Sannheten om trekkspillet er at det brenner

I

Over Arvid Torgeir Lie har det fra første stund vært noe stillferdig og traust, noe vedhoggeraktig, noe med skog og snø og dyr i skogen, noe med innland og stillhet, sorg og trekkspill og ensomhet – en tilforlatelig mann inni det norske mørke, som har sett og tenkt og kunnet formulere visse ting som så utvilsomt kom "fra hjertet". En poet. Eksempel fra bok 1, Under fuglens vengjekross (1967):

SKOGEN

Skogen sit og blundar og drøymer
i sumarvêret
lik gamal mann
voggar seg i stolen att og fram
og mullar
bøygd og tung
med hovud i hand
Svingar i han dei tallause trea
merkje av så mange dagar, år

Dette er slikt man utvilsomt kan sitte på en stubbe i Norge og tenke, og det har da også vært gjort før ATLs dager. Likevel har man fornemmet at det var noe nytt underveis med denne poet, en skogstemme ikke lik noen annen skogstemme, en ny vilje. I første omgang var det vel rent formelt dette var å spore: Mannen var vill med kortdikt, bok 1 åpner med "Tre kortdikt", avsluttes med "Kort-dikt" og "Fem kort-dikt", og inneholder en god del andre dikt som også er svært korte dikt, bok 2 (Snøvinter, 1968) har to dikt med tittelen "Eit kortdikt", en avdeling "18 kortdikt", pluss en god del andre kort-dikt, først i bok 3 (Frå eit halvt liv, 1969) begynner det å bli overvekt på 10–15–20 linjers dikt. Nåvel. Kort-dikt i Norge 1967 betydde at man hadde peiling på østlig poesi, japansk, kinesisk, at man hadde tillit til de presise iakttagelser, det knappe utsagn og visste at kommentarer var overflødige: Verden er verden, vis oss den! Det kunne bli slik (fra bok 2):

DEN SKOTNE ELGEN

Seint kom dei or skogen
med den skotne elgen

ein grå hest dreg han fram
gjennom mørkret

eller slik:

Den unge kvinna
plukkar blomar
i det høge graset

i skuggen ved dei store trea
står hesten med lyft hovud

eller slik:

EIT KORTDIKT

Brått endar den lange hausten
i eit tett snødrev
og haren nøler ikkje lenger
med å skifte let

Men helt zen-fot ble det likevel aldri for ATL (fornemmer jeg det som), zen forutsetter en tomhet (eller kall det modenhet/resignasjon/livsglede/åpenhet) som ikke helt var ATLs, ikke ennå, han hadde ennå ting usagt det var viktig å komme med, mer sorg på lager før han var sorgfri. Som kort-dikter var han derfor ikke "ren", ikke alltid. Det satt iblant en bak diktene og snakket (og det var dikteren). Av de tre ovenfor siterte dikt f.eks., synes jeg bare det første er "rent", et bilde, bruk det til hva du vil! – jeg, ATL, er et annet sted. Dikt 2 synes jeg er litt anstrengt betydningsladet – den unge kvinnen, hesten i skyggen, de store trærne: smil og sorg uteblir hos meg. Dikt 3 er en snodig formulering mer enn poesi (synes stadig jeg, men jeg kan ta feil). (Jeg aner at jeg er på tynn is her, men jeg vil gå videre.) Dette med hvor det er "rent" og hvor det skurrer (ørlite grann) hos ATL er et spennende felt, jeg vil sitere et dikt til fra Snøvinter:

SNØPLOGEN

Snøplogen er køyrt til sides, han står på meiane
og kviler ved vegen som er blitt bar.
Nokre barn leikar her, dei kliv opp og ned på
plogvengene.
Så byrjar det brått å snø voldsomt. No vert barna
ståande og sjå på snøplogen, og tek til å le, slår
hendene mot knea og ler av full hals.

Dette er en nedtegning av en poetisk ladet situasjon, det at det begynner å snø på den for vinteren bortsatte snøplog – og at det fins barn til stede som plutselig innser at veivesenets prognoser (og hva voksne folk mener om hvordan verden er) er én ting, verden (og verdens snøvær) noe helt annet. Barna er brått ikke lenger alene om å klyve opp og ned på de voksnes alvorlige ting, de har fått snøen med seg på leken. Det levende, det uforutsette, det bevegelige – mot det livløse, forutbestemte, stivnede. Dette er fint, dette er rent, dette er diktet slik jeg hadde husket det og gått med i meg, til jeg fant det fram om igjen for å skrive denne epistel. Og jeg stusser ved beskrivelsen av barnas latter, der de "tek til å le, slår/hendene mot knea og ler av full hals" – barna slår hendene mot knea, slik ler ikke de barn jeg har sett le, slå hendene mot knærne er noe voksne mennesker gjør når de ler, barn hoier og gauler og peker og river i hverandre og dulter og dytter og vrir seg og ler. Plutselig blir ATLs barn gamle menn i sneen som ler. Eller er jeg spissfindig her? Er min lesemåte oversensibel? Jeg vet ikke, men det er i små kast som dette jeg nok iblant fornemmer ATL som ikke helt tom, hans dikt ikke helt rene. Jeg tror en slik (stadig ørliten) skurring kommer av at ATL (i sine tre første bøker) går rundt og mener ting, går rundt og har det slik og slik, at ting iblant kan bli stridt for ham, en tone av SADNESS tynger ham ned og lar noe snike seg inn i diktene som ikke helt har hjemme der (jfr. boktittel 3: Frå eit halvt liv). Jeg mener ikke her å "polemisere" mot et menneskelig grunndrag som melankoli (som om det lot seg gjøre!), men heller antyde at også melankolien har sine regler, innen poesien, også melankolien må være ren! Ta dette diktet her, fra bok 3:

KVILANDE DANSARINNE

Nei unge dansarinne, det er fåfengt.
Etter dansen stør du den eine handa
i det mørke håret ditt
den andre har falle ned
i den raude silkekjolen, du er trøytt.
augo kviler, du har ikkje vunne nokon siger,
slik er det portrettet målaren Degas
har gjeve av deg, eg har sett det mange gonger,
sist på ein liten kafe
over ein gamal arbeidar som sat der ein søndag
og tok seg eit glas øl.
Men det er fåfengt, ikkje eingong han
såg bort på deg.

Her har skriveren latt sin følelse av (forbigående og uinteressant) fåfengd ta styring over diktet, og bruker som moment til inntekt for sin spleen det tilfeldige faktum at en arbeidsmann på en kafé ikke vier den hvilende danserinne på bildet på veggen noen oppmerksomhet (hvorfor skulle han det, han var vel snarere kommet for sin halve pilsners skyld!). På en underlig (og upoetisk, her = distansert) måte er dette diktet kommet til å virke som et selvportrett av skriveren i trist lune. Jeg ser to måter å "redde" diktet på: enten stryke de to siste linjene – mer skal det faktisk ikke til! – eller beholde hele teksten og skifte overskrift til noe slikt som EG SIT PÅ KAFÉ OG ER SAD.

Til slutt et eksempel på at dikteren kan (alt mitt pirk er skrevet i forvissning om at mannen kan), fra samme bok 3:

STRANDBUAREN

Han er ein gamal grå strandbuar
og eig ein båt.
Mange morgonar ror han tidleg ut
for å fiske,
idag såg eg han tok seg ein blund ved årene,
utpå den blanke fjorden,
fortroleg med vatn og vind.

II

At Arvid Torgeir Lie er poet har vært klart helt fra den første boken hans, selv om Aftenposten skrev det samme. (Eller var det Morgenbladet? I årets bok sier ATL: "Eg jular opp Aftenposten.") Hva jeg med mitt noe vedholdende romertall I har ment å betone, er at det kan synes som om den korte form han har arbeidet med og den knappe, presise, iblant mutte, måte han har villet si ting på ikke helt har kunnet romme den poesi (og poetiske galskap) som er det djupe vann hos ATL. At kortformen og knappheten har vært innledende (og nødvendig) disiplinering, at det "halve liv" er over oss og at det er med bok 4 det begynner for alvor. Å si noe slikt er selvsagt etterrasjonalisering og –påklokskap når man sitter med denne bok 4 i hånden, men sikkert er det at med årets bok Skrive og tenke (som da også er kommet etter et opphold på ett år, de tre første bøkene kom på rad 67-68-69) har Arvid Torgeir Lie veltet bordet, gitt opp de fjerne forbilder, forlatt skogens litt tunge ensomhet, skrittet ut av det iblant litt småpenes poesi, kort sagt: gitt faen og begynt å snakke, som folk blant folk. Førstediktet "Ras", 1 linje langt, antyder hva som er skjedd siden sist:

Eg blir røys, sa fjellet og rasa ut.

Det viktigste er språket (selvsagt), det viktigste er at ATL er begynt å snakke slik han drømmer (kan jeg tenke meg), et fargerikt språk der metafor og mening glir naturlig i ett til noe herlig skakt noe. Metafor har funnes før, mening har ligget i bakgrunnen men er i denne boken sterkt fremtredende (det betyr: her fins politiske, sosiale, "engasjerte" dikt). Nå skaper ikke mening (den og den mening om fargen blått, EEC, kristendom, jenter med høyhælte støvler) alene poesi (snarere det motsatte vil jeg si, av de gode meninger blir det skranten poesi) – det fine med språket i denne boka er den blanding av bilde og mening som ATL så naturlig boltrer seg i:

EIT FLYGANDE TYSK SPRÅK

Og i ein så norsk virkeleghet som denne:
grøn skog, snø, fjell, tre, luft og telefonstolpar
høyrdest svakt eindag eit flygande tysk språk.
Ein spør seg: eit nyt overskot, ein ny vilje frå den
                    kanten?

Et tysk språk som kommer flyvende gjennom luften, hva er det? Ja, det er ATLs måte å si ting på. Jeg forestiller meg at det går an å lese diktet som et anti-EEC-dikt – og det fine ved diktet er da ikke at ATL er imot EEC og får sagt det (selv om en slik mening i og for seg kan være en "god" mening) eller bildet med det tyske språk flyvende inn over norsk skog, snø, fjell osv – men sammensmeltingen av denne mening og dette bilde, som er diktet. Diktet er hverken entydig mening eller løsrevet bilde men begge, pluss noe mer. Poesi.

Et annet eksempel på denne måte å snakke på. Diktet sier vel noe slikt som at den sanne Kristus er forrådt ved den måten kristendommen drives på i dag, et i og for seg trivielt utsagn og en sak som for mange er oppe og avgjort. Men les dette diktet, også hedninger vil kunne finne noe her:

KRISTUS

Dei har spart Kristus
han som var julas løve og tiger,
og ei alarmklokke.
Han er blitt den siste i språket.

Kristus tonar ikkje lenger mellom trea,
han er ikkje eit presens,
og det fins ikkje noe Kristus-styre.

Dei har lagt han i eit Kristus-skrin
og tatt han med seg utan bestemmelsestad.
På spørsmål svarar dei alltid at dei har Kristus med
                    seg.
Men vi høyrer at han alt er død.

President Nixon og Billy Graham elskar Kristus.
Kristus er delt!
Dei regjerer over han.

Det er noen som har sett han i ein draum,
det draup vatn over andletet hans,
og det kom ikkje eit ord over leppene.
Han som var ei alarmklokke. Og julas løve og tiger.

Dette er en måte å snakke på som, om jeg skulle prøve å finne noe eller noen som lignet, så måtte det være Mattis Tust hos Vesaas, slik kan jeg tenke meg han kunne ha snakket (om han var religiøst anfektet). Eller ting hos Tarjei selv, fra Båten om kvelden f.eks., den evige strid om Sirius Kjøtthandel, den slags skakke ting. Innland. Skogspråk. ATL sier til elgen: "Det er mogleg du har stor uthaldenhet,/men din hukommelse går ikkje langt./Min hukommelse er større!" (Dét er poesi, å kappes med elgen om hvem som husker best!) Og nå står ikke lenger noen skygg poet et sted bak og prøver fortelle noe om seg selv i tillegg til diktet, nei, jenter er en naturlig ting, kjønn er kjønn:

UNGE JENTER LØPER TIL TELEFONAUTOMATANE

Klokkeklang. Sommar.
Store grøne tres seksualitet.
Film.

Ein mannleg vind går gjennom trakten.
Unge jenter løper til telefonautomatane.
Og månen liknar eit brød på himlen.

I hybelbygget er det mange lyse frøkennavn
på dørskilta.
Nøkkelen er min mann, seier den unge jenta
som låser opp døra og legg nøkkelen på bordet.

Isbjørnane gjer meg søvnig.

En liten teknisk bemerkning til dette dikt: Det er ikke dårlig å få linje 2s abstrakte genitivkonstruksjon til å klinge ålreit i et dikt på nynorsk – det sier litt om den språklige utvidelse som har funnet sted hos ATL i og med denne bok. Fra nå av skal svært mye bli mulig for denne poet, også for melankolien fins det plass, og råd:

Motoren har stoppa i meg, motoren har stoppa!
Blir still og melankolsk,
men går ut.

Og kanskje er dette noe av den modning som har funnet sted siden sist, dette at poeten nå er i stand til å rykke seg opp av eget tungsinn, reise seg og gå ut (kanskje stadig medbringende melancholia, men altså ikke lammet) – for hva finner man ute? Der finner man folk, der finner man "verden". Når har riktignok ATL skrevet om "folk" før, fine dikt om aviskoner, fabrikkarbeidere, vaskekoner på Blindern, tunnelarbeidere – og om særlig gamle mennesker mer generelt, "den gamle" mannen dukker ofte opp, og det er også et fint dikt som heter "Det gamle ekteparet" – mest i bok 2 og særlig 3 – holdningen er varm og øm og forståelsesfull, det nye her i bok 4 at ATL nå setter sin varme inn i en klar sosial sammenheng og politisk stillingstagen: Folk – gamle og andre – har det ikke så rart ofte, og det er ikke metafysisk bare, det skyldes det politiske styre og stell i landet, folk blir snytt og begynner å forstå det! Det fine med denne bok 4 blir da den klaff det er mellom det levende språk og den politiske innsikt, som har innfunnet seg samtidig (selvfølgelig, kan man selvfølgelig si!) – nå får vi plutselig på norsk grunn THE TIMES THEY ARE A-CHANGIN’, 8 år etter, det er så, men rett på sak og "farlig", tror jeg. Følgende dikt har ATL allerede lest i Ønskediktet, og dermed er jo dén programposten blitt en litt annen:

FORANDRINGA GÅR OMKRING OVERALT OG ER IKKJE TIL Å STOPPE

1
Jacob Aano sit ennå og lurar på
kvifor dei lo av han i 68
då han tala på eit studentmøte.
Idag har vi rykkt enda eit steg lengre fram.

Kringkastingsorkestrets Øyvind Bergh
bukkar for applausen.
Han har smoking og står på ein rund kvit skammel,
som eit bilde frå historia.
Eg trur ikkje han har eit fint øyre.

Aftenposten ligg i byen om morgonen,
eg jular opp Aftenposten.

2
Dette var tre eksempel.

Ein skal passe seg for dei tilfredse og dei velståande,
dei talar om små ting og uforanderleghet.
Dei er uansvarlege.
Dei står i korridorar.
Dei syng i sine senger,
og prøver å setje gamle øyrer på unge folk,
deira draumar samlar seg i alle museum.
Og dei finn opp mørke ord mot sosialismen.

For bare noen år sidan rådde dei her åleine,
nå er det annleis.
Forandringa går omkring overalt og er ikkje til å
                     stoppe.
Deira blå hovud stig i lufta.
Dei sovnar i slutten på ein setning,
og vaknar som glassørner.

3
Har ikkje framtida ein lyd?
Ein kan høyre noen gå forbi øyret i eit simpelt strøk,
det raslar i ein frakk.
Og dei politiske møta let som ein gitar.
Det er det gamle som går over til å bli det nye.

(Strøtanke: I noen år nå har stortingsmenn lest dikt opp høyt i Stortinget til spott og spe. Enn om poetene begynte å lese høyt opp hva stortingsmenn står og sier?) (Strøtanke 2, et bilde: Stortinget åpning 1971. Kongen leser beretningen om Rigets Tilstand for 150 glassørner.)

Noe av det showe med denne boken er de konkrete tilknytningspunkter til "folk" og "folket" som går gjennom dans, musikk og trekkspill. (ATL er visstnok en habil trekkspiller.) Det gir hele saken et lystig, muntert, ja overstadig preg som ligger et godt stykke unna ATLs tidligere bøker: "Dansehuset er ei raud pakke i liene frå virkeligheten", sier han nå. "Vi dansa frå laurdagskveld til søndagsmorgon/til trekkspelet brann." Og det gir hele boken – og gjerne hele forfatterskapet – en samlende helt, en stor varm glad mann i vår blå og hvite vinter (grå sier teksten, men jeg vil si rød), nemlig

                    ...gubben Jularbo i innlandet,
ein grå mann som bøygde seg tilbake mot oss og lo:
– Jadå, det gjekk bra. Vi greidde det.
– Eg var berre eit eksempel.

Med Kalle Jularbo som bro mellom diktningen og folket har ATL kommet lenger enn de fleste her til lands når det gjelder å skrive poesi for folket – uten å behøve å gjøre seg dum-enkel for sakens skyld. Det spørs om ikke en vei videre var å danne en norsk-rock gruppe à la "Gunder Hägg". (Hvem er vår Gunder Hägg? Martin Stokken? eller Basse Hveem?) En tekst finnes allerede fullt ferdig til bruk, med rim og refreng og konkret utgangspunkt og klar klasseinnsikt: "Arbeidar og ingeniør", skrevet til minne om 7 arbeidere som omkom i et snøras under arbeid på Maurangeranlegget på Folgefonna. Men i første omgang (neste opplag, neste bok) burde ATL sørge for at det må være slutt på å få gode bøker påklebet Aftenpost-blæh på baksiden – det er ikke veien ut til folk. Poeten har jo selv sagt sitt om dét.

Ja.

Arvid Torgeir Lie trekker altså fram Jularbo som eksempel på en som vet at det går, at vi klarer det, at det ikke er det enestående men det nødvendige det dreier seg om, (boken burde kanskje hett: Jularbo & andre dikt – eller: Trekkspillet brenner). Jeg vil trekke frem ATL som eksempel på samme, pluss (sluttpoeng) dertil eksempel på hvordan man kan begynne med å skrive kortdikt, bevege seg over til litt større former og ende opp med en fantastisk fin samling billedlyrikk satt i en politisk sammenheng, eller politiske dikt i et personlig billedspråk, som innledes med ett kortdikt (tidl. sitert) og avsluttes med to:

Å SEGLE

Idag seglar eg med deg,
igår var det ein annan,
sjøen er den same,
men skipa er litt forskjellige.

MORGON

Stillt ned frå sin morgonkvist
etter eit fredleg slagsmål med svevnen
som ei kald flaggstang
som vil ha brød og te.

* * *

P.S. Etter at dette var skrevet er Arvid Torgeir Lie blitt anmeldt av sin mann i Aftenposten. Det ble slakt. Gratulerer. D.S.

* * *

P.P.S. Og nå har en fugl hvisket om hvordan det gikk til at Arvid Torgeir Lie fikk slippe til i Ønskediktet. Det var kollega Tor Obrestad som hadde ønsket seg førnevnte "Arbeidar og ingeniør" av ATL, men det kunne man ikke tåle i Ønskediktet og "Forandringa går omkring..." ble hentet fram som et kompromiss. Så programposten er vel stadig ved det samme! Derimot skulle ikke behovet for en norsk Gunder Hägg være mindre av den grunn. S.D.S.