Leseangst
Om å trosse sin indre motstand og utsette seg selv for litterær bevissthetsutvidelse.
Essay. Publisert 26. november 2024.
Siden lenge før smarttelefoner og sosiale medier fragmenterte vår kollektive oppmerksomhet, ja, faktisk så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg lidd av leseangst. En overdreven anstrengelse, tidvis sterkt ubehagelig, som jeg opplever i møte med litteraturen. Som regel må jeg tvinge meg selv til å rette øynene mot ordene på papiret og samle dem til en helhetlig opplevelse i sinnet. Det finnes mange varianter av leseangst, og her vil jeg bare kunne beskrive de som jeg selv kjenner inngående. Og hva er jeg så redd for? Kanskje at jeg kaster bort min tilmålte tid her på jorden med å sitte stille og lese om livet istedenfor å dra ut i verden og leve det. Samtidig kjenner jeg en sterk dragning mot ord i alle deres tenkelige kreative konstellasjoner. Selv om enkelte litterære perspektiver på tilværelsen kan gjøre meg tanketung i dagevis, uker og måneder, mener jeg at litteraturen som sådan fremmer livet.
Hvilken autoritet har jeg, som ofte selv syns det er smertefullt å lese og dermed vanskelig å prioritere lesetid i en hektisk hverdag, til å argumentere for at andre burde gjøre det? Vel, for det første vet jeg hvordan det er å lese i bratt oppoverbakke og sterk motvind. For det andre har jeg lest nok i mitt liv til å vite at det er verdt anstrengelsen. Å lese gir oss tilgang på andre perspektiver, noe som befrir oss fra vårt eget og dermed gjør livet til mer av en lek. Problemet for enhver som vil overbevise noen om å gjøre noe (og jeg vil også overbevise meg selv), er at vi er vrange skapninger som forakter snusfornuft. Dersom vi blir overbevist om at noe er bra for oss, kan vi være villige til å trosse litt ubehag for å oppnå den ønskede virkningen. Men om vi ikke lærer oss å nyte selve handlingen, gir vi raskt opp. Aldri om vi blir lesere av ren borgerplikt. Jeg nyter å lese, men nyter jeg det nok til å veie opp for leseangsten? Jeg tror vi må gjenoppdage litteraturens primære nytelse, som er å bli forført av fortellerstemmer. Men først må vi åpne en bok og tillate oss å la det skje:
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
Det finnes mange måter å forføre og bli forført på. Åpningen på Bibelen er av det insisterende slaget. Siden jeg selv ikke er kristen, vekker den voldsomme påstanden øverst på første side av Første Mosebok en motstand som er bedre egnet til å styrke leseangsten enn til å berolige den. Jo mer man opplever at en fortellerstemme snakker direkte til ens egen smak og sensibilitet, desto mer tiltrekkende og dermed angstdempende vil den være. Først når den har vekket vår tillit og trukket oss inn, kan den begynne å lokke oss videre inn i noe nytt og fremmed. Det som skiller Bibelen fra en hvilken som helst norsk samtidsroman, er at dens lange virkehistorie har gitt den en litterær overbevisningskraft som er nesten helt uavhengig av de personlige preferansene våre. Samtidsforfatteren må bruke all sin energi og retoriske spissfindighet på å overbevise leseren om at hun er språkkyndig nok til å kunne tilby innsikt, spenning og perspektiv. Men en leser som ikke blir umiddelbart grepet av denne påstanden som forklarer alt, men uten egentlig å forklare noe som helst – at jorden og himmelen ble til gjennom Guds skaperkraft – kan finne på å lese videre av tiltro til den litterære kanon.
Selv er jeg nesten utelukkende tiltrukket av krevende litteratur. Som alle andre ønsker jeg så klart underholdning, men jeg blir ikke underholdt av en bok som ikke tvinger meg til å bryte med vante tanke- og følelsesmønstre og se verden fra en litt annen synsvinkel. Gitt valget mellom en bok som gjør forutsigbare og dermed kjedelige ting med sinnet mitt, og en som vekker en frykt for at jeg er dum, velger jeg heller det siste. Men idealet er en optimal flyt av tilsynelatende gjenkjennelige elementer som sakte, men sikkert forfører leseren inn i det fremmede:
Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.
Jeg forstår hvert av disse enkeltordene. Og jeg har både lest og fått dem opplest for meg før. Allikevel er det nesten umulig å se for seg denne øde og tomme jorden. Kanskje ikke så rart siden Gud ennå ikke har skapt lyset. Men i så fall er det vel ikke bare mørkt over dypet, men overalt? Nå skal det sies at jeg først tenkte meg dette dypet som et søkk i jordoverflaten, fylt med vann, men kanskje selve jorden her er tenkt som et dyp i forhold til himmelen? Og kanskje hele overflaten er dekket med vann? Jeg mistenker at man har ment noe slikt, men sannelig om jeg vet. Gud som svever over vannet, klarer jeg uansett ikke å se for meg annet enn gjennom klisjeer. Oppi hodet mitt blir den allmektige dessverre redusert til et viktoriansk lakenspøkelse. Et bilde så kitsch at jeg tar meg selv i å klandre teksten for noe som jeg straks etterpå innser er mine egne begrensninger. Med tanke på hvor grunnleggende denne teksten er for min egen kultur, engster det meg hvor vanskelig den er å visualisere. Heldigvis trår hovedpersonen til med litt assistanse:
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
Alle former for angst er en ufokusert energi som mest av alt lengter etter å bli fanget og gitt en meningsfull retning. For eksempel av en autoritativ fortellerstemme som belyser viktige spørsmål. Uansett hvor lett det er å avfeie Bibelens tradisjonelle posisjon som garantist for evige sannheter, er det umulig å betvile dens status som den aller mest grunnleggende teksten i min egen litterære tradisjon. Som opphavskilde til ord og bilder som mennesker har levd innenfor og ut ifra i over to tusen år, har den en metaforisk verdi uten like:
Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.
Leseangsten henger sammen med tvil. Jeg tror på verdien av litterære ord og bilder, men som enhver troende tviler jeg også. Jeg har en sterk intuisjon om ordenes evne til å sette oss i kontakt med tilværelsens mysterium. De er metaforiske lys som synliggjør aspekter ved virkeligheten. Samtidig farger de hva vi ser. Dermed kan de snike verdivurderinger inn i sinnene våre, uten at vi er klar over det. Både lys og mørke har hver sine fordeler, men vi foretrekker og er orientert mot dagslys i en nesten overveldende grad:
Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.
I bunnen av leseangsten finnes den allmenne angsten for det ukjente. Som menneske blir vår forståelse av verden så raskt låst fast i konvensjonelle former, alt mens virkeligheten bakenfor disse verdensbildene fremstår så formløs og flytende. I Bibelen er det slik at Gud skaper tingene parallelt med ordene. Denne fristelsen til å hekte ordene direkte på virkeligheten henger kan hende sammen med en engstelig mistanke om at det egentlig er oss selv som, nærmest i blinde, må forme det formløse. Det fastlåste og det formløse innbyr begge til eksistensiell angst, henholdsvis en klaustrofobisk og en depressivt utflytende variant. Virkeligheten passer ikke inn i ordene våre, men uten ordene får ikke vi plass i virkeligheten. Men ved å kultivere en åpen, fleksibel og spontant formende motkraft overfor en virkelighet som ellers gjør som den vil med oss, lar angsten seg forvandle til energi. Jeg tror ikke at vi trenger litteraturen for å få til dette. Men det å lese andres perspektiver på verden og å feste vårt eget til papiret, tror jeg er god trening i å foreta en slik fortløpende kreativ omforming av virkeligheten. Ved å leke oss med dramatiske kontraster som tomhet og fylde, lys og mørke hekter vi oss på virkelighetsflyten og gjør den relevant for oss. For eksempel ved å dele inn tiden i menneskelige størrelser:
Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
Slik Gud former verden ut av seg selv i begynnelsen av Bibelen, leser jeg for å lære å forme meg selv og mine egne verdens- og selvbilder. Siden metaforene våre er linser som viser oss enkelte deler av virkeligheten på bekostning av andre, ønsker jeg å betrakte verden gjennom så mange forskjellige ord og bilder som mulig. Med andre ord er jeg en metaforisk polyteist som leser for å øke mitt eget ord- og bildetilfang. Denne overbevisningen om at sannheten er fordelt utover et tilnærmet uendelig antall perspektiver, gjør det mildt sagt vanskelig å konsentrere seg om bare én bok av gangen. I tillegg til eksistensiell angst henger leseangsten derfor sammen med en forpliktelsesangst som blant annet også forsurer mitt romantiske liv. Alltid leter jeg etter noe galt med boken jeg har bestemt meg for å lese, eller med tilknytningen til personen jeg forsøker å elske. Hvorfor oss? Hvorfor denne boken? Og hva feiler det meg som ikke klarer å vende oppmerksomheten helhjertet i den retningen jeg har valgt?
Var det egentlig meningen at jeg skulle vie livet mitt til litteraturen? Altfor ofte gjør det vondt å lese, så hvorfor leser jeg? På grunn av en tiltrekning til ord. De bærer nemlig i seg et løfte om en bevissthetsutvidende forening av mitt eget og dette andre perspektivet. En forening hvis uteblivelse smerter meg akkurat som i kjærligheten, men som allikevel er så stor når den skjer at jeg trosser ubehaget igjen og igjen. Altså leser jeg videre:
Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.
Men vent nå litt? Hadde ikke Gud allerede skapt himmelen sammen med jorden på første dag og i aller første setning av Bibelen? Enten er denne boken enda mer usammenhengende enn jeg har blitt ledet til å tro (selvmotsigelser allerede i tredje avsnitt), eller så har jeg misforstått noe? Vet jeg i det hele tatt hva ordet «hvelving» betyr? Jeg ville aldri ha kommet på å beskrive en hvelving som en «buet flate som danner tak over et rom» (Det Norske Akademis Ordbok). Og hva vil det si at hvelvingen, altså himmelen, skiller vann fra vann? I denne beskrivelsen finnes vann både over og under himmelen, men befinner ikke vannet seg under himmelen og ingenting over den? Er dette bare et poetisk bilde? Er det snakk om en kosmologisk misforståelse eller kanskje et slags regnfullt skylag? Her og nå er jeg kun interessert i å lese Bibelen, ikke en masse sekundærlitteratur for å forstå den i detalj, men dette kommer visst til å bli mye vanskeligere enn jeg trodde.
Er jeg dum? Bare en bedrager? En utålmodig idiot ødelagt av en barndoms- og ungdomstid tilbrakt med dataspill og tegneserier istedenfor seriøs litteratur? Eller er jeg tvert imot en oppmerksom leser som får med meg mer enn en som bare skummer raskt igjennom? I en bok på nesten 1500 sider med to tettpakkede kolonner er det begrenset hvor mange passasjer jeg kan nærlese på denne måten. Det følgende ser forresten ut til å bekrefte at hele jorden var dekket med dypt vann frem til Gud bestemte seg for å skille det tørre fra det våte:
Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
Forpliktelsesangsten man føler overfor boken man nettopp har begynt å lese, legger seg etter hvert som man finner – eller skaper – et samsvar mellom boken og ens eget livsprosjekt. Siden jeg leser som en blasfemisk kunstner og ikke som en bokstavtro kristen, er fristelsen stor til å identifisere meg med skaperen istedenfor hans verk. I skapelsesberetningens fortellerstemme og guddommelige protagonist oppdager jeg et forbilde med hensyn til å skape og å se at det jeg skaper er godt. I det minste hva gjelder å stole på at dette første spadestikket (til et større prosjekt om å konfrontere og forhåpentligvis overskride leseangsten), er godt nok. Selv Gud vil senere angre på skaperverket og sende en syndflod for å tvinge i gang en ny begynnelse. Da må vel også jeg kunne tillate meg en viss selvsikkerhet i min egen prøving og feiling? Tvil er ingen egentlig motstander av tro, men en kreativ veileder som gjør det mulig å justere kurs. Enn så lenge befinner vi oss i det skapende øyeblikkets umiddelbare beruselse og må bare kjøre på:
Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.
Men er det ikke bare å lese eller ikke å lese? Gjøre det som føles rett for meg? Men det vesentlige problemet med angsten er at den forkludrer selve følelsen av hva som er og ikke er rett å gjøre. Dessuten er den umiddelbare opplevelsen av angst – denne klamrende anspentheten som strekker seg fra mageregionen og helt opp til den utslitte øye- og pannemuskulaturen – så lik fra tilfelle til tilfelle at den maskerer hvor mangeartet dens årsaker egentlig er. Å lære oss å differensiere mellom forskjellige varianter av leseangst, er første steg til en kur. Først må vi rydde av veien den mest banale, den som henger seg opp i detaljer på setningsplan istedenfor å ta et steg tilbake for å se helheten:
Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik. Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
Gud har allerede skapt lyset som sådan, men nå ser han ut til å skape solen og månen som spesifikke lyskilder for å hjelpe de menneskene som snart skal komme. Igjen kjenner jeg på en pedantisk irritasjon over at lyset blir skapt dobbelt opp. Dessuten ble frøene og plantene skapt før årstidene, selv om frø trenger årstider for å vokse til planter. Hvordan kan en lang muntlig tradisjon, fulgt av en sprenglærd skriftkultur, ikke ha luket ut slike skjønnhetspletter i en ellers så nydelig kosmogoni? En ulempe ved Bibelens status som grunntekst i verdenslitteraturen er at man tar den for gitt. Man innbiller seg å vite hvordan den er og hva som står i den. Men så fort jeg leser den litt nærmere enn jeg har gjort før, innser jeg hvor rotete og rar denne boken egentlig er. Ikke minst hvor diffuse og samtidig påtrengende noen av dens bilder er:
Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.» Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt. Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.» Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.
I tillegg til den pirkete håndverkerfortvilelsen over at bildene i Første Mosebok ikke er tydeligere eller mer slående, blir jeg på første side konfrontert med ytterligere tre varianter av leseangst. Når vi mistenker at perspektivet i en bok ligger så tett opp til vårt eget at den ikke kan lære oss noe nytt, kjenner vi på en frykt for å sløse med den dyrebare tiden vår. Når perspektivet tvert imot ligger så fjernt fra vårt eget at vi mistenker det for å være irrelevant eller løgnaktig, frykter vi at boken vil utøve en dårlig innflytelse eller være en distraksjon fra bøkene vi egentlig burde lese. En tredje variant av leseangst gjør seg gjeldende etter hvert som en potent fortellerstemme endelig huker seg inn i bevissthetsstrømmen vår. Det er skummelt å bli fristet bort fra vårt eget perspektiv og over i et annet fordi det innebærer å miste en del av seg selv til dette andre. Men dersom man hengir seg, helt eller delvis, får man oppleve en mer positiv variant av leseangst hvis rette navn er begjær. Istedenfor å bli distrahert bort fra boken, er man nå hektet på den og vil ha mer. For meg begynner dette først å skje på sjette dag, etter at Gud har skapt dyrene som lever på land (ikke spør meg hvorfor han ikke fikk dem unna på dag fem):
Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»
Litteraturens hensikt er ikke å avdekke virkeligheten som sådan. Hva litterære ord og bilder bidrar til, er å forme hvordan vi forholder oss til verden. Alle gjenkjenner vi lys og mørke, dag og natt og de forskjellige årstidene fra våre egne helt vanlige liv. Men for mange av oss er de som oftest skrapt for kosmisk og symbolsk signifikans. Dagene og årstidene bare kommer og går, uten at vi opplever overgangene som meningsfulle kontraster i et medrivende livsdrama. Ved å presentere tilværelsens kontraster som bevisste valg foretatt av en skapergud – som bekrefter lys og liv som noe spesielt godt, og som gir mennesket et mandat til å legge jorden under seg – inviterer Første Mosebok sine lesere til å ta del i et drama som menneskeliggjør verden. Er dette et problematisk verdens- og selvbilde som har hatt og fortsatt har katastrofale konsekvenser? Utvilsomt. Men lest som litteratur gjør Første Mosebok alt som litteraturen er ment å gjøre. De seks dagene som Gud bruker til å skape verden og mennesket, for så å hvile på den sjuende, tegner opp en forestilling om tid og rom som et poetisk-praktisk virkefelt for oss mennesker.
Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.
Hva er det å lese? La oss si at alt går som det skal, slik at ordene flyter mer eller mindre uhindret inn gjennom pupillene og videre inn i leserens sinn. Vel fremme i sinnet blir de så fortløpende mutert av leserens referanseramme og personlige konnotasjoner samt en hel masse rene misforståelser. Til tross for alt som går tapt i en slik litterær bevissthetsoverføring, bidrar mottageren med sitt til at ordene går av som et psykedelisk fyrverkeri. Det vil si at de blir til indre bilder, lyder, smaker, lukter, taktile fornemmelser og emosjoner sydd sammen i én eneste synestetisk helhetsopplevelse. Mellom leseren, boken og de umiddelbare omgivelsene oppstår et stemningsfullt rom hvor sinnets gamle assosiasjoner løsner en smule. I dette åpne rommet blir tekstens sammenføyninger og metaforer til bokstavelige nye forbindelser i leserens hjerne. Det som leseren bekymret seg for bare et øyeblikk før, blir midlertidig kapret av fortellerens overordnede prioriteringer og de forskjellige personenes bekymringer. Og selv om hun ikke bestemmer seg for å forandre livet sitt der og da fordi en eller annen fiktiv skikkelse sa eller gjorde sånn eller slik, blir sinnet forvandlet av boken som opplevelse, slik alle våre opplevelser utøver sin subtile virkning på oss.
Men én viktig ting skiller litterære erfaringer fra de fleste av våre ikke-litterære erfaringer, nemlig at de er språklige og dermed retoriske i sitt vesen. Det betyr at enhver bok, uansett hvor kompleks og motsigelsesfull, er en mer eller mindre overbevisende forenkling av verden. Etter å ha lest boken, tar vi med oss denne forenklingen videre som én av mange mulige perspektiver og måter å forholde oss til verden på. Slike forenklinger er aldri uskyldige. Med andre ord har vi all grunn til å engste oss over litteraturen.
Kenneth Moe
Født 1987. Forfatter og anmelder i Aftenposten. Mottaker av Tarjei Vesaas' debutantpris i 2015. Seneste bok: Verden og meg selv – egosentrisk kulturkritikk (Pelikanen, 2024).
Født 1987. Forfatter og anmelder i Aftenposten. Mottaker av Tarjei Vesaas' debutantpris i 2015. Seneste bok: Verden og meg selv – egosentrisk kulturkritikk (Pelikanen, 2024).