtidig er det tydelig, allerede i Blåmandager, at det handlet om langt mer enn billig sjokkeffekt. «Jeg var den lille dronninga av leiren», sier moren i romanen. Hun var så vakker at selv nazistene var snille mot henne, sier hun. I familiens fortellinger får leiren en underlig status som sosialt samlingspunkt, bekjentskaper derfra dukker opp overalt.

I 2015 kom Hannelore Grunberg-Kleins bok Zolang er nog tranen zijn («Mens det ennå finnes tårer»). Boka er en samling av nedtegninger Arnon Grunbergs mor gjorde etter krigen. Da hun var 12 år, forsøkte familien å flykte til Cuba med skipet «St. Louis». «Foreldrene mine hadde ventet for lenge», skriver Hannelore. Skipet med 915 jøder om bord ble avvist utenfor Cuba og beordret tilbake til Europa. Familien fikk asyl i Nederland, men ble arrestert da landet kom under nazistyre. Far og mor ble drept i Auschwitz, Hannelore overlevde leirene Westerbork, Theresienstadt, Auschwitz-Birkenau, Freiberg og Mauthausen. Hun skriver om dem i en barnlig, detaljert stil: Om teaterforestillinger, hvilke jenter som var populære, men også om sult og sykdom og hvem som ble sendt i døden. Og om hvordan hun som ung, blond og attraktiv jente fikk karet til seg små gunster fra nazistene, som gjorde at hun overlevde. I forordet skriver Arnon Grunberg at «hele forfatterskapet mitt kan leses som en fotnote til denne boka».

Vi guides gjennom Auschwitz av en ung polsk kvinne med et melankolsk uttrykk som kan være medfødt eller profesjonelt, eller litt av begge deler. Hun forteller at foreldrene hennes også er guider. Hele familien på jobb i Auschwitz. Og hvorfor ikke? Busslaster med besøkende velter inn. Som på Yad Vashem blir jeg slått av hvor mange og hvor fargerike de er i sine allværsjakker, hvor like vanlige turister. Og hvorfor ikke? Ubehaget får lite å feste seg på, kanskje er det bare et forsøk på avledning fra det guiden forteller om denne dødsmaskinen og tankegangen bak den. Fasilitetene ble for små, det måtte stadig utvikles nye måter å slakte flere mennesker på. Innovasjon. Dødens håndverk, uttenkt av mennesker som trodde på en lys framtid.

En av de mest grusomme scenene i Grunbergs forfatterskap står i en roman som ved første øyekast ikke dreier seg om verken jøder eller nazister. De asielzoeker («Asylsøkeren») fra 2003 handler om Beck, en oversetter hvis høflige væremåte skjuler et kokende raseri. En gang bodde Beck i Israel, under den andre intifadaen, og brukte mye tid på et bordell bygget inn i en bunkers. Som så mange av Grunbergs hovedpersoner er Beck opptatt av lidelse, han prøver å finne ut hvor grensen går mellom medlidenhet og avsky – hvor går behovet for å trøste over i et behov for å skade? På bordellet har han funnet Sosha, «den styggeste hora i salongen». Hun vekker et omsorgsbehov hos Beck, men også avsky. En gang når Beck er på bordellet, går luftalarmen, og i en horroraktig scene stues gjester og horer inn i det innerste rommet, mens Beck forsøker å flykte fra Sosha:

«Han slo med nevene på en naken rygg, han trampet i et hav av kjøtt, han luktet sin egen frykt, en parfyme som det måtte finnes opp et godt navn for, han så Soshas øyne, han skrek, han brølte, han dyttet. Men ingen hørte ham, ingen kunne høre ham, for alt som dette havet av menneskekjøtt var nå, var skyving, draing, skriking, negler som boret seg i kjøttet ditt, føtter som sparket i skinneleggene dine, gassmasker som også syntes å ville si noe, men bare stirret på deg med store, bulende, uttrykksløse øyne, fordi rutene forvrengte øynene.»

Det er umulig å ikke forbinde scenen med gasskamrene i Auschwitz, de nedgravde rommene under bakken, kropper som kaster seg over hverandre. Etter at alarmen har stilnet, unngår folk å møte hverandres blikk: «dette var mer skamfullt enn knulling». Skammen over å ha opplevd, overlevd, sett hverandres mest dyriske sider. Becks mest voldelige impulser kommer likevel etterpå. Han forsøker å ha sex med Sosha, men ender med å stikke ut øyet hennes med en skrutrekker.

Bordellet er et kjernemotiv hos Grunberg, som leiren; bordellet og leiren er to sider av samme sak, trøstens og ondskapens åsted, menneskehetens siste stopp. «Det er påfallende at ingen hittil har snakket med meg om horene i boka», sa den da 23 år gamle debutanten Grunberg i et intervju om Blåmandager. «Kanskje er det forlegenhet. [...] men visse forbindelser blir ikke lagt. Som når jeg skriver at moren i boka sier at hun var den lille dronningen av Mauthausen.»¹² Grunberg skriver om sexindustrien med en slags klinisk interesse, uten å tilsløre noe, men også uten å fordømme. Bordellet er et sted som handler om overlevelse, og om å påføre nytelse og smerte, ofte samtidig.

Turen går til Auschwitz-Birkenau, der Hannelore Klein sov med fire andre kvinner i en seng laget for to mennesker, i en brakke et sted på denne gudsforlatte plenen skåret opp av togspor. Grupper med skoleelever går rundt i brakkene, noen av guttene har knyttet israelske flagg rundt halsen, de flagrer over ruinene, triumferende. For noen finnes det trøst i å gjenerobre terreng, veive flagg over brent jord. Er Den jødiske messias en bisarr form for litterær hevn? Romanen koopterer nazismens språk – det språket som filologen Victor Klemperer beskrev i LTI, Lingua Tertii Imperii (1947) som en så viktig byggestein i nazismens ideologi – og bygger en vill og absurd roman rundt det. Hitlers utsagn står ved siden av lange utgreiinger om koscher ost, grafiske beskrivelser av sex mellom menn og bisarre passasjer om en testikkel på sprit som kalles Kong David.

Kritikere av Grunberg har kalt boka – og mye av hans omgang med holocaust for øvrig – for respektløs. Og respektløst er ordet, men ikke, mener jeg, først og fremst mot ofrene. Det Grunberg derimot kritiserer og karikerer, er en opphøyd forestilling der både ofre og gjerningsmenn blir umenneskeliggjort: førstnevnte uskyldsrene og uten synd, sistnevnte monstrøse og psykopatiske. Det er mystifiseringen av Hitler («Han-du-vet») og den «forbudte boka», og av holocaust som en unik forbrytelse. Antisemittismen som renner gjennom romanen, i form av ideer («Er det egentlig sant,» spurte Xavier, «at jødene kontrollerer mediene?») og fysisk og psykisk vold mot flere av romanpersonene, er ytterst reell, og motstandsdyktig. Men motgiften består ikke i å bygge gjerder rundt ord og hendelser og gå et stykke unna.

Ingen går fri i Grunbergs romaner. Det holder ikke å tro på det gode for ikke å bli den onde; kanskje snarere tvert imot. Idealisme, særlig hvis den medfører selvpåførte skylapper, kommer aldri godt ut. Gjerningsmennene hos Grunberg er ingen avstumpede monstre; de er følsomme, intelligente og empatiske – som Beck, som Xavier Radek. I den siste romanen hans, Goede mannen («Gode menn») fra 2018, følger vi en gruppe brannmenn som oppfatter seg selv som snille og solide, men akterutseilte i dagens samfunn. Rasistiske og sexistiske holdninger pipler fram, samtidig som mennenes samfunnsanalyse på andre punkter virker fornuftig. Slik romanen er skrevet, inviteres leseren til å sympatisere med mennene, forstå dem, tilgi dem – men så snur det brått, og veien til volden er igjen sjokkerende kort. Vi er aldri trygge, synes jeg Grunberg prøver å si. «Aldri mer» er ingen magisk formel. Det bygges leirer i dette øyeblikket, og hvis du tror du ikke under noen omstendighet kunne vært med på det, tar du sannsynligvis feil.