Prinsessa av Marokko

Ambisjonsnivået var høyt da jeg som 24 år gammel, nyutdannet journalist dro på reportasjereise til Marokko. Jeg hadde vært der året før sammen med ei venninne fra studiene og skrevet en reportasje om religiøs feminisme. Arbeidet skulle jeg nå fortsette på egen hånd. Jeg hadde kommet over en historie hos en marokkansk feministgruppe på sosiale medier: Den handlet om søstrene Najlae og Rajae. De hadde gått på et studieprogram i bilmekanikk støttet av de amerikanske utviklingsprogrammene FORSATY (Favorable Opportunities To Reinforce Self-Advancement For Today’s Youth) og USAID (U.S. Agency for International Development). I etterkant hadde søstrene frontet sistnevntes kommunikasjonskampanje «Our Hands Tell A Story».

Det var et intervju fra denne kampanjen som sirkulerte på internett, og som nådde den marokkanske feministgruppen jeg var medlem av. I intervjuet fortalte søstrene at de hadde lyst til å åpne landets første bilverksted for og av kvinner. Det skulle hete Princess Auto.

Høsten 2017 møtte jeg søstrene for første gang. Vi hang i barndomshjemmet deres i Tétouan, nord i Marokko. Byen er preget av arbeidsledighet, kriminalitet, migrasjon og religiøs ekstremisme. Flere av terrorangrepene som traff Europa på 2010-tallet, er begått av menn med foreldre og besteforeldre fra Tétouan – spesielt fra landsbyene i Rif-fjellene, som omringer byen som en stiv klem. Derfor opererte utviklingsprosjektet FORSATY akkurat i denne regionen. Marokko har vært en viktig støttespiller i den amerikanske krigen mot terror. FORSATY hadde som mål å opprettholde stabilitet og demokrati ved å støtte studieprogram i nabolag som var dårlig stilt økonomisk. Slik skulle ungdommer bidra positivt til lokalsamfunnet.

Foreldrene til Najlae flyktet fra Rif-fjellene på 1980-tallet, akkurat som den kjente marokkanske forfatteren Mohamed Choukri gjorde femti år tidligere. I sin selvbiografiske roman Tørt brød (utgitt på norsk av L.S.P forlag i 2007, med forord av Ari Behn) beskriver Choukri den generelt miserable tilstanden i Nord-Marokko etter kolonitiden, etter at det spanske protektoratet hadde utnyttet området grovt. Landsbyene i Rif-fjellene mangler fortsatt infrastrukturen til å kunne satse på turisme som andre marokkanske byer. I dag er det bare produksjon av cannabis som gir befolkningen i disse fjellandsbyene penger på kontoen.

For foreldrene til Najlae var det en tørkeperiode som varte altfor lenge, som gjorde at de omsider flyktet fra fjellene. Like før hun ble født, bosatte familien seg i Tétouan. Hun så storebrødrene bosette seg på den andre siden av Middelhavet, i Spania, Frankrike og Belgia. Barndommen hennes var preget av fortrolig søsterskap og gleden i storfamilien og i det lokale trossamfunnet, men den var også preget av kjedsomhet, frykt og l’hchouma, et ord som brukes i det marokkansk-arabiske talemålet darija, og som refererer til en skamfølelse ved en oppførsel eller handling som anses som sosialt uakseptabel, og som spesielt brukes om unge kvinner. 

Najlae slet med å fullføre videregående skole og var usikker på om sykepleierstudiene, som hun gikk i gang med etterpå, egentlig var noe for henne. Da hun ganske tilfeldig kom over bilmekanikerstudiene og fikk bekreftet at hun kunne søke seg inn på programmet selv om hun var jente, noe hun opprinnelig tvilte på, tok livet hennes en ny retning.

Hun fortalte dette fra en køyeseng i barndomsrommet sitt. Under plakater på veggen av fotballagene FC Barcelona og MA Tétouan hadde besøkende risset inn hilsener: «Habibi Najlae», sto det, «1000 bisous», «good luck» og «thank you for everything». Da kommunikasjonskampanjen til USAID ble lansert, fikk hun tusenvis av følgere over natten. En USAID-ansatt kontaktet henne og sa hun hadde blitt invitert til en konferanse i Marrakech med den daværende amerikanske førstedamen Michelle Obama, som reiste rundt i nordafrikanske land med kampanjen «Let Girls Learn». Hun skulle møte unge inspirerende jenter i Marokko og «lytte til historiene deres», som hun fortalte i en tale om prosjektet.  

Najlae viste bilder hun hadde tatt med både Obama og skuespilleren Meryl Streep. Etter konferansen fikk hun reise til Washington for å besøke Det hvite hus sammen med de andre marokkanske jentene. På ett år hadde hun gått fra å være yngstedatteren i en familie på tretten i et utsatt nabolag i Tétouan til å bli en «nasjonal stjerne», som det sto i en FORSATY-rapport.

Jeg bestemte meg for å skrive om prosjektet Princess Auto og følge bilverkstedets tilblivelse fra start til slutt. Det var dette jeg fortalte Najlae over en avokadojuice på den lokale kafeen Venezia Ice, som etter hvert ble vårt stamsted. Najlae, søsteren Rajae og Chahinaz – en kvinnelig økonomistudent jeg hadde møtt tidligere og som bidro som tolk – syntes det var en strålende idé. Najlae fortalte at planen hennes nå var å ta intensive språkkurs i forretningsengelsk og entreprenørskap, som en ansatt i USAID hadde rådet henne til å gjøre. Deretter skulle hun finne en investor som kunne støtte virksomheten.

*

Den påfølgende vinteren møtte jeg Najlae på bilverkstedet til den vesle, sjenerte mekanikeren Moumou, som var en venn av familien. Han var den eneste som hadde gitt henne praksisplass under studiene, og hun jobbet fortsatt når han trengte ekstrahjelp. Denne dagen skulle hun ikke jobbe, men intervjues av en kinesisk nettavis. Først skulle de gjøre filmopptak, og en marokkansk fikser ordnet med selve fotograferingen. Najlae hadde for anledningen tatt på seg den blå arbeidsdressen og smurt motorolje på kinnene. Det var hun som koordinerte fotografen og fortalte ham hvilke utsnitt som fungerte best. Hun var vant med fotografer og journalister nå. Noen uker tidligere hadde hun deltatt i et større TV-intervju under den internasjonale kvinnedagen, og Rajae hadde figurert i en fotoutstilling med portretter av hundre innflytelsesrike marokkanske kvinner.

Etter filmingen dro vi til Venezia Ice og møtte den kinesiske journalisten. Najlae fortalte om planene for Princess Auto. Hun så for seg en rosa logo på engelsk og arabisk, og at det ikke bare skulle være et verksted, men også et møtested for kvinner. Kafeene i byen var dominert av menn. Kvinner manglet offentlige rom hvor de bare kunne møtes sporadisk og skravle sammen. Princess Auto kunne være et slikt sted. 

Den kinesiske journalisten virket fornøyd med svarene og begynte å samle sakene sine, men Najlae fortsatte. Hun sa hun ventet på en fremtidig investor til verkstedet, men at hun ikke hadde fått svar fra noen ennå.

«Kanskje kongen kan støtte prosjektet», sa hun med et oppfordrende smil: «The King.»

Den kinesiske journalisten smilte høflig og takket for intervjuet før han dro til taxien utenfor. Najlae vendte seg mot meg: «Hvis vi møtte den amerikanske førstedamen, er det vel mulig å møte kongen også?» 

Mohammed VI, «The King of Cool», som det sto på forsiden til det amerikanske ukemagasinet Time ved tusenårsskiftet, henger avbildet i de fleste marokkanske hjem. Da han året før overtok tronen, hadde han fremstått som en mer progressiv monark enn sine forgjengere. Han endret familieloven radikalt, noe som fikk feministene til å fylle gatene med gledesrop og konservative til å gå i demonstrasjonstog, og han balanserte forsiktig mellom fortrolighet til Vesten og Østen, moderniteten og tradisjonen.

Hvorfor skulle ikke Najlae kunne få møte ham?

*

Noe hadde forandret seg da jeg var tilbake i Marokko våren samme år. Najlae hadde det travelt. Hun fikk ikke svar fra amerikanerne og hadde ikke fått deltatt på noen kurs. Hun hadde heller ikke kommet noe lenger med en investor, og Moumou hadde sagt at han ikke ønsket mer fotografering fra verkstedet, det forstyrret arbeidet hans. Najlae hadde fortsatt en del konferanser og arrangementer, men følte seg langt unna verkstedet, prosjektet, nabolaget og kanskje også familien og vennene sine. Det var i hvert fall det hun nevnte en kveld vi hadde diskutert prosjektet hos Chahinaz og sett på reality-tv i noen timer.

Etterpå sto vi på en bensinstasjon og ventet på at en av brødrene hennes skulle plukke henne opp. Hun så bekymret ut.

«Det er vanskelig», sa hun.

«Hva er vanskelig?» spurte jeg.

«Princess Auto», sa hun før hun satte seg inn i bilen. «Alt.»

En smule perpleks dro jeg tilbake til kontoret mitt i Paris. Var det ikke noe som skurret med at Najlae ikke lenger jobbet på verkstedet? Den første gangen vi møttes, hadde de lyseblå slippersene og hettegenseren hennes vært en del av klesbylten som lå i hjørnet av verkstedet til Moumou. Den siste gangen hadde det ikke vært spor av henne der lenger i det hele tatt.

En måneds tid seinere fikk jeg en ny melding fra henne. Denne gangen var hun full av optimisme. Hun hadde blitt invitert til en stor konferanse i Casablanca i regi av det amerikanske utviklingsprogrammet, skrev hun. Det var lenge siden hun hadde hørt fra dem, og hun tolket dette som gode nyheter.

Najlae strålte da vi møttes på det hypermoderne kjøpesenteret der «Girls in Tech»-konferansen skulle finne sted. Hun hadde viklet håret i et kongeblått sjal som matchet jakken og neglelakken. Hun sa hun følte seg mye bedre enn forrige gang.

Vi satte oss ned ved et av bordene; konferansen var i gang. Men den foregikk på engelsk og fransk. Det var hovedsakelig jenter fra internasjonale videregående skoler der, og ellers ansatte fra internasjonale bedrifter. Najlae hadde aldri lært seg engelsk eller fransk. Chahinaz forsøkte å simultanoversette: Hun hvisket en oppsummering av foredraget til NASA-rådgiveren Kirsten Armstrong, som snakket om at kvinner burde velge topplederstillinger og være forbilder for andre kvinner. Etter Armstrongs foredrag kom en motivasjonscoach på scenen. Hun oppfordret oss til å gjøre to meditasjonsseanser som varte i femten minutter hver. Najlae hadde først live-strømmet deler av konferansen for følgerne sine på Facebook, men etter hvert satt hun bare der med blikket tomt fremfor seg og tygget på en tyggis.  

Etter endt konferansedag tok vi bilder med de andre deltakerne utenfor kjøpesenteret, før vi fikk utdelt hver våre «Girls in Tech»-diplom. Najlae kysset meg fem–seks ganger på kinnene før hun satte seg i bussen på vei hjem til Tétouan. Vi sa det ikke kom til å bli lenge til neste gang, men jeg hørte aldri noe mer fra jentene. 

*

Den sommeren meldte jeg meg på et skrivekurs for sakprosa-skribenter som hadde fått stipend av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). «PRINCESS AUTO» sto det på PowerPoint-presentasjonen, med navnet mitt under. Kurslederen hadde noen innvendinger. Det handlet om språk, stil og fortellerstemmen. Men den største innvendingen handlet om selve historien, sa han. For hva skjedde egentlig med søstrene? Klarte de å åpne bilverkstedet til slutt? Var det mislykket? Var det en suksess? Var det en av dem som ble syk og døde? Hva var historien?

Det var dette spørsmålet som skulle følge meg i flere år, mens jeg fortsatte livet mitt som om ingenting hadde skjedd. Jeg begynte på en mastergrad, skrev en roman, opplevde den parisiske våren to-tre ganger – like storslått hver gang. Jeg var blakk, jobbet bort sommeren, hadde sex, hørte på musikk, levde under portforbud, var på karantenehotell og stakk hundrevis av pinner oppi nesen for å lete etter virus. Hele tiden lå dette spørsmålet og ruget et sted i bakhodet mitt. En vinterdag satt jeg utenfor biblioteket og myste mot noen tynne solstråler; jeg ble så blendet at jeg overså at ryggsekken min ble stjålet. Jeg måtte bruke samboerens gamle datamaskin med fransk tastatur i flere uker, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av dette nullpunktet. Men selv ikke etter den enorme lettelsen ved å finne dokumentet «PRINCESS AUTO» i en sky på internett, orket jeg å åpne det.

For jeg visste jo at Princess Auto ikke var noen historie. Eller rettere sagt: Jeg visste at Princess Auto bare var en historie.

*

Fortellingen er en oppfinnelse hvor scener, hendelser og handlinger settes inn i et system. «By means of the plot, goals, causes, and chance are brought together within the temporal unity of a whole and complete action», som den franske filosofen Paul Ricœur skriver i klassikeren Time and Narrative (1983). Jeg klarte aldri å sette tekstene fra det året i Marokko inn i et system. Det ble aldri en helhetlig fortelling. I tillegg var det en annen fortelling som konkurrerte med min, og som jeg kom over i et dokument som USAID sendte til lokalansatte i Senegal. Her beskrev de sin egen kommunikasjonsstrategi. Den handlet om å lage såkalte «success stories», eller «transforming stories», som skulle spres på sosiale medier. Disse historiene skulle formidle hvordan utviklingsarbeidet deres forbedrer livet til individer eller til lokalsamfunnet de jobbet i. De skulle bruke statistikk, sitater og ikke minst et positivt personlig perspektiv, gjennom et før og et nå, som underbygget påstanden om suksess.

Historien om Najlae og Rajae i «Our Hands Tell a Story» var et eksempel på en slik suksesshistorie. Den viste hvordan studieprogrammet hadde endret livet deres og påvirket lokalsamfunnet i Tétouan på en positiv måte. De hadde statistikk, harde fakta og en personlig inngang. I de fleste rapportene de amerikanske utviklingsprosjektene skrev i løpet av disse årene, ble Najlae og Rajae trukket frem. I rapporten til FORSATY sto det at søstrene hadde blitt nasjonale stjerner etter at de ble portrettert av utviklingsprosjektet: «The buzz continues», sto det. En ansatt fra USAID publiserte et intervju med Najlae fra tv-programmet «Africa 54» på sosiale medier: «These girls never stop unpending expectations», skrev hun.

Det var vel også denne solskinnshistorien jeg selv hadde hatt lyst til å skrive. En historie om kvinnelig pågangsmot og handlekraft i en mannsdominert bransje og en konservativ og utsatt by nord i Marokko. Men så var det ikke denne historien som hadde spilt seg ut foran øynene mine. Det tok meg lang tid å forstå hva jeg egentlig hadde vært vitne til. Jeg trodde jeg fulgte arbeidshverdagen til en bilmekaniker, men Najlae jobbet aldri på verkstedet. Det var vanskelig å holde et bilverksted gående økonomisk, og et bilverksted for og av kvinner fremsto nok enda mer risikabelt å investere i. Arbeidsmarkedet i Tétouan var fortsatt like skralt som før. Faktisk var det så dårlig at det amerikanske utviklingsprosjektet FORSATY måtte begrense inntaket til studieprogrammet i årene som fulgte, som de skrev i rapporten om arbeidet. Ikke av økonomiske grunner, men fordi mange deltakere uttrykte frustrasjon etterpå. Studieprogrammet hadde gitt dem forventninger om praksisplasser og arbeid, men i virkeligheten var det ikke noen plasser tilgjengelig.

Najlae løp fra konferanser og arrangementer til intervjuer, støttet av de amerikanske utviklingsprogrammene. Det var denne arbeidshverdagen jeg fulgte: arbeidshverdagen til en profesjonell rollemodell og en påvirker på sosiale medier. Hvorfor tok det meg så lang tid å forstå det? Kanskje jeg var overbevist av mine feministiske forestillinger. Kanskje jeg var blendet av det den amerikanske litteraturviteren Peter Brooks kaller storyfisering av virkeligheten. I boka Seduced by Story. The Use and Abuse of Narrative (2022) argumenterer Brooks for at vi som samfunn driver med en «bevisstløs» higen etter historiefortellingen, og at dette preger alt fra den offentlige samtalen og det politiske livet til reklamekampanjene og de sosiale medieplattformene. Han mener dette kan ha alvorlige følger både fordi disse fortellingene kan overgå virkeligheten og gjøre det vanskeligere å skille mellom fakta og fiksjon, og fordi det kan snevre inn måtene vi formidler informasjon på: Må vi liksom få alt presentert som en fortelling for at det skal klistre seg? Må alt ha en hovedperson, et driv og et helhetlig plot?   

Eller så er dette bare noe jeg sier til meg selv som trøst for å ha fulgt en historie som viste seg å være fiktiv.

*

Helt på slutten av «Girls in Tech»-konferansen den våren i 2018, sendte en av arrangørene en mikrofon rundt til deltakerne. De fikk beskjed om å fortelle hva de kunne ønske var annerledes i samfunnet. Noen jenter fortalte at de kunne ønske det var mindre l’hchouma, mindre skam knyttet til valgene og oppførslene deres. Andre kunne ønske de hadde flere kvinnelige rollemodeller. Da Najlae grep mikrofonen, var det som om hun ble fylt av en ny kraft. Endelig kunne hun snakke på morsmålet sitt. Selv om jeg ikke forsto hva hun sa, forsto jeg hvor god formidler hun var. Hun vekslet mellom å få de andre jentene til å le, summe med og nikke fortrolig. Hun strålte med mikrofonen i hånden, talte fritt og energisk. I etterkant fortalte Chahinaz meg at Najlae hadde snakket om drømmer. Hun hadde snakket om hvor viktig det var å drømme stort og å dele det med andre, fordi det føltes godt.

Jeg ser tilbake på tjueårene mine, 2010-tallet, som en periode hvor en spesifikk feministisk empowerment-fortelling var overalt. Den var på forsidene, i feeden, i nyhetssakene og i de politiske samtalene. Jeg kan til og med høre lyden av den. En slags raspete vokal lignende popstjerner som Kelly Clarkson og Miley Cyrus, som når metningspunktet og overskridelsen. Lyden av støy og forvrengte gitarer. Tekster om å komme seg sterkere ut på den andre siden. Det handlet ikke nødvendigvis om å mobilisere egne krefter mot negative sider ved samfunnet, men om å formidle en form for motstandsdyktighet og positiv forandring i kraft av å være seg selv. Her må sosiale medier være et fabelaktig verktøy, en sfære hvor man hele tiden kan fortelle historien om seg selv.   

I det siste har jeg lurt på hvorfor Najlae forsvant fra offentligheten så plutselig. Hun deltok ikke lenger på konferanser med amerikanerne og ble ikke intervjuet av internasjonal presse. Hun deltok i noen arrangementer knyttet til sminke og velvære, men alle bildene fra verkstedet var hentet fra kommunikasjonskampanjen til USAID. Hun svarte ikke lenger på meldingene mine, men en dag la hun ut et bilde på sosiale medier av at hun hadde blitt forlovet. Da vi hadde møttes i Tétouan, den gangen hun uttrykte usikkerhet om prosjektet, hadde hun sagt at hun lurte på om det egentlig ville være mulig for henne å jobbe og ha en familie. Kanskje hun nå hadde bestemt seg for å satse på det siste.  

Hvorfor ble det ikke noe av bilverkstedet? Jeg tror svaret ligger i selve «Girls in Tech»-bevegelsen, som skyllet like mye over det norske som det marokkanske næringslivet på denne tiden. Denne bevegelsen har røtter i Silicon Valley, hos den amerikanske tek-lederen Adriana Gascoigne, som ønsket å få flere kvinner til å velge jobber innenfor tek-bransjen. I boka Dreamscapes of Modernity  (2015) skriver den indisk-amerikanske vitenskapsteoretikeren Sheila Jasanoff og den koreanske teknologihistorikeren Sang-Hyun Kim om såkalte «sosiotekniske forestillinger»: «collectively held, institutionally stabilized, and publicly performed visions of desirable futures, animated by shared understandings of forms of social life and social order attainable through, and supportive of, advances in science and technology».

«Girls in Tech»-bevegelsen slår meg som en slik sosioteknisk forestilling. Det var ikke bare det faktum at konferansen i Casablanca var på engelsk og fransk som gjorde at Najlae var ekskludert. Hun hadde ikke lenger sin plass i fortellingen om denne nye feministiske visjonen. Alle hadde hatt lyst på historien om Princess Auto, men plutselig var det ikke behov for den lenger. Og når alt kom til stykket var Princess Auto et bilverksted, med alt det innebærer av olje på hendene, store, fysiske objekter og bensin i tanken. Verkstedet bar ikke med seg løfter om en hypermoderne, høyteknologisk og digital fremtid. Derfor forsvant Najlae fra den offentlige sfæren like raskt som hun hadde kommet. 

*

I fjor sommer leste jeg en tekst i New Yorker av litteraturkritikeren Parul Sehgal, som tok utgangspunkt i Peter Brooks' bok Seduced by Story. Sehgal skriver at da Tusen og en natt ble oversatt fra arabisk til europeisk første gang, tvang de europeiske oversetterne inn en lykkelig slutt for eventyrfortelleren Sjeherasad. I de originale arabiske manuskriptene var det visstnok uklart hvorvidt Sjeherasad overlevde eller ikke. Det er med andre ord ikke sikkert at Sjeherasad virkelig var en heltinne som reddet seg selv og verden fordi hun var så god til å fortelle historier. Spørsmålet Sehgal stiller, er om Sjeherasad kanskje fortalte historier fordi hun ikke hadde noe annet valg, fordi det var det eneste hun kunne gjøre.

Å lese dette fikk meg til å tenke tilbake på Najlae med mikrofonen i hånden på konferansen i Casablanca, da hun oppfordret de andre jentene til å drømme stort og levende. Det var kanskje ikke en lykkelig slutt for bilverkstedet hennes, men det var i hvert fall en god historie.