Protesterende tunger

Poesi har siden tidenes morgen vært en sannhetshandling. I den aristoteliske tradisjonen betraktes kunst som imitasjon, og poeten er medium for sannheten. Der Platon anså poesi som en vev av løgner med en nærmest dobbel avstand til virkeligheten, ja, en imitasjon av en imitasjon, mente Aristoteles at poetisk sannhet står høyere enn historisk sannhet. Det poeten behandler blir transfigurert slik at den høyere sannheten, ideen om det universelle, skinner gjennom det. Poeten gjør en imaginær rekonstruksjon av virkeligheten – ved hjelp av fantasien, minnet og intellektet – og i kraft av denne handlingen blir poesien permanent og allmenngyldig.

«Imaginasjonen var for filosofen og poeten ibn al-Arabi (1165–1240) en barzakh, et mellomstadium mellom det eksisterende og det ikke-eksisterende. Ifølge al-Arabi er det kun fordi sjelen bor mellom verdener at den kan hige etter transformasjon og forandring», skriver jeg i etterordet til Etel Adnans Arabisk apokalypse (2022). Poesi er for al-Arabi nær forbundet med imaginasjonen og kunne bringe fram former som innvirker på verden. I arabisk filosofi er ikke bevissthet og væren adskilt på samme måte som de er i mye vestlig tenkning, men ligner ikke-dualitet, verdenssynet som oppsto i India og Kina. Man kaller gjerne al-Arabi for en nyplatoniker, men hans syn på poesi ligner Aristoteles’ i det at poesien er et evigvarende prinsipp i verden. Poesi skulle lede mennesker til al-haqq, «sannheten». Ordet al-haqq, som også er et av Allahs mange navn, betyr rettmessighet, det som er riktig og rettferdig – det har en eksistensiell i tillegg til en epistemologisk betydning. Fra den arabiske filosofiens begynnelse var sannhetssøken mer enn logikk og argumentasjon, det innebar også en omvandling av sjelen.

Jeg kan huske første gangen jeg spurte faren min om Palestina og Israel. Det var rundt 1995, året for Oslo-avtalen. Minnet ligger badet i et gyllent lys. Kanskje er det fotografier som har lagt seg oppå det: Bildene fra den tiden har myke konturer og farger, er mer flytende enn skarpe. Jeg kan se for meg akkurat hvor vi sto. Palestina var langt unna, men det var og er en del av europeisk historie, på samme måte som Israel er det.

Noen av oss som leser eller skriver poesi, er kanskje mindre interessert i palestinsk poesi enten fordi den er for politisk for oss, eller fordi vi føler at den ikke angår oss eller våre interesser. For det ligger den nettopp for langt unna. Jeg skal ikke gå noe inn på dette, men jeg har lyst til å belyse et sentralt aspekt ved poesiens form og hensikt fra starten av dens historie. Et av poesiens ærender har alltid vært å skulle skape forandring i verden, som å få det til å regne, helbrede sykdom, ja, i det hele tatt å endre på negative omstendigheter.

I deler av den japanske waka-poesien fra rundt år 700 var tanken at ved å vise fram noe som er feil i verden, ville blottstillelsen føre til forandring. Denne formen for poesi ble ansett for å inneha magiske egenskaper. I artikkelen «The Miraculous Powers of Japanese Poetry» i Japanese Journal of Religious Studies oversetter R. Keller Kimbrough et dikt av poeten Izumi Shikibu (986–1011) der hun bruker skam for å manipulere fram forandring, her i min oversettelse fra engelsk:

Så skammelig!
Selv plommetreet ved det hellige gjerdet
er uttørket.
Hvordan kan vi kalle deg
himmelguden–regnguden?

Ama no kami, slik siste verselinje lyder i originalen, betyr både himmelgud og regngud. Hvordan kan en hvis navn betyr regngud, la tørken vare så lenge? Dette er noe jeg har tenkt på igjen i senere tid, for eksempel i møte med diktet «Maria av Gaza» av Ibrahim Nasrallah i Banderole #10 (H//O//F forlag). Fra diktet, som han skrev i februar i år:

Fred på jord er ikke for oss.
Ser ikke himmelen oss der oppe, eller er det korset på ryggen vår
som fordunkler oss
i åkrene av bittert blod?

Jeg leser korset på ryggen som merket som dannes på ryggene til palestinerne når dronen sikter på dem. Sett fra himmelen er det merket som usynliggjør. Som hos Shikibu vises det til noe som er feil i den kosmiske ordenen. Som en del av jordas folk burde også palestinerne være inkludert i «fred på jord».

Eller i Samer Abu Hawwashs dikt i antologien Tunga mi protesterer mot døden, gjendiktet av Hayder Jumaah og Johanne Fronth-Nygren:

Rakettene har befridd oss fra øynene våre,
de vi pleide å se kjærlige blikk med.
De mørke ordene har befridd oss fra hjertene våre,
de vi lagret kjærlighetens trylleformel i.

Waka-poesien er også i slekt med de indiske dharaniene, som er formler som innkapsler meningen til lengre tekster, og som derfor fungerer som minneredskap, og sacca-kiriyā, «sannhetshandlinger». Deres effekt tenkes å komme av at de uttrykker en naturlig sannhet, som transcenderer menneskelig språk. Ifølge indologen Eugene Burlingham stammer sacca-kiriyā fra en tro man kan spore overalt i verden: at sannhet innehar en iboende betydning og kraft.

Dharaniene er en form for mantraer i indisk buddhisme som spredde seg til Japan og andre sør-asiatiske land. Også i islam finner man mange mantraer som muslimer bruker daglig, for eksempel for beskyttelse. Forholdet mellom bokstaver og virkelighet i islamsk og før-islamsk kultur er mangetydig og rikt. Sufien al-Bistami (1380–1455) skrev at Gud skaper verden med bokstavenes hemmelighet, og al-Arabi skrev at universet selv er en form for tekst. Bokstaver og navn tenkes å spille en rolle i historiens sykliske og gjentagende natur, som en slags matriser for verdens utfoldelse. Overalt i verden finner eller fant man troen på at bokstaver eller visse ord har en spesiell kraft, og i alle de abrahamittiske religionene er det Guds ord og pust som skaper verden. Da sa Gud: «La det bli lys!» Og det ble lys.

Trylleformelen «abrakadabra» tror man kommer fra arameisk eller hebraisk (som er i samme språkfamilie), og utrykket «avra kedabra» kan oversettes til «idet jeg snakker, skaper jeg». Også i tekstene til Enheduanna, den første poeten i historien hvis navn vi kjenner, og som bodde i et område som i dag er en del av Irak (som også hebreerne, jødenes forfedre og formødre stammer fra), brukes poesien for å avverge ulykke og forskyve balansen mellom de himmelske kreftene. Enheduanna skrev hymner, og som yppersteprestinne var hun et bindeledd mellom mennesker og guder. Spesielt mellom menneskene og gudinnen Inana – som styrer alt og kan forandre på alt: natt til dag, mann til kvinne, gi makt til de svake og knuse de sterke – var hun mellomledd. Kulturhistoriker og oversetter Sophus Helle skriver i Enheduanna: The Complete Poems of the World’s First Author (2023) at hennes dikt «Opphøyelsen» handler om poesi, hva skjønne ord kan gjøre, og hva det betyr å skrive dem. På samme måte som i den magiske waka-poesien benytter Enheduanna ordspill, alliterasjon og dobbeltbetydninger for å øke poesiens effekt. I waka-poesien appelleres det til gudene med klagesang eller ved å henvise til deres store kraft og makt (også til ødeleggelse) for slik å få dem til å forandre på negative omstendigheter. Disse virkemidlene anvendes også hos Enheduanna, her i min oversettelse fra Sophus Helles engelske: «Når de synger klagesangen sin, min dronning, så seil din sorgens båt til en annen strand.»

Denne formen for klagesang finnes også i den moderne palestinske poesien. Som i Hiba Abu Nadas dikt i Tunga mi protesterer mot døden (som også sto på trykk i Banderole #1 (H//O//F) i en annen gjendiktning):

Jeg ber om din beskyttelse fra skade
og lidelse
for du er omkranset av al-fatihas
syv vers.

Al-Fatiha, «Åpneren», er den første suraen i Koranen. Den skal berolige hjertet og beskytte mot trylleformler som en «motgift mot gifter». Den behandler og helbreder, og den resiteres om man står overfor fare eller før man legger seg. Nadas dikt får funksjon som en talisman. Vi finner i diktet også denne blottstillelsen av sannhet, der hun ber om beskyttelse fra fosforsmaken i appelsinen og skyenes røykfarger.

Temaer som eksil, sosial splittelse, fortellekunstens kraft, kjønnsroller, krigens ødeleggelse og naturens skremmende krefter er like relevante i dag som på Enheduannas tid. At diktene hennes også handler om selve skrivegjerningen, at hun selv trer fram som forfatter – tekstens jeg og teksten selv oppstår i dialog med gudinnen Inana – og at det i likhet med Sapfos tekster finnes mange huller i teksten, gjør at teksten framstår veldig moderne i dag, 4500 år senere. Enheduanna skrev om skrivesperre og manglende språk når det var nettopp ordene som kunne redde henne:

min honningmunn
er full av skum, mine
lindrende ord
blir til støv.

Sapfo skrev senere, for 2600 år siden: honningstemme. Ordene rundt er gått tapt. Afrodite, som Sapfo henvendte seg til, blir vanligvis identifisert som en reinkarnasjon av Ishtar, som igjen er en senere form av Enheduannas sumeriske gudinne Inana. Når Enheduanna henvender seg til Inana, kaller hun henne «dronning av all me»; det ville si at Inana holdt kosmos i sin hule hånd. Me refererer til eksistensens fundamentale elementer, men er også ritual. Noe som blir gjort om og om igjen for å opprettholde det menneskelige fellesskapet, som jordbruk, håndverk, sex osv. Glede og rettferdighet, løgner og opprør, vennlighet, visdom, krig, gjeting, alt dette var me. Så Inana fantes i alle ting, som poesien da skaper en forbindelse med.

Disse poetene og gudinnene lever videre i poesien i dag, for eksempel i Etel Adnans Arabisk apokalypse (2022) eller i Aina Villangers nyeste bok Begynnelsen er nær (2024).

I Wesam Almadanis dikt «Drøm om Ikaros» i Tunga mi protesterer mot døden, gjendiktet av poeten selv, er tausheten et nødvendig stadium i den poetiske skapelsen:

For å være fri må jeg først frigjøre mitt eget språk.
Jeg må tie, fylle munnen min med alle likene.
Mate og pleie dem, så de kan komme tilbake til livet.

Mot slutten av diktet «Opphøyelsen» påvises poesiens kraft, Inana har hørt Enheduannas ord:

Den mektige kvinnen
den største i
samlingen av guder
har hørt hennes bønn.
Inanas hellige hjerte
kom tilbake til henne.

Hiba Abu Nada fikk ikke beskyttelse fra døden. Hun ble drept i et israelsk flyangrep 23. oktober 2023 i sitt hjem i Gaza. Gjennom poesien lever stemmen hennes videre, som lindrende ord, som sannhetsgestaltning og vitnesbyrd fra Israels krigføring.

I de gamle babylonske skolene, der akkadisk var det gjeldende språket (et språk både arabisk og hebraisk er i familie med), lærte elevene også sumerisk. Etter å ha lært grammatikk og tekniske termer var det sumerisk poesi som sto på programmet. Enheduanna var sentral. Elevene måtte lære hymnene hennes utenat, legge seg dem på hjertet, for så å skrive dem ned i manuskripter. Innerst i hjertet har jeg min forstand, skrev Georg Johannesen, og i tidligere tider, for sumererne for eksempel, og al-Arabi, var det hjertet, ikke hjernen som var setet for visdom og tenkning. Hjertet har to øyne, ett for fornuft og ett for imaginasjon, ifølge al-Arabi. Også på arabisk finnes uttrykket apprendre par coeur, learn by heart: تعلم عن ظهر قلب.

Sumerisk var på dette tidspunktet et dødt språk, lik latin og sanskrit – og hebraisk før det ble brakt til live igjen på slutten av 1800-tallet – men det var fortsatt viktig, blant annet fordi det ble brukt i religiøse ritualer.

At ord og setninger har magiske eller forvandlende egenskaper, kan kanskje virke fjernt for mange ateister i Vesten, men jeg tror likevel kulturen bærer med seg rester av denne tenkningen. Ord vi gjentar for oss selv eller andre, positive eller negative, kan bli til selvoppfyllende profetier (dette skjer også i aksjemarkedet). Og hvem har ikke en eller annen gang vært redd for å ytre noe, på grunn av en vag engstelse om at det skulle gå troll i ord, at om man sier noe høyt, så blir det til sannhet.

Den chilenske poeten og kunstneren Cecilia Vicuña har forsket på urfolks syn på språk. I hennes tenkning handler språk om utveksling mellom virkeligheter, elementer og krefter. Det er disse som til sammen blir til språk, men det gjør seg også gjeldende den andre veien, for språk genererer også utvekslingen. Innenfor urfolkelig andisk tenkning – altså tenkning fra Andesfjellene – kaller man denne formen for utveksling gjensidig eller resiprok, fra det latinske ordet reciprocare, «strømme tilbake». Det er den språklige ekvivalenten til det som skjer i kvanteeksperimenter, der iakttagerens blikk og intensjon påvirker resultatet. Poesi og andre kunstformer ser tilbake på oss, og slik våre øyne påvirker tolkningen og effekten ordene har, endres vi av ordene. I forordet til Vicuñas tospråklige utdrag fra PALABRARmas i New and Selected Poems of Cecilia Vicuña kan man lese om tittelen at det er: «Et ord som betyr: å ordne med ord slik man ordner med jorda, er å jobbe mer; å tenke over hva arbeidet gjør, er å bevæpne deg med ordenes visjon. Og mer: Ord er våpen, kanskje de eneste akseptable våpnene.»

Jeg oversetter til «ordne» i stedet for «arbeide» siden det spanske ordet for å arbeide er «labrar», som er en del av ordet for «ord», altså «palabra», slik «ord» er en del av «ordne». Vicuña sier det finnes et big bang inne i hvert ord og navn. Ord inneholder lag på lag av forskjellige tider, historier, nasjoner, kulturer, tanker; de holder på noe som kan både gro og åpne seg, inngå i symbiotiske relasjoner med andre ord eller med den fysiske verden og dermed eksplodere med betydning. Det leder tankene mine til Hala N. Alyans dikt i Tunga mi protesterer mot døden, gjendiktet av Ingrid Z. Aanestad:

landet mitt er ei opning // eg meiner
bløming // eg meiner bløming ikkje som blom // men
bløming som eksplosjon //

Hatprat kan gjøre folk syke, akkurat som en trylleformel. På engelsk er ordet for trylleord det samme som verbet for å stave. Fortryllelse, forbannelse. Det har noe å si om ordene du mottar eller gir, er giftige eller gunstige, sanne eller falske, falske slik de tyske soldatene under andre verdenskrig ble indoktrinert til å tro at slaverne og spesielt «bolsjevikjødene» var ute etter å ødelegge Tyskland og resten av verden. Eller slik mange israelere i dag tror at alle palestinere ønsker deres død, osv.

La meg trekke fram slutten av Etel Adnans dikt «Jennine», som ble utgitt i 2004, om IDFs invasjon av flyktningleiren Jenin i 2002:

For å fortelle helt enkelt at vi ikke eksisterte.
De startet med oliventrærne,
Så med hagene,
Så, med bygningene,
Og når alt det var forsvunnet,
Kastet de, den ene over den andre, barna, de gamle og de nygifte,
I en massegrav,
Alt det for å si til de halvdødes verden
At vi ikke eksisterte,
At vi aldri hadde eksistert,
Og dermed at de hadde rett i ...
Å utrydde oss alle.

For filosofien, og poesien, hvis poesi også kan være filosofi, handler det ikke kun om å skape tankesystemer og tenkning, men om hva som følger tenkningen, hva den fører til av handling. Uten solidaritet henger ikke et samfunn sammen, skriver Etel Adnan i essayet «The Price of Love We Are Not Willing to Pay», og jeg tror hun ville vært enig i at dette også innbefatter verdenssamfunnet som ett, hele kloden. Adnan beskriver aktivisme som en form for kjærlighet, og hun spør hva som skjer hvis vi bestemmer oss for å opprettholde status quo: «Svaret er enkelt: Ved å ikke betale prisen for hva det vil kreve å forandre verden, vil verden forandre seg på sin måte, vil forandre seg uansett, og slippe unna muligheten vi sitter på til å styre den i retninger vi anser som gunstige.» Katastrofen kommer av seg selv, mirakelet må menneskene skape selv.

Hvorfor blir forfatterne jaktet på i totalitære regimer, journalistene siktet på og skutt i Palestina, bøker konfiskert, alle skolene og universitetene bombet, alt dette som til sammen utgjør et vitenmord? Fordi de viser sannheten på ulike vis, og sannheten er farlig for de totalitære. «Når en makt brenner biblioteker og raserer religiøse bygninger, når den forsøker å slette selve historien om et folk, vil den ikke bare bli kvitt kroppene deres. Den vil skape opprinnelsesglemsel», skriver Adnan Mahmutović om Gaza i Al-Jazeera. Poesi kan bringe navnene, de døde og det tapte til live igjen i form av ord.

Palestinsk død har blitt normalisert. Men når individer skriver om døden som truer deres eksistens, i et poetisk språk, annerledes enn det faktuelle språket benyttet i juss, politikk, nyhetsreportasjer, i et språk der følelser får plass, heller enn et språk som har som formål å argumentere, kan dypere sannheter og sammenhenger tre fram. Det er og en motgift mot dehumanisering. En betydning av det arabiske ordet for poesi «shi’ær» (أشعار) er å føle. Ordets rot «sh’r» utrykker det å vite, oppfatte, fornemme.

Palestinske bøker og arkiver har opp gjennom årene blitt brent, konfiskert, bombet. Poesien blir en slags stedfortreder for disse og viderefører på nye måter det kollektive minnet som en form for historieskrivning inn i framtiden.

For Hannah Arendt er moralsk kollaps forbundet med hva hun kalte en kriminell mangel på fantasi, forestillingsevne. En manglende evne til å tenke, til å kunne skille mellom rett og galt, godt og vondt, sant og usant, til å forbinde avgjørelser med konsekvenser og sette oss i andres sted, fører oss på avveie. Forestillingsevnen er i dag truet, av løgner som selges og spres for å berike noen få og opprettholde systemer og mønstre der noens liv er viktigere enn andres. Systemet trenger stadig nye løgner for å overleve.

Ord er som kvanter og binder seg til andre ord, skaper forbindelser på tvers av grenser, får ting til å skje. Det er kanskje ikke så rart at poesien, som består av ord satt sammen på en spesiell måte, har vært forbundet med magiske egenskaper. Innenfor islam har poesi hatt en ambivalent status og blitt ansett for å stå i forbindelse med djinner.

Ords flertydighet og potensial for nye relasjoner og betydninger peker også mot nye måter å tenke verden på, og ordene selv har dermed kraft i seg til ikke bare å skape nye tanker, men også nye verdener og måter å komme sammen på. Poesi kan forandre oss, for den snakker ikke bare til hodet, men til kroppene og hjertene, som fungerer på i hvert fall grunnleggende likt vis hos alle mennesker, slik vi også visuelt sett ser like ut på innsiden, mange variasjoner av rosa og rød.

Etel Adnan argumenterte for at poesi var filosofi. Susan Sontag mente den ikke var det. Men poesien kan være mange ting, den lar seg ikke kategorisere, men sniker seg inn og ut overalt. Den finnes i vannet, vinden, kulene, fuglene, sulten, stjernene, hendene, noen ganger når noe beveger seg, snakker, er stille. Innenfor vår materialistiske verdensoppfatning er det mange som glemmer at tanker styrer verden. Og eldgamle historier, myter, lover og religioner. De trekker i trådene for verdens hendelser, og ord kan skape både krig og fred, forandre fysiske og psykiske tilstander. I motsetning til de mange stemmene som sier litteratur ikke har noen kraft til å påvirke og forandre, tror jeg filosofi og litteratur – forbundet som de er med virkeligheten – og andre ting som setter tanker og hjerter i bevegelse, slik har en effekt, selv om den ikke er målbar, og at dette kan, på både direkte og mer subtile vis, vise en vei ut av dødvann.

For Vicuña er skillet mellom ord og verden ikke tydelig, ord har også en egen virkelighet, historie, og er i stadig forandring, bevegelse. Lik alle levende ting får ord liv. De kommuniserer, danner nettverk og forbindelser. Når et dikt blir skrevet ned, sunget eller proklamert, får det en fysisk form i verden. Ord er som små frø som krysser alle grenser. Forandring skjer i det små, i små doser, det skjer sakte, og plutselig veldig fort. Poesi bærer på en kraft til å overvinne løgnene i hjertet av det onde. Som Ghassan Zaqtan skriver: «Alt vet at dere skal reise dere.»

En tidlig versjon av dette essayet ble holdt som presentasjon av prosjektet «Banderole» på Møllerbyen litteratur- og filosofifestival i august 2024.