Oroppa!

Det er september, men svetten siler som om det er høysommer. Noe er off, men vi tenker ikke på det i dag. Jeg går gjennom Amsterdam med rester av gårsdagens fest i kroppen, bakfull på den måten som gjør alt vidåpent. Alle er ute i gatene. I nabolaget der vennene mine bor, er det rigget til festival, det stekes kjøtt på store griller, folk drikker søte, surinamske limonader og lokalt øl, et vaklende, men veldig entusiastisk bluesband spiller.

Java-strøket, øst i Amsterdam, er et sted der gentrifiseringen befinner seg på det punktet folk som meg liker, rufsete, men kreativ; pirrende, men ikke truende, om du ikke skvetter av synet av mopeder og hoodies. En kurdisk grønnsakbutikk har rigget til en hylle med druejuice og speltkjeks pent dandert for innflyttere med høy kjøpekraft. En brukthandel har hengt opp pre-loved-vesker og smykker i vinduet. Inne romsterer eldre kvinner gjennom stoffer og kjøkkenutstyr, ting som garantert aldri har vært elsket av et eneste menneske.

Jeg har et ord på hjernen og går inn i en bokhandel for å finne det. Oroppa. Jeg leste det i avisa i går, i en anmeldelse som var så gnistrende i språket at det truet med å antenne avissidene. Det er tittelen på en roman. Oroppa: Si det høyt, rull litt med r-en, se for deg en snøvlete type på en barkrakk i et smått lugubert vannhull. Han heter Jaouad, og er en arbeidsinnvandrer, lykkejeger om du vil, og han er ikke engang en biperson, men en statist i denne romanen, som er debuten til 30 år gamle Safae El Khannoussi. Jeg setter meg ned på en strandstol som noen har satt ut midt i gata, og begynner å lese.

Safae el Khannoussi. Foto: Merlijn Doomernik

Sommerstemningen føles som et unntak, en luftspeiling. Verden har mørknet det siste året (og her må man huske at vi fortsatt er i september), truende skyer henger over oss hele tida. Ikke minst her i Nederland, som er mitt land om du spør passet mitt. Spør du noen på gata, ville de kanskje sagt at jeg ikke burde komme her og blande meg etter å ha bodd et annet sted nesten halve livet, og jeg er ikke uenig.

Det er bare noe som jeg har tatt meg i å savne i det siste. Noe jeg lokaliserer i dette landet jeg vokste opp i, noe litt mer blanda, litt mer antiautoritært, litt mer åpent. Men jeg veit ikke om det er her heller, om det har vært her noen gang.

Nederland lukker seg innover, var konklusjonen i aviser og tv-debatter etter valget i november 2023. Det er truende tider, man samler materialer til å barrikadere døra og teller hvor mange ruller dopapir man har i kjelleren. I en aviskommentar påpekte forfatteren Arnon Grunberg at ordet Gaza ikke ble nevnt i kongens årlige tale. Derimot ble ordet asyl nevnt seks ganger, gjerne i sammenheng med «krise» eller «lovgivning».

Siden valget, da Geert Wilders’ PVV ble landets største parti, har jeg kjent på et behov for å finne en motgift. Eller bare et tegn på det Nederland jeg vet at også finnes. Jeg ville ha Anti-Wilders, anti-nasjonalisme, og vi skal ikke se bort fra at jeg trodde Oroppa (2024) kom til å være denne motgiften ut fra såkalt identitetspolitiske kriterier: en roman av en marokkansk-nederlandsk ung kvinne som skriver om folk med navn som Hind og Hbib og Yousef og Azzedine og Salomé. Ta den, Geert!

Som vanlig, og heldigvis, er skjønnlitteraturen mer kompleks og gjenstridig enn debattens posisjoner. For jo, på mange måter handler Oroppa om det flerkulturelle som Wilders og andre som ham vil sladde over med svart tusj. Romansidene befolkes av folka ytre høyre verker etter å «repatriere»: hasjrøykende marokkanere, slibrige halvkriminelle, dagdrømmere og fengselsfugler.

Men romanen er også full av kulturkrasj, globaliseringens følgefeil og migrantenes problemer. Bare ikke de som alltid trekkes fram, terror hijab æresvold. I stedet blir vi tatt med i blindgater og bakgårder, halvmørke og stinkende rom der samfunnet setter ut søpla, der det jobber folk ingen vil vedkjenne seg, ikke de selv engang. Baksida til et fargerikt stock photo der mangfoldet smiler bredt til kamera.

Etter en nærmest overnaturlig åpning, som jeg lover å komme tilbake til, begynner historien i en nitrist gate i et av Amsterdams mindre sceniske nabolag, der «en usedvanlig sjofel figur» går mot nummer 270 og låser seg inn. Det er «Hind el Arian, høy som en drage» – en ung kvinne som jobber på en fastfood-restaurant og røyker mye hasj. Hun tar steget inn i en mørk gang, blir beroliget av lukta av innrøykt treverk: «Ellers var det mest som om hun gikk inn i noens mørke gravkammer.»

«Noen» er i tilfelle billedkunstneren Salomé Abergel, som eier huset. Hun har forsvunnet, noen mener hun må være død. Hind kan få bo i huset en stund, har sjefen hennes, Hbib, sagt. Han kjenner Salomé fra før, og noe med hele saken lukter merkelig, men hvordan det henger sammen, prøver ikke Hind å forstå. I stedet prøver hun å slå seg til ro i huset som er fullt av illevarslende tegn: en hånd av glass som ber om penger, malerier som gjemmer seg i en kjeller, og plagsomme oppringninger.

Det kan høres ut som starten på en thriller, men det er som om boka ikke makter å stille skarpt på saken. I stedet får vi Hinds flakkende blikk på verden, der drøm og virkelighet flyter inn i hverandre. En gang på undergrunnsbanen i Berlin hørte hun en halvsovende mann snakke om et sted der Gud lever blant folk som en likemann, og siden har hun prøvd å finne veien dit. Ifølge fortelleren er det snakk om en mytisk bydel i Paris, det 21. arrondissement, som finnes utenfor kart og arkiver, og som det hviskes om blant jordas fordømte: «Hver dag begikk folket som i den vanlige verden gikk for å være lømler, monstre, tjenere, kannibaler, skopussere, kamikazer og loffere, seg ut på en ny leting etter dette stedet, de lette i hele verden etter tegn på en inngang til det tjueførste» (min oversettelse).

Salomés forsvinning havner raskt i bakgrunnen. I stedet møter vi sønnen hennes, Irad, bak baren på et lugubert utested i nettopp Paris, der alle gjestene sleper på sin egen, tunge bagasje. Oroppa er en urolig roman, drevet av en merkelig, språklig energi; leseren jages over kontinentet, til Tunis og Casablanca og tilbake til Amsterdam. Hver gang en rød tråd kommer til syne, vikles vi inn i andre tråder – utroskapsskandaler og røverhistorier, folkeeventyr og urbane legender. Og under alt dette ligger flere, mørke rom – fengselsceller, torturkamre, ting som lever i kjellere og i vonde drømmer.

Jeg blir smittet av bokas rastløse energi og begynner å gå, lesende, gjennom ukjente gater, en park der folk henger og ligger og drikker inn sola før den lange vinteren kommer. Tre menn står og drikker øl rundt en benk. «Frue, hva er det som står i den bibelen din?» spør en av dem, med surinamsk aksent. Jeg har ingen kjapp replikk, viser bare boka, de ler, vi ler.

*

«Så lenge det har vært mennesker, har det vært migrasjon, og hvor migrasjonen slutter og flukten starter, er en gråsone. Mennesket er et fluktdyr, som hesten, jeg har sagt det før», skriver Arnon Grunberg i boka De vluchteling, de grenswacht en de rijke jood («Flyktningen, grensevakta og den rike jøden»), som kom ut i 2023. I en rekke essayistiske reportasjer utforsker Grunberg det såkalte innvandringsproblemet i Nederland, et problem som har vært i sentrum for all politisk debatt de siste årene, og som førte til regjeringskrise i 2023 og deretter til Wilders’ seier.

Flukt og migrasjon er sentralt også i det skjønnlitterære forfatterskapet til Grunberg, som jeg har skrevet om i Vinduet før. Hans egen familiehistorie klinger alltid med i bakgrunnen; foreldrene var tyske jøder som overlevde nazistenes dødsleirer. Moren, Hannelore, kom seg i 1939 om bord på skipet «St. Louis», som en av rundt tusen jødiske flyktninger som prøvde å få asyl i Cuba, så i USA, forgjeves. Både hun og faren til Grunberg havnet etter krigen i Amsterdam, der de to rotløse menneskene møttes og stiftet en familie.

Arnon flyttet til New York tidlig i tjueårene, men var nesten aldri hjemme. I avisspalter og essay skrev han om et liv levd på hoteller, flyplasser og restauranter. Hvor reisen starter og flukten begynner, er en gråsone, men å være i konstant bevegelse er sexy hos en viss type folk. Classy when rich, trashy when poor, som det heter.

Romanfigurene hos Grunberg er ofte veldig rike eller veldig fattige, og de er ofte på flukt. Det samme er tilfellet hos Safae El Khannoussi. I Oroppa er alle migranter og flyktninger, selv de som er født i Nederland. Både Salomé og hennes tidligere torturist fra fengselet i Casablanca har havnet i Amsterdam, uvitende om hverandres eksistens, og begge har rømt inn i flaska. Andre flakker rundt med en nedarvet uro i kroppen, som Hind. Hvor hun kommer fra, forblir uklart; kanskje er hun et barn av flyktninger, eller av gjestearbeidere. I andres blikk er hun «nordafrikaner», med alt det måtte innebære.

I De vluchteling, de grenswacht en de rijke jood kartlegger Grunberg systemene og tenkemåtene rundt flyktninger, migranter, lykkejegere. Noe har endret seg. Da Berlinmuren falt i 1989, tok Vest-Tyskland imot de mange DDR-flyktningene med åpne armer. De ble et bevis på kapitalismens overlegenhet over kommunismen: «Hvem kan tvile på vår godhet, vår overlegenhet, når alle vil komme til oss?».

Drømmen om frihet, mer spesifikt friheten til å tjene dollar eller D-mark og bruke dem i et fritt marked, var i lang tid selve kjernen i det vestlige idealet, skriver Grunberg. Men drømmer gjør rare ting, de kan få folk til å finne på at hvis ikke friheten kommer til dem, så kan de oppsøke friheten der den er.

Når er migrasjon frivillig, når er den ikke det? Grunberg siterer migrasjonssosiologer som har forsøkt å påpeke at folkevandringer følger sin egen logikk, som ikke faller sammen med det politikere hevder. Men få hører på det øret. I stedet vokser gamle fortellinger om den farlige migranten, den som kommer for å ta noe fra oss, for å demontere samfunnet eller helle gift i våre brønner.

*

I en by som Amsterdam er det vanskelig å forstå hva de som ønsker et mer homogent land, egentlig ser for seg. Lag på lag er byen bygget på handel og innvandring, motivert av økonomi og sult etter verdens rikdommer, det er det mye å si om, men man kan også bare slå det fast: I denne byen har det bodd folk med etternavn fra hele verden i hundrevis av år. De kom og arbeidet, svettet, investerte, levde og døde. De etterlot seg penger, bygninger, kunst, slektsbånd og historier og ideer.

Migranten er aldri bare ett sted. Det kalles ofte å «leve mellom to kulturer», som om kulturer er gensere man kan bytte. Men kultur er bare en bit av det. Det handler også om fysiske nettverk, reiseruter, møtesteder, slektninger spredt utover ulike byer, SIM-kort og skattekort og koder og rykter. I Oroppa lever folk på flere frekvenser, i fragmenter som ikke lar seg føye sammen til én fortelling. «Dette kontinentet gjør rare ting med mennesker som oss. Det gjør dem gåtefulle», sier en svært gåtefull mann som følger etter Irad Abergel på gata i Paris.

Mannen har hørt om forsvinningen til Irads mor, Salomé, fra Amsterdam, og han knytter den til en gjest som plutselig dukket opp på Irads bar i Paris. Mannen er høflig og farlig, det henger en eim av hemmelige tjenester eller noe kriminelt over ham. Men så bøyer romanen av igjen inn i en sidehistorie om Irads dampende affære med Zaynab, en fristerinne i sølvfarget kjole om natta og barneskolelærer om dagen.

I en drøm ser Zaynab en kvinne som står og roter i en ufattelig mengde papirer, i et rom der dinosaurlignende reptiler flakser med knusktørre vinger. Det antydes at drømmen har noe med Salomé å gjøre, noe som skjedde med henne, men så glipper innsikten igjen idet alle skrur på tv-en og ser at Moncef Marzouki velges til president i Tunisia, som for øvrig plasserer denne delen av historien i 2011. Og sånn tumler romanen videre, gjennom nachspiel og fyllekuler og merkelige møter, nærmer seg noe som ikke kan konfronteres direkte.

Romanens dypest begravde lag handler om hva som skjedde med Salomé mellom 1977 og 1982, da hun satt i fengsel i Marokko og fødte et barn. En purung medisinstudent som ble pågrepet i Casablanca, mistenkt for venstreradikal virksomhet. Samtidig som hun har skrevet romanen, har El Khannoussi holdt på med en avhandling om fengslene i Marokko under kong Hassan II, der politiske dissidenter forsvant i det mørkeste, svarteste dypet.

Gjennom romanen kommer drypp fra ting som skjedde i fengslene, der regimekritikere ble knust, torturert og noen henrettet av ansiktsløse menn som alle kalte seg Pilegrimen. I bokas siste del, «Angstheftene», skrevet i førsteperson av en like ansiktsløs kvinnelig poet, blir paranoiaen forsøkt satt ord på i en setning som går over en hel side. Et fragment:

(…) at alle bøkene mine ser ut til å ha blitt tatt ut av hylla og satt tilbake i en helt annen rekkefølge, at jeg finner post i postkassa som allerede er åpnet og puttet tilbake i en ny konvolutt, at det flere ganger ringes til hustelefonen og at det blir lagt på med én gang jeg svarer, at landkoden +212 regelmessig prøver å få tak i meg selv om det ikke lenger er en eneste marokkaner i Marokko som vet om eksistensen min (…)

All frykten for ting jeg ikke vet hva er, ondskapen jeg ikke har hørt om, marerittene som herjer i kroppene til de som går i de samme gatene som meg hver dag. Det er til å bli svimmel av, og i et glimt skjønner jeg noe av lengselen etter å få dette virvaret til å bli enklere, hvem har kapasitet til alt dette, har vi ikke nok med våre egne torturister, våre egne traumer?

*

Det egne traumet, i Nederland, er i disse dager først og fremst holocaust. Jeg skriver i disse dager fordi traumer kan mobiliseres, for eksempel til å forsterke en nasjonal identitet, et vi mot et dem. Dagen før jeg leste Oroppa, en like heseblesende varm sommerdag, hadde jeg besøkt Jødisk museum i Amsterdam. Jeg var nysgjerrig på det nyåpnede Holocaustmuseet, som skapte overskrifter og debatt tidligere i år. Ikke på grunn av innholdet i museet, men fordi Israels president Isaac Herzog var invitert som æresgjest til åpningen i mars. Det førte til heftige protester og demonstrasjoner fra propalestinske aktivister, som igjen førte til at Geert Wilders spyttet sin sedvanlige eder og galle mot muslimer: antisemittisk avskum, voldelige, usiviliserte, det motsatte av oss europeere.

Minnet om holocaust som skillelinje mellom de siviliserte og de usiviliserte; det er mental gymnastikk på et svimlende nivå. Og det er noe annet, noe som alltid har skurret når ytre høyre ikler seg rustningen sin og går i krig for Europas «jødisk-kristne» arv mot de barbariske horder: Det er at denne arven er en kronglete historie om innvandring og kulturblanding.

Den eldste delen av museet er bygget inn i en av fire synagoger som sto tett opp mot hverandre i det jødiske kvarteret. Den første utstillingen forteller om hvordan Nederland, ikke minst Amsterdam, på 1600- og 1700-tallet ble et tilfluktssted for jøder på flukt fra pogromer i øst og inkvisisjonen i sør. Jødene levde sitt liv ved siden av majoriteten, i det noen i dag ville kalle parallellsamfunn. Utover på 1800-tallet, og etter langvarig politisk strid, ble de innlemmet som fullverdige borgere med like rettigheter. Ikke bare på nederlandsk side var det motstand, også enkelte jødiske intellektuelle og religiøse ledere var imot integrering.

Da jeg vokste opp, var den blomstrende jødiske kulturen i en by som Amsterdam for lengst historie. Nazistene, med god hjelp, hadde drept 75 prosent av nederlandske jøder, et ufattelig tall. Men de kom ikke i mål med folkemordet. Spor og fragmenter var igjen, historier, ordtak. Når jeg skriver på norsk, kan jeg til tider savne jiddiske uttrykk som har slått seg ned i det nederlandske språket: mesjogge (gal), schlemiel (en ynkelig person), gotspe (chutzpah), en breial type (over)mot som brukes mye av fotballkommentatorer.

Det ene som skremmer meg, er hvor fort det gikk å vikle disse sammenvevde trådene fra hverandre igjen – å splitte opp befolkningen i etniske grupper, å isolere og fjerne de «fremmede», ved hjelp av skremselspropaganda, avstraffelse og juss. I Holocaustmuseet er en hel vegg dekket av lovparagrafene som litt etter litt forbød jødene å delta i samfunnet.

Det andre er hvordan minnet over et folkemord nå brukes til å isolere en ny gruppe – muslimer, særlig nordafrikanske innvandrere og deres etterkommere, som pekes ut som problematiske. Og det er engasjementet for å stanse det pågående folkemordet i Palestina som brukes som bevis.

Da jeg kom ut av museet, hørte jeg lyden av trommer og roping i det fjerne, som om grublingen min hadde materialisert seg i fysisk form. Foran museet sto noen vakter og spekulerte i hvor demonstrasjonen ville gå. De virket avslappet, de vitset og snakket om varmen. Demonstrasjonen kom til syne, kanskje et par hundre mennesker, mest studenter, med keffiyeh og flagg. De valgte en annen vei. Jeg ble stående på fortauet med det jeg håpet var et oppmuntrende uttrykk i solbrillene, ute av stand til å røre meg.

*

Flere ting er sant samtidig: De historiske dokumentene og levningene i museene og dansegulvet midt i det som vanligvis er en trafikkert vei, en vakker, altfor varm lørdag i september. Hva som lever i hodet til menneskene som møtes der, er umulig å vite, men at bødler og ofre danser side om side, kan vi vel egentlig gå ut fra.

«I årene som har gått, har Hind samlet på alskens tegn, insinuasjoner, sladder og anekdoter som alle sammen peker på det oratoren på sandaler hadde betrodd henne i den berlinske natta: Undergrunnen er et sted der alt som man ikke tåler der oppe, finner sin tilflukt», skriver El Khannoussi i Oroppa. I romanen er det det fablede 21. arrondissementet, et sted som finnes utenfor kart og kompass. En mytisk verden under eller ved siden av vår egen hvor det uønskede lever, et freudiansk og dunkelt sted, men også, antyder romanen, et delirisk og frigjørende rike for de som finner porten inn.

Kanskje er det litteraturen selv, kunsten, som er denne undergrunnen? Diktning, visjoner, ikke minst språket, som bobler og skummer og ikke lar seg stoppe av tollvakter og piggtråd. Litteraturen er et sted der man kan se døden i hvitøyet og le av den – som Salomé Abergel gjør på bokas første sider. Tenk, jeg glemte nesten å si det: Oroppa begynner med en gjenoppstandelse. I en kjeller i Amsterdam står maleriene hennes og holder på marerittene hennes, et hus som føles som et gravkammer. Men Salomé lever, og kanskje er hun fri.

Å se det uhyrlige i øynene, som en forutsetning for å bli fri – en motsatt impuls fra det å ville skrubbe historien sin rein, skrubbe folket reint, holde alt inne, ikke snakk med fremmede. Det slår meg at ytre høyre ser på både innvandrere og kunstnere som en trussel.

«Mitt Europa bygger murer», sier Jimmie Åkesson, Geert Wilders’ svenske meningsfelle. Tenk å tro at man kan eie et kontinent. For å sitere Jaouad, det arbeidsløse postbudet som drikker øl i en parisisk bar: «Oroppa! For et sted å gå seg vill. Og dere kan drite og dra alle sammen.»

Vinduets serie om ytringsfriheten i Europa er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.