Oslo-prosessen

Med Verdens verste menneske (2021) har Joachim Trier laget fem filmer. Alle har han skrevet sammen med Eskil Vogt. Med De uskyldige (2021) har Vogt laget sin andre film på egen hånd, både skrevet og regissert den alene, noe Trier aldri har gjort. I sum blir ikke Vogts bidrag mindre enn Triers i deres felles univers – vår generasjons Wam og Vennerød. Men hvor «felles» er dette universet?

Jeg vil foreslå følgende «kart»: Verdens verste menneske fullfører den såkalte Oslo-trilogien (er det ikke riktigere å kalle det en triptyk: Filmer som henger sammen i kraft av tematikk og miljø?). I tillegg prøvde Trier seg i USA med Louder Than Bombs (2015), en film som legger seg tett opp til temaer fra trilogien, men samtidig viser at den er laget i et annet land og med andre forutsetninger. Og så er det Thelma (2017). Thelma kunne vært brua som forbandt de filmatiske halvdelene Trier og Vogt, men det interessante er at brua bærer ikke. Thelma brekker ganske nøyaktig på midten. Da sitter Trier igjen i den ene enden med Reprise, Oslo, 31. august, Louder Than Bombs og Verdens verste menneske. Pluss den ene halvdelen av Thelma. Vogt på den andre siden med Blind (2014), De Uskyldige og den andre halvdelen av Thelma. Nå ønsker jeg ikke med denne forenklingen å gi Eskil Vogt skylden for problemene i Thelma, den er jo et samarbeidsprosjekt, og det er Trier som har regien, men det er som om to tydelige linjer i vennenes totale verk her ikke finner sammen.

Devin Druid og Gabriel Byrne i Louder Than Bombs. Foto: Motlys

Triers filmer er ekstremt litterære, de handler om bøker, refererer til bøker, benytter seg av fortellerstemmer. Verdens verste menneske er en roman: Inndelt i tolv kapitler, utstyrt med prolog og epilog. Filmene er glade i ord, ikke redde for å bruke ord. Dette er snakke-filmer. Miljøene ligner fra film til film: unge skapende mennesker i hovedstaden, vest for Akerselva, der foreldrene jobber i Gyldendal eller står på scenen på Nationaltheatret. Filmene handler om unge menn, etter hvert middelaldrende, sett med blikket til unge menn, etter hvert middelaldrende, der intellektuelle og kunstneriske ambisjoner driver fortellingen, både foran og bak kamera. Et speilkabinett der Oslos unge/middelaldrende kulturliv blir alle tings målestokk. Reprise handler om to gutter med forfatterdrømmer som debuterer sammen, Oslo, 31. august tar for seg en talentfull skribent, Louder Than Bombs handler om en verdensberømt fotograf, Verdens verste menneske om en tegneserieskaper (og igjen: en fotograf). I hovedsak har det dreid seg om vennskap mellom unge menn, ekteskapene og kjæresteforholdene i disse filmene er ikke steder du ønsker å være, for eksempel det til den rufsete småbarnsfaren Hans Olav Brenner i Oslo, 31. august (Brenner er i ferd med å bli en stock character: I årets film er kona ny, men familielivet like forferdelig), et forhold han klager over i møte med den deprimerte skulpturen Anders Danielsen Lie.

Hans Olav Brenner, Anders Danielsen Lie (med ryggen til) og Ingrid Olava i Oslo, 31. august. Foto: Motlys/Sandrew Metronome Norge

I Louder Than Bombs settes først en skapende kvinne i sentrum, spilt av Isabelle Huppert, men henne tar filmskaperne livet av etter få minutter. Første halvdel av Thelma introduserer oss omsider for en glimrende kvinnerolle, og lover store ting, men filmen faller sin heltinne i ryggen. I stedet for å utforske denne uhyre interessante hovedkarakteren, kastes kortene, og metaforikken løper løpsk: Ild og vann og is og slanger og Vesaas og Enquist og Ordet av Dreyer og Breaking the Waves – og hva nå alle referansene er eller kan være. Hvis filmskaperne skulle ha utforsket metaforene de bruker med konsekvens, tatt både oss og Thelma med ut på sjeledypet hennes, så hadde de trengt et par år til på å trenge inn i tematikken, og når man ikke har eller får den tiden, så får man heller ikke uttelling. Thelma går i oppløsning som en overfladisk, hul og utvendig film.

Thelma kom fra et annet sted, den norske periferien, der Vogt og Trier, som lager Frogner-interiører, ikke virker å ha satt sin fot. I alle fall finner de bare mørkemenn og lamme kvinner og neddopede bestemødre der. Alvorlig talt: Kom dere ut av indre Oslo! Gjør dere kjent med dette landet! Til tross for filmens haunted house på landsbygda, begynner og slutter filmen med et oversiktsbilde av Blindern, altså landets kunnskapsborg, hvor menneskene – i Thelmas vakling mellom vitenskap og tro – blir små. Blindern utgjør filmens miljø. Thelma henger sånn sett godt sammen med de intellektuelle miljøene i Triers øvrige filmer.

Hovedrolleinnehaver Eili Harboe (midten) i en scene fra Thelma. Foto: Motlys

Men fordi Thelma kommer utenfra, og fordi filmen også kan leses som en sjangerfilm, våger kanskje filmskaperne her å ta helt ut en tematikk jeg mer og mer tenker er en underliggende motor i alle filmene, men kanskje noe uforløst: oppgjør med foreldrefigurer. Thelma er et anagram for Hamlet. Også Hamlet-Thelma har problemer med foreldrene. Lite konstruktive foreldre er også nærværende i Verdens verste menneske, der Trier og Vogt har klart å skrive den kvinnerollen Thelma kunne ha blitt. Julie (spilt av Renate Reinsve) gjør og får gjøre alt det menn helt selvfølgelig har kunnet gjøre. Ja, er ikke Julie egentlig en mann? Eller, sagt på en annen måte: Hun er skrevet av menn. Det kjenner man på. Slik menn gjennom hele det tjuende århundre har formet, plassert, regissert og betraktet kvinner i dette århundrets viktigste kunstform, filmen. Likevel: Kanskje er vi også inne i en langsom endring av filmatiske stereotypier? For kunne ikke kjæresten Aksel (Anders Danielsen Lie) like gjerne vært en kvinne? Det er Aksel som vil ha barn. Det er han som åpner opp og etter hvert trenger all den omsorgen han kan få. Det er som om kjønn et stykke på vei opphører i denne filmen? Vi sitter tilbake med mennesker. Som veksler på å være sterke og svake, ha overtaket, i et landskap der mindre og mindre virker gitt på forhånd.

Espen Klouman Høiner i en scene fra Reprise. Foto: Nils Vik

Jeg husker da jeg i sin tid leste forhåndsomtalene av Reprise (2006), at jeg tenkte: hvordan skal dette gå? Det virket pretensiøst. Men alt som burde ha gått galt med den filmen, gikk bra. Det er nesten mirakuløst. Trier og Vogt er interessert i filmen som kunstform, og i Verdens verste menneske, som berører flere av samtidens debatter, fra metoo til digitalisering og strømming, foregår det et sorgarbeid over at de fysiske gjenstandene som fraktet kunsten fram til brukerne – papirboka, VHS-kassetten, vinylen, DVD-en, Blu-ray-en – er i ferd med å forsvinne. Aksel, som i filmen også til slutt skal forsvinne, blir nesten et bilde på en livsform som går under, og man tviler ikke et øyeblikk på ham, når han sier at han fortsatt kan se for seg alle rommene på Video Nova på Majorstua. Men disse fysiske mediene denne generasjonen vokste opp med, og som jeg selv vokste opp med, blir også et bilde på noe større som er i ferd med å forsvinne, nemlig filmen som kunstform. Triers og Vogts store kjærlighet er under press, til fordel for en oppblåst og oppskrytt «strømmerevolusjon» i form av tv-serier, som gjør hva den kan – det mener jeg! – for å drepe films tenkning i bilder og tenkningen rundt film.

Joachim Trier (tv.) og Eskil Vogt i Cannes, 9. juli 2021. Foto: Christophe Simon/AFP

Oslo-trilogien er mjukis-varianten av den franske nye bølgen, filmene er mye mer Truffaut enn Godard. Og med den siste filmen kanskje mer og mer Eric Rohmer. Det er veldig fransk. Hvem er jeg? Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Dette handler Verdens verste menneske og de andre filmene om. Samfunnsmessige perspektiver finnes knapt, de må utledes av livene karakterene lever. I Verdens verste menneske får faktisk klimakrisen en sentral plass, men langt på vei latterliggjøres den, betraktet gjennom en kvinne som flipper ut, etter at hun har funnet ut at hun er tre prosent samisk (igjen: det som kommer utenfra, karikeres), i en lettbeint og billig satire, som filmen ikke har det så bra med. Det å prøve å gjøre noe for samfunnet og planeten, betraktes som pretensiøst, en forvanskning og avsporing fra prosjektet å realisere seg selv.

Verdens verste menneske tar som en selvfølge at film er kunst, lener seg på den europeiske tradisjonen for kunstnerisk film fra særlig sent 1950-tall og framover, og leker med og prøver ut mediets muligheter. Filmen er oppfinnsom, ganske modig, lyrisk (selv om den kan stange mot klisjeer), til og med inspirert. Den drømmer på film. Den inngir følelse av frihet.

Slutten er ikke helt forløst. Vi sitter ikke igjen med et ras av innsikt eller omtumlet av følelser etter de to timene vi har tilbragt i Julies selskap. Vi er usikre på hva Julie har lært, om noe. Livet fortsetter å gå forbi henne. Hun fotograferer det. Evnen til å observere har hun uten tvil i seg, men Julie er jo også et spill levende menneske, med evner til virkelig å ta del. Er hun virkelig lykkeligst i sin trygge posisjon skjult bak kameralinsa? Jeg har sett at mange, til og med filmskaperne selv, betrakter slutten som en happy ending. Selv finner jeg den mer tvetydig. Like mye som slutten på en trilogi, kjennes dette som starten på en ny.

Eskil Vogt flankert av sine hovedrolleinnehavere i De uskyldige. Foto: Christian Breidlid

De filmene Eskil Vogt lager på egen hånd og de filmene han skriver sammen med Joachim Trier, er svært forskjellige. Mens filmene med Trier er en slags poetisk realisme, med fokus på relasjoner i en gjenkjennbar samtid, så forlater Vogt i sine egne filmer realismen. Han setter et premiss for filmen vi skal se – det å være blind eller et barn med overnaturlige krefter – og så utvikler han mulige historier og konsekvenser fra dette premisset. Er dette en slags idéfilmer? 

Den urealistiske De uskyldige foregår i en realistisk setting, drabantbyen Romsås i Oslo. Barna fra tre ulike familier står i sentrum av filmen, og en eller flere av dem viser seg å besitte psykisk energi som kan bevege gjenstander og manipulere andre mennesker til å utføre handlinger. Denne psykiske energien brukes til å utøve grov vold. Er dette en allegori over hvordan vi i våre relasjoner og i vår samhandling ustanselig skader hverandre følelsesmessig og påfører hverandre smerte? Eller er det cineasten Vogts hommage til horrorfilmene han garantert vokste opp med på 1980-tallet? En film om barndom, men der filmen ikke investerer mest i skildringen av det å vokse opp, men i å gjenbruke tenåringens inntrykk av filmene han den gangen så? Akkurat som Tarantino, egentlig. Akkurat som guttene på videregående, som når de skulle lage film, helt på refleks grep til horror-sjangeren.

Da jeg så filmen første gang, skjønte jeg nesten ingen ting. Men heller ikke etter andre gangs gjennomsyn berører den meg. Jeg får ikke helt kontakt med filmene til Eskil Vogt, og det er ikke sikkert jeg kan gi filmene skylda for det, for det er det andre som får. Jeg konstaterer det. Slik er min respons. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke denne filmen til. Innfører den for mange karakterer? Er den for lang? Det er noe med fortellermåten og rytmen, særlig mot slutten tværes ting ut, og du faller litt av, og når du kobles på igjen, er du atter en gang litt forvirret. 

Det er fullt mulig å lese De uskyldige som den klassiske grunnfortellingen om den hvite kjernefamilien som utsettes for mørke og truende krefter utenfra, bokstavelig talt. Riktignok har også den hvite familien «den andre» i sin midte, representert ved en autistisk datter, og en lillesøster som kan være småslem, men lillesøsteren er ikke i nærheten av de manipulative kreftene til innvandrergutten, og det som utspiller seg i filmens to innvandrerfamilier. Da jeg så filmen for andre gang, stusset jeg over rollefordelingen. Og dette har det vært debatt om, fant jeg ut, i Dagsavisen, der filmskaperne Adel Khan Farooq og Shan Quereshi kritiserer filmen for «fordomsfull fremstilling av minoriteter». Da Farooq og Quereshi satt i salen og så De uskyldige, begynte de å sende hverandre forundrede blikk, og etter hvert hvisket de til hverandre: Hva er dette for noe? Det var omtrent det samme jeg og den jeg så filmen sammen med for andre gang, og diskuterte den med, kom fram til, uten at vi da kjente debatten. Jeg synes ikke Vogt eller filmens produsent, Maria Ekerhovd, svarte godt på kritikken. De svarer at det viktigste for dem var å ha en åpen casting, å «finne de beste barneskuespillerne» uten «å være opphengt i ideer om utseende». Men ser de ikke at skuespillerne er virkemidler (unnskyld tingliggjøringen, skuespillere), og betydningsbærende for hva fortellingen forteller, og hvis dette er måten de tenker på: Har filmskaperne kontroll på virkemidlene sine? Alle valg en filmskaper tar, er med på å snevre inn et tolkningsrom, eller vide det ut.

Ellen Dorrit Petersen i en scene fra Blind. Foto: Kim Saatvedt/Lemming Film/Motlys

De Uskyldige benytter seg av det samme motivet som Blind, Vogts første film, og Thelma: Mennesker som med psykisk energi eller tanke-overføringer kan styre eller manipulere andre mennesker, eller få ting til å skje med dem. I Blind kan man tenke seg at den dårlige samvittigheten vi burde ha for tvilsomme handlinger, i en scene blir håndgripelig, gjør at vi mister synet, osv. Dette med mennesker som besitter overnaturlige evner må være en enormt sterk forestilling hos Vogt. Han bruker det i begge sine solofilmer, og dessuten i Thelma, som jeg altså mener er den gebrekkelige brua mellom det vogtske og det trierske univers.

Trenger han disse overnaturlige kreftene for å fortelle oppveksthistorien fra Romsås? Jeg skjønner poenget i Thelma, selv om filmen ikke kommer i mål med sine store spørsmål. Filmene til Vogt blir rebuser. Det er som om noe av nøkkelen finnes i hjernen til manusforfatteren, og ikke alltid i selve filmen.

De rare menneskene kommer utenfra. Dette er gjennomgående i alle filmene. I Blind er hun svensk, ensom og awkward. På Romsås er innvandrergutten en alien. Thelma tar med seg mystiske evner fra den norske landsbygda og en mørkemannskristen familie. Kvinnen som får klimaengasjementet til å framstå komisk i Verdens verste menneske, er samisk.

Men Oslo-trilogien er annerledes enn rebus-filmene til Vogt. Disse filmene er sanselige, nære, «umiddelbare», bukter seg liksom organisk framover. Det er filmer om relasjoner, forhold mellom mennesker – akkurat som i Vogts filmer på egen hånd – men uten de overnaturlige elementene.

Herbert Nordrum og Renate Reinsve i Verdens verste menneske. Foto: Oslo Pictures/SF Studios

Trier og Vogt er noe av det beste som har hendt norsk film på lenge, og det er fremdeles sammen de er aller mest dynamitt. Det som gjør størst inntrykk, og det gjelder alle sju filmene, er karakterene filmskaperne har klart å hente ut av skuespillerne sine. Her må hederen først og fremst gå til skuespillerne selv, men mye tyder på at filmskaperne og staben har maktet å skape en arbeidsprosess hvor fiksjonens ansikter og stemmer til slutt virker så sanne. Dette gjelder små og store roller, amatører og profesjonelle, i alle aldre, fra en lege eller psykiater med en replikk eller ti, til hovedkarakterene. Disse filmene viser hvor mange merkverdige dialoger som har vært presentert på norsk film opp gjennom tiårene, og at dialogene faktisk var merkverdige. Plutselig ligner norske filmer på andre filmnasjoners filmer. Gehøret for alvoret, nervøsiteten, sårbarheten, pinligheten, omsorgen, narsissismen, angsten, raseriet og misforståelsene i møter og dialoger, ikke minst mellom mennesker som kjenner hverandre fra før. Men også humoren: Det første møtet mellom Julie og Eivind (spilt av Herbert Nordrum) på festen hun sniker seg inn på, er en liten åpenbaring av åpenhet, varme, frihet. Alt kan skje. Dessuten her og andre steder i filmen: Lydbildet er så fint. Og gir liv til bybildet. Dette er som kjent to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for.

Men kjærlighet gjør også blind: Romsås og den norske landsbygda blir i Vogts og Triers univers til et freakshow. Jeg vil foreslå et annet blikk: Hvis jeg ikke husker feil, ser vi festen i Oslo, 31. august gjennom et vindu, og det er som om gjestene, disse unge, velkledde, konverserende, kreative, nettverksbyggende menneskene, befinner seg inne i et akvarium, som vi på utsiden titter inn i.

Oslos kulturliv i min generasjon: What a scary place to be.