På feil sted

Familien min, som har bodd i Gaza siden 1993, forlot byen sin på grunn av folkemordet som ennå ikke har tatt slutt, over ett år senere. Da de flyttet dit, mistet vi for det meste kontakten med dem. Det har alltid vært svært vanskelig å bevege seg inn og ut av Gaza.

Det er tretti år siden vi sist traff hverandre, og livet har skjedd mellom oss. Min tante, Samira, fødte flere av mine kusiner i Gaza, og de kusinene jeg kjente fra Beirut, har giftet seg og fått barn. Jeg kjenner dem ikke – de jeg kaller familie. Jeg kjenner dem ikke fordi mennesker som dem aldri kommer ut av Gaza. Og jeg kommer aldri inn. Det skulle bli et stort øyeblikk, vårt gjensyn, endelig i september 2024. Mamma skulle komme, og vi skulle alle være familie igjen. Mamma og jeg skulle også ta en liten ferie sammen ved Rødehavet. Sånn var planene. Men den dagen jeg skulle reise til Kairo, begynte Israel å bombe Beirut. Krigen mot Libanon hadde endelig kommet, som forventet. Mamma bestemte seg for å bli i Beirut. Hun mener at når man forlater hjemmet sitt, må man være forberedt på å miste det for alltid, og hun vil helst dø hjemme. Jeg reiste, og fortvilelsen blusset opp i brystet mitt. Jeg måtte møte mine kusiner og min tante fra Gaza – de som har levd under dødens hoggtenner. Det var jeg som reddet dem fra nekropolisen. Slik ble de mitt ansvar.

I mars reiste jeg til Egypt med 30 000 dollar i kontanter, for å evakuere seks familiemedlemmer. Jeg ble i Egypt i en måned og samlet inn – i sprø amerikanske sedler – litt mindre enn hundre tusen dollar for å betale for evakueringen av resten av familien, tjue personer til sammen. Pengene ble betalt til et selskap som heter Ya Hala, eid av Ibrahim al-Argani, en venn av Mahmud, sønnen til Egypts president Abdel Fattah al-Sisi. Søsterselskapet, Abnaa Sina (Sinaas sønner) – som driver med våpensalg, gruvevirksomhet og leiesoldater – holder til i andre etasje. Slagordet deres lyder: Vi overvinner alle grenser. Men de som kommer fra Gaza, overvinner ingen grenser. For dem er grensen en konstant realitet, de er begrenset, innesperret. Slik har de levd, og slik lever de fortsatt. Beleiret, inngjerdet, undertrykt.

Tanten min Samira flyttet til Gaza med mannen sin, Majed, som en konsekvens av Oslo-avtalen. Hun er født som flyktning i Libanon. Han var en fidayi, en frihetskjemper, og ble utvist fra Gaza på slutten av 60-tallet. I Libanon kjempet han videre, men ble utvist igjen i 1982, etter den israelske invasjonen som knuste den palestinske politiske og militære bevegelsen. Yasir Arafat forlot Tripoli med sine menn – og noen få kvinner og barn – på et skip. Majed og Samira var med. Andre menn reiste uten sine kvinner og barn. Noen av dem som ble igjen, ble massakrert i Sabra og Shatila av libanesiske kristne sionister, mens Ariel Sharon, som den gang hadde militært ansvar, beleiret de to flyktningleirene. Dette ga de kristne dødsskvadronene frihet til å drepe og voldta sivile palestinere i tre dager.

Majed reiste først til Bagdad sammen med PLO, deretter til Tunis, før de returnerte til Gaza på midten av 90-tallet. Før de dro, reiste de til Beirut for å ta farvel med familien, vel vitende om at det ville gå lang tid før vi møttes igjen. Til tross for de store forventningene etter Oslo-avtalen var de forsiktige med å håpe for mye. De kjente israelerne godt nok til å vite at de manglet moral og respekt for rettferdighet. Jeg husker ingenting fra dette besøket, og bildet jeg har av vår store familie på piknik, føles som om det er tatt på feil sted, uten minner knyttet til det.

Jeg har sett Samira tre ganger siden de bosatte seg i Gaza, sist i 2013. Den siste gangen jeg møtte kusinene mine, var i Tunis i 1988. Noen av kusinene kjenner jeg ikke, fordi de ble født i Gaza og aldri har kommet seg ut, ikke før nå. I denne krigen måtte de flykte fra Beit Hanoun, hvor de hadde et romslig og vakkert hus med en stor frukthage.

Jeg besøker dem i en trang og anonym leilighet i utkanten av Kairo. Majed er utrøstelig over tapet av huset. Gang på gang viser han meg bilder av det slik det var før folkemordet, fylt av liv. Så viser han meg to bilder av huset i ruiner, sendt til ham av noen andre. Han zoomer inn på detaljer i den ødelagte frukthagen.

– Her var mangotreet, her var mandarintreet.
– Dere hadde et fint hus i Beit Hanoun.
– Ja, her, se her. Vi hadde tre oliventrær.
Samira blander seg inn i samtalen: – De ga oss nok olje og oliven til å forsyne oss selv og døtrene våre gjennom hele året. Han kysset husveggene før vi dro. Jeg fortalte ham at det bringer uhell å kysse husvegger, men han hørte ikke på meg. Han gikk ut i hagen og klemte trærne.
– Når flyktet dere?
– 8. oktober, kjære, svarer Samira. – Vi bodde rett ved grensen.
Majed sukker tungt: – Alt er tapt. Hele mitt livs strev ble til grus.
– Ikke livet deres, sier jeg forsøksvis trøstende. – Al-hajar fida al-bashar. Huset ble ofret til gudene i bytte for deres uskadde kropper.

Majed åpner hendene og legger dem i fanget, som om han resiterer al-Fatiha for husets tapte sjel. Jeg åpner hendene mine og mumler vers fra al-Fatiha sammen med ham. Vi ber Gud vise sin barmhjertighet og nåde i møte med vårt tap.

Jeg viser ham bilder jeg har samlet fra familiealbumet. Han og min tante var unge og vakre på bildene. Har han tårer i øynene nå? Han famler på telefonen sin for å vise meg flere bilder.
– Se her, sier han, og peker på en gammel dame på et bilde. – Vet du hvem hun er?
– Hun ser kjent ut!
– Det er Fatima Bernawi hjemme hos oss i Beit Hanoun.
– Wow! Du kjente henne?
– Ja, vi var gode venner. Hun kom ofte på besøk, og din tante var litt sjalu på henne.
– Det er ikke sant, protesterer Samira. – Vi likte hverandre godt, og hun elsket alltid maten min.

Etter Oslo-avtalen fikk den palestinske helten Fatima Bernawi bosette seg i Gaza og bli politisjef. I starten av folkemordet, da mange i Vesten var redde for å uttale støtte til palestinerens side, vurderte jeg å lage en t-skjorte med Fatimas ansikt på, der hun stikker tungen ut mot retten som dømte henne til livstid i fengsel. Det ikoniske bildet er kjent blant Palestina-aktivister, og er ordentlig feministisk i sin uærbødighet. Fatima ble senere løslatt i en fangeutveksling og bodde i Kairo før hun fikk reise tilbake til et frigjort Gaza. Jeg endte med å ikke lage noen t-skjorte. Jeg kom på at jeg kjenner veldig lite til Fatimas liv i Gaza og hennes opptreden i maktposisjon der. Saken vår føles ikke så ren. Jeg vokst opp i møte med den korrupte politiske klassen som representerte oss ute i verden. Jeg lærte tidlig i livet hvordan helter svikter folket ved å fremme sine egne interesser framfor nasjonalsakens prinsipper. Den siste helten jeg mistet respekt for, var Leila Khaled, som er kjent for München-flykapringen. Under den arabiske våren uttrykte hun støtte til Bashar al-Assad mens syrerne kjempet for frihet, og han brutaliserte dem med like mye vold som Israel brutaliserer palestinere med. Jeg lager ingen t-skjorter med ansikter på, bare kuffiyen som motstandssymbol. Saken vår er ikke ren, og trøst finner jeg i det Edward Said skriver om oss, at vi er ikke uskyldige barn, og at allikevel har vi rett til å leve i vårt land.

Jeg deler ikke disse refleksjonene med Samira og Majed. Jeg er her for å lytte og vise omsorg, ikke for å starte en politisk diskusjon. Uansett vet jeg lite om Gaza, et sted jeg aldri har fått besøke. I møte med Gazas familier blir mine meninger overfladiske uansett hva de inneholder.

Min venninne Sabah, som bor i Tel Aviv, skriver til meg at israelere kjenner Gaza bedre enn oss. Den skarpe sannheten stikker i magen. Men jeg vet én ting: Folk i Gaza har levd fulle liv. Livet deres stemmer ikke med det bildet media har skapt – hvor det eneste vi får se, er at Israel jevner byen med bakken og massakrerer befolkningen. De er mer enn bare ofre for vold. Da jeg traff familien min, hørte jeg historier om hvordan Gaza var før folkemordet. De fortalte om den økonomiske veksten mellom 2021 og 2023. Livet var så lovende at det ble bygget et kjøpesenter med rulletrapp. De rike bygde store hus og fikk tak i de nyeste bilmodellene, smuglet inn via tunnelene. Forbruket var på sitt høyeste. Samiras eldste datter, Ruba, møblerte leiligheten sin på nytt bare to måneder før krigen ødela alt. Søstrene hennes rakk aldri å besøke henne etter ommøbleringen. De fikk aldri sitte i den nye sofaen eller beundre den nye vaskemaskinen, som også var en tørketrommel.

Jeg har ikke sett Ruba på tretti år. Hun har fire barn. Den eldste feiret ferdig utdannelse kvelden før 7. oktober 2023. Den yngste er seksten år. Vi klemmer hverandre hardt, kysser kinn og holder hender. Vi sitter samlet i stua i leiligheten vi har lånt av noen bekjente i Egypt – venner av venner. Leiligheten er passe stor og ganske flott. Den ligger i en av Kairos nye bydeler, hvor byplanleggingen minner mer om Sharjah enn Kairos gamle, livlige nabolag. I dette borettslaget kan naboer gå i flere uker uten å se hverandre. Det er designet for å skape ro – et slags urbant ekko av appen Headspace. Vann sildrer sakte gjennom kunstige kanaler. Det lukter av planter og blomster. Fugler flyr mellom feng shui-hager. Og det er nesten ingen mennesker.

Ashraf, mannen til Ruba, bytter kanal på TV-en. Jeg røyker ustanselig sammen med ham mens vi kommenterer det vi ser. Samtidig blir matbordet dekket. I dag serverer Ruba mulukhiye, en elsket matrett som jeg savner å spise i Norge. Vi setter oss ved bordet, men TV-en står fortsatt på. Den går på repeat og viser de samme nyhetsklippene om og om igjen. Libanon deler skjerm med Gaza, Haifa og Tel Aviv. Våre byer og bygder blir ildbeltet, med mange dusin jagerfly som kaster tusenvis av tonn eksplosiver på dem. Deres byer er nesten uten ildaktivitet. På vår side blir sivilisasjon redusert til intet på noen få minutter. Etter at krigen startet, har jeg stadig blitt grepet av profeten Muhammads advarsler mot å drepe trær, barn, kvinner og eldre. Han instruerte sine soldater om å verne om al-umran – sivilisasjonen: hjem, boliger og infrastruktur. For ham var det å ødelegge byer, habitater og fredelige livsformer et tegn på barbari.

Gang på gang i løpet av krigen søker jeg trøst i denne hadithen. Den gir meg styrke til å stå imot de barbariske uttalelsene rettet mot palestinere og muslimer, som ofte blir publisert i vestlige – også norske – medier. Hvis de er villige til å drepe for å stjele vårt land, hvorfor må de også utslette alt levende? Jorden i Gaza og Libanon har blitt like ødelagt som oss, dens avkom. Det er som om selve bakken under oss er blitt drept, forvandlet til aske av ildbelter levert av vestlige våpenprodusenter.

Maten på bordet hos Ruba skulle overbevise meg om den spesielle matkulturen i Gaza. Ruba og døtrene hennes står for maten. Duggah med dill er servert ved siden av mulukhiye. Deilig mat. Bomber, ruiner og menneskedeler på TV-en. Magesåret mitt koker. Øynene mine renner. Jeg spør barna om skolemulighetene deres. Den eldste datteren har ennå ikke fått fagbrevet sitt. Universitetet hennes ligger i ruiner og har flyttet helt over til den digitale verden. Den yngre søsteren følger fremdeles emnene sine på Zoom, med instruktører som bor i Nord-Gaza, hvor massakrer og mangel på internett gir en surrealistisk bakgrunn for det som kalles digital undervisning. Det er forbløffende at hun må gjøre oppgaver og prosjekter, sitte til eksamen og få karakterer i en situasjon hvor mer enn 80 prosent av studentene bor i telt og livet deres er altfor prekært til å beskrives.

Ruba forteller meg om de siste dagene de bodde i Gaza, i et telt i Rafah. De flyttet fra den store familiesamlingen etter mange store krangler over småting. Etter flere netter med historier om fluktlivet i Gaza finner jeg motet til å spørre om planene deres i Egypt. De sier at Kairo er altfor stort, at hvert besøk i byen føles som en lang reise. I Gaza var den lengste turen aldri mer enn en halvtime. I Kairo må de ta taxi overalt for å kunne bevege seg. Det koster. De besøker ingen steder her. Ruba har laget dessert, og jeg skal prøve kunafeh i Gaza-stil. Den er laget av bulgur og valnøtter – en mye billigere versjon av den kongelige retten som Nablus er kjent for.

For alle pengene jeg betalte til Ya Hala, får ikke familien min engang lov til å ha et SIM-kort som fungerer i mer enn fire måneder. Etter fire måneder må de finne en egypter som kan skaffe dem et telefonnummer i sitt eget navn, eller stå uten SIM-kort i det hele tatt. Glem å tenke på skolegang for barna eller arbeidsmuligheter for de voksne. 180 000 mennesker har kommet seg ut av Gaza under krigen. Jeg vet ikke hvor mange som klarte å finne vei til et tredje land. Egypt er helt håpløst for de som ble sittende fast der. Med hundre tusen dollar kjøpte jeg håp for dem, eller det var i hvert fall slik jeg følte det mens jeg sto foran kassereren på Ya Hala. Nå i Egypt tviler jeg på om håpet er det jeg har kjøpt. Det føles lite håpefullt her i Kairo.

Ruba må levere leiligheten til eierne i juni 2025. Vi vet ikke hvor vi skal flytte dem, eller hvordan vi skal klare å betale husleie. Vi er pronomenet som refererer til meg og mitt uformelle solidaritetsnettverk. Uformell solidaritet er den eneste mulige formen for støtte familien min kan lene seg på i møte med den enorme nøden som har oppstått som følge av Israels utryddelse av palestinere. I Egypt i dag oppdager jeg fremtiden for menneskeheten. For all kritikken vi har rettet mot bistandsorganisasjoner som FN, Røde Kors og mange andre, er det som skjer i Egypt bevis på at disse organisasjonene ikke lenger kan bevege seg fritt og uten innblanding fra statlige myndigheter. I Egypt er ingen av de store organisasjonene til stede i dag. Kritikken som radikale stemmer har rettet mot disse organisasjonene, var at de bidrar til en ubalansert maktfordeling mellom Vesten og resten av den fattige verden. I dag, mens bistand ikke lenger har samme status i det geopolitiske krisespillet, lurer jeg på hvilken verden vi kan forvente oss når solidaritet mister sine krefter og organiserte strukturer. Følelsen av at hendene mine er tomme i møte med den enorme nøden, gnager på meg. I Egypt er det kun uformelle nettverk som kan bidra med noe.

Tidligere i 2024 gikk Egypt gjennom en valutakrise som gjorde det vanskelig å få tak i amerikanske dollar. I mars påvirket krisen evakueringskampanjen min, og det kostet mye å få tak i dollarsedler; Ya Hala foretrakk nemlig å bli betalt for sine tjenester i denne valutaen. I dag har den økonomiske nedturen stabilisert seg, takket være Egypts rolle i å holde Gazas befolkning beleiret og utsultet gjennom folkemordet. For sin medvirkning til Israels handlinger har Egypts president og hans korrupte militære fått store summer fra EU, USA og IMF, til sammen utgjør dette 50 milliarder dollar i 2024. Av disse pengene får ikke de palestinske flyktningene en eneste smule. Egypterne får heller ikke en forbedret tilstand. Valutaen deres har tapt 40 prosent av sin verdi siden 2023.¹ Husleien er fordoblet, og matprisene har steget i tråd med den globale prisveksten på grunn av krigen i Ukraina. For palestinere som befinner seg i Egypt, er prisveksten spesielt hard, slik det også er for andre flyktninger som er strandet i Egypt fra Sudan, Libya, Jemen, Syria, Irak og kanskje Libanon nå? Sånn som flyktninger blir behandlet i Egypt i dag, kan man ikke sende penger gjennom internasjonale kontantoverføringsselskaper. For å få støtte eller normal adgang til tjenester må man ha et legitimt opphold i landet, noe nesten ingen av Egypts flyktninger har, spesielt de som har flyktet sist, altså fra folkemordene i Sudan og Gaza.

Av alle flyktningene i Egypt i dag har de fra Gaza det verst. Systemet har valgt å lukke øynene for dem. Staten vil ikke formalisere deres status og nekter å registrere dem eller gi dem noen rettigheter. UNHCR får heller ikke tillatelse til å registrere palestinere eller drive bistand blant dem. For å gjøre livet vanskeligere er det mange egyptere som tror at den økonomiske krisen som rammer landet deres, og som har ført til at det egyptiske pundet har tapt verdi, har noe å gjøre med alle de flyktningene som befinner seg i Egypt. Hvis noen prøver å åpne en forretning, som for eksempel en barnehage eller restaurant uten tillatelse, er det sannsynlig at naboer vil ringe politiet for å klage på fremmed aktivitet i området. Slik som situasjonen er nå, har Gaza-flyktningene i Egypt ingen håp om å bygge et nytt liv etter det som er tapt. Tapet har blitt til deres skjebne.

Mens jeg bevitner all denne elendigheten, sliter jeg med mening. Hva er poenget med å fortelle noen om det som skjer med min familie og folk fra Gaza? Mine ord stopper ingen kriger, og mine lesere er like fortvilte som meg. I folkemordets tid treffer jeg bunnen med hver tekst jeg skriver. Jeg skraper hjernen min for mening og hensikt, jeg tømmer lageret mitt for ord som kan uttrykke noe som helst. Jeg godtar enda en bestilling på en tekst om Gaza og grusomhet. Jeg takker ja en gang til. Med laptop på fanget strever jeg i fortvilelse og rådløshet. Europa spleiser på summen som skal gå til å redde Abdel Fattah al-Sisi økonomisk, så han kan levere tjenester som blant annet holder flyktninger på avstand. Ingen skal komme til Europa. Det føles ensomt å høre fra andre reisende at Norge behandler dem som flyktninger og derfor uønskede i deres nød.

Et fritt Palestina er i dag en tom klynge. Men for å redde oss selv, her i Norge og i de rike landene, for å redde det som er igjen i en brennende verden, er et fritt Palestina fortsatt en tenkemåte, en forpliktelse til å kjempe for rettferdighet og for en jord som er fri for kapitalismens onde griskhet. Et fritt Palestina befrier oss alle. Det er min tro, og der finner jeg veien.

Vinduets litterære artikkelserie om ytringsfrihet, høyrebølgen i Europa og krigen på Gaza er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.