Om spøkelser

Det er M.R. James’ «Oh, Whistle, and I’ll Come to You, My Lad» som er den fineste spøkelseshistorien. Den fornuftige, åpne, men litt slitne professor Parkins reiser alene på ferie til den engelske østkysten for å spille golf og finne ro. Alle han virkelig kjenner, er menn, de omringer ham på colleget og en av dem spør om han ikke også, når han er der borte, kan kikke på mulighetene for arkeologiske utgravninger, det skal nemlig finnes levninger etter tempelherrer der han skal.

Vertshuset The Globe er det eneste mulige stedet å bo, og der har de tilbudt ham et stort rom, fint, han kan arbeide der også med alle sine bøker og papirer, rommet har bare ett lite aber: Det er et dobbeltrom, med en annen seng i hjørnet, stor den også, og de har ikke noe sted å sette den, kan den få stå? Ja visst, Parkins forteller også dette til kollegene, og en av dem ler og støyer og sier at han vil komme han også etter hvert, og holde ham med selskap, det er beklemmende der og da.

Så reiser han. Han spiller golf og går tur, og allerede den første ettermiddagen stanser han opp ved et sted der det er noe i sanden, det er visst akkurat noe slikt arkeologen håpet på, professoren undersøker litt, han er tiltalende, samvittighetsfullt nysgjerrig, han smågraver og skyfler og finner et slags lite rør av metall, av bronse, som han tar med seg. Idet han går, snur han seg og ser at det er en annen der som står et stykke unna og ser på ham, og senere, da han skynder seg mot vertshuset og middagen, snur han seg igjen og ser enda noen, en som løper etter ham, vilt og uryddig, panisk, men underlig nok synes han ikke å komme nærmere, og så er det ikke mer, bare middag. Han snakker så vidt med en annen gjest, en gammel oberst, om opplevelsen, og avskriver da selv enhver tanke om noe overnaturlig. Obersten avviser skepsisen: «it appears to me at that rate, sir, that you must be little better than a Sadducee.»¹ Saddukeerne var en gammel jødisk sekt, kjent for sin avvisning av sjelens udødelighet: Dette er en oberst som kan sin historie.

Om kvelden, på dobbeltrommet, legger Parkins et ark papir på skrivebordet og dunker ut den fine sanden som fyller røret han fant, gnir på det og ser at det er en fløyte, en hundefløyte, med inskripsjon på begge sider, den ene er uforståelig, den andre på latin: «Hvem kommer når jeg kaller?» Han blåser, først mykt og så kraftigere, han hører lyden, den er lang og ganske vakker, og plutselig blåser det voldsomt utenfor, vinduene står åpne og vinden kommer inn, blåser ut lysene, blafrer i papirene, rører ved kroppen hans. Det må ha vekket alle, tenker han, og ja, kanskje: Om natten hører han svakt at noen stadig snur seg i en seng, sikkert på naborommet. Selv får han ikke sove. Hver gang han lukker øynene, ser han det samme: Han ser den løpende mannen, men nå ser han også at mannen flykter fra noe som tar innpå ham, noe utydelig og flaksende som beveger seg haltende og urytmisk, men ubehagelig hurtig.

Det er noe i den andre sengen. Om morgenen må begge sengene res av den forvirrede stuepiken, den tomme sengen borte i hjørnet er i vill uorden, det var derfra lydene kom, ikke fra et annet rom, alt er professoren uforståelig, men til slutt får han se det, sent: Han ser noe reise seg fra sengen i kroken i mørket, komme ut på gulvet, blindt og famlende og hvitt, det er uten ansikt, og det tar tak i ham, trekker ham til seg, han skriker hjelpeløst, obersten kommer stormende inn og finner ham alene der med sengetøyet i en tull på gulvet. Det er stille igjen. Og så, originalt nok, ender alt godt. Kollegaen fra universitetet kommer virkelig, nå er han umåtelig velkommen, det trygge mannsfellesskapet er gjenopprettet.

*

Et vaskeekte lakenspøkelse. Er det ikke fint? Den livsfjerne professoren med sitt lune collegeliv, ensomt og uten kvinner, alltid har han kunnet legge seg i nystrøket sengetøy og en butler som passer på, når skrekken tar ham og han ser rett inn i ansiktet på den, ser han endelig det han antakelig aldri har sett: krøllete, skrukkete, ustrøket lintøy. Det er det mest uhyggelige hans akademiske fantasi har på repertoaret.

«Oh, Whistle, and I’ll Come to You, My Lad» er ikke bare langt på vei en parodi på en spøkelseshistorie. M.R. James parodierer også sitt eget borgerlige, påvirkelige publikum når han utleverer den stakkars Parkins – som igjen kanskje har trekk fra ham selv: James hadde en lang karriere i Cambridge, mindre som forsker og lærer enn som lærd administrator, men som administrator var han en suksess, suksess med initialer, ikke fornavn, bare det lukkede M.R., en forkortelse av det slaget han selv brukte som en slags virkelighetseffekt i spøkelsesfortellingene: Anonymiseringen av personene skaper illusjonen av at de er virkelige og ikke ønsker at historiene skal komme ut.

Lag på lag med parodi og distanse, og så, likevel: Fortellingen er ettertrykkelig uhyggelig nettopp fordi den er så klassisk, så uredd klisjeen og så tørt stringent der den avdekker melodramaet, gnisser det frem, et litterært skrapelodd, skummelt. Så mye er uforklart, og det er de riktige tingene som ikke går opp, fløyten som påkaller gjenferdet fra tempelherrenes kirkegård – men hva gjør det i sengen? Kan det virkelig være tilpass der? Og så er det selvsagt også det at så mye i denne historien byr seg frem for analyse, for den aller enkleste psykoanalyse. Den livsfornektende professoren som undertrykker all drift, fornekter kroppen, frykten for den andre i sengen, det sjeldne mannlige hysteriet – og så løses altså spenningene opp, overraskende, nei forbløffende liberalt i denne sjangeren, fra det øyeblikket da han legger leppene rundt den falliske fløyten og fremkaller krisen, først den groteske omfavnelsen fra Døden og så det lykkelige fellesskapet, kollegaen som står frem som noe mer, som sengens frelser. Så rart er det: Den som henter den forknytte mannen ut av skapet, er et middelaldersk spøkelse. Gud vet om M.R. James riktig visste hva han skrev, eller i det minste hvordan han ville bli lest av ettertidens professorer.

Jeg er ettertidens professor. Jeg leser James med en interesse som er i forandring, lik spøkelsene selv. Helst vil jeg jo at historiene skal ha den virkningen på meg som han ville at de skulle ha, en komfortabel skrekk, den rene, drømmeaktige kulden som ikke er en frykt for noe, bare en ganske fredelig frykt, musikk for nervene. Men jeg har også en slags faglig fascinasjon ved spøkelser som det virkelig ikke står noen age av. På en instituttkonferanse for noen år siden fikk jeg holde foredrag om dem, etter at det faglige programmet var over, informasjonskonsulenten hadde stilt opp en leketøyshodeskalle med blinkende røde øyne mellom meg og mine kolleger, som allerede hadde vært innom baren, tegnbruken var kompleks og morsom – som om spøkelsenes historie også selv var en spøkelseshistorie som så i sin tur måtte ufarliggjøres ved den latterlige og nesten ydmykende rekvisitten. For kunne ikke alle foredrag om fortiden presenteres med en spøkelsesskalle foran publikum? Ville den ikke løftet alle fjorårets 1814-taler og -forelesninger, undervisningen om svartedauden, debattene om den norske velferdsstatens historie?

For er ikke spøkelset den perfekte historiemetaforen? Det er det som er igjen etter fortiden, som fyller ettertidens mennesker ikke bare med gru, men også, iblant, med viljen til å rette opp gamle uretter, stede urettferdigheter til hvile og gjøre svik gode igjen? For iblant vil de jo noe, spøkelsene, noe mer enn å få tilbake fløyten sin, eller en tann, som i Hamsuns «Et spøkelse»: De vil bli funnet, husket, hevnet, de vil ikke lenger være glemt, selv de mest beskjedne spøkelsene kan bære på slike forhåpninger. Et av de mest unnselige, men fremmede av spøkelsene i London er den ribbede kyllingen som nå iblant blir sett nær Pond Square: På vei hjem i vognen sin skal Francis Bacon ha kommet på tanken om å fryse mat for å stanse forråtnelsen. Han kjøpte en kylling ved Highgate, stanset da altså ved Pond Square, der han stappet den full av snø inni og utenpå, dro hjem, fikk lungebetennelse – og døde, i 1626. Kyllingen er fortellingens uskyldige offer og er der altså fremdeles, uten å kunne gjøre rede for seg, en sjeldent poultrygeist, som ettertiden hjerteløst har kalt den, uten undring over hva den vil. Kanskje vil vi forstå det hvis vi greier å utvikle en historieskrivning som ikke så til de grader er lukket om det menneskelige.

Spøkelset er mer enn en metafor i denne sammenhengen – slik også Derrida påpeker i Marx’ spøkelser.² Det er også en kilde til opplevelsen av fortiden hos andre enn historikere. Spøkelsene er et drømmemateriale for enhver som vil finne svar på sine spørsmål om hvordan folk før opplevde fortiden i det daglige: Når tenkte de på fortiden, hva var det ved den som naget dem, bøndene, skolebarna, tiggerkonene, høkerne og de lærde, og hvem var det forgangnes budbringere, hvilke skygger var det som falt over dem når de var redde og alene?

I 1852, for eksempel, hørte folk på Børholmen i Eivindvik at det gråt og pistret under gulvet i stuen. Kort tid tidligere hadde den synske Erika Bogen kommet dit, og hun forsto nå straks at det var en utburd som snakket, et barn som var blitt satt ut for å dø, og som nå var vendt tilbake. Barnet navnga foreldrene sine og fortalte hvor det var blitt gravd ned, der var det også en duk med noen bein i. Folk var forferdet og oppskaket, men nytt var dette ikke. De strenge lutherske kirkestatene i Norden drev mange ugifte kvinner til å ta livet av sine nyfødte barn for å slippe skammen, straffen og utstøtelsen. En virkning av dette var de mange barnespøkelsene, som var noe særegent skandinavisk, og i Eivindvik må forferdelsen også ha handlet om gjenkjennelse og erkjennelse. Men mistanken festet seg ved den synske Erika, som etter hvert viste seg å være en notorisk svindler, og en buktaler, noe så fantastisk som en buktaler i Eivindvik. Til og med da lensmannen forhørte henne, kom det en stemme fra et annet sted, et gjenferd intervenerte til hennes forsvar, men lensmannen avslørte bedraget.

Han hørte herunder en pibende uartikuleret Lyd; men han kunde ikke bestemt sige, at den kom fra det Sted, hvor Erika sad. Kun lagde han Merke til, at hver Gang lyden hørtes, heldede hun Hovedet snart til en Side, snart til den anden, og for hver Gang førte hun Fingrene op til Mundvigerne.³

Så viste det seg da også at duken var ny og beina ikke fra et barn, alt var en svindel som vilt og uforståelig truet med å ødelegge livene for de utlagte foreldrene.

Beretningen om bedrageren Erika ble faktisk ført i pennen av en historiker, Ole Andreas Øverland, en av de få norske historikerne som har interessert seg for spøkelsene. Og han var interessert i troen på dem. Selv om fortellingen om den ganske uhyggelige Erika er en fortelling om overveldende godtroenhet, om mennesker som var helt og fullt overbevist om at løgnen var sann, så er den med der, den sannheten som lå til grunn for deres tro: at spøkelser fantes og kunne komme for å klynke, pipe, tale, peke ut sannheten.

I M.R. James’ noveller er det iøynefallende hvor nær spøkelsene er historien. Ikke bare kommer de ut av fortiden, som den radmagre, dryppende våte mannen to skolegutter plutselig ser sitte i karmen på utsiden av vinduet til den nye læreren på kostskolen i «A School Story», de viser seg ofte i nærheten av arkivmateriale og historiebøker, som om de blir tiltrukket av selve historien, av faget, av tørt papir, av arbeidet for å huske det som blir glemt, de spiser støv. Mennene som møter spøkelser, er ubestemmelige akademikere, antikvarer, prester på gamle prestegårder, studerende – det er nærheten til historien og dens levninger som binder dem sammen og gjør dem sårbare. De søker mot spøkelsene, spøkelsene søker mot dem.

Men hvor lenge har det egentlig vært sånn? Antakelig tar jeg feil når jeg tror at studiet av spøkelser ville åpne mot studiet av folks holdninger til fortiden. For når spøkelsene synes å bevege seg mot historien, er det en utvikling som kan spores også bakover. De var ikke så opptatt av historie før. De som Carl von Linné forteller om, for eksempel.

Linné er, når man leser ham, en glad og jordnær mann, men suksessen kan likevel ha gått ham til hodet. Etter at hans botaniske system forandret all biologi, ville han systematisere mer og ga seg i kast med guddommelig gjengjeldelse: en klassifikasjon av de måtene Gud hevnet seg på menneskene på – Nemesis Divina. Imidlertid var stoffet for vilt, for stort og umulig å ordne, Linné måtte gi opp i forsøket og etterlot manuskriptet til sin sønn, med en lang innledning til ham der han innstendig ba ham om å holde manuskriptet skjult, «Hålt desse hemliga som ögat och hiertat».⁴ Hemmeligholdet begrunnet han sterkt med hensynet til de menneskene som var nevnt i teksten, og til deres ære, men når man leser hva Linné tror på i denne teksten, er det lett å tenke at han også hadde sine systemers ettermæle i tankene.

Min fader såg om natten liksom en menniska med lakan sitta i spisen; talte om det för alla. Äfter 2 dagar kom dantsmästaren Sobrant, siuknade straxt där äfter, dog.

Lakenspøkelset, igjen, som et varsel om den senere spøkelseslitteraturens arketypiske skikkelse, og klassifisert som «Varsel» i Nemesis Divina. Det er også den neste fortellingen:

1765 natten kl. 12 emällan d. 22 och 23 Julii hörer min hustru utur wår sängcammare, huru det går i öfre cammaren, mitt museo. Någon går helt tungt af och an länge. Wäcker på mig, som och hörer det wähl. Jag wiste, att ingen war där, att dörrarne woro wähl låste och nyckelen hos mig. Äfter några dagar får jag notification, att min besynnerlige wän och förtrognaste Commissarien Carl Clerck dödt d. 22 Julii kl. 9 om aftonen, och sannerligen war gången så lik hans, att om jag hört honom i Stockholm, hade jag kient igien af gången; men nu war jag på min gård Hammarby, 6 mihl från Stockholm.⁵

Varsel eller ei: Dette er en av historiens mest spektakulære spøkelseshistorier, selv om den er kort og i og for seg banal nå, skrittene på loftet. I likhet med de andre han forteller, er det noe telegramaktig ved dens stil, kortpustet, nødtørftig og urytmisk, som om han fort skriver ned en drøm; der ligger Linné med sin kone og hører det gå ovenpå, i sitt museo, altså i sin egen naturhistoriske samling, i det som lar seg ordne, det er hele tanken om naturens system som er der, og Linné som sover under den – det er vakkert i seg selv – og så ligger han altså der i mørket og hører at det spøker der oppe, at det er noe som beveger seg og fornekter all klassifikasjonens ro, alle tabeller og kriterier. Implikasjonene er voldsomme.

Det er ikke klart hvordan Linné forsøker å ordne sin materie. De to episodene ovenfor er eksempler på «Varsler», men han trekker ingen klar grense mot «Spøkelser», selv om de to får hvert sitt kapittel. Selv har han aldri sett spøkelser og sier at historiene om dem som oftest er usanne, men likevel er de kilder for hans undring: «Men hwarföre spökar [det] om natten, ej om dagen? Natten kl. 2 om wintren, somaren då liust. Men som stiernor ej synas om dagen?»⁶ Her er Linné gjenkjennelig i sin vilje til å utlede systemer: Spøkelsene kommer bare om natten og bare når det er mørkt, de kommer når opplysningstiden sover og forstanden ikke følger med. Men samtidig er det som om han lar seg falle tilbake til en mye eldre tids måte å forstå omgivelsene på. Spøkelsene er som stjerner, sier han, og åpner straks for tanken om at de danner konstellasjoner, som stjernebilder, himmelens tegnsystem. Over to hundre år tidligere hadde hans landsmann Olaus Magnus trukket parallellen mellom sjøuhyrer og stjernebilder, øverst og nederst i verdens teater. Hos Linné er det lys og mørke som er motpolene.

Dahlmans, Professorns, dotter, dödsiuk, längtar äfter mine döttrar. De besöka henne; hon lofwar helsa på dem, första hon blifwer frisk. Äfter 2 dagar dör. Om natten kl. 12 spökar hos dem i camaren, stolarna dragas, sängkläder afdragas, krafsas på sängen; alla 3 äro vakna. Pigan waken; uptänder eld, om någon katt äller hund woro inne, men intet. Liuset släckas. Åter lika spökar till kl. 4. De skrika och rädas. Kl. 6 om morgonen få wetta, att M. Dahlman dött kl. 12 om natten.⁷

Jeg liker disse historiene så godt, de få, løse ordene og det at Linné forteller dem til tross for at de er fortvilende forstyrrende for alt han ellers tror på. Hvem kan fortenke ham i å ville holde dem skjult?

Men Linnés spøkelser er varsler, ikke historiske gjengangere, og allerede her er spøkelsene menneskenes samtidige, selv om de bare sees nattestid. Da kommer de, men de varsler og er snarere ett skritt inne i fremtiden enn besøkende fra fortiden. Deres tilknytning til det som var, er med andre ord kommet til senere, deres tilknytning til historien er ny. For 300 år siden var det å være et spøkelse noe ganske annet. Men hvis det nå er sånn at spøkelsene ikke kommer fra historien, fra den dype fortiden – hvor kommer de fra da?

Vi kan gå enda litt tilbake, til Richard Bovets Pandæmonium, or the Devil’s Cloyster. Being a further Blow to Modern Sadduceism, Proving the Existence of Witches and Spirits fra 1684.⁸ Den siste delen av boken er en samling til dels riktig uhyggelige historier fra samtidens England. Noen likner påfallende på ettertidens skrekkunderholdning, som fortellingen om de underlige anfallene som rammet barna til en Mr. Meredith i Bristol bare året før boken kom ut. Lemmene deres stivnet i «unimaginable alterations» og kunne ikke bøyes selv av sterke menn. Barna lo og gråt, og «A Lady of the Neighbourhood told me they would hang about the walls, and Cieling [sic] of the Room, like Flies, or Spiders» – opplysningen er så uhyggelig at Bovet må sette den i kursiv.⁹ Andre av Bovets beretninger har mer klassisk spøkelsespreg, som denne, som han oppgir å ha opplevd selv. Under et besøk hos en anonymisert adelsfamilie vest i England oppdaget han, sammen med flere andre i selskapet, at døren til soverommet til en av pasjene sto åpen, og ut av rommet sivet det en damp som i lyset så ut som tjukk tåke. Inne på sengen lå pasjen selv med oppsperret blikk, uten å kunne snakke, han var dyvåt av svette til tross for at sengetøyet lå spredt rundt i hele rommet og han selv var avkledt. Etter en halv time kunne han fortelle hva som var skjedd.

He told us that he lay about half an hour, endeavouring to compose himself to sleep, but could not, because of the pain in his Head, that about that time there came into the Room to him two in the appearance of very beautiful young Women whose presence enlightened the place as if it had been day, though there was no Candle near it. That they endeavoured to come into the Bed to him, being one on the one side, the other on the other side thereof, which he resisted with all the power he could, striking at them several times with his Fists, but could feel nothing but empty shadows; yet they were so strong, that they drew all the Bed-clothes off him, though he endeavoured with all his force to hold them, that after that they had stripped him of his shirt; and he had contested so long with them, that he concluded within himself he should die under their violencies, during all that time he had no power to speak, or call for aid; but was at last reduced to that condition wherein we found him. […] [T]he next day he was bleeded, having been much bruised in the Conflict; however he had no sickness after it, nor do I hear that ever after he had any disturbance from them.¹⁰

Hva ville disse kvinnene? Hvis de bare ville forføre, ville vel ikke pasjen vært så skrekkslagen, så sikker på at dette var døden? Eller var de to samme sak for ham? Bovet sier ingenting om moralen eller meningen i noen av de hendelsene han forteller om, der er han taus, spekulerer ikke over hva de vil. Men han fortalte ikke historiene sine uten hensikt. Boken hans rettet, som tittelen sa, et slag mot tidens saddukeisme, en overdreven skepsis – til spøkelser. Det er dette M.R. James’ oberst alluderer til, men med Bovet er vi et annet historisk sted: Spøkelsestroen er normen, den er det gode, og for å forstå det må vi enda et drøyt århundre tilbake, til reformasjonen.

En av de grunnleggende forskjellene mellom protestanter og katolikker dreier seg om skjærsilden, den smertefulle mellomverdenen der menneskene renses mellom døden og evigheten. Den er en viktig del av det katolske bildet av det hinsidige, men i de mest utbredte formene for protestantisme – jeg er omtrentlig – har den ingen plass. I gammel tro hadde spøkelsene hatt religiøs mening i lyset fra skjærsilden: De var døde mennesker derfra, ute av den jordiske tiden, men ennå ikke i evigheten – og med mulighet til å vende tilbake til sine egne gamle omgivelser med budskaper fra det hinsidige. Denne måten å spøke på overlevde i protestantiske kulturer også etter at ilden gikk ut. Det berømte mediet Ingeborg Køber fra Fredrikstad formidlet for eksempel selsomt hverdagslige beretninger om livet på den andre siden fra sine døde brødre, som fortalte om tegnekonkurranser med sigaresker som premier – i 1932.¹¹ Men da hun formidlet nytt fra de dødes liv, handlet fortellingene ikke lenger om noen religiøs sfære, slik de hadde gjort det i eldre tid.

Men reformasjonen etterlot altså de nordeuropeiske spøkelsene i limbo, som om de ikke hadde vært der før. De hadde vært en del av religionen, men hva var de nå? De lot seg ikke avvise tvert og enkelt, de var gamle, fryktet og aktet i det daglige – og Bibelen selv syntes å stadfeste at de fantes. Israelittenes Kong Saul hadde jo fått heksen i Endor til å mane frem profeten Samuels spøkelse, så kristendommen selv åpnet tydeligvis for direkte kontakt mellom levende og døde. I de fleste reformerte statene måtte spøkelsene nå leve blant folk flest, men de lærde diskusjonene om dem varte ved, lenge, og Bovets bok var en av mange som kritiserte den overdrevne skepsisen til spøkelser, ånder og trolldom, for en slik mangel på tro var moralsk og politisk nedbrytende, den fornektet de virkelige og samtidige forbindelseslinjene mellom de levendes verden og den neste. Det var denne skepsisen – representert for eksempel ved Thomas Hobbes – Bovet avskrev som saddukeisme. Han sto i en lang og varig tradisjon. George Sinclairs Satan’s Invisible World Discovered: Or, a Choice Collection of Modern Relations, Proving evidently, against the Atheists of this present Age, that there are Devils, Spirits, Witches, and Apparitions, from authentic Records, and Attestations of Witnesses of undoubted veracity kom først i 1685, men på nytt så sent som i 1789.¹² Den boken er et seiglivet og praktfullt eksempel på arbeidet med å bevise spøkelsenes liv, ikke minst fordi den er så opptatt av politiske elitespøkelser. Omtrent samtidig kom Richard Baxters The Certainty of the Worlds of Spirits, Fully evinced by the unquestionable Histories of Apparitions, Operations, Witchcrafts, Voices, Etc. Proving The Immortality of Souls, The Malice and Misery of the Devils, and the Damned, And the Blessedness of the Justified (1691), skrevet for «the Conviction of Sadduces & Infidels».¹³

Reformasjonen var annerledes i England enn i de rent lutherske eller kalvinistiske statene, og i spørsmålet om skjærsilden var ikke kontrasten til katolikkene så skarp. Dermed fikk spøkelsene friere spillerom enn noe annet sted i Nord-Europa, og kanskje dette er noe av grunnen til at den klassiske spøkelseslitteraturen og så mye av spøkelsesforskningen er engelsk. Den går langt tilbake, og den som følger den bakover i tid for å finne ut hva slags historie den kommer ut av, vil altså se at litteratur og forskning fløt sammen. For: I den uoversiktlige situasjonen som oppsto etter reformasjonen, var det avgjørende å få trukket opp grensene mellom de virkelige spøkelsene og alt det andre – enten det nå var rene hallusinasjoner, røverhistorier eller skinnforestillinger skapt av hekser og djevler. Bøker som de jeg har sittet med, er slike kartlegginger: De forteller nok spøkelseshistorier som likner våre egne, men de gjør det på kritisk vis – for å tilbakevise den grenseløse, destruktive skepsisen gjennom troverdige vitnesbyrd. Det var skepsisen til skepsisen som skapte den moderne spøkelseslitteraturen. Og de spøkelsene som leserne møter i de gamle studiene, er altså samtidige med dem som ser dem, de dukker ikke frem fra historien eller fra en fjern fortid. Ingen kommenterer deres alderdommelige preg eller at det er noe nifst eller særegent ved at de levde for lenge siden. De har bare kommet tilbake, og i noen tilfeller knapt nok det. Det spøkelsesmessige ligger ikke i at de egentlig er borte, men at de er to steder samtidig.

Andre steder, der reformasjonen var mer radikal, kunne skepsisen få enda friere utløp. Et spektakulært eksempel er sveitseren Ludwig Lavater, som ga ut en innflytelsesrik og mye lest bok om demonologi i 1569, De spectris, lemuribus et magnis atque insolitis fragoribus. Den engelske utgaven kom i 1596 og het Of Ghostes and Spirites, Walking by Night, And of straunge Noyses, Crackes, and sundrie forewarnings, which commonly happen before the death of men: Great slaughters, and alterations of Kingdomes. Det er poesi i Lavaters svovel i denne oversettelsen, som kom ut samtidig med at Shakespeares teaterkompani flyttet inn i Swan-teateret i London, straunge Noyses, Crackes, and sundrie forewarnings, og den byr antakelig på fullblods saddukeisme: Lavater tror ikke engang på spøkelset til profeten Samuel.

Saule would not give eare unto Samuell, who bare a right hart and good affection towards his king: he loved him not (as by reason he shoulde have done) but hated him, and all other that loved him right well, for he contemned the worde of God. Wherefore it came to passe, that being in extreme daunger, he sought helpe of a witch to reare Samuel from the dead, that he might now use his advise, whom he dispised beeing alive, and disdained to heare him. This woman reareth one, who is no otherwise called Samuell, than when false gods, are called gods, when in very deede they are not gods, but wood and stones, or rather … very divels. This counterfait Samuel giveth him neither comfort nor Counsell, but driveth him to utter desperation.¹⁴

Den strengt ortodokse protestanten Lavater hevdet altså at skjærsilden ikke fantes, og at ingen kommunikasjon mellom døde og levende var mulig – ikke før på Dommedag. Kapittel for kapittel avslører han beretninger om påståtte spøkelser som illusjoner, vrangforestillinger og løgn – eller som demoner og trolldom. Ikke minst dette siste bidro til at boken hans ble oversatt, lest og likt både av protestanter og av katolikker. For katolikkene var det jo helt avgjørende å forsvare den sanne troen på skjærsilden og på spøkelsene som Guds budbringere mot alle former for bedrag og undergraving. De hadde den samme interessen som Lavater i å avsløre illusjoner, bedragere, hekser og demoner.

Fra et spøkelsessynspunkt er det drøftingen av fortellingen om Samuel ovenfor som blir høydepunktet, like før teksten slutter. Samuels spøkelse var et bedrag, sier Lavater: Det var et avbilde uten noen forbindelse til profeten – på samme måte som et avgudsbilde ikke er forbundet med en gud, det er bare tre og stein. Slik Lavater utlegger Bibelens fortelling, er den ikke et bevis på at det finnes spøkelser. Den er bare ett av utallige beviser på at det finnes hekser og «divels», djevler. Dessuten finnes det engler, og de er de eneste som kan bringe bud utenfra til menneskenes verden. Onde engler kommer fra Djevelen; gode engler kommer fra Gud. På det grunnlaget er det at Samuels påståtte spøkelse bare bringer elendighet og ulykke, i seg selv et bevis på at det ikke er noe som er sendt av Gud.

En motstemme var den franske juristen Pierre De Loyer, som oppsummerte de katolske doktrinene konsist i en bok som først kom på engelsk, i 1605: A Treatise of Specters or straunge Sights, Visions and Apparitions appearing sensibly unto men.¹⁵ Det finnes engler og demoner, men også sjeler som viser seg for menneskene i form av spøkelser. De kan komme både fra skjærsilden, og da ber de om hjelp eller trøst, eller de kan komme fra himmelen og tilby hjelp og varsler.¹⁶ Dette er tankegodset som ligger under spøkelset i Hamlet, for eksempel – i et England der protestantiske og katolske syn på spøkelsenes eksistens ble brutt mot hverandre og ga opphav til et stort, vidunderlig tekstmateriale. Men altså ikke til noen tenkning om historie, noen opptatthet av spøkelsenes fortidighet, av at mørket som omga dem, var alder.

Jeg har ikke undersøkt dette systematisk. Det finnes en stor akademisk litteratur om spøkelser som litterære motiver og av spøkelsestro som historiske, sosiologiske fenomener.¹⁷ Jeg skal ikke avskrive den som simpel saddukeisme, men jeg tror det kan sies mer om sammenhengene mellom det historiske spøkelset, det som kommer ut av fjern tid, historisk korrekt, som barokkmusikk spilt på originalinstrumenter, historistiske spøkelser – og den moderne historieskrivningen, som sikter mot å studere og forstå fortiden på dens egne premisser. For det er særegent, men logisk, dette at det er de siste to århundrenes spøkelser som spøker på sine egne premisser, og kanskje er det her tale om en felles forestillingskraft: Den fantasien som trengs for å se det fremmede i en annen tid, likner på den fantasien som gjør det mulig å se en fremmed tid i vår egen. Spøkelsene og historikerne er filtret sammen, slik M.R. James’ nevrotiske professor Parkins bakser med sengetøyet, heller ikke historikerne greier å rive seg løs fra lakenet, for det er et spøkelse i sengen der borte i kroken. Kanskje vil vi våkne en natt av det griper etter oss der vi ligger i vår egen.

*

Jeg har aldri sett noe spøkelse selv, men jeg har vært redd for noen av dem. Slekten min eier et hus i Balestrand som nå bare brukes i feriene. Det ligger ved siden av to gamle gravhauger som ble gravd ut omkring år 1900. På den tiden bodde min tippoldemor der med sine barn, og de var naturligvis fjetret da arkeologene fant utgamle ting og haugene ble gjenstand for stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet – det var jo bare snakk om haugene de hadde løpt og lekt på i alle år. For seg selv, ironisk, laget de sin egen historie om «Den gamle viking» som slepte seg over grusen mellom huset og haugene, han stønnet og dro en lenke etter seg, akkurat som et ordentlig spøkelse.

Vi som var barn lenge etterpå og som aldri hadde kjent noen av dem som en gang hadde lekt frem spøkelsestanken, oppfattet dette bare som en nifs historie. Det var ekkelt å måtte ut når det var mørkt, grusen knaste og gravhaugens silhuett var skarp mot nattehimmelen, ingen hadde lyst til å gå inn i kjelleren som var full av gammelt glass, dekket av støv og spindelvev. Andre spøkelser kom til, ut av andre fortider: En av oss satt engang alene i finstuen og leste, og da hun så opp, satt det en gammel dame ved den andre siden av bordet og smilte til henne; min fetter våknet om natten og så en dame kledd i hvitt bevege seg glidende nedover mot fjorden, han løp til og med ut for å se hvem hun var, nede ved nøstet var det ingen, og likevel var han panisk redd da han kom tilbake. Selv kjente jeg hvordan noe så på meg når jeg satt oppe på loftet og bladde i gamle papirer etter de som hadde bodd der for lenge siden.

Huset var blitt et spøkelseshus der spøkelsene reiste seg fra ironien, slik spøkelser andre steder og for lenge siden hadde reist seg fra menneskenes ønsker om kritisk, sikker kunnskap og snudd seg langsomt mot dem.