Om å åpne seg mot verden

Isaiah Berlins essay The Hedgehog and the Fox begynner med et sitatfragment som er blitt tilskrevet dikteren Arkhilokos: «Reven vet mange små ting, men pinnsvinet vet én stor ting.» Jeg er blant dem som hadde hørt om metaforen lenge før jeg leste essayet, for denne dialektiske ideen lever sitt eget liv. Man kan gjøre som Berlin, og bruke den for å skille pinnsvinet Platon fra reven Aristoteles, Dante fra Shakespeare og Proust fra Joyce, men man kan også benytte den i introspektivt øyemed; man kan forsøke å se seg selv enten som samler av små ideer eller styrt av én kongstanke.

Som alle dikotomier kan også denne dekonstrueres. Aristoteles er stilmessig langt mer ensporet og monoton enn Platon, Joyces uopphørlige språkbesettelse passer et pinnsvin mens Proust er flinkere til å samle uforenlige små brokker av verden, et cetera, et cetera. Faktisk gir ikke metaforen mening med mindre vi kan vrenge den, med mindre vi er intellektuelt fleksible og ærlige nok til å se dens begrensninger, dens anvendelsesområde. Selv er jeg enten en rev som helst ville vært pinnsvin eller et pinnsvin som helst ville vært rev, og ser sjarm og mening i begge tilnærminger til verden. Dyremetaforer i sin alminnelighet baserer seg dessuten på en dobbel projisering; først gjør vi dyrene til bærer av én menneskelig egenskap fremfor andre, deretter klassifiserer vi oss selv etter hvor nært vi ligner disse symboldyrene. Da er det nødvendig ikke å ta symbolikken på for intenst alvor.

Likevel har vi nytte av dikotomiene – både når vi bruker dem til å dele forfattere og filosofer i to leire, og når vi forsøker å utforske to sider av den samme skribenten. Det gjelder sjelden i større grad enn når vi har å gjøre med essayister, for gode essayister slipper ofte tilsynelatende enkle begreper løs i en komplisert verden, og lykkeligvis er det nettopp dette som er mitt anliggende i dette essayet: Essayistikkens orientering innover kontra utover, mot språket og mot verden, mot refleksjonen og mot erfaringen.

Enda en dikotomi: Det perfekte essayet™ må besitte mange egenskaper, men jeg vil begynne med den overraskende sammenstillingen av to elementer. På engelsk ville jeg brukt ordet juxtaposition, ettersom det har én eksotisk og én hverdagslig bestanddel – akkurat som det perfekte essayet. Naturligvis finnes det ingen regler for hva slags elementer som skal sammenstilles, ellers ville da heller ikke sammenstillingen vært overraskende. Hva med ruinene av World Trade Center og et Rembrandt-maleri, eller to av Raphaels kjeruber og Htoo-tvillingene, som knapt tolv år gamle ledet en geriljagruppe på grensen mellom Thailand og Burma?

In the photo, they look like Renaissance cherubs gone badly wrong (specifically like those two clichéd angels propped at the foot of Raphael’s Dresden Sistine Madonna): toxic putti. Raphael’s cherubs, that is, gone upriver, deep, way too deep into Conradland – miniature Brandos bestriding their own demented cargo cult.¹

Disse elementene, disse sammenstillingene, tilhører Lawrence Weschler, som skrev for The New Yorker i 20 år. For meg står han som premieeksempelet på hva et magasin med en selvbevisst litterær identitet og urealistiske forventninger til sine lesere kan utrette. Dette siste lille scenariet, presentasjonen av Johnny og Luther, geriljalederne med kjeruboppsynet, viser hva han var på vei mot hele tiden, hvilket formål som styrte den journalistiske observasjonsevnen. Et bilde hentet fra nyhetsjournalistikken, fortolket med kunst- og filmhistoriske referanser, og presentert med et konsentrert, rytmisk og alluderende språk. I Weschlers kanskje beste samling, Vermeer in Bosnia, veksler han uanstrengt mellom en oppsetning av Shakespeares Henry V i New York og krigsforbryterdomstolen i Haag. Massakren i Srebrenica speiles av en ofte utelatt scene i stykket, der kong Henrik beordrer fangene drept under slaget ved Agincourt:

It is interesting to speculate […] on the similarities in the situations of the Bosnian Serb military commander at Srebrenica, Ratko Mladic, with that of Henry V at Agincourt. […] [Mladic] was going to need every soldier he could muster. Hence, it has been argued, his Henry-like decision to launch the horrendous massacre. […] Generals are regularly going to find themselves faced with such savage predicaments – which is precisely why the laws of war have evolved, to guide and constrain them at such terrible junctures.²

Weschlers artikler dekker et stort journalistisk spekter, og baserer seg ofte på lengre intervjuer. Når klangfargen av intervjuobjektenes stemmer ikke dominerer tekstene, kan man argumentere for at dette skyldes den legendariske redaksjonelle prosessen i The New Yorker, hvis språknorm er blitt beskrevet som «the Voice of God». Men man kan også argumentere for at Weschlers kognitive metode er vel så viktig; at det bærende element er trangen han har til å sammenstille det estetisk høyverdige og det etisk forkastelige, det menneskelige og det ideale.

I så fall er Weschler en rev som reporter, men et pinnsvin som skribent. Den monomane sammenstilleren trenger stadig nytt materiale for ikke å gå lei, men det ville være umulig å skape mening av de mange historiene hvis ikke en konsekvent tilnærming til stoffet lå til grunn.

Men er det ikke alltid slik for journalistiske essayister, eller essayistiske journalister? Jo, kanskje, men reven og pinnsvinet kan komme til uttrykk på en ganske annen måte. Ta bare vårt neste eksempel, David Foster Wallace. Av de tre skribentene jeg tar for meg i dette essayet, var han den yngste, født i 1962, og han ble ikke eldre enn 46 år, død for egen hånd. Den uferdige romanen hans, The Pale King, er på vei, og han vil bli husket som eksperimentell, litterær, vanskelig. «Bortsett,» fortsatte så nekrologene, «bortsett fra essayistikken og reportasjevirksomheten.» Konsensus besto i at Wallace forsvant inn i sitt eget hode når han forsøkte å skrive litteratur – med den implikasjon at han gikk seg vill der inne, og at det var derfor han tok livet av seg – men at han fikk folde seg ut i møtet med den virkelige verden, og at det bare var som journalist utskremt til møte med den amerikanske folkeligheten, enten det dreide seg om et cruiseskip i Det karibiske hav, en festival midt i Iowa eller pornobransjens helt egne Oscar-seremoni, at han fikk seg til å skrive forståelig og greit. Ta for eksempel den siste anledningen og Wallaces beskrivelse av den:

Every January, the least pretentious city in America hosts the Annual AVN Awards. The AVN stands for Adult Video News, which is sort of the Variety of the US porn industry. This thick, beautifully designed magazine costs $7.95 per issue, is about 80 percent ads, and is clearly targeted at adult-video retailers. Its circulation is approx. 40,000.³

Men så, litt senere i samme artikkel (idiosynkratisk setningsstruktur & ortografi fra Wallaces side):

Mr. Max Hardcore – a.k.a. Max Steiner, a.k.a. Paul Steiner né Paul Little – is 5’6» and a very fit 135. He is somewhere between 40 and 60 years old and resembles more than anything a mesomorphic and borderline-psycho Henry Gibson. He is wearing a black cowboy hat and what has to be one of the very few long-sleeved Hawaiian shirts in existence anywhere. Once the PA guarding the door mellows out and introductions are made (M.H. managing to drop the name of this magazine several times in one sentence), Max reveals himself to be a genial and garrulous host and offers everybody disposable plastic cups of vodka before settling in with yr.corresps. to discuss what for Max are the most pressing and relevant issues at this year’s AVN Awards, which issues are the career, reputation, personal history and overall life philosophy of Mr. Max Hardcore.⁴

Det finnes trolig enklere måter å formidle inntrykket av en ubalansert narsissist på, men neppe mer underholdende måter. Wallaces artikler er gitt ut som to antologier, Consider the Lobster og A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again, og begge er fulle av fotnoter, fremmedord og pussige grafiske grep. Artikkelen «Host», som omhandler en høyrepopulistisk radiovert, er satt som en masse av tekstbokser og piler, slik at den fungerer omtrent som en Donald-historie skrevet av James Joyce og redigert av M.C. Escher. I flere av de andre tekstene utgjør fotnotene mellom 20 og 40 prosent av teksten. Dette er verken enkelt eller direkte.

Likevel er det noe som skjer med Wallaces persona i essayistikken hans. Jeg kan ikke beskrive det bedre enn at han virker undrende, overrasket og underholdt på en måte han sjelden klarer å være overfor sine egne fiktive kreasjoner. Sagt på en annen måte er det når han søker utover, gjennom essayistikken, når han tematiserer sine egne, grunnleggende fornuftige reaksjoner på all galskapen som finnes ute på det amerikanske kontinentet, at han virker sjenerøs og human. I fiksjonen sin søker han til sammenligning innover mot stadig mer ekstreme og fantasifulle detaljer – ikke helt ulikt et oljeselskap på jakt etter stadig nye felt, plaget av vissheten om at det nok er begrensede ressurser igjen å oppdage, og at skadevirkningene på miljøet øker dramatisk.

Essayistikk handler om å favne en uendelig verden. Lawrence Weschler har sagt at han slett ikke vil skrive fiksjon, at han ikke kan, fordi forbindelsene som allerede eksisterer er for mange til at han skulle kunne etablere nye, fordi det ikke finnes plass til imaginære steder og mennesker. Jeg skjønner ham godt. Fiksjonen er brutal, den tar seg til rette. Hvis man kan leve og reise og skrive på en mer nennsom måte, som Weschler, med respekt for den allerede eksisterende verden, hvis man kan møte menneskene han har møtt, og skildre dem slik han har skildret dem, da har man en langt rikere åre å utvinne fra enn de fleste forfattere kan drømme om.

 Reven ser bredden, pinnsvinet ser dybden. Weschlers forbindelseslinjer er verken arbitrære eller konvensjonelle, men flommer over av immanent betydning. Iblant kan han minne om en mystiker. I 2006 ga Weschler ut Everything That Rises, med undertittelen A Book of Convergences. Tittelen refererer i første omgang til Flannery O’Connors siste novellesamling. Den kan også spores lenger tilbake – til jesuitten og teologen Pierre Teilhard de Chardin, som ble kjent for sitt teleologiske syn på evolusjonsprosessen. Ikke bare menneskearten, ikke bare livet for øvrig, men hele universet utvikler seg mot et ukjent, fremtidig punkt, et omegapunkt, som vil være en altomfattende kosmisk bevissthet, en levende Gud. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor kirken var en smule skeptisk til «den katolske Darwin» (og desto mer overraskende at pave Benedikt i fjor brukte ham som et tentativt brohode til evolusjonsteorien), men man kan forstå at en essayist som Weschler vil ønske å anerkjenne hans metode.

 I innledningen får vi vite hvordan prosjektet begynte: Weschler leste en dag et essay om Che Guevara skrevet av John Berger. Der blir det nest mest kjente bildet av revolusjonslederen diskutert – ikke den ikoniske silhuetten, men troféfotografiet der Che ligger omgitt av sine drapsmenn. Berger identifiserer det visuelle forelegget som Rembrandt-maleriet Dr. Nicolaes Tulps anatomiforelesning. Den døde kroppen ligger i samme leie. Dr. Tulp har i høyre billedkant sitt motsvar i en boliviansk offiser. Det er til og med like mange levende kropper til stede i begge bilder. Parallellen ansporer til refleksjon – ikke minst over det faktum at Rembrandts oljemaleri, så velkjent at det er for klisjé å regne, lar seg se med friske øyne når det stilles ved siden av motivet i svart/hvitt. Hva mer er: Når Weschler først har kommet så langt, ledes han videre til begge bildenes forelegg: klassiske fremstillinger av den døde Kristus.

Og slik fortsetter boken, som en psykedelisk kunsthistorieforelesning. Gerhard Richters fotorealisme ved siden av Vermeers like virkelighetsnære portrett av Pike med perleøredobb. Nattevakten under et bilde av brannmenn og frivillige i ruinene av World Trade Center. Ruinene igjen, på dagtid, mot en blå himmel, over Caspar David Friedrichs klosterport mellom forvridde eiketrær. Og endelig, fra alvor til spøk: Monica Lewinsky og Mona Lisa – kvinnene som visste for mye.

Weschlers styrke er grunnleggende essayistisk; en sammenstilling av uventede historiske erfaringer, fulgt av refleksjon. Det er ingen enkel sak å ta ordet metafysisk i sin munn i 2010, men det finnes ingen vei utenom. Når Weschler fører pennen stiger språket som en Bach-fuge, stadig høyere, stadig høyere. Takk og lov for Lewinsky-bildet, for uten humor hadde det blitt vanskelig å holde masken.

Et annet begrepspar som passer reven og pinnsvinet: erfaring og refleksjon, refleksjon og erfaring. Vår tredje essayist, Terry Castle, er selv professor i engelsk litteratur, men da hun ga en av bøkene sine tittelen The Professor, en bok som i all hovedsak er et lengre selvbiografisk essay, da refererer hun til en annen kvinne, kvinnen som forførte henne da hun var ung student, professoren som sov med en pistol på nattbordet, hadde hår som en løve, som i grunnen minner så mye om en litterær karakter at man kunne mistenke Castle for å ha dratt en omvendt Knausgård.

 In the flesh the Professor was at once seductive and bizarre. She wore her hair, striking and lustrous, swept back severely and away from her face above her ears – so much so that if one saw her only from the front, one might mistake her for a man, thin-faced and beautiful, albeit with a strange pompadour hairstyle. In the back the long strands of hair were gathered together into a single thick ropebraid, nearly two feet in length. She later told me that in the Village, circa 1958, all the beatnik gals wore such braids, but I’ve never seen anybody – in pictures from that time or any other – sporting this peculiar Elvis-crossed-with-Pippi-Longstocking look.⁵

Mistanken om skjønnlitterære utflukter dempes paradoksalt nok etter som man lar seg rive med av historien i The Professor. Castle skriver rett og slett godt nok til at hun slipper unna troverdighetsbristen (man kunne si det samme om Karl Ove Knausgård). Det lange essayet begynner her og nå, det vil si i San Francisco, i lykkelig samboerskap med (enda en) litteraturprofessor, for så å skue bakover, mot kvinnen-man-var, den gang da, i white trash-forstaden til San Diego, eller på et lite, avsondret college utenfor Seattle, fullt av de smektende stemmene til obskure lesbiske folkesangere, ledsaget av duften av nåletrær. Og Castle har en stilistisk spesialitet, små innskutte selvmedlidende hilsener, i parentes, små ironisk patosfylte gester (akk!) og nikk (ve!) til kordfløyelsjenta hun en gang var, en motvekt til den ellers nøye avstemte og hyperartikulerte skriftstemmen.

Essayets basis er sammenstilling og kontrastering. Første eksempel: Terry Castles sammenstilling av den fortidige reven og det fremtidige pinnsvinet, av uskyld og erfaring. Andre eksempel: Lawrence Weschlers kontrastering av explanans og explanandum, av de mystisk konvergerende bildene og de rasjonelle verbale utlegningene. Tredje dimensjon: David Foster Wallaces juxtaposition av verden innenfor og verden utenfor, av det som skjer og det vi tenker om det.

Jeg kunne ha valgt meg andre forfattere, andre eksempler. Hvorfor akkurat disse? Jeg innrømmer det: Jeg har fulgt nesen, og nesen peker ofte mot amerikansk samtidslitteratur og -essayistikk. Jeg elsker å lese om Amerika. Dette er selvfølgelig ikke en innrømmelse, det er mer av en påstand, en markering. Men det er like fullt sant. Jeg elsker overfloden av absurde temaer og de rike verbale ressursene som er tilgjengelige når disse temaene skal beskrives. Alle de tre essayistene jeg skriver om i denne omgang, er overflodsentusiaster og dypt forskjellige fra, for eksempel, en Joan Didion. Det disse tre ikke har, som for eksempel Didion besitter, en kvalitet jeg oftere finner hos norske essayister, er en form for ro i uttrykket, en streben mot noe mer poetisk, noe som midlertidig tømmer hodet i stedet for å fylle det med stadig flere inntrykk. Didions essayistikk og journalistikk kan man lese med meditative ambisjoner, men triaden jeg skriver om nå søker mot det transcendente gjennom det ekstatiske, gjennom Dionysos heller enn Apollo.

 Ble det for mye? Jeg var redd for det. Apollo og Dionysos lar seg dessuten ikke forene med reven og pinnsvinet. Men hvis vi ikke kan bruke de store ordene om de store ordene, hvis vi alltid skriver oss ned, hva er da poenget? Av David Foster Wallaces fotnoter lærer jeg én ting: Det er alltid mulig å skru inn en omdreining til, og hvis hele konstruksjonen ramler sammen, ja, så har man i hvert fall forsøkt.

 Wallaces essay om the Adult Video News Awards kulminerer i en hallusinatorisk skildring av publikum i den enorme hallen der prisene deles ut: «Several of the outfits defy very basic precepts of modern physics. Coiffures are towering and complex. […] Breasts are uniformly zeppelinesque and in various perilous stages of semiconfinement⁶.» En nøktern beskrivelse ville ha vært lesverdig (og deprimerende) nok i seg selv, man setter pris på trykket av moralsk indignasjon som bygger seg opp når man leser om misogyne sosiopater som Max Hardcore. Det holder at han finnes.

Men så er det nå en gang slik at Wallace tilfører noe annet, noe mer. Dette er det han gjør best: Han går til verket som mannen hvis indre monolog aldri skrus av, han er skribenten som aldri kan komme med en påstand uten å presentere minst to mulige gjendrivelser. Jeg kjenner meg igjen. To (!) ganger forsøkte jeg å bruke et av Wallaces mest innfløkte essays som pensum på et grunnkurs i retorikk og fagskriving; det gikk som det måtte gå – tomme blikk, undrende miner – men jeg er fremdeles overbevist om at det finnes svært få bedre eksempler på argumentasjonsteori i praksis.

Jeg diskuterte imidlertid Amerika, eller rettere sagt USA, et land som er hinsides rasjonell diskurs. Er det ikke? Et godt essay blir ikke nødvendigvis bedre av å bli forklarende, på samme måte som en roman bør styres klar av sterke normative elementer. Essayets oppgave er å presentere et personlig blikk, en individuell og presumptivt unik verdensanskuelse, men å gjøre den tiltalende nok, besnærende nok, til å fange inn leseren. Ordvalg betyr mye, forfatterpersona betyr mer. Lawrence Weschler skriver som få andre om fenomener som lyset i Los Angeles, om de nesten taktile kvalitetene lyset kan anta i en by der forurensningen er så sterk at lufta har høyere massetetthet enn ellers. Weschler fikk ikke blikk for dette lyset over natten, naturligvis, for dét var det nødvendig at han reiste til og fra byen, sammenlignet med solnedganger andre steder, og kanskje først og fremst – snakket mye med maleren David Hockney, som står for noen av de mest ikoniske California-maleriene jeg kjenner til; pasteller på pasteller og alle de harde, skarpe kvalitetene en formiddag i San Francisco kan tilby.

Essayisten vever sammen personlig historie og verdenshistorie. Terry Castle innleder tittelessayet i The Professor med sin nåværende, komfortable middelklassetilværelse i et av San Franciscos triveligste områder. Broen tilbake til en mer turbulent tid – da Harvey Milk ble skutt før han rakk å bli byens første åpent homofile borgermester – er en folkesanger ved navn Alix Dobson, så sentimental og utopisk drømmende på kvinnefellesskapets vegne at man får lyst til å stenge henne inne i et rom med Camille Paglia og Susan Sontag (en yndet referanse for Castle), hver av de to sistnevnte utstyrt med balltre, og visesangeren bare bevæpnet med en skrøpelig gitar. Dette for å illustrere den godlynte forakten Castle selv mobiliserer, og som hun holder på frem til, og bare frem til, hennes vesentlig yngre samboer begynner å latterliggjøre musikken. Da blir Castle defensiv, fordi hun begynner å huske hvordan det var å være i skapet, den gangen, en hel generasjon tidligere. Og så er det fritt frem for det 200 sider lange essayet, hvis hovedantagonist er professoren fra en enda tidligere generasjon, professoren som ikke ville drømme om å leve åpent som lesbisk, selv om hun hadde sex med kvinner.

Wallace later tidvis til å være fanget i sitt eget hode, men dette virkemiddelet bør gjenkjennes som sådan, for tematikken hodet bryner seg mot er i høyeste grad aktuell og tidsmessig. Etter at han i likhet med mange andre tidlig døde forfattere gikk fra å være et navn til å bli et varemerke og en begynnende industri, ble en lengre reportasje Wallace skrev for Rolling Stone utgitt som bok. Reportasjen handlet om John McCains første, nesten-heroiske forsøk på å bli president, om kampen han tapte mot George W. Bush fordi han, gisp, holdt på prinsippene. 

Når går denne reportasjen over til å være et essay? Er det når Wallace tillater seg lengre, reflekterende passasjer om McCains personlighet, om de rent faktiske og praktiske grensene en amerikansk valgkampanje på nasjonalt nivå setter for en personlighets utfoldelse? Er det når han inkluderer små, komiske vignetter om representantene for de seriøse nyhetsmediene; blazer-og-chinos-kledde herrer i en viss alder, som er så vanskelige å skille fra hverandre at han like godt kaller dem for The Twelve Monkeys? Det er disse trekkene som gjør det, trekk som også gjør for eksempel en Hunter S. Thompson til en essayist, i hvert fall slik undertegnede ser det. 

Essayistikk er tanke i skrift, tanke om verden. Sjangeren er funksjonell, ikke formell. Det er der reven er lik pinnsvinet, er lik alle dyr, metaforiske og faktiske, i letingen etter mat.