Mannen i mørket

I fjor ga jeg ut en samtalebok med Lars Saabye Christensen kalt Tingenes musikk, et oppdrag jeg hadde fått av Cappelen Damm i anledning hans 70-årsdag. Vi snakket en del om å bli eldre i disse samtalene våre, og underveis i arbeidet tenkte jeg også mye på dette med forfatteres sene stil, om hvordan språket, stoffet, bøkene preges av døden som en stadig mer påtrengende og unektelig skygge foran dem. Girer de ned eller opp på vei mot stupet? Noen av disse tankene har jeg de siste ukene tatt med meg til Paul Auster, en forfatter som tangerer Saabye på nok punkter til at det ikke virker helt søkt å gå fra den ene til den andre på denne måten: Begge er boomere. Begge har et bredt sjangerrepertoar (romaner, dikt, filmmanus m.m.) og har lekt med den klassiske hardkokte detektivromanens byggeklosser med stort utbytte. Begge er «litterære», men populære, og oversatt til en rekke språk. Begge har en klart avgrenset krets av temaer og motiver, hvilket gjør bøkene deres raskt gjenkjennelige; mye av moroa ved å lese dem ligger i hvordan de håndterer det allerede etablerte stoffet denne gangen: Hvordan er dynamikken mellom mor, far og sønn hos Saabye nå, på hvilken måte vil en brå og uventet tilfeldig hendelse kullkaste hovedpersonens liv i akkurat denne Auster-romanen?

En innbilt trilogi

Nå har jeg i det minste forsøksvis rettferdiggjort dette spranget, men så var det dette med døden, da, og hvordan forfattere på oppløpssiden av sin karriere forholder seg til den. For Auster har døden i det siste vært en høyst konkret mulighet – en kreftdiagnose med påfølgende behandling i 2022 har sørget for det. Sykdommen tok også arbeidsevnen fra den vanligvis produktive forfatteren (ytterligere to fellestrekk med Saabye der, altså, selv om sistnevnte har gitt ut bøker i et sprekt tempo siden han fikk påvist kreft underveis i arbeidet med Byens spor for en del år siden), men ikke før han hadde skrevet ferdig sin nyeste roman, Baumgartner, som kom ut i november i fjor. Denne romanen utgjør noe jeg muligens er alene om å tenke på som tredje bok i en uoffisiell trilogi gitt ut i årene 2021–2023, tre dypt forskjellige utgivelser som på hvert sitt vis er fullstendig hjemsøkt av dødens spørsmål, et skred av ord som raser imot den endelige, uunngåelige stillheten: en litterær biografi, et polemisk essay og til sist altså en roman.

Burning Boy (2021), Paul Austers massive, uttømmende biografi om den bråmodne, tidlig døde Stephen Crane (1871–1900), rommer langt mer action enn forfatterbiografier flest. Hans altfor korte liv var krydret med rause mengder ytre og indre dramatikk, som for eksempel: Han oppnådde enorm berømmelse i ung alder for krigsromanen The Red Badge of Courage (Heltearret på norsk), generelt regnet som den beste romanen om den amerikanske borgerkrigen. Han jobbet som krigskorrespondent, både i Europa og i Amerika. Han overlevde så vidt et skipsforlis. Han vitnet til fordel for en prostituert som ble trakassert av en politimann i New York; forfølgelsen han selv ble utsatt for av politiet i etterkant, ble så ille at han så seg nødt til å flytte fra byen for godt. Han giftet seg med, eller levde i hvert fall som gift med en, tja, bordellmamma er ikke helt riktig ord, men det er ikke helt feil heller. Og alt i alt rakk Crane, før han døde av tuberkulose i en alder av 28 år, å publisere, med Paul Austers ord:

One masterpiece of a novel […], two boldly imagined and exquisite novellas […], close to three dozen stories of unimpeachable brilliance […], two collections of some of the strangest, most savage poems of the nineteenth century, and more than two hundred pieces of journalism, many of them so good that they stand on equal footing with his literary work.

Slike forfattere fortjener selvfølgelig en grundig biografi, og Austers er på langt nær den første; i den omfattende sekundærlitteraturen om Crane finner vi blant annet en kritisk biografi ført i pennen av poeten John Berryman på begynnelsen av sekstitallet. Så hvorfor i det hele tatt føye nesten 800 sider til de mange sidene som allerede er skrevet om mannen, en murstein som ikke bare nøyer seg med å videreformidle biografiske fakta, men som også byr på massevis av nærlesning av mannens verker?

Det korte svaret er at Burning Boy utgjør et slags livredningsforsøk – opptakten til en cranessanse, om du vil (det vil i hvert fall jeg). For all del, Cranes ettermæle er ikke egentlig truet, i hvert fall ikke i USA. Han har en udiskutabel plass i den amerikanske kanon og kategoriseres ofte (og noe upresist, men det skal jeg komme tilbake til) sammen med naturalister som Frank Norris, Theodore Dreiser og vennen Hamlin Garland: determinisme, nød og elendighet på livets skyggeside i storbyen. For enhver som har lest noen av Paul Austers romaner, burde Crane også være gjenkjennelig som del av biografens personlige amerikanske kanon, et navn som i likhet med Herman Melville og Nathanael Hawthorne dukker opp rett som det er i forskjellige sammenhenger. Likevel: Crane blir ikke lest i samme grad som før. Som Auster innledningsvis skriver, var The Red Badge of Courage lenge, inkludert i hans ungdom, pensum på high school, hvilket gjorde den til en roman alle hadde lest, enten de ville eller ikke. Sånn er det ikke lenger, og Auster er bekymret for at Crane er på vei ut i det enorme ingenmannslandet av for så vidt «klassiske» forfattere som holdes i ånde kun på universiteter og blant spesielt interesserte. Fra å være en Hamsun, som hvermannsen i det minste kan grave frem noen vage minner av om Pan og Victoria fra ungdomsskolen, til å bli en Jonas Lie, utelukkende lest av Frode Helmich Pedersen.

Auster gjør en solid og overbevisende innsats for å vise hvorfor Crane fortjener allmennhetens interesse: Han var en radikalt nyskapende kraft som med sin nedstrippede og fragmenterte fortellerteknikk foregriper flere av det 20. århundrets litterære nyvinninger, inkludert filmspråket slik vi kjenner det, i god tid før filmen ble oppfunnet; en protomodernist à la Hamsun og Baudelaire, til og med en proto-postmodernist, snarere enn en rendyrket naturalist. (Muligens er jeg litt partisk her; jeg har vært interessert i Crane lenge selv og skrev utfyllende om den fargesprakende og stiliserte slumtragedien Maggie: A Girl of the Streets i boken Neonskrift [2018]. Cranessansen uteble den gangen, gitt, tiden vil vise om Auster i større grad har hellet med seg.)

Symptomatisk for prosjektet er det at Auster bruker flere sider på en nærlesning av den glemte, utypiske kjærlighetsromanen The Third Violet enn på The Red Badge of Courage, nettopp fordi førstnevnte er glemt. Ganske rørende, egentlig; enhver kunne ønske seg en slik biograf. Samtidig ligger det noe mellom linjene i Burning Boy, noe som handler like mye om Auster som det som står skrevet på selve linjene handler om Stephen Crane. Når Auster for eksempel trekker direkte linjer fra novellen «The Blue Hotel» til Sartre og Beckett, trekker han også implisitt direkte linjer til sin egen produksjon. Om Crane kan sies å kombinere realismens fortellerteknikker med en typisk moderne/postmoderne stilisert underliggjøring, kan man si ganske nøyaktig det samme om Paul Auster. Så når han insisterer på Cranes vedvarende relevans, ber han nok samtidig en implisitt bønn om ikke selv å bli glemt.

Myrdet av guder og mennesker

Brå, uventet død har alltid spilt en viktig rolle for Paul Auster – i bøkene og i livet. Eller snarere i bøkene fordi i livet. Debuten, memoarboken The Invention of Solitude (1982), tar utgangspunkt i den tilsynelatende friske, middelaldrende farens plutselige død. Nær den andre enden av forfatterskapet springer den omfangsrike 4321 (2017) ut av et barndomsminne fra en sommerleir, der en gutt som sto ved siden av ham, ble drept av et lynnedslag – en opplevelse Auster har beskrevet som å se «a boy essentially being murdered by the gods». Med slike skjellsettende erfaringer i lasten er det neppe så rart at det austerske litterære univers er en sone hvor fæle hendelser kan ramme uten videre, så som flyulykken som tar livet av hovedpersonens kone og barn i The Book of Illusions (2002). Hans litterære sensibilitet gjør ham med andre ord sjeldent velegnet, på godt og vondt, får man vel si, til å skrive om epidemien av masseskytinger som i flere tiår har herjet hjemlandet, slik han gjør i det polemiske langessayet Bloodbath Nation (2023). Å ane fred og ingen fare på jobb eller på skolen eller på konsert i Las Vegas, bare for brått å bli skutt i filler av en sint og sinnsforstyrret mann du aldri har møtt, er definitivt noe som kunne skjedd i en Paul Auster-roman, men det er også noe som skjer absolutt hele jævla tiden i USA – sannsynligheten for å bli skutt er 25 ganger større i USA enn i andre velstående, såkalt avanserte land. Det gjennommedierte fenomenet med masseskytinger, der unge menn sprer sine «manifester» på Facebook og YouTube før de begynner nedslaktingen av uskyldige mennesker, i en uformell konkurranse om hvem som kan drepe flest og skape det mest spektakulære mediesirkuset, er for Auster

America’s latest gift to the world, a psychopathic footnote to such previous wonders as the incandescent lightbulb, the telephone, basketball, jazz, and the vaccine against polio.

Bloodbath Nation er Austers faktarike og grundige forsøk på å kartlegge de historiske, kulturelle og politiske grunnene til at det er blitt sånn, i selskap med svigersønnen Spencer Ostranders svarthvitt-fotografier av åsteder for masseskytinger: flate, folketomme, anti-sublime bilder av skoler, barer, nattklubber, Walmart-varehus, en bilvask, en kirke. I god essayistisk ånd knytter Auster samtidig egne erfaringer til det omfangsrike spørsmålet om amerikaneres uvanlig nære forhold til skytevåpen. Vokst opp i et jødisk middelklasseforstadsmiljø utenfor New York som han er, utgjorde ikke skytevåpen en selvsagt del av oppveksten slik den gjør mange andre steder i landet; de tilhørte ikke den verden av ferdigheter fedre innviet sine sønner i på vei mot voksenlivet, som barbering eller slipsknyting. Likevel er de flettet inn i hans egen erfaringsverden fra begynnelsen: Grunnen til at han aldri møtte sin morfar, var at mormoren skjøt og drepte ham. Morfaren var etter alt å dømme ingen god mann, men episoden illustrerer likevel et av Austers kanskje opplagte, men likevel tilsynelatende maktesløse poenger: USAs skyhøye drapstall skyldes i det minste delvis svært fri tilgang til ekstremt effektive drapsvåpen.

Som innlegg i saken blir Bloodbath Nation hengende i spenn mellom tro og resignasjon; når Auster prøver å se for seg en fremtid der landet velger å avvæpne «bad guys with guns» i stedet for å bevæpne nasjonens «good guys», ender han med å sitere sin mor: «Dream on, Paul.» Likevel er det nettopp det han tillater seg å gjøre, å drømme om en bedre fremtid stikk i strid med faktiske forhold. Det er håpløst, og han gir seg ikke.

Den gamle mannen og eggekokeren

Og så, til sist, romanen Baumgartner, en slank sak, opprinnelig tenkt som en novelle, som utspiller seg i spennet mellom den typisk austerske, uforutsigbare og brå døden på den ene siden og på den andre siden den døden som alltid kommer til slutt, om da ikke noe annet har tatt livet av deg først: den stadig skrøpeligere kroppen, den sviktende hukommelsen og så til slutt ingenting. At Auster selv ble alvorlig syk under ferdigstillingen av romanen, har betydd at han ikke har kunnet skrive noe siden, og at denne komisk-melankolske funderingen over alderdommens vesen meget mulig kan bli hans siste bok.

Hovedpersonen er en eldre filosofiprofessor ved Princeton med det utsøkt gubbete navnet Sy Baumgartner. Idet romanen begynner, har Baumgartner allerede vært enkemann i et tiår; Anna, hans kone og store kjærlighet siden studiedagene, ble drept av en enorm flodbølge under en svømmetur på ferie – et stykke kosmisk uflaks av den typen Auster har gjort til del av sin signatur. Nå bor han alene og bekjemper ensomheten ved å bestille en jevn strøm av bøker på internett. Ikke for bøkenes skyld, men for de korte passiarene med det blide postbudet Molly hver gang hun tropper opp med en ny leveranse. Romanens åpningssekvens er en opphopning av små hendelser som illustrerer hvordan det står til med den aldrende enkemannen: På vei til å ringe søsteren som avtalt, merker han at det lukter svidd. Lukten kommer fra komfyren, som han glemte å skru av da han laget frokost for tre timer siden, og hvor eggekokeren nå står smeltet og ødelagt igjen. Han brenner seg på den glovarme eggekokeren, som også lager et stygt merke på kjøkkengulvet. Telefonen ringer. Det er ikke søsteren som er fornærmet over at han ikke har ringt som avtalt, men en mann som beklager at han er sent ute for å lese av strømmåleren, en avtale Baumgartner ikke husker et fnugg av. Da målerleseren dukker opp og Baumgartner skal vise vei til måleren i kjelleren, ramler han i kjellertrappa og skader kneet. Kjødet er skrøpelig. Mørbanket og lettere tummelumsk begynner tankene å vandre tilbake til den dagen han kjøpte den nå istykkersvidde eggekokeren på kjøkkengulvet, som også var den dagen han så Anna for første gang. Men før han fortaper seg i selvmedlidende mimring om livet deres sammen, «his one and only life», nå avsluttet for lengst, tvinger han seg selv ut av tankespinnet: «suck it up and turn your eyes away from the pot, fuckhead, or I’ll strangle you to death with my own two hands.»

Herfra veksler romanen mellom tilbakeblikk – til oppveksten, til det lange og lykkelige ekteskapet, til den fortærende sorgen i kjølvannet av dødsulykken – og Baumgartners forsøk på å gjøre det beste ut av den tiden han tross alt har igjen. Hans brutale avvisning av sin egen erindring fremstår etter hvert som en alvorlig tabbe: «To live is to feel pain, he told himself, and to live in fear of pain is to refuse to live.» Så han pensjonerer seg fra Princeton for å kunne bruke mer tid på en ny bok han har i tankene. Og han beslutter å fri til den yngre, fraskilte kollegaen Judith, som han har hatt et kjærlig, men forholdsvis uforpliktende forhold til de siste par årene. Det er med andre ord liv i den gamle skrotten ennå, men det er i seg selv naturligvis intet vern mot smerten som følger med på kjøpet når man lever. For Judith vil ikke gifte seg, i hvert fall ikke med Baumgartner. Hun sier det ikke rett ut, men han er for gammel.

En vårdag i 1942 troppet en ung kvinne opp hjemme hos den aldrende Edvard Munch på Ekely og lurte på om han trengte en modell. For Munch ble resultatet av denne frimodige henvendelsen en serie malerier som struttet av lys og letthet, så som Kvinne med gresskar, fulle av våryre grønn- og gulsjatteringer, nesten frie for den mørke dødsangsten som preger så mange av hans senere verker. Noe lignende skjer med Baumgartner på tampen av romanen. Etter fiaskoen med Judith vier han seg til sin egen skriving, men også til arbeidet med å forvalte Annas litterære ettermæle. Hun jobbet som oversetter og forlagsredaktør, men skrev både dikt og prosa på fritiden, og den posthume utgivelsen av diktene hennes har vært såpass vellykket at doktorgradsstudenten Bebe Cohen ønsker å forske på tekstene hennes. Baumgartner, som fremdeles har mengder av Annas etterlatte, upubliserte skrifter, møter forespørselen med begeistring og inviterer Cohen til å bo hos ham under forskningsarbeidet; han har en gjesteleilighet i garasjen som har stått ubrukt i årevis. Han kan pusse opp! Og rydde i hagen! (Eller i det minste leie noen til å gjøre det. Han er tross alt en gammel mann.)

Oppblomstringen i livets høst blir opptakten til romanens nærmest uforskammet åpne slutt: En iskald januardag skal Bebe Cohen ankomme, og Baumgartner er nervøs. Tenk om hun krasjer på veien? For å roe nervene beslutter han å kjøre en tur selv. Et rådyr kommer løpende ut i veien, og Baumgartner svinger unna og kjører inn i et tre. Lettere skadet, omtrent som i åpningssekvensen, oppsøker han hjelp. Og akkurat der er Auster sannelig så frekk å avslutte romanen, idet «the final chapter in the saga of S.T. Baumgartner begins», brått og uforløst, full av ubesvarte spørsmål og løse tråder, som om det var et menneskeliv. Om Baumgartner virkelig skal vise seg å bli Paul Austers avskjedsbok, kan jeg ikke tenke meg et mer passende punktum enn nettopp dette.