Ordene som skaper en pappa

I essayet «Forbi stereotypiene» fra 2021 i Vinduet skriver Nina Bahar om en samtale hun hadde med meg – venninna som ikke orket å skrive om rasifiserte karakterer fordi hun vil være fri når hun skriver.¹ Det både overrasket og gjorde inntrykk på Bahar at jeg i min andre roman ikke hadde tenkt å skrive om en hovedperson med innvandrerbakgrunn. Bahar skriver at hun selv nok hadde følt at hun valgte vekk seg selv og andre rasifiserte om hun ikke skrev om rasifiserte karakterer. Hun beskriver en lengsel etter å lese om karakterer som ligner henne selv, fordi det å aldri se seg selv speilet i kulturen fikk henne til å betvile hvorvidt det i det hele tatt var mulig å være skeiv og rasifisert og ha erfaringer preget av nettopp de to tingene. Samtidig som Bahar framhever fordelene med litteratur som er representativ, peker hun på hvordan forventningen om å representere også kan føre til at forfatteren ikke lenger er fri.

Helt til slutt i essayet spør Bahar:

Hvor representerte må vi være i litteraturen før vi når vippepunktet hvor en bok skrevet av meg kan løsrives fra min marginaliserte bakgrunn? Når vil jeg slutte å ta det personlig at min venn skriver om en hvit hovedkarakter? Når kan Mustafa være skurken uten at det er en stereotyp klisjé? […] Når kan jeg være mer fri i skrivingen min?

Jeg har skrevet to romaner der verken hudfarge eller kulturell bakgrunn er tematisert. Og jeg gjorde det på den måten fordi jeg ville være fri i skrivingen. Jeg ville skrive bøker om hva som helst, uten å være bundet av forventninger til hva en som ser ut som meg, må eller bør skrive. Hittil har det betydd å skrive om omsorgssvikt: Å skrive om lojaliteten som oppstår mellom barn og forelder, som for et barn kan forveksles med trygghet og kjærlighet, og om behovet for å beskytte seg selv ved å beskytte dem rundt seg. Prosjektet mitt har vært å skrive om barn som lager system i galskapen.

I forbindelse med mottakelsen av debutromanen min La meg bli med deg (2017) opplevde jeg at en journalist antok at romanen hadde selvbiografiske elementer relatert til min families innvandrerbakgrunn. I ettertid tenkte jeg at jeg var naiv som ikke var forberedt på dette. Jeg fikk dårlig samvittighet for at journalisten hadde misforstått. Jeg burde jo skjønt at boka jeg hadde skrevet, ikke var like interessant for mediene med mindre jeg skrev om innvandrere.

En av grunnene til at jeg hittil har vegret meg for å skrive om folk med innvandrerbakgrunn, er at jeg har fryktet at det vil bidra til opprettholdelsen av stereotypiske bilder av folk som ligner på familien min. Samtidig kunne karakterene i bøkene mine godt ikke vært hvite. Poenget mitt, også litterært, har vært at kultur eller etnisitet ikke er relevant for et barn som blir slått.

Nina Bahar formulerer dilemmaet jeg har kjent på, slik: «Når kan Mustafa være skurken uten at det er en stereotyp klisjé?» Jeg har ikke svaret, men jeg har et enormt ønske om at det skrives om Mustafa uten at det er en klisjé. Men kan jeg klare det? Det er jo ikke jeg som bestemmer hvordan litteraturen tolkes, det er opp til den enkelte leser. En kan jo ikke forvente at leseren plukker opp erfaringene som ligger bak et verk – eller hvilke litterære tradisjoner og forfatteren går i dialog med. Eller kanskje en kan forvente det, men møtet med journalisten ble for meg uansett et bevis på at tolkningen kan vektlegge noe annet enn bare litterære aspekter ved boka, og at det ikke er noe jeg råder over.

Denne sommeren og høsten har jeg lest norske bøker som handler om personer med innvandrerbakgrunn. Bøkene jeg har lest, er Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida (2018), De kaller meg ulven av Zeshan Shakar (2022) og Sumaya Jirde Alis Et liv i redningsvest (2023). Disse bøkene bekrefter, på ulikt vis, gjennom vitnesbyrd og fiksjon, at et brunt eller svart menneske i Norge ofte reduseres til sin etniske og kulturelle tilhørighet eller hudfarge.

Men jeg fant også noe annet enn narrativer om rasisme. Jeg fant fedre som minner om menn i min egen familie, sånn som faren min og onklene mine. Selv om de tre forfatterne skriver om tre forskjellige fedre, svarer de fortsatt til noe i hverandre. De har ulik kulturell bakgrunn og kom til Norge i forskjellige årtier og av forskjellige årsaker, men de er alle innvandrermenn. For å forsørge familiene sine er de innom typisk ufaglærte stillinger: fabrikkansatt, renholder, buss- og taxisjåfør, hjelpepleier og kantinearbeider. De kommer fra land langt, langt borte og ofrer seg for familien sin. De er en del av den lavtlønnede norske arbeiderklassen, som sjelden får eller forventer takknemlighet. Flere av dem har som sitt høyeste ønske at barna deres får et godt liv.

I sakprosaboka til Sumaya Jirde Ali, Et liv i redningsvest, møter vi en datter som motvillig hjelper faren sin. Låne bort stemmen, kaller hun det, når hun hjelper ham med å nedfelle hans erfaringer.

Faren til Ali jobber som bussjåfør, han oppdrar barn, han smiler til kundene sine, og hver dag kommer han hjem til familien han jobber for å forsørge, fullstendig utmatta. Noen ganger blir han nødt til å bruke fritiden han kunne brukt med barna sine, til å få en av døtrene til å skrive ned klager over rasistiske hendelser han blir utsatt for på jobben.

Når aboo fortalte om kommentarene han fikk i kantina, om de mange bilistene som skrek, viste ham fingeren eller laget apelyder, når han gjenfortalte episodene med de fysisk aggressive eller de verbalt voldelige kundene og forskjellen mellom dem, var han langt, langt borte.

Datteren forsøker å distansere seg, for hun vil helst slippe å bære byrdene til faren. Hun er bare et barn. Hvorfor skal hun bruke språket sitt til å skrive klager som beskriver at busspassasjerer kaller faren hennes n-ordet, eller at kollegaene sitter på lunsjrommet og flirer av at de syns faren hennes ligner på en ape? Sånt er vondt for et barn. Sånt er vondt for en pappa som må be barnet sitt om hjelp. Kan man bli skitten av å bli kalt skitne ting? Det føles i hvert fall sånn, tenkte jeg da jeg leste. Jeg følte meg skitten selv. Hva er det vi er vitne til her, tenkte jeg, en mann som brytes ned? Fins det noe vondere for et barn enn å se foreldrene sine ha det vondt? Og fins det noe verre for enn forelder enn å se barnet sitt ha det vondt?

På samme måte som faren til Ali jobba faren min veldig mye. Fram til begynnelsen av tyveårene mine, da han ble uføretrygdet på grunn av ryggen. Fra jeg ble født til jeg var ni år, jobba han tre jobber. Det er i hvert fall sånn de beskriver det, den tiden da pappa vaska kontorlokaler og vi nesten ikke så noe til ham. Jeg kan dele det opp i intervaller. Han dro på jobb klokka fem og kom hjem klokka ti. Han dro ut igjen tolv og kom tilbake klokka fem. Siste vaskerunde var fra sju til ti. Så var det natt, og da spiste han i stillhet i stua for ikke å vekke oss barna som lå og sov.

Det hendte moren min spurte om ikke hun skulle begynne å jobbe, kanskje hun kunne bidra økonomisk og samtidig lære seg språket bedre, men i flere år konkluderte de med at det var lettere at hun var hjemme og oppdro unger og at pappa dro på jobb. Vi elsket å ha mamma hjemme, og pappa elsket at vi var glade.

Han opprettet et firma og ble selvstendig næringsdrivende. Da gjelder ikke arbeidsmiljøloven, for den gjelder for arbeidstakere, mens en som sender ut faktura, er sjef. I begynnelsen føltes det nok sånn, at det var han som bestemte, at han tjente mye, mer enn det han trengte, og vi hadde råd til så mye: nye skolesekker, klær, sunn mat, egenkapital til større leilighet, bilferier i Europa, mamma kunne forbli hjemme, og vi kunne sende penger til slektningene våre i Sri Lanka.

Etter hvert som moren min fikk seg jobb, fortsatte likevel faren min å holde på de tre jobbene sine. Han elsket pengene. Og han hadde holdt på så lenge at han kunne ha vaska i søvne. Helt til det en dag sa stopp. Den lille, butte smerten i ryggen ble verre og verre. Det gikk ikke an å vaske med sånne smerter i ryggen. Han måtte ha en ny jobb.

Så da jeg var tolv år, hjalp jeg faren min med å skrive en CV. Han hadde fått en mal av Aetat, det som i dag er Nav. En ny jobb, det kunne jo være hva som helst, han fortalte meg at Aetat skulle sende ham på kurs så han lærte seg noe nytt, så han kunne jobbe med noe annet. Pappa var optimistisk, sånn som folk ofte er når de står på kanten av en ny start. Så mye håp for det som kan bli, hver begynnelse et nytt løfte.

Jeg var så glad for å bidra til min fars nye vår ved å hjelpe til med å skrive CV. Arbeidserfaring var det enkleste. Vi skrev opp renholdfirmaet hans: regnskap og vasking. Under kurs: datakortet. Og så kom vi til rubrikken for hobbyer. Hadde faren min hobbyer? Jeg visste ikke.

Hobbyer, pappa. Hva liker du å gjøre etter jobb?

Være med barna, sa han. Hagearbeid. Snekring.

Hadde aldri tenkt på det sånn før. At fedre som jobba så mye at man nesten ikke så dem, kunne ha et ønske om å være mer med barna. Eller var det kanskje heller en drøm, noe langt vanskeligere å få oppfylt enn et enkelt ønske.

I tenårene skammet jeg meg over å ha en far som trengte hjelp, men jeg skammet meg ikke da, som tolvåring, da jeg hjalp ham. Da jeg var tolv, var jeg stolt. Jeg hadde vel ennå ikke forstått hvilke andre blikk som fins foruten mitt eget. Jeg var stolt over at han ba om min hjelp. Stolt over at jeg fikk hjelpe til. Hvem er vi hvis vi ikke hjelper hverandre når vi kan? Jeg tror at jeg senere forsto at når man hjelper faren sin med sånt, så er ens far trengende, ressurssvak, kanskje litt dum, og jeg begynte å skamme meg over å være barnet til en sånn far. Dessuten ville jeg bruke språket til noe gøy, skrive fortellinger som var hyggelige å lese, noe jeg kunne drømme meg bort i, ikke til å hjelpe faren min med å drømme drømmer som ville være umulig å oppnå for en som ham.

Jeg skjønte imidlertid noe da jeg gikk førsteåret av sosialt arbeid på en høyskole i Oslo. Noe om ord og framstillinger og forestillinger.

Etter et sånt studium havner man typisk i jobber der man jobber med mennesker: barnevernet, Nav, skoler, ungdomsklubber, fosterhjem og rusomsorgen. Før studentene i sosialt arbeid får jobbe med ekte trengende mennesker av kjøtt og blod, får de møte dem i form av ord. De ble kalt caser og var beskrivelser av folk og problemene de hadde. De var fiktive, ofte korte, men de skulle minne om noe som kunne skje i virkeligheten.

Jeg husker en case om en kar som heter Roger. Roger bor i en fiktiv by der han nylig har fått supplerende stønad – penger du får når den vanlige sosialstønaden eller trygda ikke strekker til – for å handle vinterklær til barna sine. Han kommer tilbake etter en stund og sier at han trenger mer penger, men saksbehandleren mistenker at han har spilt og drukket vekk alle pengene. Det var godt kjent i bygda at Roger hadde et alkohol- og gamblingproblem. Det er alvorlig å spille eller drikke vekk pengene som skulle sørge for varmt tøy til barna dine, men kunne vi se forbi egne fordommer om hvordan en far skal være? Vi diskuterte hvorvidt det var mulig å være en god far samtidig som man har avhengighetsproblemer, hvordan vi kunne nærme oss Roger uten å stigmatisere ham, og i hvert fall ville vi alle finne en løsning som ikke gikk utover barna, hverken økonomisk eller sosialt.

Noen måneder senere fikk vi en ny, liknende case. Han het Muhammed, og også han hadde vært innom NAV i forbindelse med AAP eller sosialstønad, og av en eller annen grunn hadde saksbehandleren fått mistanke om at barna ikke hadde det bra hjemme. At de kanskje ble slått av faren sin. Spørsmålet var om saksbehandleren kunne bryte taushetsplikten og si fra til barnehagen og politiet at Muhammed kanskje slo barna sine.

Svaret på Muhammed-oppgaven er ganske klart og var på den tiden mulig å finne i et rundskriv til sosialtjenesteloven. Etter at oppgaven var levert inn, diskuterte jeg oppgaven med en studievenninne, Michelle. Vi hadde stusset over det samme på hver vår kant, men sammen kunne vi sette ord på det. Var det ikke dobbeltmoralsk at vi i Rogers tilfelle foretok en helhetlig vurdering av hans behov og hele hans familie, mens i tilfellet til Muhammed handlet det bare om jussen? Taushetsplikt, meldeplikt, ingen videre forklaring på hvorfor saksbehandleren trodde Muhammed slo barna sine, eller hvordan saksbehandleren hadde fått de mistankene, og ingen spørsmål om hvordan saksbehandleren kunne følge opp Muhammeds voldsproblemer. Ingen rom for saksbehandleren til å være hjertelig og varm, sånn som vi kunne være med Roger.

Ved første anledning tok vi det opp med underviserne. Om de ikke kunne bytte litt navn innimellom, sånn at oppgavene vi fikk om utlendinger ikke alltid handla om at de slo barna sine? Om også kanskje Muhammed kunne ha et gambling- og alkoholproblem? Kunne det hende at Muhammed slo barna sine fordi de ikke hadde det bra, og hvordan kan vi hjelpe dem til å slutte med volden? Men sånt var ikke interessant å diskutere for underviserne. De mente vi la for mye i det, at det bare var oppgaver, fiktive fortellinger, bare ord.

Hvis vi ville, kunne vi alltids bytte om på navna i hodene våre.

*

Etter å ha sluttet på studiet i sosialt arbeid har jeg vært bekymra for hvordan en som Muhammed kan ha blitt behandlet av NAV. Jeg kan ikke stole på at de som jobber i NAV, klarer å ta gode vurderinger om menneskene de møter. Jeg er overbevist om at noen er fordomsfulle, og at det bidrar til å bryte ned folk. At de gradvis blir gjort til et problem mer enn et menneske som trenger støtte. Jeg er redd for at faren min ikke alltid blir møtt med den omtanken og omsorgen et hvert menneske fortjener.

Jeg er bekymra for hva som skjer når saksbehandlere utdannes på steder der elevene på utilsiktede måter lærer at brune folk ikke har de samme behovene som hvite folk. At de oftere har dårlige intensjoner (de snylter på staten samtidig som de banker barna og kona), mens hvite norske folk kan ha sykdommer (avhengighetsproblematikk) som gjør at de ikke alltid er i stand til å ta gode valg. At de ikke kan veiledes og hjelpes, for de er født sånn, at noen er slemmere mot barn fordi det er noe iboende voldelig i dem og kulturen de kommer fra. At det er enkle forklaringer på hvorfor de slår. At de ikke er sammensatte mennesker med ulike problemer og bekymringer som etter hvert kan føre til et misforhold mellom hva de gjør og den de egentlig ønsker å være. Og hadde jeg gjort karakterene mine tamilske og brune, ville jeg vært redd for at leseren ville tenkt det samme: at foreldrene i bøkene mine er dårlige foreldre på grunn av kulturen de kommer fra.

I Zeshan Shakars roman De kaller meg ulven blir en far offer for nettopp de samme rasistiske fordommene. I romanen møter vi en navnløs forteller som ser tilbake på farens liv. Idet faren skal bli omplassert fra sin kommunale bolig i Groruddalen, bestemmer han seg for å flytte tilbake til Pakistan, og med det også vekk fra sønn, barnebarn og det livet han har levd i Norge i over tretti år. Boka er en varm og kjærlig utforskning av hva som utgjør et godt liv, illustrert gjennom relasjonen mellom en sønn og hans foreldre.

I romanen følger vi den navnløse fortelleren som et vitne, i mesteparten av fortellinga er det han som går rundt og tenker tilbake på fortiden. Farskarakteren er lett å like. Han lykkes godt bare ved å være seg selv: snill og raus. I noen øyeblikk i boka får vi se sønnen observere andres blikk på faren. Disse blikkene er ikke til å unngå, ikke for sønnen, og han ser ting som ikke engang faren ser.

En dag som barn går hovedkarakteren til skolen med blåmerker. Det er den norske mora som har forårsaket dem, men en voksen på skolen anklager umiddelbart faren. Til anklagene svarer mora: «Jeg skal si deg en ting, jeg har vært gift to ganger. Første gang med en nordmann og nå med en pakistaner. Det var nordmannen som slo […].»

Det gjorde vondt å lese noe som ikke engang stemte. Hvorfor det? Faren hadde jo ikke slått barnet sitt. En lærer må jo få lov til å stille ubehagelige spørsmål i et forsøk på å beskytte et uskyldig barn. Men hvem skal beskytte den uskyldige faren fra ideen om ham som utlendingen som slår barnet sitt?

Anklageren tror barnet må beskyttes fra faren, men jeg satt igjen med en følelse av at barnet må beskyttes fra anklageren. For jeg tenker at anklagene hennes har utgangspunkt i fordommer, og at de fordommene går utover både faren og sønnen. Resultatet blir at denne velmenende voksne personen ikke hjelper til i situasjonen. Og hvordan skal sønnen stole på noen som er blendet av sine egne fordommer? Og hva kan det føre til når barn, eller forfattere, ikke kan stole på at andre vil se våre foreldre som hele mennesker og ikke bare rasistiske sjablonger?

I sakprosaboka Eg snakkar om det heile tida (2018) behandler Camara Lundestad Joof denne problemstillingen. Boka er skrevet i en presis litterær form, hvert kapittel tar for seg en enkelthendelse. Først skriver Joof om hvordan hun, datter av en norsk mor og gambisk far, aldri kan være helt trygg i Norge på grunn av hudfargen sin. Til og med folk som er glad i henne, sårer henne og forventer samtidig forståelse. På det verste blir hun utsatt for vold: gamle damer som slår etter med henne med paraply fordi hun har på seg bunad, og som fjortenåring blir hun banket opp av nynazister. Som leser er det lett å være enig i at det hun blir utsatt for, er blodig urettferdig. Hun er jo tross alt bare et barn, senere en ungdom, hun fortjener ikke det hun opplever.

Helt til slutt i boka møter vi faren. Jeg hadde egentlig ikke lurt på hvor han var, jeg hadde ikke lagt merke til at han var fraværende, men Joof skriver at hun blir nødt til å nevne faren. Hvorfor vegret hun seg for det i utgangspunktet?

Han er òg ein straffedømd innvandrar.
Svart mann, kriminell fortid.
Muslim.

Rasismen Joof har møtt, er urettferdig. Vi som lesere er enige i at hun ikke fortjener det. Men fins det kanskje andre som fortjener den? Sånn som faren hennes? Fordi selv om fedrene i De kaller meg ulven og Eg snakkar om det heile tida er to helt forskjellige mennesker, så er det som om de er to sider av samme sak. Der den ene blir feilaktig anklagd på bakgrunn av en rasistisk stereotypi om voldelige utlendinger, oppfyller den andre faren en rasistisk stereotypi om kriminelle utlendinger. Og det Joof problematiserer, er hvordan vi kan skrive nyansert om utlendinger som også er kriminelle, uten at de svarer til en stereotypi.

Korleis argumenterer ein, korleis forsvarer ein seg mot rasistiske stereotypar når ein sjølv har ein pappa som er ein av dei? […] Far min er eit menneske med mange fasettar […]. Han matchar sokkane sine med slipset. Han bruker emojiar. Men det er sjeldan det folk hugsar om dei har fått høyre om rullebladet hans.

Vi får ikke vite hva den kriminelle fortiden til faren egentlig innebærer. Likevel er det som om den uriktige anklagen mot faren i De kaller meg ulven også er grunnen til at Joof er nødt til å beskytte faren sin ved ikke å skrive om han.

Jeg drømmer om å skrive en bok der en brun mann slår barnet sitt og leseren ikke tenker: «Å ja, det er fordi han er utlending.» Det er på et vis ikke så vanskelig for meg å oppnå denne drømmen, for jeg er forfatter og får heldigvis lov til å skrive det jeg vil. Men det jeg har slitt med å komme meg vekk fra, er den samme problemstillingen som Joof tegner opp i boka si: Hvordan argumenterer en, hvordan forsvarer en seg mot rasistiske stereotypier når en selv har en pappa som er en av dem? En kan jo bare lure på hvilke samtaler, hvilken litteratur og hvilken kunst som aldri ser dagens lys på grunn av det samme. Vi har lyst til å framstille foreldrene våre som hele mennesker, ikke noen som passer med forestillingen om at det er noe iboende i dem eller i kulturen de kommer fra, som er umoralsk, ondskapsfullt, asosialt eller usivilisert og barbarisk, som visse menneskegrupper har og fortsatt blir kalt.

*

Jeg vil ta deg med tilbake til Alis Et liv i redningsvest. Datteren som skriver, klager over rasismen faren hennes har opplevd. Ali skriver at hun ble stum av smerten hun kjente de stundene hun lånte faren sin.

Stundene:

«En kollega lo av aboo under matpausen og sa at han spiste som en apekatt.»

Far forteller, datteren skriver ned, men hun innrømmer noe for oss lesere som hun ikke innrømte for far eller seg selv der de satt foran en lysende PC-skjerm i stua uten å vike blikket:

Jeg ser at du og faren din hele tiden beskyttet hverandre. Som om det han stadig ble utsatt for, ikke allerede var virkelig, men kom til å bli det om du sa ‘herregud’ og han svarte ‘jeg vet’.

Men Ali sa aldri herregud. Herregud, sa han virkelig det. Herregud, var det noen andre som hørte det. Var det noen som reagerte. Hva gjorde du, hva sa du, nei, hva følte du.

Det er forståelig at barnet ikke ønsker å være vitne til mobbing og trakassering av sin far. Det å anerkjenne at det er vondt det far har opplevd, gjør det virkelig, og den virkeligheten kan gjøre vondt for barnet.

På samme måte som Ali ikke egentlig ønsker å anerkjenne virkeligheten, kan heller ikke Joof gjøre det. Hun skriver:

Eg sa til meg sjølv at eg ikkje ville skrive om pappa i denne boka, for å verne han. Men eg ville eigentleg verne meg sjølv.

Faren hennes svarer jo tross alt til en rasistisk stereotypi. I en skoledebatt er det til og med en fra FpU som bruker som argument at:

(...) det ikkje var rart Camara var med i SU, for dei vil jo ha fri innvandring, og ho ønskjer berre å få fleire kriminelle innvandrarfamiliemedlemmer til Norge […]. Eg laug igjen. For at dei skulle synast at eg var god nok.

Som leser tenker jeg at Joof egentlig ikke løy om faren sin. Hvordan kan det være løgn å nekte for at han var den rasistiske og usanne forestillingen FpU-eren framførte? Fordi når vi kjenner et menneske godt nok, vet vi at de aldri kan reduseres til en stereotypi. Et menneske vi kjenner, vil alltid være noe mer. Noe med mange fasetter, som Joof kaller det. Kanskje noe flott, noe stort, men selvfølgelig også fylt av motsetninger.

Det er ikke erfaringen som skildres som er problemet. Joofs far er ingen stereotypi. Men så lenge noen vil se på ham som det, kjennes det også vanskelig å late som noe annet. Men jeg spør sånn som Joof: Hvem er det vi egentlig beskytter ved ikke å skrive ærlig om rasifiserte fedre? Fordi som Ali viser, fins jo virkeligheten uavhengig av det vi er villig til å anerkjenne.

*

I essayet «Forbi stereotypiene» spør Nina Bahar: «Når kan Mustafa være skurken uten at det er en stereotyp klisjé?» Jeg har kommet fram til at svaret, for min egen del, er nå og idet jeg skriver her. Jeg vet ikke lenger hva godt det gjør å forsøke å beskytte seg fra noe som uansett ikke stemmer. Jeg er lei av å tilpasse meg rasistiske forestillinger, og det til den grad at jeg ikke kan framstille rasifiserte mennesker som feilbarlige.

Jeg var redd for at hvis jeg skrev om rasifiserte karakterer, så ville mine bøker kunne bli brukt til å skrive kronikker om hvorfor vi utlendinger med den forferdelige kulturen må ut av Norge. Jeg er ikke lenger redd for dette, for nå avviser jeg premisset. Hvordan ellers kan jeg oppnå frihet i skrivingen? Folk som ligner på familien min og livet de lever, kan aldri være den stereotypien, uansett hvor mye disse stereotypiene eksisterer rundt meg.

Egentlig er det selvfølgelig: God litteratur kan vise at kriminelle muslimske svarte innvandrere også har noe verdifullt å vise verden. Noe vi kan le av. Grine av. Kjenne oss i igjen i. Bli provosert av. Noe vi kan lære av. Og jeg begynner å tro at den eneste måten vi kan få denne litteraturen på, er at forfattere setter seg ned og skriver helt fritt.