Proust og Dostojevskij

Ikke lenge etter at jeg hadde lest Dostojevskijs samlede, begynte jeg å lese Proust. Jeg begynte å lese Proust i 1988 da jeg jobbet som sivilarbeider, og jeg ble ikke ferdig før de obligatoriske seksten månedene var omme. Jeg hadde bestått begge langdistanseløpene, det ene mer behagelig enn det andre, det innrømmer jeg.

Overmodig som jeg var, etter å ha skrevet en vellykket hovedoppgave om Dostojevskij, trodde jeg at jeg skulle klare å klore ned en artikkel om Proust, en lengre artikkel, ikke en avhandling, jeg hadde tross alt bare lest Anne Lise Amadous oversettelse, så det kunne ikke bli en avhandling med tredve referansesider og tre tusen fotnoter. Jeg mente likevel at jeg kunne skrive noe om Proust sine romanpersoners ekstreme hang til å etterlikne hverandre, skjult bak snobbistisk desinteresse. Jeg mente at dette skulle jeg klare å åpenbare, vise gyldigheten av, strukturen bak, ikke bare plapre dogmatisk om erindring, om barndom, om snirklete setninger. Jeg skulle vise at Proust først og fremst avslørte det mellommenneskelige spill. Det var min tese.

Jeg begynte å jobbe med Proust og Bakhtin. Bakhtin hadde fungert i forhold til Dostojevskij, selv om han der, mente jeg, overdrev autonomien og friheten hos romanpersonene. Jeg mente at Dostojevskij hadde en viss ideologisk styring på romanpersonene sine, noe Proust jo i liten grad har. Men så oppdaget jeg, gradvis, at også Proust holder romanpersonene i ørene; faktisk gir han Baron de Charlus flere ørefiker. Jeg oppdaget også at Dostojevskij dramatiserer mer enn Proust, Proust dramatiserer også, men så begynner han å reflektere over det han dramatiserer. Jeg oppdaget, og det skjedde gradvis, at det var disse, nettopp disse refleksjonene hos Proust som tiltalte meg. Gjennom disse lange refleksjonene veves de ytre hendelsene inn i hovedpersonens private sfære, uten å bli privat (på grunn av en utstrakt bruk av similier). Ordet som er antakelig Prousts viktigste språklige verktøy, som forbinder hans lille verden med den litterære, kunstneriske og filosofiske tradisjonen.

Tenk å skrive en roman hvor man både kan være lærd og reflekterende, hvor man kontinuerlig krysser de filosofiske grensene. Dette tiltalte meg. Ja mer, jeg så det som en vei ut av romanens fortellingshelvete. Jeg forsto altså at Proust gjorde noe mer enn å framstille; han reflekterte samtidig over det framstilte, og slik høynet han det framstilte til en filosofisk roman, ikke en idéroman, Dostojevskij skrev idémessige romaner, Proust skrev en filosofisk eller reflekterende roman. Dette likte jeg. Jeg har jo lest så mange romaner, hundrevis av romaner, alle med fortellingen i fokus. Nå følte jeg en hunger etter det reflekterende.

Det fikk meg, naturlig nok, til å ta fatt på Musils Mannen uten egenskaper, det vil si jeg begynte, begynte og så ga jeg opp, så begynte jeg igjen og så ga jeg opp. Slik drev jeg på en ti–tolv ganger. Men Musil er jo også en reflekterende romanforfatter, med like stort panorama og større kunnskapsarsenal enn Proust. Hvorfor likte jeg ikke Musil? Jeg likte jo konseptet, ja mer enn det, jeg elsket det, slik som de fleste skrivende elsket jeg det storstilte ved prosjektet: en tidshistorie, en mann uten egenskaper. Jeg lurte ei stund på om det var Ulrichs ironi som gjorde meg så lunken, men jeg måtte jo innrømme at det er mange romaner med en ironisk hovedperson eller ironisk fortellerstemme som hadde tiltalt meg.

Foreløpig har jeg konkludert med at Mannen uten egenskaper er skjemmet av ufordøyd filosofi; idédiktning som ikke er blitt skrevet på litteraturens premisser, mer på tenkningens overbygning. Jeg har foreløpig, før jeg eventuelt igjen tar opp romanen på side 154, bestemt meg for å tro at Musil faktisk ikke utnytter litteraturens muligheter, ikke nok i hvert fall, ikke slik som Proust har gjort i På sporet av den tapte tid. Jeg venter på at en sterk sjel overbeviser meg om det motsatte.

Det er Prousts utnyttelse av det litterære håndverk eller det romanmessige som gjør ham mer lesbar enn Musil. Proust reflekterer ensidig på romanens premisser, mens hos Musil får refleksjonene en egenbevegelse, løsere knyttet til personene. I diskusjoner med litterater og akademikere, holder jeg fremdeles fram dette synet.

* * *

Det er noe mindre formalistisk ved Proust, noe med den personlige fortellerstemmen som tiltaler meg, slik den personlige fortellerstemmen i et essay tiltaler meg. Når jeg leser Proust, leser jeg om mitt eget liv, ikke direkte selvsagt, men romanen avdekker en del personlighetslag, ikke aggressivt slik som hos Freud, men mildt; mildt og presist. Jeg kom fram til at Proust kanskje er 1900-tallets største psykolog, i hvert fall menneskekjenner, og jeg har lurt på om det er som psykolog Proust er størst. Dette passer også i grunnen godt til forakten jeg nærer overfor kritikere som forsøker å avpsykologisere romanen fordi de ikke liker psykologi. Jeg er heller ikke spesielt hekta på psykologi, men jeg har samtidig lest så utrolig få gode ikke-psykologiske romaner. Jeg kom til side 281 i Ulysses, og jeg har slitt meg fram til side 328 i Perecs Livet Bruksanvisning. Jeg liker altså ikke fagspsykologisk litteratur og jeg liker heller ikke ikke-psykologisk litteratur. Men jeg elsker sjelegranskere à la Proust og Dostojevskij. Slik er det bare, og jeg tror det beror på noe sentralt, det som jeg vil kalle rommet rundt personene, romsligheten, normalitetsutvidelsen. Kanskje det rett og slett er nåden, nåden som springer ut av fortellerstemmen, en fortellerstemme som også kan være nådesløs: Dostojevskij gjennom sine avsløringer av lyst og grådighet, Proust gjennom sin avsløring av forfengelighet og snobberi. Likevel, nådeløsheten er bare utgangspunktet for nåden, for avsløringen av det umenneskelige, for forsøket på å finne mennesket i mennesket, som den unge Dostojevskij sa.

Nå i det siste har jeg funnet ut at Dostojevskij er en ren forfatter, det vil si en forfatter som ensidig benytter seg av skjønnlitterære grep. Jeg har funnet ut at Proust skriver essayistiske romaner, romaner som i stor grad er bygd på essayets premisser.

La meg få si litt om det, om essayet, om hva som karakteriserer essayet. Essayet er slentrende, eksperimenterende, det er letende og frihetlig, det er parafraserende og metaforiserende. Det er et jeg som styrer essayet, slik som i dette essayet er det også et jeg som styrer På sporet av den tapte tid. La oss kalle ham for Marcel. Det er klare selvbiografiske trekk, formen er personlig uten å være spesielt intim, og hans essay tar ikke opp de store hendelsene. Proust følger essayets relativiserende form hvor potent polemiske påstander blir barbert fra sin opprinnelige kontekst: Reportasjen, artikkelen og avhandlingen ikles estetiske vendinger, og de filosofiske tesene (tid, erindring, død) får liv gjennom romanpersonens handlinger, samtidig som refleksjonene tilfører en nyanse i sjelslivet til Marcel. På sporet av den tapte tid er jo en biografisk roman. Det er bare de akademiske puristene, de som vil oppløse forfatterens liv, de som Bloom så ondskapsfullt treffende kaller de hevngjerrige, som vil klippe navlestrengen til personen Proust.

Samtidig som innholdet i På sporet av den tapte tid er biografisk på en selvavslørende og livsløpsorientert måte, er romanen altfor lite biografisk presis til å være en biografi. Likevel, når det gjelder motivene, beskrivelsene av begjæret (og dets forvandlinger), er Proust langt mer presis enn biografen. Jeg liker biografier, spesielt forfatterbiografier, men jeg vil hevde at På sporet av den tapte tid er mer enn en biografi, samtidig som den også er mer enn et essay. Mer enn en biografi og et essay er den en roman, en biografisk og essayistisk roman. Men det er dette som gjør Proust så moderne, så hensynsløst fri fra sjangerdogmatikk, det er dette som gjør ham fornyende, og da ikke som en moderne, puristisk forfatter, men som en barokk og ettermoderne skriver.

Like etter jul, overvar jeg en diskusjon om verdens beste roman. Det utviklet seg til en ganske så fuktig fest, og diskusjonen kom på slutten av den fuktige festen. Jeg deltok ikke i diskusjonen (det var så altfor mange som gjorde det), det angrer jeg i grunnen på. Men etterpå, de siste dagene har jeg ikke greid å få emnet ut av hodet; det har dannet seg en drift i meg til å uttale meg om dette emnet. På grunn av at jeg satt så taus og lydhør på festen, har det dannet seg en vill drift i meg til å kåre den beste romanen. Ja, jeg kunne godt tenkt meg å få avgjort dette, i hvert fall overfor meg selv, nå, en gang for alle, hva som er den beste romanen i verden, uten å måtte finne de objektive kriteriene på hva som er verdens beste roman.

Derfor har jeg spurt meg selv: hva vil jeg ha med meg på en øde øy, Dostojevskij eller Proust? Da sier jeg, ganske så ærlig, dominert av tekstens behag, at det er Amadous tolv bind jeg ville tatt med meg på en øde øy, definitivt ja. Dette sier jeg i dagslyset, spesielt når jeg befinner meg blant mine intellektuelle venner, sier jeg det.

Nå befinner jeg meg i senga og leser. Pennen ligger parat på nattbordet, blant hostemiksturen og paracethylstrene. Det er like før jeg skal sovne. Lenge har jeg pleid å gå tidlig til sengs. Jeg leser likevel til langt over midnatt. Jeg ser ut av vinduet, grantrærne vaier, kraftig. Værmeldingen har varslet at det blir kaldere fra kvelden av, antakelig blir det storm, ja kanskje orkan. Jeg kan se langt utover byfjorden fra soverommet mitt, langt og upresist, så langt og upresist at Askøy ser ut som en slette, en russisk slette, en slette med lysende hus, eller hytter. Askøy ser så fattigslig og forlokkende ut der borte. Forlokkende fordi jeg er trygt plassert på Nordnes, tenker jeg. Idet jeg begynner å døse, tenker jeg, slik som jeg kan tenke når nattens alvor trekker innover meg, at kanskje er Dostojevskij den største, i alle fall om natten.