Philip Antagonistes

1.

Philip Roth er en av de mest anerkjente og prisbelønte amerikanske forfatterne etter annen verdenskrig, og i år er det 50 år siden han debuterte med novellesamlingen Goodbye, Columbus. Boken var en umiddelbar suksess og ble belønnet med den høythengende National Book Award. Men den positive responsen kom ikke som noen stor overraskelse, verken på Roth eller kritikerne. Flere av de seks fortellingene hadde tidligere vært trykket i viktige publikasjoner: «You Can’t Tell a Man by the Song he Sings» i det jødisk-intellektuelle tidsskriftet Commentary, «Epstein» og «The Conversion of the Jews» i The Paris Review, og «Defender of the Faith» i The New Yorker. De hadde vakt stor oppsikt, og «Epstein» innbrakte forfatteren The Paris Reviews «Aga Khan Award».

Roths tidlige suksess – han debuterte i en alder av 26 – er mer typisk enn uvanlig blant kanonene i den amerikanske gullaldergenerasjonen. Norman Mailer var bare 24 år gammel da han i 1947 brøt lydmuren med sin episke krigsroman «The Naked and the Dead». Boken lå på The New York Times’ bestselgerliste i 62 uker. Nylig avdøde John Updikes klassiske «Rabbit, Run» var hans andre bok, og forfatteren var 28 da den kom i 1960. Saul Bellow skrev «Dangling Man» som 29-åring.

Likevel var «Goodbye, Columbus» et bemerkelsesverdig gjennombrudd, kanskje først og fremst på grunn av tittelfortellingen som egentlig er en kortroman. Den svært innflytelsesrike jødiske kritikeren Irving Howe skrev om boken i The New Republic:

«What many writers spend a lifetime searching for—a unique voice, a secure rhythm, a distinctive subject—seem to have come to Philip Roth totally and immediately. At 26 he is a writer of narrow range but intense effects. He composes stories about the life of middle-class American Jews with a ferocity it would be idle to complain about, so thoroughly do they pour out of his own sense of things.»¹

Howe peker her på det som ble gjennomgangsmelodien i den umiddelbare, kritiske mottakelsen: Roth kom til den litterære verden som fullt utvokst stilist med en velutviklet stemme. Den unge Roths forbilde fra studietiden ved University of Chicago, Saul Bellow, skrev noe lignende i sin anmeldelse av boken:«Unlike those of us who came howling into the world, blind and bare, Mr. Roth appears with nails, hair, and teeth, speaking coherently.»²

Som Howe skriver, er Roths litterære stemme tett forbundet med miljøet han skildrer. Energien i fortellingene vokser ut av måten han omsetter den jødisk-amerikanske kulturen til litteratur på. Nettopp denne eksplosive kombinasjonen av et presist observert miljø og en rå og direkte prosa er oppsiktsvekkende, og den markerer begynnelsen på et stort og viktig forfatterskap. Goodbye, Columbus går direkte inn i den problematikken som skulle bli omdreiningspunktet for hele Roths oeuvre: forholdet mellom identiteten til etterkommerne av jødiske immigranter og den amerikanske storkulturen. Fortellingenes hovedpersoner er unge menn som på en eller annen måte må ta stilling til sin egen jødiskhet i møte med krav om assimilering og amerikanisering på den ene siden, og familiens jødiske tradisjoner på den andre. Ut av denne pressede posisjonen kommer en dobbelt antagonisme: På den ene siden gjør heltene opprør mot sin identitet ved å sprenge seksuelle, sosiale og moralske grenser påført dem av foreldre og besteforeldre. Samtidig er de preget av en distanse til, eller avsky for, det de opplever som det overflatiske og tilgjort hyggelige ved den protestantiske væremåten de møter når de beveger seg ut av sine jødiske omgangskretser.

Roths kritiske – og ofte sarkastiske – fremstilling av kulturen han selv tilhørte gjorde mange jøder rasende. Litterater som Irving Howe og Saul Bellow så kvalitetene i Goodbye, Columbus, men Roths særegne måte å behandle sin egen identitet og historie på skaffet ham sterke motstandere blant jødiske intellektuelle utenfor litteraturmiljøet. I sitt essay «Writing About Jews» forteller han om opplevelsene rundt utgivelsen av boken og siterer blant annet et brev han fikk som begynner slik:

«Mr. Roth: With your one story, «Defender of the Faith,» you have done as much harm as all the organized anti-semitic organizations have done to make people believe that all Jews are cheats, liars, connivers. Your one story makes people – the general public – forget all the great Jews who have lived, all the Jewish boys who served well in the armed services, all the Jews who live honest hard lives the world over …»³

Den jødiske organisasjonen Anti-Defamation League mottok blant annet en henvendelse med følgende innledning: «Dear ––, What is being done to silence this man? Medieval Jews would have known what to do with him…»⁴ Slike angrep fikk stor betydning for Roths videre utforskning av den amerikanske jødiskheten, og de sterkeste av romanene hans skulle bli dem som mest direkte gikk i strupen på jødisk sneversynthet og moralisme.

2.

Neil Klugman, helten i tittelteksten «Goodbye, Columbus», kommer fra den jødiske arbeiderklassen og bor i et enkelt boligstrøk i Newark, New Jersey. Han innleder et forhold til pene og pyntelige Brenda Patimkin, datter av en vellykket jødisk forretningsmann og innbygger i snobbete Short Hills, som han møter ved bassenget på Green Lane Country Club der han befinner seg som gjest av sin kusine.«»

Kultur- og klassekræsjen mellom Neil og Brenda er fortellingens sentrum og konflikt, og det er gjennom skildringen av denne at Roths følsomhet for identitetens subtile gester, tonelag og uttrykk manifesterer seg. På den ene siden har vi Neils familie: Han er på besøk hos sin tante, en vaskeekte jiddisch-mamma som allerede på første side presenteres med et litterært nålestikk: «None of us ate together: my aunt Gladys ate at five o’clock, my cousin Susan at five-thirty, me at six, and my uncle at six-thirty. There is nothing to explain this beyond the fact that my aunt is crazy.»⁵ Philip Roth innleder altså sitt forfatterskap med å slå an tonen til en jødevits som fortsetter slik:

«Life was a throwing off for poor Aunt Gladys, her greatest joys were taking out the garbage, emptying her pantry, and making threadbare bundles for what she still referred to as the Poor Jews in Palestine. I only hope she dies with an empty refrigerator, otherwise she’ll ruin eternity for everyone else, what with her Velveeta turning green, and her navel oranges growing fuzzy jackets down below.» (s. 13)

Dette stand-up-pregede anslaget er kimen til noe som senere i forfatterskapet skal bli en hel poetikk.

      The Patimkins har, i motsetning til Neils familie, kastet av seg sin etniske identitet for fullt ut å kunne delta i den amerikanske drømmen (tante Gladys kommenterer: «Since when do Jewish people live in Short Hills? They couldn’t be real Jews believe me.» [s. 49]). Hele familien har fått nesen rettet opp med plastisk kirurgi, og de har en bar i kjelleren hjemme, til tross for at ingen av husets beboere drikker alkohol. Beskrivelsen av kjellerstuen er et glimt av Roth på sitt beste:

«I flipped on the light at the foot of the stairs and was not surprised at the pine paneling, the bamboo furniture, the ping-pong table, and the mirrored bar that was stocked with every kind and size of glass, ice bucket, decanter, mixer, swizzle stick, shot glass, pretzel bowl – all the bacchanalian paraphernalia, plentiful, orderly, and untouched, as it can be only in a bar of a wealthy man who never entertains drinking people, who himself does not drink, who, in fact, gets a fishy look from his wife when every several months he takes a shot of schnapps before dinner.» (s. 38)

Lesere som ikke setter pris på drivet, rytmen og sensibiliteten i en passasje som denne, vil neppe ha særlig glede av Roths andre bøker. Den poetiske oppramsingen, distansen i benevnelsene – vi føler tydelig at bambusmøbler og bordtennisbord er rekvisitter i en verden ganske fremmed for Neil, den fabelaktige betegnelsen «bacchanalian paraphernalia», og ikke minst det sarkastiske stikket til Patimkin-familiens forsøk på å prange seg til sosial status, danner grunnlaget for det mest prisverdige ved Goodbye, Columbus: Roths energiske stil i møte med et skarpt avtegnet sosialt miljø. De fleste av Roths romaner er bygget rundt konflikter mellom ulike typer identitet og erfaring, og Brendas familie inngår i en slik dialektikk som motstykket til Neils tradisjonelle, jødiske oppdragelse.

Bokens siste novelle,«Eli, the Fanatic», spiller på et ganske annet register enn den realistiske tittelfortellingen. Her viser Roth hva han mente da han erklærte sin preferanse for Kafkas sit-down-comedy fremfor Lenny Bruces stand-up.⁶ Eli Peck er en ung, jødisk advokat, utsendt som representant for sitt velstående, og hovedsakelig protestantiske nabolag for å overtale rabbineren på den lokale jødiske skolen til å ta med seg sin middelalderske virksomhet utenfor fiffens synsfelt. Det som først og fremst plager nabolaget, er at en av skolens lærere går rundt som en levning fra en svunnen tid, kledd i tradisjonelle, jødiske klær, med sort hatt og lang frakk og har krøller ved ørene.

Eli går til den usympatiske oppgaven med intens følelse av skyld, og bestemmer seg for å gi mannen to av sine egne dresser i et forsøk på å oppnå en slags kompromissløsning som både kan tilfredsstille lederen i velforeningen og hans egen samvittighet. Slik innledes novellens kafkaeske handling: I bytte får nemlig Eli mannens sorte dress, og i et dramatisk klimaks ikler han seg denne og går for å se sin nyfødte sønn for første gang:

Regardless of who was the source of the temptation, what was its end, not to mention its beginning, Eli, some moments later, stood draped in black, with a little white underneath, before the full-length mirror. […] On the Knudson back lawn, Harriet Knudson was giving her stones a second coat of pink. She looked up just as Eli stepped out. Eli shot back in again and pressed himself against the back door. When he peeked between the curtains all he saw were the paint bucket, brush, and rocks scattered on the Knudsons’ pink-spattered grass. (s. 213)

Situasjonen er et konsentrat av det rothske: For det første, det uhørte i Elis oppførsel. Han, en moderne, ung advokat ikler seg en tradisjonell jødisk habitt og går ut i byen som i transe. Han frykter for konfrontasjonen med samfunnets normer da han ser Harriet Knudson – en representant for det simpleste av middelklasse-Amerika, som står og maler steinene i oppkjørselen sin rosa! – men forkaster skammen til fordel for sin egenrådighet. Slik blir han en litterær slektning av Alexander Portnoy, hovedpersonen i Portnoy’s Complaint (1969), og Mickey Sabbath fra mesterverket Sabbath’s Theater (1995, kommer på norsk denne høsten). Konfrontasjonen med naboenes sjokk intensiverer konflikten:

«The phone rang. Who was it – Harriet Knudson? Eli, there’s a Jew at your door. That’s me. Nonsense, Eli, I saw him with my own eyes. That’s me, I saw you too, painting your rocks pink. Eli, you’re having a nervous breakdown again. Jimmy, Eli’s having a nervous breakdown again. Eli, this is Jimmy, hear you’re having a little breakdown, anything I can do, boy? Eli, this is Ted, Shirley says you need help. Eli, this is Artie, you need help. Eli, Harry, you need help you need help … The phone rattled its last and died. ’God helps them who helps themselves,’ intoned Eli, and once again he stepped out the door.»

Sosiale hensyn til tross, Eli velger sin via dolorosa når han gir opp strebingen til fordel for sitt kulturelle opphav. Nærmest som en botsøvelse for at han forsøkte å presse den jødiske skolen ut av nabolaget, gjør Eli seg til en jødisk greenie, en nyankommet østeuropeer på kulturell kollisjonskurs med det amerikanske, når han benytter seg av talmudiske vendinger av typen «God helps them who helps themselves.»

3.

Fortellingen om Eli er ikke bare morsom slik Kafka er morsom, men også slik Lenny Bruce og Woody Allen er morsomme. I andre av novellene – der det farse-aktige er mest fremtredende – er humoren også beslektet med romanformens tidlige mestere, Cervantes og Henry Fielding. Som i historien om uheldige Lou Epstein som på grunn av en utenomekteskapelig affære har fått et utslett nedentil. Når hans kone, på parets soverom, oppdager utslettet, utløses en hysterisk kjede av hendelser:

«Two faces appeared in the doorway of the bedroom. Sheila Epstein groaned, ’Holy Christ!’; the folk singer [datteren Sheilas kjæreste] peeped in, once, twice, and then bobbed out, his feet scuttling down the stairs. Epstein whipped some white strands about him to cover his privates. He did not say a word as his daughter entered.’Mamma, what’s the matter?’ ’Your father,’ the voice groaned from the bed, ’he has – a rash!’ And so violently did she begin to sob that the flesh on her white buttocks rippled and jumped. That’s right,’ Epstein said, ’a rash. That’s a crime? Get out of here! Let your mother and father get some sleep. ’Why is she crying?’ Sheila demanded. ’I wan’t an answer!’ ’How do I know! I’m a mind reader? This whole family is crazy, who knows what they think?’ ’Don’t call my mother crazy!’» (s. 161)

Igjen er det energien, drivet, tempoet, rytmen og ikke minst, følsomheten for den kulturelle marginens språk og gester som gjør teksten så presis og så morsom. Som i nest siste replikk, der en påstandsformulering brukes som spørsmål: «I’m a mind reader?» Dette er en språklig modus vi kjenner fra så vel Seinfeld og Curb Your Enthusiasm som Woody Allens filmer.

Lou Epstein og hans kone står nakne på soverommet og roper til hverandre om mannens utslett i underlivet: Obskønitetene var og er en viktig del av Roths humor, og de skulle få en stadig mer sentral plass i hans romaner. Spørsmålet om humorens og obskønitetens funksjon er noe av det første en Roth-leser blir konfrontert med: Hvorfor sprenger forfatteren grensene for det sømmelige? Hva er gevinsten? Spørsmålene blir viktigere etter hvert som humoren blir grovere og scenene pinligere. En av Roths sterkeste kritikere, Ross Posnock, skriver i sin bok Philip Roth’s Rude Truth (2006) at Roth ikke er interessert i seksualiteten i og for seg, men at han dyrker kraften i et bredere begrep om det usosiale.⁷

Vitsene, latterliggjøringen, sarkasmen og det grensesprengende er et antagonistisk opprør mot et språklig og sosialt maktapparat i tråd med modernismens tradisjonelle estetikk. En ny epistemologi, erobret i litteraturen, skal oppløse alle illusjoner om en transparent identitet, rykke det amerikanske selvbildet ut av pastoralen, og gjeninnsette et slags kaos – eller kanskje karneval – som den rette, menneskelige erkjennelsesform. Kaoset tar, ifølge Posnock, form av en pubertal innstilling hos Roths unge helter. Ved å søke ut av voksenheten kan de – og deres opphavsmann – oppnå det Lionel Trilling kalte «frihet fra samfunnet selv».

Et annet, og kanskje mer spesifikt jødisk, aspekt ved humoren og vitsen som litterært virkemiddel fremkommer hvis vi forstår Roths tekster som jødevitser i freudiansk forstand. I sin bok Vitsen og dens forhold til de ubevisste skriver Freud at vitsen er en undertrykket eller marginalisert gruppes virkemiddel for å hevde seg selv i møte med den hegemoniske kulturen. Den som inntar det Freud kaller for humoristens posisjon, opphøyer seg selv og reduserer tilhørerne: «Humoristen oppnår […] sin overlegenhet ved at han i sin voksne rolle til en viss grad går inn i farsrollen og presser de andre ned i barnets rolle.»⁸ En forutsetning for jødevitsene er, ifølge Freud, at de er laget av jøder selv: «Det er nemlig et viktig poeng at personen har vanskeligheter med å få uttrykt sin kritikk eller aggresjon direkte, og derfor må ty til omveier.»⁹ For medlemmer av en marginalisert sosial gruppe blir humor på egen bekostning en frigjøringsstrategi. En identitetsskapende språklig autonomi blir satt i sammenheng med utforskning og utfordring av samfunnets grenser innenfor et nærmest karnevalesk språkspill. Den språklige unntakstilstanden er forutsetningen for antagonismen: Vitsens språk uskyldiggjør delvis grenseoverskridelsene og gjør utøvelsen av kritisk motstand mulig. På den ene siden kan vitsen sies å være ufarlig, fordi den bare er morsom, men på den annen side kan den ha et virkelig sannhetspotensial fordi den befinner seg utenfor de allment aksepterte konvensjoner.

4.

John Updike sa i et radiointervju for et par år siden at novellene hans skilte seg fra romanene fordi de var hans levebrød: Å publisere noveller i de store magasinene var og er en viktig del av amerikanske forfatteres inntekt. Derfor skrives de ofte i forhold til en slags mal, hva angår lengde og ambisjonsnivå, styrt av redaktørene i publikasjoner som for eksempel The New Yorker. Lest med Updikes skarpe observasjonen in mente ser man at det er noe flinkt og student-aktig over passasjer i Goodbye, Columbus. Som i begynnelsen av«Epstein»: «Hadn’t the trouble, the big trouble, begun simply when it appeared to, the morning he saw Ida Kaufman waiting for the bus?» (s. 157) Roth har selv skrevet at han brukte sine tre første bøker på å finne seg en stil: «Once again (as I know see it) I was oscillating between the extremes of unmanagable fable or fantasy and familiar surface realism or documentation, and thereby holding at bay what was still trying to become my subject, if I only would let it.»¹⁰ Tekstene i Goodbye, Columbus viser denne problematikken tydelig. I rommet mellom den realistiske tittelfortellingen og de absurde fablene, som låner både fra Kafka, Bernard Malamud og I.B. Singer, ligger det et uforløst potensial i en mer narsissistisk og ekstrem fortellerform.

Alt dette skulle forløses i en flodbølge av en bok med tittelen Portnoy’s Complaint. Monologen til Alexander Portnoy, uforbederlig onanist og skjørtejeger, er en intens tekst som i et utrolig tempo skildrer Alexanders ekstreme overskridelser av alle tenkelige seksualmoralske grenser. Han masturberer i familiemiddagen og ved siden av en sovende blondine på 107-bussen mellom NY og Newark. Han har trekantsex med prostituerte i Roma og forsøker å voldta en kibbutz-kvinne i Israel, men klarer for en gangs skyld ikke få ereksjon fordi han befinner seg i «The Holy Land». Oppfinnsomheten og skamløsheten er genuin og allestedsnærværende i denne boken. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og de jødene som hadde vært sinte på debutboken, var nå i fullstendig harnisk. Også flere av Roths tidligere forsvarere angrep ham. Den allerede nevnte Irving Howe vendte i artikkelen «Philip Roth Reconsidered» Roth ryggen med den knusende dommen: «The cruelest thing anyone can do with Portnoy’s Complaint is to read it twice.»¹¹ Howe mente at Roth hadde brukt sin egen biografi og historie for utilslørt og at han viste mangelfull innsikt i jødisk-amerikansk kultur og historie.

Howes kritikk var imidlertid skivebom: Romanens vellykkethet er ikke avhengig av Roths historiske kunnskap, men av hans evne til å komme inn under huden på en så usannsynlig skikkelse som Alexander Portnoy. Alle bristene ved Goodbye, Columbus og de to påfølgende, Henry James-inspirerte romanene Letting Go (1962) og When She Was Good (1967), var overvunnet, og resultatet var en bok med så stor kraft og innflytelse at Roth brukte flere av sine senere romaner til å fordøye opplevelsen litterært. I de fire første bøkene om Nathan Zuckerman, som lett kan forstås som forfatterens litterære alter ego, oppsummerer og analyserer Roth tiåret etter Portnoy gjennom historien om en ung forfatters litterære karriere fra opplevelsene som famlende debutant til skandaløs og berømt superstjerne. Disse bøkene, The Ghost Writer (1979), Zuckerman Unbound (1981), The Anatomy Lesson (1983) og The Prague Orgy (1985), viser med all tydelighet at Portnoy’s Complaint var boken som slapp løs en litterær kjempe, men også at rollen som enfant terrible hadde store omkostninger.

I The Anatomy Lesson lider Nathan av fullstendig paralyserende og uforklarlige nakke- og ryggsmerter som gjør at han ikke kan arbeide. Han må tilbringe mesteparten av tiden neddopet liggende på en matte på gulvet, og han finner sin eneste trøst i kvinnene som besøker ham. Ved å utgi den skandaløse boken Carnovsky – en åpenbar allusjon til Portnoy – og på den måten ødelegge forholdet til faren og broren, har Zuckerman underminert det viktigste fundamentet for sitt litterære virke: forholdet til røttene. Og han blir, i likhet med Roth i kjølvannet av Portnoy, angrepet av en jødisk, intellektuell kritiker han tidligere har satt svært høyt:

«In Inquiry, the Jewish cultural monthly that fifteen years earlier had published Zuckerman’s first stories, Milton Appel had unleashed an attack upon Zuckerman’s career that made Macduff’s assault upon Macbeth look almost lackadaisical. Zuckerman should have been so lucky as to come away with decapitation. A head was not enough for Appel; he tore you limb from limb.»¹²

Zuckerman prøver å rasjonalisere – å si til seg selv at en kritiker som ikke anerkjenner litteraturen hans er en del av spillet, men det hjelper ikke: «What hurt most was that Milton Appel had been a leading wunderkind of the Jewish generation preceding his own, a contributing editor to Rahv’s Partisan Review [.]»¹³ Og hvordan responderer Zuckerman/Roth på angrepet fra Appel/Howe? Med den samme antagonismen som driver Carnovsky/Portnoy. På en flyreise til Chicago spør Zuckermans sidemann om han er på forretningsreise. Nathan bekrefter, og sier han er i pornobransjen, at han er redaktør for pornobladet Lickety Split. Det imaginære bladet satser på hardbarka porno og «doesn’t have Jean-Paul Sartre in it to make it kosher for a guy like you.»¹⁴ Sidemannen spør om Nathans navn, og han svarer: «Milton Appel. A-p-p-e-l. Accent on the second syllable. Je m’apelle Appel.» Nathan strekker spøken langt og ender med å tilby sin sjåfør i Chicago jobb i bransjen. Forklaringen på hvorfor han jobber med porno avslører noe essensielt ved hans ekstreme atferd: «With me the money is not the paramount issue [.] The defiance is. The hatred is. The outrage is. The hatred is endless. The outrage is huge.»¹⁵

5.

En vitalistisk antagonisme har, siden debuten, gitt Roths prosa kraft og energi. Og etter hvert som han er blitt eldre, har også en tiltagende dødsbevissthet gitt næring til motstanden. Fra og med den rørende boken Patrimony (1991), skrevet etter hans fars død, har forgjengeligheten vært antagonismens andre objekt. Som Solstad, skriver Roth om menn på sin egen alder, og i dag er han 76 år gammel. Blant de senere romanene finner vi Exit Ghost (2007), et litterært farvel med Nathan Zuckerman, og Everyman (2006), historien om en jødisk manns liv fortalt gjennom hans sykdomshistorie. Men selv i sin skjønnlitterære behandling av alderdommen, preges Roth av en alltid tilstedeværende vilje til «hatred» og «outrage», selv om den nå er ispedd en ny form for ydmykhet overfor familie og historie.

Antagonismen, heltenes sterke følelse av motstand, både mot sitt jødiske opphav og den protestantiske overflatekulturen som omgir dem, er det aspektet ved Goodbye, Columbus som først og fremst peker fremover mot hovedlinjene og -styrkene ved Roths forfatterskap. Neil Klugmans møte med det sekulariserte hjemmet til Brenda Patimkin er en variant av denne konflikten. En annen er den unge tenåringen Ozzie Freedman i «Conversion of the Jews» som tvinger sin konservative rabbiner på knærne, «for the first time of his life […] in the Gentile posture of prayer» ved å true med å hoppe fra taket på skolen. Han gir seg ikke med det:

«’Rabbi Binder, do you believe in God?’ ’Yes.’ ’Do you believe God can do anything?’ Ozzie leaned his head out into the darkness. ’Anything?’ ’Oscar, I think –’ ’Tell me you believe God can do Anything.’ There was a second hesitation. Then: ’God can do Anything.’ ’Tell me you believe God can make a child without intercourse.’ ’He can.’ ’Tell me!’ ’God,’ Rabbi Binder admitted, ’can make a child without intercourse.’ […] Next, Ozzie made everybody say it. And then he made them all say they believed in Jesus Christ – first one at a time, then all together.» (s. 119-120)

Ozzies omvendelse av jødene er en uhørt fornærmelse: Binder blir gjort til latter på ekstremt vis når han bekjenner sin tro på Jesus. I jiddisch kultur regnes evangeliene humoristisk som en slags gullstandard for usannsynlighet, og ordtaket nisht geshtoygn un nisht gefloygn (det klatret ikke opp, og det fløy ikke heller) er en nedlatende allusjon til Jesus og hans påståtte oppstigning til himmelen. Poenget er at den kristne Bibelens evangeliske beretninger er essensen av banal usannsynlighet, og at man har redusert hele Det nye testamentet til en vits, en jiddisch parallell til«and pigs can fly».¹⁶ Først når vi tar dette med i betraktning ser vi intensiteten og dybden i Ozzies opprør.

 «Goodbye, Columbus», som allerede fra starten var en suksess, skulle vise seg å innlede en fantastisk strøm av bøker om et miljø få tidligere hadde beskrevet med en slik kraft og intensitet. Sammen med sine kolleger Saul Bellow og Norman Mailer gjorde Roth den jødisk-amerikanske mentaliteten til en sentral referanse i amerikansk kultur. Boken var et knyttneveslag fra en ung, skarp fyr fra Newark, og den slår fremdeles hardt fra seg. Heltenes sterke bevissthet om sosiale og religiøse forskjeller og deres vilje til motstand danner grunnlaget for verdensanskuelsen til senere karakterer som Alex Portnoy, Nathan Zuckerman, David Kepesh og Mickey Sabbath. Og soldaten Grossbart slår an tonen for et helt forfatterskap når han, i novellen «Defender of the Faith», lakonisk svarer på hvorfor han må være så vanskelig og ikke kan oppføre seg som de andre i kompaniet: «Because I’m a Jew, Sergeant. I am different. Better, maybe not. But different.» (s. 141)