Se, der går han, oppdrettskeiseren

1

På fem tiår har det vokst opp en ny type matproduksjon i Norge. Lakseoppdrett sysselsetter rundt 9000 personer¹ og gir jobber i omkringliggende funksjoner. Laks dominerer Norges tredje største eksportnæring, sjømat, og sentralt står merdenes eier, lakseoppdretteren. Hvis litteraturen speiler samfunnet, vil man forvente at en ny næring gir avtrykk i kulturen. Den nye «karakteren», lakseoppdretteren, vil altså få litterært uttrykk. Litterære beskrivelser kan forstås som kulturelle skyggebilder av ekte personer. Oppfatninger siver ut i kulturen, blir litteratur, og påvirker deretter virkeligheten. Ved å undersøke norske romaner vil vi dermed få en indikasjon på hvor lakseoppdretteren står i kulturen, hva for en kar dette er i folks oppfatning.

2

Nasjonalbiblioteket har digitalisert store deler, hvis ikke alle, norske romaner de siste tiårene. På nb.no kan man søke i dette materialet. Ordet «lakseoppdrett» gir 2698 treff, 95 av disse er i skjønnlitterære bøker. I noen få av disse opptrer lakseoppdretteren som karakter. For å sjekke at bøker ikke er utelatt, har artikkelforfatteren i tillegg lagt ut en Facebook-post med spørsmål om flere bøker og en subtil provokasjon («klarer ikke skjønnlitterære forfattere å skildre norsk samtid?») Undersøkelsen resulterte i fem bøker.²

3

Finn Jarle Spilde opptrer i boken Pinse av Pål Gerhard Olsen (Gyldendal, 2003). Vi møter ham idet han mottar oralsex av sykepleier Rannveig, («han tar tak i kulestøterhoftene hennes, styrer henne ned i dype bølgedaler, jukker henne høyt som Ulriksbanen»). Han går med selskinnsvest og stemmer Kystpartiet. Han har bred erfaring fra arbeid på fylkesbåtene, i Nordsjøen, smelteverket, kraftforsyningen og fra linefiske. Siden har han slått seg opp med oppdrettsfirmaet Finn-Fish og blitt kommunens rikeste mann. Han oppretter arbeidsplasser og skyter kapital inn i fjordhotellet. Tanken på bruer, tunneler og veiprosjekter gjør ham lyrisk, men det er hans «egen allsidighet og arbeidskapasitet han blir kåtest av», «han er uovervinnelig». Han oppfatter seg selv som «slektas statsminister», og «i kommunestyresalen er det Arbeiderpartiet som har reint flertall, men i realiteten er det ham». Et tilbakevendende motiv i hans tenkning er at «naturlovene styrer», og de har forrang foran menneskegitte lover. «Å finne smutthull i skatteloven er like lett som å knytte lisseslips». Han er involvert i sidegeskjefter fra spritsmugling til trav, han drar opp skjørtet på sekretæren og mener «griseprat virker alltid, på alle damer». Kvinner ser han ned på, og det samme gjelder polakker og bergensere. Han spiser raspeballer på Børs Cafe og synger Johnny Cash i dusjen. Finn Jarle Spilde har en ustoppelig virketrang, han får ting til å skje («å trykke på de rette knappene er hans spesialitet») men han er samtidig grenseløs og egosentrisk. Han kontrasteres i boken mot sin sønn Frode, som har større sympati med fiskene («faren har ingen følelse for fiskene. Det er bare noe han skal få opp så fort som mulig»). Forholdet mellom far og sønn preges imidlertid av at Finn Jarle Spilde jevnlig tvinger sønnen til å gi ham oralsex.

4

Reidar Duun omtales i Tor Moltus bok Krakk (Juul forlag, 2003). «Han smilte alltid, og ansiktet manglet ikke bare markante trekk, men var totalt uttrykksløs», får vi vite. Han har bestemt seg for å bli rik, ja, for å bli den største lakseoppdretteren i landet. I likhet med Finn Jarle Spilde har ikke Reidar Duun særlig utdannelse, men har «klokkertro på at erfaring [er] veien til rikdom». Han tror på kraft framfør kløkt, og ser heller ikke hvordan verden rundt ham forandres, men han har en type kunnskap som blir tillagt vekt, nemlig «forståelse for hvordan Distriktsfondet virke[r]». Forfatter Moltu bretter ut et stort lerret av aktører som på utspekulert vis forsøker å komme inn i oppdrettsnæringen. Russere med kofferter fulle av penger, finansmenn, japanere. Fiskeriministeren har sin egen agenda, og oppfatter seg som oppdrettsnæringens «forlengede arm».

Det viser seg snart at Reidar Duun ønsker å kjøpe opp anleggene til Olav Sand, en mindre oppdretter som sysler med økologisk laks. Olav Sand lever og ånder for denne laksen, han er kyndig, et vanemenneske og arbeidsnarkoman som nekter å bruke moderne hjelpemidler som energirikt fôr. Han oppfattes som litt enfoldig, han har for eksempel bare hørt om sushi. De andre aktørene, som sirkler rundt anlegget hans, mener han aldri vil kunne tjene penger slik han driver, og vi aner en konflikt mellom tradisjonell, førindustriell uskyld og det kapitalistiske råkjøret som forfatteren skisserer.

5

Rikard er en karakter i Carl Frode Tillers bok Innsirkling 3 (Aschehoug, 2014). Hans far Kåre har arvet et oppdrettsanlegg i Flatanger, og blir tross sitt nøysomme levesett kjent som «laksekongen fra Bangsund». Rikard vokser opp i rikdom og utvikler andre verdier enn faren.  Han blir en «aggressiv og arrogant ironiker» inspirert av handelsskolemiljøet. Han drar håret bakover, leser DN og lever ut et jappeideal. Etter hvert blir han også midtpunkt i hovedstadens finansliv. Hans selvtillit (og penger?) gjør ham populær blant kvinner. Broren, mer nøktern, beskriver ham: «I eigne auge var han kong og verdsmeister, og han oppførte seg som om alle andre eksisterte for å tene hans behov.» Etter at Rikard tar over selskapet, oppstår en uheldig episode der han har solgt egg og yngel med et for fisken dødelig virus, til et latinamerikansk land. Da unndrar han seg ansvar og dysser ned saken. En konflikt mellom Rikard og far Kåre lurer under overflaten. «Eier du ikke skam?» spør faren. Kåre ser problemer med forurensing og miljøødeleggelse, men Rikard avfeier ham, «vi skaper arbeidsplasser. Økonomisk velstand, vekst.»

6

Torvald Vega introduseres i Lars Lenths bok Brødrene Vega (Kagge, 2015). Han har falmet cowboyhatt, designbriller med stålinnfatning og beskrives med «en karakteristisk, vaggende gange, som en gravid kvinne». Før han dannet selskapet Fjordlax hadde han vært avisbud og rekefisker, samt eier av frisørsalong, gatekjøkken og bensinstasjon. Han slår seg opp «ved hjelp av kreative trusler, lukrative særavtaler, utstrakt bruk av bestikkelser og fravær av kostnadskrevende sikkerhetstiltak». Anlegget hans ligger i storslått natur, men i naturen ser han «verken skjønnhet, kunst eller mysterier, bare hindringer, fenomener og vesener som var ute etter å ødelegge for ham og forretningene.» Han lemper hver dag en laks fra merdene og ut i sjøen, som gir ham «en berusende følelse av kontroll over liv og død». Torvald Vega bor i et 900 kvadratmeter stort hus, «tegnet av en norsk kjendisarkitekt hatet av mange for sin dårlige smak og mangel på folkeskikk, men elsket av pressen og noen få andre for sine eksentriske utspill». Det er søyler, marmor, bueganger, spa-avdeling og utstoppede dyr fra hele verden. Derimot er det ingen møbler, for kona tok dem med da hun stakk av med arkitekten. Dermed sitter Torvald Vega alene igjen i det store huset, hvor han ser porno og kjører rundt med segway. Når han vandrer rundt i hjemstedet Brønnøysund får han likevel en brusende selvtillit, som vi også kjenner igjen fra beskrivelsene av Finn Jarle Spilde: «Han skjøv frem brystkassa, tippet hatten bakover, smilte vennlig til alle han passerte, tenkte på hvordan folk snudde seg etter ham, pekte på ham og hvisket: 'se, der går han, oppdrettskeiseren'.» Kameraderi og samrøre på små steder er et motiv som jevnlig dukker opp i norsk litteratur, og inngår også her. Torvalds bror Einar er nemlig stedets lensmann, mens den andre broren, Gunnar, er en solariumsbrun, småkriminell kroppsbygger med platinablondt, militærkort hår, som også er «ryddegutt» for laksefirmaet.

7

Gabriel Strøm har en tilbaketrukket rolle i Christer Mjåsets bok Legen som visste for mye (Gyldendal, 2019). I en scene slår han ut med armene med en mine som gir assosiasjoner til Don Corleone. På kontoret henger et banner fra McDonald's: «Laksewrap – med frisk salat og laks fra Hitra». Vi befinner oss altså på Hitra, en ledende oppdrettskommune. Strøms familie har gått fra tradisjonelt fiske til oppdrett, og Gabriel har slått seg opp gjennom oppkjøp. Han fremholder at oppdrett er en usikker bransje, med epidemier, lus og markedssvingninger, og i nedgangstider vinner bare de dyktigste fram (som ham selv). Fortelleren i boken er lege fra Østlandet, og vi aner en sentrum-periferi-konflikt idet Gabriel Strøm sier: «Dere folk i innlandet lever i deres egen verden, mens det er vi på kysten som sørger for at dette landet går rundt. Laksen er Norges gull». Strøm knytter sin posisjon som samfunnsbygger til det faktum at det daglig går 15 trailere fra anlegget hans og ut til markedene. Dette gjør det også enklere å avfeie spørsmål rundt arbeidsforholdene ved firmaet hans, Strømfjord: «Dere vet ingenting om å drive fabrikk. Vi er like opptatt som dere av at folk ikke skader seg, og at fisken ikke forurenser.» Her kommer også tematikk rundt de tette forholdene i en bygd inn i historien: «Hvis du tror du kan komme her og gjøre deg viktig for meg, så kan du bare glemme det. Jeg har nok kjentfolk i Næringsmiddeltilsynet til å få orden på sakene dersom du gjør noe for å bremse produksjonen». Oppdrettstidens Hitra fremstår som et sted med dulgte konflikter og avhengighetsforhold knyttet til tap, gjeld og vinning av store penger i laksenæringen. Samtidig har også denne fortellingen sin Olav Sand – den idealistiske oppdretteren. Her heter han Theodor Strøm og er Gabriels avdøde bror. Theodor var pioner og foregangsmann innen laks, og spredde om seg med kunnskap. Han ønsket å utvikle oppdrettsnæringen til gode for alle langs kysten, men blir av andre oppfattet som «irriterende naiv», det er som «om han ikke trodde på noe annet enn det gode i mennesket». Han forsvinner på sjøen, og mot slutten av boken antydes det at den mer kyniske broren har ryddet ham av veien for å få kontroll over bedriften de begge har eierskap i. Idealismen har tapt, igjen.

8

Lakseoppdrett i norsk skjønnlitteratur er en kamp om verdier. På den ene siden står tradisjon, moderasjon og idealistiske idealer representert ved Olav Sand, Theodor Strøm og Rikards far Kåre. På den andre siden står en mer kynisk kapitalisme, representert ved Finn Jarle Spilde, Reidar Duun, Rikard, Torvald Vega og Gabriel Strøm. Beskrivelsene av hvordan disse oppdretterne turer fram, om nødvendig med kriminelle og voldelige metoder, kan påkalle et ord som «vulgærkapitalisme». Der tv-serien Exit portretterer en stereotyp urban væremåte knyttet til finansmiljøer i hovedstaden, snakker vi i dette tilfellet om en rural variant. Dette står i strid med noen kulturelle oppfatninger som har dominert i Norge siden 1970-tallet, der byenes fabrikkeiere, boligspekulanter og børshaier har vært kapitalismens skremmebilder, mens bygda ofte har representert romantisk, men kjedelig harmoni.

Lakseoppdrett foregår i småsamfunn langs kysten, hvor noen individer i løpet av få tiår har bygget opp en stor rikdom. Disse «laksebaronene» har ofte lite formell utdanning, og tilskrives egenskaper man ofte forbinder med nyrike, som prangende forbruk, manglende dannelse og «dårlig smak». Pengene gir dem makt og beskyttelse i sitt miljø, hvor bekjentskaper og familiebånd tar forrang foran myndighetsutøvelse etter rettsstatlige prinsipper. Dette spiller her sammen med kulturelle oppfatninger om ugjennomtrengelige små bygdesamfunn der «alle kjenner alle» og makt utøves bak lukkede dører.

Det foregår en kamp rundt laksenæringens omdømme. På den ene siden står lakseoppdretternes selvbilde som samfunnsbyggende garantister for levende lokalsamfunn, slik det fremstilles av næringsorganisasjoner og enkelte statlige organer, slik som Sjømatrådet og Nærings- og fiskeridepartementet. Beskrivelsen av en idealistisk oppdretter drevet av høye idealer, som Olav Sand, bygger opp under dette.

På den andre siden står miljøvernere, fiskere, dyrevernere og andre kritikere. Denne gjennomgangen antyder at aversjonen mot oppdretterne er festet i dype kulturelle forestillinger som også gir utslag i litteraturen. Kanskje kunne man tenke at skjønnlitterære forfattere representerer en spesiell antipati mot oppdretterne, i og med at forfatterne ofte har høy utdanning og lite kapital, mens det motsatte gjelder lakseoppdretterne, og de to gruppene med det representerer motsetninger. På den annen side kan den samme antipatien gjenfinnes i spørreundersøkelser, der for eksempel en av ti nordmenn tror laksenæringen er «korrupt» og en av seks mener den er «grådig», mens bare 12 prosent ser den som «troverdig». Næringens vedvarende lave omdømme³ samsvarer i så fall med kulturelle oppfatninger som ligger dypt og har bygget seg opp over flere tiår.